LB-1 993-2665 INSTANS: Borgarting lagmannsrett - Dom DATO: 1995-08-09 DOKNRIPUBLISERT: LB-1993-2665

Lti- I99i-2t t <noscrlpt>n u i : U:UU</noscript> Side 1 av 8 LB-1 993-2665 INSTANS: Borgarting lagmannsrett - Dom DATO: 1995-08-09 DOKNRIPUBLISERT: LB-1993-2665 STIKKORD: Arbeidsrett. SAMMENDRAG: Saken gjelder spørsmål om gyldigheten av vedtak om omorganisering i arbeidsforhold. SAKSGANG: Borgarting lagmannsrett LB-1993-2665. PARTER: A (Prosessfullmektig: Advokat Per Danielsen) mot Staten v/ Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (Prosessfullmektig Regjeringsadvokaten v/ advokat Elisabeth Stenwig) FORFATTER: 1. Lagdommer Ragnhild Dæhlin, formann. 2. Lagdommer Hans Kristian Bjerke. 3. Kst lagdommer Vincent Galtung. A tok juridikum i 1962 og ble samme år ansatt i Kirke- og Undervisningsdepartementet. 11970 ble spørsmål vedrørende privatskoler et nytt saksområde, og A arbeidet helt fra starten med dette saksområdet. 11973 ble A etter vanlig konkurranse engasjert som byråsjef og leder for et nyopprettet, midlertidig privatskolekontor. Kontoret ble fast etablert 1. januar 1983. Samme år ble A etter vanlig konkurranse utnevnt til byråsjef og leder for dette kontor. Privatskolekontoret var ett av flere kontorer i grunnskoleavdelingen. Som en følge av konflikter ved privatskolekontoret, ble det omorganisert med virkning fra 1. oktober 1990. Privatskolekontoret ble delt. A ble leder av 1. privatskolekontor og gitt i oppdrag å forestå utredningsarbeid på privatskoleområdet. Det ble videre opprettet et 2. privatskolekontor som skulle være midlertidig. De øvrige arbeidsoppgaver på privat skoleområdet ble overflyttet til 2. privatskolekontor. Rådgiver Jens Haugsgjerd ble gitt i oppdrag å lede dette, og de tre saksbehandlerne ble overflyttet til dette kontor. A har reist flere prosesser for domstolene med utspring i omorganiseringen. Det har blant annet vært spørsmål om saken skal behandles etter tvistemålslovens alminnelige regler eller etter de prosessuelle regler i arbeidsmiljøloven. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 19. mars 1992 ble det fastslått at saken ikke skulle behandles etter arbeidsmiljølovens regler. I tillegg til nærværende sak står det sak for Oslo byrett om erstatningskrav A har reist mot Staten i tilknytning til spørsmålet om det foreligger et ugyldig vedtak i forbindelse med omorganiseringen. Dette søksmål er stilt i bero i påvente av dom i nærværende sak. De øvrige tvister er endelig avgjort. Stevning i nærværende sak ble uttatt 8. august 1991. Oslo byrett avsa dom 3. juli 1993 med slik domsslutning: 1. Staten v/ Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet frifinnes. 2. A tilpliktes innen to uker fra forkynnelsen av dommen å betale kr. 47.250,- i saksomkostninger til saksøkte. A har i rett tid påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, nå Borgarting lagmannsrett og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: 1. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartmentets vedtak av 1. oktober 1990 om omplassering av A er ugyldig. 2. A er i sin stilling som byråsjef i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet berettiget til et stillingsinnhold med lederfunksjoner og forøvrig i samsvar med arbeidsavtalen, for så vidt arbeidsgiver ikke på en for A rettslig bindende måte bestemmer annerledes.

i.,rs-i"_-/_ooj -_noscript>1nlii: u:uuvnoscripi> Side "L av 8 3. Ankemotparten tilpliktes å betale A saksomkostninger for Oslo byrett og for Eidsivating lagmannsrett. 4. Ankemotparten tilpliktes å betale lovens morarente på As saksomkostningskrav for byretten f.o.m. 21. juli 1993 og inntil betaling skjer. Staten har tatt til motmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: 1.Byrettens dom stadfestes. 2. Staten v/ Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten Ankeforhandlingen ble holdt i Oslo 13. - 16. juni 1995. A møtte og avga forklaring. Staten var representert ved ekspedisjonssjef Stig Lennart Klingstedt. Det ble mottatt forklaring fra 18 vitner hvorav 6 var nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saken står i det vesentligste i samme stilling som for byretten. Sakens bakgrunn og nærmere sammenheng fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens fremstilling i det følgende. Den ankende part A. har i det vesentlige anført: Vilkåret om rettslig interesse i tviril. 54 er oppfylt. A arbeider fortsatt i departementet, og det vil ha betydning for hennes arbeidssituasjon å få fastslått at omplasseringsvedtaket er ugyldig. Hun oppfatter omplasseringen som infamerende. Dom med slikt resultat kan ha betydning for hennes stilling i fremtiden, herunder ved eventuelle søknader på nye stillinger. Dom i nærværende sak vil ha direkte betydning for den erstatningssak som verserer ved Oslo byrett. Det vises til avgjørelse inntatt i Rt-1991-1468. Når det gjelder realiteten i saken, anføres prinsipalt at vedtaket er ugyldig fordi grensene for arbeidsgivers styringsrett i tjenestemannslovens 12 er overskredet. Partene er enige om at styringsretten etter tjenestemannslovens 12 er vid og antagelig videre enn i privat virksomhet. Det er også enighet om at den konkrete arbeidsavtale setter grenser for statens styringsrett. Sedvane som måtte ha dannet seg på det aktuelle området, setter også grenser. Det vises til Ot.prp.nr.72 (1981-82 ): Om lov om statens tjenestemenn m.m., side 25-26. Det vises også til avgjørelse i RG-1994 side 492. Innenfor styringsretten kan staten foreta omfordelinger av arbeidsoppgaver, men den aktuelle stilling må ikke miste sitt grunnpreg. Det anføres at grunnpreget i As stilling er blitt endret ved omorganiseringen. Det kan ikke tillegges vekt at det i As tilsettingsbrev ikke står annet at hun utnevnes til byråsjef i departementet. Det må legges avgjørende vekt på utlysningsteksten da A ble utnevnt, og hvilke arbeidsoppgaver hun har hatt som byråsjef siden utnevnelsen. Det fremgår klart av utlysningsteksten og sedvane at A skulle være leder av privatskolekontoret. Ved omorganiseringen ble de vesentligste funksjoner fratatt A. Hun er således fratatt lederansvaret for kontoret og saksbehandlerne. Videre er hun fratatt arbeidsområdene som gjelder godkjenning av privatskoler, administrasjon av tilskuddsordningen, budsjettbehandling samt rettledning og service overfor brukerne. Det eneste som står igjen er utredningsarbeidet. Under disse omstendigheter kan det ikke tillegges vekt at A har fått beholde byråsjeftittelen og sin lønn. Reelt sett er As stilling blitt endret til en rådgiverstilling. Endringen er ikke midlertidig. Omorganiseringen er så inngripende at stillingens grunnpreg er endret, og grensene for styringsretten etter tjenestemannslovens 12 første ledd første punktum er således overskredet. Spørsmålet om stillingens grunnpreg er endret, er ikke rettskraftig avgjort. Det som ble rettskraftig avgjort ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 24. desember 1991, jfr Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 19. mars 1992, er at den rettslige prøvingen av omplasseringens gyldighet ikke skal gå etter arbeidsmiljølovens prosessuelle regler, men etter tvistemålslovens alminnelige regler. Det vises til bemerkningene i lagmannsrettens kjennelse side 10-11. Hertil kommer at disse kjennelser bygger på at omplasseringen av A var midlertidig. Det er nå gått fem år siden opplasseringen. Det må legges til grunn at den er permanent. http://websir.lovdata. no/cgi-lex/wiftmrens?0/lex/avg/lbsiv/lb-1993-002665.html 06.11.2009

Lts-1 / i GOUJ <noscrlpt>inui1: u:uu<inoscript> Jiele i av 25 Det anføres som selvstendige grunnlag at omplasseringen ikke er saklig, at den bygger på feil faktum, at det er tatt utenforliggende hensyn, og at det foreligger feil i saksbehandlingen. Partene er enige om at et vedtak om omplassering må være saklig begrunnet. Det må videre legges til grunn at omorganiseringen ble foretatt for å løse et personalproblem. Den ble ikke gjennomført fordi organisasjonen i departementet var uhensiktsmessig. Det anføres at det var usaklig å konstatere at det var A som var årsaken til problemene i privatskolekontoret. A har vært leder av privatskolekontoret i en årrekke. Gjennom bevisføringen vedrørende tiden frem til B begynte i kontoret i 1988 er det ikke kommet frem at A ikke fungerte godt i sin stilling. Det er ikke fremkommet noe avgjørende om at A manglet lederegenskaper, at kontoret var dårlig drevet, at kvaliteten på arbeidet var dårlig eller at fremdriften i kontorets arbeid ikke var tilfredsstillende. Tvert imot viser vitneførselen at samarbeidet med de fleste andre saksbehandlere var uten problemer, og det ble gitt uttrykk for at A var en god leder. Det vises også til vitneforklaringen fra tidligere ekspedisjonssjef Trygve Tønnessen. Han arbeidet riktignok i en annen avdeling enn A, men hadde fulgt departementet i en årrekke. Han stilte seg uforstående til den behandling A har fått. Ekspedisjonssjef Oddvar Vormeland som i en årrekke var As direkte overordnede, fremkom ikke med særlig kritikk. Det er på det rene at det fremkom kritikk mot privatskolekontoret etter at B begynte i 1988. Denne kritikken er oppsummert i notat av 13. august 1990, utarbeidet av ekspedisjonssjef Stig Klingstedt. Den kritikk som fremkommer i notatet er lite konkret. Det er påfallende at ekspedisjonssjef Klingstedt i sin vitneforklaring hadde svært lite konkret å komme med. Hertil kommer at de øvrige som behandlet saken, departementsråd Tom Veierød og ekspedisjonssjef Toralf Tveiten, hadde vært ansatt meget kort tid i departementet da beslutningen om omplassering ble fattet. Heller ikke i deres forklaringer kom det frem særlig konkret hva som var ankepunktene mot A. I det hele husker vitnene svært lite om hvilke konkrete forhold som tilsa at A ikke var skikket til å være leder for privatskolekontoret. Det anføres at saksbehandler B var mye av årsaken til problemene. Hun ba selv om å bli omplassert. Det var uforsvarlig av departementsråd Tom Veierød og ekspedisjonssjef Stig Klingstedt å legge avgjørende vekt på B og de to andre saksbehandlerel oppfatning av situasjonen. Det var heller ikke forsvarlig av psykososial gruppe å konkludere med at A var årsak til problemene slik det slås fast i rapporten av 20. august 1990. Det følger av det foregående at det ble lagt feil faktum til grunn for vedtaket om omplassering. Det anføres at vedtaket også av denne grunn er ugyldig. Det foreligger feil i saksbehandlingen som også må føre til ugyldighet. A fikk ingen skriftlige advarsler. Det foreligger heller ingen tilrettevisninger overfor henne. De utredninger som er foretatt i saken er ikke forsvarlige. Notatet av 20. august 1990 fra psykososial gruppe er lite konkret. Det er feil saksbehandling å legge dette til grunn uten nærmere undersøkelser. Notatet av 13. august 1990 fra byråsjef Klingstedt har de samme svakheter. Ved avgjørelsen er det også lagt vekt på det faktum at kontoret ble stående ubemannet sommeren 1990. To av saksbehandlerne var sykemeldt, og en var på ferie. Det anføres at denne situasjonen nærmest var fremprovosert for å sette problemene på spissen. Dette er ikke forsvarlig saksbehandling. Det er også en vesentlig mangel ved saksbehandlingen at det ikke ble ført forhandlinger med A utover noen korte samtaler. De personalansvarlige burde gått inn i konflikten og lagt ned adskillig mer tid og arbeid for å løse denne uten å omplassere A. Det synes å være tatt utenforliggende hensyn ved avgjørelsen om omplassering. Av Klingstedts notat fremgår det at A skal ha vært illojal. Det påstås at hun urettmessig har gått direkte til statsråden. Det representerer et utenforliggende hensyn å legge vekt på dette. Det bestrides at A har gått direkte til statsråden utover det som var naturlig. Under ingen omstendigheter kan dette forhold vektlegges da det aldri er blitt påtalt overfor henne. Subsidiært anføres at det ikke er grunnlag for å anvende styringsretten etter tjenesmannslovens 12 første ledd annet punktum. Vilkårene for avskjed foreligger ikke. Det vises til anførslene om de

Lb-1993-26b^) <noscrlpt>ncii ': U:U0</noscript> Side 4 av 8 faktiske forhold i saken. Det er ikke tilstrekkelig for A å få dom for at omplasseringsvedtaket er ugyldig. Det er nødvendig at hun får dom for hvilke konkrete arbeidsoppgaver som skal tilligge hennes stilling. Det vises til rettskraftig avgjørelse i RG-1994 side 492. Ankemotparten. Staten v/ Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har i det vesentlige anført: Staten er i tvil om A har den nødvendige rettslige interesse, men legger ikke ned påstand om avvisning på dette grunnlag. Erstatningssaken som står for Oslo byrett antas å være tilstrekkelig for å konstatere at det foreligger rettslig interesse. Omplasseringen av A ligger innenfor grensene for styringsretten etter tjenestemannslovens 12 første ledd første punktum. Det anføres at området for styringsretten er omfattende og bare er negativt begrenset. Grensene vil blant annet kunne være arbeidsavtalen. Det vises til Evju m.fl.: Arbeidsrettslige emner side 257-259, samt Sigemann m.fl.: Arbetsretten i Norden side 280-281. Det vises videre til Fanebust: Tjenestemannsrett side 128 flg. og Eckhoff: Forvaltningsrett (1992) side 377 flg. Styringsretten antas å være videre i offentlig tjeneste enn i privat virksomhet. Det anføres at det er skjedd en utvikling i de senere år. Staten har en vid rett til å omorganisere. Skille mellom konsulent og byråsjef er utvisket. Det er ikke uvanlig at arbeidsområdet er blitt endret fra enkeltsaker til utredninger. Motstykket til dette er at offentlige tjenestemenn har større beskyttelse mot oppsigelse og avskjed. Det vises til tjenestemannslovens regler om dette. A ble ansatt som byråsjef i departementet og ikke i et spesielt kontor eller med spesielle oppgaver. Hennes arbeidsavtale gir ikke holdepunkter for begrensninger i arbeidsgivers rett til å omorganisere hennes stilling. Den utlysningstekst som lå til grunn for As utnevnelse, kan ikke tillegges vekt. Utlysningen er ikke en del av kontrakten. Det kan heller ikke tillegges vekt at A rent faktisk i en årrekke har hatt lederansvaret for grunnskolekontoret. Det vises til avgjørelse inntatt i RG-1989-653 og dokument nr. 4 (1978-1979) fra Ombudsmannens praksis side 13. Det anføres at grensene for styringsretten er så vide at det en byråsjef har krav på er tittel og lønn, samt å få være i det departement hvor vedkommende er tilsatt. Det ligger utenfor rettens kompetanse å prøve hvorvidt omplasseringen av A har medført at grunnpreget i hennes stilling er blitt endret. Det er rettskraftig avgjort at så ikke er tilfelle. Dette følger av Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 24. desember 1991 (LE-1991-2514) og den påfølgende kjennelse i Høyesteretts kjæremålsutvalg ( HR- 1992-17 1 -K ) samt Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 20. september 1993 (LE-1993-2289), jfr. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 23. desember 1993 (HR-1993-841-K ). Det vises også til avgjørelser inntatt i Rt-1988-712 og Rt-1993-231. Staten er enig i at et vedtak om omplassering må bygge på et saklig grunnlag. Staten er videre enig i at selv om et slikt vedtak ikke er et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand, må domstolene også kunne prøve om det bygger på riktig faktum, om det hefter feil ved saksbehandlingen og om det foreligger myndighetsmisbruk. Domstolene kan imidlertid ikke prøve hensiktsmessigheten av en omorganiseringsbeslutning. I denne forbindelse vises til avgjørelse i Rt-1989-653 flg., særlig side 660 (skal vel være RG-1989-653, Lovdatas anm.). Det er lagt riktig faktum til grunn for vedtaket om omplassering. Det må legges til grunn at det oppsto problemer i privatskolekontoret, og det bygget seg opp til store konflikter sommeren 1990. Det var kommet gjentatte klager fra alle tre saksbehandlere i privatskolekontoret gjennom lang tid. Klagene gjaldt de samme forhold. De følte seg trakassert og stemplet som ubrukelige. Det ble klaget over at de ikke fikk noen veiledning og stagnerte faglig sett. Forholdene ble vurdert av bedriftslege, hovedverneombud og personalsjef, som alle mente at konflikten var av en slik art at noe måtte gjøres, og at problemene skyldtes A. Det vises til notat av 20. august 1990 fra psykososial gruppe. Det ble gjort forsøk på å snakke med A. Dette var nytteløst., Det kan ikke være tvilsomt at man sommeren 1990 sto overfor en akutt krise. Det bestrides at man fremprovoserte det som ble situasjonen på dette tidspunkt. Sykemeldingene var nødvendige. De

Lb-199i-Lbb <noscript>nlii : U:UU</noscript> Side 5 av 8 var heller ikke fremprovosert. Arbeidsgiveren har ansvar for det psykososiale miljøet på en arbeidsplass. Interne konflikter i et kontor er det således arbeidsgivers plikt å løse. Det vises til avgjørelse i Rt-1993-616 og til arbeidsmiljølovens 7. Det var også andre problemer med A. Hun hadde uryddige kommandolinjer i departementets hierarki. Saksavviklingen og iverksettelse av vedtakene var heller ikke tilfredsstillende. Det kan ikke tillegges vekt at tidligere ansatte som samarbeidet med A ikke har gitt uttrykk for problemer. Det må legges til grunn at situasjonen var meget vanskelig på slutten av 1980-tallet. Det ble ansett som den beste løsningen å flytte saksbehandlerne ut av kontoret og opprette ytterligere ett privatskolekontor. På denne måten fikk man løst konflikten i kontoret. Det var et stort behov for utredningskapasitet på privatskoleområdet, og man fant det mest hensiktmessig at A med sin lange erfaring og gode kunnskaper fra saksfeltet utførte disse oppgaver på heltid. Hun ble ikke satt til å utføre nye oppgaver, men fratatt noen arbeidsområder for å bruke hele sin tid til de resterende som var av stor viktighet. På det tidspunkt omplasseringen av A skjedde, var arbeidet med en større omorganisering i departementet allerede på tale. Senere har departementet gjennomgått en større omorganisering. Departementet er delt opp i seksjoner. Den forestående omorganisering var begrunnelsen for at omplasseringen av A ble betraktet som midlertidig. Dette ble senere permanent. Disse forhold kan ikke tillegges vekt i negativ retning for staten. Det bestrides at hensikten med omplasseringen var å degradere A. A er blitt tildelt store og viktige utredningsoppgaver. Omorganiseringen av privatskolekontoret og As stilling hviler således på et riktig faktisk grunnlag. Det følge av dette at omplasseringen også.er saklig. Det bestrides at det er tatt utenforliggende hensyn og at det foreligger myndighetsmisbruk. Forvaltningslovens regler om saksbehandling gjelder ikke. Men det må utvises god personalforvaltning og generelle prinsipper om saksbehandling får anvendelse, herunder at den det gjelder får rett til å uttale seg. Saken ble vurdert grundig på flere plan i departementet. Administrasjonsavdelingen ved ekspedisjonssjef Klingstedt samt ekspedisjonssjef Tveiten som var As direkte overordnede, deltok i behandlingen. Det gjorde også departementsråd Tom Yeierød og den endelig beslutning ble truffet av statsråd Einar Steensnæs. A ble gitt god tid og fikk anledning til å uttale seg. Det ble avholdt møte, herunder forhandlingsmøte. Det er således ikke feil i saksbehandlingen. Subsidiært anføres at vilkårene i 12 første ledd annet punktum er til stede. I denne forbindelse anføres at A var uskikket til å inneha stillingen. Det vises til tjenestemannslovens 9 og 10. Atter subsidiært anføres at det ikke kan gis dom i overensstemmelse med As påstand punkt 2. I årene 1993-94 ble en større omorganisering gjennomført. Departementet ble delt opp i seksjoner. Saksområdene ble oppdelt på en annen måte enn tidligere. Privatskolesakene er delt på flere seksjoner. Det ligger utenfor domstolenes kompetanse å gripe inn i departementets styringsrett slik som As påstand punkt 2 legger opp til. Det er ikke grunnlag for kravet om morarenter dersom anken skulle føre frem, og A blir tilkjent saksomkostninger. Det vises til avgjørelse i Rt-1992-396 (skal vel være Rt-1992-395, Lovdatas anm). Kravet om saksomkostninger er ikke forfalt. Lagmannsretten bemerker: Staten har reist spørsmålet om A har tilstrekkelig rettslig interesse i å få prøvet om omorganiseringsvedtaket av 1 oktober 1990 vedrørende privatskolekontoret er gyldig. For Oslo byrett verserer sak om erstatningskrav som A har reist mot staten. Saken er stilt i bero i påvente av dom i nærværende sak. På denne bakgrunn har staten valgt ikke å nedlegge påstand om avvisning idet dom i nærværende sak vil ha betydning for erstatningssaken. Lagmannsretten finner i alle fall at den verserende erstatningssak er tilstrekkelig til å konstatere at A har den nødvendige rettslige interesse. Det er således ikke grunnlag for å avvise saken. http://websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftmr ens?0/lex/avg/lbsiv/lb-1993-002665.html 06.11.2009

LD-lyyi-GOOJ <noscrlpl>1v1,ii: u:uu<vnoscrlpt> Jic[e o av 25 Etter det resultat lagmannsretten kommer til, er det ikke nødvendig å ta stilling til hva som er rettskraftig avgjort og grensene for styringsretten etter tjenestemannslovens 12. Lagmannsretten kan begrense sin behandling til spørsmålet om omorganiseringen bygger på riktig faktum, og om saksbehandlingen er forsvarlig. Partene er enige om at retten kan prøve disse spørsmål, og lagmannsretten slutter seg til dette. Innledningsvis vil lagmannsretten bemerke at styringsretten etter tjenestemannsloven 12 går langt. Den har sitt motstykke i at tjenestemenn og embetsmenn bare kan oppsies/gis avskjed i spesielle tilfeller. Ved omorganisering i et departement må en byråsjef under gitte omstendigheter finne seg i å bli fratatt sitt lederansvar. I nærværende sak var det imidlertid ikke tale om en omorganisering, basert på hensiktsmessige arbeidsfordelinger eller lignende forhold. Omorganiseringen i forhold til A ble foretatt for å løse en personalkonflikt. Under disse omstendigheter er lagmannsretten av den oppfatning at fratakelsen av lederansvar var et inngripende tiltak overfor A både i faglig og sosial henseende. At hun beholdt sin tittel og lønn og at det var saksbehandlerne som ble flyttet ut av kontoret, kan ikke ha betydning i denne forbindelse. Det kan heller ikke det faktum at hun ble tillagt viktige utredningsoppgaver som krever høyt faglig nivå, godt kjennskap til saksfeltet og er av stor vanskelighetsgrad. Lagmannsretten antar at den type tiltak som ble gjort overfor A ved omorganiseringen ligger i ytterkant av området for styringsretten etter tjenestemannslovens 12, første ledd, første punktum. Under ingen omstendigheter er det godtgjort at vilkårene i tjenestemannslovens 12, første ledd, annet punktum er til stede. Når det gjelder spørsmålet om departementet har lagt riktig faktum til grunn for sin avgjørelse, vil retten ta utgangspunkt i at A har arbeidet i departementet siden tidlig på 1960-tallet, fra 1970 med privatskolesaker og fra 1973 som byråsjef. Det er ikke anført fra statens side at A frem til slutten av 1980-årene ikke utførte sitt arbeid tilfredsstillende. Etter bevisføringen legger retten til grunn at det ikke har vært klager eller samarbeidsproblemer i nevneverdig grad før på slutten av 1980-tallet. A har ført flere av sine tidligere saksbehandlere som vitner. Disse hadde i det vesentlige ikke innvendinger mot kvaliteten på hennes arbeid og hennes funksjon som leder for kontoret. De samme oppfatninger ble delt av utenforstående - representanter fra privatskolenes organisasjoner - som hadde mye med departementet å gjøre. Tidligere ekspedisjonssjef Trygve Tønnesen som hadde vært i departementet i en årrekke, dog ikke i As avdeling, ga uttrykk for det samme. Det er kommet lite konkret av klagepunkter på A også gjennom de vitner staten har ført. Det er på det rene at A verken har fått skriftlige advarsler eller irettesettelser. Det er i det hele ikke nedfelt noe skriftlig om hvorledes A fungerte i sin stilling. Tidligere ekspedisjonssjef Vormeland som var As direkte overordnede fra 1984 til han sluttet sommeren 1990 fremkom med svært få konkrete klagepunkter mot A. I perioden fra slutten av 1980-årene frem til omorganiseringen høsten 1990, hadde A tre saksbehandlere ved kontoret. Dette var C som begynte i 1986/87, B som startet i februar 1988 og D som kom i 1989/90. Etter hvert kom det mange klager på A fra disse, særlig fra B. Klagene gjaldt i stor utstrekning de samme forhold. Klagepunktene er oppsummert i ekspedisjonssjef Stig Klingstedts notat av 13 august 1990, avsnittet kalt «Interne forhold i Privatskolekontoret». Lagmannsretten vil til denne oppsummering bemerke at klagepunktene er beskrevet i generelle vendinger og innholder lite analyse av årsakene til problemene. Dette bemerkes også i notatet, og lagmannsretten viser til avsnittet, «Et forsøk på vurdering av forholdene» hvor det uttales: «Det er lite konkret som er kommet fram under mine samtaler med saksbehandlerne.» B og C har avgitt forklaring for lagmannsretten. Heller ikke i disse er det kommet frem bestemte forhold i særlig grad. D har ikke avgitt forklaring for lagmannsretten, grunnet sykdomsforfall. Ekspedisjonsjef Klingstedt har heller ikke kommet frem med konkrete ting i sin forklaring vedrørende samarbeidsproblemene i privatskolekontoret. Ekspedisjonsjef Vormeland uttalte i sin forklaring at han hadde fått klager fra saksbehandlerne, men han kunne heller ikke opplyse om konkrete forhold. Ekspedisjonssjef Tveiten som kom til departementet i august 1990 og var As direkte overordnede hadde også lite å komme med. Det samme gjaldt departementsråd Tom Veierød som tiltrådte sin stilling i februar 1990. Klagene fra saksbehandlerne ble behandlet av psykososial gruppe som er en underavdeling, av Arbeidsmiljøutvalget og består blant annet av av hovedverneombud og bedriftslege. Gruppen behandlet saken i møte 20 august 1990 og sendte samme dag en rapport til departementsråd Veierød.

L,rS-i"-)-/-ooj <^,noscrnpt>ivull: u:uuvnoscript> auge av 3 Etter lagmannsrettens oppfatning er heller ikke denne rapporten særlig konkret. Den er heller ikke blitt konkretisert gjennom vitneforklaringene. Lagmannsretten er av den oppfatning at personalansvarlige hadde plikt til å gjøre noe når det forelå klager og henvendelse fra psykososial gruppe, herunder bedriftslegen. Men etter lagmannsrettens mening kan ikke de beskrivelser av faktum og årsaken til problemene som fremkom, legges til grunn for den videre behandling av saken uten nærmere undersøkelser. Etter lagmannsrettens oppfatning er det mye som tyder på at A hadde en direkte form og et sterkt engasjement som ikke alle kollegaer fant det like enkelt å forholde seg til. Men etter en samlet vurdering finner lagmannsretten - ut fra den tilbudte bevisførsel - at det ikke er sannsynliggjort at samarbeidsproblemene var av en slik alvorlig karakter, at dette ga grunnlag for å frata A arbeidsoppgaver og lederansvaret som byråsjef. Lagmannsretten legger til grunn at de angivelige samarbeidsproblemer har vært det sentrale grunnlag for vedtaket av 1. oktober 1990. Som ytterligere ankepunkt mot A er det anført at hun ikke fulgte vanlige kommandolinjer ved av hun ofte gikk direkte til statsråden. Etter bevisførselen finner lagmannsretten at dette forhold ikke kan tillegges vekt. Det er uklart hvilket omfang denne virksomheten hadde, og det er på det rene at A verken av statsråden, departementsråden eller ekspedisjonssjefen fikk klar beskjed om at hun måtte forholde seg annerledes på dette punkt. Det er også fremkommet andre ankepunkter mot A. Disse er beskrevet i Klingstedts notat av 13 august 1990, under avsnittet «Privatskolekontorets rolle som en del av UFD's organisasjon. Forholdet mellom kontoret og skolene m.v.». Det bemerkes at privatskolekontoret har store problemer med å innordne seg den politiske ledelse. Videre opplyses at kontoret ikke iverksetter fattede vedtak, og at det har vært dårlig gjennomføring av den økonomiske styring og kontroll med forbruket. Det anføres også at kontoret har hatt store vansker med å innpasse seg i den avdelingsstruktur som har vært rådende. Til dette vil lagmansretten bemerke at det også på disse punkter er lite konkretisert hva problemene besto i og hva de skyldtes. Det foreligger ingen notater fra møter om problemene og ingen referater fra eventuelle møter med A eller skriftlige advarsler til henne. Heller ikke når det gjelder disse forhold, finner lagmannsretten det sannsynliggjort at problemene var så store at det var grunnlag for de tiltak som ble foretatt overfor A. Etter dette er lagmannsretten kommet til at det ikke ble bygget på riktig faktum da beslutningen om omorganisering ble fattet. Det uriktige faktum kan klart ha påvirket resultatet av vurderingene. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å behandle spørsmålet om det foreligger feil i saksbehandlingen, men lagmannsretten vil likevel tilføye at denne ikke har vært tilfredsstillende. Det foreliggende skriftlige materiale som utgjorde beslutningsgrunnlaget inneholder lite konkrete opplysninger. A ble ikke blitt gitt noen skriftlige advarsler. Det er ikke brukt særlige ressurser for å gå inn i konflikten og om nødvendig å tilrettevise A. Etter dette er lagmannsretten kommet til at vedtaket av 1. oktober 1990 om omorganisering er ugyldig i forhold til A. Det er på det rene at det etter omorganiseringen i 1990 har funnet sted generelle omorganiseringer i departementet. Privatskolekontoret er nedlagt som sådant. Departementet er oppdelt i seksjoner og privatskolesakene er delt på flere seksjoner. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at det ikke kan gis dom for at A skal ha stilling med spesielt innhold. Staten blir derfor å frifinne for As påstand punkt 2. Anken har delvis ført frem. Etter regelen i tvml 174, første ledd, jf 180, annet ledd skal hver av partene bære sine saksomkostninger for lagmannsretten. Imidlertid finner lagmannsretten at unntaksregelen i 174, annet ledd får anvendelse i det A har vunnet frem med kravet om ugyldighet. Dette er det sentrale i saken og er også grunnlag for det erstatningskrav som er brakt inn for Oslo byrett. Staten må derfort betale fulle saksomkostninger til A. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til må staten også dekke As saksomkostninger for byretten. Advokat Danielsen har fremlagt omkostningsoppgave hvor det fremgår at omkostningene for byretten er kr 81.988, hvorav kr 69.500

åiae Lrs 1JJi-^oo0 <noscript>inuii: u:uu<inoscript> 6 av ts er salær. Omkostningene,. for lagmannsretten er kr 124.175, hvorav kr 81.500 utgjør salær. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn og fastsetter de samlede omkostninger til kr 206.163. Advokat Danielsen har i tillegg krevet morarenter av saksomkostningskravet for byretten fra og med 21. juli 1993. Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke grunnlag for morarenter i det kravet ikke er forfalt. Det foreligger ikke mislighold. Det kan være grunnlag for et vanlig rentekrav, men slikt krav er ikke påstått. Kravet om morarenter tas således ikke til følge. Det vises til avgjørelser i Rt-1983-127 og Rt-1992-396 (skal vel være Rt-1992-395, Lovdatas anm.). Dommen er enstemmig. Domsslutnining Kirke-, utdannings- ogforskningsdepartementets vedtak av 1 oktober 1990 om omorganisering av Privat skolekontoret er ugyldig i forhold til A. For Øvrig frifinnes staten. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler staten v/ Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet til A 206.163 -tohundreogsekstusenetthundreogsekstitre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. Sist oppdatert 22. oktober 2009