Nr. 49/118 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSVEDTAK 2015/EØS/49/20 av 20. november 2008 om retningslinjer for programmene for risikobasert overvåking av dyrehelsen fastsatt ved rådsdirektiv 2006/88/EF [meddelt under nummer K(2008) 6787] (2008/896/EF)(*) KOMMISJONEN FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR skal utarbeides etter framgangsmåten i artikkel 10 nr. 4 i nevnte direktiv. under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, under henvisning til rådsdirektiv 2006/88/EF av 24. oktober 2006 om krav til dyrehelse for akvakulturdyr og produkter av disse, og om forebygging og bekjempelse av visse sykdommer hos vanndyr( 1 ), særlig artikkel 10 nr. 4, og ut fra følgende betraktninger: 3) I henhold til direktiv 2006/88/EF er målet med programmene for overvåking av dyrehelsen å påvise eventuell økt dødelighet i alle akvakulturanlegg og alle akvakulturområder for bløtdyr, alt etter hva som er relevant for produksjonstypen, samt å påvise sykdommene oppført i del II i vedlegg IV til direktivet i akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr der det finnes arter som er mottakelige for disse sykdommene. I henhold til del B i vedlegg III til direktiv 2006/88/EF har dessuten de inspeksjoner som utføres i forbindelse med slike programmer, som mål å gi de driftsansvarlige for akvakulturvirksomhetene råd om vanndyrs helsetilstand og eventuelt å treffe nødvendige veterinære tiltak. 1) Ved direktiv 2006/88/EF er det fastsatt minstetiltak for sykdomsbekjempelse som skal iverksettes ved mistanke om eller utbrudd av visse sykdommer hos vanndyr. Del II i vedlegg IV til nevnte direktiv inneholder dessuten en liste over visse eksotiske og ikke eksotiske sykdommer. 2) I henhold til artikkel 10 nr. 1 i direktiv 2006/88/ EF skal medlemsstatene sikre at det anvendes et risikobasert program for overvåking av dyrehelsen i alle akvakulturanlegg og i alle akvakulturområder for bløtdyr, tilpasset den berørte produksjonstypen. I disse programmene skal det tas hensyn til retningslinjer som 4) På grunn av mangfoldet i akvakultursektoren i Fellesskapet må programmene for risikobasert overvåking av dyrehelsen tilpasses sektorens sammensetning og dyrehelsesituasjonen i hver medlemsstat. De retningslinjer medlemsstatene skal ta hensyn til i forbindelse med disse programmene, bør derfor være begrenset til å gi allmenn veiledning. (*) Denne fellesskapsrettsakten, kunngjort i EUT L 322 av 2.12.2008, s. 30, er omhandlet i EØS-komiteens beslutning nr. 114/2010 av 10. november 2010 om endring av EØS-avtalens vedlegg I (Veterinære og plantesanitære forhold), se EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende nr. 12 av 3.3.2011, s. 1. ( 1 ) EUT L 328 av 24.11.2006, s. 14. 5) Ved dette vedtak bør det derfor fastsettes retningslinjer som det skal tas hensyn til i forbindelse med de risikobaserte programmene for overvåking av dyrehelsen.
EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Nr. 49/119 6) Tiltakene fastsatt i dette vedtak er i samsvar med uttalelse fra Den faste komité for næringsmiddelkjeden og dyrehelsen GJORT DETTE VEDTAK: Artikkel 1 De retningslinjer som det skal tas hensyn til i forbindelse med programmene for risikobasert overvåking av dyrehelsen fastsatt i artikkel 10 nr. 1 i direktiv 2006/88/EF, er fastsatt i vedlegget til dette vedtak. Artikkel 2 Dette vedtak er rettet til medlemsstatene. Utferdiget i Brussel, 20. november 2008. For Kommisjonen Androulla VASSILIOU Medlem av Kommisjonen
Nr. 49/120 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende VEDLEGG RETNINGSLINJER SOM DET SKAL TAS HENSYN TIL I FORBINDELSE MED PROGRAMMENE FOR RISIKOBASERT OVERVÅKING AV DYREHELSEN FASTSATT I ARTIKKEL 10 NR. 1 I DIREKTIV 2006/88/EF 1. Formålet med retningslinjene Formålet med disse retningslinjene er å veilede medlemsstatene med hensyn til de programmene for risikobasert overvåking av dyrehelsen som er fastsatt i artikkel 10 nr. 1 i direktiv 2006/88/EF (heretter kalt «programmene for risikobasert overvåking av dyrehelsen»). 2. Inspeksjonenes innhold 2.1. KONTROLL AV REGISTRE OG KLINISKE UNDERSØKELSER Hver inspeksjon av et akvakulturanlegg eller et akvakulturområde for bløtdyr bør omfatte en analyse av registrene omhandlet i artikkel 8 i direktiv 2006/88/EF, med særlig oppmerksomhet rettet mot registrene over dødelighet, slik at det blir mulig å vurdere utviklingen i helsestatusen til akvakulturanlegget eller akvakulturområdet for bløtdyr. Et representativt utvalg av alle epidemiologiske enheter bør inspiseres. Om mulig bør et representativt utvalg av døde eller døende akvakulturdyr undersøkes klinisk både utvendig og innvendig med henblikk på å påvise større patologiske endringer. Denne undersøkelsen bør særlig ha som mål å påvise eventuell forekomst av en sykdom oppført i del II i vedlegg IV til direktiv 2006/88/EF (heretter kalt «listeført sykdom»). Dersom undersøkelsen gir grunn til mistanke om at en slik sykdom forekommer, bør akvakulturdyrene i akvakulturanlegget eller i akvakulturområdet for bløtdyr gjennomgå en laboratorieundersøkelse. Nærmere regler for de tiltak som skal treffes ved mistanke om og/eller bekreftet forekomst av en listeført sykdom, er fastsatt i kapittel V i direktiv 2006/88/EF. 2.2. PRØVETAKING OG LABORATORIEUNDERSØKELSE Prøvetaking med henblikk på laboratorieundersøkelse er ikke nødvendig i alle tilfeller. For å avgjøre om prøvetaking er nødvendig bør det tas hensyn til de opplysninger som er innhentet ved kontrollen av akvakulturanleggets registre eller registrene til akvakulturområdet for bløtdyr, samt andre relevante opplysninger. 3. Velge hvem som skal gjennomføre inspeksjonene: vedkommende myndighet, privatpraktiserende veterinærer eller andre kvalifiserte tjenesteytere på området vanndyrs helse Medlemsstatene bør avgjøre om inspeksjonene som inngår i de risikobaserte programmene for overvåking av dyrehelsen, skal utføres av vedkommende myndighet, eller om privatpraktiserende veterinærer eller kvalifiserte tjenesteytere på området vanndyrs helse også skal tillates å utføre dem. 4. Inspeksjonshyppighet I del B i vedlegg III til direktiv 2006/88/EF angis anbefalt hyppighet for inspeksjon av akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr. Hyppigheten bestemmes av to faktorer: a) vedkommende medlemsstats, sones eller segments helsestatus med hensyn til de ikke eksotiske sykdommene oppført i del II i vedlegg IV til nevnte direktiv (heretter kalt «listeførte ikke eksotiske sykdommer»). b) risikoen for at akvakulturanlegget eller akvakulturområdet for bløtdyr skal smittes av eller medvirke til å spre sykdommer.
EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Nr. 49/121 5. Helsestatus for akvakulturanlegg og for akvakulturområder for bløtdyr I del B i vedlegg III til direktiv 2006/88/EF skilles det mellom følgende kategorier av helsestatus: Kategori I a) Erklært sykdomsfri i henhold til artikkel 49 nr. 1 bokstav a) eller b) eller artikkel 50 nr. 1 bokstav a) eller b) i direktiv 2006/88/EF. Denne statusen tildeles dersom i) ingen av artene som er mottakelige for den eller de aktuelle sykdommene, finnes i medlemsstaten, sonen eller segmentet, eller, dersom det er relevant, i medlemsstatens, sonens eller segmentets vannkilde, eller ii) det er kjent at det sykdomsframkallende stoffet ikke kan overleve i medlemsstaten, sonen eller segmentet, eller, dersom det er relevant, i medlemsstatens, sonens eller segmentets vannkilde. b) Erklært sykdomsfri i henhold til artikkel 49 nr. 1 bokstav c) eller artikkel 50 nr. 1 bokstav c) i direktiv 2006/88/EF. Denne statusen er basert på målrettet overvåking som oppfyller vilkårene i del II i vedlegg V til direktiv 2006/88/EF. Kategori II Kategori III Kategori IV Kategori V Ikke erklært sykdomsfri, men omfattes av et overvåkingsprogram godkjent i samsvar med artikkel 44 nr. 1 i direktiv 2006/88/EF. Ikke med sikkerhet infisert, men omfattes ikke av et overvåkingsprogram for å oppnå sykdomsfri status. Med sikkerhet infisert, men omfattes av et utryddelsesprogram godkjent i samsvar med artikkel 44 nr. 2 i direktiv 2006/88/EF. Med sikkerhet infisert. Omfattes av minstetiltak for sykdomsbekjempelse i henhold til kapittel V i direktiv 2006/88/EF. Dersom det er relevant, kan inspeksjoner som foretas innenfor rammen av et risikobasert program for overvåking av dyrehelsen, kombineres med a) inspeksjoner som foretas innenfor rammen av overvåkings eller utryddelsesprogrammer som er godkjent i samsvar med direktiv 2006/88/EF (for soner eller segmenter i kategori II eller IV), b) overvåking som gjennomføres for å opprettholde sykdomsfri status (for soner eller segmenter i kategori I som er erklært sykdomsfrie i henhold til artikkel 49 nr. 1 bokstav a) eller b) eller artikkel 50 nr. 1 bokstav a) eller b) i direktiv 2006/88/EF), c) overvåking som gjennomføres som et ledd i bekjempelsestiltakene fastsatt i kapittel V i direktiv 2006/88/EF (for soner eller segmenter i kategori V). Ved utarbeidingen av risikobaserte programmer for overvåking av dyrehelsen bør medlemsstatene ta hensyn til følgende: a) For akvakulturanlegg eller akvakulturområder for bløtdyr som ligger i områder med helsestatus i kategori II og IV, er den inspeksjonshyppigheten som kreves i henhold til overvåkings eller utryddelsesprogrammer godkjent i samsvar med direktiv 2006/88/EF, høyere enn den hyppigheten som anbefales i del B i vedlegg III til samme direktiv. Medlemsstatene behøver derfor ikke fastsette særlige krav til inspeksjonshyppighet for akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr som ligger i områder omfattet av slike programmer. b) Nødvendigheten av at medlemsstatene fastsetter særlige krav til hyppigheten av inspeksjoner innenfor rammen av et risikobasert program for overvåking av dyrehelsen, gjelder hovedsakelig akvakulturanlegg eller akvakulturområder for bløtdyr som ligger i områder med helsestatus i kategori I, III og V, alt etter de særlige omstendigheter og nasjonale tiltak.
Nr. 49/122 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende c) Det bør tas hensyn til det faktum at et akvakulturanlegg eller et akvakulturområde for bløtdyr kan ha forskjellig helsestatus for forskjellige sykdommer. Dette kan være tilfellet for akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr som holder arter som er mottakelige for flere av de listeførte ikke eksotiske sykdommene( 1 ). 6. Bestemmelse av risikonivå for akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr 6.1. INNLEDNING Risikonivået for akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr varierer, ikke bare mellom områder med forskjellig helsestatus, men også innenfor områder med samme helsestatus( 2 ). I nr. 6.2 gis det veiledning om de risikofaktorer som skal tas i betrakting ved bestemmelse av risikonivået for akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr. I nr. 6.3 angis en modell som kan brukes for å klassifisere akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr etter risikonivå (høy, middels eller lav risiko). Medlemsstatene kan bruke andre modeller for å bestemme risikonivået for akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr dersom disse anses som bedre egnet i en gitt situasjon. Disse retningslinjene angir ikke hvordan medlemsstatene skal bruke modellen i nr. 6.3. Medlemsstatene kan a) anvende modellen på hvert enkelt akvakulturanlegg og hvert enkelt akvakulturområde for bløtdyr for å bestemme det enkelte anleggets og områdets risikonivå, eller b) bruke modellen for å utarbeide en fortegnelse over de ulike typene av akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr på deres territorium, og på grunnlag av denne fortegnelsen definere hvilke kategorier av slike anlegg og områder som skal anses for å utgjøre en lav, middels og høy risiko. 6.2. RISIKOFAKTORER En lang rekke faktorer har betydning for bestemmelsen av risikonivået for et akvakulturanlegg eller et akvakulturområde for bløtdyr. Slike faktorer kan bl.a. være a) direkte spredning av sykdommer via vann, b) flytting av akvakulturdyr, c) produksjonstype, d) hvilke arter av akvakulturdyr som holdes, e) biosikkerhetssystemet, herunder personalets kompetanse og opplæring, f) tetthet av akvakulturanlegg, akvakulturområder for bløtdyr og foredlingsvirksomheter i området rundt det berørte akvakulturanlegget eller det berørte akvakulturområdet for bløtdyr, g) nærhet til akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr med lavere helsestatus enn det berørte akvakulturanlegget eller det berørte akvakulturområdet for bløtdyr, h) utvikling i helsestatus for det berørte akvakulturanlegget eller det berørte akvakulturområdet for bløtdyr og for andre slike anlegg og områder som finnes i området, ( 1 ) Et akvakulturanlegg med regnbueørret kan for eksempel være fritt for infeksiøs lakseanemi (kategori I), tilhøre kategori II (innenfor rammen av et godkjent overvåkingsprogram) når det gjelder hemoragisk virusseptikemi og ha ukjent status når det gjelder hematopoietisk nekrose (kategori III). ( 2 ) For eksempel vil et akvakulturanlegg som er erklært fritt for en listeført ikke eksotisk sykdom, generelt utgjøre en lav risiko for spredning av den aktuelle sykdommen. Imidlertid utgjør et akvakulturanlegg som produserer egen yngel, en langt lavere risiko enn et anlegg som kjøper all yngel fra en eller flere leverandører.
EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Nr. 49/123 i) forekomst av sykdomsframkallende stoffer hos viltlevende vanndyr i området rundt det berørte akvakulturanlegget eller det berørte akvakulturområdet for bløtdyr, j) risiko forbundet med menneskelig virksomhet i nærheten av det berørte akvakulturanlegget eller det berørte akvakulturområdet for bløtdyr( 1 ); k) rovdyr eller fugler med adgang til det berørte akvakulturanlegget eller det berørte akvakulturområdet for bløtdyr. Dersom det ved vurdering av risikonivået for akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr brukes et komplekst system som tar hensyn til alle relevante risikofaktorer, vil det kunne oppnås en presis klassifisering av slike anlegg og områder ut fra deres risikonivå. Et slikt system kan imidlertid også vise seg å være tidkrevende og lite kostnadseffektivt. Dessuten er det en komplisert oppgave å veie ulike faktorer opp mot hverandre for å vurdere den overordnede risikoen. Med tanke på vanskelighetene forbundet med å bruke et komplekst system for klassifisering etter risikonivå av akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr, er det i de fleste tilfeller tilstrekkelig å konsentrere seg om følgende risikofaktorer: a) direkte spredning av sykdommer via vann og på grunn av geografisk nærhet mellom ulike akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr. b) flytting av akvakulturdyr. Disse to risikofaktorene er relevante uansett produksjonstype, hvilke arter av akvakulturdyr som holdes i akvakulturanlegget eller i akvakulturområdet for bløtdyr, og hvilke sykdommer det dreier seg om. 6.3. MODELL FOR BESTEMMELSE AV RISIKONIVÅ FOR AKVAKULTURANLEGG OG AKVAKULTUR- OMRÅDER FOR BLØTDYR Denne modellen for å bestemme risikonivået (høy, middels eller lav risiko) for akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr består av tre trinn: Trinn I anslag over sannsynligheten for at akvakulturanlegget eller akvakulturområdet for bløtdyr skal bli smittet av sykdommer, Trinn II anslag over sannsynligheten for at sykdommer skal spre seg fra akvakulturanlegget eller akvakulturområdet for bløtdyr, Trinn III kombinasjon av de anslåtte risikonivåene fra trinn I og II. Trinn I Anslag over sannsynligheten for at akvakulturanlegget eller akvakulturområdet for bløtdyr skal bli smittet av sykdommer Sannsynlighet for å bli smittet av sykdommer via vann og på grunn av geografisk nærhet mellom ulike akvakultur anlegg og akvakultur områder for bløtdyr Sannsynlighet for å bli smittet av sykdommer gjennom flytting av akvakulturdyr Risikonivå Høy Høy Høyt Høy Lav Middels Lav Høy Middels Lav Lav Lavt ( 1 ) For eksempel transportruter, havner (ballastvann) og sportsfiske.
Nr. 49/124 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Trinn II Anslag over sannsynligheten for at sykdommer skal spre seg fra akvakulturanlegget eller akvakulturområdet for bløtdyr Sannsynlighet for spredning av sykdommer via vann og på grunn av geografisk nærhet mellom ulike akvakultur anlegg og akvakulturområder for bløtdyr Sannsynlighet for spredning av sykdommer gjennom flytting av akvakulturdyr Risikonivå Høy Høy Høyt Høy Lav Middels Lav Høy Middels Lav Lav Lavt Trinn III Kombinasjon av de anslåtte risikonivåene fra trinn I og II Trinn I. Sannsynlighet for å bli smittet av sykdommer Høy M H H Middels L M H Lav L L M Lav Middels Høy Trinn II. Sannsynlighet for spredning av sykdommer 6.4. RISIKONIVÅ FOR VISSE AKVAKULTURANLEGG OG AKVAKULTUR OMRÅDER FOR BLØTDYR MED HELSESTATUS I KATEGORI I Akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr der det ikke holdes arter som er mottakelige for de listeførte ikke eksotiske sykdommene, eller der det er kjent at det aktuelle sykdomsframkallende stoffet ikke kan overleve i medlemsstaten, sonen eller segmentet, eller, dersom det er relevant, i dennes/dettes vannkilde, kan i henhold til del B i vedlegg III til direktiv 2006/88/EF anses for å ha lavt risikonivå. Det er derfor i prinsippet ikke nødvendig at det risikobaserte programmet for overvåking av dyrehelsen omfatter flere forskjellige inspeksjonshyppigheter. Disse akvakulturanleggene og akvakulturområdene for bløtdyr kan imidlertid ha forskjellige risikonivåer når det gjelder å bli smittet av og å spre listeførte ikke eksotiske sykdommer eller nye sykdommer. Medlemsstatene kan derfor klassifisere disse anleggene og områdene etter risikonivå og på den måten gjennomføre differensiert overvåking og inspeksjon. Slik kan medlemsstatene også ta hensyn til nødvendigheten av å utnytte ressursene best mulig. 6.5. ANSLAG OVER SANNSYNLIGHETEN FOR Å SMITTES AV OG FOR SPREDNING AV SYKDOMMER VIA VANN OG PÅ GRUNN AV GEOGRAFISK NÆRHET MELLOM ULIKE AKVAKULTURANLEGG OG AKVAKULTUROMRÅDER FOR BLØTDYR 6.5.1. Innledning Risikoen for at akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr smittes av og sprer sykdommer er lav dersom vannkildene og vannutløpet eller vannmiljøet der anlegget eller området befinner seg, kan anses for å gi et visst vern mot innføring og spredning av sykdomsframkallende stoffer. Det er stor variasjon i risikoen for at en sykdom skal angripe og spre seg fra et akvakulturanlegg eller et akvakulturområde for bløtdyr( 1 ) via vann og på grunn av den geografiske nærheten mellom slike anlegg og områder. Modellen i nr. 6.3 skiller bare mellom høy og lav sannsynlighet for spredning av sykdommer via vann og på grunn av geografisk nærhet mellom ulike akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr. I dette nummer gis det eksempler på tilfeller der sannsynligheten for å smittes av og for spredning av sykdommer via vann og på grunn av geografisk nærhet mellom akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr, kan anses for å være lav. ( 1 ) For eksempel fra et overdekket resirkulasjonssystem der kildevannet hentes fra et borehull og utløpsvannet desinfiseres (svært lav risiko) til et akvakulturanlegg med merder i sjøen og et stort antall andre akvakulturanlegg i nærheten (svært høy risiko).
EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Nr. 49/125 Listen med eksempler i dette nummer er ikke uttømmende. Det bør derfor ikke konkluderes med at sannsynligheten er høy for at akvakulturanlegg og akvakulturanlegg for bløtdyr som ikke dekkes av noen av disse eksemplene, skal bli smittet av eller spre sykdommer. 6.5.2. Eksempler på akva kultur anlegg og akvakultur områder for bløtdyr med lav risiko for å bli smittet av sykdommer via vann og på grunn av geografisk nærhet mellom ulike slike anlegg og områder: a) akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr som forsynes med vann fra et borehull eller en naturlig kilde; b) akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr som forsynes med vann som desinfiseres eller behandles på annen måte for å hindre at sykdomsframkallende stoffer innføres; c) akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr som forsynes med vann fra en annen vannkilde, og som i) ikke er forbundet med akvakulturanlegg, akvakulturområder for bløtdyr eller foredlingsvirksomheter som holder eller foredler arter som er mottakelige for de samme sykdommene som de artene som holdes i det berørte akvakulturanlegget eller det berørte akvakulturområdet for bløtdyr, ii) ikke inneholder viltlevende vanndyr av mottakelige arter, d) innlands vannområder, herunder dammer og innsjøer, som er isolert fra andre vannkilder. Ved vurderingen av om vannområdet skal anses som isolert, bør det tas hensyn til årstidsbestemte variasjoner, for eksempel muligheten for kontakt med andre vannkilder som følge av flom; e) akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr som ligger på kysten og som er beskyttet ved at de ligger i sikker avstand fra andre slike anlegg og områder, og fra foredlingsvirksomheter som holder eller foredler arter som er mottakelige for de samme sykdommene som de artene som holdes i de berørte akvakulturanleggene og akvakulturområdene for bløtdyr. Vedkommende myndighet må avgjøre hva som skal utgjøre sikker avstand, idet den tar hensyn til slike faktorer som de sykdomsframkallende stoffenes evne til å overleve i åpent vann, vannstrømmene og tidevannsforskjellen. 6.5.3. Eksempler på akva kultur anlegg og akvakultur områder for bløtdyr med lav risiko for å spre sykdommer via vann og på grunn av geografisk nærhet mellom ulike slike anlegg og områder: a) akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr uten avløp til naturlige vannveier( 1 ); b) akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr der avløpsvannet desinfiseres eller behandles på annen måte for å hindre spredning av sykdomsframkallende stoffer; c) akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr der avløpsvannet ledes ut i offentlige kloakksystemer, forutsatt at disse omfatter en eller annen form for behandling av avløpsvannet. Dersom avløpsvannet derimot ledes ut i naturlige vannveier uten behandling, skal slike akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr ikke anses for å utgjøre lav risiko; d) akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr uten avløp til vann med akvakulturdyr eller viltlevende vanndyr av arter som er mottakelige for den eller de listeførte sykdommene; e) innlands vannområder, herunder dammer og innsjøer, som er isolert fra andre vannkilder. Ved vurderingen av om vannområdet skal anses som isolert, bør det tas hensyn til årstidsbestemte variasjoner, for eksempel muligheten for kontakt med andre vannkilder som følge av flom; f) akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr som ligger på kysten og som er beskyttet ved at de ligger i sikker avstand fra andre slike anlegg og områder som holder arter som er mottakelige for de samme sykdommene som de artene som holdes i de berørte akvakulturanleggene og akvakulturområdene for bløtdyr. Vedkommende myndighet må avgjøre hva som skal utgjøre sikker avstand, idet den tar hensyn til slike faktorer som de sykdomsframkallende stoffenes evne til å overleve i åpent vann, vannstrømmene og tidevannsforskjellen. ( 1 ) For eksempel innlands akvakulturanlegg der utløpsvannet ledes ned i grunnen eller ut på jorder.
Nr. 49/126 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende 6.6. ANSLAG OVER SANNSYNLIGHETEN FOR Å SMITTES AV OG FOR SPREDNING AV SYKDOMMER GJENNOM FLYTTING AV AKVAKULTURDYR 6.6.1. Innledning Flytting av levende akvakulturdyr til og fra akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr er en svært viktig årsak til overføring av sykdommer. Ved vurdering av denne faktoren bør det tas hensyn til følgende: a) akvakulturdyrenes opprinnelsessted, b) antall akvakulturdyr som leveres til akvakulturanlegget eller akvakulturområdet for bløtdyr, c) antall ulike leverandører av akvakulturdyr, d) hvor ofte akvakulturdyr flyttes til og fra akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr. I modellen i nr. 6.3 anbefales det bare at akvakulturanlegg grupperes ut fra om det er høy eller lav risiko for at de skal bli smittet av eller spre sykdommer gjennom flytting av akvakulturdyr. I henhold til nevnte modell er det derfor tilstrekkelig å ta hensyn til om akvakulturanlegget eller akvakulturområdet for bløtdyr forsynes med og leverer levende akvakulturdyr (herunder egg), og til disse dyrenes opprinnelsessted. I dette nummer gis det eksempler på tilfeller der sannsynligheten for å smittes av og for spredning av sykdommer gjennom flytting av akvakulturdyr, kan anses for å være lav. Listen med eksempler i dette nummer er ikke uttømmende. Det bør derfor ikke konkluderes at risikoen er høy for at akvakulturanlegg og akvakulturanlegg for bløtdyr som ikke dekkes av noen av disse eksemplene, skal bli smittet av eller spre sykdommer. 6.6.2. Eksempler på akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr med lav sannsynlighet for å bli smittet av sykdommer gjennom mottak av akvakulturdyr: a) akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr som er selvforsynt med egg eller yngel( 1 ); b) akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr som forsynes med akvakulturdyr bare fra sykdomsfrie soner eller segmenter. For akvakulturanlegg med helsestatus i kategori III og V er det etter gjeldende fellesskapsregelverk ikke noe krav om at de skal forsynes med akvakulturdyr fra sykdomsfrie soner eller segmenter, og det faktum at et akvakulturanlegg velger å få sine dyr levert fra en sykdomsfri sone eller et sykdomsfritt segment, skiller det fra andre akvakulturanlegg med helsestatus i samme kategori. Akvakulturanlegg med helsestatus i kategori I skal motta dyr bare fra sykdomsfrie opprinnelsessteder. Derfor bør det for disse akvakulturanleggene i stedet kreves enten at dyrene leveres fra det samme sykdomsfrie området, eller at akvakulturanlegget bruker bare et begrenset antall leverandører av akvakulturdyr; c) akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr som forsynes med viltlevende vanndyr som er frigitt fra karantene og beregnet på oppdrett; d) akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr som forsynes med desinfiserte egg. Dette er relevant bare dersom vitenskapelige bevis eller praktisk erfaring har vist at desinfisering effektivt reduserer risikoen for overføring av listeførte sykdommer som artene i akvakulturanlegget eller i akvakulturområdet for bløtdyr er mottakelige for, til et akseptabelt nivå. 6.6.3. Eksempler på akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr med lav sannsynlighet for å spre sykdommer gjennom levering av akvakulturdyr a) akvakulturanlegg og akvakulturområder for bløtdyr som ikke leverer dyr beregnet på oppdrett, gjenutlegging eller kultivering; b) fiskeoppdrettsanlegg som leverer bare desinfiserte egg. Dette er relevant bare dersom vitenskapelige bevis eller praktisk erfaring har vist at desinfisering effektivt reduserer risikoen for overføring av listeførte eksotiske eller ikke eksotiske sykdommer som artene i akvakulturanlegget eller i akvakulturområdet for bløtdyr er mottakelige for, til et akseptabelt nivå. ( 1 ) For eksempel fiskeoppdrettsanlegg som holder sin egen stamfisk, og akvakulturanlegg og områder for bløtdyr der produksjonen er basert på naturlig tilførsel av yngel;