Datamaskinen da og nå.

Datamaskinen da og nå. Hvis vi tenker oss et scenario hvor jeg skal i banken for å ta ut, eller sette inn penger: Jeg må nok sikkert stille meg i kø, foran den riktige luka. Den luka som registrerer uttak/innsetting. Ekspeditøren vil spørre meg om hvilket beløp jeg vil ta ut, eller sette inn. Er det Postbanken, så vil de nok benytte sitt gamle system med postbankbok. Her brukte de en type frimerkelignende merker som ble klistret inn i bankboka. Ekspeditøren stemplet og kvitterte for innsatt beløp. Andre banker brukte bare en bankbok hvor ekspeditøren kvitterte for beløpet som ble innsatt eller tatt ut. Man må nok regne med at dette vil ta ca. 8 10 minutter, pluss eventuelt venting for å bli ekspedert. Ved bestilling av flybilletter, så kunne man ringe et reisebyrå som representerte et flyselskap, for eksempel SAS. Man oppga destinasjon og antallet reisende, og kunne få svar på telefonen. Televerket hadde ikke automatiserte sentraler, og det satt mange personer og betjente sentralene, som regel var det damer/kvinner som var ansatt til denne jobben. På telefonen satt det ei sveiv, og det var bare å sveive noen ganger, så fikk man som regel kontakt med den personen man ønsket. På telefonsentralen kunne operatørene høre samtalen din, noe som ikke alle var helt klar over. Sentralene ble etter hvert automatisert. Automatiseringen ble fortatt ved at de satt opp store jernkasser som var fulle av elektriske releer. Sto man i nærheten av en slik kasse kunne man tydelig høre at releene slo/beveget seg. Det var mange telefonoperatører som mistet jobben på den tiden. I butikkene valgte man de varer man trengte, og betalte i kassa, som ofte var av merket Nasjonal Kassaregister. Kassa hadde taster på fremsiden hvor beløpet kunne registreres. Deretter kunne ekspeditøren sveive på ei sveiv som satt på siden av kassa, for å registrere og summere. Summen som skulle betales kom opp i et lite vindu på toppen av kassa. Selve kassa og mekanismen i denne var omtrent evigvarende, og her var det ikke nødvendig med noen oppgradering. Butikken hadde en butikkdisk som skilte kunden fra betjeningen. Betjeningen kunne umiddelbart svare om de hadde varen man skulle ha. De hadde ofte alt lagret i hodet, både varer og priser. I store butikker hadde man ført kartotek over varelageret, og det var relativt lett å finne fram om kartotekene var oppdaterte. På kontoret satt ofte en rekke kvinner, sekretærer som måtte kunne skrive på skrivemaskin. Det ble lagt stor vekt på hvor mange ord de kunne skrive i løpet av ett minutt. Disse skrivemaskinene kunne noen ganger være tunge å skrive på. Kvinnene måtte også kunne skrive på en stensil. En stensil ble brukt til å mangfoldiggjøre (kopiere), ett eller flere skriv. Man satte denne stensilen inn i maskin, som ofte ble kalt for spritduplikator deretter ble det sveivet ut en hel rekke kopier av det som var skrevet på stensilen. Det var ingen mulighet til å velge skrifttyper eller skriftstørrelser. Alle typer og størrelser var helt likt den

maskinen det ble skrevet på. Skulle man ha andre typer/størrelser, så måtte man henvende seg til et trykkeri. Datamaskinen gjorde forøvrig at typografer ble overflødige. På kassakontoret satt det ofte menn. De satt og registrerte Kredit og Debet i store bøker (protokoller) Lønninga kom i små, ofte brune konvolutter. Pengene var ferdig tellt opp og beløpet sto på utsiden av konvolutten. Det var det som ble kalt lønningspose. All skrift på forsiden var håndskrevet, med unntak av firmalogoen. For å hente lønningspenger i banken hadde man en hederlig person som hadde den jobben fast. Han fikk med seg ei romslig veske og hentet noen bunker med sedler en gang i uka, hvis de hadde utbetalinger hver uke noe som mange hadde. Beløpene ble regnet ut for hånd hver uke. Det fantes mekaniske regnemaskiner som det gikk å stille inn et tall, og deretter snurret man på maskinen som ga riktig beløp. Det kom etter hvert elektriske regnemaskiner som var en del raskere enn snurremaskinene. Alt som ble skrevet og beregnet ble arkivert i store arkiver som tok stor plass. I større firmaer måtte man ha spesielle ansatte som bare holdt orden på arkivet. Man førte også kartotek over ansatte, spesielt var det rederiene som førte disse kartotekene. På forsiden sto navnet til den ansatte, tittel fødselsdag og lignende. På baksiden sto det ofte: edrulighet og oppførsel. Her var det ofte anmerkninger som ikke ville blitt godkjent av datatilsynet i dag. Alt ble skrevet for hånd, og lagret alfabetisk. Disse dataene ble man ikke uten videre kvitt, og det var mange sjøfolk som ble avvist da de søkte jobb nettopp fordi de hadde anmerkninger på kartotekkortet sitt. Etter en stund, ett år eller to, kan det hende de fikk en sjanse igjen. For å komme seg opp i 6. etasje hvor kontorene lå, brukte man en mekanisk heis. Komponentene besto av elektriske releer. Ofte var kontaktflatene av sølv. Noen releer hadde kvikksølv som bryter. Det kunne fort bli farlig hvis glasset til det giftige kvikksølvet lå i, gikk i stykker. Releene var store og dyre helt til det kom en type releer som hadde mikrobrytere. De var lette å plassere i heisesjakta slik at heisen kunne stoppe i riktig etasje. Alt dette ble montert, heisen ble satt sammen av spesialmontører. De brukte kun vanlig verktøy. I dag gjøres de fleste innstillingene i maskinrommet til heisen, og de bruker apparater med mikrochip. En type heis ble kalt paternosterheis. Den var helt mekanisk, og virket omtrent som et samlebånd, der man hoppet på, eller hoppet av heisen i den etasjen man skulle til eller fra. Heisen gikk kontinuerlig. Noen paternosterheiser hadde en slags heiskupe, mens andre bare hadde ei plate å stå på, og et

håndtak å holde seg i. Man kom seg dit man skulle, også på den tiden uten elektronikk og mikrochip. Den PC n vi kjenner i dag begynte å dukke opp i midten av 1970 årene. En PC med skjerm og tastatur. De lå i en prisklasse som bare de med den beste økonomien kunne kjøpe. PC n er et utrolig kraftig instrument. I de rette hender kan den skrive, kalkulere, planlegge, designe osv. De første Pc-ene var svært vanskelig å bruke. Du kunne være en ren virtuos på et eller et par program, gjerne program som ble bruket daglig, men måtte ty til svært dårlige manualer om du skulle våge å prøve deg på andre oppgaver. Ingen software var standardisert, og det kunne være vanskelig selv det å starte opp en datamaskin. Selv helt fundamentale ting som å lagre ei fil, eller å få hjelp var vanskelig. Datamaskinen er satt sammen av diverse elektroniske deler, hvor prosessoren er den som leser instruksjonen datamaskinen får. Instruksjonen får den ved hjelp av et program spesielt laget for datamaskiner. Datamaskinen kan kun lese nuller 0 og ettall 1, og programmet som blir laget av en programmerer, blir tolket av et annet program som oversetter (kompilerer) programmet til nuller og ettall. Et slikt program kan for eksempel være et tekstbehandlingsprogram et slikt som er brukt her. Noen datamaskiner hadde faste programmer, og det var en omstendig prosess og programmere en slik maskin. De fleste maskiner i dag kan lese alle programmer, uten at den blir omprogrammert. Alle data ligger lagret i maskinen. Datamaskinens lager var til å begynne med disketter (magnetiske), som kunne lagre 180 kb (kilobytes) på en side. Dette var en meget stor kapasitet. Så ble kapasiteten øket til det dobbelte, 360 kb, og det ble bruket begge sider på disketten. Denne typen disketter måtte behandles meget varsom da de blant annet var ømtålige for magnetisk påvirkning. De var dessuten lette å bøye slik at det fort kunne bli en knekk på disketten, som ble uleselig. Alle data var tapt. Diskettene ble byttet ut til High Density disketter som hadde 1440 kb lagringskapasitet. Disse ble bruket i flere år. I dag bruker vi ofte CD, eller DVD. De nyeste maskiner har mikrobrikker som lagringsmedium. Kapasiteten på disse måles i terabyte. (En byte er 8 bits et ord). Mens de eldste datamaskinene knapt nok kunne får plass i et stort rom, kan de nyeste i dag puttes under armen. Dessuten har de langt større kapasitet en gammel maskin. Det er noen få helt elementære ting som en bruker av datamaskin bør kjenne til, tastatur, mus, skjerm, lagring (CD, DVC, mikrobrikke for USB) og eventuelt skriver. Programmer som skal brukes må installeres. Datamaskinen leveres som regel med et operativsystem. (Linux, Windows, Macintosh).

Et eksempel på et eldre operativsystem var DOS, Microsoft (disk operativsystem) som i en tid konkurrerte med DR-DOS (Digital Research). DOS lå underst som et operativsystem som tok seg av alt som hadde med disken (lagringsmedia) å gjøre. Den startet maskinen, og gjorde den klar til bruk. Så var det opp til brukeren å starte programmet han skulle bruke. Brukeren måtte skriver f.eks WordPerfect på kommandolinjen for å starte WordPerfect (gammelt tekstbehandlingsprogram). Programmet hadde ingen grafikk, slik det ville hatt i dag. Det var kun en liten kursor som lå og blinket oppe i det venstre hjørnet på skjermen, som hadde grønn bakgrunn og hvit tekst. Internet var et ukjent begrep på den tiden. Konkurranse mellom Apple og Microsoft eksisterte på den tiden, og Apple hadde sin Macintosh med sitt operativsystem som lå på ROM (Read only memory) mens Microsoft hadde sitt DOS, som måtte installeres på en Harddisk. I dag er det svært liten forskjell på disse to maskintypene. Det var Apple som til å begynne med hadde størst kapasitet når det gjaldt behandling av grafikk, mens det i dag kan gjøres like hurtig med en PC. Det er mekanismer i datamaskinen som styrer oppgavene etter hvor viktige de er. En bruker merker ikke disse avbruddene, for de går svært fort. Vi snakker om hastigheter på gigahertz pr. sekund. De fleste maskiner i dag har tilgang til Internet. Ved å installere et nettverkskort og tilhørende program med drivere og det som trenges, kan man koble opp mot Internet. I dag gjøres dette med et par enkle grep, og man trenger ingen ekspert for å utføre det. Datamaskinen oppdager at det er installert ny hardware, og ber deg å sette inn CD (DVD) hvor drivere ligger. Etter et par minutter er maskinen klar for Internet fra din Internetleverandør. PC har den fordelen at det finnes et utall av programmer å få kjøpt, i tillegg til alle gratisprogrammene som kan lastes ned fra Internet. I dag har PC oftest Windows som operativsystem. DOS er for lengst borte. Et annet kjent operativsystem er Linux, som er gratis. Fordelen ved Linux er at det har en åpen kode, som hvem som helst kan forandre og tilpasse sitt behov. Det kreves at du kan programmere. Linux er mye likt både Windows og OS til Mac. Det har ikoner som du klikker på for å starte programmer like lett som de andre operativsystemene. Populære programmeringsspråk som brukes i dag er Java, C++ og Visual Basic. Det siste er fint å bruke da all grafikk er ferdigprogrammert, og ligger klart til bruk. Java blir ofte brukt sammen med HTML (Hyper Text Markup Language), for å lage websider. Det finnes flere varianter av både Java og C++. Hver gang jeg trykker på en tast sender jeg en instruksjon til datamaskinen,

som leser instruksen og sender den tilbake til skjermen, som viser instruksen i form av ord og bokstaver. Hver gang jeg beveger musa, sender jeg en instruks til datamaskinen, som igjen behandler instruksen som igjen blir sendt til skjermen, eller eventuelt en webside, hvis jeg er på Internet. Det er en stund siden det ble eksperimentert med dampdrevne monster og hullkort i de tidligste datamaskinene. Datamaskinene i dag kan man få i lommen, i form av en "smartphone". Med den tekninske utviklingen vi har i dag, vil datamaskinen få et viktigere og viktigere oppdrag med tiden som går. For min del er det bra, for uten datamaskinen ville jeg sittet her og skrevet på en skrivemaskin...uten kulehode, og talt ordene for hånd. Kilder: Fått mye informasjon da jeg intervjuet min far - Roger Linder Dos powertools - en bok av Paul Somerson Wikipedia - http://no.wikipedia.org/wiki/personlig_datamaskin