Kjære bruker Denne pdf-filen er lastet ned fra Histories hjemmeside (www.historienet.no) og må ikke overgis eller videresendes til en tredje person. Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet. Med vennlig hilsen Redaksjonen
Våpenteknologi Raketter Bambusraketter, stalinorgler og V2-raketter. Fra 1200-tallets Kina spredte rakettvåpenet seg etter hvert til slagmarker over hele verden. I India ble en britisk hær i 1780 knust av et lite fyrstedømme med en velutviklet raketteknologi. Få år senere lærte britene selv å bruke raketter i kamp. Av Kasper E. Nielsen I dag brukes rakettvåpen i stort sett alle militære konflikter. Det er en følge av 800 år med eksperimenter. Mary Evans Fra svartkrutt til flytende drivstoff Fysikkprofessor satte nye rekorder Amerikaneren Robert Goddard fant opp det flytende rakettdrivstoffet. Det var et enormt fremskritt i den teknologiske utviklingen. Kruttblandinger var drivmiddelet i raketter helt fra 1200-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Raketter fløy etter hvert mange kilometer, men når det gjaldt drivmiddelet virket det som den teknologiske utviklingen var gått helt i stå. 17. mars 1926 noterte den amerikanske fysikkprofessoren Robert H. Goddard imidlertid en setning i dagboken sin som har skrevet seg inn både i raketthistorien og i rekordboken for lakoniske underdrivelser: «Verdens første rakettoppskyting med flytende drivstoff fant i går sted på tante Effies farm». 42 Historie 14 2010
Fra bambusraketter til høyi krig teknologi Raketter drev mongolene bort 1232 Under beleiringen av byen Kai-Keng i 1232 sendte kineserne «piler av flygende ild» mot de angripende mongolene, som la på flukt. Hendelsen er den første dokumenterte beretningen om raketter i krig, men det fins overleveringer om bruk av krigsraketter enda lenger tilbake i Kinas historie. Kineserne hadde kjent til svartkruttet siden første århundre. Hwachaen var en mobil rakettutskytingsrampe på to hjul. De kinesiske rakettene var bambusrør fylt med krutt, festet til en styrepinne. Hwacha var et mirakelvåpen 1593 Fra 1300-tallet var Japan en konstant trussel mot Korea. Korea ba derfor Kina om oppskriften på krutt og raketter. Da svaret var nei, fant koreanerne opp et eget krutt og utviklet hwachaen. Den kunne skyte ut opptil 200 raketter med metallspisser på en gang. Da 30 000 japanere angrep 12. februar 1593, ble de slått tilbake av 2300 hwacha-bevæpnede koreanere. 10 000 japanere ble drept eller såret resten flyktet. university of oregon Raketter av metall kunne lades med mer krutt enn bambusraketter. Jernraketter slo britene i India 1780 Mot slutten av 1700-tallet hadde det indiske fyrstedømmet Mysore et rakettkorps på hele 5000 mann. Under ledelse av hærføreren Tipu Sultan deltok korpset i flere kriger mot britene. I 1780 ble en stor britisk styrke utsatt for et så massivt rakettangrep at 3820 mann måtte overgi seg. De indiske rakettene var 4-8 centimeter tykke jernrør, fylt med krutt og snørt fast til en bambusstang. Noen fungerte som brann- eller sprengbomber, mens andre var utstyrt med skarpe kniver som skar seg gjennom fiendens rekker. Tipu Sultans rakettarsenal ble paradoksalt nok hans undergang. 4. mai 1799 eksploderte depotet i hærførerens fort med stor kraft. To dager senere kunne britene trenge inn og avslutte den siste krigen mot Mysore. Flytende drivstoff kunne ledes inn i et kammer og forbrennes i mindre doser enn fast stoff. Det økte effektiviteten enormt. I 1935 brøt en av Goddards raketter lydmuren, og før sin død i 1945 sendte han raketter helt opp i tre kilometers høyde. Goddard Goddard var den første som brukte flytende drivstoff. Historie 14 2010 43
Våpenteknologi Raketter satte København i brann 1807 Etter flere tiår med forsmedelige nederlag i India var det britiske militæret svært interessert i den sørøstasiatiske rakettteknologien. I 1801 fikk den britiske oppfinneren William Congreve derfor i oppgave å se nærmere på våpnene som var brakt hjem fra India. Han forbedret indernes kruttblanding og utviklet jernhylsteret med en spiss ende, som siden har blitt standard innenfor rakettdesign. Congreve-raketten fikk sin ilddåp under Napoleonskrigene. 8. oktober 1806 sendte en britisk flåte 2000 raketter mot byen Boulogne. Angrepet antente en rekke branner, men gjorde Et gigantisk ildskjær lyste opp himmelen over København, da britene fyrte av rakettarsenalet sitt. ikke særlig stor skade. Langt mer ødeleggende var bombardementet som rammet København 2. september året etter. Under de fire angrepene ble byen rammet av minst 300 britiske brannraketter. Antallet var ikke imponerende, men det var til gjengjeld effekten. Rakettene var utstyrt med mothaker, slik at de vanskelig lot seg fjerne før de hadde satt hustakene i brann. 5. september 1807 var København så medtatt at Danmark-Norge motvillig overlot hele flåten sin til britene. Bombardementet hadde ødelagt 300 eiendommer fullstendig, og forårsaket skade på 1500. C.W. Eckersberg Napoleons soldater ble møtt med raketter i 1815. Rakettene ble med til Waterloo 1815 «Det vil smerte kaptein Whinyates hjerte umåtelig hvis man tar rakettene hans fra ham». Whinyates hadde ansvar for de britiske rakettene i forkant av slaget ved Waterloo 18. juni 1815, og ingen skal si at hans offiservenn ikke prøvde. «Fanden ta Whinyates hjerte!» var det knappe svaret fra britenes øverstkommanderende, hertugen av Wellington. Han hadde gitt ordre om at alle raketter skulle pakkes ned til fordel for kanoner. Men Whinyates ga seg ikke. Det endte med at han fikk bruke 800 raketter. De drepte ikke så mange av Napoleons soldater, men bidro til å skape uro i de franske rekkene. Rakettene suste nemlig over slagmarken i nokså uberegnelige baner. raf museum En del zeppelinere ble skutt ned med jagerflyenes maskingevær. Le Prieur-raketten traff ingen luftskip 1916 Tyskernes bombekastende zeppelinere var fryktet blant sivilbefolkningen i London og Paris under første verdenskrig. Som et mottrekk fant den franske offiseren Yves le Prieur opp en rakett som kunne monteres mellom de to vingeparene på et jagerfly. Raketten fikk sin debut i 1916, men ble ingen suksess. Den klarte ikke engang å treffe de enorme luftskipene på 100 meters avstand. Pilotene prøvde å komme enda nærmere, og holdt gang på gang på å kollidere med målet. Det lyktes aldri å skyte ned en zeppeliner med en rakett, og i 1918 ble Le Prieurs oppfinnelse faset ut til fordel for brannkuler, som var langt mer effektive mot himmelens kjemper. Selve ideen om et luft-til-luft-missil overlevde imidlertid, og ble senere en stor suksess for eksempel med Sidewinderen. Fra brannpiler til atombomber Stridshoder forandres hele tiden Generaler er ikke alltid ute etter den mest voldsomme eksplosjonen. Bevæpningen av rakettene har avspeilt ulike tiders militære dagsorden. Da raketter vant innpass på Europas slagmarker på begynnelsen av 1800- tallet, oppsto ønsket om å overgå fienden med fantasifulle stridshoder. Den britiske rakettpioneren William Congreve hadde mange fargerike ideer som han lot det britiske militæret teste i praksis. Noen av Congreves rakettvarianter var påmontert lange kniver, andre inneholdt hagl som ble kastet til alle kanter av en kraftig kruttladning. Mest vellykket var kanskje den spesielle brannraketten med mothaker, som blant annet forvandlet den danske hovedstaden til et flammehav. 44 Historie 14 2010
Stalinorgelet skapte frykt på slagmarken 1941 I teorien var ikke den sovjetiske rakettkasteren BM-13 et særlig effektivt våpen. Det tok 50 minutter å lade den med raketter, og den traff ikke på langt nær så nøyaktig som en kanon. I praksis viste imidlertid rakettvåpenet seg å være ekstremt nyttig. Det var lett og billig å produsere, og ga de sovjetiske styrkene en formidabel ildkraft. Rakettkasteren besto av opptil 48 utskytningsrør som var montert på en lastebil, og hver inneholdt en 180- centimeters høyeksplosiv rakett med en rekkevidde på opptil 5,5 kilometer. BM-13 kjørte frem til fronten, fyrte av rakettene raskt etter hverandre, og flyttet seg igjen før fienden kunne lokalisere den og gjengjelde ilden. Våpenets største aktivum var effekten det hadde på fiendens kampmoral. Rakettene ble skutt ut med en svært karakteristisk og uhyggelig hylelyd, og det var umulig for tyskerne å forutsi hvor den ville slå ned. Lyden ga våpenet kallenavnet «stalinorgelet» blant tyske soldater. De sovjetiske soldatene kalte den Katjusja etter en sørgmodig sang om en jente som lengter etter sin elskede soldat. scanpix/akg-images Stalinorgelet kunne fyre av 48 hardtslående raketter lynraskt etter hverandre. Bazookaen ble tatt i bruk av den amerikanske hæren i 1942. polfoto/topfoto Bazookaen fikk navn etter et instrument 1942 Et av det amerikanske infanteriets mest effektive våpen mot tyske stridsvogner var bazookaen. Det håndholdte rakettvåpenet ble fyrt av fra skulderen, og kunne bryte gjennom 11 centimeter panserstål. Bazookaen var et stykke bærbart lettvektsartilleri. Den ble ikke bare brukt mot pansrede kjøretøy, men også mot fiendtlige maskingeværstillinger, bunkere og grupper av fiendtlige infanterister. Etter andre verdenskrig er ordet bazooka blitt en fellesbetegnelse for rakettkastere som blir holdt på skulderen. Navnet ble opprinnelig lånt fra den amerikanske musikeren Bob Burns. I 1905 fant han opp et særegent musikkinstrument som han kalte en bazooka. Det besto blant annet av to sammenkoblede rør, en trakt og en dings fra en lysbildefremviser. Til oppfinnerens store sorg fikk aldri instrumentet samme suksess som den panserbrytende navnebroren. Den teknologiske utviklingen i det 20. århundre revolusjonerte rakettenes slagkraft. Den tyske V2-raketten kunne bære 980 kilo sprengstoff. Den var ekstremt unøyaktig, men når den traff et byområde, var ødeleggelsene enorme. V2-raketten var et terrorvåpen som først og fremst drepte sivile. Rakettens ødeleggende kraft ble snart overgått av atomrakettene. Mange av disse er nå faset ut. Den militære dagsordenen har endret seg siden den kalde krigen. I dagens konflikter er det gjerne ikke en stor eksplosjon som er målet. Det nye nøkkelordet er presisjon. USAs siste MXatommissil ble tatt ut av tjeneste i 2005. Polfoto/corbis
Våpenteknologi Panserneven var enkel å betjene, men den hadde en rekkevidde på bare 60 meter. Polfoto/ullstein bild 1943 Panserneven sprengte tanks og murer Den tyske panzerfaust (panserneve) var verdens første «skyt og kast»-våpen til bruk mot stridsvogner. Rakettkasteren var billig å lage, og særdeles effektiv i nærkamp med pansrede kjøretøyer. Et blinkskudd fra den tre kilo tunge raketten med 0,8 kilo sprengstoff kunne trenge gjennom en 20 centimeter tykk stålplate. I bykrig ble våpenet også brukt til å knuse murer. Den gjorde det mulig for soldatene å bevege seg fra hus til hus uten å utsette seg for beskytning på gaten. Mot slutten av andre verdenskrig sto panzerfaust for et stadig økende antall ødelagte stridsvogner. Til slutt kunne hele 70 prosent av de sovjetiske stridsvogntapene tilskrives en panzerfaust. Det skyldtes til dels at det billige våpenet etter hvert var det eneste den tyske hæren hadde igjen i rikt monn. De siste månedene av krigen fikk mange medlemmer av Volkssturm (tvangsutskrevne sivilister) utlevert en panzerfaust og ingenting annet. En tysk general bemerket sarkastisk at mennene med fordel kunne bruke de brukte rakettrørene som køller i stedet for å kaste dem. Fra 1943-45 produserte Tyskland mer enn seks millioner panzerfaust. 25 000 eksemplarer ble solgt til det tysk-allierte Finland, som rakk å bruke 4000 av dem i kamp mot russerne. Tysk V2-rakett forbløffet alle 1944 Tyskland var ledende innenfor rakettforskning i 1930-årene. Versailles-traktaten etter første verdenskrig hadde lagt beinharde restriksjoner på tysk luftfart, og helt forbudt landet å ha krigsfly. Men raketter hadde forfatterne av fredsavtalen glemt å ta med. Tyskernes mest forbløffende supervåpen var V2-raketten, som på mange måter er opphavet til dagens romraketter. Den 14 meter lange raketten kunne stige til 88 000 meter og komme opp i 5760 km/t. Den maksimale rekkevidden var vel 300 kilometer nok til å nå London. Fra sjansespill til presisjon Sidewinder-missil ble stjålet i luften 1958 En utrolig hendelse fant sted i luftrommet over Taiwanstredet i september 1958. Krisen mellom Kina og Taiwan hadde ført til kamphandlinger, og USA kom sin allierte til hjelp ved blant annet å montere varmesøkende Sidewinder-missiler på taiwanske fly. Mange kinesiske MiG-17-jagerfly ble skutt ned Sidewinder er stadig Vestens mest brukte lufttil-luft-missil. Kunsten å temme en rakett De tidlige rakettenes kurs var vanskelig å forutsi. Noen ganger snudde raketten i luften og slo ned blant egne styrker. Det tidligste forsøket på å kontrollere raketters flukt ga seg selv. Kineserne oppdaget nemlig at selv om styrefjærene på rakettpilene deres ble brent bort av flammene bak, hadde selve pinnen fremdeles en stabiliserende effekt. Prinsippet med styrepinne på raketter ble brukt helt med Sidewinder-missiler under den 44 dager lange konflikten, men et av dem kilte seg forbløffende nok fast i skroget på et fiendtlig fly uten å eksplodere. Flygeren fløy tilbake til det kinesiske fastlandet, der det intakte missilet ble levert videre til sovjetiske ingeniører. Russerne kopierte gaven fra himmelen i slik detalj at selv de inngraverte serienumrene på de forskjellige delene av raketten senere ble funnet på sovjetiskproduserte eksemplarer av det amerikanske missilet. til begynnelsen av 1800-tallet. De britiske Congreve-rakettene hadde en to meter lang styrepinne. Tross stadige forbedringer ble rakettvåpenet fortsatt sett på med skepsis av mange artillerioffiserer. De hadde nemlig aldri opplevd at en kanonkule snudde i luften og traff dem selv. 46 Historie 14 2010
Nå kunne alle skyte ned fly 1968 I begynnelsen av den kalde krigen var det en utbredt forestilling i det sovjetiske militæret at atombomben hadde gjort bakkebaserte antiluftskytsvåpen overflødige. Når trusselen var høytflygende, strategiske bombefly, måtte det være i de høyere luftlag slaget skulle stå. I 1950-årene viste imidlertid Koreakrigen at det stadig var behov for å kunne skyte ned fiendtlige fly fra bakkenivå. Det tok flere år å utvikle det varmesøkende bakke-til-luft-missilet Strela II. Da det ble satt i produksjon i 1968, var nok en konvensjonell krig i gang Vietnamkrigen. Ifølge russiske kilder ble Strela II avfyrt 589 ganger av nordvietnamesiske styrker fra 1972 til 1975. Raketten traff 204 amerikanske fly og helikoptre. Den sovjetiske produsenten hevdet at en trent soldat kunne sikte og skyte ned et fiendtlig fly i løpet av bare 13 sekunder. Men selv geriljasoldater med lite opplæring kunne bruke Strela II-missilet. Det nye våpenet satte grå hår i hodet på amerikanske flygere. De måtte velge mellom pest og kolera: enten fly høyt og bli synlige på fiendens radar, eller fly ganske nær bakken og utsette seg for et 13-sekunders angrep fra en infanterisoldat. Hundrevis av amerikanske flygere ble skutt ned av vietnamesere utstyrt med sovjetiske rakettvåpen. Patriot-raketten er et ekstremt effektivt bakketil-luft-våpen. Datafeil sendte rakett på villspor 1991 25. februar 1991 slo et irakisk Scud-missil ned i en militærkaserne i Saudi-Arabia og tok livet av 28 amerikanske soldater. Et batteri Patriotraketter sto klart til å skyte ned fiendtlige missiler, men en feil i rakettenes innebygde klokke hadde lagt 1/12 sekund til flytiden for hver dag over lengre tid. Datafeilen var allerede oppdaget av våpenprodusenten, og en programvareoppdatering ble sendt til Saudi-Arabia 26. februar. Men det var altså en dag for sent. Feilen i tidsangivelsen, som hadde bygd seg opp over tid, ødela navigeringen til Patriot-raketten, og den eksploderte mer enn en halv kilometer fra det innkommende Scud-missilet. Les mer Alfred W. Crosby: Throwing Fire. Projectile Technology Through History, Cambridge University Press, 2002 David Baker: The Rocket. The History and Development of Rocket & Missile Technology, Crown Publishers inc., 1978 www.spaceline.org/rockethistory.html Congreve-raketten I århundrer var en lang pinne rakettenes eneste styremiddel. Først i 1844 lanserte briten William Hale ideen om å kombinere skråstilte halefinner med en liten ring av sekundære eksoshull. Til sammen fikk dette raketten til å rotere rundt sin egen akse som en geværkule. Det ga raketten stabilitet og presisjon. Moderne raketter bruker GPS-navigasjon og annen avansert teknologi til å finne målet. Det amerikanske kryssermissilet treffer normalt innenfor ti meter fra målet, selv etter 2000 kilometers flygning. Det hender likevel fremdeles at teknikken svikter og missilet treffer feil mål. Styrepinne Historie 14 2010