1 Per Haakonsen phaak@broadpark.no Grimstad 9. november 2011 EN TO-STATSLØSNING I MIDTØSTEN EN MULIGHET ELLER EN ILLUSJON? September ble ikke den tsunami som mange i Israel fryktet. Frykten var at palestinernes forslag om en egen stat skulle utløse en bølge av politisk motvilje mot Israel. Hele det internasjonale samfunn ville rotte seg sammen, starte en boikott mot Israel og isolere landet fullstendig. Men slik har det så langt ikke gått. Mahmoud Abbas forslag om at FN skulle godkjenne en palestinsk stat og oppta palestinerne som fullverdig medlem i FN, ble forvist til en ekspertkomité under Sikkerhetsrådet. Denne komiteen avgir sin innstilling i disse dager, men saken vil trolig ikke komme opp til avstemning i Sikkerhetsrådet før senere. Det har knyttet seg en viss spenning til hvorvidt palestinerne vil få de nødvendige 9 av Sikkerhetsrådets 15 medlemmer på sin side. I så fall vil forslaget bli godkjent. Men i øyeblikket ser det ut for at det har lyktes USA å få de 8 stemmene som er nødvendig for å blokkere forslaget. Skjer det, vil USA slippe å legge ned veto, slik det har bebudet. For Mahmoud Abbas var det et poeng å tvinge USA til å legge ned veto for på den måten å få anskueliggjort hvor isolert USA stod og ikke minst vanskeliggjøre USAs forhold til den arabiske og muslimske verden. Nå ser det ut for at denne strategien ikke vil lykkes, og jeg ser derfor ikke bort fra at Abbas finner det mest formålstjenelig å trekke forslaget i Sikkerhetsrådet.
2 I Hovedforsamlingen derimot, er det ingen tvil om at Mahmoud Abbas vil få full oppslutning en palestinsk stat. Det er nødvendig med et to-tredjedels flertall og dette flertallet har lenge vært innenfor rekkevidde. FNs generalsekretær Ban Ki-moon har gjentagne ganger sagt at palestinerne for lenge siden burde ha hatt sin egen stat. Uttalelsen er nok representativ for det de fleste av verdens stater mener. Det rår en voldsom entusiasme for palestinerne. Det så vi blant annet tydelig da Mahmoud Abbas holdt sin tale i Hovedforsamlingen 23. september i år. Det var stående applaus både før og etter talen. Dette i motsetning til Netanyahu som talte noen timer senere. Da var salen bare halvfull og applausen var ytterst reservert. Selv om at palestinerne vil få det som de vil når det gjelder forslaget om en egen stat, er det allikevel ikke slik at det er FN som oppretter stater. Det må palestinerne gjøre selv. FNs vedtak vil kun være å forstå som en anbefaling. Når det gjelder forslaget om å bli opptatt som medlem av FN, så sier det seg selv at så lenge den palestinske staten ikke eksisterer, så kan man vanskelig snakke om et fullverdig medlemskap. EU med Frankrike i spissen har derfor foreslått å utvide palestinernes nåværende observatørstatus til noe som heter non-state member altså ikke-statlig medlem. Det vil i så fall få tilslutning i Hovedforsamlingen. Hva er det så som ligger i Mahmoud Abbas forslag om en egen palestinsk stat? Kravene gjelder Vestbredden og Gaza og var godt kjent i forkant. Det er en stat basert på grensene fra før 1967 altså våpenhvilelinjene fra 1948. De ønsker seg Øst-Jerusalem som hovedstad og de krever tilbakevending for
3 palestinske flyktninger. Kravet om tilbakevending gjelder også tilbakevending til selve Israel. Mahmoud Abbas ser det som lite meningsfullt å fortsette selve forhandlingsprosessen. Forhandlingene har brutt sammen sier han, på grunn av den israelske bosettings-politikken og den israelske sikkerhetsmuren som for en stor del ligger på palestinsk område. I palestinernes øyne er Israel en brutal okkupasjonsmakt som det ikke går an å snakke fornuft med. Deres umenneskelige politikk gjør det er umulig å forhandle frem en to-statsløsning. Derfor har palestinerne funnet det nødvendig å be det internasjonale samfunn og FN om hjelp. Mahmoud Abbas tale i FN var en sammenhengende fordømmelse av Israel og inneholdt en dårlig kamuflert beklagelse av at staten overhode hadde sett dagens lys. Når han talte om palestinernes rettigheter, er det liten tvil om at han med det hadde i tankene hele det området som staten Israel ligger på. Med opprettelsen av Israel i 1948 var en stor historisk urett gjort mot det palestinske folk, sa han. I Israel fikk talen en blandet mottakelse. Den kjente kommentator Caroline Glick karakteriserte talen som antisemittisme av verste slag. Andre var mer positiv og noen mente sogar at Abbas holdt frem en utstrakt hånd. Som vanlig er jødene dypt splittet. Selv mener jeg talen må vurderes ut fra adressaten og det var hjemmepublikummet på Vestbredden. Mahmoud Abbas er ingen karismatisk figur og i den indre maktkamp mellom palestinske ledere, trenger han all den oppslutning han kan få. Skal det lyktes må man spille på kjente strenger. Det lar seg gjøre ved å trekke frem det nag, den motvilje for ikke å si det hat som arabere flest nærer mot israelerne. Det er et klassisk trekk å spille på folks bitterhet, men noe bidrag til fred er det ikke.
4 Netanyahus innlegg var i sin helhet viet Israels behov for sikkerhet. Han ønsket ikke at en palestinsk stat på Vestbredden skulle bli et nytt Gaza. Han pekte på behovet for en fredsavtale før opprettelsen av en palestinsk stat. Men, sa han, palestinerne erkjenner ikke Israels sikkerhetsproblem, langt mindre er de villige til å forhandle om konkrete sikkerhetsordninger. Netanyahu pekte videre på Israels behov for strategisk dybde i sitt forsvar og at Israel derfor ville måtte ha et militært nærvær på Vestbredden i lang tid fremover. Det som kanskje overrasket meg noe, var Netanyahus hårde angrep på FN som organisasjon. Mens vi her på berget ser på FN som en bæresøyle i vår utenrikspolitikk, har Israel nøyaktig det motsatte syn. Netanyahu viste til de mange resolusjoner som FN hadde rettet mot Israel, og kom med flere hårde karakteristikker. FN var et absurd teater ( the theater of the absurd ) som kunne bestemme at solen stod opp i vest og ned i øst. Organisasjonen hadde altfor lenge vært et arnested for mørkets krefter ( a place of darkness ). Jeg tror neppe Jonas Gahr Støre kunne ha underskrevet på noe av dette. Men det viser med all tydelighet at Israel ser på FN som en motspiller. Netanyahus har gjennom hele sin statsministertid holdt fast på de samme linjene. Mye av det innholdet som kom frem i FN, finner vi også i hans tale til den amerikanske Kongressen i mai. Hovedfokus er sikkerhet og anerkjennelse av Israel som en jødisk stat. For bedre å forstå Netanyahus syn på en palestinsk stat kan vi gå til den programtalen han holdt på Bar-llan Universitetet i Tel-Aviv sommeren 2009. For lite er forandret siden. Problemets kjerne sier han, er palestinernes uvillighet til å anerkjenne Israel som en jødisk stat. Palestinerne nekter i virkeligheten det jødiske folk retten til sitt eget hjemland. Derfor sier han,
5 dreier det seg dypest sett ikke om Vestbredden, Judea og Samaria, men om det jødiske nærvær i Midtøsten som sådanne. Og her er jeg tilbøyelig til å gi Netanyahu rett. Palestinske ledere har alle som en understreket at de aldri kommer til å anerkjenne Israel som en jødisk stat. Og der har de full oppslutning i sin egen befolkning. En amerikansk undersøkelse som ble holdt på Vestbredden og Gaza i sommer, viser at bare en av tre palestinere er villige til å akseptere to stater for to folk. To tredjedeler av de spurte mente at en palestinsk stat var riktig som et første skritt mot en palestinsk helhetsstat som også omfattet Israel. Hva gjelder Jerusalem mente mer enn nitti prosent at byen tilhørte palestinerne. Bare tre prosent mente at den burde deles. Mot denne bakgrunnen blir sikkerhetsspørsmålet av ytterste viktighet. Netanyahu setter som en ufravikelig betingelse at den palestinske staten forblir demilitarisert, det vil si uten en hær og uten et luftforsvar. Frykten er at en palestinsk stat vil bli en base for terror slik det skjedde på Gazastripen. Derfor vektlegges også grensekontroll for å hindre våpensmugling og innblanding fra andre stater som Iran. Netanyahu har i andre sammenhenger gjort det klart at grensekontrollen må utøves ved at israelske styrker inntil videre blir stående i Jordandalen. Det har vært på tale at amerikanske eventuell NATO-styrker skal utøve denne kontrollen, men det tror jeg ikke verken NATO eller Israel er særlig interessert i. Når det gjelder Jerusalem, er den israelske regjering krystallklar på at byen er Israels udelelige hovedstad. Dette er selvsagt helt uforenelig med de palestinske kravene. Tidligere regjeringer utgått fra Arbeiderpartiet og Kadima har derimot tilkjennegitt at de kan tenke seg å dele byen med palestinerne.
6 Øst-Jerusalem ble som kjent annektert av Israel etter seksdagerskrigen i 1967. Byen er altså ikke en del av Vestbredden, men tilhører selve Israel. Ikke alle er klar over at Knesset i fjor høst vedtok en lov som krever 2/3 flertall i nasjonalforsamlingen, eventuelt folkeavstemning, dersom det skulle bli aktuelt å avstå Israelsk område. Et slikt flertall vil det selvsagt ikke være mulig å mønstre i dagens Israel. Dermed er løpet i praksis kjørt. Jerusalem vil forbli på jødiske hender. Når vi ser på Netanyahus skisse av en palestinsk stat, så er det klart at vi ikke snakker om en stat i vanlig internasjonal forstand. Staten eller området vil stå under streng kontroll av Israel. Det gjelder både grensene og luftrommet. Dermed er det mye som likner på Gazastripen. I virkeligheten snakker vi ikke om en selvstendig stat, men om et område som har indre selvstyre. Det er selvsagt uakseptabelt for palestinerne, hvilket de også har gitt klart uttrykk for. Så kan vi spørre: Hva har palestinerne å vinne på ved å fremme sin sak for FN og hva har Israel å tape? Palestinerne har prøvd alt. De har først prøvd å fremme sin sak gjennom terror, dernest ved forhandlinger. Til nå har det vært forhandlet i 18 år uten resultat. Palestinerne bruker nå sitt siste kort den popularitet de nyter i det internasjonale samfunn. Her har det lenge vært enighet om at en palestinsk stat må bygge på grensene fra før 1967. Også USA har etter hvert sluttet seg til dette synet. De såkalte Clinton parametrene fra Camp David forhandlingene i år 2000 forutsetter grensene fra 1967 med mindre bytting av områder. Den palestinske staten skulle i henhold til Clintons forslag, bestå av 95 prosent av Vestbredden. Jerusalem skulle deles og noen av flyktingene skulle få komme
7 tilbake til selve Israel. Denne formelen har det siden vært stor enighet om og det er denne enigheten palestinerne nå prøver å få omsatt i praksis. Dersom palestinerne erklærer sin egen stat - med støtte fra FN- vil Vestbredden få en annen status enn i dag. Da vil Vestbredden både i juridisk og politisk forstand fremstå som okkupert land. Det har området tross alt ikke vært til nå. Formelt har dette vært et administrativt område. Men dersom Israel okkuperer et annet lands territorium, kan palestinerne anke sin sak inn for FN og be organisasjonen treffe egnede tiltak. Da kan vi se for oss en økonomisk og politisk boikott av Israel. Israel vil meget lett kunne havne i samme situasjon som Sør-Afrika var under apartheidregime. En internasjonal boikott vil om den blir effektiv kunne true Israels eksistens. Palestinerne prøver altså å få innfridd sine optimale krav ved å bruke det internasjonale samfunn som brekkstang. Sjansene for å lykkes er åpenbart til stede. For om ikke alle har like stor sympati med palestinerne, så har de i hvert fall ingen sympati med israelerne. Ikke minst i den vestlige verden har det bygget seg opp en dyp irritasjon over det man oppfatter som israelsk umedgjørlighet. Mange ser på forslaget om en palestinsk stat som en passende anledning til å gi Israel et spark. Vel, en to-statsløsning har mange sider. Ikke minst tenker jeg på den historiske siden ved saken. For i historiens lys er Israels aksept av en palestinsk stat av ny dato. Ehud Barak var den første israelske statsminister som aksepterte en to-statsløsning. Det skjedde som kjent på Camp David. Senere forpliktet Ariel Sharon seg på det samme i forbindelse med Veikartet for fred i 2003. Da Netanyahu tiltrådte sommeren 2009, var han bundet av sine forgjengeres løfter.
8 Men så sent som i 1993 da Yitzhak Rabin aksepterte Oslo-avtalen, forutsatte han at avtalen ikke skulle danne grunnlaget for en egen palestinsk stat. Det var kun tale om indre selvstyre i visse avgrensede områder. I denne sammenheng er det også interessent å trekke linjene tilbake til uavhengighetskrigen i 1948. Da ønsket Ben Gurion først og fremst å ta et oppgjør med de jordanske styrkene med sikte på å kunne underlegge seg hele området frem til Jordanelven. Men generalene pekte på at det var mer påkrevet å presse de egyptiske styrkene tilbake. Og slik ble det. Men hadde Ben Gurion fått sin vilje hadde Vestbredden blitt tatt allerede i 1948. I siste halvdel av foredraget tillater jeg meg å stille et impertinent spørsmål, det vil si et upassende spørsmål: Hvorfor tar ikke Israel seg bare til rette på Vestbredden og annekterer hele området? Dette må jo være en nærliggende tanke, gitt den massive motstand Israel nå møter i det internasjonale samfunn. For hva enten Israel gjør det ene eller det andre, så er det bare kritikk å høste. Det finnes ingen israelsk handling eller væremåte som finner noen støtte. Dessuten har jo Vestbredden de facto vært under Israelsk kontroll siden 1967 altså i 44 år. Å ta seg selv til rette har til nå vært en uhørt tanke i Israel. Parolen har vært land for fred. Men enkelte røster har begynt å la høre fra seg, og da ikke bare fra bosetterne men også fra politiske analytikere. Det nytter ikke, sies det, å prøve å tekkes verden når den allikevel har slått seg vrang. Og det er nye toner. Bosetterne har lenge kjempet for at område C som omfatter 60 % av Vestbredden, burde legges inn under Israel. Men de har vært ensomme. Gallup viser at det er flertall blant israelerne for en palestinsk stat på Vestbredden.
9 Hovedinnvendingen mot å inkludere hele Vestbredden i Israel har alltid vært at det går ikke an å inkludere 2 millioner arabere i det israelske samfunn i tillegg til den millionen som bor der fra før. Det ville gå ut over Israel som en jødisk stat. Israelerne føler at de ville komme i en skvis. For dersom alle innbyggerne får like borger-rettigheter vil det true Israel som et sted for jøder. Omvendt, dersom araberne ikke får de samme rettighetene som jødene, vil Israel ikke lenger være å forstå som en demokratisk stat. Dette er i og for seg riktig forstått. Men det spørs om Israel allikevel ikke er nødt til å skjære igjennom, gitt den vanskelige stilling de er i. Det går nemlig an å gi den palestinske befolkning fulle sivile rettigheter men ikke statsborgerlige rettigheter. Det vil innebære at den palestinske befolkning vil bli likestillet med israelerne på det økonomiske, rettslige og sosiale plan, men de vil ikke bli å forstå som israelske statsborgere med stemmerett. Denne ordningen er jo ikke ukjent, for den er jo allerede i bruk for de 200 000 palestinere som bor i Øst-Jerusalem. Så det blir mer tale om å utvide en ordning som allerede eksisterer. Nå er det lite sannsynlig at Israel kommer til å annektere Vestbredden. Men det skyldes andre og etter min mening mer tungtveiende grunner. Den jødiske befolkning i Israel lider av to store traumer: manglende selvtillit og innbyrdes uenighet. Vi skal avslutningsvis se litt på dette. Israel er en ny stat og mangler den erfaring andre og mer etablerte stater har. Den historiske erfaring jødene i Israel stiller med, er hentet fra diasporaen. Her har jødene overlevd ved å gjøre seg så liten og så usynlig som mulig. De har underordnet seg og overlevd på andres nåde. Denne erfaringen sitter i ryggmargen på enhver jøde.
10 Jeg tror alle som har møtt jøder i Israel blir slått av i hvilken grad de ber om sympati, medfølelse og forståelse. Det kan tilsynelatende være greitt, men samtidig gir de tilkjenne en tafatthet og en hjelpeløshet som kan virke irriterende. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor maner de seg ikke opp, bruker de ressursene de har og tar seg selv til rette? Ebba Eban berører dette fenomenet i sine memoarer. Han skriver at jødenes historie har bestått av hva jødene har lidt, tålt eller motsatt seg, ikke av hva de selv har satt i gang eller besluttet. Jødene har dessuten alltid referert til andres meninger og holdninger. I det moderne Israel har denne arven nedfelt seg i politisk passivitet, skriver han. Israelske forskere som har spesialisert seg på post-traumatiske lidelser har konstatert at jødene ikke har klart å bygge opp selvtillit på linje med andre folkeslag. Både på det personlige og nasjonale plan har dette ført til en følelse av avhengighet av andre. Israel har gjort det til vane å søke støtte hos som de tror er deres overordnede og i dag er det i første rekke USA. Jødenes manglende selvtillit gir seg mange underlige utslag. Blant annet fører det til en forvrengt virkelighetsforståelse. Og det er noe som har slått meg mange ganger. Jødene har en egen evne til å ignorere det som faktisk skjer en form for virkelighetsfornektelse. De har en egen evne til å etablere et sidespor som de oppholder seg på. Og det er kanskje på den måten de mentalt har klart å overleve i diasporaen. Forskerne sier at de fornekter virkelighet ved å male den rosenrød. De vegrer seg mot å innse faresignalene i sine omgivelser og forestiller seg at verden er mye mer positiv enn det den faktisk er.
11 Denne forestillingsevnen eller skal vi si mangel på realisme - blir særlig aktuelt i forholdet til araberne. Jødene er ute av stand til å ta inn over seg dybden i det arabiske fiendskap. Dette er også noe som Benny Morris peker på i sin siste bok. Araberne har en bunnløs avsky overfor jødene, som grunner seg i Islam. Den kraft dette representerer og den avgrunn dette skaper har jødene vanskelig for å ta inn over seg, sier han. Tragedien blir jo da at det man ikke forstår, blir man heller ikke i stand til å håndtere. For å kunne stille den rette diagnose og gi den rette medisin, så må en jo kunne forstå hva sykdommen består i. Eller sagt på en annen måte, når en ikke forstår omfanget og dybden av et problem, blir en adekvat og målrettet politikk fraværende. Vel, det er mye å si om dette. Det er et stort og interessent tema. Men skal israelerne underlegge seg Judea og Samaria, så betinger det en tro på egne krefter som de så langt ikke har. Det er mitt syn at Israel må lære seg å opptre like kynisk som andre stormakter. Dessverre tror jeg at Israel har en lang vei å gå i så måte. Det andre punktet er jødenes innbyrdes uenighet. I motsetning til Norge som er et meget homogent samfunn der vi alle er enige om det meste, er Israel et dypt splittet. Det israelske samfunn har mange og dype skillelinjer som på oss virker veldig fremmed. Men det er et tema for seg. Den enkelte israeler har sterke meninger om det meste - ikke minst hvorledes samfunnet skal organiseres og i hvilken retning det skal marsjere. Dette gjelder selvsagt også Vestbredden og araberne. Israelerne er i prinsippet enige i en tostatsløsning. Det har jeg allerede nevnt. Men når de får seg skissert konkrete fredsforslag og forstår at de må flytte på
12 bosetningene og avstå det meste av Vestbredden, så forsvinner dette flertallet. Jødene er enig i prinsippet om to stater for to folk, men ikke kommer ikke til rette med konkrete løsninger. En meget artikulert gruppe i Israel er de religiøse og de ultraortodokse. De ultraortodokse er en stor og voksende gruppe på mellom 6 og 900 000. Altså mellom 10 og 16 prosent av den jødiske befolkning. Denne gruppen ønsker ingen palestinsk stat i det hele tatt. Den neste store gruppen er bosetterne på Vestbredden og befolkningen i Øst-Jerusalem til sammen 500 000 mennesker. I denne gruppen kan vi også ta med de russiske innvandrerne ca en million mennesker. Denne gruppen vil beholde brorparten av Vestbredden. Ingen av disse to gruppene vil avstå Øst-Jerusalem. Politisk utgjør disse grupperingene velgergrunnlaget for den sittende regjering. Og det sier selvsagt noe om den handlefrihet Netanyahu har. Den gruppen som har minst problemer med å avstå Vestbredden er den sekulære befolkning, som for en stor del bor langs kyststripen. De ser på bosetterne og de religiøse som en pest og en plage, og de kan få seg til å si at det er takket være bosetterne på Vestbredden at vi har et problem med araberne. Denne velgergruppen slutter opp om utspillene som tidligere statsminister Ehud Barak og Ehud Olmert er kommet med. Splittelsen blant jødene går altså ikke på detaljer, men på selve hovedspørsmålet: hva gjør vi med Vestbredden? Hva gjør vi med araberne? Hva gjør vi med bosetterne? Ønsker vi egentlig en palestinsk stat? Splittelsen i gjenspeiler seg selvsagt i det politiske liv og gjør det umulig for en regjering å hamre ut omforente nasjonale målsettinger. Resultatet blir handlingslammelse og passivitet. Man nøyer seg med å forvalte status quo.
13 Blir det så en palestinsk stat i Midtøsten? Svaret er Nei. Og det har både palestinerne og israelerne visst i årevis. Mange har derfor omtalt fredsforhandlingene som et uverdig maskeradespill. Palestinerne ønsker seg hele det gamle Palestina inkludert både Israel og Jordan. I virkeligheten ønsker de seg hele det området som Folkeforbundet i sin tid avsatt til et hjem for jødene. I denne sammenheng blir Vestbredden bare et preludium Dessuten; om det mot all formodning skulle lyktes å komme frem til en fredsavtale, så har Mahmoud Abbas ingen autoritet til å sette den i verk. Her spiller også hensynet til Hamas inn og de er imot enhver fred med Israel. Israel på sin side kan ikke bli enig med seg selv. De vil - og de vil ikke. Og oppe i det hele mangler de handlekraft. Jeg har mange ganger sagt til meg selv at skal Israel berges, må Vår Herre selv trå til. Men ikke alt ser mørkt ut. Det er positive tegn til forandring i Israel. Den gamle generasjon er på vei ut. Det var de som trodde konflikten med araberne egentlig bare var en misforståelse og at freden lå rett rundt hjørnet bare de fikk en ny regjering. Den nye generasjon er langt mer realistisk. De innser at den palestinske motviljen ikke kan overvinnes med et slag, men at den kommer til å vare lenge. De unge i Israel i dag beveger seg mot høyre. Det håpefulle er at ungdommen rister av seg traumene fra fortiden, virkelighetsorienterer seg og forstår at de må handle for å berge livet. Og det innebærer at det ikke blir noen ny stat på Vestbredden.