Taleserie Storsalen 7. April 16. Juni 2013

Taleserie Storsalen 7. April 16. Juni 2013 For ca 2000 år siden ble en omflakkende teltmaker kastet i fengsel beskylt for å skape uro. Der brukte han mye tid og betydelige mengder stivt og raspete papyrus til å skrive et brev. I dag ville få vite navnet på den romerske keiseren på den tiden, selv om Nero var en produktiv forfatter. Ingenting av hans litteratur er bevart. Paulus sitt navn, på den andre siden, er umiddelbart kjent av millioner og hans skriverier fra mørke fengselsceller leses på utallige språk verden over hver eneste dag. I denne serien skal vi besøke Paulus og hans brev til en menighet han plantet i Filippi. Paulus ville vært noe ukomfortabel med sin suksess. Han hadde aldri tvil om at evangeliet ville vinne frem uhindret inntil den siste dag når Jesus selv skal komme til syne og hver tunge bekjenne ham som Herre. Men korset hadde satt et uutslettelig avtrykk på evangeliet og hadde gjort det klart for Paulus, og fra hans ståsted alle som forstod evangeliet rett, at Guds kraft fullendes i svakhet. Om Paulus kunne besøkt en kirke i det 20. århundrets vestlige demokrati, ville han nok lurt på hvordan hans eget brev, skrevet fra fengsel til en liten forfulgt gruppe troende, kunne bli forstått av folk så annerledes fra ham og fra filipperne. Hvordan kan folk som tilber i katedraler som er oppkalt etter St. Paul, kunne han undres, forstå at Gud fremmer sitt evangelium gjennom apostelens fengsling og forfølgelsen av filipperne? (Phillipians, NIV applivation commentary: Frank Thielman) Håpet for serien Jeg håper at denne serien kan rotfeste oss dypt i skriften og la oss se og erfare at det er liv i og fra Guds Ord. Vi tror at Jesus blir synlig og virkelig der evangeliet blir forkynt rent og klart og at et skarpstilt blikk på Jesus ikke bare vil tilfredsstille våre dypeste behov, men også mobilisere oss til en livsstil som reflekterer han i hverdagen. Hvordan kan dette skje? Det finnes ingen bedre måte å gjøre det på en å åpne bibelen og lese og reflektere over Han som er skriftens sentrum: Jesus Kristus. Og så å leve det! 1

Vår måte å være i verden på MÅ preges av troen på Han; det er det den hellige Ånd gjør. Og Åndens beste og fremste verktøy er Ordet. Der og da skapes et liv som fylles av glede og takknemlighet, også midt i det vanskelige, ikke- optimale og smertefulle. Jeg håper også at serien kan vise at glede både er utgangspunkt og mål for Jesu verk for oss, i oss, og gjennom oss. Kristenliv er et gledeliv! Filippi har kanskje mange likhetstrekk med Oslo i dag. Mange forskjellige mennesker bor her. En travel by, passe stor, brytninger mellom ulike kulturer og religiøse retninger. Kristne og kristen livsstil utfordrer ikke en keiserkult, men utfordrer majoritetskulten i vår tid: nemlig individualistisk, konsumsentrert nytelse for seg selv. Kristen vekst, menneskelig vekst er en vekst i Kristus først og fremst, ikke selvrealisering. Vi er ikke forfulgt som de i Filippi var, men det kan være utfordrende å være motkultur. Tidene forandrer seg, men våre hjertet forblir de sammen. Dette gjør filipperbrevets budskap til et høyst relevant budskap for oss i vår tid. Litt om Filippi i det 1. århundret: Filippi, var ikke fryktelig stor, men en svært strategisk by grunnet dens beliggenhet på den store sletten mellom fjellene Lekanis og Pangaion. (dagens Nord- Hellas) Ruten fra nord til sør gikk gjennom her og den Egnatianske veien, en viktig hovedfartsåre for handel og reiser som koplet Roma sammen med dens østlige provinser gikk rett igjennom bykjernen. Filippi var således en travel by med mange besøkende og reisende. Byen ble opprettet i 356 f.kr av Filip II av Makedonia, kanskje bedre kjent som far til Alexander den Store. Selv om provinsen som Filippi lå i var gresktalende, hadde byen vært romersk koloni siden Markus Antonius og Oktavian hadde nedkjempet styrkene til Brutus og Cassius (drapsmennene til Julius Cæsar) ved Filippi i 42 f.kr. Mange i Filippi var etterkommerne etter disse romerske soldatene. I kjølvannet av Oktavians seier over Markus Antonius ca 10 år senere, kom ennå flere romere hit. Dette resulterte i at latin var dagligtale i Filippi og byen beholdt en stolt romersk karakter: arkitekturen og administrasjonen av byen var modellert etter den i Roma, og tilbedelse av keiseren var en viktig del av det religiøse livet i byen. Paulus i Filippi Det er altså ikke tilfeldig at Paulus valgte denne byen for sine første evangeliserende forsøk i Makedonia (Apg 16). Han valgte den mest strategiske og viktigste byen i regionen som brohode inn i Europa. Eller det vil si: Gud valgte. At Paulus kom hit var ene og alene på basis av et syn han hadde: han så en mann stå og rope: kom over til Makedonia og hjelp oss. (Apg 16) Paulus opprinnelige plan for sin 2. misjonsreise var å dra nordover inn i sentral- Asia. Men Gud ledet ham en annen vei. Paulus går straks i gang. Av vane starter han i synagogene, men i Filippi var det ingen. Antagelig var det ikke nok jødiske menn som bodde i byen (minimum 10 menn med sine husholdninger skulle til for å etablere en synagoge). Derfor gikk han til en elv utenfor bymurene der noen kvinner som trodde på jødenes Gud møttes. Kanskje møttes de der fordi jødisk tro ikke var velkommen i den dypt romerske byen. Jøder hadde et ujevnt forhold til romerne, og selv om Adresse: glede! Filipperbrevet vers for vers 2 Storsalen menighet, VT

anti- semittisme ikke var universell blant romerne, var det ikke uvanlig. Ting tyder i alle fall på at Filippi ikke var spesielt vennlig innstilt mot jøder (Apg 16.20f) De første som kommer til tro i Filippi i løpet av de første dagene er: en rik asiatisk forretningskvinne som heter Lydia og hennes husholdning, en navnløs fattig slavekvinne, trolig en greker, og en romersk, middelklasse fengselsvokter og hans hus. Når Paulus, Timoteus og Silas forlater Filippi, forlot de en svært mangfoldig og forskjellig konstellasjon av mennesker Klassemessig, rasemessig, sosialt, økonomisk og personlig var de alt annet enn en homogen gruppe. Dette var virkelig ikke en gjeng som klikket godt sammen grunnet kjemi. Men Gud hadde kalt hver og en av dem fra hennes eller hans sfære til å bli en del av hans folk. Selv om de levde i et utpreget hierarkalsk og klassebevisst samfunn, hadde de ikke noe valg: de måtte kjempe og arbeide for enhet. Koinonia kom ikke av seg selv. Dersom Paulus sitt brev til dem er en måling på deres suksess, så opplevde de dette som vanskelig. (Fil 2,14; 4,2) På tross av slike utfordringer, later det til at Fillippermenigheten var en av Paulus favoritter. Menigheten var villig til å støtte Paulus sine misjonsaktiviteter i andre byer (4,15a) og gav ham til og med hjelp gjennom perioder der andre kirker ikke ville eller kunne (4,15b) Også i evangeliseringen av nabobyen Tessaloniki fikk Paulus finansiell støtte, mer en én gang (4,16). Filipperne ble også, sammen med andre makedonske menigheter, med og støttet Paulus stormfulle tjeneste i Korint (2.Kor 11,8-9). I tillegg gav filipperne så sjenerøst til Paulus i hans innsamling til de sultrammede kirkene i Jerusalem at Paulus kunne bruke dem som eksempel for Korinterne på folk som hadde nåde til å gi (2.Kor 8,1-7) All denne sjenerøsiteten, desto viktigere, kom ikke fra en overflod av ressurser, men fra fattigdom. (2. Kor 8,1-2) I tider med prøvelser og harde tak for Paulus må måten filipperne hjalp og støttet ham på ha vært til stor oppmuntring og glede og et symbol på deres partnerskap i hans proklamasjon av evangeliet. Dette var ekte vennskap. Og Paulus var svært glad i dem. Brevets bakgrunn Der er litt usikkert når brevet er skrevet. Vi vet om tre fengslingsperioder Paulus hadde, en i Efesos (år 54-55 jf Apg 19.23-20,12, se også innledningen til galaterbrevet), en i Cæsarea (ca år 57-59, jf Apg 23,34-35; 24,27) og en i Roma (ca år 60-62, jf Apg 28,16-20) Av ulike grunner er forskningsmiljøet delt her. Man haller nok mot Roma og en datering av brevet til ca 62 e. Kr. Det passer best med nevnelsen av pretorianerne (militært mannskap stasjoner i Roma) i Fil 1,13 og hilsenen fra de i den keiserlige tjeneste Fil 4,22. Men at Paulus sitter i fengsel når han skriver, det er i alle fall sikkert. Anledningen for brevet er Paulus ønske om å takke for gaven han har mottatt fra dem, sendt med en mann fra filippermenigheten. Epafroditus het han. Han var selv en del av gaven. I fengsel på den tiden var det ikke alltid at fangene fikk mat av de som holdt dem fanget. De var derfor avhengige av venners og families hjelp for å overleve. Epafroditus ble sendt for å overbringe gaven og for å hjelpe og bistå Paulus med det han trengte. Men den gode Epafroditus var blitt syk, fryktelig syk. (2,25-30) Nå når han var kommet til hektene igjen, og bekymringene fra Filippi over han fremdeles var så store, sender Paulus Epafroditus hjem igjen, med brevet til Filippi. Samtidig er brevet mye mer enn et forlenget takkekort. Paulus sier også at han med tiden vil sende Timoteus til dem (2,19). Timoteus og Epafroditus er trukket frem fordi de eksemplifiserer det Jesussentrerte, evangeliefokuserte livet som Paulus ønsket at filipperne skal leve. 3

Paulus ville oppmuntre menigheten i deres tro, og fordi han var i fengsel kunne han bare gjøre dette gjennom et brev. Til og med i fengsel, med potensiell nært forestående dødsdom hengende over seg, der angst og bekymring kunne tatt Paulus, ville han forsikre menigheten om at han var ved godt mot i troen på Jesus (1,12-18). Paulus ivret også for å takke dem for deres pågående støtte til han: fengsling bar med seg potensialet for sosialt stigma, og det kunne vært enkelt for filipperne å vende Paulus ryggen. Men de hadde forblitt trofaste mot Paulus. Brevets tema Paulus hensikt med å skrive brevet går lenger enn å formidle praktiske hensyn, høflighet og takknemlighet. I brevet er han fremfor alt opptatt av at filipperne må holde frem med å gjøre fremgang i troen (1,25). Selv om det utvilsomt var konflikt i menigheten (Evodia og Synteke 4,2) fremstår filippermenigheten som et sunt trosfellesskap, i kontrast til de mer trøblete tilstandene i Galatia og Korint. Kan de derfor slappe av og hvile på sine laubær? Paulus sitt svar er et empatisk: Nei! Verden er for farlig, og evangeliet for herlig til at de skal være fornøyd med tidligere oppnåelser (3,12-16). De må følge Paulus eksempel og jage fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus. (3,14) Paulus forklarer hvordan åndelig fremgang ser ut. Åndelig modenhet kommer ikke gjennom mystiske innsikter tilgjengelig for bare noen få, men heller gjennom den tålmodige praktiseringen av kjente dyder som kjærlighet og tjeneste for andre. Paulus presenterer seg selv som eksempel for en slik livsstil (1,12-18; 3,17; 4,9) og han roser Timoteus og Epafroditus på lignende måte (2,19-30) Men den absolutte modellen for framgang i troen kommer fra Jesus selv, og midtstykket i brevet er den majestetiske Kristus- hymnen i 2,5-11: Jesus gav villig avkall på sine gudommelige privilegier og sin herlighet for å ta på seg en slaves form, en tjeners skikkelse ja han til og med omfavnet den absolutte ydmykelsen: korsdøden. Hvorfor? For å frigjøre verden fra synd. Jesus er derfor akkreditert den høyeste herlighet og ære: å motta universell tilbedelse som Guds Messias. De som følger Kristi eksempel eier også håpet om at Gud vil beskytte og godtgjøre for dem på Jesu Kristi dag, og derfor kan de glede seg. (1,18; 3,1; 4,4). De kan også hvile sikkert i at Gud ikke kommer til å etterlate dem til å klare seg som best de kan selv. Åndelig modning krever forsøk: filipperne oppmuntres til å arbeide på deres egen frelse med respekt og ærefrykt. (2,12b) Men de kan gjøre det vel vitende om at det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje (2,13) og fordi han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den helt til Jesu Kristi dag. (1,6) Guds suverene nåde er basis den er virksom i og under de menneskelige gjerninger. De fire store temaene. Filipperbrevet bygger på 4 teologiske grunnsøyler: 1. Glede som Gudgitt mulighet og virkelighet i det kristne livet 2. kristen enhet 3. lidelsens paradoks og kristnes erfaring av lidelse sammen med gleden 4. forholdet mellom Guds nåde og menneskers gjerninger Alt dette spilles ut i en tydelig, men mindre eksplisitt strømning: kirkens forhold til den falne verden rundt seg. 4

Glede. Paulus gleder seg mye i filipperbrevet. Han gleder seg over filipperne, over deres sjenerøsitet, over Epafroditus. Han gleder seg stort over at evangeliet har fremgang. Mest gleder han seg i Kristus, og denne gleden er en glede han alltid har, også i prøvelser og lidelse, i motgang og fengsel. Den kristne glede er ikke en glede som kommer fra omstendighetene du befinner deg i, men en glede som er i vissheten om at Jesus er din og du er hans, uansett hva som skjer. Den er i alt han har gjort for deg og i alt som tjener til at han blir større og virkeligere for andre. Derfor kan glede og lidelse gå sammen for en kristen. Fordi det alltid er håp. Til og med mennesker som motarbeider deg og vil det onde, kan ikke røve fra deg den gleden. For meg er livet Kristus og døden en vinning, skriver Paulus. Han kan ikke tape. Han kan ikke miste mer en han allerede har mistet, som forøvrig bare var skrap (3,8). Det er mange år siden han gav sitt liv til Jesus som først hadde gitt sitt liv for Paulus. Livet er Jesus, og der Jesus er, er det alltid grunn for glede. Dette perspektivet ønsker vi å gjøre som spissen i denne serien. Målet som Jesus har for livet ditt er glede! Motivasjonen for å arbeide på sin frelse er glede likesom resultatet av å arbeide på sin frelse er glede. Vår tids utfordring til den kristne gleden er kristent pliktløp og kontekstbetinget glede og selververvet glede den du får gjennom egen flinkhet og lydighet og fortreffelighet. Kristen enhet Den andre søylen er kristen enhet. Særlig 1,27-30 og 2,12-18 vektlegger dette. Paulus formidler at kristen enhet er nødvendig for å kunne stå seg mot angrep fra krefter som er fiendtlig innstilt mot evangeliet. (1,27-28 og 2,16) for å presentere et troverdig vitnesbyrd til en ikke- troende verden (2,15) og mer enn alt for å bli funnet uklanderlige og rene (2,15) på Jesu Kristi dag. Filipperbrevet viser også at denne enheten ikke kan oppnås der prisen å betale er å endre på innholdet i evangeliet. Slik sett har Paulus bare harde ord i 3,2-11 til dem som hevder å følge Jesus, men som ikke tror at den rettferdigheten som Gud gir gjennom Kristus er nok for frelsen. Koinoniabegrepet, som dukker opp gjentatte ganger i brevet er langt mer en fellesskap. Partnere i en forretning har koinonia. De deltar, gjensidig avhengig og forpliktet på hverandre i samme prosjekt. Lykkes den ene, lykkes den andre. Feiler den ene, feiler den andre. Det kristne fellesskapet er absolutt forpliktet til hverandre og til oppdraget, ikke løst sammenkoplet av hvorvidt det er givende for meg nå og forblir givende. Enheten i Kristus er total. Og den er praktisk. Handlende. Livet eies ikke lenger av meg selv, men er gitt bort: først til Jesus, dernest til medkristne. Det har ingenting å si om vi er forskjellige. I Kristus er vi alle ett. Det eneste Paulus kritiserer filipperne for er manglende enhet (kapittel 4) Derfor er uenighet mellom kristne brødre og søstre alltid invitert inn til forsoning, og et enkeltmedlems etiske livsførsel sammenvevd med de andres. Slik er kristen enhet absolutt kjerne for en kristen, men enheten er bare kristen når den er fundert på det apostoliske evangelium om Jesus og ham korsfestet. we belong to one another only through and in Jesus Christ. (Dietrich Bonhoeffer: Life together) Vår tids utfordring til den kristne enhet er vår individualistiske, konsumdrevne holdning til alle delene av livet vårt, der personlig avkastning og nytelse er eneste måleparameter på om noe er godt eller ikke. 5

Lidelsens paradoks Filipperbrevet har mye å si til menigheten om lidelsens problem. Det tilbyr ingen løsning til det klassiske ondes problem om hvordan en god og allmektig Gud kunne skape en verden der ondskap erfares, ofte intenst. Men brevet beskriver det kristne perspektivet på lidelse. Paulus led når han skrev brevet, fengslet som han var, uten å ha gjort noe galt. Han avventet en rettsak som lett kunne føre til dom og henrettelse som om han var kriminell. (1,13-14, 17, 20) For ytterligere å legge stein til byrden, brukte noen kristne brødre anledningen til å fremme sin egen sak i stedet for å hjelpe ham. (1,17) Filipperne led også fordi fiendtlig innstilte ikke- troende i samfunnet rundt dem la hånd på dem (1,28a) På tross av dette er Paulus full av glede og forventer at filipperne også skal være fylt av glede (1,4, 18, 25; 2,2,17-18, 28-29; 3,1; 4,1, 4, 10) Grunnen for denne gleden er ikke fordi Paulus mener at lidelse er godt og av det gode, eller at kristne burde tvinge seg selv til å le av smerte. Nei, Paulus anerkjenner sin egen smerte og er også sorgfull p.g.a den (2,28). Men uansett vet Paulus at Gud, gjennom Jesu Kristi død og oppstandelse, oppnår sitt fremste formål: å forsone verden med seg selv. Derfor har evangeliet fremgang, også - og kanskje særlig - gjennom Paulus fengsling (1,12) og gjennom forfølgelsen av filipperne. De får nå muligheten til å stråle som stjerner på nattehimmelen bland en vrang og villfaren slekt (2,15) Filipperbrevet går derfor implisitt i strupen på all pervers og villfarende herlighetsteologi som lover helsemessig og økonomisk fremgang bare du tror nok og riktig. Det er et falskt evangelium! Gud arbeider oftest gjennom svakhet og lidelse for å fremme sitt verk og oppnå sine mål. Ethvert form for evangelium som ikke er korsmerket, representerer en tydelig avdrift fra apostolisk, bibelsk tro. Vår tids utfordring til lidelsens paradoks er dels at vi har kjøpt herlighetsteologi light varianten, og at Guds jobb er min lykke, komfort og de mange behagelige opplevelser. Forholdet mellom Guds nåde og menneskers gjerninger Dette forholdet er ofte oppe i filipperbrevet, som beskriver frelse ikke som en nåtidig eiendom, men som noe som ligger i fremtiden. Frelsen hører Herrens dag til. (1,6, 10; 2,16). De som kommer til å erfare frelse på den dagen, sier Paulus, er de som har arbeidet på sin frelse med respekt og ærefrykt (2,12) Gud besvarte Jesu lydighet ved å opphøye ham til det høyeste høye (2,9-11) og han vil også besvare filippernes sjenerøse ånd ved å dekke deres behov (4,19). Betyr dette at filippernes frelse kommer gjennom deres egne gjerninger? Og her ligger paradokset. Selv om Paulus virkelig forventer at troende skal gjøre konkrete lydighetshandlinger, forsikrer han dem om at de ikke er basisen for vår frifinnelse og aksept hos Gud på den siste dag. Basisen for det er den rettferdighet som Gud gir oss (3,9). Til og med oppgaven med å arbeide på deres frelse tilhører ikke oss, siden det er Gud som startet den, holder den oppe og vil fullføre den (1,6; 2,13). At filipperbrevet begynner (1,2) og slutter (4,23) med referanse til Guds nåde, indikerer dermed at det ikke her gis et ivrig og samtykkende nikk i retning av et fromt menneskelig prosjekt. Akkurat som med Paulus perspektiv på lidelse i brevet, gjøres ingen forsøk på å forklare filosofisk hvordan denne antitetiske nåde - gjerning greia kan holdes sammen. Han ganske enkelt bekrefter at troende må ha lydighet, men ved å lyde gjør de bare det Gud selv setter dem i stand til å gjøre, i motsetning til å kjøpe sin egen frifinnelse på Herrens dag Vår tids utfordring til nåde- gjerning er ubalansen mellom dem, skapt av legalisme (jeg må gjøre) og antinomisme (jeg gjør ingenting jeg ikke vil). Kilder: ESV study bible NIV Phillippians: the application commentary, Frank Thielman Paul for everyone the prison letters, N. T. Wright 6

Søndag for søndag med temaer...i NÅDENS FELLESSKAP 7. april Fil 1,1-11 Team C I åpningshilsenen til filliperne møter vi alle de store temaene i filipperbrevet: gleden, den paradoksale lidelsen, enheten og Guds operative nåde i livet til dem som tror. På en spesiell måte er Paulus takknemlig for filippernes fellesskap/partnerskap/deltakelse i Paulus liv og tjeneste. De hører sammen. I troen på Jesus er de sammen. Og det betyr så mye for Paulus og for evangeliets troverdighet. Paulus gir også selv et eksempel på ydmykhet, som skal til for å elske hverandre og tjene hverandre. I nådens evangelium er vi ett, ikke bare i tanke og verdier, men i levd liv....i MOTGANG, LIV OG DØD 14. april Fil 1,12-26 Team A Paulus er intet eksempel på et mennesket som hadde flyt på alle måter i livet. Han, som alle andre mennesker opplevde motstand, kamp og lidelse. Paulus opplevde også livets bakside som en naturlig følge av hans tjeneste. Og det var for ham aldri forgjeves: det er for Kristi skyld jeg bærer lenker. Han visste at gleden en dag ville overskygge, ja, seire over smerten. Tenk å kunne skrive: Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. Hva slags Jesus- relasjon og livsperspektiv springer disse ordene ut av? Hvordan kan vi, i livets motbakker og i møte med døden finne glede som utgangspunkt og mål for våre liv? I KAMP 21. april Fil 1,27-3 Team B Paulus har ingen rosenrød fremstilling av det kristne liv, snarere tvert imot. Evangeliet er et altomfattende kall, også et kall til lidelse. Og lidelsen ligger nettopp i det å føre et liv som er Kristi evangelium verdig. Vil står ovenfor motstandere, både åndelig og menneskelig talt. En disippel av Jesus er en krigfører, som er kalt sammen med Guds folk til kamp, ved en Ånd. Vi ser gjerne på lidelse som et åk og en byrde. Paulus skriver om kristen lidelse som en gave: For Kristi skyld fikk dere den nåde ikke bare å tro på ham, men også å lide for ham. Er virkelig lidelse en del av Guds gave til oss? I OPPOFRELSE OG LEVD LIV 28. april Fil 2,1-18 Team C Jesus er Paulus referanseramme for alt. Han er den vi skal ligne. Han er den vi skal følge. Det var Han som tok på seg en tjeners skikkelse og viste oss hva en altoppofrende kjærlighet er, og hvilken virkning den har. Å være en kristen er å leve med, ja, leve som Kristus. Hvordan ser dette livet ut for oss? Hvordan lever og henger Guds nåde og menneskelige gjerninger sammen? For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje. 7

I MEDARBEIDERSKAP 5. mai Fil 2,19-30 Team A I denne teksten kan vi lese om hvordan Paulus fremstiller et tjenende brorskap mellom de hellige. Paulus, Timoteus og Epafroditus gjør seg til tjenere for hverandre, på ulike måter, til ulike tider. Når vi leser Paulus beskrivelser av relasjonene er opplevelsen vi sitter igjen med: et slikt fellesskap vil jeg også være en del av! Paulus tydeliggjør hva en tjenende livsholdning gjør med et fellesskap. Hvordan tjener Gud deg? Hvordan tjener du Gud? Og hvordan kan tjenende medarbeiderskap bli en synlig virkelighet i vårt fellesskap? I JESUS KRISTUS 12. mai Fil 3,1-11 Team B Kristen tro trenger ikke være så komplisert: Gled dere.i Herren. Vi har vår stolthet. i Jesus Kristus. Bare jeg kan vinne. Kristus. Og bli funnet i Ham. Den rettferdighet jeg får ved troen på Kristus. måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde! I Jesus Kristus har vi alt. Det er Han det handler om, I MÅLRETTET LIV 26. mai Fil 3,12-16 Team A Hvis man tror at livet som kristen disippel er en laid back, sløv og safe jeg vinner uansett livsvei, må man tenke en gang til etter å ha lest denne teksten. For her snakker Paulus om å legge fortiden bak seg og strekke seg og jage frem mot målet. Han snakker om modenhet og å standhaftig fortsette i samme spor. Man kan få assosiasjoner til melkesyre, treningsdagbøker og blod, svette og tårer av mindre. Paulus gir oss et bilde av en idrettsmann, i datidens olympiske termer; en som ofrer alt og legger alt til rette for å løpe raskest mulig frem mot seierskransen. Vi skal løpe alt det vi har! Og vår seierskrans er ingen ringere enn Jesus Kristus. Hvordan er det du løper ditt løp? I EKSEMPEL OG FORVENTNING 2. juni Fil 3, 17-21 Team B Paulus forsøker i sin tjeneste å modellere et liv etter Guds vilje andre kan etterleve. Han nøler ikke med å trekke seg selv frem som eksempel, nettopp for å hjelpe mennesker videre i retning Jesus. Disippelskap er ingen ensom ferd der du er overlatt til deg selv. Noen går foran deg. Og noen går bak deg. Vi trenger hverandre for å nå frem til frelsen i Jesus Kristus. Inntil vi møter Han som skal gjøre alle ting nye, må vi oppmuntre hverandre til å vandre på den vei han staket ut for oss. 8

I ENHET OG FRED 9. juni Fil 4, 1-9 Team C Det er liten tvil om hvor sentralt kristen enhet står for Paulus når vi leser hans tekster. Det er verdt å merke seg hva som er utgangspunktet og målet for denne enhet. Det er ved å stå fast i Herren, at vi kan glede oss sammen. Og det er ved å leve i gledens kjærlighet og trygghet at Gud vil overøse oss med sin fred som vil bevare oss hos Kristus Jesus. Paulus setter fokus på det som binder og holder oss sammen Guds kjærlighet ved Jesus Kristus. Der er vår glede. Der er vårt fellesskap. Og det er ved vårt gudgitte kall til kjærlighet for verden vi vil erfare Hans fred i våre liv og fellesskap. I OMSORG OG GIVERTJENESTE 16. juni Fil 4, 10-20 Team A Paulus har opplevd rikdom og fattigdom, rause tider og trange tider. Og i alt dette har han lært seg å klare seg med det han har. Alle livssituasjoner, alle opp og nedturer, all nød og all overflod har Paulus taklet i Ham som gjør han sterk. Omsorgen og rausheten for andre har alltid stått fast. Det er lite fattigdom å spore i Norge om dagen. Allikevel, eller kanskje nettopp derfor, er det mangel på omsorg og giverglede. Vi holder fastere og hardere enn noensinne på det vi eier og har. I verdens beste land. Gud skal gi oss alt vi trenger. Vi trenger ihverfall ikke mer penger. Hva er det da Han vil gi oss?? En ny omsorg? En ny giverglede? 9