Tidsskrift for levekår Familien og livsstil amfunnsspeilet Økonomien etter samlivsbrudd Familien og inntekt Kjærligheten består! Arbeidsdeling Kontantstøtte og deltid Familier og måltider Barnehagedekning Ådne Cappelen: «Oljepengene er og blir brukt fornuftig» 5/2000
Samfunnsspeilet 5/2000 Innhold Mottakere og ytere av barnebidrag: Hvem har best økonomi? 2 Mads Ivar Kirkeberg og Vidar Pedersen Regionale forskjeller i familieinntekt: Høyest inntekter i 11 Akershus og lavest i Hedmark Ahmed Mohamed og Jon Epland Kjærligheten fremdeles levende? Noen grunner til hvorfor 16 du kanskje likevel ikke skal hate Statistisk sentralbyrå Anders Barstad Er småbarnsmødre fornøyd med arbeidsdelingen hjemme? 24 Ragni Hege Kitterød Hus- og omsorgsarbeid blant småbarnsforeldre: 34 Størst likedeling blant de høyt utdannede Ragni Hege Kitterød Kontantstøtten: Flere småbarnsmødre har blitt deltidsarbeidere 48 Tale Hellevik Søndag - ikke lenger den store familiedagen? 52 Aase Lømo 1 Barnehagesektoren: Fortsatt vekst, tross kontantstøtten 60 Terje Risberg Byråprofilen: 50 år og like tydelig 64 Dag Ellingsen Siden sist 68 Dagens statistikk fra www.ssb.no Samfunnsspeilet Nr. 5/2000-14. årgang Redaksjon: Johan-Kristian Tønder (ansv. red.), Dag Ellingsen (dae@ssb.no) (red.), Mads Ivar Kirkeberg, Ragni Hege Kitterød, Berit Otnes, Jorunn Ramm, Elisabeth Rønning. Redigering: Else Efjestad, Liv Hansen, Anne Skarateppen, Åshild Vestaberg, Audhild Øverby. Design/Omslag: Siri Elisabet Boquist. Trykk: Grønlands Grafiske. Priser: Pr. år kr 310,- (institusjoner), kr 190,- (private). Enkeltnr. kr 60,-. Internett: Samfunnsspeilet publiseres på Internett. Webadresse: http://www.ssb.no ISSN 0801-7603. ISBN 82-537-4851-5. Artikler i tidsskriftet kan ikke uten videre tas som uttrykk for Statistisk sentralbyrås oppfatning. Ved bruk av stoff fra tidsskriftet, oppgi kilde: Samfunnsspeilet/Statistisk sentralbyrå.
Familier og inntekt Samfunnsspeilet 5/2000 Mottakere og ytere av barnebidrag: Hvem har best økonomi? Mads Ivar Kirkeberg og Vidar Pedersen Bidragsytere har gjennomsnittlig bedre økonomi enn mottakere av barnebidrag, men det er store variasjoner i inntekt avhengig av blant annet ny familieetablering etter samlivsbruddet. Hvis mor og far har funnet seg en ny partner stiller de langt sterkere økonomisk enn de enslige bidragsyterne og de enslige forsørgerne. Prøver vi å korrigere for bidragsyters utgifter ved samvær med barna, gir dette relativt store utslag i inntekten for mange. Det er imidlertid ingen enkel oppgave å beregne samværsutgiftene. 2 I diskusjonen rundt forslaget til ny barnebidragsmodell er bidragspartenes inntektsforhold et svært sentralt punkt. Etter det regelverket vi har i dag beregnes barnebidraget som en viss prosentsats av inntekten til bidragsyter. I det nye regelverket foreslås det å ta hensyn til begge foreldrenes inntekt ved fastsetting av bidraget. Barnebidraget beregnes ut fra at utgiftene ved barnets underhold fordeles forholdsmessig mellom mor og far etter hvor høy inntekten deres er (Barne- og familiedepartementet 1999). La oss derfor se litt nærmere på både mors og fars økonomiske levekår etter samlivsbruddet. Tidligere undersøkelser gir forskjellige svar Det er i de siste årene utført flere undersøkelser av de økonomiske levekårene til bidragspartene ved bruk av ulike datagrunnlag og metoder. I det første nummeret av Samfunnsspeilet i 1997 viste Ingrid Melby(1997) at bidragsyterne hadde bedre økonomi enn mottakerne av barnebidrag. Den samlede husholdningsinntekten etter skatt var tilnærmet lik for de to gruppene, men hvis inntekten ble justert for forskjeller i husholdningsstørrelse kom mottakerne av barnebidrag dårligere ut. Årsaken til forskjellen var med andre ord at inntekten i husholdningen til mottakere av barnebidrag måtte forsørge flere personer. Datagrunnlaget til denne analysen var hentet fra Statistisk sentralbyrås inntekts- og formuesundersøkelse for husholdninger og selvangivelsesstatistikken for inntektsåret 1994. To år senere publiserte Espen Bratberg og Sigve Tjøtta fra Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF 1999) en undersøkelse om levekår i barnefamilier etter skilsmisse. De fant også forskjeller i de økonomiske levekårene til skilte foreldre. Men resultatene her viste at foreldre uten daglig omsorg for barna (bidragsytere) i gjennomsnitt hadde mye lavere inntekt enn foreldre med daglig omsorg (bidragsmottakere). Datagrunnlaget i denne undersøkelsen var hentet fra KIRUT-basen. KIRUT (Klientstrømmer Inn i, Rundt i og Ut av Trygdesystemet og arbeidsmarkedet) er en database som gir opplysninger om inntektsforhold, utdannelse, yrkeserfaring etc. for forskning om befolkningens bevegelser i trygdesystemet og arbeidsmarkedet i Norge over tid (Kiberg 1997). De ulike resultater som disse to undersøkelsene har gitt er blitt omtalt ved flere anledninger, blant annet i høringsnotatet til ny barnebidragsmodell (Barne- og familiedepartementet 1999) og i stortingsmeldingen om fordeling av inntekt og levekår i Norge (Sosial- og helsedepartementet 1999). I løpet av denne artikkelen skal vi prøve å komme med noen forklaringer på hvorfor de to nevnte undersøkelsene gir så vidt forskjellige svar. Ni av ti bidragsmottakere er kvinner Ved utgangen av 1997 var det 119 990 bosatte bidragsytere og 126 942 bosatte bidragsmottakere som fikk sitt barnebidrag fastsatt og/eller innkrevd av det offentlige. Drøye 90 prosent av bidragsmottakerne er kvinner og drøye 90 prosent av bidragsyterne er menn. Tallene omfatter også 12 070 personer som er registrert som både mottakere og ytere av barnebidrag. I denne artikkelen vil disse inngå i analysen som både bidragsmottakere og bidragsytere.
Samfunnsspeilet 5/2000 Familier og inntekt Datagrunnlaget Populasjonen i denne artikkelen er identifisert ved hjelp av opplysninger fra Rikstrygdeverket om hvilke bidragsytere og bidragsmottakere som i løpet av 1997 benyttet det offentliges tilbud om fastsettelse og/eller innkreving av barnebidrag. Dette utgjør om lag 90 prosent av alle barnebidragssaker. De resterende 10 prosentene har en privat avtale uten at det offentlige er involvert. Disse "private" barnebidragssakene omfattes altså ikke i denne analysen. Selvangivelsesstatistikken omfatter alle skattepliktige inntekter, fradrag i inntekt, gjeld og skattemessig formue oppført i selvangivelsen til alle personer med et ligningsforhold. Beløpenes størrelse er bestemt av skatteregler og ligningspraksis. Statistikken omfatter ikke skattefrie inntekter. Mottatte barnebidrag vil i artikkelen være beløp innberettet på post 2.6.2 i selvangivelsen (mottatt bidrag for barn som er 16 år eller yngre), mens betalte bidrag vil være beløp på posten 3.3.3 (pliktig underholdsbidrag o.l.) 1. Inntekts- og formuesundersøkelsen for husholdninger er en utvalgsundersøkelse som for inntektsåret 1997 omfatter i alt ca. 14 000 husholdninger. Opplysninger om inntekt og formue blir hentet fra selvangivelsesstatistikken. I tillegg blir det innhentet opplysninger om skattefrie inntekter som tilfaller husholdningen. Eksempler på slik inntekt er barnetrygd, bostøtte, stipend, sosialhjelp, grunn- og hjelpestønad og engangsstønad ved fødsel. Opplysninger om husholdningens størrelse og sammensetning er innhentet ved intervju. mottakere med for eksempel bruttoinntekt på 400 000 kroner eller høyere var tilsvarende andel 3,5 prosent. Grupperer vi bidragsyterne etter bruttoinntekt, ser vi at bidraget øker med bruttoinntekten. Størrel- Figur 1. Gjennomsnittlig betalte bidrag og betalte bidrag i prosent av bruttoinntekt, etter bruttoinntektsgrupper. 1997 Prosent 12 8 4 1 000 kroner 45 30 15 Bidragsyterne har høyest bruttoinntekt Bidragsyterne hadde i 1997 en gjennomsnittlig bruttoinntekt som var 30 prosent høyere enn tilsvarende inntekt hos bidragsmottakerne. Ser vi på forholdet mellom mannlige bidragsytere og kvinnelige bidragsmottakere øker forskjellen til drøye 43 prosent. Bruttoinntekten omfatter all skattepliktig inntekt som inngår i selvangivelsen før fradrag i inntekt. Bidragsyterne betalte i gjennomsnitt 20 300 kroner i barnebidrag, mens bidragsmottakerne gjennomsnittlig mottok 18 300 kroner i bidrag i 1997. En årsak til at bidragsyterne betaler mer i bidrag enn det som mottas er at staten beholder en del av bidraget utover bidragsforskudd (minstebeløp) når bidragsmottaker mottar overgangsstønad. Blant bidragsmottakerne er størrelsen på mottatt bidrag omtrent upåvirket av mottakerens bruttoinntekt. Dette innebærer naturlig nok at bidraget har størst betydning for de med lavest inntekt. For mottakere med en bruttoinntekt under 100 000 kroner utgjorde bidraget nesten 22 prosent av inntekten. For 0 0 Under 100-150- 200-250- 300-400 100 149 199 249 299 399 og over Bruttoinntekt i 1 000 kroner Betalte bidrag i prosent av bruttoinntekt Betalte bidrag i 1 000 kroner Kilde: Selvangivelsesstatistikk 1997. Figur 2. Gjennomsnittlig mottatte bidrag og mottatte bidrag i prosent av bruttoinntekt, etter bruttoinntektsgrupper. 1997 Prosent 25 20 15 1 000 kroner 25 20 15 3 Tabell 1. Bruttoinntekt og bidrag for bosatte bidragsytere og bidragsmottakere, etter kjønn. Gjennomsnitt. 1997. Kroner Bidragsytere Bidragsmottakere 10 5 10 5 I alt Menn Kvinner I alt Menn Kvinner Bruttoinntekt 224 600 233 600 139 300 172 400 268 100 162 700 Betalte bidrag 20 300 21 600 8 500 1 400 10 900 400 Mottatte bidrag 1 300 400 9 600 18 300 10 500 19 100 Antall personer 119 990 108 614 11 376 126 942 11 723 115 219 0 0 Under 100-150- 200-250- 300-400 100 149 199 249 299 399 og over Bruttoinntekt i 1 000 kroner Mottatte bidrag i prosent av bruttoinntekt Mottatte bidrag i 1 000 kroner Kilde: Selvangivelsesstatistikk 1997.
Familier og inntekt Samfunnsspeilet 5/2000 Tabell 2. Bruttoinntekt og bidrag for bosatte bidragsytere og bidragsmottakere, etter alder. Gjennomsnitt og prosent. 1997 Alder I alt -24 25-29 30-34 35-39 40-44 45-49 50- Bidragsytere Bruttoinntekt 224 600 131 500 188 500 210 900 231 500 243 700 251 800 255 200 Betalt bidrag 20 300 7 500 14 000 18 700 22 200 23 800 23 300 22 300 Betalt bidrag i prosent av bruttoinntekt 9,1 5,7 7,4 8,8 9,6 9,8 9,3 8,7 Antall personer 119 990 4 754 14 736 24 793 28 245 24 471 14 071 8 920 Andel personer. Prosent 100,0 4,0 12,3 20,7 23,520,4 11,7 7,4 Bidragsmottakere Bruttoinntekt 172 400 99 600 134 800 164 200 186 800 207 600 218 300 211 200 Mottatt bidrag 18 300 12 700 17 400 21 500 21 000 17 400 13 700 10 900 Mottatt bidrag i prosent av bruttoinntekt 10,6 12,7 12,9 13,1 11,2 8,4 6,3 5,2 Antall personer 126 942 10 001 21 966 29 784 29 567 21 640 9 897 4 087 Andel personer. Prosent 100,0 7,9 17,3 23,523,3 17,0 7,8 3,2 4 sen på bidraget i prosent av bruttoinntekten er omtrent den samme for alle inntektstrinn, ca. 9-10 prosent, men betyr noe mindre blant yterne med høyest bruttoinntekt (ca. 7 prosent). Husholdningssammensetning etter samlivsbruddet viktig Hvis man skal se nærmere på de økonomiske levekårene til en bestemt gruppe mennesker, er det ikke likegyldig hvilken statistisk enhet som brukes. Hittil har vi kun sett litt på bidragsmottakere og -ytere som individer og deres individuelle inntekt. Dette gir langtfra et fullstendig bilde. Vi er nødt til å Beregning av barnebidrag Bidraget beregnes ut fra den bidragspliktiges inntekt, og er som hovedregel en viss prosentsats av inntekten. Som inntektsgrunnlag regnes lønn, næringsinntekt fratrukket 10 prosent, pensjonsinntekter og kapitalinntekter utover 10 000 kroner. For ett barn betaler bidragsyter 11 prosent av inntekten i bidrag, 18 prosent betales for to barn og 24 og 28 prosent betales for henholdsvis tre og fire eller flere barn. I visse tilfeller fastsettes også bidraget ved skjønn. se nærmere på hvilken type husholdning mor og far tilhører etter at de har gått fra hverandre. Husholdningens sammensetning og størrelse har naturlig nok betydning både for hvor mange som bidrar med inntekt til husholdningen, og hvor mange som skal forsørges av den samlede husholdningsinntekten. Her kommer vi også inn på kanskje den største forskjellen i de tidligere omtalte undersøkelsene til Statistisk sentralbyrå (SSB)og Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF). Bratberg og Tjøtta (SNF) benytter ordene hushold og husholdningsinntekt, men KIRUT-basen som de har benyttet, inneholder ikke opplysninger om husholdningssammensetning. Opplysninger om husholdning finnes ikke på noe administrativt register i Norge, men kun i utvalgsundersøkelser og de ti-årlige folke- og boligtellingene. KIRUT inneholder kun opplysninger om ekteparet, og etter en skilsmisse vil alle skilte derfor bli registrert som enslige (dersom de ikke straks gifter seg igjen). Forfatterne av SNF-rapporten nevner riktignok innledningsvis at deres datagrunnlag ikke hadde opplysninger om gjengifte, nye samboerskap og ellers nye familieforhold og at de derfor står i fare for å vurdere levekårene blant skilte foreldre til å være dårligere enn det de faktisk er. Melby (SSB) har derimot tilgang til opplysninger om husholdningen til mor og far etter samlivsbruddet fra SSBs inntekts- og formuesundersøkelse for husholdninger. Husholdningsopplysningene er i denne undersøkelsen fremskaffet ved intervju. Seks av ti bidragsmottakere er enslige forsørgere Ved å koble sammen opplysninger om de nevnte bidragsytere og -mottakere i 1997 fra Rikstrygdeverket med SSBs inntekts- og formuesundersøkelse for husholdninger samme år, finner vi at gjennomsnittlig husholdningsstørrelse hos bidragsmottakerne er 3,1 personer. Tilsvarende husholdningsstørrelse for bidragsyterne er 2,1 personer. Dette stemmer godt overens med hva Melby (SSB) fant i sin undersøkelse. I 35 prosent av tilfellene bor bidragsmottakeren sammen med en
Samfunnsspeilet 5/2000 Familier og inntekt Figur 3. Husholdningenes sammensetning for husholdninger med bidragsytere og bidragsmottakere. 1997. Prosent Par uten barn Bidragsytere Enslige Par med barn 0-19 år Andre husholdningstyper Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger 1997. ny partner og har hjemmeboende barn i alderen 0-19 år. Tilsvarende tall for bidragsyterne er 27 prosent, men i tillegg bor 10 prosent av yterne sammen med en ny partner uten å ha hjemmeboende barn. Om lag seks av ti bidragsmottakere (58 prosent) lever som enslige forsørgere av barn i alderen 0-19 år, mens i underkant av halvparten av bidragsyterne (46 prosent) bor helt alene. Ulike valg av inntektsbegrep for å måle økonomiske levekår Vi har tidligere kun sett på bruttoinntekten til bidragsyterne og mottakerne. Dette er et skattemessig inntektsbegrep som ikke måler økonomiske levekår eller ressurser særlig godt. For å kunne gi et godt nok bilde av hva en husholdning har disponibelt til forbruk og eventuelt sparing, må man se nærmere på både husholdningens samlede skattepliktige inntekter som yrkesinntekt, kapitalinntekt, pensjoner og arbeidsledighetstrygd samt skattefrie inntekter som for eksempel barnetrygd, bostøtte, sosialhjelp og grunn- og hjelpestønad. Bidragsmottakere Mor/far med barn 0-19 år Par med barn 0-19 år Andre husholdningstyper I undersøkelsen til Bratberg og Tjøtta (SNF) opererer de med begrepet "kontantinntekt" som består av pensjonsgivende inntekt etter skatt justert for offentlige overføringer til barnefamilier og skilte familier samt barnebidrag. Her er det igjen datagrunnlaget i KIRUT som setter begrensninger. Pensjonsgivende inntekt er et skattemessig inntektsbegrep som blant annet ikke inneholder kapitalinntekter. Dessuten blir inntekten til selvstendig næringsdrivende klart undervurdert i dette inntektsbegrepet. Vi vet fra SSBs inntekts- og formuesundersøkelse, som inneholder alle husholdningsinntekter, at husholdningen til bidragsytere både har større kapitalinntekter og høyere næringsinntekter enn gjennomsnittshusholdningen. Fra dette inntektsbegrepet, pensjonsgivende inntekt, trekker man i SNF-undersøkelsen så alle inntekts- og formuesskatter samt medlemsavgifter til folketrygden. Samtidig med at man ikke har opplysninger om inntekten til andre medlemmer i husholdningen fører dette til at inntekten til mange skilte foreldre blir svært lav i analysen til SNF. Melby (SSB) har i sin undersøkelse tilgang til data som gir et mer omfattende inntektsbegrep. I denne analysen opereres det med begrepet inntekt etter skatt som består av yrkesinntekt (all skattepliktig lønnsinntekt og netto næringsinntekt), alle kapitalinntekter samt en hel rekke ulike overføringer til husholdningen. Selve barnebidraget legges til bidragsmottakers inntekt og trekkes ifra bidragsyters inntekt. Fra dette inntektsbegrepet trekkes, som i undersøkelsen til SNF, total utlignet skatt. Denne inntekten etter skatt beregnes så for hele husholdningen til henholdsvis bidragsmottaker og bidragsyter. De to viktigste årsakene til de forskjellige funnene i undersøkelsene til SNF og SSB skyldes med andre ord valg av ulike analyseenheter og ulike inntektsbegreper. Store forskjeller i inntektens sammensetning Det er til dels store forskjeller i husholdningenes inntektssammensetning for henholdsvis bidragsmottakere og -ytere. Tall fra inntekts- og formuesundersøkelsen for 1997 viser at for alle mottakerhusholdninger sett under ett utgjør yrkesinntekten 67 prosent av husholdningens samlede inntekt. Skattepliktige og skattefrie overføringer har en andel på 31 prosent. For bidragsyternes husholdninger har yrkesinntekten en høyere andel med 78 prosent, mens overføringene utgjør 16 prosent. Går vi over til å studere noen av husholdningstypene blir forskjellene enda større. Hos enslige bidragsytere utgjør yrkesinntekten 83 prosent og overføringene 16 prosent av samlet inntekt. Blant bidragsmottakere som bor alene med barna, utgjør yrkesinntekten bare litt over 5
Familier og inntekt Samfunnsspeilet 5/2000 Tabell 3. Inntektsregnskap for husholdninger med bidragsytere og bidragsmottakere. Gjennomsnitt. 1997. Kroner Bidrags- Bidragsytere mottakere Yrkesinntekt 259 400 216 200 + Lønn 231 500 200 000 + Netto næringsinntekt 28 000 16 300 + Kapitalinntekt 17 700 6 500 + Brutto renteinntekter 1 100 1 100 + Aksjeutbytte 11 000 3 000 + Realisasjonsgevinster 4 400 1 900 - Realisasjonstap 500 500 + Andre kapitalinntekter 1 700 1 100 Tabell 4. Andel husholdninger i alt og husholdninger med bidragsytere og bidragsmottakere, etter størrelsen på husholdningens gjeld i forhold til samlet inntekt. 1997. Prosent Alle husholdninger. Hovedinntektstakers alder Bi- Bi- drags- Under 30-39 40-49 50 år drags- motta- I alt 30 år år år og eldre ytere kere I alt 100 100 100 100 100 100 100 Gjeld mindre eller lik inntekt 63 53 43 51 81 41 43 Gjeld 1-2 ganger inntekt 22 24 35 32 12 30 35 Gjeld 2-3 ganger inntekt 9 12 15 10 4 14 15 Gjeld større enn 3 ganger inntekt 6 11 7 7 3 15 7 Antall observasjoner 14 679 1 841 2 908 3 678 6 252 822 881 6 + Overføringer 54 300 100 900 + Skattepliktige overføringer 33 100 57 600 + Ytelser fra folketrygden 18 900 29 900 + Tjenestepensjon m.m. 2 000 1 500 + Arbeidsledighetstrygd 7 900 5 700 + Mottatte barnebidrag m.m. 4 300 20 500 + Skattefrie overføringer 21 200 43 300 + Barnetrygd 7 800 24 700 + Bostøtte 700 1 900 + Stipend 1 100 2 300 + Forsørgerfradrag 1 100 3 100 + Sosialhjelp 8 500 5 200 + Grunn- og hjelpestønad 800 1 800 + Engangsstønad ved fødsel 500 900 + Andre overføringer 800 3 300 = Samlet inntekt 331 400 323 700 - Sum utlignet skatt og negative overføringer 94 100 64 800 + Utlignet skatt 72 600 59 100 + Sum skatter 77 000 63 000 - Sum fradrag i skatt 4 500 3 900 + Negative overføringer inkl. betalt barnebidrag 21 500 5 700 = Inntekt etter skatt 237 300 258 900 Antall observasjoner 822 881 Gjennomsnittlig husholdningsstørrelse 2,1 3,1 halvparten av samlet inntekt (52 prosent), mens ulike overføringer utgjør 46 prosent. Av overføringene er det ulike ytelser fra folketrygden, deriblant overgangsstønad, som betyr mest for de enslige forsørgerne med en andel på 14 prosent av samlet inntekt, fulgt av barnetrygd (12 prosent) og mottatt barnebidrag (9 prosent). I husholdningstypen par med hjemmeboende barn finner vi derimot små forskjeller i inntektssammensetningen mellom bidragsmottakere og -ytere. Bidragsyterne har oftest mest gjeld En sammenligning av gjeldsbelastningen til bidragspartenes husholdninger i tabell 4 viser at bidragsyterne oftere har mer gjeld enn bidragsmottakerne. Mens 15 prosent av yternes husholdninger har en gjeld som er større enn tre ganger husholdningens samlede inntekt, har bare 7 prosent av mottakernes husholdninger en slik høy gjeldsbelastning. I andre enden av fordelingen finner vi mindre forskjeller. Andelen husholdninger som har en gjeld mindre enn eller lik samlet inntekt er 41 og 43 prosent for henholdsvis bidragsyterne og bidragsmottakerne. Gjennomsnittlig ekvivalentinntekt høyest hos bidragsyterne Hvis vi igjen ser på tall fra Inntektsog formuesundersøkelsen 1997 finner vi at husholdningene til bidragsmottakerne gjennomsnittlig har en høyere inntekt etter skatt enn husholdningene til bidragsyterne. Gjennomsnittlig inntekt etter skatt utgjorde 258 900 kroner hos bidragsmottakerne sammenlignet med 237 300 kroner hos bidragsyterne. Disse tallene blir likevel misvisende siden vi ikke her tar hensyn til den tidligere omtalte forskjellen i husholdningsstørrelse. Den vanligste måten å sammenligne inntekten til husholdninger med ulik størrelse og sammensetning er å benytte seg av såkalte ekvivalensskalaer (se egen omtale i grå boks). Både undersøkelsene til Melby (SSB) og Bratberg og Tjøtta (SNF) bruker for øvrig ulike ekvivalensskalaer i sine analyser. Ut fra tabell 5 ser vi at uansett valg av ekvivalensskala så ligger gjennomsnittlig inntekt etter skatt høyere hos bidragsyterne enn hos bidragsmottakerne for alle hushold-
Samfunnsspeilet 5/2000 Familier og inntekt Ekvivalensskalaer I denne analysen benytter vi oss av tre ulike ekvivalensskalaer. OECD-skalaen gir første voksne i husholdningen vekt 1, de resterende voksne får vekt 0,7 hver mens barna får vekten 0,5 hver. Den andre skalaen tar utgangspunkt i antall personer i husholdningen uavhengig av alder. Inntekten til husholdningen deles på antall personer i husholdningen opphøyd i 0,5 (EL=0,5). I den siste skalaen deles husholdningsinntekten på antall personer opphøyd i 0,33 (EL=0,33). Med OECD-skalaen må en husholdning på to voksne og to barn ha 2,7 ganger så høy inntekt som en enslig for å ha like god økonomi. Ved bruk av skalaen med EL=0,5 holder det med to ganger så høy husholdningsinntekt som den enslige. Den siste skalaen, EL=0,33, legger i stor grad vekt på stordriftsfordeler ved at flere bor sammen, og her holder det at inntekten bare er 1,6 ganger så høy som inntekten til den enslige. Det forutsettes vanligvis at de økonomiske ressursene fordeles slik i husholdningen at alle husholdningsmedlemmene får det samme velferdsnivået. Det er likevel viktig å være klar over at bruk av slike ekvivalensskalaer representerer et svært forenklet system for velferdssammenligninger. ningstyper samlet. Hvis vi bruker OECD-skalaen har bidragsyterne en gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet på 142 400 kroner. Bidragsmottakerne har en tilsvarende inntekt på 119 900 kroner, eller 19 prosent lavere. Hvis vi benytter de to skalaene som tar mer hensyn til stordriftsfordelene ved at flere bor sammen, minsker naturlig nok inntektsforskjellen til henholdsvis 11 prosent for skalaen med EL=0,5 og 3 prosent for skalaen med EL=0,33. Tabellen viser for øvrig at bidragsyternes husholdninger har en inntekt etter skatt per forbruksenhet på linje med husholdningene totalt, uansett valg av ekvivalensskala. Enslige forsørgere har lavest inntekt... Hvis vi går over til å se på inntekt etter skatt per forbruksenhet i de ulike husholdningstyper, blir bildet igjen mer nyansert. Blant bidragsmottakerne er det de enslige forsørgerne som har lavest gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet, mens det blant bidragsyterne er de enslige som ligger lavest i inntekt. Enslige forsørgere har lavere inntekt etter skatt per forbruksenhet enn det enslige bidragsytere har både ved OECD-skalaen og ved EL=0,5. Bare ved den ekvivalensskalaen som legger til grunn større stordriftsfordeler (EL=0,33) ligger gjennomsnittlig ekvivalentinntekt høyere hos de enslige forsørgerne enn hos de enslige bidragsyterne.... mens bidragsytere med ny partner uten barn har høyest inntekt Bidragsytere som har funnet seg en ny partner, og ikke har hjemmeboende barn, har den desidert høyeste gjennomsnittlige ekvivalentinntekten. Denne gruppen av bidragsytere har for eksempel en inntekt som ligger 30 prosent høyere sammenlignet med alle par uten barn. Litt interessant er det også å legge merke til at i de tilfeller hvor både mannen og kvinnen har funnet seg en ny partner etter samlivsbruddet, og hvor begge husholdninger har hjemmeboende barn, ligger ekvivalentinntekten på omtrent samme nivå uansett hvilken ekvivalensskala som benyttes. Dette stemmer for øvrig godt overens med det som Melby (SSB) fant i sin undersøkelse. Hva skjer hvis vi tar hensyn til samværsretten? De gjennomsnittlige ekvivalentinntektene vi har sett på hittil, har ikke tatt hensyn til at bidragsyter i de aller fleste tilfeller har samværsrett med barna sine. Dette betyr at i deler av året har bidragsyter en større husholdning å forsørge når vedkommende har besøk av sine barn. Likeledes har bidragsmottaker en tilsvarende mindre husholdning i samme tidsrom. Her finner vi for øvrig enda en forskjell i de omtalte undersøkelsene til SSB og SNF. Melby (SSB) kommenterer i sin undersøkelse at det ikke er tatt hensyn til at bidragsyter har samværsrett, men at dette ville ha påvirket beregningene. Bratberg og Tjøtta (SNF) har derimot tatt hensyn til bidragsyters samværsutgifter. SNF justerer sin ekvivalensskala med en estimert samværsandel på 25,6 prosent for å avspeile at bidragsyter har utgifter i forbindelse med samværet. Barnas samvær med bidragsmottaker reduseres tilsvarende. En samværsandel på 25,6 prosent stemmer for øvrig godt overens med hva Barne- og familiedepartementet tidligere har forutsatt som et gjennomsnitt for vanlig samvær (Barne- og familiedepartementet 1996). Departementet tar utgangspunkt i et generelt samvær på åtte dager per måned for bidragsyter. Dette tilsvarer en samværsandel på 26 prosent. Det kan stilles spørsmålstegn ved om en slik justering av ekvivalentinntekten kan gi et litt feilaktig bilde av det økonomiske velferdsnivået til bidragspartene. Bidragssystemet baserer seg i utgangspunktet på at alle faste utgifter dekkes av 7
Familier og inntekt Samfunnsspeilet 5/2000 8 Tabell 5. Inntekt etter skatt per forbruksenhet, etter husholdningstype. Gjennomsnitt. 1997. Kroner Inntekt etter skatt per forbruksenhet EL=0.5 Inntekt Antall korrigert for observa- OECD- samværssjoner 1 skala EL=0.5EL=0.33 utgifter Alle husholdninger 14 662 140 800 166 000 187 900 153 200 Av dette Enslige 3 124 127 300 127 300 127 300 124 200 Par uten barn 3 875 165 200 198 600 223 400 254 300 Par med barn 0-19 år 5 239 142 100 196 000 247 100 181 300 Mor/far med barn 0-19 år 607 116 700 132 400 154 100 128 600 Bidragsytere i alt 813 142 400 164 800 185 100 158 500 Av dette Enslige 244 134 000 134 000 134 000 124 200 Par uten barn 100 216 000 259 600 292 100 253 900 Par med barn 0-19 år 311 133 200 179 200 224 100 177 200 Bidragsmottakere i alt 864 119 900 147 900 179 000 151 700 Av dette Par med barn 0-19 år 441 131 700 181 200 229 500 183 800 Mor/far med barn 0-19 år 369 111 100 124 700 144 600 129 400 1 På grunn av avvik mellom husholdningsstørrelsen i RTVs materiale og inntekts- og formuesundersøkelsen er 17 husholdninger holdt utenfor i denne tabellen. bidragsmottaker. Alle utgiftene hos bidragsmottaker vil ikke bli redusert selv om barna er hos bidragsyter en begrenset del av året. Dette betyr at det er urimelig å anta at for eksempel en enslig bidragsmottaker, der barna i deler av året oppholder seg hos bidragsyter, i den samme perioden vil ha nøyaktig det samme utgiftsnivået og inntektsbehovet som en enslig uten barn. Store utgiftsposter, som for eksempel bolig og bil, vil være uforandret av at bidragsmottakeren ikke har barna hos seg hele tiden. Dette er forhold som de generelle ekvivalensskalaene, som helst benyttes til å sammenligne den økonomiske velferden til bredt sammensatte grupper, ikke klarer å ta hensyn til. Fradrag for utgifter ved samvær I vår undersøkelse har vi prøvd å ta hensyn til bidragsyter sin samværsrett ved å benytte en annen metode. Vi velger å korrigere husholdningens inntekt etter skatt for løpende utgifter under samværet, men endrer ikke bidragsmottakers og bidragsyters husholdningsstørrelse. Bidragsyters husholdning gis et fradrag i sin inntekt på 70 kroner per barn per dag vedkommende har samvær. Satsen på 70 kroner er hentet fra forslaget til nytt barnebidragsregelverk (Barneog familiedepartementet 1999) hvor det er foreslått å beregne et samværsfradrag 2. Selve beløpet er ment å dekke løpende utgifter under samværet som mat, drikke, helse- og hygieneartikler og utgifter til lek og fritid. Transportutgifter under selve samværet er også inkludert, men ikke utgifter til transport til og fra bidragsmottaker. Det forutsettes at bidragsmottaker sparer tilsvarende utgifter. Bidragsmottakers husholdning gis derfor et tillegg i inntekten tilsvarende bidragsyters fradrag. Vi forutsetter en samværsandel på 26 prosent (åtte dager i måneden). Fratrekk i inntekten til bidragsyter for ett barn gjennom ett år blir med andre ord 6 720 kroner. Inntekten etter skatt, korrigert for løpende utgifter under samvær, beregnes per forbruksenhet ved å benytte ekvivalensskala med elastisitet lik 0,5. Hvis vi igjen kaster et blikk på tabell 5 ser vi hvordan inntekt etter skatt per forbruksenhet minsker for bidragsyterne og øker for bidragsmottakerne. Når vi sammenligner med ekvivalensskala med EL=0,5 uten korrigering for samvær ser vi at for enslige bidragsytere endres ekvivalentinntekten fra 134 000 til 124 200 kroner, en nedgang på 7 prosent. Til sammenligning endres ekvivalentinntekten til enslige forsørgere fra 124 700 til 129 400 kroner, en økning på 4 prosent. For husholdningstypen par med barn er endringen i ekvivalentinntekt på under 2 prosent for både bidragsmottakere og bidragsytere. Bidragsytere med ny partner uten hjemmeboende barn får også en liten endring i sin ekvivalentinntekt, en nedgang på drøye 2 prosent. Flest enslige forsørgere på de laveste inntektstrinnene... Vi har frem til nå kun kommentert gjennomsnittstall. Dette gir en pekepinn på tingenes tilstand, men kan naturligvis skjule store forskjeller. La oss nå se nærmere på hvordan bidragsmottakernes og bidragsyternes husholdninger grupperer seg etter inntektstrinn. I tabell 6 har vi nok en gang benyttet inntekt etter skatt justert med ekvivalensskalaen med elastisitet på 0,5.
Samfunnsspeilet 5/2000 Familier og inntekt Gjennomsnittstallene viste at enslige bidragsytere og enslige forsørgere kommer dårligst ut rent økonomisk. Inntektsfordelingen gir det samme bildet. Blant de enslige forsørgerne har nesten hver tredje husholdning en så lav ekvivalentinntekt at den plasserer seg på det laveste trinnet, under 100 000 kroner. De enslige bidragsyterne følger ikke langt etter med en andel på 29 prosent i dette inntektstrinnet. Hvis vi ser høyere opp på inntektstrinnene finner vi litt andre resultater for disse to gruppene. Kun 3 prosent av de enslige forsørgerne plasserer seg i toppen, det vil si med en ekvivalentinntekt over 200 000 kroner, mens blant de enslige bidragsyterne er andelen betraktelig høyere med 11 prosent. Tabell 6. Andel husholdninger 1, etter husholdningstype og inntekt etter skatt per forbruksenhet. Korrigering for samværsutgifter. 1997. Prosent Bidragsytere Bidragsmottakere Par med Par med Mor/far Par uten barn barn med barn Enslige barn 0-19 år 0-19 år 0-19 år Elastisitet = 0.5 I alt 100,0 100,0 100,0 100,0 100,0 Under 100 000 29,2 8,2 7,2 5,0 30,9 100 000-149 999 32,0 13,525,7 23,0 48,2 150 000-199 999 27,8 28,3 46,6 47,3 17,9 200 000 og over 11,0 50,0 20,5 24,7 3,0 Elastisitet = 0.5 Inntekt korrigert for samværsutgifter I alt 100,0 100,0 100,0 100,0 100,0 Under 100 000 35,9 7,0 7,2 4,4 22,2 100 000-149 999 32,4 18,0 29,8 23,0 51,4 150 000-199 999 23,3 29,7 43,3 46,1 23,3 200 000 og over 8,4 45,4 19,6 26,5 3,1 1 På grunn av avvik mellom husholdningsstørrelsen i RTVs materiale og inntekts- og formuesundersøkelsen er 17 husholdninger holdt utenfor i denne tabellen. Hvis vi ser nærmere på husholdningstypen par med barn kommer bidragsmottakerne bedre ut. Om lag hver fjerde husholdning blant bidragsmottakerne har her en ekvivalentinntekt over 200 000 kroner sammenlignet med hver femte husholdning blant bidragsyterne. Bidragsytere som har skaffet seg en ny partner, men som ikke har hjemmeboende barn, kommer igjen best ut. Halvparten av disse ligger øverst i inntektsfordelingen i tabell 6, mens 8 prosent har en ekvivalentinntekt under 100 000 kroner.... men ikke når vi tar hensyn til samværsutgifter Hva skjer med inntektsfordelingen i tabell 6 hvis vi igjen justerer for bidragsyters samværsrett? Vi vil da forvente en forskyvning nedover på inntektstrinnene for bidragsyterne og det motsatte for bidragsmottakerne. Vi ser da også at andelen enslige bidragsytere på det laveste trinnet øker til 36 prosent hvis vi korrigerer for samværet ved å gi husholdningens inntekt etter skatt et fradrag som tidligere. For de enslige forsørgerne synker andelen med ekvivalentinntekt under 100 000 kroner til 22 prosent når vi tar hensyn til bidragsmottakers innsparing i daglige omsorgsutgifter. Endringen i antall enslige forsørgere med ekvivalentinntekt på det høyeste trinnet, over 200 000 kroner, er derimot helt marginal. For par med hjemmeboende barn fører korrigeringen for samvær til mindre endringer i inntektsfordelingen, både for bidragsytere og bidragsmottakere. Hvordan beregne riktige samværsutgifter? Få vil nok være uenig i at man i en analyse av den økonomiske situasjonen for bidragsmottaker og bidragsyter, på et eller annet vis bør korrigere for de utgifter som bidragsyter har under samvær med sine barn. Spørsmålet blir hvordan man skal gjøre dette for å få frem et mest mulig korrekt bilde. Det er svært viktig å understreke at den metoden som er brukt for å korrigere bidragspartenes husholdningsinntekt for samvær bygger på rene gjennomsnittsbetraktninger. Det vil eksistere et mangfold av måter å tilpasse seg en ny tilværelse på etter et samlivsbrudd slik at spredningen i disse barnebidragssakene vil være svært stor. Den skisserte metoden for å ta hensyn til bidragsyters samværsrett forutsetter et generelt samvær på åtte dager i måneden for bidragsyter. Dette representerer selvsagt en veldig forenkling av virkeligheten. Omfanget av samvær vil naturligvis variere fra familie til familie. En undersøkelse foretatt av Norsk institutt for by- og regionforskning (Clausen og Jensen 1997) viser for eksempel at delte familier med lite samvær var kjennetegnet av følgende forhold: Foreldrene levde ikke 9
Familier og inntekt Samfunnsspeilet 5/2000 10 sammen ved barnets fødsel, foreldrene flyttet fra hverandre etter kort tid, moren har foreldreansvaret alene, det forelå ingen samværsavtale mellom foreldrene og foreldrene bodde langt fra hverandre målt i reisetid. Undersøkelsen viste videre at omfanget av samvær var mer bestemt ut fra praktiske problemer som tid, bolig og etablering av ny familie fremfor rene økonomiske forhold. Vi har lagt til grunn et bestemt beløp ved beregning av de løpende utgifter som bidragsyter har under samvær med sine barn. Her må igjen analysen bygge på et gjennomsnitt. I virkeligheten vil samværsutgiftene til bidragsyterne vise en stor spredning. Noen bidragsytere vil for eksempel kjøpe klær og sko til sine barn, og noen vil også ha store transportutgifter til og fra bidragsmottaker. Slike utgifter er ikke inkludert i det sjablonbeløpet som er benyttet i beregningene. Bidragsytere med et omfattende samvær vil kanskje investere i en større bolig og en større bil enn hva de hadde klart seg med hvis de hadde hatt et langt mindre samværsomfang. Samtidig vil nok det sjablonbeløpet som er benyttet ligge for høyt for en del bidragsytere ved at de i utgangspunktet har en så lav inntekt at den ikke tillater en slik daglig utgift, men likevel har de samvær med sine barn. Tilsvarende vil nok også beløpet for en del bidragsmottakere ligge høyere enn det de faktisk har i utgifter i den daglige omsorgen. Det vil derfor ikke nødvendigvis være riktig å si at bidragsmottakerne sparer et tilsvarende beløp som bidragsyter har i utgift. seg på, både i forhold til sine tidligere og eventuelle nye partnere, gjør at spredningen i denne gruppen vil være svært stor. I tillegg kan det være grunn til å spørre seg om den metoden som vanligvis benyttes når man sammenligner den økonomiske velferden til personer i husholdninger av ulik størrelse, egner seg like godt når man skal sammenligne den økonomiske velferden til bidragsytere og bidragsmottakere. Bruk av ekvivalensskalaer forutsetter at ressursene fordeles likt innenfor husholdningen, slik at alle husholdningsmedlemmene får det samme velferdsnivået. Men er det sikkert at en bidragsmottakers eller en bidragsyters nye partner vil føle det samme økonomiske ansvaret for sin nye partner og hans eller hennes særkullsbarn, som vedkommende føler for sine egne barn og for seg selv? 1. Selvangivelsens poster 2.6.2 og 3.3.3 gir ikke helt korrekt størrelse på mottatte og betalte bidrag. Postene inneholder foruten mottatte og betalte bidrag også mottatte og betalte føderådsytelser utenfor jord- og skogbruk. Vi antar imidlertid at dette vil utgjøre en ubetydelig feilkilde for den populasjonen denne artikkelen omfatter. Posten 2.6.2 omfatter kun bidrag for barn som er 16 år eller yngre. Eldre barn fører mottatt bidrag i egen selvangivelse. Dette er ikke tatt med i denne undersøkelsen. 2. I Barne- og familiedepartementets forslag til ny barnebidragsmodell er samværsfradraget ment som et fradrag i selve barnebidraget. Departementet foreslår ulike satser avhengig av barnets alder. En sats på 55 kroner foreslås gitt for barn i aldersgruppen 0-5 år, 70 kroner for barn i alderen 6-10 år og 85 kroner for barn i alderen 11-18 år. Vi velger i vår analyse å bruke satsen på 70 kroner som et gjennomsnitt. Litteratur Barne- og familiedepartementet (1996): Forslag til endringer i barnebidragsordningen etter barneloven. Høringsnotat. Barne- og familiedepartementet (1999): Forslag til endringer i barnebidragsregelverket, forskotteringsordningen mv. Høringsnotat. Bratberg, Espen og Sigve Tjøtta (1999): Levekår i barnefamilier etter skilsmisse, Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF), Rapporter 1/99. Clausen og Jensen (1997): Samvær og fravær. NIBR-rapport 1997:103. Epland, Jon (1998): Inntekt etter skatt. Revisjon av inntektsregnskapet i inntekts- og formuesundersøkelsen for husholdninger, Notater 98/43, Statistisk sentralbyrå. Kiberg, Dag (1997): Introduksjon til KIRUTdatabasen med kodebok, Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD), Rapport nr. 112. Melby, Ingrid (1997): Etter samlivsbruddet: Far har best økonomi, Samfunnsspeilet 1997,1, Statistisk sentralbyrå. Sosial- og helsedepartementet (1999): Utjamningsmeldinga. Om fordeling av inntekt og levekår i Noreg, Stortingsmelding nr. 50 (1998-99). Mads Ivar Kirkeberg (Mads.Ivar.Kirkeberg@ssb.no) er rådgiver i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for inntekts- og lønnsstatistikk. Vidar Pedersen (Vidar.Pedersen@ssb.no) er førstekonsulent i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for inntekts- og lønnsstatistikk. Avslutningsvis må det derfor igjen understrekes at det utall av måter som bidragspartene kan innrette
Samfunnsspeilet 5/2000 Familier og inntekt Regionale forskjeller i familieinntekt: Høyest inntekter i Akershus og lavest i Hedmark Ahmed Mohamed og Jon Epland Familier bosatt i Akershus hadde i 1998 en gjennomsnittsinntekt etter skatt som var 103 000 kroner høyere enn familier bosatt i Hedmark. Mødre med barn i alderen 0-17 år i Finmark hadde en yrkesinntekt som tilsvarte 67 prosent av det familiefedrene hadde. For mødrene i Rogaland var tilsvarende andel kun 41 prosent. Småbarnsfamiliene i Vest-Agder mottar mest i kontantstøtte, mens småbarnsfamiliene i Oslo og Finnmark mottar minst. I Finnmark er det mer vanlig at mødrene er familiens hovedforsørger enn i andre fylker. Figur 1. Gjennomsnittlig inntekt etter skatt for familier, etter fylke. 1998. Kroner Hele landet Hedmark Nord-Trøndelag Oppland Østfold Nordland Telemark Sør-Trøndelag Aust-Agder Vest-Agder Troms Møre og Romsdal Sogn og Fjordane Vestfold Buskerud Hordaland Finnmark Rogaland Oslo Akershus 0 100 200 300 400 500 1 000 kroner Kilde: Inntektsstatistikk. Personer og familier, 1998. Det er familier (det vil si ektepar med og uten barn og samboere med felles barn) bosatt i Oslo og Akershus som har høyest gjennomsnittlig inntekt etter skatt, mens de laveste inntektene finner en blant familier i Hedmark, Oppland og Nord-Trøndelag. I 1998 hadde familiene i Akershus en inntekt etter skatt på 438 000 kroner. Tilsvarende inntekt for familier bosatt i Hedmark var 335 000 kroner. I 1998 var gjennomsnittlig inntekt etter skatt for alle familier 380 000 kroner. Den viktigste inntektskilden for norske familier er yrkesinntekt. Yrkesinntekt består av både lønnsinntekter og inntekt fra næringsvirksomhet. I 1998 utgjorde yrkesinntektene 77 prosent av samlet familieinntekt. Den nest viktigste inntektskomponenten var overføringer. Overføringer består både av pensjoner fra folketrygden, tjenestepensjoner, generelle stønader som for eksempel barnetrygd og av behovsprøvde stønader som for eksempel bostøtte og sosialhjelp. Knapt 17 prosent av samlet inntekt bestod av overføringer. Den siste inntektskilden er kapitalinntekter, det vil si renter av bankinnskudd og avkastningen på ulike verdipapirer. Denne komponenten utgjorde knapt 7 prosent av samlet inntekt. Ektepar uten barn Også blant ektepar uten barn varierer inntektene med hvor i landet en bor. Det er særlig to fylker som skiller seg ut med å ha høye inntekter. I Oslo og Akershus ligger gjennomsnittsinntekten for denne familietypen på henholdsvis 345 000 og 342 000 kroner. Dette var 57 000 kroner mer enn landsgjennomsnittet som var på 288 000 kroner. De laveste inntektene finner vi blant ekteparene i Hedmark og Oppland. I disse fylkene var gjennomsnittsinntekten på kun 249 000 kroner, eller 38 prosent lavere enn i Oslo. Yrkesinntektene er en mindre dominerende inntektskilde blant par uten barn enn blant familier med barn. I 1998 utgjorde yrkesinntektene litt over halvparten (56 prosent) av samlet familieinntekt for denne gruppen. Derimot så kommer en større del av inntekten i form av overføringer. Overføringene utgjorde knapt 36 prosent av samlet inntekt for denne gruppen. Kapitalinntekten utgjorde 9 prosent av samlet inntekt. Den relativt høye andelen som overføringene og kapi- 11
Familier og inntekt Samfunnsspeilet 5/2000 Kjennetegn og begreper Familiestatistikken omfatter ektepar uten hjemmeboende barn, ektepar med barn og samboerpar med felles barn. Med barnefamilier menes her familier der minst ett av barna er i alderen 0-17 år. Hovedinntektstaker er den i familien som har fått registrert høyest samlet inntekt blant inntektstakerene. I de tilfeller der det ikke finnes noen inntektstaker i familien, er eldste person hovedinntektstaker. Mer om statistikken finnes på Internett: http://www.sssb.no/emner/05/01/inntpf/om Figur 3. Gjennomsnittlig inntekt etter skatt, etter fylke og familietype. Ektepar og samboere med barn i alderen 0-17 år. 1998. Kroner Hele landet Hedmark Oppland talinntektene utgjør av samlet inntekt tyder på at det er mange eldre og pensjonister i denne gruppen. I om lag 43 prosent av alle ekteparene uten barn var hovedinntektstakeren alderspensjonist. Nord-Trøndelag Østfold 12 Figur 2. Gjennomsnittlig inntekt etter skatt for ektepar uten barn, etter fylke. 1998. Kroner Hele landet Hedmark Oppland Nord-Trøndelag Sogn og Fjordane Nordland Møre og Romsdal Troms Telemark Østfold Aust-Agder Vest-Agder Sør-Trøndelag Høyere inntekt blant ektepar enn blant samboere Ektepar med barn i alderen 0-17 år hadde vel 61 000 kroner mer i inntekt etter skatt enn samboerpar med barn i samme alder. Gjennomsnittlig inntekt etter skatt for alle ektepar med barn var 425 800 kroner i 1998, mens samboerpar med felles barn hadde en tilsvarende inntekt på 364 400 kroner. Den store forskjellen i inntekt mellom ektepar og samboere skyldes blant annet at samboere har flere yngre barn enn ektepar og at yrkesaktiviteten dermed er noe lavere. I 1998 hadde 81 prosent av alle samboere med felles barn minst ett barn i førskolealder (0-5 år). Tilsvarende andel blant ektepar med barn var bare 45 prosent. Aust Agder Telemark Vest Agder Nordland Sør-Trøndelag Troms Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Vestfold Buskerud Hordaland Finnmark Vestfold Hordaland Buskerud Rogaland Akershus Oslo 0 100 200 300 400 1 000 kroner 1 I tallet på ektepar er registrerte partnerskap ikke inkludert. Kilde: Inntektsstatistikk. Personer og familier, 1998. For alle familier med barn i alderen 0-17 år var yrkesinntekt den klart største inntektskilden. Hele 85 prosent av familieinntekten kom i form av arbeidsinntekt i 1998. Overføringene bidro med 9 prosent av samlet familieinntekt, mens kapitalinntektene utgjorde 6 prosent. Overføringer er en noe viktigere inntektskilde for samboere med barn enn for ektepar med barn. På den annen side mottar ekteparene en noe større andel i kapitalinntekt enn Finnmark Rogaland Akershus Oslo 0 100 200 300 4000 500 1 000 kroner Ektepar Samboerpar 1 I tallet på ektepar er registrerte partnerskap ikke inkludert. Kilde: Inntektsstatistikk. Personer og familier, 1998.
Samfunnsspeilet 5/2000 Familier og inntekt samboere. Dette skyldes igjen trolig det at ekteparene er noe eldre og mer "etablerte" enn samboerne. Sammenheng mellom yrkesinntekt og yngste barns alder Det er nær sammenheng mellom størrelsen på mødrenes yrkesinntekter og yngste barns alder i familien. Blant par med barn (både ektepar og samboere) i alderen 0-17 år var det i 1998 en forskjell på over 50 000 kroner i yrkesinntekt mellom mødre med en ettåring og mødre der yngste barn var 17 år. Som figur 4 viser, faller yrkesinntekten for mødrene når barnet fyller ett år til i gjennomsnitt 124 000 kroner. Dette skyldes først og fremst at den betalte fødselspermisjonen nå har løpt ut og at flere mødre da velger å være hjemme med barna eller å arbeide deltid. Deretter stiger mødrenes yrkesinntekter jevnt etter hvert som barna blir eldre. For par med barn der yngste barn var 17 år, var mødrenes yrkesinntekt i gjennomsnitt 175 000 kroner i 1998. Det er naturlig å se denne økning i yrkesinntekt etter yngste barns alder i sammenheng med økt yrkesaktivitet blant mødrene. Tall fra arbeidskraftsundersøkelsen viser for eksempel at 90 prosent av alle gifte/samboende kvinner med barn og der yngste barn var i alderen 11-15 år var yrkesaktive i 1998. Tilsvarende tall for mødre med barn i aldersgruppen 0-2 år var 75 prosent (Bø og Molden 2000). Utviklingen er noe annerledes når vi ser på fedrenes inntekter. Her stiger også yrkesinntektene jevnt med barnas alder, men bare til yngste barn er om lag 10 år. Deretter flater inntektene ut eller blir noe redusert. Dette betyr igjen at mødrenes yrkesinntekter nærmer seg fedrenes etter hvert som barna vokser til. Mens mødrenes yrkesinntekter kun utgjorde 43 prosent av fedrenes yrkesinntekter i familier med en ettåring, var tilsvarende forholdstall Figur 4. Gjennomsnittlig yrkesinntekt for mødre og fedre. Par med barn i alderen 0-17 år. 1998. Kroner Under 1 år 1 år 2 år 3 år 4 år 5 år 6 år 7 år 8 år 9 år 10 år 11 år 12 år 13 år 14 år 15 år 16 år 17 år 0 100 200 300 400 500 1 000 kroner Fars yrkesinntekt Mors yrkesinntekt Kilde: Inntektsstatistikk. Personer og familier, 1998. 54 prosent i familier der yngsteman var 17 år. Forskjeller mellom nord og sør Det er klare regionale variasjoner i størrelsen på yrkesinntektene til menn og kvinner. Finnmark peker seg ut som det fylket der mødrene bidrar mest til familieøkonomien, mens mødrene i Agderfylkene og Rogaland har den laveste andelen yrkesinntekt i forhold til fedrene. Blant par med barn i alderen 0-17 år hadde mødrene i Finnmark en yrkesinntekt på 165 800 kroner i 1998. Dette utgjorde om lag to tredjedeler (67 prosent) av fedrenes yrkesinntekter i Finnmark. Det var ingen andre fylker der forskjellen mellom mors og fars yrkesinntekt var mindre enn i Finnmark. De små forskjellene mellom mødrenes og fedrenes inntekter i Finnmark skyldes både at fedrene i Finnmark hadde en svært lav yrkesinntekt sammenlignet med fedrene i andre deler av landet, og at mødrene hadde et inntektsnivå som var relativt høyt sammenlignet med resten av landet. Med unntak for Oslo og Akershus var det ingen fylker der mødrene hadde høyere yrkesinntekt enn i Finnmark. Dette står i klar kontrast til Agderfylkene og Rogaland. I Rogaland har for eksempel mødrene en yrkesinntekt som bare utgjorde 41 prosent av fedrenes inntekter. Nå skyldes ikke dette primært det at mødrene hadde så lav gjennomsnittsinntekt i dette fylket. Mødrene i Rogaland hadde faktisk en yrkesinntekt som bare lå 4 prosent under landsgjennomsnittet for denne familietypen i 1998. Derimot ligger forklaringen snarere i det at familiefedrene hadde en svært høy inntekt i Rogaland. Det var bare i Akershus at familiefedrene hadde 13
Familier og inntekt Samfunnsspeilet 5/2000 14 Figur 5. Mødrenes yrkesinntekter i prosent av fedrenes yrkesinntekt, etter fylke. Familier med barn i alderen 0-17 år. 1998 Hele landet Rogaland Vest-Agder Aust-Agder Hordaland Vestfold Møre og Romsdal Telemark Akershus Oslo Buskerud Østfold Sør-Trøndelag Oppland Sogn og Fjordane Nord-Trøndelag Hedmark Nordland Troms Finnmark 0 20 40 60 80 Prosent Kilde: Inntektsstatistikk. Personer og familier, 1998. en høyere yrkesinntekt enn familiefedrene i Rogaland. To andre fylker som også peker seg ut ved at mødrenes inntekter er lave i forhold til fedrene er Vest- og Aust-Agder. I disse fylkene hadde mødrene en inntekt som utgjorde henholdsvis 42 og 45 prosent av fedrenes inntekter. Til sammenligning utgjorde mødrenes inntekter på landsbasis 49 prosent av fedrenes inntekter innen familietypen par med barn. De store regionale forskjellene i yrkesinntekt tyder på at det er ulik grad av sysselsetting blant mødrene i de ulike fylkene. Dette blir i noen grad støttet av barnehagestatistikk som viser at i 1999 hadde 81 prosent av barnehagene i Finnmark heldagsplasser, mens tilsvarende andel var kun 40 prosent i Vest-Agder og 47 prosent i Aust- Agder (Statistisk sentralbyrå 5. september 2000). Som vi har sett, er det klare variasjoner mellom fylkene i størrelsen på kvinnenes yrkesinntekter. Det er særlig når barna er små at de regionale forskjellene i mødrenes yrkesinntekt er tydelige. Mødrene i Finnmark hadde for eksempel en gjennomsnittlig yrkesinntekt på 175 000 kroner når yngste barn var 3 år, mens tilsvarende tall for Vest-Agder bare var 106 000 kroner. Når barna blir eldre, avtar forskjellen mellom de to fylkene. For familier med tenåringer er det bare vel 26 000 kroner i yrkesinntekt som skiller mødrene i Finnmark og Vest-Agder. Mest kontantstøtte i sør Vi har sett at det er regionale forskjeller i mødrenes yrkesinntekter når barna er små og at dette trolig henger sammen med ulik grad av tilknytning til arbeidsmarkedet. Dette blir ytterligere bekreftet når vi ser på bruk av kontantstøtte blant småbarnsfamiliene. Fra og med august 1998 ble det innført en kontantstøtte til familier med barn som ikke hadde barna i heltidsplass i barnehager med statlig driftstilskudd. En familie med et barn som fikk full kontantstøtte, kunne i 1998 motta 3 000 kroner pr. måned eller 15 000 kroner for hele 1998. Figur 6 viser andelen som benyttet seg av kontantstøtteordningen i de ulike fylkene blant alle familier med minst ett barn i alderen 0-2 år. 1 Figuren viser at på landsbasis var det om lag fire av ti småbarnsfamilier som benyttet seg av ordningen. Det er imidlertid klare forskjeller mellom fylkene. Oslo og Finnmark skiller seg ut som de fylkene der færrest mottok kontantstøtte. I Oslo var det bare 27 prosent av småbarnsfamiliene som mottok kontantstøtte, mens tilsvarende andel i Finnmark var 29 prosent. Andelen var relativt lav også i de andre fylkene i Nord-Norge og i Akershus. Ordningen er mest populær i fylkene Vest-Agder, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag og Oppland, der om lag 43 prosent av småbarnsfamiliene mottok kontantstøtte. Størrelsen på beløpet som en mottar i kontantstøtte, blir gradert ut fra hvor mange timer i uka barna oppholder seg i barnehage. Dersom en ikke har barna i barnehage i det hele tatt, har en rett på full kontantstøtte, mens opphold i for eksempel 1-15 timer gir rett til 80 prosent av full kontantstøtte. Ved opphold i 31 timer eller mer hadde en ikke rett på kontantstøtte i 1998. Som forventet er det familiene i de fylkene der kontantstøtten er minst populær som mottar minst i gjennomsnittlig kontantstøtte. Mens gjennomsnittlig beløp for alle par med barn i alderen 0-2 år var 4 800 kroner i 1998, var tilsvarende beløp henholdsvis 3 300 kroner og 3 600 kroner i fylkene Oslo og Finnmark. Det høyeste beløpet i kontantstøtte var det familier bosatt i Agder-fylkene og Vestfold som mottok. I gjennomsnitt mottok alle småbarnsfamilier i Vest-Agder 5 500 kroner i kontantstøtte. Dersom en bare ser på de småbarnsfamiliene som faktisk mottar kontantstøtte, så er det igjen Agder-fylkene som sammen med
Samfunnsspeilet 5/2000 Familier og inntekt Figur 6. Andelen familier med barn 0-2 år som mottar kontantstøtte, etter fylke. 1998. Prosent Figur 7. Andel mødre som er hovedinntektstakere, etter fylke. Familier med barn i alderen 0-17 år. 1998. Prosent der det også var relativt mange mødre som var hovedforsørgere, var Troms, Nordland og Oslo. Hele landet Oslo Finnmark Troms Akershus Nordland Sør-Trøndelag Buskerud Hordaland Hele landet Vest Agder Rogaland Møre og Romsdal Hordaland Aust Agder Vestfold Telemark Buskerud Det var minst vanlig at mor var hovedforsørger i fylkene Vest-Agder og Rogaland. I Vest-Agder var for eksempel bare 12 prosent av mødrene familiens hovedinntektstaker i 1998. 1. Kontantstøtten ble innført for ettåringer fra 1. august 1998. Barn som fikk kontantstøtte som ettåringer, fikk beholde ytelsen også etter å ha fylt 2 år i løpet av 1998 (Rikstrygdeverket 2000). Østfold Rogaland Sogn og Fjordane Akershus Østfold Sør-Trøndelag Litteratur Bø, Tor Petter og Thomas Hugaas Molden (2000): "Arbeid", i Sosialt utsyn 2000, Statistiske analyser 35, Statistisk sentralbyrå. Hedmark Telemark Aust-Agder Vestfold Vest-Agder Møre og Romsdal Nord-Trøndelag Oppland Nord-Trøndelag Oppland Sogn og Fjordane Hedmark Nordland Oslo Troms Finnmark Statistisk sentralbyrå (5. september 2000): "Flere barn har plass i barnehager", http:// www.ssb.no/emner/04/02/10/barnehager [lesedato 19.10.2000] Rikstrygdeverket (2000): Trygdestatistisk årbok. Jon Epland (Jon.Epland@ssb.no) er rådgiver i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for inntekts- og lønnsstatistikk. 15 0 10 20 30 40 50 Prosent Kilde: Inntektsstatistikk. Personer og familier, 1998. 0 5 10 15 20 25 30 Prosent Kilde: Inntektsstatistikk. Registerbasert 1998. Ahmed Mohamed (Ahmed.Mohamed@ssb.no) er førstekonsulent i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for inntekts- og lønnsstatistikk. Rogaland mottar mest i kontantstøtte, mens dette beløpet er lavest for familiene i Sogn og Fjordane. Variasjonen i utbetalt kontantstøtte mellom fylkene på topp og på bunn var imidlertid bare på 800 kroner. Mødre oftere hovedforsørgere i Nord-Norge Mødrene i Finnmark bidrar altså i større grad til familieinntekten enn mødrene i andre fylker. Dette får vi videre bekreftet når vi avslutningsvis ser på hvor ofte det er mødrene som er hovedforsørgere i familien, det vil si den i familien med høyest inntekt. Det er fremdeles relativt sjelden at det er mødrene som er hovedinntektstakere i familien. I 1998 hadde 16 prosent av alle familier med barn i alderen 0-17 år mødre som var hovedforsørgere, det vil si den i familien som hadde høyeste samlet inntekt. Finnmark skiller seg likevel igjen ut med å ha mange flere mødre som hovedforsørgere, sammenlignet med andre fylker. I Finnmark var denne andelen 29 prosent, - den høyeste i landet. Andre fylker
Familier og forhold Samfunnsspeilet 5/2000 Kjærligheten fremdeles levende? Noen grunner til hvorfor du kanskje likevel ikke skal hate Statistisk sentralbyrå Anders Barstad Rundt 1950 mente tre av ti menn at idealkvinnen først og fremst skulle være en god husmor og flink til å lage mat. Kanskje var dette noe av grunnlaget for at kvinnene etter hvert protesterte og forlangte skilsmisse? Historien om skilsmissene i etterkrigstidens Norge er en sammensatt historie, som ikke bare handler om hvor vanskelig det er blitt å virkeliggjøre en livslang kjærlighet. 16 "Du skal hate Statistisk sentralbyrå". Denne, ved første øyekast, selsomme oppfordring kan iakttas på baksiden av boka "Anti-sex", forfattet av Vetle Lid Larssen, og utgitt i 1998. Forfatterens hovedanklage mot oss er alvorlig. Vi bidrar til å undergrave troen på den livsviktige kjærligheten: "Går du til alters i dag - eller til skrivebords- har oddsen aldri vært dårligere. Det er bare å kontakte det evindelige Statistisk sentralbyrå - som gjør det beste det kan for å forpeste våre liv - så får man vite at hvert tredje ekteskap ryker, at hvert fjerde havner i rettssalen og at hvert femte går så å si direkte fra bryllupsmiddagen til kirkegården. (...). I et samfunn som sier at ifølge Statistisk sentralbyrå finnes faktisk ikke kjærligheten i ditt distrikt, er det noe som har gått galt. For kjærligheten utføres i praksis, men leves i troen - og uten denne troen, den ubøyelige, stålharde, vanvittige troen på at, joda, kjærligheten finnes, går det til helvete". Lid Larssens bok er for øvrig bare ett av flere eksempler på en ikke altfor velvillig holdning til SSB innenfor deler av norsk skjønnlitteratur og essayistikk. I kultboka framfor noen de siste årene, "Naiv.Super." (Erlend Loe 1996), har hovedpersonen to venner, en god og en dårlig. Kan du gjette hvor den dårlige vennen har sitt arbeid? Ganske riktig: Statistisk sentralbyrå. Den dårlige vennen, Kent, sier nesten alltid dumme eller ubehagelige ting. "Han vet hvor mange liter melk nordmenn drikker i året og hvor ofte folk har sex. Gjennomsnittlig, vel og merke" 1. Ingenting sies direkte, men er den dårlige vennens arbeidssted valgt helt på måfå? Vi skal la fenomenet Kent få ligge i fred for denne gang, men heller konsentrere meg om Lid Larssen og anklagen om at vi undergraver troen på kjærligheten. Er det så ille som han framstiller det; har for eksempel oddsen for et vellykket kjærlighetsforhold innenfor rammene av ekteskapet aldri vært dårligere? Og kan skilsmissestatistikken virkelig tolkes som et uttrykk for kjærlighetens kranke skjebne? Kjærlighet og parforhold Først litt om begrepet kjærlighet og kjærlighetens betydning. Kjærligheten er en så dypt personlig opplevelse, at det virker som halsløs gjerning å gi noe svar på spørsmålet om hva den innebærer. Spør fem av dine venner om hva kjærlighet er, og du får sikkert like mange forskjellige svar. Kjærligheten har et mangfold av former og uttrykk, som varierer mellom ulike kulturer og historiske epoker. Likevel er det ikke så rent få som har dristet seg til å definere hva den "sanne" kjærligheten består i. I den berømte boka "Om kjærlighet" hevdet Erich Fromm, tysk-amerikansk sosialfilosof og psykoanalytiker, at kjærlighetens vesen var å gi heller enn å få, og at den alltid innbefattet elementene ansvar, omsorg, respekt og forståelse (Fromm 1971). De sterkeste kjærlighetsbåndene er de som oppstår i barndommen, mellom foreldre og barn, og mellom voksne når de danner et "par", enten det er innenfor eller utenfor rammen av et ekteskap. Kjærligheten i parforholdet har spesielle kjennetegn sammenlignet med andre former for kjærlighet; moderne teorier framhever blant annet sterke følelser, erotisk lidenskap og intimitet, både fysisk og "åndelig". Kjærligheten mellom de to som utgjør et par, er kanskje den sterkeste kilden til mening og identitet i det
Samfunnsspeilet 5/2000 Familier og forhold moderne samfunnet; til en opplevelse av "vi", fellesskap og solidaritet. Den italienske sosiologen Francesco Alberoni (1997) har trukket en fantasieggende parallell mellom parforholdet og de store kollektive bevegelsene. Paret er det minste av alle sosiale fellesskap, et fellesskap som fødes i og gjennom forelskelsen (i hvert fall det vanligste utgangspunktet i vår kultur). Forelskelsen gir opphav til en kollektiv bevegelse for to. Som i andre bevegelser, er den kollektive energien og begeistringen stor, og årsak til revolusjonerende sosiale forandringer. En av mange paralleller er betydningen av å holde historien levende, det er viktig å kunne gjenoppleve med jevne mellomrom hva utgangspunktet for den kollektive bevegelsen var (jf. blant annet feiringen av bryllupsdager). Alberoni understreker at kjærligheten er en prosess som kontinuerlig skaper og gjenskaper fellesskapet mellom to mennesker: ".. kjærleik er det subjektive, kjenslemessige aspektet av prosessen der vi framavlar, samtidig som vi i vår tur blir framavla av noko som er større, vidare enn oss" (1997, s. 307). 1994, er det blitt færre skilsmisser de siste seks årene. Det er ikke uvanlig å høre at "annethvert ekteskap går i oppløsning". Noen og enhver kan bli skremt av slike framtidsutsikter. Fullt så ille er det likevel ikke, i det minste må en slik påstand nyanseres og presiseres. Den høyeste skilsmisseandelen som hittil er observert, finner vi blant dem som ble gift i 1975. Når sølvbryllupsåret nærmer seg, er bortimot 30 prosent av ekteskapene som ble inngått dette året, oppløst ved skilsmisse. Mye tyder riktignok på at senere ekteskapskohorter (dvs. alle som gifter seg i ett og samme år) vil rammes av skilsmisser i enda større grad enn dem som giftet seg på 1970- tallet. Blant dem som giftet seg i 1990, var 18 prosent skilt etter ni års ekteskap, betydelig flere enn i 1975-kullet. Tendensen kan likevel ha snudd. Ni år etter at ekteskapet ble inngått var andelen skilte i 1990-kullet noe lavere enn i 1985- kullet (Statistisk sentralbyrå 2000). Men hvor kommer da uttrykket "annethvert ekteskap går i oppløsning" fra? Det er basert på beregninger av hvor mange som etter hvert vil bli skilt, gitt at skilsmissemønsteret i et gitt år holder seg (Noack og Mamelund 1997). I 1960 viste slike beregninger, basert på datidens skilsmissetall, at etter 60 års ekteskap ville snaut en av ti være skilt. I 1999 viser tilsvarende beregninger at vel fire av ti (42 prosent) vil være skilt etter 60 år. Den beregnede skilsmisseandelen har imidlertid falt de siste fem årene, fra en topp på 47 prosent skilte i 1994 (figur 1). Uttrykket "annethvert ekteskap " har altså sitt grunnlag i en hypotetisk utvikling over en svært lang observasjonsperiode; det er vanskelig å spå om skilsmissemønsteret over en periode på 60 år. Og ikke minst viktig: Beregningene tyder på en lavere skilsmisserisiko de siste årene, det er med andre ord ikke så galt som Lid Larssen vil ha det til, at oddsen for dem som går til alters aldri har vært dårligere. Det er særlig blant de yngre aldersgruppene at skilsmisseratene har gått noe ned. 17 Skilsmisser før og nå Ekteskapet er fremdeles den viktigste rammen rundt kjærlighetsforholdet mellom mann og kvinne, og Lid Larssens påstand er altså at statistikken som viser hvor mange ekteskap som går i oppløsning bidrar til å undergrave troen på denne kjærligheten. Risikoen for skilsmisse, og skilsmisseutviklingen, kan presenteres på flere måter. Vel 10 av 1 000 bestående ekteskap ble oppløst ved skilsmisse i 1999, noe som representerer mer enn en tredobling sammenlignet med tallet på skilsmisser i første halvdel av 1960-årene. Økningen var særlig sterk på 1970- og 1980-tallet. Etter en topp i Figur 1. Beregnet andel ekteskap som vil bli oppløst forutsatt skilsmissemønster som i det enkelte år. 1960-1999. Prosent Prosent 50 40 30 20 10 0 1960 1965 Kilde: Befolkningsstatistikk. 1970 1975 1980 1985 1990 1995 2000
Familier og forhold Samfunnsspeilet 5/2000 18 Skilsmisseutviklingen fra de senere år lar seg imidlertid ikke tolke uten å ta hensyn til at det er blitt flere samboende. Framfor alt er samboerforholdet blitt en vanlig samlivsform i de yngre aldersgruppene. Vi vet at samboerforhold oppløses langt hyppigere enn ekteskapene, selv når det er barn med i bildet. Det er mulig at de som gifter seg etter hvert er blitt en mer spesiell gruppe, som er uvanlig sikre på forholdet seg imellom, og at skilsmisserisikoen derfor er for nedadgående. Oppsummert har det utvilsomt vært en sterk økning i skilsmissehyppigheten de siste 40 årene, og inntrykket av parforholdenes omskiftelighet forsterkes av ustabile samboerforhold. På den andre siden: Tallene som gjerne hentes fram når skilsmisserisikoen skal beskrives, gir et unyansert bilde av den faktiske utviklingen, og utviklingsretningen har i det siste vært positiv. Det finnes heller ingen entydige tegn til at befolkningen har mistet troen på kjærligheten og parforholdet. Som Turid Noack har vist i en tidligere artikkel i Samfunnsspeilet, er det ikke dekning for å si at ekteskapet er en utdatert institusjon blant yngre generasjoner i dagens Norge (Noack 1999). Andelen av de enkelte årskull som minst én gang i livet enten går inn i et samboerforhold eller gifter seg, ser ikke ut til å avta. Flertallet av dem som har et samlivsbrudd bak seg, danner etter hvert nye samliv (Blom mfl. 1993, Texmon 1999). Om å forklare skilsmisseutviklingen I noen tilfeller er statistiske data lette å tolke. Skal vi for eksempel tro boka "Bror min", startet Odd Aukrust sin karriere som statistiker ved å føre statistikk over det daglige antall hosterier, når han og broren Kjell ble rammet av kikhoste (Odd Aukrust ble senere direktør i Statistisk sentralbyrå). Statistikken ble samvittighetsfullt og nøyaktig ført på millimeterpapir, innkjøpt av faren til framstilling av jordbrukskrisa i 1920-årene, og endte opp med at Aukrust kunne legge fram noen "merkelige kurver". Nærheten til observasjonsmaterialet gjorde likevel at enkelte sterkt svingende kurver hadde sin forklaring: "Kjell ute at for tidlig". Det er et langt sprang fra kikhostestatistikk i familiens skjød, til skilsmissestatistikk i etterkrigstidens Norge. Tolkningen er i dette tilfellet langt vanskeligere, siden vi ikke har den samme nærhet til observasjonene og derfor må basere oss på kilder som på en mer indirekte måte kan kaste et lys over de merkelige kurvene. Figur 2. Andelen menn i Finland som opplever at det er noen som elsker dem. 1971 og 1992. Prosent Prosent 80 60 40 20 0 18-24 25-34 1971 35-44 45-54 Alder 1992 55-64 Kilde: Kontula og Haavio-Mannila 1995. 65-74 Mindre kjærlighet, eller mer? Hvor rimelig er det å se skilsmissene som et uttrykk for at kjærlighetens prosjekt er blitt vanskeligere? Kjærligheten unndrar seg som nevnt enkle definisjoner, men opplever folk flest at det er blitt mindre kjærlighet i deres liv, at den store kjærligheten er vanskeligere å realisere enn før? Slike undersøkelser finnes, så vidt vi vet, ikke i Norge, men ta en kikk på den finske undersøkelsen gjengitt i figur 2. Tallene er hentet fra to seksualvaneundersøkelser, gjennomført i 1971 og 1992 (Kontula og Haavio-Manilla 1995). Som i de fleste andre land, er stadig flere finske ekteskap blitt oppløst ved skilsmisse. Men samtidig er det ifølge denne undersøkelsen også blitt flere som føler seg elsket. Blant menn er det flere som opplever at noen virkelig elsker dem, 59 prosent i 1971 og 72 prosent i 1992. Blant kvinner var andelene henholdsvis 67 og 78 prosent. Alt i alt var det også flere i 1992 enn i 1971 som beskrev ekteskapet som lykkelig; en bidragende faktor til dette kan være at seksuallivet ble betraktet som mer tilfredsstillende i 1992, blant annet var det mer vanlig å få orgasme under samleiet, og det ble opplevd som lettere å diskutere seksuelle spørsmål med partneren. Hvordan skal vi forklare dette? En mulighet er naturligvis at det er de kjærlighetsløse ekteskapene som først blir oppløst. Lettere tilgang til skilsmisse, juridisk, kulturelt og sosialt, gir større muligheter til å bryte ut av slike ekteskap. Men det kan også innebære at kjærligheten er blitt et viktigere grunnlag for ekteskapet og for parforhold i sin alminnelighet. Ta en titt på tabell 1, som er meget interessant lesning i så måte. Den er hentet fra en undersøkelse Norsk Gallup gjennomførte i 1948, om hvilke egenskaper menn og kvinner helst ville at deres ektefeller skulle besitte. For mange menn var det øyensynlig ikke kjærlighetsevnen som stod i høysetet,
Samfunnsspeilet 5/2000 Familier og forhold Tabell 1. Hvilken egenskap ville De helst at Deres kone skulle ha? (Bare de sju vanligste svarene er gjengitt.) 1948. Prosent God husmor, god mat, ordenssans 30 Snill, god 12 Trofast 7 Økonomisk sans 6 Ærlig, rettskaffen 5 Tålmodig, forståelsesfull 4 Elske mannen 3 Kilde: Alstad 1969/Norsk Gallup. men de praktiske husmorferdighetene. Det var flest, tre av ti, som nevnte egenskapene "god husmor, god mat, ordenssans" som det viktigste. For kvinner var det derimot i større grad det relasjonelle ved ekteskapet som stod i fokus. Livshistorier og skilsmissegrunner Tabell 1 illustrerer kulturrevolusjonen som i løpet av et fåtall generasjoner har rystet ekteskapets og familiens grunnvoller. Sterke inntrykk av denne revolusjonen gir også beretninger fra kvinner og menn som har levd et langt liv, og som forteller historien om ekteskap under skiftende betingelser (Danielsen 1990). Forelskelse og kjærlighet var ikke uvesentlig når ekteskap ble inngått, men inntrykket en sitter igjen med er likevel at de praktiske sidene ved ekteskapet betydde mer for de eldre generasjonene enn de gjør i dag. For kvinner var ekteskapet i stor grad et spørsmål om økonomisk forsørgelse og sosial status. I førkrigsgenerasjonen var det viktig for kvinner fra arbeiderklassen å få en "skikkelig arbeidskar" til ektemann. En skikkelig mann var en mann som ikke drakk og som var en pålitelig forsørger. I middelklassen og borgerskapet ble kvinnene oppdratt til å "ta hensyn" og oppvarte sine menn. En legehustru (født 1912) forteller: "Vi var så vant til å se våre mødre oppvarte våre fedre, og vi skulle oppvarte våre menn. Jeg har stått på pinne for barna mine og mannen min. Min mann gjorde aldri noe. Det kunne ikke falle ham inn å gjøre noe". "Jeg husker at jeg av og til stod opp og måkte sne før han skulle på kontoret. For hvis han måtte måke sneen før han gikk på kontoret ville han bli trett, sliten og varm, og han skulle jo stå hele dagen i de samme klærne. Jeg syntes bare det var hyggelig å gjøre det" (Danielsen 1990). Dette sitatet fra legehustruen gir et bilde av den patriarkalske strukturen i familien, med mannen som overordnet autoritet og kvinnen og barna som undersåttene. "Mannen min har vært streng og jeg har føyet meg", som en annen kvinne uttrykker det. Den patriarkalske strukturen utelukker ikke kjærlighet og et varmt og nært forhold, men den skjeve maktfordelingen gjør at kjærligheten lett blir ensidig, dvs. en altoppofrende kjærlighet fra kvinnens side, mens mannen ikke bidrar i samme grad. Mye tyder på at en viktig årsak til flere skilsmisser i etterkrigstidens Norge er kvinners misnøye med den patriarkalske maktstrukturen, og mangelen på gjensidighet og nærhet i parforholdet. På bakgrunn av egen og andres forskning hevder Kari Moxnes at "... mangel på likestilling mellom menn og kvinner, eller mannsdominans og kvinneundertrykking, er den vanligste begrunnelsen for at kvinner vil skilles (Moxnes 1996). Annen forskning gir også inntrykk av at skjev maktfordeling og en opplevelse av underordning i dagens ekteskap er lite forenlig med nærhet og hengivenhet mellom ektefellene (Thagaard 1997). Studier av hvilke grunner som oppgis for skilsmissen, og hvordan motivene har endret seg over tid, bekrefter også at forhold som har med kjærlighet og følelser å gjøre etter hvert blir viktigere som begrunnelse for oppløsning av ekteskapet. Moxnes siterer en kvinne hun har intervjuet: "Min far var ond, han slo oss og mora mi og behandlet henne som en tjener, men hun skilte seg aldri fra han fordi "alle visste" at han var en god ektemann, han jobbet hardt og tjente godt. Min mann var snill, en god far og en utmerket forsørger, jeg skilte meg fordi jeg hadde behov for et tett og intimt forhold, men det var uten betydning for han. Det kunne aldri mora mi forstå" (Moxnes 1996). Såkalte relasjonelle skilsmissegrunner er blitt viktigere, grunner som refererer direkte til relasjonen mellom ektefeller og samboere, mens prinsipielle og institusjonelle begrunnelser, for eksempel utroskap eller andre brudd på "korrekt ektefelleatferd", betyr mindre. Samfunnsendringer som muliggjør skilsmisse En rekke samfunnsendringer har også bidratt til at skilsmissen i stadig større grad har framstått som et reelt handlingsalternativ, en løsning på en vanskelig livssituasjon, når ekteskapet ikke fungerer. Framfor alt er kvinner blitt mindre avhengige av ekteskapet for sin økonomiske forsørgelse. Flere kvinner har tatt høyere utdanning og gått ut i yrkeslivet; i dag har de fleste kvinner en selvstendig yrkeskarriere på linje med menn. Skilsmissene er også blitt mer aksepterte. Økningen i skilsmissene følger, som mange andre fenomener, en "snøballlogikk". Når snøballen først har begynt å rulle, ruller den som kjent mer og mer av seg selv. Det er vanskelig å ta ut skilsmisse når 19