RG-1989-653 <noscript>ncit: 6:06</noscript> Side 1 av 7 RG-1 989-653 INSTANS: Eidsivating lagmannsrett - Dom. DATO: 1988-12-22 DOKNR/PUBLISERT: RG-1989-653 STIKKORD: Spørsmål om rettslig interesse ved søksmål i arbeidsforhold og om arbeidsgiverens styringsrett til å omplassere arbeidstakere - tvistemålsloven 54 jfr. tjenestemannsloven 19 og arbeidsmiljøloven 14 jfr 61 og 62. SAMMENDRAG: En administrasjonssekretær A ved et politikammer ble frabeordret sin stilling ved politimesterens forværelse som hun hadde innehatt fra 1973 og omplassert i annen stilling ved politikammeret. Hun reiste sak om gyldigheten av vedtaket. Kort tid etter ble hun erklært 100 % arbeidsufør og det var på det rene at hun ikke ville ha vendt tilbake til arbeid ved politikammeret. Staten fikk ikke medhold i at A derfor ikke hadde rettslig interesse, idet lagmannsretten fant at vedtak om oppsigelse og avskjed kunne prøves rettslig uavhengig av om arbeidstakeren ville gå tilbake til stillingen eller kreve erstatning, og her forelå i alle tilfelle en påstått rettsstridig handlemåte. Når A's rettslige interesse lå i å få prøvet lovligheten av omplasseringen, burde ikke kravet om aktualitet stilles så strengt at et påstått ulovlig offentlig vedtak i arbeidsforhold ble unndratt for domstolprøving på grunn av endringer i A's personlige situasjon under sakens gang. Lagmannsretten fant videre at politimesterens vedtak om frabeordring av A var fattet ut fra ønsket om en bedre samlet utnyttelse av personellressursene slik at administrasjonssekretærene kunne beherske flere arbeidsområder. Det var ikke dokumentert at det var tatt andre eller utenforliggende hensyn. Frabeordringsvedtaket ble derfor ikke kjent ugyldig og det var derfor ikke noe grunnlag for A's erstatningskrav. - Lagmannsrettens dom har vært påanket til Høyesterett, men anken ble av kjæremålsutvalget nektet fremmet til Høyesterett i medhold av bestemmelsen i tvistemålsloven 373 tredje ledd nr 1. SAKSGANG: Dom av 22. desember 1988 i ankesak nr. 588/87, hl.nr. 908/87. PARTER: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Adv. Egil Lagera, Oslo). Motpart: Staten v/ Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/ adv. A.C. Stray Ryssdal, Oslo). FORFATTER: Lagdommer Nils Moe, formann. Lagdommer Rakel Surlien. Ekstraordinær lagdommer Astri Rynning. Saken gjelder gyldigheten av vedtak om omplassering av arbeidstaker og krav om erstatning. A, som er født i 1922, ble i 1973 ansatt i stilling som kontorassistent ved Asker og Bærum politikammer. Hun ble beordret til tjeneste ved politimester Gunnar Gjones forværelse. 11976 ble hun administrasjonssekretær med samme tjenestested. Arnstein Øverkil ble utnevnt til politimester etter Gjone fra 1. juni 1985. I slutten av juni s.å. ble A orientert av politimesteren og konsulent Per Hammer om at det kunne bli aktuelt å omplassere henne til annet arbeidssted innen kammeret. Da hun kom tilbake fra ferie 5. august 1985, var kontoret hennes under oppussing, noe hun ikke var varslet om. Samme dag ble hun sykemeldt. Et nytt møte mellom Hammer og A, der tillitsvalgt Astrid Atangen fra Oslo og Bærum politiforening var til stede, resulterte ikke i noen enighet om omplassering eller hvilket annet tjenestested innen kammeret hun skulle til. Politimesteren utstedte 20. september 1985 følgende dagsordre: http://websir.lovdata. no/cgi-lex/wiftmrens?o/lex/avg/lxsiv/le-1987-0005 8 8d. html 23.09.2009
RG-1989-653 <noscript>ncit: 6:06</noscript> Side 2 av 7 "Som følge av at administrasjonsskeretær Anna Østlie fratrer sin stilling ved politikammeret med siste dag 30. september 1985 bestemmes følgende: Med virkning fra 1. oktober 1985 skal administrasjonssekretær Ragni Hellenes tjenestegjøre ved Politimesterens forværelse. Med virkning fra 1. oktober 1985 skal administrasjonssekretær Anne Marie Sandvold tjenestegjøre ved Kassakontoret. Med virkning fra det tidspunkt administrasjonssekretær A blir friskmeldt skal hun tjenestegjøre ved Passkontoret." I brev av 4. oktober 1985 til Asker og Bærum politiforening opplyste politimesteren at "Bakgrunnen for beslutningen om denne rotasjon er en totalvurdering av tilgjengelige ressurser blant administrasjonssekretærene sammenholdt med de oppgaver som tilligger denne gruppe". Etter henvendelse fra Norsk politiforbund på vegne av A uttalte Justisdepartementet i brev av 9. desember 1985 til politimesteren: "Det ligger innenfor politimesterens styringsrett å foreta rokeringer av ansatte ved politikammeret. I dette spesielle tilfellet anmoder man imidlertid om at politimesteren trekker tilbake dagsordre 34/85 av 20. september 1985 for så vidt gjelder beordringen av administrasjonssekretær A til tjeneste ved Passkontoret fra det tidspunkt hun blir friskmeldt. Spørsmålet om endret tjenestested forutsettes drøftet på nytt med administrasjonssekretær A og tillitsvalgt." Beordringen til passkontoret ble etter dette frafalt, men beordringen fra forværelset ble opprettholdt. Nytt møte mellom politikammerets ledelse og As advokat ble holdt 19. mars 1986. Det ble her fremlagt et par alternativer til annet tjenestested, som hun senere forkastet. A tok ut stevning til Oslo byrett 22. april 1986 med påstand om at hun "er ansatt ved Asker og Bærum politikammer, med tjenestested ved politimesterens forværelse". Ved stønadsbrev av 14. januar 1987 ble A tilstått uførepensjon med 100 % uføregrad iverksatt fra 1. september 1986. Ved prosesskrift av 30. april 1987 ble påstanden utvidet til å gjelde erstatning tilsvarende forskjellen mellom lønn og trygd. Oslo byrett avsa 10. juni 1987 dom med slik slutning: 1. Staten ved Justisdepartementet frifinnes. 2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Staten ved Justisdepartementet med kr. 17660,- - kronersyttentusensekshundreogseksti-. A har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten. Staten v/ Justisdepartementet har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt 6. og 7. desember 1988. A møtte og avga forklaring. Staten møtte uten partsrepresentant. Det ble ført 8 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Om saksforholdet utover det som fremgår av det foranstående vises til byrettens dom og fremstillingen nedenfor. A har ved sin advokat, Egil Lagera, i det vesentlige anført: Når det gjelder spørsmålet om rettslig interesse, er byrettens dom riktig. A hadde rettslig interesse ved saksanlegget, og dette må være tilstrekkelig. Under enhver omstendighet har hun ikke tapt den rettslige interesse fordi hun er erklært 100 % ufør, og det for så vidt ikke er aktuelt for henne å vende tilbake til arbeid ved politikammeret. Hun har fortsatt en selvstendig interesse i å få fastsettelsesdom for at politimesteren har opptrådt rettsstridig, slik at omplasseringsvedtaket er ugyldig. Det er i så henseende ikke tilstrekkelig at spørsmålet blir avgjort prejudisielt i forbindelse med erstatningskravet. Det vises til Bratholm/Hov: Sivil rettergang 1976 167 hvor oppsigelses- og avskjedssaker nevnes som eksempler på at den rettslige interesse består, selv om det er uaktuelt å vende tilbake til arbeidsstedet. Et omplasseringsvedtak er av samme karakter. En dom for ugyldighet vil dessuten kunne bedre hennes fysiske og psykiske situasjon, idet hennes uførhet er en konsekvens av dette vedtaket. http://websir.lovdata.no/cgi-lexlwiftmrens?0/lex/avg/lxsiv/le-1987-000588d.html 23.09.2009
RG-1989-653 <noscript>ncit: 6:06</noscript> Side 3 av 7 Byrettens dom er for øvrig uriktig både med henyn til bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Det er grunnlag for å kjenne omplasseringsvedtaket ugyldig. A har vært yrkesaktiv i sekretærstillinger siden 1943. Hun har god utdannelse, praksis og språkkunnskaper. Hun ble oppfordret til å søke stillingen ved politimesterens forværelse i 1973. Selv om hun ble ansatt på vanlige vilkår ved politikammeret, og tjenestested ikke ble presisert, var det uomtvistelig at hun skulle gjøre tjeneste ved forværelset og med de særegne oppgaver som dette innebar. Hadde hun blitt beordret til annet tjenestested, ville hun ikke ha søkt. Arbeidsoppgavene ved forværelset var nøye definert, bl.a. var sikkerhetsklarering nødvendig. En tilsvarende stilling finnes for så vidt ikke ved kammeret, selv om det i den senere tid er blitt flere administrasjonssekretærer. Omplasseringen av A savner saklig grunnlag og er på bakgrunn av hennes alder og langvarige tjeneste svært urimelig. Trass i gjentatte oppfordringer er det ikke gitt begrunnelse for omplasseringen. Selv om det ikke dreier seg om et enkeltvedtak, som krever begrunnelse, jfr. forvaltningsloven 2 annet ledd, må nødvendig begrunnelse gis for at domstolene overhodet skal kunne prøve gyldigheten av vedtaket. A erkjenner at hun ble ansatt ved politikammeret som sådant og at det ikke foreligger noen spesifikk arbeidsavtale som tilsier at politimesteren ikke har styringsrett over stillingen. Styringsretten må imidlertid utøves på en rimelig og saklig måte. As hovedanførsel er at politimesterens vedtak går ut over de arbeidsrettslige skranker som gjelder for styringsretten. Selv om politimesteren har gitt noe mer utfyllende begrunnelse for lagmannsretten, er det fortsatt ikke klart hvorfor det var nødvendig å omplassere A. Heller ikke er det dokumentert noen effektivitetsgevinst ved omplasseringen. Den må følgelig kunne karakteriseres som vilkårlig. Dersom det skulle være grunnlag for omplassering, må det under enhver omstendighet tas hensyn til arbeidstakerens spesielle behov. A kunne ikke omplasseres til hvilken som helst stilling. Beordringen til passkontoret var uantakelig, noe også Justisdepartementets uttalelse viser. De øvrige tilbud innebar en nedgradering. Skal en omplassering være gyldig, må det skje til en stilling med likeverdig arbeid. Samtidig må det tas hensyn til at det dreier seg om en eldre arbeidstaker med helseproblemer. De stillinger som er foreslått overfor A, ivaretar ikke disse rimelige hensyn. Hun er ikke tilbudt annet passende arbeid, og hun har heller ikke vunnet gehør for de stillinger hun kunne tenke seg å gå tilbake til. Politimesteren har derved utøvet sin styringsrett i strid med arbeidsmiljøloven 14 annet ledd c). I realiteten står man overfor en oppsigelse eller et oppsigelsesliknende forhold. Politimesterens omplasseringsvedtak var således en uaktsom handling som må føre til at erstatningsloven 2-1 må komme til anvendelse. Den usaklige omplasseringen førte til lengre tids sykemelding og varig uførhet for A, jfr. bl.a. legerklæring av 30. april 1987 fra dr. Birgit Bauge. Politimesteren var kjent med at A hadde angina pectoris, og det måtte fremstå som påregnelig at den krenkende behandling som A ble utsatt for, ville kunne utløse sykdommen på ny. Subsidiært kreves erstatning etter analogi fra arbeidsmiljøloven 62 annet ledd, idet man som nevnt står overfor en oppsigelseslignende situasjon. Dersom usaklighet fastslås, har hun krav på det økonomiske tap hun har lidt. Partene er enige om tapets størrelse. A har nedlagt slik påstand: 1. Politimesteren i Asker og Bærums vedtak om å omplassere A fra stilling som administrasjonssekretær ved politimesterens forværelse til annet arbeid er ugyldig. 2. Staten v/ Justisdepartementet dømmes til å betale erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr. 125415,-. 3. Ankemotparten tilpliktes å betale sakens omkostninger både for byrett og lagmannsrett." Staten v/ Justisdepartementet har ved advokat Anders Christian Stray Ryssdal i det vesentlige anført: Søksmålet for så vidt gjelder gyldigheten av omplasseringsvedtaket skulle ha vært avvist. Byretten tar feil på dette punkt. A har gitt klart uttrykk for at hun ikke vil vende tilbake til sitt arbeid http://websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftmrens?0/lex/avg/lxsiv/le-1987-000588d.html 23.09.2009
RG-1989-653 <noscript>ncit: 6:06</noscript> Side 4 av 7 ved politikammeret, uansett utfallet av tvisten. Hun er varig uføretrygdet. På denne bakgrunn er kravet om aktuell rettslig interesse ikke oppfylt. En dom på ugyldighet vil være uten enhver praktisk betydning for den ankende part. Derimot vil det knytte seg betydelig usikkerhet med hensyn til hvilke konsekvenser ankemotparten skulle trekke av en slik dom. Når det gjelder det forhold at den ankende part hadde rettslig interesse ved saksanlegget, er det riktig at dette er tillagt relevans i rettspraksis, jfr. Rt-1958-1290. Men dette gjelder bare dersom løsningen er av betydning for fremtiden, slik at det vil virke uhensiktsmessig å avvise den sak som er reist. Dette er klart ikke tilfellet her, i og med at den ankende part ikke skal vende tilbake til politikammeret. Hennes rettslige interesse er da ikke lenger aktuell, jfr. Rt-1976-252. Om man eventuelt kan få rettslig prøvet avgjørelser om oppsigelse og avskjed, selv om man aldri skal tilbake til stillingen, er dette spesifikke unntak som ikke kan få analog anvendelse på andre arbeidsrettslige vedtak. Når det gjelder byrettens uttalelser om at saksanlegget har betydning for saksøkeren, kan dette ikke utgjøre noen selvstendig begrunnelse for få fremmet saken. Det er en rekke forhold som kan være av personlig betydning, men som domstolene ikke kan ta stilling til på grunn av den begrensning som ligger i kravet om rettslig interesse. For øvrig vises det til at den ankende part gjennom erstatningssaken vil kunne få prøvet ugyldigheten prejudisielt. Byrettens dom er for øvrig riktig både med hensyn til bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Det er uomtvistet at politimesteren har styringsrett overfor de ansatte ved politikammeret. Spørsmålet er om frabeordringen av A innebærer brudd på de rettslige skranker som gjelder for styringsretten. Ankemotparten vil hevde at ingen slike skranker er overtrådt. Det er ikke korrekt at omplasseringen savner saklig grunnlag. Politimesteren har rett og plikt til å disponere personellstyrken på den måten som han ut fra en helhetsvurdering finner formålstjenlig. Det er intet krav om at man skal gå detaljert inn på den enkelte ansattes kvalifikasjoner i forbindelse med slike disponeringstiltak, noe som i praksis vil være umulig. Dette viser seg nettopp ved at omplasseringsvedtak ikke er enkeltvedtak etter forvaltningsloven 2 og derfor ikke utløser individuell begrunnelsesplikt. At det senere reises søksmål om omplasseringen, medfører ikke at begrunnelsesplikten endrer seg. Det er for øvrig gitt en saklig begrunnelse i politikammerets brev av 4. oktober 1985 til Asker og Bærum politiforening. Poltimester Øverkil har i lagmannsretten utdypet bakgrunnen ytterligere. Han har påpekt at det var ønskelig med rotering mellom administrasjonssekretærene slik at flere kunne klare samme arbeid, og at arbeidet derved ble effektivisert. Endelig påpekte han at arbeidet ved forværelset er krevende, og at A til tider hadde problemer med å klare å få arbeidsoppgavene unna på grunn av stress. Alle disse forhold er saklige grunnlag for omplassering. Vedtaket kan ikke på noen måte karakteriseres som en oppsigelse. A har hele tiden vært tilbudt ledig stilling ved politikammeret. Hun har fått flere tilbud om likeverdig arbeid. Når dette ikke har gått i orden, skyldes det henne selv. At beordringen til passkontoret ble trukket tilbake, skjedde etter uttrykkelig henstilling fra henne, fagforeningen og hennes advokat. Fra politiets side er det gjort gjentatte forsøk på å få i stand en ordning som A kunne akseptere. At hun er uenig i vedtaket, fører hverken til at det dreier seg om en oppsigelse eller til at vedtaket blir ugyldig. Heller ikke støter omplasseringen mot andre rettslige skranker. Den ligger klart innenfor As arbeidsavtale og hennes stillingskategori som administrasjonssekretær. Det er ikke tatt utenforliggende hensyn i saken. Tvert i mot er omplasseringen også et uttrykk for behovet for å avlaste henne for det krevende arbeidet ved forværelset. Omplasseringen er ikke i strid med arbeidsmiljøloven 14 annet ledd c). Det vises for øvrig til at domstolene har begrenset prøvelsesrett overfor slike vedtak. Domstolene kan ikke overprøve politimesterens faglige skjønn når det gjelder utnyttelsen av kammerets personellressurser. Når det gjelder erstatningskravet, vil ankemotparten anføre at det ikke foreligger faktisk årsakssammenheng mellom den ankende parts helseplager og omplasseringen, og at en eventuell http: //websir.lovdata. no/cgi-lexlwiftmrens?0/lex/avg/lxsiv/le-1987-00058 8d.html 23.09.2009
RG-1989-653 <noscript>ncit: 6:06</noscript> Side 5 av 7 årsakssammenheng under enhver omstendighet ikke er adekvat. Omplasseringsvedtaket ble fattet etter at saksøker ble sykemeldt. Hun har også tidligere hatt hjerteproblemer og har en etablert sykehistorie i den forbindelse. Det er en anormal følge, selv for folk som har helseplager, at et omplasseringsvedtak påfører vedkommende varig uførhet. En arbeidsleder må kunne foreta ordinære arbeidsfordelingstiltak uten å måtte påregne at slike uvanlige følger oppstår. Det er heller ikke utvist noen uaktsomhet fra politimesterens side i relasjon til den skadefølge som det kreves erstatning for. Staten v/ Justisdepartementet har nedlagt slik påstand: " 1. Søksmålet om gyldigheten av omplasseringsvedtaket avvises. 2. For øvrig stadfestes byrettens dom. 3. Staten v/ Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten." Lagmannsretten skal bemerke: Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten for så vidt gjelder spørsmålet om rettslig interesse, jfr. tvistemålsloven 54, om enn på noe annet grunnlag. Det er ikke bestridt at A hadde rettslig interesse ved saksanlegget. Kort tid etter ble hun uføretrygdet, og det er nå på det rene at hun ikke vil vende tilbake til arbeidet ved politikammeret. Spørsmålet blir derfor om det generelle vilkår om at den rettslige interesse må være aktuell under hele saken, er oppfylt. Frabeordringen fra stillingen ved politimesterens forværelse er et forvaltningsvedtak, hvis gyldighet kan prøves av domstolene. Når A har anlagt sak, er det fordi hun mener seg krenket ved et urettmessig vedtak, som så langt har ført til at hun ikke kan gå ut i arbeidslivet igjen. Det dreier seg videre om et vedtak på arbeidsrettens område. Etter arbeidsmiljøloven 61, jfr. 62 første ledd, er ordningen at saklighetsvilkåret for oppsigelse og avskjed kan prøves uavhengig av om arbeidstakeren vil fortsette i stillingen eller krever erstatning. Det samme må gjelde ved søksmål om lovligheten av tilsvarende vedtak etter tjenestemannsloven 19. For disse tilfellene foreligger det således nærmest en legalpresumsjon for rettslig interesse, jfr. for så vidt også Bratholm/Hov 1.e. side 167. Videre vises til Rt-1976-614, jfr. side 615, hvor det fremgår at den som er forbigått ved ansettelse i offentlig tjeneste, har aktuell interesse i å få prøvet vedtaket, selv om det ikke kan kreves at den ansatte skal fratre. I følge Inge Lorange Backer: Rettslig interesse for søksmål, skjønn og klage, 1984 4 bør denne løsningen gjelde selv om saksøkeren ikke ønsker å oppnå noe annet enn å få fastslått at tilsettingsorganet handlet ulovlig. Selv om et omplasseringsvedtak ikke er så inngripende som de nevnte eksempler, ser lagmannsretten en nærliggende parallell, idet det i alle tilfellene foreligger en påstått rettsstridig handlemåte. I tillegg kommer at begrepet rettslig interesse ikke kan avgrenses med klare og entydige kriterier, jfr. Rt-1986-308. Avgrensningen vil måtte bero på skjønn. I grensetilfellene vil det være avgjørende om det er rimelig og naturlig at tvisten skal kunne bringes inn for domstolene. Etter lagmannsrettens oppfatning er det lite rimelig å legge avgjørende vekt på at A har funnet det riktig å ikke gå tilbake til arbeidet ved politikammeret, at hun er blitt uføretrygdet eller på hennes alder. Når hennes rettslige interesse ligger i å få prøvet lovligheten av omplasseringen, bør ikke kravet om aktualitet stilles så strengt at et påstått ulovlig offentlig vedtak i arbeidsforhold blir unndratt fra domstolsprøvning på grunn av endringer i saksøkerens personlige situasjon under sakens gang. Lagmannsretten mener for øvrig at det i denne saken er et ytterligere moment at gyldigheten av vedtaket under enhver omstendighet må prøves prejudisielt ved avgjørelsen av erstatningskravet. Lagmannsretten finner etter dette at den ankende part har rettslig interesse. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, når det gjelder frabeordringen: A ble ansatt ved Asker og Bærum politikammer i 1973. Det ble ikke inngått særskilt arbeidsavtale, og hun ble av politimester Gjone beordret til tjeneste ved hans forværelse. Av dette følger at det ikke foreligger avtalerettslige skranker for en senere frabeordring. Det er på det rene at politimesteren har styringsrett over personellressursene, herunder over stillingen ved forværelset, jfr. også Justisdepartementets brev av 9. desember 1985. At stillingen som sådan er tillagt bestemte arbeidsoppgaver, gir ikke selvstendig grunnlag for å motsette seg omplassering. http: //websir.lovdata. no/cgi-lex/wiftmrens?0/lex/avg/lxsiv/le-1987-0005 88d.html 23.09.2009
RG-1989-653 <noscript>ncit: 6:06</noscript> Side 6 av 7 Lagmannsretten legger som byretten til grunn at det er frabeordringsvedtaket som skal prøves, og ikke beordringen til passkontoret. Det vises til at beordringen til passkontoret ble frafalt etter As eget ønske. Det foreligger ikke bestemte regler for saksbehandlingen ved frabeordring, idet forvaltningsloven kap. IV og V ikke gjelder, jfr. forvaltningsloven 2. A ble imidlertid på forhånd varslet om at frabeordring kunne bli aktuelt. Det ble holdt møter om saken både før og etter at vedtaket ble fattet. Videre er det ingen begrunnelsesplikt for slike vedtak, jfr. forvaltningsloven 2 annet ledd. Manglende begrunnelse er således uten betydning for gyldigheten. Dette forhindrer ikke at det kan være naturlig at begrunnelse gis, for eksempel i en medarbeidersamtale. I dette tilfelle ble det for øvrig gitt en generell begrunnelse for rokkeringen av de tre adminstrasjonssekretærene, jfr. politimesterens brev av 4. oktober 1985 til politiforeningen og hans brev av 31. s.m. til Justisdepartementet. Lagmannsretten er for så vidt enig med den ankende part i at mangel på begrunnelse kan innebære at domstolskontrollen til en viss grad ytterligere begrenses. I det foreliggende tilfelle er imidlertid den begrunnelse som er gitt før saken kom for retten, sammenholdt med de opplysninger som er fremkommet i lagmannsretten, tilstrekkelige til å prøve vedtaket innenfor de grenser som gjelder for domstolenes kontroll med forvaltningen. Lagmannsretten kan følgelig ikke se at det er begått feil i forbindelse med behandlingen av saken. Det tilføyes at det forhold at A ikke ble varslet om at kontoret hennes skulle pusses opp, berodde på omstendigheter som ikke sees å ha noen sammenheng med omplasseringsspørsmålet. Om de rammer som gjelder for styringretten, vises til Edvin Saastad og Jan Debes: Lov om statens tjenestemenn m.m. 4. mars 1983 med kommentarer side 72 og 73, Torstein Eckhoff: Forvaltningsrett, 2. utgave, side 368 og Arne Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold 1985 18 og 19. Det fremgår at rammene for omplasseringsvedtak er forholdsvis vide, så lenge det dreier seg om beordring til likeverdig arbeid i samme stillingskategori. Det er på det rene at arbeidsmiljøloven 14 annet ledd, c), som er påberopt av A, kommer til anvendelse for offentlige tjenestemenn. Denne bestemmelse fastslår at det ved organisering og tilrettelegging av arbeidet skal tas hensyn til arbeidstakerens individuelle forhold. Dette er en rettslig standard som setter visse skranker for arbeidsgivers styringsrett, men den er ikke til hinder for omplassering. Bestemmelsen bør også kunne anvendes når hensynet til arbeidstakeren tilsier omplassering til annet arbeid. Etter dette vil en avgjørelse om omplassering bero på en samlet skjønnsmessig vurdering. Som nevnt, også av byretten, er domstolenes adgang til å prøve forvaltningens skjønnsmessige vedtak begrenset. Et slikt vedtak kan bare settes til side dersom det er vilkårlig, klart urimelig, eller når det er tatt utenforliggende hensyn. Hvor vidt vedtaket er hensiktsmessig, kan domstolene ikke prøve. Frabeordringen skjedde for tre personer samtidig, i forbindelse med at en fjerde, administrasjonssekretær Anna Østlie, fratrådte ved aldersgrensen. Begrunnelsen var behovet for en bedre samlet utnyttelse av personellressursene, og at politimesteren anså det formålstjenlig at administrasjonssekretærene kunne beherske flere arbeidsområder. For lagmannsretten har politimesteren dessuten opplyst at han ikke anså As arbeidskapasitet tilstrekkelig på grunn av det arbeidspress som til tider er på hans forværelse. Lagmannsretten kan ikke se at noen av disse grunner er usaklige. Det er ikke dokumentert at det er tatt andre eller utenforliggende hensyn. At A som den eneste av de tre var uenig, tilsier heller ikke at vedtaket var vilkårlig eller klart urimelig overfor henne. Det spørsmål som gjenstår, blir da om frabeordningen blir ugyldig fordi A, som anført av henne, ikke er tilbudt annet likeverdig arbeid. Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at politimesteren har søkt å komme til en ordning som hun kunne akseptere, ved å tilby flere typer administrasjonssekretærarbeid, etter at beordringen til passkontoret ble frafalt. At arbeidsoppgavene måtte bli noe annerledes, kan ikke være avgjørende når det faktisk bare var en forværelsesstilling av denne karakter ved kammeret. Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at administrasjonssekretærene i det vesentlige utfører likeverdig og likeartet arbeid. Dette betyr ikke at det må dreie seg om de samme arbeidsoppgaver. Det må være tilstrekkelig at arbeidet har samme grunnpreg, jfr. Fanebust 1.e. Lagmannsretten viser dessuten til at det siste tilbudet fremsatt i møtet i http://websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftmrens?0/lex/avg/lxsiv/le-1987-000588d.html 23.09.2009
RG-1989-653 <noscript>ncit: 6:06</noscript> Side 7 av 7 mars 1986 var basert på en tilpassing til As behov. Når hun ikke var innstilt på å drøfte dette, er det heller ikke holdepunkter for å fastslå at tilbudet betød at arbeidet ikke ville bli likeverdig med det hun hadde tidligere. Det bemerkes at det er rimelig å forvente at arbeidstakeren også viser samarbeidsvilje i en slik situasjon. Lagmannsretten har etter dette ikke grunnlag for å kjenne frabeordringsvedtaket ugyldig. Lagmannsretten anser det videre klart at A ikke ble oppsagt eller at hun ble stilt i en oppsigelseslignende situasjon. Det vises til at det hele tiden har vært en ledig administrasjonssekretærstilling for henne ved politikammeret. Av dette følger at det ikke er grunnlag for erstatningskravet. Lagmannsretten kan ikke se at det er utvist erstatningsbetingende uaktsomhet under behandlingen av saken fra politimesterens side, jfr. skadeserstatningsloven 2-1. Det vises for så vidt til byrettens bemerkninger om dette. Da det som nevnt ikke sees å foreligge en oppsigelseslignende situasjon, er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om arbeidsmiljøloven 62 kunne komme til anvendelse. Byrettens dom blir å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i dennes saksomkostningsavgjørelse. Anken har ikke ført frem. Etter tvistemålsloven 180 første ledd blir saksomkostningene for lagmannsretten å tilkjenne Staten v/ Justis departementet, da det ikke sees å være grunnlag for å gjøre unntak fra denne hovedregelen. Advokat Stray Ryssdal har fremlagt omkostningsoppgave på kr. 12150,- som i det vesentlige utgjør salær. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til oppgaven. Dommen er enstemmig. 1. Oslo byretts dom av 10. juni 1987 stadfestes. Domsslutning: 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Staten v/ Justisdepartementet 12.150 - tolvtusenetthundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. Sist oppdatert 18. juni 2009 http://websir.lovdata. no/cgi-lex/wiftmrens?0/lex/avg/lxsiv/le-1987-000588d.html 23.09.2009