Det hellige i det alminnelige Preken i Hærland kirke Aposteldagen 2014 Tusen takk Vidar, for at du la inn melodien som vi kjenner som Prøysens Så seiler vi på Mjøsa som et lite interludium i denne sommermessen med Prøysen. Det er den svenske komponisten Ulf Peder Olrog som har laget melodien, og han og Alf Prøysen hadde i mange år et godt og kreativt samarbeid. Jeg synes at denne melodien passer ekstra godt etter evangelieteksten fra Genesaretsjøen hvor Jesus bruker båten som prekestol. Nå var det ikke en sprøkkin holk som Jesus brukte, nei det var yrkesfiskeren Peters båt, hørte vi. Jesus var praktisk, han trengte litt avstand til folkemengden som presset seg på og der ute på sjøen, et lite stykke fra land, hørtes han sikkert mye bedre også. Jesus ser hva vennene har og bruker det. Det som er helt alminnelig får bidra til å fremme det hellige, tenker jeg. Og akkurat det har også Alf Prøysen i mange av sine tekster vist oss på en glitrende måte! Vi syng om sammar n, vi syng om sola, vi syng om kløver og timotei, og æile vekster som gror på jorda, i eng og åker
og dal og hei. Når spræke gutter i hæljestasen går og møter jinter med blommer i sitt hår. Men je vil synge ei hårrdagsvise om potetåker n og deg og meg. Hårrdagsvise med hæljestas. Det hellige i det alminnelige. Tirsdag til uka, den 23. juli er det 100 år siden Alf Prøysen ble født i husmannsstua ved Præstvægen i Ringsaker midt i slåttonna. Eller kanskje blåklokkevikua. Det er mye sommerlett og lyst over Prøysens diktning varmt og vakkert, men ikke lettvint eller overfladisk. Ofte med en dyp og til tider også sår klangbunn. Alltid sett nedenfra. Den minste er den største i Prøysens diktning og vi hører et ekko fra Bibelen slik er det også i Guds bakvendtland. I denne lille boken som Nils-Petter Enstad har skrevet, får vi være med på en vandring i Prøysens religiøse landskap. Forfatteren siterer Elin Prøysen, Alfs datter, som sier: Fra barndommen hadde pappa med seg et minne om en livsglad religion. Det var Frelsesarmeen ved vægaskjellet om våren. De kom med sang og musikk og glad forkynnelse, en kristendom stikk i strid med den som prekte død og
fortapelse. Og den enkle barnetroen tok han med seg gjennom livet. Det hellige i det alminnelige. Barnetroen. Det enkle er det beste. Ikke så dumt heller for oss som er her å ta med seg det. Troen fikk vi som en gave i dåpen. Så ukomplisert gitt av nåde til å ta i mot. Røde geranier, det første diktet Prøysen fikk på trykk i 1938, er enda ett eksempel på hvordan det hverdagslige speiler det guddommelige: Røde geranier, varme og brennende skapt i en vårdag på regnbuens bro. og som et luende bud kom de sendende, stenket i solglød og badet i blod. Røde geranier, blyge som ternene, hviskende sveinen sitt myke «farvel». Ømme som morsfavnen, kjærlig og vernende, vuggende barnet den seneste kveld. Røde geranier! Gi meg din glødende livsgnist på ungdommens rastløse vei. Lær meg å minnes et kors og en blødende skikkelse opphengt til frelse for meg. Slik lyder de tre første strofene. Det sies at Prøysen måtte tåle mye pepper for dette diktet, og at Janteloven slo til med full kraft og styrke i nabolaget rundt ham. Han skulle så visst ikke tro at han
var noe. Det var ikke med på å bygge opp selvtilliten hans, selv om han ble honorert med 20 kroner en halv månedslønn den gang. Uansett innledet publiseringen av dette diktet, på mange måter Prøysens yrkeskarriere som forfatter, og hans mange alminnelige ord er under tiden blitt til rik velsignelse for mange både barn og voksne, unge og eldre. Fortellingen om Jesus i båten på Genesaretsjøen munner også ut i en ny levevei og en ny yrkeskarriere - for fiskeren Peter og de andre. Peter hadde ikke hatt noen god dag på jobben, hørte vi han og kollegene hadde ikke fått noe, men på Jesu oppfordring fikk de nye muligheter og et nytt oppdrag å fange mennesker. Det kallet og det oppdraget tok de på alvor de rodde båtene i land forlot alt og fulgte ham, hørte vi. Så enkelt og likefrem forteller Lukas om denne epokegjørende hendelsen som er evangeliets kjerne i dag på Aposteldagen. Jesus kalte medarbeider og gav dem nye muligheter etter at fiskerne hadde lagt for dagen en komplett faglig fiasko ved ikke å få fisk. Det er bokstavelig talt å få en dag i
mårra, slik vi skal synge sammen til slutt i denne gudstjenesten. Den sangen sammen med Julekveldsvisa var de to sangene Alf Prøysen først og fremst håpet skulle leve etter ham, sies det. Budskapet i Du skal få en dag i mårå kom til å bety stadig mer for ham. Han så en religiøs betydning i den visa, og etter hans eget ønske ble den spilt i begravelsen hans forteller datteren Elin. Det er nåde frett frem og folkelig uttrykt formidlet av furusus. Det hellige i det alminnelige. Så er det vårt kall og vårt oppdrag også denne sommersøndagen å formidle den samme mangfoldige nåde her hvor vi er. Som Prøysen minner oss om, ser Jesus etter det alminnelige og hverdagspregede i våre liv og ber om å få bruke det i sitt store prosjekt akkurat her hvor vi er og lever. Helt til den dagen Jesus kommer tilbake vil nye dager skjenkes av nåde blanke ark og mangfoldige fargestifter nye muligheter i kjærlighet til glede og velsignelse. Slik kan vi også si med dikteren i De røde geraniers siste strofe:
Barnslig jeg folder de barkede hender, synes med ett hele verden er min. Røde geranier, varme og brennende, blomstrer og blør bak den hvite gardin. Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. Som det var i begynnelsen, så nå og alltid og i all evighet. AMEN.
Båten som prekestol Alt kan brukes i Guds rike Jesus er praktisk - over vannet høres han litt bedre Det hellige og det alminnelig Mange mennesker - litt avstand Vannet bærer Guds nåde Peter - ikke fått noe - men han er jo fisker prekestol - båt - redskap - Jesus låner praktiske ting fra virkeligheten Vi behøver de andres hjelp Vær ikke redd På dypet - det jeg bærer på - legg det på stranden Det vi kan, kan Gud bruke de rodde i land, forlot alt og fulgte ham Blåklokkevikua Blåbærtur Sønnavindsvalsen Så seiler vi på Mjøsa Det fins så mange drømmer om en gong å bli fri, det fins så mange lengsler å spekulere i. Mallorca, Rouen med rødvin og sang. Men støtt når vi får lyst og utferdstrang - vi kjinne øss på moten, legg ut i frå Toten. Årepinna knirke, og æillt er hipp som happ. Vi ror mot Bergseng-stræinna og vinke rørt "farvel" til Kapp. Og natta er så dunkelblå og verne som på skrømt en markboks og et fiskjesprøtt en guttjafs må ha glømt, og bygda sig i mot øss, æillt er ro og fred, nå legg vi øss og drømme, ser potittgraset bløme som lilla orkide'r æille Brøttumsbakka ned! Og St.Hans-orma blinke, som neonlys på "Grand Cafe". En føle seg så liten og Mjøsa er så stor, og holken driv på måfå og jamne ut sitt spor,
og "rekstved og tang" og "kjoltøy på fang" kjem snilt som rim på "Brummendal'n og Vang." en ørret laga ringer - store som en finger. "Plopp!" så blir det stille, det er som om du ser at månen over Skreia har slept ei gledeståre ner... Så læs vi på en påså der den stille glir forbi, om "Alltid friske varer" i frå Stange Bakeri. og i et kratt ved Vangen som grenser opp til Tangen der er det fár i graset, og gjømt i stein og strå der ligg en herresykkel... og setet er det nattdogg på. om lykka sku seg vende - å som da sku' hende, det vil vi itte væta, det har vi itt'no med, og kalven uti hagan har æiller hørt om frikassé. Det dufte søtt, og blusse rødt som sydens blomsterfang, om åtte da'r er kløver'n klar og slåtten er i gang. og holken gynger stille - spør å hen vi ville... "Gyng øss dit det passe, så tæk vi oss en blund." Og holken gynger sakte... og driv i læinn ved Minnesund... http://snl.no/alf_pr%c3%b8ysen Det var en liten gutt som gikk og gret og var så lei Hæin skulle tegne Babylon, men læreren sa nei, hæin ø'la hele arket, hæin var tufsete og dom, men så hørte hæin et sus som over furukrona kom Refr: Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står og med blanke ark og farjestifter tel, og kan da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går og da får du det så godt i måråkvelll, og om du itte greie det og æilt er like trist så ska du høre suset over furua som sist Du skal få en dag i mårå som rein å ubrukt står og med blanke ark og farjestifter tel Og så vart gutten vaksin, og hæin gikk og var så lei, han hadde fridd åt jinta si, men jinta hu sa nei Og han gret i ville skauen «Detti blir min siste dag»
Men då kom det over furua det sammå linne drag Refr: Du skal få... Og så er gutten gift og går og slit som folk gjør flest med småbruk oppi Åsmarken der kjærringa er hest Og hæin syns det blir for lite gjort og streve titt og trutt og trøste seg med furusus nå dagen blir for stutt - Refr: Du skal få...