Hanne Zimmermann: Preken i Strusshamn kirke, askeonsdag 2011 Bibeltekster for askeonsdag. Matt 6. 16-18 Når dere faster, skal dere ikke gå med dyster mine, slik som hyklerne. De forsømmer sitt utseende for at folk skal se at de faster. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Men når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, for at ingen skal se at du faster, bare din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg. Johannes 1. brev 3:18-24 Mine kjære, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet. Slik skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal la vårt hjerte falle til ro for hans ansikt. For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt. Mine kjære, dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, kan vi være frimodige overfor Gud. Og det vi ber om, får vi av ham. For vi holder hans bud og gjør det som er godt i hans øyne. Og dette er hans bud: Vi skal tro på hans Sønn Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik som han bød oss. Den som holder hans bud, blir værende i Gud og Gud i ham. Og at han er i oss, det vet vi fordi han har gitt oss sin Ånd.
Faste, skriftemål og bot. Hvilket forhold har dere til ordene faste, skriftemål og bot? Hva er den rette fasten? Hva sier Gud om fasten? Hvor hører skriftemålet og boten hjemme? Mange av oss har mye å lære omkring disse begrepene, både teologi og historie. Men ordet synd dukker kanskje fort opp i hodene våre når vi kommer til askeonsdag. Og det mange av oss knytter det som dreier seg om synd i vår gudstjeneste opp til syndsbekjennelsen som er helt til å begynne med i gudstjenesten. Det er delte meninger om syndsbekjennelsens plassering i vår gudstjeneste. Noen synes dette er en dyster og lite innbydende start på gudstjenesten, andre synes det nettopp er i begynnelsen av vår tjeneste for Gud og vårt felleskap med Gud at syndsbekjennelsen hører hjemme. Syndsbekjennelsen slik vi kjenner den helt i starten av vår høymesse har faktisk ikke en lang tradisjon hos oss. Teologen Gustav Jensen som er mest kjent i forbindelse med Landstads reviderte salmebok, hadde også mye å si inn mot gudstjeneste og liturgi tidlig på 1900-tallet. Han mente gudstjenesten skulle gjenspeile kristenlivet og ville derfor innføre syndsbekjennelsen i starten av gudstjenesten før man gikk videre med å tjene for Herrens åsyn. Før 1977 var det presten alene som bekjente på vegene av menigheten. Etter 1977 er hele menigheten med å vende seg til Gud og bekjenne i felleskap at vi er syndige mennesker som trenger at Gud ser i nåde til oss, tilgir oss og gir oss å frykte og elske Ham alene. Omvende seg fra synd er da en fryktelig stor og vanskelig sak kan vi tenke litt oppgitt nå, og det er helt riktig. Luther lærer om synden at alle mennesker etter Adams fall er unnfanget på naturlig måte, og blir født med synd. Det vil si at de blir født uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær. Denne sykdom og arvesynd er virkelig synd, som fører til dom og evig død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og Den Hellige Ånd. Han mente altså at ingen av oss har mulighet til fullstendig omvendelse. Men man kan allikevel gjøre bot for sine synder, sine gale tanker ord og gjerninger.
Men å gjøre bot er heller ingen enkel oppgave. Når vi tenker på bot i den Katolske kirke tenker vi straks på gjerninger som skal gjøres som straff for å bøte på synden. Dette er tilfelle bare til en viss grad. For katolikker er botsgjerningene viktige, men det er ikke mange i dag som mener man kan beregne boten etter synden. Man kan ganske enkelt ikke si at denne boten gjør helt opp for denne synden. Boten er noe annet enn betaling for synden. Mer og mer vanlig blir det å bli pålagt positive, praktiske handlinger som skal reparere litt av skadene man her gjort. Fungerer boten litt som plaster på såret? Hva er egentlig bot? Å gjøre bot eller å bøte på noe er å gjøre opp for seg, eller å reparere huller i et klede. En Bot (egentlig mannebot) er en offentlig sanksjonering (straff) av kriminelle lovbrudd i form av pengegebyr. I religiøs betydning er å gjøre bot å omvende seg fra synden, en handling som er med på å gjenopprette et forhold til Gud etter synd. Boten er altså forstått som en konkret handling i etterkant av synd!! I vår sammenheng etter luthersk lære er boten uten betydning når det kommer til spørsmålet gjerninger som kan influere frelsen. Menneskets synd er absolutt, og Guds tilgivelse er absolutt. Vi kan ikke i kraft av oss selv påvirke Guds nådige frelse mot oss. Bare nåden alene kan frelse oss. Men boten trenger vi ikke forkaste allikevel, det ligger mye legedom i boten som helhet. Boten består nemlig av syndserkjennelse, anger, syndsbekjennelse og omvendelse. Alt dette er nødvendig for et menneske å komme igjennom for gi hjerte hvile etter synd. Jeg referer igjen til Luther som sier om boten: at de som har falt i synd etter dåpen, kan få tilgivelse for syndene når som helst, når de omvender seg. Kirken bør gi avløsning til dem som slik vender om og gjør bot. Boten er egentlig sammensatt av to deler. Den første er angeren eller redselen som jages inn i samvittigheten når synden blir erkjent. Den andre delen er troen, som kommer av evangeliet, eller avløsningen. Troen stoler på at syndene tilgis for Kristi skyld,
den trøster samvittigheten og frir den fra redselen. Deretter skal det følge gode gjerninger, som er botens frukter. Luther skisserer her gangen i botsprosessen. Når synden først er ute er det erkjennelse, anger, bekjennelse av synden, og så ved bekjennelsen kommer tilgivelsen ved troen på at alle våre synder faktisk blir tilgitt når vi ber vår Far om det. Og da kan vi spørre oss, hvor er jeg i løypa nå? Hvor i løypa er vi som menighet og felleskap akkurat nå? Har JEG noe vil bekjenne? Har VI noe vi bør bekjenne som en kollektiv synd? Finnes det urett vi veit foregår i samfunnet vårt som vi likevel ikke gjør noe med og ikke regner som VÅR synd og skyld? Disse spørsmålene er kanskje ikke lette å svare på, men fastetiden som vi går inn i nå gir oss anledning gjennom tekster og bønner til å fokusere på syndsbekjennelse, på boten og fasten. Så kjære menighet, vi kan virkelig ikke la anledningen gå i fra oss til å tenke gjennom disse spørsmålene, både hver enkelt av oss og i fellesskap når vi er samlet. Tematikken i tekstene for askeonsdag stiller spørsmålet: Hva er den rett faste? Og de samme tekstene svarer godt på spørsmålet. Rett faste er ikke å vende seg bort fra verden for å vende seg til Gud. Nei, rett faste er å vende seg til den som lider og slik tjene Gud ved å tjene sin neste. Jesus kritiserte fastepraksisen i hans samtid som han mente i stor grad dreide seg om å demonstrere egne religiøse offer. Han var klar i sin tale om fasten. Ikke gjør som hyklerne! Når du faster skal du forberede deg som til en fest. Vaske hender og slave hodet og faste med glede for Gud og ikke kun for å vise deg for andre mennesker. I teksten fra Johannes brevet leste vi at vi skal elske hverandre i gjerning og sannhet. Men for å kunne elske vår neste så tror jeg det er et must å gå inn i seg selv og ransake eget hjerte. Er jeg i stand til å elske min neste nå, eller har jeg noe jeg trenger å legge frem for Gud først? Å gå inn i seg selv og se sitt eget
liv i øynene på denne måten oppleves til tider veldig tøft, slett ikke en situasjon vi gladelig setter oss selv i. Men i denne fastetiden skal vi være modige og gi selverkjennelsen rom. Vi har lyst til å stille spørsmålet: Hva i våre liv vil vi legge frem for Guds åsyn, hva trenger vi å frigjøres fra? Og derfra er vi kommet til skriftemålet: Skriftemålet er et av de syv skarameter i den katolske kirke. Den regnes derfor for å være en handling som ble innstiftet av Gud. I vår lutherske sammenheng er ikke skriftemål et sakrament og det blir stadig mer sjeldent å holde skriftemål i våre gudstjenester. Men enkelte steder i nord, spesielt i de læstadianske områdene praktiseres skriftemål i gudstjenesten ennå. Så hva er egentlig skriftemålet? Skriftemål er å bekjenne sine synder for Gud for så å få absolusjon, der presten på vegne av Gud tilgir syndene våre. I Johannes kapittel 20 kan vi lese om Jesus som gav disiplene ordet om binde og løsemakten. Ta i mot den hellige Ånd, dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt, dersom dere fastholder dem for noen da er de fastholdt. Luther var stor tilhenger av skriftemålet, men han mente ikke som den katolske kirke at prester i seg selv hadde fullmakt til å løse binde eller løse fra synd på Guds vegne. Tilgivelsen fikk man når man bad Gud om den, uavhengig av hvem som gav absolusjonen. Prest eller lek betydde ingenting i denne sammenheng. Skriftemålet i vår kirke er derfor ikke et sakrament ( hvis vi skulle hatt et sakrament til i vår kirke så hadde det vært skriftemålet. Gud gir tilgivelse og dette blir gjort synlig i håndspåleggelse som tegn. En hellig handling er når Gud handler gjennom synlige elementer, slik som dåp og nattverd.) men et godt redskap for den enkeltes vekst i troen. Man får bekjenne sine synder for Gud, og man får tro og oppleve at Gud tilgir syndene våre og renser oss. I følge
Luther hører ordet nært sammen med skriftemålet. Det er forkynnelse av loven som gir anger og frykt for Gud, mens forkynnelse av evangeliet gir tro og håp. Begge deler hører med rundt skriftemålet. Man kan i forbindelse med skriftemål få sjelesorg eller veiledning av en prest hvis man ønsker. Jeg gikk til personlig skriftemål for første gang i mitt liv før jeg skulle ordineres, og det var en viktig og riktig handling for meg. Å få samtale med en prest, få legge frem sine synder, få absolusjon og forbønn var en renselsesprosess som jeg anbefaler på det sterkeste. Guds nåde ble så tydelig åpenbart for meg når syndsbekjennelsen ble mottatt, syndene tilgitt og løftene og velsignelsen lagt over meg fra en prest som lyttet og var Herrens tjener i denne handlingen. En av søndagene i fasten skal vi ha skriftemål her i menigheten, 5.søndag i fasten. Da blir det allment skriftemål i tilknytting til nattverdgudstjenesten. Hvis du har behov for samtale eller sjelesorg i forkant av denne gudstjenesten er det bare å ta kontakt med en av oss prester. Vi har en egen liturgi for skriftemålsgudstjeneste som vi da vil følge. Allment skriftemål forgår ved at man i stillhet bekjenner sine synder. Så ber liturg og menighet en felles bønn. Deretter går man frem og kneler ved alterringen og får absolusjon. Liturgen sier da: Etter vår Herre Jesu kristi befaling, tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse, i Faderens og sønnens og den hellige ånds navn. Til sist kan menigheten gi hverandre hendene som tegn på at også vi tilgir hverandre liksom Gud har tilgitt oss. Kierkegaard en av Danmarks mest kjente teolog og filosof på 1800-tallet sa om skriftemålet at man burde bruke en viss forberedelsestid før denne hellige handlingen: Ligesom da en Mand klæder sig om til en Fest: saaledes forandres Den inderligt, der forbereder sig til Skriftemaalets hellige Handling, mente
Kierkegaard. Derfor har vi valgt å legge skriftemålet til gudstjenesten på 5. søndag i faste så vi kan forberede oss litt, både hver for oss og sammen som menighet. Johannes skriver: Mine kjære, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet. Slik skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal la vårt hjerte falle til ro for hans ansikt. Fasten, skriftemålet og boten gir oss anledning til å la vårt hjerte kunne falle til ro for Guds ansikt. Og dette er Guds bud: Vi skal tro på hans Sønn Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik som han bød oss. Den som holder hans bud, blir værende i Gud og Gud i ham. Og at han er i oss, det vet vi fordi han har gitt oss sin Ånd. Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen. Hanne Zimmermann, Undervisningsprest.