«Forebygging av tortur og umenneskelig behandling hva betyr Sivilombudsmannens nye mandat for justissektoren i Norge?» Ærede forsamling, Sivilombudsmann, mine damer og herrer. Jeg vil gjerne starte med å gratulere «bursdagsbarnet» med sitt første år, og sin første avleverte årsmelding. Justis- og beredskapsdepartementet er faglig ansvarlig for en rekke etater hvor frihetsberøvelse i form av straff og varetekt er kjerneoppgaven. Men vi eier ikke problemstillingen alene. Nasjonal forebyggende enhet (NFE)sier i årsmeldingen at antallet besøk som er gjennomført gir et begrenset grunnlag for å si noe om eventuelle systemiske utfordringer. Vi er imponert over hvor raskt enheten har kommet over i operativ virksomhet, og hvor mye dere tilsynelatende har fått gjort i løpet av første leveår. Arbeidet mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling av ny dato. Og vi må erkjenne at man historisk sett mente at her i Norge var det ikke så mye å sette fingeren på. Men det på dette punktet har det skjedd en mentalitetsending. Nå vet vi at slike ting 1
kanskje, også i vårt eget land. Sivilombudsmannen sier i forordet til årsmeldingen at når staten tar friheten fra et menneske, påtar den seg samtidig et utvidet ansvar for denne personens ve og vel. Det er et ansvar vi tar svært alvorlig. Det er nødvendig for rettsikkerheten å ha noen utenfra som overvåker oss. Det fører også til forbedringspunkter. CPT (Europarådets torturkomité) og CAT (FNs torturkomité) har begge viktige roller når det gjelder forebygging av tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling. Selv om internasjonale overvåkningsorganer gir viktig korrektiver, har de også sine begrensninger, særlig fordi de har mange land de skal overvåke og besøke. Derfor mener jeg at Sivilombudsmannens forebyggende enhet fyller et svært viktig behov. Den forebyggende enheten er lett tilgjengelig og kan enklere gjennomføre hyppigere besøk. Prosessen bygger på besøk og dialog. Dialogen foregår på norsk. Teamet (NFE) har god kunnskap om det norske samfunn og hvordan vi er organisert. 2
Teamet fremstår som godt samkjørt og er meget profesjonelt. Dette arbeidet resulterer i funn og anbefalinger som er til stor hjelp for justissektoren. I 2014 gjennomførte NFE besøk ved to fengsler og to sentralarrester. Begge sektorene tar rapportene som ble fremlagt på høyeste alvor. Uheldig praksis som er avdekket under besøk i fengsler har ført til at nye rutiner ble innført umiddelbart som forbedrede rutiner knyttet til bruken av sikkerhetscelle for å sikre forsvarlighet. Noen anbefalinger retter seg mot sentralt nivå, ganske enkelt fordi det er det sentrale nivået som sitter med virkemidlene i tilknytning til ulike problemstillinger. Uhensiktsmessig bygningsmasse bygget i en annen tid og hvor andre momenter var vektlagt, et ett eksempel på at lokal politiarrest har begrensede virkemidler i saken. Årsmeldingen tar også opp dette. Men, de har likevel lov til å tenke nytt innenfor cellens fire vegger når det gjelder en mer human utforming, slik for eksempel Tønsberg fengsel. En celle ble malt i kontrastfarger og fikk til og med påmalt et vindu. Jeg vil gjerne dvele ved noe annet som Sivilombudsmannen sier i forordet, nemlig at selv om frihetsberøvelsen i seg selv kan være legitim, gjør den 3
mennesker sårbare. Jeg vil si dette på en litt annen måte: Selv om hjemmelen er på plass, selv om den konkrete situasjonen tilsier det, kan måten det gjøres på være et grovt overtramp. Forebyggingsenheten har gitt grundige redegjørelser for visitasjonspraksis i politiarrestene de har besøkt. Dette er et viktig tema. Jeg vil berømme Sivilombudsmannen for at temaet kroppslig visitasjon reises. Dette er en sak med mange sider og dilemmaer. At personer som bringes til arresten blir rutinemessig avkledd før innsettelse på celle er problematisk, og det setter søkelys på noen av de vanskelige avveininger som må gjøres mellom hensynet til sikkerhet og menneskerettslige standarder og verdighet. Etter mitt syn er dette et område der sentrale instrukser bør vurderes. Utviklingen går i retning av at visitasjoner med full avkledning skal være basert på individuelle vurderinger. Dette er krevende. Vi må da være forberedt på at arrestanter i flere tilfeller vil kunne skade seg eller andre med gjenstander de tar med inn i cellen. Et annet eksempel på en særdeles vanskelig vurdering er behovet for intime undersøkelser. 4
Dette er noe av det mest inngripende man kan tenke seg. Alle er nok enig i at selv om hjemmelen er til stede, og selv om det skulle foreligge en instruks som angir vurderingskriteriene for når en slik inngripende undersøkelse kan foretas, så er det særdeles viktig med nennsom utførelse. Men, man kan også gjøre feil i vurderingen av situasjonen og bestemme seg for å ikke foreta en undersøkelse av kroppens hulrom. Vurderingen som ble foretatt kan være svært grundig, men om den frihetsberøvede likevel skader seg selv eller andre får man da støtte for at undersøkelsen ikke ble foretatt? Dersom kritikk er det automatiske utgangspunktet blir gjerne effekten at det foretas flere inngripende undersøkelser enn det er grunnlag for, simpelthen for å «være på den sikre siden». Denne type dilemmaer ser jeg fram til at man kan diskutere videre. Til slutt vil jeg oppsummere mitt utgangspunkt: hva betyr Sivilombudsmannens nye mandat for justissektoren i Norge. Jeg tror justissektoren nå har fått en verdifull mulighet til å ha en konstruktiv og lærerik dialog med et profesjonelt og respektert organ, og at gode løsninger kan utarbeides 5
i samarbeid med etatene. Vi klarer heller ikke å bygge nye fengsler og politiarrester over natten. Men, vi har nå gode muligheter til å velge rett vei videre. Justis- og beredskapsdepartementet ser fram til videre samarbeid. Takk for oppmerksomheten. 6