I. Fra Adam til Abraham

I. Fra Adam til Abraham Mannen uten barndom Plutselig eksisterte han. Han var et menneske med alle sanser, tanker og følelser. Men han hadde ikke hørt eller sett, tenkt eller følt før. Han hadde ingen erfaringer, alt var nytt. Han likte det han så. Et frodig grønt landskap, en rolig elv med friskt vann, en dypblå himmel med solen som strålte og varmet, trærne som ga skygge og frukt, dyr på marken, fugler i luften, fisker i elven. Alt virket så harmonisk, akkurat som det skulle være. 1 Han likte det han hørte. Det behagelige vinddraget i luften ga et rolig og behagelig sus i trekronene. Fuglene kvitret, de hadde hver sine karakteristiske lyder, det virket som de kommuniserte med hverandre om alt det fine de opplevde. Dyrene hadde også hver sine lyder, også de hadde noe å si hverandre. Tilværelsen var full av liv og inntrykk. Men det var noe han ikke likte. Dyrene syntes å ha en form for kommunikasjon, men han fikk ikke kontakt med dem. Adam var rett og slett alene, helt alene. I den milde og stille kvelden følte han det sterkt før han sovnet. 2 Da han våknet, hadde han en følelse av å ha sovet dypt og lenge. Men fuglene kvitret som dagen før, og alt var like harmonisk og fint. Men plutselig hørte han nye lyder. Det sto et menneske ved siden av ham. Og det nye mennesket laget lyder som han kunne forstå! De kunne kommunisere. Han var ikke alene lenger! Det var fantastisk. Han likte det han så og hørte. Eva var et menneske akkurat som han selv, og samtidig var hun annerledes. De hadde så mye å snakke om, og de trivdes så ufattelig godt i hverandres nærhet. Nå var livet bare godt, det var de enige om. Gud talte Dagen etter skjedde det. Plutselig hørte de en stemme ovenfra. De forsto at det var Gud, og at det var til dem han talte. Stemmen var sterk, varm 12

og klar. Gud fortalte at det var han som hadde skapt dem, og at de var skapt slik at de kunne ha kontakt og samfunn med Gud fordi de var skapt i hans bilde. Han ga dem ansvaret for å forvalte jorden og alt som grodde og levde der: «Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden. Se, jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø. Det skal være føde for dere.» (1 Mos 1,28 29) Gud ga dem bare én restriksjon: «Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dagen du eter av det, skal du visselig dø.» (1 Mos 2,16 17) Adam og Eva syntes det var både trygt og godt å høre Guds stemme. De var overveldet av oppgaven og tilliten de hadde fått. Alt var bare godt. En stemme nedenfra En dag hørte Eva en ny stemme. Hun var med en gang klar over at det ikke var Gud hun nå hørte. Stemmen kom likesom nedenfra, og den manglet varme. Det virket som om stemmen kom fra den slangen som buktet seg i graset like foran henne: «Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen?» (1 Mos 3,1) Spørsmålet forvirret Eva. Hun hadde aldri tvilt på det Gud sa. Men nå var den tanken plantet i sinnet. Hun ga seg i samtale med den ukjente stemmen nedenfra: «Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen, men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere. Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud til å kjenne godt og ondt. Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun ga også sin mann, som var med henne, og han åt.» (1 Mos 3,2 6) Nytt møte med Gud Alt ble likesom annerledes etter det eplet eller hva slags frukt det nå var. Da Gud talte på nytt, fikk Adam og Eva nærmest panikk. Det føltes ikke lenger trygt at Gud var i nærheten. De forsøkte å gjemme seg. 13

Men Gud fant dem. Det gikk ikke an å gjemme seg for Gud den gangen heller. Og nå ble det en ubehagelig samtale for Adam og Eva: «Da kalte Herren Gud på Adam og sa til ham: Hvor er du? Han svarte: Jeg hørte din røst i hagen, og da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg. Da sa han: Hvem har sagt deg at du er naken? Har du ett av treet jeg forbød deg å ete av? Adam sa: Kvinnen som du ga meg til å være hos meg, hun ga meg av treet, og jeg åt. Da sa Herren Gud til kvinnen: Hva er det du har gjort? Kvinnen svarte: Slangen dåret meg, og jeg åt. Til kvinnen sa han: Jeg vil gjøre din møye stor i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg. Og til Adam sa han: Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake. Så viste Herren Gud ham ut av Edens hage og satte ham til å dyrke jorden, som han var tatt av.» (1 Mos 3,9 13+16 17+19+23) Den store tragedien Tragedien startet med et tilsynelatende uskyldig spørsmål: «Har Gud virkelig sagt?» Tragedien rullet videre fordi dette spørsmålet skapte en borende tvil på det Gud hadde sagt. Dermed ble både tilliten til Gud, lydigheten mot Gud og forholdet til Gud ødelagt. Denne tragedien ble ikke bare Adam og Evas. Den ble vår tragedie, hele menneskehetens tragedie. Den ga seg utslag nærmest med en gang i historiens første mord. Adam og Evas sønn, Kain, drepte sin bror Abel. 3 Siden har tvilen på Guds ord, ulydigheten og synden fulgt oss mennesker som en mørk skygge. Bibelen forklarer dette kort og enkelt: «Da Adam var hundre og tretti år gammel, fikk han en sønn i sin liknelse, etter sitt bilde.» (1 Mos 5,3) Adam falt, forholdet hans til Gud ble ødelagt. Adam fikk så barn i sitt bilde hans grunnskade ble ført videre fra foreldre til barn, i hele menneskeslekten. Men Gud glemte ikke at han hadde skapt Adam og Eva i sitt bilde, til nærhet og fellesskap med seg. Fra evighet av hadde Gud hatt en plan i beredskap, en plan for å føre falne mennesker tilbake til liv og fellesskap 14

med seg. Nå startet han arbeidet med å sette frelsesplanen ut i livet. 4 Denne planen kom til å bli langt mer kostbar og krevende enn alle de «redningsplaner» som myndigheter her i verden stabler på bena i økonomiske krisetider. For her var det ikke nok med dollar, euro eller kroner. Guds Sønn måtte betale med livet. Og han gjorde det frivillig! Det er kjærlighet, det. 5 Det er i grunnen dette Bibelen handler om. Han vandret med Gud Enok hører ikke til de mye omtalte i Bibelen, men det som står der, er så fint at det er verd noe ettertanke ikke minst i vår tid: «Og Enok vandret med Gud i tre hundre år etter at han hadde fått Metusalah, og han fikk sønner og døtre. Alle Enoks dager ble tre hundre og sekstifem år. Og Enok vandret med Gud, så ble han borte, for Gud tok ham til seg.» (1 Mos 5,22 24) Å vandre Hva betyr det at «Enok vandret med Gud»? To som vandrer sammen, er ikke kappgjengere. De stresser ikke, men går rolig for å kunne snakke sammen. De deler tanker og erfaringer med hverandre. Det står at Enok vandret med Gud i tre hundre år. Det skulle gi tid til mye ettertanke. Man bør kjenne hverandre godt etter tre hundre år med tankeutveksling! Det som undrer oss, er hva Enok egentlig kunne vite om Herren. Han hadde ingen skriftlige nedtegnelser å holde seg til. Det Bibelen forteller oss, er at menneskene hadde begynt å ofre til Herren Kain og Abel var vel de første (1 Mos 4,3 5). I forbindelse med at Kains og Abels yngre bror Set fikk en sønn, står det: «På den tiden begynte de å påkalle Herrens navn.» (1 Mos 4,26) Det må blant annet bety at de begynte å be til Gud. Derfor er det naturlig å tro at Enok først og fremst levde med Gud i bønn. Han må også ha opplevd bønnesvar i form av ledelse og hjelp fra Gud i vanskelige situasjoner. Et slikt bønne- og ledelsessamfunn med Gud hører nok med i uttrykket «å vandre med Gud». 15

Autoritativ tolkning I Hebreerbrevet kapittel 11 får vi den autoritative tolkningen av det som skjedde med Enok: «Ved tro ble Enok rykket bort, så han ikke skulle se døden. Han ble ikke funnet, fordi Gud hadde rykket ham bort. For før han ble rykket bort, fikk han det vitnesbyrdet at Gud hadde behag i ham.» (Heb 11,5) Vi har bare ett eksempel til i Bibelen på at et menneske ikke døde, men ble rykket bort. Profeten Elia opplevde det samme som Enok. 6 Han slapp også å dø her på jorden. Hebreerbrevet sier oss at dette skjedde «ved tro». Det kan tenkes flere grunner til at Gud valgte å gjøre det slik med Enok. Én grunn kan være at Enok opplevde motgang eller nød slik at han ba Gud om å bli tatt bort fra livet her og hjem til Gud altså at Gud gjorde det for Enoks skyld. En annen grunn kan være at Gud, med dette underet, ønsket å si noe til menneskene rundt Enok. Han levde før vannflommen, i den tiden da «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i hjertene deres var onde hele dagen lang» (1 Mos 6,5). Kanskje ville Gud gi menneskene noe å tenke på i denne situasjonen? Vi kjenner ikke Guds tanker og kan ikke vite mer enn det Bibelen sier. Men vi forstår at Gud vil si noe ved å ta Enok til seg på denne spesielle måten. Han signaliserer at Enok levde i samfunn med Gud ut ifra tro på den Gudsåpenbaring som Enok hadde. En påminnelse Enoks historie er en viktig påminnelse inn i vår tid. Vår tid er travel og stresset. Vi tror at lykken ligger i å rekke mest mulig. Resultatet blir lett at vi havner i et konstant tidspress. Gud vil ikke at det skal være slik. Derfor har han gitt oss hviledagen slik at vi har mulighet for å høre Guds ord. Og så lærer han oss travle mennesker en god bønn å be: «Kom igjen til din ro, min sjel! For Herren har gjort vel imot deg.» (Sal 116,7) Freden og roen for en kristen ligger nettopp i å betrakte Herrens velgjerninger mot oss. Først og fremst skal vi få glede oss over frelsen i Jesus Kristus og den ubegripelige godhet han viser mot oss ved å ta straffen for våre synder. Dernest skal vi få betrakte alle hans velgjerninger mot oss i det daglige. Vi får be til ham hvor og når det skal være. Vi kan utøse vårt hjerte for ham, fortelle ham om alt det som trykker og bekymrer, 16

ikke minst våre synder. Vi kan be om hans hjelp og ledelse i hverdagens travelhet. Da vandrer vi med Gud. Øyekontakt Et av de fineste uttrykk for å vandre med Gud finner vi i Salme 32,8: «Jeg vil lære deg og vise deg den veien du skal vandre, jeg vil gi deg råd med mitt øye.» Gud ønsker å få gi oss råd gjennom sitt ord. Men her bruker han et noe vart uttrykk for hvordan kontakten med ham da kan være. Dersom Gud skal gi meg råd med sitt øye, da må jo mitt øye, billedlig talt, hvile i hans. Gud ønsker «øyekontakt» med alle sine barn alle dem som vandrer med ham. Gud har ikke lovet en spesiell opprykkelse for alle som vandrer med ham. Vi må regne med å dø dersom ikke Jesus kommer igjen mens vi lever. Men han har lovet noe langt større til alle som vandrer med ham her i livet. Han har lovet oss å få vandre sammen med vår Gud og Frelser i en evighet av fred og glede. 7 Den første skipsrederen Noah merket nok at han hadde blitt en ganske gammel mann, han nærmet seg faktisk seks hundre år! 8 Men alderen tynget ikke han var frisk, og han hadde det godt. Han var høyt respektert på hjemstedet, og med årene hadde han blitt en ganske holden mann. Noen sa at det var fordi Noah vandret med Herren, og at alle visste at han var bunn hederlig. 9 Ingen hadde noe å utsette på Noah, men i det siste hadde mange begynt å stille spørsmål. Den gode Noah hadde satt i gang et veldig prosjekt han ville bygge en kjempebåt. Tegningene hadde han klare, og de viste at kjempeskipet skulle bli 135 meter langt, 22,5 meter bredt og 13,5 meter høyt. Sønnene Sem, Kam og Jafet var nok også bekymret. De syntes han sløste med det som kunne ha blitt en klekkelig arv. For Noah ansatte en mengde arbeidere tømmerhoggere, snekkere og folk til å frakte tømmeret til byggeplassen antagelig flere hundre mann til sammen. 17

Og bekymringene vokste da folk begynte å spørre hvorfor han skulle bygge den enorme båten. For Noah svarte at det var fordi Gud hadde gitt ham beskjed om det. Gud hadde sagt at han ville sende en stor vannflom for å utrydde ondskapen på jorden. Bare Noah og hans familie skulle bli berget ved at de bygde den båten Gud ga beskjed om. 10 Flommen kom På tross av alle spørsmål og motforestillinger fullførte Noah det gigantiske byggearbeidet. Og idet båten var ferdig, kom storflommen. Da hadde Noah og hans familie allerede installert seg om bord sammen med minst ett par av alle dyr og fugler på jorda. Det var altså Noah og de mennesker og dyr han fikk med seg i arken, som skulle videreføre menneskeliv og dyreliv på jorda. «Så gikk Noah og hans sønner, hans kone og hans svigerdøtre med ham inn i arken for å berge seg for vannflommen. De som gikk inn, var hann og hunn av alt kjød, slik Gud hadde befalt ham. Og Herren lukket etter ham. Da kom vannflommen strømmende over jorden i førti dager, slik at vannet steg og løftet arken og hevet den over jorden.» (1 Mos 7,7+16 17) Vi kan bare gjette hvilke scener som utspant seg utenfor arken da flommen tok til. Folk strømmet vel til fra alle kanter i håp om å slippe inn. Men ingen slapp inn. For Gud hadde lukket døren. 11 Han overlot ikke til Noah å vurdere den enkelte. Ingen slapp inn etter at døren var lukket. Guds pakt med Noah Etter hundre og femti dager begynte vannet å synke, og endelig en dag talte Gud til Noah og sa: «Gå ut av arken, du og din hustru og dine sønner og dine svigerdøtre med deg. Alt levende som er hos deg, av alt kjød, fugl og fe og alt kryp som rører seg på jorden før det ut med deg! Det skal vrimle av dem på jorden, de skal være fruktbare og formere seg på jorden. Så gikk Noah ut, og hans sønner, hans kone og hans svigerdøtre med ham. Og Noah bygde et alter for Herren. Han tok av alle rene dyr og av alle rene fugler og ofret brennoffer på alteret. Og Herren kjente den behagelige duften, og Herren sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskets skyld, for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av. Jeg vil aldri mer drepe alt levende, slik jeg nå har gjort. 18

Så lenge jorden står heretter, skal såtid og høst, kulde og hete, sommer og vinter, dag og natt aldri ta slutt.» (1 Mos 8,16 18+20 22) «Og Gud velsignet Noah og sønnene hans og sa til dem: Vær fruktbare, bli mange og fyll jorden. Se, jeg oppretter selv min pakt med dere, og med slekten etter dere Aldri mer skal alt kjød bli utryddet ved vannflom. Aldri mer skal det komme en vannflom og ødelegge jorden. Og Gud sa: Dette er tegnet på pakten jeg oppretter mellom meg og dere og hver levende skapning som er hos dere, for alle kommende slekter og tider: Min bue har jeg satt i skyen, den skal være tegn på en pakt mellom meg og jorden. Når buen står i skyen, vil jeg se den og minnes den evige pakten mellom Gud og hver levende skapning, alt kjød som er på jorden.» (1 Mos 9,1+9+11 13+16) Ettertanke Det nye testamente forteller oss at det var «ved tro» Noah bygde arken og slik ble til frelse for sin husstand og at han «ble arving til rettferdigheten av tro» (Heb 11,7). Ut fra dette kan vi vel til en viss grad forstå Noah og vi blir imponert over hans mot til å følge Guds ord, også når han måtte gå på tvers av folkemeningen. Her har nok noen hver av oss mye å lære. Det som er vanskeligere, er vel å forstå Gud i denne fortellingen. Fra én side sett er dette underlig. For i vår tid blir det ofte spurt hvordan Gud kan tillate alt det vonde i verden. Kunne han ikke sette en stopper for det? Jo, Gud kunne og kan det. Og han har altså gjort det én gang ved den store vannflommen, syndfloden, mens Noah levde. Men da skjedde det som dagens spørsmålsstillere sjelden regner med: Dersom Gud skulle fjerne det onde, ville vi mennesker gå med i dragsuget. For synden har et brohode i hvert eneste menneskehjerte. For arven fra Adam en arv som barna hans overtok den er brakt videre til oss. 12 Guds forhold til synden har ikke forandret seg, for Gud er jo alltid den samme. 13 Han er hellig og kan aldri gå på akkord med synden, den er under Guds dom. Det Gud har lovet, er å utsette dommen. Og så har han ordnet en vei til frelse fra Guds dom over våre synder. Han har sendt sin egen Sønn til å sone våre synder, lide straffen for dem i stedet for oss. Slik skal den som tar sin tilflukt hos Jesus, Guds Sønn, bli frelst den dagen Gud holder sluttoppgjør. Og så utsetter han altså sluttoppgjøret, slik at flest mulig skal få ordnet sin sak mens det er tid: «Herren er ikke 19

sen med løftet, slik noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.» (2 Pet 3,9)