juni/juli 2008 6 / 7 163. årgang a k t u e l t o m m i s j o n o g k i r k e Herre VÆR NÆR MEG Anders Rønningen & Ole Paus tolker GF-temaet i Bergen dåp dåp tema
Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) innhold Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse: Seehusensgt 41, 4024 Stavanger Telefon 51 51 61 00 Telefax 51 51 61 61 E-post: misjonstidende@nms.no www.nms.no redaksjonen: Generalsekretær: Kjetil Aano Redaktør: Eivind Hauglid (eha@nms.no) Redaksjonssekretær: Marit Rødland (70 %) (mro@nms.no) Redaksjonssekretær: Åsmund Johansen (40 %) (ajo@nms.no) Grafi sk formgiver: inger Marie K. Stangeland (50 %) (ims@nms.no) 3 faste spalter faste spalter 18 19 28 32 34 35 42 48 50 51 Kjære lesar Utgangspunkt Nistepakken Fritt fram Misjonærkontakten Bokomtaler Sommerkryssord Rundturen Nytt Nettverk Sprell i dette nummer 4 Endelig, etter 14 år ble den første døpt som resultat av norsk misjonsvirksomhet. Det utløste jubel og takknemlighet i det norske folk, og Landstad skrev salmen: Oppløft ditt syn du kristensjel. forside: anders rønningen og ole paus foto: åsmund johansen Abonnement: Tlf. 51 51 61 00 infosenter@nms.no Årsabonnement kr 360,- Studenter kr 180,- Utlandet utenom Skandinavia kr 420,- (med fly kr 520,-) Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 360,- Bankgironr.: 8220 02 85030 Annonser: Halsne Reklame & Media tlf 51 31 57 00 Dette bladet er trykt på svanemerket, klorfritt og 100 % resirkulert papir hos Gunnarshaug Trykkeri AS i Stavanger. 4 6 8 10 12 13 14 16 17 20 21 24 26 30 31 i dette nummer sør-afrika: Dåpen som hele Norge ventet på dåp: Én Gud, én tro, én dåp fellesskap eller skille norge: Hvem døper vi barna våre til? thailand: Dåp handling med håp norge: Dåp av ungdommer norge: Konfirmanten Daniel døpes dåp: Historiske dåpsbilder fra mange land mali: Vannet som skiller og forener mali: Vær modig og sterk gf 2008: Gjester fra mange land gf: Foreningsprisen 2008 misjonsutstilling: Til jordens ender gf-forestilling: Guds drøm misjonsarkivet: Arkivskap og arkivskapere misjonærmøter: Japan og Brasil
Fellesskap, samliv og seksualitet ProFildokument om samlivsetikk det norske misjonsselskap 2008 8 Prest Sigve ims har hatt dåpssamtaler med nybakte foreldre i mer enn 25 år. Bildet av Gud er totalt forandret på disse årene. En skremmende utvikling, sier han. 21 Alle foreninger fortjener en pris, sier forenings- og gruppekonsulent Unni Holm Olsen. På generalforsamlingen får en av de nominerte foreningene en utmerkelse. 26 Ole Paus synes det er dristig av NMS å velge ham som tekstforfatter. Sammen med Anders Rønningen har han laget forestillingen Guds drøm som skal urfremføres i Bergen i sommer. 28 Samlivsetisk profi ldokument er en av mange viktige saker som skal opp på sommerens generalforsamling i Bergen. lyspunkter m blå samlivsetisk pr1 1 28.02.2008 10:28:45 Her er både leserbrev, svar og intervju med generalsekretær Kjetil Aano. kjære lesar helsing frå redaktøren Ei jødisk legende fortel om to kvinner, ei gamal Det er ei bør som gir mål og meining med livet. og ei ung, som gjekk saman langs vegen. Dei var Tre ting vil eg gjerne sei om denne børa. Han som trøtte og slitne, for dei bar på store fletta korger har lagt denne børa på oss har all makt i himmel fulla av ved som dei hadde samla saman i løpet og på jord, og han er med oss alle dagar så lenge av dagen. verda står. Og så, ei bør kan ikkje vere tung når eivind hauglid Den unge kvinna vende seg tankefullt mot den det er mange som ber saman. eldre. Eg lurar på kva bør er den tyngste i livet? Den eldre kvinna var stille ei stund, medan ho let blikket vandre over vegen som låg framom. Så svarte ho stille: Å ikkje ha noko bør å bere. Det Norske Misjonsselskap har ei bør å bere. I utgangspunktet ei tung bør, gitt oss av misjonens Herre. Vi finn den i Matteus 28,18-20. Desse orda vert kalla både misjonsbefalinga og dåpsbefalinga, og er eit stort og alvorleg oppdrag som vi har fått. Men er det ei tung bør? Nei, det er ikkje det. Eg gler meg til generalforsamlinga i Bergen i sommar. Då vil vi igjen få sjå og oppleve kor viktig det er å stå saman om oppgåva, og at det nyttar, dette som vi har halde på med i over 160 år. I dette nummeret markerer vi at det er 150 år sidan fyrste dåp i Zululand. Dåpen som fekk Landstad til å skrive salmen: Oppløft ditt syn du kristensjel. Velkomen til Bergen! misjonstidende 6/7-2008 3
dåpen SOM HELE NORGE VENTET PÅ Søndag den 6. juni 1858 var ingen vanlig dag på den norske misjonsstasjonen Umpumulo i Syd Afrika. For denne dagen feiret man dåpen av den aller første afrikaner i Det Norske Misjonsselskaps historie. tekst: torstein jørgensen, professor ved misjonshøgskolen dåp: Tidene hadde vært tøffe. Hele 14 år hadde passert siden de første norske misjonærene satte føttene på Afrikas røde jord. Alle mulige hindringer hadde lagt seg på tverke for pionérmisjonærene: sykdom, praktiske strabaser, zulumyndigheter som ønsket misjonærer i landet for undervisning og medisinsk hjelp, men som ikke tillot omvendelser til kristendommen. På toppen av det hele kom økt kritikk fra opinionen i Norge. Utålmodighet Misjonsvennene hjemme ventet utålmodig på resultater fra misjonsmarken. Hva var galt med misjonen i Zululand siden år etter år gikk uten resultater? Og fra et begynnende kultur- og videnskapsradikalt miljø ble misjonen, bl.a. ved innlegg i Christianiapressen, kritisert for å ha iverksatt et fåfengt prosjekt blant det de anså som primitive folkeslag, som likevel aldri ville kunne ta til seg en så høytstående religion som kristendommen: Ikke rart resultatene uteble! Utålmodigheten i Norge var så sterk at NMS-ledelsen endatil skrev til misjonærene at mange i Norge begynde at anfægtes af Tvivl og Mistvivl, fordi vort Missionsarbeide tilsyneladende saa liden Frugt vil bære. Så ille var situasjonen for misjonærene at lederen for dem, Hans P.S. Schreu- Tegning av den første dåp i Zululand i 1858. Misjonsarkivet, Misjonshøgskolen Men så skjer det altså. En ung kvinne ber om å bli døpt. der, i 1856 måtte rykke ut i Misjonstidende med en lengre Aaben Erklæring. Sanne venner og bidragsytere til misjonen, fremholdt han, stoler på Guds Ords virkekraft uten forventning om at Han knytter sin Velsignelse til min Daler eller foreskriver Ham Sted, Tid eller Maal for Hans Velsignelse. Likevel, røstene som påpekte at endnu har Schreuder ikke døpt en eneste Hedning stilnet ikke av. Og misjonær Tobias Udland sukker i et brev fra sommeren 1857 at Vorherre seer det nok bedst, at vi kun sparsomt glædes ved Frugt af vor Gjerning. Den første dåp Men så skjer det altså. En ung kvinne som hadde vært i tjeneste hos misjonær Lars Larsen en tid, ber om å bli døpt. Ettersom stasjonen Umpumulo lå i den engelske kolonien Natal, like utenfor grensen til det selvstendige zulukongedømmet, var hun ikke avhengig av zulumyndighetenes tillatelse. Etter et par måneders katekumenundervisning mente Schreuder at hun var klar for dåp. Udland skriver: Endelig kom den 6te Juni, den Tid, da den længe ventede og længe ombedede første Hedning skulde ved Daaben optages af Den Norske Mission i den christne Menighed. Gudstjenesten varede omtrent 3 Timer, og at Taarer randt af Pigens saavelsom Andres Kinder, lader sig ikke fortæn- 4 misjonstidende 6/7-2008
ke. Hun lod sig christne med det samme Navn, som hun havde havt, nemlig Matenjwaze. Faderen var tilstede og hørte og saa til med synlig Opmærksomhed, og da det var en Søndag, vare ogsaa Mange tilstede. Det er flere interessante momenter å merke ved denne dåpen. For det første, at kandidaten var ung. Når kristendommen i de følgende tiår slo rot i zulusamfunnet, var det i all hovedsak som en ungdomsbevegelse. De aller fleste som ble døpt, var yngre, ugifte kvinner og menn (menn var ikke gifteklare før i slutten av 30-årene når de var ferdig med regimentstjeneste). Mange av dem var selvstendige og evnerike personer som ofte kom fra klaner som ikke stod zuluhoffet spesielt nær, og som gjennom misjonen så en ny fremtid. For det andre, hun var kvinne. Andelen kvinner blant de førstegenerasjonskristne var minst like stor som andelen av menn, og deres egenvilje i beslutningen var like påtagelig som mennenes. Slik sett er Matenjwaze Shanges dåp en foregripelse av den sterke rolle den organiserte bønnekvinnebevegelsen alltid har hatt i zulukirkens historie. For det tredje, hun velger ikke noe nytt navn i dåpen. Dette ble ikke typisk for dem som fulgte henne. De fleste kom etter hvert til å velge et kristent navn i dåpen. Men det betød ikke at de oppgav sine zulunavn. Zuluer hadde nemlig mange navn som viste deres samlede identitet, og som kristne var det naturlig etter deres egen tradisjon å velge et tilleggsnavn som viste at de også var kristne. Meldingen om den første dåp ble naturligvis mottatt med glede i Norge. Redaktøren av Misjonstidende skriver: Saa er nu vor Missions Førstegrøde indhøstet. Gud ske Lov og tak! Vort Selskab har været træt. Men Herren veed til rette Tid at tale med den trætte, derfor ere vi glade og ville glæde os. Tid for gledessang En annen som brøt ut i jubel etter de gode nyhetene fra Zululand, var salmedikteren Magnus Brorstrup Landstad. Meldingen om zuludåpen ble først kunngjort for norske misjonsvenner i november 1858. Og allerede i nyttårsnummeret av Misjonstidende 1859 står Landstads salme som førsteoppslag. Nå var tiden inne for å synge; om tvilen som var snudd til håp, om ventetiden som var omme, om Guds Ord som aldri vender tomt tilbake. Og når salmen ble sunget i de tusen misjonsforeningene rundt om i landet, var Matendwaze med i flere av strofene, som den arme Zulu- Kvinde, det tapte får som Den Gode Hyrde fant, som en Hedning som Naaden eier, og som en Syster som ønskes velkommen til Herrens Syskend-Samfund her. Når Landstad i en av strofene etter en enslig dåp på misjonsmarken skriver at det aander over Dal og Fjeld, det vaares allevegne må en vel kunne si at han tar temmelig sterkt i. Men det var altså slik begivenheten må ha vært opplevd i Norge. Og heller ikke Landstads ord viste seg som noen tom øyeblikksglede. Etter Matenjwaze fulgte flere og flere i stadig hurtigere tempo. Neppe var hun klar over det selv. Men for Det Norske Misjonsselskap er hun blitt et symbol på at troskap i tjeneste med tiltro til Guds Ords virkekraft er veien å gå. Landstads salme i sin opprinnelige språkdrakt: Nu takker Herren alle Mand! Godt Nyt er hørt fra Hedningland Om Kirkens Kamp og Seier; En Sjæl er frelst fra Mørket ud, En Synder er omvendt fra Gud, En Hedning Naaden eier. Lover Herren! Ham vi bære Tak og Ære, for hans Throne Skal vort Hosianna tone. Hosianna! Gud har hørt vort Raab, Nu reis dig op, du sunkne Haab Af Tvil og Vantroes Grave! Var Ventetiden os for lang, Vor Hjertens Tak ti tusind Gang Skal Gud i Himlen have! Lover Herren! Sjæle bundne, Nu gjenfundne, frelste føres, Glædessang i Himlen høres. Opløft dit Syn, o Kristen-Sjæl! Det aander over Dal og Fjeld, Det vaares allevegne; Gud har sin milde Haand oplukt, Den gode Sæd har baaret Frugt i fjerne Verdens Egne! Lover Herren! Større Skare Snart skal fare, op med Glæde Til Guds Huses Bjerg at bede. Som Regn og Sne fra Himlens Sky De vande Jorden, gjør den ny, At grøden stander fager, Saa vender, siger Gud, mit Ord Tilbage ikke tomt fra Jord, Men gjør hvad mig behager. Lover Herren! Ordet sandes Ørken vandes, Grøden trives Og nyt Liv de Døde gives. Den gode Hyrde, see han gikk, indtil det tabte Faar han fi k, Den arme Zulu-Kvinde! O lad os flittig gaa med ham Og lokke paa de kjære Lam, Som løbe om i Blinde! Lover Herren! Løfter Raabet Glad i Haabet, troessterke, Det er Herrens Haand vi merke. Vor Syster, o velkommen vær Til Herrens Syskend-Samfund her, Som har i Himlen hjemme! Gud signe dig, og gjøre sterk, Og Han, som har begyndt sit Værk, Til Kristi Dag det fremme! Lover Herren, langt om Lande i, som stande tungt i Striden, saa med Graad og glædes siden! misjonstidende 6/7-2008 5
ÉN GUD, ÉN TRO, én dåp - fellesskap eller skille? Dåp er i utgangspunktet noe som binder alle kristne sammen. På samme måte som det er én Gud, én Herre og én tro, er det også én dåp som er felles for alle troende, sier Paulus. Det er én vei til Guds rike, og den går gjennom det frelsesverk Jesus fullførte gjennom sin død og oppstandelse. tekst: knut alfsvåg, før steamanuensis ved mhs dåp: Dette frelsesverket gis vi del i gjennom tro og dåp, og derfor er troen og dåpen noe alle kristne har felles, uansett bakgrunn og kirketilhørighet. Slik er det Paulus framstiller det, og til tross for mye kirkelig splittelse og uenighet siden den gang, er dette i stor grad slik fremdeles. For når det gjelder dåpen, er det svært mye (nesten) alle kristne er enige om. Vi bekjenner én dåp Vi er enige om at Jesus har befalt oss å døpe; derfor gjør vi også det. Og vi er, med unntak av Frelsesarméen og kvekerne, som ikke praktiserer dåp, enige om at det er med dåp i den treenige Guds navn en blir tatt inn i den kristne menighet. I prinsippet er vi også enige om at dåp bare skal utføres én gang, selv om vi nok iblant kan være noe uenige om nøyaktig hva det betyr. Derfor er det ikke tilfeldig at den mest utbredte bekjennelse i kristenheten, den nikenske trosbekjennelse fra det 4. århundre, uttrykkelig nevner dåpen som en del av den felles kristne tro: Vi bekjenner én dåp til syndenes forlatelse. Likevel er det også i forhold til dåpen oppstått uenighet som har skapt splittelse kristne og kirker imellom. Vi er f. eks. blitt uenige om dåp skal utføres med overøsing eller full neddykking. Det er jo et spørsmål som kan skape problemer i praksis, men et prinsipielt svært viktig spørsmål er det ikke. Det er ingen tvil om at det er dåp med full neddykking som har vært det vanlige gjennom kirkens historie, og at det var det som normalt ble praktisert også i lutherske kirker til langt inn på 1700-tallet, selv om det neppe er bibelsk grunnlag for å si at det må gjøres slik. Vi er enige om at Jesus har befalt oss å døpe; derfor gjør vi også det. Tidspunkt for dåp Vanskeligere å håndtere er utvilsomt det problem som oppstår ved at noen oppfatter dåpen primært som en handling der den som døpes får anledning til å bekjenne sin tro, mens andre legger mer vekt på at det er Gud som handler i dåpen og slik skaper tro. Men der dette spørsmålet virkelig skaper skille og lager samarbeidsproblemer, er når denne uenigheten får konsekvenser for forståelsen av det rette tidspunktet for dåp. Dersom dåpen primært er en bekjennelseshandling, er det jo naturlig å vente med dåp til dåpskandidaten selv kan avlegge en bevisst trosbekjennelse. Men dersom hovedvekten ligger på at det er Gud som handler i dåpen, blir det unaturlig å stille krav til menneskelige kvalifikasjoner. Dermed vil en døpe også små barn, slik kirken også har gjort så langt tilbake som kildene går. Ofte trekker en da også den konsekvens at barnedåp ikke anerkjennes, slik at en døper om igjen dem som er døpt som barn om de går over til en kirke som ikke praktiserer barnedåp. Gode samtaler Kirkene har imidlertid, blant annet som en følge av samarbeid om misjon, i nyere tid fått bedre forståelse for hverandres synspunkter og lært seg å samtale på en måte som lar en del gamle skillelinjer komme i et nytt lys. Det er da naturlig å spørre: Har dette fått konsekvenser også for den tradisjonelle uenighet om dåpsforståelsen? I 1982 ble det innenfor den økumeniske bevegelse utarbeidet et dokument med tittelen Dåp, nattverd og embete, som har fått tilslutning fra en lang rekke kirker, både ortodokse, katolske, lutherske og reformerte. Ifølge dette dokumentet er det enighet om en lang rekke punkter i dåpsforståelsen. 6 misjonstidende 6/7-2008
i desember 2003 ble 11 personer døpt i Niger-elven i Mali. Foto: Ole Harald Neergård. Vi døper på grunnlag av Jesu dåpsbefaling, dåpen forener med Kristus og frigjør til et nytt liv i etterfølgelse. Dåpen er Guds gave og menneskets svar i form av tro. Det understrekes at dåp forutsetter trosbekjennelse, samtidig som det legges vekt på at den tradisjonelle dåpspraksis også inkluderer dåp av barn, selv om en jo innser at dette ikke er ukontroversielt. At det kan være uheldige sider ved en folkekirkelig dåpspraksis, gjøres det også uttrykkelig oppmerksom på. Dokumentet fastslår imidlertid entydig at dåpen er en engangshandling, og at alt som kan forstås som gjendåp må unngås. Kirkene bør derfor uttrykkelig anerkjenne hverandres dåp så lenge de er utført i den treenige Guds navn i samsvar med Jesu innstiftelse. et sakrament Det er nok formuleringer i dette dokumentet som en med utgangspunkt i en luthersk dåpsforståelse hadde ønsket var tydeligere. Det er imidlertid ingen tvil om at det her er en forståelse av dåpen som et sakrament der Gud gir oss sin nåde som legges til grunn for den felles tenkning om dåpen. På den måten representerer dette dokumentet både en bekreftelse av viktige sider ved vår kirkes dåpslære og et skritt i retning av en mer enhetlig dåpsforståelse kirkene imellom. Lengsel mot én dåp Blant kirkene som har undertegnet Dåp, nattverd og embete er også kirker som tradisjonelt ikke har praktisert barnedåp. En skulle derfor tro at den enighet som her dokumenteres, også ville gi grunnlag for større enhet lokalt. Det later imidlertid å være vanskeligere å få til. Blant annet med utgangspunkt i Dåp, nattverd og embete var det på 1980-tallet også i Norge læresamtaler om dåpen mellom representanter for Den norske kirke og Det norske baptistsamfunn. Resultatet fra disse samtalene ble offentliggjort i 1994 i form av et hefte med tittel Én Herre. Én tro. Én kirke. En lengsel mot én dåp. Også disse samtalene viser at det er mange ting vi er enige om, både når det gjelder forståelsen av Bibelen som norm for kirkens lære, forståelsen av mennesket som synder og av Jesus som Frelser, og om den nære sammenhengen mellom dåp og trosbekjennelse. Men den tanke at spedbarn kan tro avvises fremdeles bestemt av baptistene, slik at i synet på barnedåpen står disse kirkene fremdeles langt fra hverandre. Det bekreftes at begge kirker er enige om at dåpen i prinsippet er en engangshandling. Men det antydes ikke her noen vilje fra baptistenes side til å avstå fra det andre oppfatter som gjendåp, til tross for at det fra luthersk hold pekes på dette som et avgjørende hinder for en videre tilnærming mellom disse kirkene. Gjensidig anerkjennelse? Gjennom mesteparten av kirkens historie har dåpspraksisen, og på mange punkter også dåpsforståelsen, vært relativt enhetlig til tross for store kulturelle forskjeller. Det er først og fremst introduseringen av den baptistiske dåpspraksis på 1520-tallet som bryter denne enheten. Den økumeniske dialog kirkene imellom bekrefter at de i dag er i stand til å uttrykke denne enighet tydeligere enn på lenge. Men den bekrefter også at ulik forståelse av de spørsmål som er knyttet til barnedåp og gjendåp fremdeles står som uløste problemer. Hva forholdet mellom de protestantiske kirker angår, er dette i dag antagelig det største læremessige hinder for større kirkelig fellesskap. En ubetinget anerkjennelse av gyldigheten i andre kirkers dåp må her være det første skritt på veien videre. misjonstidende 6/7-2008 7
HVEM døper Vi BARNA VÅRE TiL? Klar utfordring i møte med diffus tro i 27 år har jeg hatt et utrolig privilegium; et privilegium som har gitt meg mange av mine beste øyeblikk som prest. Det har vært øyeblikk hvor jeg har vært takknemlig for den kontaktflaten som Den Norske Kirke har. Det har handlet om møter med dåpsforeldre. tekst: sigve ims, prosjektprest i ganddalen, sandnes foto: ivar lein- mathisen dåp: I årenes løp dreier det seg nok om over tusen dåpssamtaler. Dette er samtaler som helt sikkert ligner på dem alle mine prestekolleger har rundt om i hele landet. Mye er likt i disse samtalene. Det en studentvikar opplevde i byggefeltene rundt Harstad i 1981 opplever nå en drøyt 50 år gammel prest på Sandnes. Rammene og samtalene er veldig like. Lengselen hos foreldrene er den samme. Nybakte foreldre kan snakke veldig åpent om hva de tror på, og hvem de tror Gud er. Og jeg som prest kan spørre om nesten hva jeg vil. Foreldrene svarer åpent og ærlig på det de blir spurt om, og deler sine tanker om tro og tvil. Kjærligheten til barna er minst like tydelig. Det er like flott å oppleve det hver gang. Nybakte foreldre er glade i barna sine, og vil det aller beste for dem. De har drømmer for barna sine, og vil gjøre alt for å gi dem en god framtid. Her har ingenting forandret seg. Den store forandringen Men midt i alt som er likt, har noe helt grunnleggende forandret seg. Og ingenting ville glede meg mer enn at jeg her 8 misjonstidende 6/7-2008
tar feil i det jeg observerer og erfarer. Men jeg blir mer og mer overbevist om at det jeg ser og opplever er riktig. Og derfor er det godt å dele det med misjonsfolket. For dere vet hva åndskamp er. Og dere vet hva det egentlig handler om når troen på Gud skal formidles til mennesker som ikke kjenner Jesus. For det er dette det handler om: Hvilke forestillinger dåpsforeldre har om Gud og Jesus. Disse forestillingene opplever jeg er totalt forandret fra 80-tallet og fram til i dag. Forandringene er faktisk så store at jeg ikke vil nøle med å si at forholdene nå ligner på det våre misjonærer opplever rundt om i verden. Forskjellen er bare at misjonærene er utsendinger til en sammenheng som ikke er kristen, mens vi fremdeles kaller oss for et kristent land. Skjønt det er her vi står i fare for å lure oss selv. Vi står i fare for å snakke forbi hverandre, og ikke minst forbi dåpsforeldrene, som vi så inderlig gjerne vil nå med evangeliet. For dåpsforeldrene snakker fremdeles om gud. Men det er en annen gud enn den dåpsforeldrene snakket om på 80-tallet. Bibelfortellinger og aftenbønn Den gang var det ikke tvil. Snakket vi om Gud, snakket vi om vår Far i himmelen. Han som har skapt oss og som sendte Jesus. Gudsbildet var klart kristent. Og språk og forestillinger var kristne hos flertallet av foreldrene som kom med barna sine til dåp. Det var også enkelt å henvise til sentrale bibelfortellinger. De fleste hadde hørt dem før. Det var også lett å snakke med foreldrene om aftenbønn. For de visste hvem aftenbønnen var rettet til. Og de aller fleste hadde selv bedt aftenbønn eller gått på søndagsskole. Og om de ikke hadde gjort det, så hadde de i alle fall erfaringer av kristen bønn fra skolen. få kontakt med. Men absolutt ikke en personlig guddom som det går an å ha et jeg-du forhold til. Utydelig gudsbilde Og nettopp fordi bildet av gud er så utydelig, blir det også vanskelig å snakke om oppfølgingen. Foreldrene vet ikke lenger hva de skal formidle til barna sine. For selvsagt vil de formidle positive verdier. Men de har ingen forutsetning for å skjønne at deres egen tro ikke er en kristen gudstro. Moderne foreldre vil også gi sine barn frihet. Frihet til selv å velge. Det betyr at de vil være forsiktige med å påvirke. Barna kan godt få velge et kristent livssyn. Men min opplevelse er at flere og flere foreldre tenker at da må de finne fram til det selv. For de har ikke rett til å påvirke for mye. Se mulighetene I denne situasjonen kan vi fortvile, stikke hodene sammen og klage over et mer og mer avkristnet samfunn. Være skuffet over hva som skjer med den oppvoksende slekt og tape skanse etter skanse. Eller vi kan gjøre det misjonsfolket så ofte har gjort, sett mulighetene. For de dåpsforeldrene som jeg møter er genuint opptatt av åndelige spørsmål. Og det er ingen ting de heller vil enn å gi barna sine det beste. Så her har vi som kirke enorme muligheter. Utfordringen må være dobbel. Først en tydelig utfordring til bønn, ja, mer enn det, utfordring til bønnekamp. Og denne utfordringen er det få som er bedre egnet til å ta i mot enn dere som leser Misjonstidende. Der jeg har møtt misjonsfolk, har jeg også ofte møtt bønnemennesker. Så la oss begynne å rope til Gud. Rope om at vi som kirke og menighet på nytt må få nåde til å formidle hvem Gud og Jesus virkelig er. De nybakte foreldrene vi møter i dag har ofte ikke disse erfaringene. De har ikke gått på søndagsskolen. De har ikke selv bedt aftenbønn. Og det varierer nok hva de selv har fått med seg fra skolens kristendomsundervisning. Vet ikke hvem Gud er Utfordringen vår er derfor at foreldrene ikke lenger vet hvem Gud er. De snakker om gud. Men bildet av Gud er blitt totalt forandret. Gud er blitt redusert til et eller annet uti der. Det må jo være noe. Livet kan ikke ha blitt til ved en tilfeldighet. Slik sett er det sjelden jeg møter dåpsforeldre som ville kalt seg ateister. Faktisk tror jeg det var flere ateister på 80-tallet. Men da var det ateister som visste hvem de hadde tatt avstand fra. Nå er gud med hos de aller fleste. På direkte spørsmål svarer de aller fleste at de tror Gud finnes. Men bildet er blitt så vagt. Det er et konturløst og utydelig bilde. Gud er ikke lenger en god Far i himmelen. Han er blitt redusert til skjebnen. Til en god makt som vi muligens kan Mødre og fedre bærer barna sine til dåpen, men hvor lenge? Tenk dristig Og dernest trenger vi hjelp fra dere i misjonssammenheng som kjenner fremmede kulturer, og som vet hva som skal til for å formidle den kristne gudstro til mennesker som tror på en gud, men ikke aner hvem Herren er. Vi trenger kreativitet. Vi trenger mennesker som tenker dristig. Og som er opptatt av å formidle kristen tro til en generasjon som er døpt, men likevel i ferd med å bli avkristnet. Dette er viktig, for det står om intet mindre enn den kristne tros framtid i landet vårt. Og sannheten er at evangeliet aldri er mer enn en generasjon fra å forsvinne fra et folk. Derfor trenger vi å våkne opp nå, og se hva som faktisk holder på å skje i den generasjon som nå blir mødre og fedre. Mødre og fedre som framdeles bærer sine barn til dåpen, men hvor lenge? misjonstidende 6/7-2008 9
dåp HANDLAR OM HÅP Dåp er svært sentralt i alt misjonsarbeid. Det var store overskrifter i Misjonstidende då den fyrste vart døypt som eit direkte resultat av arbeidet som var starta. Og dåpen markerer eit klart skilje i livet, også i Thailand. tekst: eivind hauglid foto: morten sandland, anne gunnerød dåp: Då Det Norske Misjonsselskap (NMS) starta i Thailand i 1976 var det politisk sett ei uroleg tid. Kommunistane hadde nettopp tatt Laos, og mange meinte at det same kom til å skje med Thailand. Det var difor om å gjere å ha lause teltpluggar, vart det ofte sagt i NMS-samanheng. Etter to år i Thailand starta eit samarbeid med Det Finske Misjonsselskapet (nå FELM). I samarbeidsavtalen som vart utarbeidd, sto det at målet for arbeidet var å forkynne evangeliet i ord og handling, og å etablere kyrkjelyder som skulle sameinast i ei evangelisk luthersk kyrkje i landet. Ganske snart kom også Den evangelisk-lutherske kyrkje i Hongkong med som partnar i arbeidet. Liturgiar Når målet ikkje er mindre enn ei luthersk kyrkje, seier det seg sjølv at ein treng ordningar for korleis ein gjer ting. Det gjeld t.d. korleis ein feirar gudsteneste og korleis ein utfører nattverd og dåp. Vi vart fort einige om at det var for enkelt å omsetje liturgiar frå norsk, finsk eller kinesisk! Dei fleste av oss misjonærar fekk difor sete i ulike komitear. Liturgikomiteen var ein av komiteane. Konstitusjonskomité, komité for teologisk undervisning og fem-årsplankomité, var andre. Sjølv fekk eg prøve meg i liturgikomiteen ein periode, saman med ein finsk misjonær og to thai-kollegaer. Eit av dei store spørsmåla var om vi kunne legge hendene på hovudet og be for dåpskandidaten. I thai-kulturen er det nemleg slik at det er direkte uhøfleg for vaksne å legge hendene på hovudet til ein annan. Eit anna spørsmål var om vi skulle teikne korsteiknet over dåpskandidaten eller ikkje. Dette var spørsmål eg ikkje hadde tenkt på før. Etter fleire møte vart vi enige om at i ein religiøs seremoni som Misjonstidendes forside da den første ble døpt i Thailand; Djanthiang og hennes sønn, Choed. dåpen var det ok å legg handa på hovudet under bøna etter dåpen. Korsteiknet vart vi einige om å ikkje bruke. Grunngjevinga for det var av kulturell karakter, vi ynskte å unngå ei magisk forståing av dåpshandlinga. Trass alt er det Guds ord og vatnet som er det sentrale i dåpshandlinga. Fem år I Zululand tok det 14 år før den fyrste vart døypt. I Thailand tok det fem år før vi såg resultat av arbeidet i form av dåp. Thailand vert rekna for eit vanskeleg land å drive misjon i. Med over 500 års katolsk innsats og nærare 200 års protestantisk misjonsinnsats er det likevel berre i underkant av ein prosent kristne i landet. Misjonærar frå mange land har lagt ned eit stort arbeid i Thailand. Skandinaviske pinsevennmisjonærar starta t.d. på 1950- talet. Utover 1980-talet var det stor vekst innanfor det lutherske arbeidet. Nye kyrkjelydar vart etablert, ulike former for diakonalt arbeid starta, teologisk utdanning kom i gang og ikkje minst, arbeidet vart utvida til Nordaust-Thailand. I 1994 var ca. 1000 personar døypt og Den evangelisk-lutherske kyrkja i Thailand vart etablert. I dag har kyrkja ikring 2500 medlemer. Avgjerande karakter Det undra meg ofte kor definitivt dåpen vart oppfatta. Born og ungdom kunne gå inn og ut av ei kristen kyrkje utan å få problem med familie eller vener. Det var heilt greit å vere med på gudstenester, ungdomsgruppe eller engelskundervising. Men var det snakk om dåp, var det ikkje greit lenger. Dåpen vart oppfatta som svært avgjerande. Dette stemmer med teologien. Vi lærer at den som vert døypt får del i Guds rike og vert teken inn i Guds kyrkje her på jord. 10 misjonstidende 6/7-2008
Aleine i familien Eit stort dilemma er når eit barn eller ein ungdom ynskjer dåp og det ikkje er nokon kristne i familien. Kanskje til og med foreldra er i mot. Kva gjer ein då? I slike tilfelle er det mange som vil tilrå å vente ei stund. Kanskje er det mogeleg å få andre i familien med? Eg hugsar ei tenåringsjente som var svært aktiv i kyrkjelyden, ho kom både på gudsteneste, engelskundervising og var svært aktiv i ungdomsgruppa. Men ho kom får ein kinesisk familie, og vi visste at dei var svært i mot kyrkja. Likevel fekk ho lov av foreldra å vere med på det som skjedde. Thai-evangelisten (som seinare vart biskop i kyrkja) tilrådde at vi venta, og slik vart det. Ein ung mann i 20- årsalderen som vart døypt, kom frå ein ganske velståande Over: Dåp i Fahoan menighet i Nordøst-Thailand. T.h. Dåp i immanuel familie. Faren vart svært skuffa, for sonen skulle vidareføre menighet i Bangkok. tradisjonen i templet i landsbyen. Både faren og bestefaren hadde nemleg vore munkar i store delar av livet. Nokre veker etter dåpen tok faren sonen med seg inn på eit rom i huset fullt av Buddha-figurar og sa til han: Eg veit at du er døypt og har blitt ein kristen. Men kan du ikkje likevel kome her og vise Buddha respekt? Det gjer vel ikkje noko? Gjer du det, skal du få ein bil, sa han. Søndagen etter sto den unge mannen på talarstolen i kyrkjelyden og fortalte det som hadde skjedd. Eg veit at det ville vore galt, og eg klarte å stå i mot tilbodet ved å tenkje på dykk, sa han, og såg utover den nye familien han hadde fått i kyrkjelyden! Snauklypt Ein misjonærkollega fortalte om ein ung mann som ville bli døypt. Han var ferdig med dåpsførebuinga, det sto ber- re att å avtale dåpssøndagen. Men den unge mannen var likevel litt nølande. Så gjekk det to-tre søndagar utan at han kom til gudsteneste. Då han på den fjerde søndagen kom, var han ganske nyklypt. Nå kan vi bestemme dag, sa han, og heldt fram: Du ser, mor mi har berre ein son, og det er meg. Viss ikkje eg gjorde mi plikt og lot meg ordinere til buddhistmunk for ein periode, ville mor mi verte svært skuffa og ikkje få det så godt i sitt neste liv. Det snauklypte hovudet var teikn på at forpliktelsen til mora var oppfylt, og nå var han klar for dåp. Dåp og vitnesbyrd Det seier seg sjølv at når det er dåp i misjonssamanheng, så er det oftast vaksne som vert døypt. I vår Dåpen vert oppfatta som svært defi nitiv og avgjerande i Thailand. samanheng i Thailand er det tradisjon for at den som vert døypt også har eit vitnesbyrd etter dåpen. Det vi då ofte får høyre er korleis livet var før dei vart kjent med Jesus, kvifor dei bestemte seg for å bli kristne og korleis livet er nå. Den store fellesnemnaren for desse vitnesbyrda er at den kristne guden er ein levande Gud som høyrer når dei ber, og ein Gud som er sterkare enn dei vonde åndene. Mange vitnar også om kor mykje den nye familien eller fellesskapet i kyrkjelyden betyr, og om Guds fred som er annleis enn freden som verda gjev. misjonstidende 6/7-2008 11
UNGDOMSdåp i Fjell kyrkjelyd i Hordaland er det 3-6 unge som melder seg til dåp hvert år. Det er et bevisst valg fra den unge, men problemet kan bli at dåpen forsvinner i forhold til konfi rmasjonen, sier sokneprest Terje Aannerød. tekst: mar it rødland foto: pr ivat dåp: Dåpskandidatene er tverrsnittet av konfirmantene. Og jeg synes det er veldig kjekt når noen vil døpe seg, men det kan være litt problematisk at dåpen blir en liten ting, og konfirmasjonen en stor ting. Noen velger å bli døpt på konfirmasjonsdagen sin, men mange har ikke lyst til å bli døpt så alle i menigheten ser det. Da pleier vi å samle alle dåpskandidatene det året til dåp i en egen gudstjeneste. Så blir det en god flokk tilstede under handlingen likevel, for alle har jo familie og evt. venner med seg, sier Aannerød. Undervisning Ved konfirmantårets oppstart må alle melde fra om de har dåpsattest. Uten å være døpt kan man ikke bli konfirmert, og da må den unge som vil konfirmeres tenke gjennom om hun/ han vil døpes. I Fjell er det altså 3-6 unge som hvert år kommer fram til at de vil døpes. Disse må da også ha dåpsundervisning. Dette opplegget varer ca fire undervisningstimer, og utgangspunktet for denne undervisningen er heftet Et ja. Det er skrevet av Paul Leer Salvesen, og det er IKO-forlaget som Sokneprest Terje Aannerød har gitt det ut. Til slutt er det da en felles dåpsgudstjeneste i den av de tre kirkene i soknet som flest av dåpskandidatene tilhører. Når det gjelder selve dåpsritualet, så har vi hentet litt både fra kirkens barnedåp og fra dens voksendåp. Vi spør både foreldre og faddere om de vil at denne ungdommen skal bli døpt, men selvfølgelig spør vi også dåpskandidaten selv. Noen ganger tenker foreldrene at de vil benytte anledningen til å døpe søsknene også, så det hender vi har dåp med flere søsken på en gang, forteller Terje Aannerød. Bevisst valg Selv om han av og til føler at dåpen betyr mindre enn konfirmasjonen for noen, så er Aannerød også veldig klar på at han tar den unges valg alvorlig. Det er ikke bare enkelt å skulle bli døpt i 14-15 årsalderen, heller. De har tenkt gjennom dette, og foretatt et bevisst valg. De må også ha flere samlinger og bruke mer tid på opplæring dette året. Så jeg tror nok at deres valg om å bli konfirmert i kirken er mer bevisst enn for noen av de andre, som ble døpt som babyer, avslutter sokneprest Terje Aannerød i Fjell kyrkjelyd. 12 misjonstidende 6/7-2008
Å døpes SOM UNGDOM Daniel Even Grimsrud går i 9. klasse og skal døpes. Han har selv valgt å bli døpt og konfi rmert, og han vil dette fordi han er kristen. tekst & foto: martin helvig, 15 år, pr aksiselev i arbeidsuke dåp: Daniel Even Grimsrud bestemte seg for å bli døpt på grunn av troen sin. Han ville også bli konfirmert, og da må han først være døpt. Jeg tenker at det er viktig for en kristen å være døpt. Jeg tar på meg en kappe som jeg ellers ikke ville hatt, på en måte. Men det er jo litt flaut også. Jeg må jo gå opp til døpefonten, og hvis presten spør hva barnet skal hete, så har jeg jo alt et navn, sier Daniel. Men jeg mener det er viktig å være døpt. I følge bibelen får jeg da Den hellige ånd i meg. Og så betyr det at jeg kan bli konfirmert. Vi spurte Daniel om han har fått noen reaksjoner fra vennene sine på at han skal døpes? Noen av dem kan nok synes det er rart, for jeg har aldri sagt konkret at jeg er kristen. Men jeg har vært kristen hele livet. De fleste av vennene mine vil synes det er bra at jeg skal bli døpt og konfirmert, og de ønsker meg sikkert lykke til. Daniel Even Grimsrud På spørsmål om hvordan dåpsdagen skal feires, svarer Daniel at det nok skal inviteres noen venner over til en liten festlighet, men han har ikke oversikt over detaljene. Kanskje får han en dåpsgave av far, også. Det har vært snakk om en halv pc. Er det noen som har betydd noe spesielt for ham i denne sammenhengen? Egentlig ikke, svarer Daniel. Men han understreker etterpå at det er noe som betyr noe spesielt likevel, og det er at alle vennene hans støtter ham. Det betyr ganske mye. Det er også flere bibelvers som betyr noe spesielt for Daniel, men ett som betyr mest, og det er et vers som sier noe om hvor viktig det er å tro. Det står i Johannes evangeliet: Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Joh. 1,12 misjonstidende 6/7-2008 13
dåp I BILDER Misjonsbefalingen: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Madagaskar: Dåp i Namdasy kirke, Maintirano, Vest-Madagaskar. Dåpen blir utført av Ramahasoa Alfred. Foto: Magne Smørdal Madagaskar: Dåp på pinsedagen i Antsalova, Vest-Madagaskar 1969. Presten heter Rodany Soafi havy Foto: Erik Tangedal Kamerun: Dåp av fi re voksne på juledagen 1935. Dåpen blir utført av Sverre Fløttum. Foto: Halfdan Endresen 14 misjonstidende 6/7-2008
Sør-Afrika: Bildet er tatt i forbindelse med en framstilling av historien om Hans P. S. Schreuder, og viser den første dåp i Zululand. Taiwan Bildene er utlånt fra Misjonsarkivet, Misjonshøgskolen. Dersom noen har utfyllende kommentarer og informasjon om bildene er Misjonsarkivet glade for tilbakemeldinger. Sør-Afrika misjonstidende 6/7-2008 15
Vannet SOM SKiLLER & FORENER Hvordan samarbeider Det Norske Misjonsselskap (NMS) og Frikirken med afrikanske kirker som ikke praktiserer barnedåp? Spørsmålet er aktuelt i Mali, der fi re misjonærfamilier har baptist-bakgrunn. tekst: mar it rødland dåp: Vannet som skiller og forener er tittelen på et seminar som ble arrangert i Oslo i høst. Tema på seminaret var misjon i en etterkonfesjonell tid. Misjonssekretær i Frikirken, Mirjam Bergh, og tidligere landkoordinator i NMS, Per Ivar Johansen, innledet henholdsvis om misjon i Mali i dag og de historiske linjer som har ført fram til, eller lagt et grunnlag for det MELM vi kjenner i dag. NMS og Frikirken arbeider i Mali sammen i fellesorganisasjonen MELM for å nå fulaniere med evangeliet. Arbeidet ble startet opp av NMS for mer enn 20 år siden, og har båret preg av pionerarbeid. Det har også vært drevet et forholdsvis omfattende landsbyutviklingsprosjekt parallelt med evangeliseringsarbeidet. I år 2000 ble det gjort en grundig evaluering av MELM som organisasjon, arbeidsmetoder og resultater. Her ble det bl.a. anbefalt at vi skulle prøve å rekruttere afrikanske misjonærer, helst av fulansk opprinnelse, som skulle arbeide sammen med de norske misjonærene. De ville ha kortere vei å gå når det gjelder kulturtilpasning og språkinnlæring, og de ville være i stand til å leve nærmere folket enn de norske, sa Mirjam Bergh, og fortsatte: Afrikanske misjonærer To afrikanske baptistkirker var interessert i å bidra med misjonærer. MELM besluttet likevel å takke ja til de nye misjonærene, med èn reservasjon: At neste afrikanske misjonær skulle rekrutteres fra en luthersk kirke. I 2001 var første afrikanske misjonærfamilie fra Benin på plass. Et halvt år senere kom neste afrikanske misjonærfamilie fra Nigeria. I 2006 og 2007 kom de foreløpig to siste misjonærfamiliene fra sør. De har alle fire lang erfaring i evangelisk arbeid. I avtalene deres står det at de ikke skal forkynne mot den lutherske lære, men samtidig ha rett til å reservere seg mot å forrette barnedåp. De arbeider altså for å vinne fulaniere for Kristus. De døper voksne, men ikke barn. Det har de norske misjonærene gjort, når det har vært aktuelt. Dette har stort sett fungert fint. I begynnelsen var det slik at de ikke skulle forvalte sakramentene. Men det var imidlertid situasjoner der det var uheldig å ha misjonærer som ikke forvaltet sakramenter, mens andre da måtte være til stede når sakrament skulle forvaltes. I 2003 bestemte man at både afrikanske og norske misjonærer kunne forrette nattverd. Når det gjaldt dåp, begynte MELM å praktisere full neddykking når voksne skulle døpes. Men det var også nødvendig å i fellesskap se nærmere på de teologiske aspektene av den lutherske barnedåpen kontra den baptistiske praksisen å bære fram barnet i menighetens midte for å overgis til Gud ved bønn med håndspåleggelse. I begge tilfellene følger en opplæringsperiode under barnets oppvekst. Deretter vil begge ha et nytt moment, som for lutheranere består i konfirmasjon, og for baptister i dåp. Hvor viktig er forskjellen? Også andre spørsmål kom opp: Kan man tenke seg at den fremtidige kirken i Mali etter hvert vil være i stand til selv å avgjøre hvilken konfesjon den skal ha? Kanskje er det heldigere å si at målet er å plante en evangelisk kirke blant fulanitalende, uten å spesifisere at den skal være luthersk? Og hvordan skal MELM håndtere den reservasjon som ble gjort av hjemmeledelsen når de første afrikanske misjonærene ble rekruttert, nemlig at neste afrikanske misjonær skulle komme fra en luthersk kirke? Det er ikke mange lutherske kirker her. Sør-sør-samarbeidet ble evaluert i 2004. Konklusjonen var at dette bør videreføres. En arbeidsgruppe ble dannet for å se nærmere på dette. resultatet Resultatet er to anbefalinger: Når MELMs konstitusjon innen nær framtid endres for å tilpasses nye samarbeidsformer, skal man unngå å spesifisere navnet til en fremtidig kirke, men kun si at MELM vil danne en evangelisk kirke blant fulanitalende i Mali. Så skal MELM kunne fortsette å rekruttere afrikanske misjonærer, som enten er etniske fulaniere fra det baptistiske miljøet vi har fått de andre fra, eller lutherske afrikanere av en annen etnisk bakgrunn, med et kall til å forkynne evangeliet for fulaniene. Den saken som gjenstod å håndtere var sakramentsforvaltning, og spesielt dåpen. Ledelsen i de to afrikanske samarbeidskirkene sa i samtaler med MELM våren 2005 at de sendte sine misjonærer til MELM for å vinne fulaniere for Kristus, ikke først og fremst for å døpe. De ønsket å opprettholde den retten de hadde reservert for sine misjonærer til å ikke døpe spedbarn. Hvor befinner vi oss nå? Alt tyder på at baptistiske og lutherske teologer nærmer seg hverandre på forskjellige måter. Spørsmålet er om vi skal gå inn i en prosess med seriøse samtaler, for å finne om det er mulig å komme fram til en liturgisk ordning som både de afrikanske misjonærene og de norske kan leve komfortabelt med uten å kompromisse teologisk, men heller nærme seg hverandre i respekt og gjensidig tillit. Les mer om seminaret i neste nummer av Norsk tidsskrift for misjonsvitenskap (NOTM) 16 misjonstidende 6/7-2008
Vær modig & sterk Jeg forsaker! Jeg tror! Jeg vil! Svarene lyder utover slettene der kuflokkene beiter. Våt og nydøpt vasser Moussa mot land sammen med Ketil Vestbøstad. Det hele begynte da Moussa som liten gutt ble glad i misjonærene i Konza. tekst & foto: anne-lise høiberg balzersen dåp: Da vi er på veg til dåpen, går vi også innom moren til Moussa. Skal han bli med dere i morgen? Ser dere at hytta mi snart faller sammen? Vi vet at sønnen hennes skal tilbake på bibelskolen i Benin etter dåpen, men ikke når. Vi vet også at Moussa har stilt opp for sin muslimske mor i alle år og at han vil henne bare godt. Jeg forteller at lærerne på skolen sier Moussa er en flink og grei elev. Temaet dåpsdag lar vi bero. Moussa Senere på dagen får jeg anledning til å snakke med Moussa. Jeg kjenner han fra Bamako. Der har han vært sesongarbeider med egen håndkjerre med vannmeloner. Vi var ofte sammen med håndkjerregjengen. De bodde sammen i en trappeoppgang i en halvferdig bygning. Her hadde de felles husholdning. Om søndagene stod kjerrene parkert. Da inviterte Moussa oss til bibellesning og bønn med vennene rundt seg i den avstand de selv ønsket. Kristne fulanier Hvorfor ventet Moussa så lenge med å bli døpt? Vi forstod at det var av hensyn til forholdet til den nærmeste familie. Men hva hadde fått han til å bestemme seg nå? At dåp og tro hører sammen visste han fra før. Det er året på bibelskole med undervisning og fellesskap med modne kristne fulanier med samme bakgrunn, som har hjulpet han fram Bildet øverst: Jeg forsaker! Jeg tror! Jeg vil! Bildet nederst: Moussa vil møte motgang fordi han lot seg døpe. til denne avgjørelsen. Moussa hadde invitert til fremvisning av Jesusfilmen lørdag kveld i hjembyen Konza. Noen hadde fått vite om dåpen dagen etter. Søndag morgen kom to biler med kristne fulanier fra Douentza og Sévaré. Litt senere stod vi sammen på elvebredden og så Moussa vandre ut mot dypet. På gudstjenesten etterpå takket vi Gud for det som hadde skjedd. Flere kom med hilsener. Vær modig og sterk. La deg ikke skremme. Be for oss Jeg spør Moussa om det er i orden at jeg skriver om han og sender brevet til Norge. Han svarer med et stort smil: Flott, for da kan de be for meg og familien. Ja, be spesielt for moren hans. Hva har hun forstått av Moussa sine forsøk på å snakke med henne om kristen tro og dåp? Hvordan vil hun reagere når naboene forteller hva som foregikk ved elvebredden denne søndagen? Jam tan! Bare fred! Dette er et av standardsvarene når fulaniene hilser på hverandre. Vi ber om Guds fred over Moussa og gården deres i Konza. Samtidig vet vi at i familier der Jesus skaper forandring, kan det faktisk bli bråk! Dette er noe av prisen mange fulanier må betale for å bekjenne troen på Jesus. Moussa tok sjansen. Noen våget ikke. Alle trenger vår forbønn. misjonstidende 6/7-2008 17
utgangspunkt lars gunnar lie landsstyreleiar i nms Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke og ser seg som et redskap for å realisere denne kirkes misjonsoppdrag. Visjon: En levende, handlende og misjonerende kirke i alle land. Arbeidsprogrammer: Evangelisering og menighetsbygging Diakoni og bistand Lederutvikling og organisasjonsbygging Felt: Brasil, England, Estland, Etiopia, Frankrike, Japan, Kamerun, Kina/Hongkong, Kroatia, Laos, Madagaskar, Mali, Midtøsten, Pakistan, Sør-Afrika og Thailand. Misjonærer/ettåringer: Ca. 100, inkludert misjonærer i norgestjeneste. Norge: NMS/NMS U består av nesten 2 500 foreninger/grupper og arbeider i ni regioner. Gavebudsjett 2008: ca. 87,3 millioner kroner. Gaver til NMS: Bankgiro: 8220 02 85030 NB! 28 % skattefradrag for gaver inntil kr 12 000 per år. utgangspunkt Det personlege engasjement Gud vil ha med oss å gjere. Gud vil ha samfunn med oss på det personlege plan. Vår identitet er mellom anna knytta til namnet vårt. I Jes. 43,1 står det: Eg har løyst deg ut og kalla deg ved namn--. Vår personlegdom får stå i eit forhold til Gud til Vår Far Han som samstundes er livgjevaren og livsopphaldaren han er også den Heilage Gud. Det er på det personlege plan vårt tilhøve til Jesus er. Samstundes er vi i eit fellesskap. Vi vert døypt inn i fellesskapet med Jesus og i eit fellesskap med alle kristne. Misjonsbodet og dåpsbefalinga er eitt og det same. Gå difor og gjer alle folkeslag til disiplar! Døyp dei til namnet åt Faderen og Sonen og Den heilage ande og lær dei å halde alt det eg har bode dykk. Og sjå, eg er med dykk alle dagar så lenge verda står. (Mat.28,19-20). I Apostelgjerningane står det fortalt om dei første kristne som heldt seg trufast til fellesskapet. Difor er det for oss kristne ikkje noko motsetnad mellom det å ha eit individuelt og personleg forhold til Jesus og å leve i eit fellesskap med våre medkristne. Det Norske Misjonsselskap (NMS) vil vere eit slikt fellesskap, og vi vil vere med å byggje slike fellesskap ved å vere bodberarar om Evangeliet at Gud er glad i menneska og at den einskilde av oss har stor verd for Han. Han tilbyr oss fellesskap. Etter tre år i leiinga av NMS er det mitt vitnesbyrd at det har vore trusstyrkande å oppleve kristent fellesskap på tvers av rase og nasjon. Det er også viktig for meg å understreke at foreiningane våre av ulike slag nettopp utgjer slike fellesskap. Og i dette nr. av Misjonstidende vert kandidatane til foreiningsprisen presentert. Svært mykje av det NMS står for og gjer er heilt avhengig av det personlege engasjement. Vi snakkar av og til om å vere gripne av Jesus å vere Jesussentrert. Emmausvandrarane snakka om det: Brann ikkje hjartet i oss då han tala til oss på vegen og opna skriftene for oss?. (Luk.24,32.) Det er det personlege tilhøve til Jesus som ber arbeidet, enten det er i vår forbøn, vår gjevarteneste, eller det er i det praktisk utførte arbeid våre medarbeidarar gjer. Eg meiner det personlege engasjement for misjonen må viast meir merksemd i tida framover. Vi må finne måtar som gjer det mogeleg for mange fleire å få eit personleg forhold til det arbeidet våre medarbeidarar står i og den store innsatsen dei utfører. Å sjå og oppleve skaper personlege relasjonar, difor er opplevingar og kunnskap nøkkelord i denne samanhang. Og så vil det personlege engasjement gje den einskilde svært mykje att. Skattefrie gaver til MHS: Bankgiro: 8220 02 85073 18 misjonstidende 6/7-2008
nistepakken ola rypdal er pensjonert sokneprest og ulønnet forkynner i nms Gled deg! Det er noe som stadig forundrer meg: At Gud orker! Forundringen stiger i møte med mitt eget liv At Gud orker? Samtidig vet jeg så inderlig vel at hadde ikke Gud orket, så hadde våre liv sett helt annerledes ut. For det er jo ikke bare at Gud orker, men det er Gud Den Hellige Ånd som kaller på oss ved evangeliet. Gud Den Hellige Ånd drar oss til Jesus. Han minner oss om hva vi skal gjøre og ikke gjøre. Han går endatil i forbønn for oss. Noe lignende finner vi ikke i andre religioner. En humanetiker har bare sine egne krefter å stole på. Det samme gjelder en muslim og en buddhist. Men dette smitter lett. Også som kristne kan vi begynne å tenke at det bare er våre krefter det handler om. Men hemmeligheten i det kristne liv er ikke egne krefter. Hemmeligheten - som oppdages om og om igjen er Gud Den Hellige Ånds nærvær. Han leder vår vandring. Han setter utfordringer foran oss. Han gir oss nåde og styrke. Hans løfter er heldigvis ikke knyttet til betingelser av typen: Er-du-snill-oggrei-mot-meg, er-jeg-snill-og-grei-mot-deg. Løftene slår bare fast at holder vi oss til Jesus, er himmelen åpen over oss og våre liv. Himmelen er åpen! Over meg! Over deg! Smak på det og kjenn at Gud er god! foto: eivind hauglid Vi ber for: generalforsamlingen i Bergen, at den må føre til inspirasjon og fornyelse sommerens festivaler, leirer og stevner misjonstidende 6/7-2008 19
lay-out: liv olaug haaland, nms Malaïka betyr engel på flere afrikanske språk. Malaïka er også navnet på koret fra Kamerun som skal bringe afrikanske rytmer til Bergen i sommer. Møter mellom mennesker Misjon handler om samarbeid. Til generalforsamlingen i Bergen kommer mennesker fra noen av de kirkene og organisasjonene som Det Norske Misjonsselskap (NMS) samarbeider med. Møt dem på seminarer, gudstjenester og andre arrangement! Elaine Mathies og Lydia Tessmann Mülling, Brasil, med i Uturn; teamet som er engasjert i menighetsarbeid i England. Mano Rumalshah, Pakistan, biskop i Peshawar bispedømme på grensen til Afghanistan. Noël Andrianandrasana, Madagaskar, koordinator for utviklingskontoret i den gassisk lutherske kirke. Jeritu Berhanu, Etiopia, prosjektleder for styrking av kvinners rettigheter. Steven Croft, England, leder for Fresh Expressions, et kurs- og kompetansenettverk for menigheter. Sim Sampachayanon, Thailand evangelist i Mukdahan i nordøst Thailand. Wolker Thom, Brasil, misjonær og menighetsplanter Caroline Bauberot, Frankrike, generalsekretær i indremisjonen i Paris. Sha aibu og Maryama Idris, Nigeria, misjonærer i Mali. I tillegg kommer: Farida Hannah, prosjektleder Middle East Media Lucie Rabenanatoanina Harimahefa, rektor på døveskolen i Morondava, Madagaskar Victorienne Rambolamanana Fanjanirina, daglig leder Fanja Broderi, Madagaskar Benjamin Randrianbololontsoa, døveprest, Madagaskar Sandra Xie Ying, Kina, saksbehandler i Amity Foundation, NMS sin partner i Kina. Rasoloson Lantoson Lala Hajanirina, Madagsakar, rektor på Tombontsoa jordbruksskole, Antsirabe.