E U R O P E A N E C O N O M I C A R E A S T A N D I N G C O M M I T T E E O F T H E E F T A S T A T E S UOFFISIELL OVERSETTELSE AV ENGELSKSPRÅKLIG UTTALELSE FRA EFTAS UNDERGRUPPE IV AV 30. SEPTEMBER 2010 1. INNLEDNING EØS EFTA-landene Island, Liechtenstein og Norge, har med stor interesse studert utkastet til innstilling til forslaget om et Europaparlaments- og rådsdirektiv om forbrukerettigheter (KOM (2008) 614), utarbeidet av saksordfører Dr Andreas Schwab for komiteen for det indre marked og forbrukerbeskyttelse, og setter pris på muligheten til å kommentere utkastet. I enkelte av EØS EFTA-landene har utkastet til innstilling vært på offentlig høring hos forskjellige interesseparter. EØS EFTA-landene minner om uttalelsen de ga til grønnboken om revisjon av forbrukerregelverket i 2007 og til Kommisjonens forslag til direktiv om forbrukerettigheter (KOM (2008) 614) i mars 2009. EØS EFTA-landene har følgende hovedsynspunkter: For det første foretrekker EØS EFTA-landene fremdeles en tilnærming med minimumsharmonisering, men mener at spørsmålet om harmoniseringsgrad bør vurderes fra sak til sak. Den foreslåtte artikkel 4 om harmonisering bør derfor endres for å tillate en slik tilnærming. For det andre ønsker EØS EFTA-landene velkommen den pragmatiske tilnærmingen til harmoniseringsgraden i saksordførerens utkast, og anerkjenner innsatsen for å gjøre sentrale artikler i forslaget mer fleksible. Saksordførerens utkast gir medlemsstatene større spillerom til å gå lenger i forbrukerbeskyttelse enn det som ble lagt til grunn i Kommisjonens forslag. EØS EFTA-landene ser dette som forbedringer sammenlignet med Kommisjonens forslag. Imidlertid er muligheten til å avvike fra direktivet fortsatt svært begrenset. Vi er også bekymret for at betingelsene for å foreta avvik fra direktivet er for strenge i enkelte sammenhenger. For det tredje anser EØS EFTA-landene at prinsippet om minimumsharmonisering er spesielt viktig for kapitel IV i forslaget, og av avgjørende betydning når det gjelder kapitel V. Endelig vil EØS EFTA-landene peke på at det foreslåtte direktivet fortsatt trenger klargjøring hva gjelder forholdet mellom forslaget og den generelle kontraktsretten i medlemsstatene.
2 2. SÆRSKILTE TEMAER 2.1. Urimelige avtalevilkår 1. EØS EFTA-landene innser at det er en vanskelig oppgave å utarbeide en tekst til forslagets kapitel V som er akseptabel for de fleste medlemsstatene. På grunn av den betydelige innvirkningen på generell kontraktsrett, og de ulike tradisjonene for håndheving av urimelige avtalevilkår i medlemsstatene, mener EØS EFTA-landene at det er avgjørende at kapitel V i forslaget baseres på minimumsharmonisering, og at det er samstemt med gjeldende rådsdirektiv 93/13 av 5.april 1993 om urimelige vilkår i forbrukeravtaler. 2.2. Forslagets virkeområde og generell kontraktsrett 2. EØS EFTA-landene mener at forholdet mellom forslaget og den generelle kontraktsretten i medlemsstatene fortsatt er uklart. Rettslig usikkerhet i denne sammenheng er i strid med forslagets formål, som er å styrke både forbrukeres og næringsdrivendes tillit til det indre marked. Forholdet mellom forslaget og den generelle kontraktsretten i medlemsstatene bør derfor formuleres på en klar måte i forslaget slik at det sikrer rettslig klarhet. Etter EØS EFTA-landenes oppfatning bør både fortalen og artikkel 3 om direktivets virkeområde klart uttrykke at forslaget ikke skal berøre nasjonal rett med hensyn til den generelle kontraktsretten, i den utstrekning dette ikke blir harmonisert gjennom det foreslåtte direktivet. En slik klar regulering vil gi medlemsstatene fleksibilitet til å opprettholde eller innføre lovgivning som er nødvendig for at forbrukerne kan oppnå de rettigheter som er nedfelt i forslaget. 2.3. Generelle informasjonskrav og generell kontraktsrett 3. EØS EFTA-landene vil henlede oppmerksomheten på forholdet mellom generelle informasjonskrav i artikkel 5 og prinsippene om redelighet og god tro. Selv om prinsippet om god tro er nevnt i artikkelen, er det noe uklart om den bare kommer til anvendelse når en næringsdrivende oppfyller de spesifikke informasjonskravene som er nedfelt i artikkel 5, eller om prinsippet kommer til anvendelse i videre forstand, uavhengig av de forpliktelser artikkel 5 pålegger den næringsdrivende. Kravene til redelighet og god tro er et generelt prinsipp i kontraktsretten, som derfor vil komme til anvendelse uavhengig av de spesifikke informasjonskravene. 4. Videre er forslaget noe uklart med hensyn til forholdet til andre bestemmelser i EUretten som regulerer spesielle kontrakter, særlig i tilfeller hvor slike bestemmelser overlater til medlemsstatene å regulere enkelte aspekter. Dette gjelder for eksempel direktivet om forbrukerkreditt. Enkelte medlemsstater har til en viss grad utvidet virkeområdet for direktivet til å la direktivets bestemmelser også komme til anvendelse på forbrukerkredittavtaler som ligger utenfor direktivets virkeområde. Forslaget til direktiv om forbrukerrettigheter, med de endringene som er foreslått av saksordfører Schwab, vil føre til rettslig fragmentering i disse medlemsstatene. Representanter for den finansielle tjenestesektor i ett av EØS EFTA-landene har uttrykt bekymring for denne virkningen av saksordførerens forslag. EØS EFTA-
3 landene mener derfor at finansielle tjenester som sådan bør bli unntatt fra virkeområdet til kapitel II i forslaget. 5. Etter EØS EFTA-landenes mening kan artikkel 5 nr. 3c i forslaget skape noe forvirring siden den ikke fastslår annet enn hva som allerede følger av tjenestedirektivets artikkel 22 paragraf 5. Artikkel 5 nr. 3c bør derfor tas ut av forslaget. 2.4. Kjøpsavavtaler 6. En tilnærming basert på minimumsharmonisering er å foretrekke i kapitlet som angår forbrukerrettigheter ved kjøpsavtaler. EØS EFTA-landene vil benytte anledningen til å kommentere enkelte av de foreslåtte bestemmelser for kjøpsavtaler. Det må tas i betraktning at supplerende regulering under alle omstendigheter vil være nødvendig for å sikre at viktige aspekter ved forbrukerkjøpsavtaler som reguleres av forslaget, kan anvendes effektivt av forbrukere og næringsdrivende. I denne forbindelse er det viktig, som nevnt i pkt. 2 ovenfor, at forslaget klart fastsetter forholdet mellom forslaget og generell kontraktsrett i medlemsstatene. 7. EØS EFTA-landene har merket seg at sammensatte avtaler er tatt ut av teksten i kapittel IV, men det er fremdeles uklart hvordan sammensatte avtaler (som gjelder både varer og tjenester) vil bli berørt av forslaget. EØS EFTA-landene minner om sin tidligere uttalelse fra mars 2009, hvor det ble fremholdt at en betingelse for at en sammensatt avtale skal defineres som en kjøpsavtale, bør være at tjenesten ikke utgjør en overveiende del av avtalen. 8. Forslaget er blitt endret av rapportøren slik at forbrukeren skal kunne velge mellom reparasjon og omlevering i artikkel 26 nr. 2. EØS EFTA-landene støtter denne forbedringen. EØS EFTA-landene minner om sin tidligere uttalelse fra mars 2009 hvor det ble foreslått at EU i et fremtidig direktiv skulle gi forbrukeren en rett til å kreve å få erstatningsgjenstand til rådighet ved avhjelp av mangel ved retting eller omlevering. Et slikt krav skulle gjennomføres på den næringsdrivendes bekostning, forutsatt at avhjelpen fører til at forbrukeren blir avskåret fra å bruke varen i mer enn én uke, og at et slikt krav fremstår som rimelig tatt i betraktning forbrukerens behov for gjenstanden og den kostnad og ulempe som selgeren påføres. EØS EFTA-landene vil igjen foreslå at forbrukeren gis en slik rett i det fremtidige direktivet. 9. EØS EFTA-landene har studert artiklene 28 og 46a med interesse, og EØS EFTAlandene ønsker den mer fleksible tilnærmingen til reklamasjonsfristen og bevisbyrden i rapportørens forslag velkommen. I de nasjonale høringene i EØS EFTA-landene er det uttrykt bekymring for proporsjonalitetstesten i artikkel 28 nr. 5a (jf artikkel 46a, nr. 2). I noen av EØS EFTA-landene er den generelle reklamasjonsfristen to år i samsvar med artikkel 28 nr. 1 i forslaget. Imidlertid er det også en lengre frist på fem år for visse varer, det vil si varer som er ment å vare vesentlig lengre enn to år, forutsatt at mangelen forelå på det tidspunkt risikoen gikk over til forbrukeren. Dette er vesentlig for å beskytte en forbruker når det foreligger en mangel selgeren bærer risikoen for, og varen er ment å vare vesentlig lengre enn to år. I Norge og Island har denne rettigheten vist seg å være kommersielt anvendelig, og er også blitt stadfestet av norsk Høyesterett
4 i saker om visse varer. At denne rettigheten innrømmes i kommersiell handel og er stadfestet i rettspraksis, viser at denne reklamasjonsfristen for forbrukerbeskyttelse er effektiv. At reklamasjonsfristen på fem år bare anvendes på visse varer, nemlig de som er ment å vare vesentlig lengre enn to år, bekrefter videre at denne bestemmelsen er proporsjonal. Dermed anser EØS EFTA-landene at denne lengre reklamasjonsfristen, som beskrevet, kan opprettholdes uten å komme i strid med forslagets artikler 28 og 46a. I så fall støtter EØS EFTA-landene den mer fleksible tilnærmingen saksordføreren foreslår for artiklene 28 og 46 i forslaget. I punkt 19 til 22 nedenfor har EØS EFTA-landene enkelte generelle kommentarer til artikkel 46a i forslaget, som bør leses uavhengig av betraktningene her. 2.5. Angreretten 10. EØS EFTA-landene støtter den styrkede forbrukerbeskyttelsen mht angreretten i det nye utkastet. De anser den utvidede angrefristen til ett år i de tilfelle selger ikke har gitt korrekt informasjon (jf. art. 13), og fristen på 14 dager for selgers tilbakebetaling (jf. art. 16), som forbedringer. EØS EFTA-landene bifaller også forslaget om at selgeren skal dekke returkostnadene hvis prisen for varen som skal returneres er mer enn 50 Euro. En slik bestemmelse synes praktisk og egnet til å styrke forbrukernes tillit til markedet. 11. EØS EFTA-landene har imidlertid enkelte anliggender merknader og forslag vedrørende angreretten og informasjonskravene: 12. Salg utenfor fast forretningssted og uanmodet telefonsalg vil vanligvis fremstå som mer aggressive enn andre salgsformer, siden forbrukeren blir overrasket og er uforberedt på en salgssituasjon som han/hun ikke har tatt initiativet til. For å redusere de negative virkningene av dette, vil EØS EFTA-landene foreslå en endring i bestemmelsen om tilbakebetaling. Ifølge artikkel 16 nr.2, kan selger vente med å betale tilbake til han har mottatt eller hentet varene. For salg utenfor fast forretningssted og uanmodet telefonsalg vil EØS EFTA-landene foreslå at risikoen ved tilbakebetaling snus, slik at forbrukeren kan beholde varene til han eller hun har mottatt tilbakebetaling og et beløp tilsvarende returkostnader fra selger. Denne endringen vil redusere forbrukerens risiko i slike salgssituasjoner. 13. EØS EFTA-landene vil også foreslå en styrking av selgerens informasjonsforpliktelser i de tilfelle salgsmediet bare tillater begrenset plass og tid til å gi informasjon. Ifølge artikkel 11 nr. 3 behøver selgeren bare å gi informasjon om produktets vesentligste egenskaper og totalprisen, som angitt i artikkel 5 nr. 1 (a) to (c), før avtaleinngåelse. Det er imidlertid også viktig for forbrukeren å få informasjon om varigheten av avtalen og korteste varighet av forbrukerens forpliktelser, artikkel 5 nr. 1 (g) og (h), for å kunne treffe en informert kjøpsbeslutning. For eksempel vil bindingstiden være av vital betydning for en forbruker som overveier å kjøpe et telefonabonnement. EØS EFTA-landene foreslår derfor at kravene i (g) and (h) i Artikkel 5 nr. 1 også tas inn i informasjonsforpliktelsene i artikkel 11 nr. 3. 14. EØS EFTA-landene er i tvil om artikkel 17 nr. 2 er praktisk anvendelig. Ifølge denne bestemmelsen er forbrukeren ansvarlig for verdiforringelse av varen, men har
5 fremdeles rett til å bruke angreretten selv om han har brukt og skadet varen. Det kan imidlertid være vanskelig å anslå den reduserte verdien av varen i hvert enkelt tilfelle. Forslaget vil derfor kunne skape mange tvister mellom næringsdrivende og forbrukere. EØS EFTA-landene vil peke på at en alternativ utforming kan være at angreretten ikke kan påberopes hvis varen ikke kan returneres i tilnærmet samme stand og mengde, og den reduserte verdien av varen skyldes uaktsomhet eller manglende omsorg fra forbrukeren. 2.6. Skriftlig bekreftelse ved telefonsalg 15. EØS EFTA-landene mener at forbrukerbeskyttelsen bør styrkes ytterligere ved uanmodet telefonsalg. 16. EØS EFTA-landene foreslår å ta inn i direktivet et formelt krav om at forbrukeren først blir bundet av avtalen etter å ha bekreftet den skriftlig. Sagt på en annen måte blir ikke avtalen gyldig før forbrukeren har gitt skriftlig samtykke til å inngå avtalen (og slik at også samtykke gitt pr. e-post og SMS anses som skriftlig samtykke). 17. I ett av EØS EFTA-landene (Norge), ble et slikt krav tatt inn i lovgivningen i 2009 med svært godt resultat. Innføringen av dette kravet har ført til en betydelig nedgang i forbrukerklager knyttet til telefonsalg. Dette gjelder både et stort antall konflikter om hvorvidt en avtale hadde blitt inngått under samtalen, og konflikter om innholdet av den muntlige avtalen. 18. Et krav om skriftlig bekreftelse av telefonsalg kan tas inn i artikkel 11. Uansett vil EØS EFTA-landene sterkt understreke at direktivet bør tillate medlemsstatene å opprettholde eller innføre et slikt krav i sin lovgivning. 2.7. Rapporteringsforpliktelser og gjensidig evaluering 19. Artikkel 46a etablerer en prosedyre for å rapportere og evaluere alle avvikende bestemmelser som direktivet tillater. Artikkel 46a paragraf 2 krever at medlemsstatene begrunner hvorfor slike avvikende bestemmelser er proporsjonale og effektive. 20. Som redegjort for i det ovenstående, foretrekker EØS EFTA-landene en tilnærming med minimumsharmonisering. Begrunnelsen for dette er særlig å kunne opprettholde eller innføre et høyere nivå for forbrukerbeskyttelse, og ha muligheten til å reagere raskt på nye utviklingstrekk i markedet. For å sikre dette ville EØS EFTA-landene også foretrekke at det overlates til hver medlemsstat å avgjøre hvorvidt avvikende bestemmelser er berettigede. Dette vil gi den nødvendige fleksibilitet og motvirke unødig byråkrati. 21. EØS EFTA-landene vil også gi noen kommentarer til den foreslåtte effektivitetstesten. Det synes å være en viss usikkerhet rundt vilkårene for vurderingen, for eksempel i hvilken grad både vilkåret om commercial practicability og concluded court proceedings må være oppfylt. På det nåværende stadium synes det som om de forskjellige språkversjonene åpner for ulike tolkninger. EØS EFTA-landene er derfor
6 usikre på hvilke konsekvenser denne artikkelen vil ha for lovgivningen i de forskjellige medlemsstatene. 22. Det vil vanligvis ta tid før en kan fastslå om ny lovgivning har fått den tilsiktede virkning, og det er særlig usikkert hvis og når den vil bli gjenstand for tolkning i rettssystemet. Effektivitetstesten virker mer egnet for å vurdere lovgivning som har vært i kraft over lengre tid. EØS EFTA-landene vil også fremheve at andre hensyn enn forbrukerbeskyttelse, for eksempel miljøhensyn, bør være relevante hensyn for å ha avvikende bestemmelser i nasjonal lov.