Organ for Norges Samemisjon nr. 10 2006 Årgang 81
2 Bli helsefadder! For en god stund siden fikk vi dette brevet: Det er Aleksandra Vasiljevna Bobrova som henvender seg til dere. Jeg bor i Lovozero og har to sønner. Det har skjedd en fryktelig ulykke i min familie. Min eldste sønn, Volodja (kjælenavn for Vladimir) på 36 år, har blitt syk. Det begynte med at han klagde over smerter i bena og korsryggen. Han gikk til legen som gav skjelettsykdom som diagnose og behandlet ham for det. Med tiden ble sønnen min verre. Etter å ha vært på ny kontroll hos legen, ble han sendt på røntgen. Bildene viste at Volodja hadde tæring på begge hofteleddene. Han reiste umiddelbart til Murmansk for å konsultere ortoped. Han trenger en hastig operasjon, jo før, jo bedre. Han må selv betale operasjonen som koster 18.000 kroner. Jeg gråter hver dag, ber til Gud og tenker på hvordan jeg kan hjelpe sønnen min. Hvor skal vi finne en slik pengesum? Beløpet dekker én operasjon, men da gjenstår det å operere det andre benet, og samme sum trengs igjen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er pensjonist, men jobber midlertidig som renholder på sykehuset. Lønna er liten. Sønnens kone er butikkselger og deres datter er skolejente på 12 år. På grunn av sykdommen er ikke sønnen min i arbeid. Han får trygd som arbeidsledig. Vi kan ikke samle en slik sum. Men hvis vi ikke får tak i pengene, vil han miste begge bena eller enda verre enn det. Nå er høyrebenet allerede blitt fire centimeter mindre etter tæring på skjelettet. På grunn av den fryktelige sykdommen og dens følger, og siden jeg ikke vet hvordan vi ellers kan hjelpe sønnen min, vil jeg henvende meg til innbyggerne i Norge. Kjære nabofolk. Som mor henvender jeg meg til alle i Norge. Vær så snill, hjelp sønnen min. Jeg ber til Herren vår Jesus Kristus, at han berører Deres hjerte, velsigner Dere og Deres barn. Vi er troende, og jeg takker Gud for at jeg har mulighet til å be Dere om hjelp. I mitt hjerte bor håpet til Herren Gud. Må Herren velsigne Dere alle! Vær så snill, hjelp oss. Vi har ingen og ingenting annet vi kan håpe på. En gang til ber jeg, hjelp min sønn. Med ærbødighet og håp, A. V. Bobrova, Lovozero. Hva skulle vi i Samemisjonen gjøre? Skulle vi dekke disse operasjonene, ville vi bruke opp store deler av den potten vi hadde til rådighet for slik enkelthjelp. Da ville det bli få som fikk hjelp. Noen har imidlertid bidratt med støtte og vi har forskuttert resten. Han fikk sine operasjoner. Her kommer takkebrev fra ham. God dag! Vi, familien Vojnov, ønsker å takke alle som gav respons på vår nød og gav oss økonomisk hjelp til å kjøpe kostbare hofteproteser slik at Vladimir kunne bli operert. Tusen takk og dype bukk til dere. Vi ventet lenge på denne operasjonen, mannen fikk problemer med lever og han fikk magesår på grunn av medisinbruken. Det ble bestemt en behandling som gikk over flere måneder. Da analysene viste tilfredsstillende resultater, tok den behandlende lege til slutt beslutningen om at operasjonen kunne gjennomføres. Vladimir ble operert den 15. august 2006 på Murmansk fylkessykehus. Operasjonen var vanskelig og pågikk i flere timer. Hele familien var bekymret, men operasjonen var vellykket. Den femte dagen begynte han å gå igjen mens han støttet seg til krykker. Den 30. august ble mannen skrevet ut fra sykehuset. Det finnes et ordtak som sier: Hjemme hjelper til og med veggene, derfor begynte han med en gang å øve seg opp til å stå og gå uten hjelp av krykkene. Nå kan han stå på sine to ben. Vladimir har allerede vært ute på gaten, han prøver å bevege seg over små avstander. Men siden vi bor i femte etasje, går mye krefter til å komme seg ned og deretter til å komme seg opp igjen. I november er det planlagt en reise tilbake til sykehuset for å sjekke hvordan tilstanden er etter operasjonen. Vladimir kan ikke jobbe, han er nå registrert som ufør av en slik grad at han ikke har tillatelse til å jobbe. Men vi mister ikke håpet og troen på at Vladimir snart skal bli frisk igjen. I framtiden er det jo mulig at han vil bli i stand til å ha et lett arbeid. Inntil videre lever vår familie på én lønn og mannens uførepensjon. Vi ønsker dere alt godt! Enda en gang, takk! Ærbødigst familien Vojnov Lovozero, oktober 2006 Dette var et eksempel på behovene. Samemisjonens arbeid på Kola gir hjelp til mennesker som har et akutt behov for en håndsrekning. Misjonens diakoner opplever en sterk etterspørsel etter denne hjelpen. Folk stiller opp i kø allerede før kontoret åpner om morgenen. Et akutt behov driver dem dit, men også håpet om å møte en hjelpende hånd. Eksempler på slike behov er operasjoner, medisiner, briller, penger til begravelse osv. Hvis du vil gi en gave som vi kan benytte til enkelthjelp på Kola, kan du bruke giroen i dette bladet. Du kan også bli en helsefadder. Da betaler du kr.240,- i 9 måneder og får tilsendt en beskrivelse av prosjekter du gir til. For deg betyr det 8 kroner dagen, for mottakeren et mirakel, ja, kanskje et nytt liv. Gi i så fall beskjed til Samemisjonens hovedkontor eller send en e-post til solvi.endresen@ samemisjonen.no. Da vil du få tilsendt giroer og omtale.
Noen smakebiter fra INNHOLDET Samenes Venn På lederplass Vær tro til døden! Skulle du vurdere å bli HELSEFADDER? 2 Sommerens LEIR PÅ KOLA - med nærvær av noen kretssekretærer ARKTIS-linja på Øytun på tur FLYT-linja på Øytun på tur 6 8 10 Smf. LYSET er bare ungdommen 14 KRETSMØTE I TROMS 16 FORSIDEBILDET er tatt av Bjørg Hernes. Samemisjonen har mistet flere av sine veteraner og markante profiler i de senere år. Gunnar Brustad la ned sin vandringsstav i mars 1999, nær 90 år gammel, og Anton Vesterfjell fullførte sitt løp i første del av oktober mens han var på reise på Kypros. Han ble knapt 84 år gammel. Felles for disse to var at de fikk mer enn 60 års tjeneste i Samemisjonen. Vi kjenner på vemod og savn når veteranene trer ut av rekkene. Men vi kjenner også på en varm og inderlig takk for alt de gav oss gjennom det Ord de talte, og den kristne omsorg de viste oss som sjelesørgere, forbedere, brødre og venner. Når vi tenker på disse gode forkynnere og sjelesørgere som virket iblant oss, er det mange Guds ord som stiger inn i vår bevissthet. Et av dem står i Johs.åp. 2,10 og lyder slik: Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets krone. Troskap til døden er en veldig viktig sak for oss kristne. Vi vet at det kan skje vonde ting i våre liv, fristelser og fall, som kan bidra til å lede oss bort fra den gode vei. Derfor er det så viktig å holde stø kurs og se den rette veien. Og dersom vi fullfører løpet i tro på Jesus, vil løftet bli fullbyrdet for deg og meg. Herren selv vil gi oss livets krone. Men hva er så den store hemmelighet og avgjørende faktor i denne sammenheng? Hvordan kan vi syndige, feilende mennesker makte å holde ut i liv og tjeneste, slik at vi kan nå fram til det fullendte Guds rike? Mye av hemmeligheten ligger i de ord som står i Ap.gj. 2,42: Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene. Fra gammelt av har vi talt om de fire B-er: Budskapet, brodersamfunnet, brødsbrytelsen og bønnene. Og her ligger store og gode kraftkilder til livets kamp og troens strid. Skal du nå fram, må du leve i Guds ord, slik at det kan gi deg reisemat og rettledning for din reise her på jord. Og i den grad du leser Ordet, hører Ordet, grunner på det og lever i det, vil du oppleve at det gir en forunderlig kraft til ditt liv fra dag til dag. Det er også viktig at du lever i et kristent fellesskap på det sted der du bor. Mange har prøvd å overleve som ensomme kristne uten et fellesskap med andre. Noen har greidd det, mens andre har bukket under. Når Herren har gitt oss et hellig samfunn, er det fordi vi har bruk for det. Og han ønsker at vi skal leve i det, til hjelp i livets kamp og troens strid. I det kristne fellesskapet kan vi få samle oss om Ordet og nattverdbordet, og trøste og hjelpe hverandre på veien fram mot det evige liv. Det ligger stor velsignelse, nåde og kraft i å knele ned ved Herrens bord og ta imot Jesu legeme og blod under brød og vin. Nattverden er et fellesskapsmåltid som minner oss om Jesu død for våre synder, og hver gang vi feirer nattverd, forkynner vi hans død, inntil Han kommer. Fattig er den som unnlater å finne sin plass ved Herrens bord. Han og hun går glipp av mye nåde og kraft. Og så er vi kalt til å leve i et bønnens samfunn med Herren. De to brødrene vi nevnte, levde i et inderlig bønnesamfunn med Herren. Og det hendte til og med at de bad i søvne. De hadde så mange å be for, og de visste at bønnen kunne være med på å åpne stengte hjertedører, slik at Herren Jesus kunne få stige inn i hjerte og sinn med all sin nåde og gave. Og så visste de at bønnen kunne være en god vei til hjelp for syke mennesker. Og vi vet at de to brødrene fikk oppleve mye forunderlig på bønnens arena. Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets krone. Ta imot formaningen, og ta imot den styrke og trøst som ligger i løftet. Magne Gamlemshaug Gen.sekr. 3
4 Teaksta: Jon Amundal Ill.: Frode Kalleland Sámás: Rávdná Turi Henriksen
Dersom din bror gjør en synd... 5
Barneleir på KolaTekst og foto: Ronny Heimli Selv om det denne gang ikke var første møte med Kola, sitter man igjen med mange inntrykk og følelser etter en slik reise. Og det er som regel møtet med de mange gode medarbeiderne, deres flotte og nødvendige arbeid, og all materiell og åndelig nød på Kola som gir sterke inntrykk. Denne gang var vi fire kretssekretærer som reiste sammen til Kola. Jon Amundal fra Trøndelag krets, Odd Jarle Osborg fra Møre og Romsdal, Dagfinn Nese fra Sørlandet, og undertegnede fra Bergen krets. At vi valgte å reise 19. til 26. juni, hang sammen med at det i de dager skulle arrangeres barneleir i Lovozero, og vi ville gjerne få oppleve dette. To ganger for året, jul og sommer, arrangeres det barneleir av den lutherske menigheten på Kola. De siste gangene har leiren vært lagt til Samemisjonens hovedsenter på Kola, Både de store og de små følger godt med. Hotell Covas i Lovozero. Etter en lang dags reise med fly fra Oslo til Kirkenes, og egen bil videre, ankom vi Lovozero mandag kveld. Livlig lyd, høy tåfisfaktor og gutter som hang ut av vinduet i nysgjerrighet, vitnet om at barneleiren var godt i gang da vi ankom. Både fordi det var fullt av barn og ledere på hotellet, og av hensyn til at 6
I forgrunnen Jon Amundal, Dagfinn Nese, Odd-Jarle Osborg og tolk Svetlana. voksne kretssekretærer også setter pris på litt søvn, var vi innkvartert i en leilighet noen minutters gange fra hotellet. Alle måltider ble imidlertid inntatt sammen med barna på hotellet, og i den grad vi ønsket og hadde anledning utenom vårt eget program, kunne vi være med i det som skjedde på leiren. Den store forskjellen på denne barneleiren og tilsvarende barneleir i Norge, er først og fremst barna og deres hjemmesituasjon. Mange av dem kommer fra vanskelige hjemmeforhold. Det kan være vanskelige økonomiske forhold, alkoholmisbruk i hjemmet, eller at man ikke lenger har mor eller far, slik det var med et par av guttene på leiren. Slikt gjør inntrykk! Da er det trygt og godt å få være med på leir med voksne som bare vil deg godt, med lek, bibeltimer og mange forskjellige aktiviteter. Denne gang var det Tatjana Telepnjova fra nabolandsbyen Revda som hadde bibeltimene. En ung myndig dame, som med godt humør klarte å samle barna om evangeliets gode budskap til dem. At Tatjana har en sykdom som nokså nylig hadde gjort Det er godt å kunne spise seg mett! henne lam i bena, og som fortsatt var under utvikling, var med å understreke vitnesbyrdet om Guds nærvær og styrke i et menneskes liv, både i gode og i vanskelige dager. Siden mange av disse barna mangler en del av det vi vil kalle for basiskunnskap i oppdragelsen, tar man på leiren også opp andre ting som har med samfunnlivet å gjøre. Denne gang var det trafikkopplæring det handlet om. Alle barna hadde fått sitt eget sertifikat med bilde på, og de ble gjort godt kjent med hva trafikkskiltene betyr og hvordan man skal oppføre seg på veien. En aktivitet som disse barna er ekstra flinke med, er dukketeater. Bak en stor skjerm er små og store medvirkende med sine forskjellige replikker. Og ikke var det småtteri heller, for forestillingen vi kretssekretærer fikk være med på, tok minst et kvarter. En fabel om det å være glad for å være den man er, og å sette pris på vennskap. Siden Bergen krets har eget leirsted med barneleirer, hadde jeg i oppdrag å vise bilder fra siste barneleir på Fagertun. I tillegg hadde barna på den Dukketeater engasjerer både utøvere og tilskuere. Ludmilla Rosinova er instruktør. leiren laget vennskapsbånd til barna på Kola. En fin måte å vise at barna i Norge tenker på og ber for barna på Kola. Vi ønsker at de skal kjenne seg elsket og verdifulle, og at de ved Guds nåde og menneskers omsorg får oppleve at det er håp og fremtid også for dem. 7
Øytun folkehøgskole har mange linjer, bl.a. en som heter Arktis. Der driver de med variert friluftsliv i den er en del av erfaringene. Vi fant dette på Øytuns nettsider. Tekst: Arnstein Foto: Eliane, Majiliz og Arnstein Mandag 25. september rett etter middag satte vi oss på bussen til Arctic Tours med store forventninger. Målet var Øvre Pasvik Nasjonalpark i Øst-Finnmark. Sammen med oss var Jakt og Fiske (også et linjevalg, red. 8 Fakta om Øvre Pasvik Nasjonpark Opprettet i 1970 med 60 km 2, utvidet i 2003 til 120 km 2. Ligger i Sør-Varanger. Utpreget innlandsklima med tørr og varm sommer, tørr og kald vinter. Nesten ingen merkede og synlige stier. Bjørn yngler årlig i området, og Pasvikdalen har Norges tetteste bjørnebestand. Kart og kompass er ekstra viktig i denne flate nasjonalparken. Det er veldig vanskelig å orientere seg uten i denne tette urskogen. Vann og myrer brukes til orientering. Halvparten av Pasviks areal er dekket av furuskog. De eldste trærne som er observert, er ca 450 år gamle. Vannene dekker om lag 20 % av nasjonalparken. Floraen kan virke veldig fattig, men i alt er det registrert ca 190 blomsterplanter her. Det har bodd folk i Pasvik fra tidlig steinalder. Omkring 500 e.kr. ble det samisk bosetning i området. anm.), som også hadde denne urskogen som turmål denne uka. Bussturen tok hele ni timer! Men etter do-pause i Karasjok og ved Tana bru ankom vi nasjonalparken 01.00 natt til tirsdag. Lars (en lærer? Red. anm.) er alltid positiv og går etter den samiske klokken, som da ifølge ham bare var elleve. Vi hadde bestemt oss for å gå de fire kilometerne til det store Ellenvatnet. Dette gjorde morgendagen litt kortere. Alle var i storform etter den lange bussturen, og med godt mot tuslet vi inn til Ellenkoia i stummende mørke. Alle var i soveposen i halv fire-tida. Tirsdagen ble en rolig dag. Målet for dagen var å komme seg over til den andre siden av Ellenvatnet. Dette var en tur på hele tre kilometer! Der slo vi leir og delte oss inn i to grupper. Noen gikk på jakt med Lars og Eivind, resten gikk over grensen til Alle i like godt humør i stummørket. Finland på toalettbesøk. Onsdagen var den store dagen for mange av oss. Den berømte Treriksrøysa var målet for ti av oss. Resten gikk på jakt til Kolfjellet og noen tuslet rundt i leiren. Treriksrøysa er altså der Norge, Finland og Russland grenser til hverandre. Dette var en lang tur på snart 25 km t/r, og det ble mørkt før vi kom tilbake til leiren. På røysa er det veldig strenge regler. Til Finland har vi lov til det meste, men ikke til Russland. Det er ikke lov å krysse grensen, ta bilder, peke inn i landet, kaste en kongle inn i landet og skrike inn i landet. Det koster også 3-5000 kroner å gå rundt varden, som noen Øytun-elever fikk erfare for et par år siden. Men vi pekte, filmet og tok bilder uten at det ble oppdaget. Denne dagen observerte vi fersk bjørne-bæsj, ferske kloremerker
Turid, Magnus, Hilde, Eliane, og Ane. på trær og gamle fraflytta bjørnehi. Spennende! Eivind fikk skutt en stor og fin orrfugl denne dagen. Torsdagen splittet vi klassen. Kristin og Anja gikk til Kolfjellet, som er det høyeste punktet i Pasvik. Arnstein og Lars tok en jakttur mot Kolfjellet, Eivind tok med seg en gjeng på gjeddefiske, og resten gikk rett til leiren der Jakt og Fiske holdt til. Planen var at alle som var på tur, skulle møtes Gammelt bjørnehi. der. Noen brukte kvelden til badstue, mens andre koset seg rundt bålet. Fredag pakket vi sammen og tuslet en kilometer til parkeringsplassen der bussen kom og hentet oss. Ni timer på buss gjennom Finnmark ble en fin avslutning før høstferien Noen ble igjen på kongekrabbefiske, noen drog til Orros, noen til Tromsø og mange drog hjem til familie og venner. Øytun har i år 100 elever med god spredning fra alle fylker. Det er også elever fra Sverige, Russland og Sveits. Alle har friluftsliv på en av skolens sju linjer. Be for skolen og elevene. 9
Øytun folkehøgskole har mange linjer. På skolens nettsider fant vi denne reportasjen fra flytlinjen. På flytlinjen boltrer de seg i elementene vann, vind, fjell, snø og is. Mellom bakkar og berg ut mot Porsangerfjorden 10 Det var ein gong 13 flotte flyt-elevar og to lekre lærarar som skulle på havkajakktur til Porsangerfjorden. Fulle av forventningar og pågangsmot lasta dei sekkane på bussen og drog i veg. Bussturen vart derimot dramatisk avbroten av Kristinas skrik etter John. Kva drøymde ho? Kven veit Vel framme oppdaga vi det verste som kunne skjedd: Maten vart i all iveren gløymd att heime på skulen. Men utan å miste motet av den grunn fortsette dei turen og sjøsette kajakkane. I det flotte septemberveret padla dei i veg ut mot det store havet. Langt om lenge og lenger enn langt surfa dei på bylgjene med niser symjande attåt og ørner svevande over dei. Her fann dei verkeleg flyten!!! Då mørkret byrja senka seg, slo dei seg til ro på ei øy austante sol og vestante måne. Dei slo opp teltet og brente bål medan dei kosa seg med song og latter. Neste dag vakna dei litt slappe, men etter ein shot styrkedrikk (les: myrvatn) hadde dei energi nok til å utforska nye bylgjer. Yo Veggis oppdaga til sin store forskrekking at mobil og anna viktig tilbehør var gløymd att på ei øy me vitja dagen før. Veggis, Maggis og Christer fekk dermed litt ekstra trening ved å vitja denne øya ein gong til. Men til ingen hell. Dermed blei Veggis bøsta på ein tur som skulle vera mobil- og klokkefri. Han mista og lua si då han hadde hengt ho til tørk på bålet, og fann berre ein klaff neste dag. Dagen fortsette med toppturar på enkelte øyer og kikking på fascinerande selar som dukka opp i det store farvatnet. Ut på ettermiddagen ankom dei Reinsøya, kor alle gjekk topptur før det dei hadde att av middagen, vart tilberedt. Nam-nam, sa dei når dei slafsa i seg maten. Og etter endå ein kveld med song, latter og hugleik på staur, kraup dei fornøgde opp i soveposen til ei god natt søvn. Siste dagen fauk av garde akkurat slik dei fauk over bylgjene på havet. Det gjekk så knakande fort at me byrja beint å lura på om me nett hadde fått på ein påhengsmotor. På vegen heim møtte dei Change, Bob, TJ og Fluff, som haika med flyt-bussen bort til Sennalandet. Slik vart denne turen avslutta verdig og vellukka. Skrive av elevane Elin Serine Nordtveit og Katrine Nord Stalheim. Sju s(k)jønne sjeler i kajakk. Foto: Silje Skogesal.
Mitt bønnesvar Av Ann Kristin Gamlemshaug «Legg din vei i Herrens hånd. Stol på Ham, så griper Han inn!» (Salme 37,5) Gud er forunderlig. Han svarer på bønner akkurat i sin tid og på en slik måte at du bare løfter blikket oppover og lovpriser Ham for Hans storhet! For ofte får du ikke bare svar på det du ber om, men enda mer! I sommer var jeg på sommerferie med mine brødre i Danmark i en uke. Vi bodde i den vakre byen Århus, og hadde utflukter både til Skagen og København. Vi hadde mange flotte opplevelser i den varme sommersolen. En kveld fikk vi imidlertid en opplevelse vi ikke kommer til å glemme. Noen vil nok si at det var en «filleting», men for oss ble det stort! I uken før vi dro til Danmark, var vi på Kristent Nettverks sommerkonferanse på Stokke, og det var med et oppløftet sinn vi dro derifra til vårt naboland i sør. Denne ettermiddagen hadde vi bestemt oss for å gå ut og se på kveldslivet i Århus gater, spise litt middag og observere folkelivet. Vi kjørte litt rundt og fant et parkeringshus der vi kjørte inn og satte ifra oss bilen. Så tuslet vi ut i gatene, ned til elven og fant oss en hyggelig restaurant hvor vi satte oss ned og bestilte mat. Vi drøste og koste oss med maten, og så gikk vi tilbake mot parkeringshuset. Det var låst! Parkeringshuset var dekket med gitter, og et lite skilt på veggen fortalte oss at parkeringshuset var åpent fra 0600-2200. Vi så på klokken. Den var akkurat passert 22.00. Æsj! Nå var gode råd dyre. Vi skulle reise heim neste dag, og så mørkt på å skulle styre med dette morgenen vi skulle ta avsted. Vi så på skiltet en gang til. 22.00. Æsj nok en gang! På veggen rett imot sto det et telefonnummer man kunne ringe, til Securitas. Vi er jo moderne ungdommer og gikk med mobiltelefon på oss, og jeg fikk æren av å ringe. En mann svarte. «Er dere danske statsborgere?» «Nei.» «Dere må betale så og så mye for tjenesten. Hvor er dere? Vi sender en mann så snart vi kan. Hvilket nummer kan vi nå deg på?» En rask samtale, og så var det bare å vente. Og vente og vente. Vi trasket opp hovedgaten der vi var, og ned igjen. Og opp igjen og så ned igjen. Så satte vi oss og ventet og en securitas-bil raste forbi. Kunne det være den? Nei, den dro videre. Vi stakk innom McDonald s rett oppi gata for å låne et toalett og kjøpe oss en is, stadig mens vi holdt et øye med parkeringshuset. Hadde vi penger til å betale? Storebror gikk til en minibank. Kanskje måtte vi også betale for parkeringen? Slik gikk vi og ventet. Så ringte mobilen min: Hvor vi var? Jo, ved det og det kjøpesenteret i den gata. Er dere der? Det var ikke det vaktmannen som ringte hadde fått beskjed om, så han lette etter oss på et annet kjøpesenter. Han kunne ikke komme og hjelpe oss, men han skulle høre om det var noen andre biler i nærheten. Klokka var 22.45, og han kunne ikke garantere noe. Skuffelsen ble stor. Hva nå? Vi hadde ikke mange andre muligheter. Skulle vi ta taxi hjem? Skulle vi ringe noen? Hva med reisen heim i morgen tidlig? Vi måtte jo ha ut bilen! Helst nå. Vi trasket og ventet. Klokka ble 23.00. Ingen bil. Klokka ble 23.05. Fortsatt ingen bil. Mange travle mennesker passerte både til fots og i bilene sine, men ingen kunne hjelpe oss. Ei dame kom og låste seg inn til parkeringshuset, hun bodde i det bygget. Vi forklarte situasjonen for henne, men hun kunne dessverre ikke hjelpe oss. Der stod porten vid åpen foran oss og bilen vår rett foran nesen på oss, klar til å kjøres ut, men hun kunne ikke la oss gå inn og hente den. Vi forsto det, og måtte se på at porten ble lukket og låst og vi sto like hjelpeløse tilbake. Så sa jeg til brødrene mine. «Nå ber vi til Gud om at Han må hjelpe oss. Vi tror tross alt på en Allmektig Far!» Så vi ba: Kjære Far, takk at du alltid hører oss når vi ber! Herre, du ser oss nå! Du ser det problemet vi har havnet opp i, og Herre, vi ber om at innen fem minutter må det komme noen som kan hjelpe oss! Amen.» Vi så på hverandre og smilte. Klokka var 23.09. Vi trasket rastløse rundt. Klokka gikk, vi sendte raske blikk opp og ned gata, og snakket om hva vi skulle gjøre. Typisk oss! Typisk at sånt skulle skje. At vi ikke kunne lære! Hadde vi bare sett skiltet!! Klokka ble 23.14 og ingen hjelp var å se. Men jo! Like før klokka tikket inn 23.15 suste en securitas-bil inn rett foran nesen på oss, og stoppet. Om det var vi som trengte hjelp? Ja! Halleluja, JA! Takk, Herre! Den hyggelige vaktmannen låste opp porten for oss og kvitterte for pengene han fikk for tjenesten. Vi skulle slippe å betale for parkeringa. Om vi var nordmenn? God tur heim og adjø! Vi satte oss i bilen og kjørte mot Bygvangen 9 hvor vi bodde. Vi så på hverandre. «Så dere på klokka? 23.14, på slaget fem minutter etter at vi ba.» Herren er stor! 11
Anton Vesterfjell har gått bort 12 Lørdag kveld 7. oktober kom det et sørgebud fra Kypros i Middelhavet. Tidligere kretssekretær Anton Vesterfjell hadde lagt ned sin vandringsstav mens han var på Kypros sammen med en reisegruppe fra SI-reiser. Anton Vesterfjell ble født i Bindal på Sør-Helgeland 1. november 1922. Her hadde han sin oppvekst, og 23 år gammel begynte han sin livslange tjeneste som predikant i Norges Samemisjon. Fram til 1963 reiste han i landsstyrets tjeneste, og de første årene virket han mest på Helgeland og i Nord-Trøndelag. Etter hvert fikk han en stadig større del av landet som virkeområde. Anton Vesterfjell ble stående i vekkelse flere steder, og til tider arbeidet han som sjelesørger både dag og natt. I 1963 ble Anton Vesterfjell barneog ungdomssekretær med hele landet som virkefelt. Fire år senere tok han fatt som kretssekretær i Romerike krets, og fra 1970 1987 hadde han tilsvarende stilling i Trøndelag. Fra 1987 til sin død var han med i forkynnertjenesten i Trøndelag, og i flere år hadde han et særlig ansvar for virksomheten blant sitt eget folk sørsamene. I unge år fikk Anton Vesterfjell bygge et godt hjem sammen med sin kjære Oline. De fikk to kjekke gutter sammen, og etter hvert fikk de også seks barnebarn. Høsten 1992 besøkte Anton Vesterfjell samiske bosetninger på Kolahalvøya sammen med noen svenske sørsamer og predikanter, og dette ble begynnelsen til et sterkt og brennende engasjement for samene i dette området. Vesterfjell oppfordret Samemisjonen til å ta opp et evangelisk, diakonalt og kulturelt arbeid blant samene i Russland, og et par-tre år senere var dette en realitet. Vesterfjell besøkte Kola flere ganger, og han kom alltid tilbake med sterke og levende beretninger fra arbeidet der borte. En gang sa han det slik: Det arbeidet som utføres på Kola, er så stort og rikt at misjonsfolket i Norge ikke makter å se hvor stort det er! Anton Vesterfjell framsto som en omsorgsfull, engasjert og livsnær predikant og en varmhjertet rådgiver og sjelesørger. På mange av hans reiser ble mye av tiden benyttet til husbesøk og sjelesorg, og i de perioder han var hjemme, var det mange som ringte for å samtale om vanskelige ting i liv og virke. Vi vil også nevne at Vesterfjell var et bønnemenneske av rang. Han brukte mye tid til bønn, og han bad for en rekke mennesker. Han hadde et stort syn for å be for syke mennesker, og i årenes løp opplevde han mange store ting på bønnens arena. Anton Vesterfjell hadde et ungdommelig sinn gjennom hele livet, og han hadde stadig god kontakt med barn og unge der han reiste. Slik sett var det en stor opplevelse for ham å være bestefar på barneleiren han deltok på den siste gangen han var på Kola. Vesterfjell fikk beholde en rimelig god helse like til det siste, og i fjor vår opplevde han å stå i vekkelse på Stjørdal sammen med evangelistene Marit og Irene fra Indremisjonsforbundet. Og på nytt fikk Anton god bruk for sine nådegaver som forkynner, sjelesørger og forbeder. Anton Vesterfjell har nytt stor tillit blant Samemisjonens arbeidere og fotfolk, og han har vært arbeidernes representant i landsstyret. I juni 1996 ble Anton Vesterfjell hedret med kongens fortjenestemedalje i sølv. Det var fylkesmann Kåre Gjønnes som foresto overrekkelsen under et kretsmøte på Rødde folkehøgskole i Sør-Trøndelag. Den siste dagen Anton Vesterfjell levde, avla han et mektig vitnesbyrd om sin Frelser og Herre for sine reisevenner på Kypros. Noen timer senere ble livstråden klippet over, og Anton var vel i havn. Begravelse fra Strindheim kirke Anton Vesterfjell ble begravet fra Strindheim kirke tirsdag 17. oktober, og ble jordfestet på Strinda kirkegård, Moholt. Sokneprest Jan Øyvind Grøm forrettet i begravelsen, og han holdt en personlig og innholdsrik minnetale om Anton. Han brakte en hilsen fra Antons hustru Oline, sønnene Sverre og Einar m/fam., og søsken m/ fam. Svein Peder Vesterfjell brakte en hilsen fra barnebarna, og deretter stilte de seks barnebarna opp og la sine blomster på bestefars båre. Magne Gamlemshaug holdt en takketale på vegne av Samemisjonen og Trøndelag krets, og han løftet fram mange gode sider ved Antons mangeårige liv og virke. Jon Teigen og Marit Stokken hilste på vegne av SI-reiser, og gav en gripende beretning om Antons siste dager og timer på Kypros. Etter minnetalene sang Jens Malum Hjemme i himlen, og under sin skrifttale stanset Jan Øyvind Grøm ved noen vers fra Fil. 1. Vers 21 lød med ekstra styrke i kirkerommet: For meg er livet Kristus, og døden en vinning. Før båren ble båret ut av kirka sang Jens Malum Karl Martinussens vidunderlige salme: Ja, engang mine øyne skal se Kongen i hans glans. Knut Størdal satt på orgelkrakken, og han skapte en fin musikalsk ramme rundt begravelsen. Til innledning
spilte han et stykke med sørsamisk preg. Temaet var hentet fra reindriften, og en kunne høre trinnene fra lederreinen som gikk i front. Minnesamvær i Frikirka Etter jordfestelsen på Strinda kirkegård var det minnesamvær i Frikirka. Sverre Vesterfjell ledet samværet på en fin og solid måte, og Einar Vesterfjell sang Din, o Jesus, din å være. Det ble formidlet hilsener fra flere hold, og det ble tegnet et fint og mangfoldig bilde av ham som hadde gått bort. Vi sang flere sanger sammen, og bevertningen var både rikholdig og god. Det var mye lys over Anton Vesterfjells reisedag. Det hadde nok sammenheng med at Anton levde som et lysets barn, og forlot denne verden i det gode lyset fra Jesu oppstandelse. Anton Vesterfjell har gjort seg ferdig med sin reise gjennom livet. Du og jeg har ennå noen skritt å gå. La oss fullføre det løp som er satt opp for oss med blikket festet på Jesus, troens opphavsmann og fullender (Hebr. 12, 1b 2). Vi lyser fred over Anton Vesterfjells gode minne. For Norges Samemisjon Magne Gamlemshaug gen.sekr. Johanne Hernes til minne Samenes Venn Juovllat 2006 Julen 2006 Johanne Hernes, Trondheim, la ned sin vandringsstav 30. juni, 86 år gammel. Johanne Hernes var misjonærdatter (født Ofstad) og hun ble født i Hunan i Kina 30. april 1920. Da Johanne var småjente, brøt familien opp fra Kina på grunn av sykdom i familien. Johanne fortalte imidlertid at hun kunne snakke kinesisk flytende da hun var fire år. Johanne tok sin eksamen artium i 1940, og hun tok deretter eksamen ved Myklands handelsskole. I unge år ble hun gift med fotograf Hernes i Trondheim. Johanne Hernes arbeidet som kontorsekretær i Djønne & Co. og Fotosentralen, og en periode var hun vikar ved Nidaros bispekontor. I januar 1977 ble hun ansatt som kontorassistent ved Samemisjonens hovedkontor. De første 2 ½ år arbeidet hun som sekretær for gen.sekr. Gunnar Skagestad, og fra sommeren 1979 til våren 1986 var hun sekretær for Magne Gamlemshaug. Sommeren 1980 besøkte Johanne Hernes sitt fødested i Kina sammen med en søster. Hun kom hjem med mange rike minner i sin bagasje, og var overveldet over den varme og vennlige mottakelse de hadde opplevd i Kina. Juleheftet 2006 Johanne Hernes utførte sitt arbeid ved hovedkontoret med flid og vennlighet. Hun var sekretær for arbeidsutvalg og landsstyre, og hun hadde ekstra mye å gjøre de årene det skulle holdes landsmøter. Det er vemodig å tenke på at Johanne Hernes har forlatt oss. Vi har mange gode minner etter samarbeid og samvær med henne, og vi lyser fred over hennes gode minne. For Norges Samemisjon Magne Gamlemshaug Gen.sekr. kan bestilles enten på ditt kretskontor eller direkte fra hovedkontoret (tlf. 73 87 62 50). Hjelp oss å få heftet ut! Da er du med på å spre et budskap og finansiere et misjonsarbeid. Prisen er kr.45,- pr. stk. Av innholdet nevner vi: * Bøye Vigdal er en engasjert praktiker * Morten Alsvik har skrevet andakt * Hvordan elever fra Varden skole i Troms opplevde møtet med jevnaldrende på Kola * Lisbeth Ravna Strømsnes ser tilbake på barndommen * Idar Reinås gikk på Den Samiske Ungdomsskolen * Reiser til Kautokeinos Østfjell i forskjellige tidsepoker * Fortelling om en dukke på langtur * Fortelling om kallets kvaler * Hvem var egentlig sunnmøringen Adolf Steen? DET GÅR FINT AN Å BRUKE JULEHEFTET SOM EN JULEGAVE! Vi tror også at det er ganske lettsolgt. Bare prøv! -------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Til Norges Samemisjon, Kongens gt. 14 B, 7011 Trondheim Send meg stk av Samenes Venns Julehefte 2006. Navn: Adresse: Postnr. og sted: 13
40-års jubileum! Tekst og foto: Ronny Heimli I år har samemisjonsforeningen Lyset i Blomsterdalen 40-årsjubileum, og det måtte selvfølgelig markeres. Hva er da bedre enn å invitere til jubileumsmøte på bedehuset Karmel i Blomsterdalen? Åtte driftige misjonsdamer, fortsatt fulle av energi og pågangsmot, sørget for en fin ramme rundt jubileumsmøtet som samlet knappe 40 personer, unge som eldre, denne torsdagskvelden. Birger Myklestad, tidligere kretsstyremedlem og gift med Britt Myklestad som er leder for misjonsforeningen, ledet møtet med god og trygg hånd. Kretssekretær Ronny Heimli, som var kveldens taler, hadde nylig vært på Kola, og hadde derfor også mange levende inntrykk å formidle fra sin tur. Behovet for hjelp på Kola er stort, og både forbønn og pengegaver har stor betydning. Mange satte stor pris på at Lovsangsgruppen deltok på møtet med fin sang. Etter kaffe og nydelige kaker måtte jubilantene frem for intervju, og der fikk vi høre hvordan disse åtte damene, som ved oppstart i mars 1966 stort sett var småbarnsforeldre, hadde kommet i gang med samemisjonsforeningen. Godt fellesskap har det vært omkring bønn, samtale, god mat og innsats for misjonen, og de aller fleste som var med fra begynnelsen, er fortsatt med. Man kan ikke annet enn å bli imponert over den trofaste innsatsen disse kvinnene har stått for i 40 år. I stor takknemlighet for dette ønsker vi dem Guds rike velsignelse over liv og tjeneste. Anna Fuglesteg 90 år 14 Anna Fuglesteg, Skjolden i Sogn, fylte 90 år 7. november. Hun hadde sin oppvekst i Luster, men i moden alder tok hun sykepleiereksamen ved Telemark sentralsykehus. I januar 1961 kom hun til Kautokeino sykestue og gamlehjem som sykepleier, og høsten 1962 tok hun fatt som bestyrer samme sted. Denne stillingen hadde hun helt til sommeren 1982. Da reiste hun til hjemlige trakter og var aldershjemsbestyrer der de siste årene av sitt yrkesaktive liv. Anna Fuglesteg utførte en stor gjerning de årene hun arbeidet ved sykestua i Kautokeino. Hun nådde langt inn i samefolkets hjerter, og hadde et stort syn for de åndelige behov ved institusjonen og i lokalmiljøet. Hun sørget for regelmessige andakter ved hjemmet, og satt mang en kvelds- og nattetime og holdt syke og døende mennesker i hånden. Hun var aktivt med i den lokale søndagsskolen, la til rette for møter ved Kautokeino bedehus, var kirketjener i Lahpoluobbal kapell, og tok imot Samemisjonens predikanter med gjestfrihet og vennlighet. Jeg kan huske en bitende kald vinterdag rundt 1980. Vi var i området ved Lahpoluobbal og holdt møter i forbindelse med det årvisse vinterstevnet. Om ettermiddagen gikk vi inn i kapellet for å varme oss litt før neste møte. Da vi kom inn, stod det en rykende varm kjøttgryte på det lille kjøkkenet. Det var Anna Fuglesteg som hadde kjørt de fire milene fra Kautokeino for å gi trette og blåfrosne predikanter det de trengte akkurat der og da. Da Anna Fuglesteg sluttet som bestyrer ved Kautokeino sykestue og gamlehjem, var det noen som sa det slik: Anna Fuglesteg har vært som en mor for oss som bor her i Kautokeino. Dette utsagnet sier mye om hennes gode virke i bygda. Vi i Samemisjonen ønsker å takke og hedre Anna i forbindelse med hennes 90-årsdag, og vi vil ønske henne Guds rike velsignelse og kraft til de dager som ligger foran. For Norges Samemisjon Magne Gamlemshaug
Det skjer i Stavanger krets Søndag 3/12 kl.14.00: Adventsfest på Nordlys. i Møre og Romsdal krets I anledning landsstyrets møte i Skodje er alle velkomne til følgende åpne samvær: Lørdag 18/11 kl.18.00: Misjonsfest Valle bedehus. Formann A. Nilssen, gen.sekr. M. Gamlemshaug og ass. gen.sekr. T. H. With deltar. Sang: Emblem kr. mannskor. Søndag 19/11 kl.11.00: Skodje kyrkje: Magne Gamlemshaug Ålesund kirke: Thor Henrik With Godøy bedehuskapell: Jesper Johnsen Søvik bedehus (møte): Morten Alsvik Søndag 19/11 kl.19.30: Møte på Skodje bedehus. Tale: Morten Alsvik. i Trøndelag krets J U L E S A L G LØRDAG 2. DES. 2006 Misjonssalene, Sommerveiten, Trondheim Kl.11.00: SALGET STARTER. Salg av bl.a. håndarbeider og julebakst. Loddog åresalg. Kafeteria. Kl.13.00: Vi samles om Guds ord og sang. Kl.16.00: Møte. Tale: Magne Gamlemshaug. Sang/musikk: Trekkspillkameratene. Trekning av kretslotteriet. Skaff nye abonnenter! Er du fornøyd med Samenes Venn? Det håper iallfall redaktøren at du er. Kan du da gjøre Samemisjonen den tjenesten å reklamere for bladet til dine kjente? Vi trenger veldig mange nye abonnenter. Du kan lokke dem med følgende tilbud: Fra nå + år 2007 for kr.250,- (= gratis resten av år 2006!!) Tilbudet gjelder også nye gaveabonnement. Et abonnement er forresten et veldig godt julegavetips! Ta en telefon, send et brev eller en Den nærmer seg med stormskritt, tiden for Julegavetips Det er ikke lett å finne på julegaver til folk som har alt. Og mange av oss har ikke plass til mer i skuffer og skap. Hvorfor ikke la julegaven dette året bli litt annerledes? Gi en julegave som hjelper mennesker i store vansker! Gi et julegavekort til beste for Samemisjonens arbeid på Kola! Vi har laget fine gavekort som du kjøper hos oss. Hvert kort må lyde på minst 100 kroner. Pengene går til å avhjelpe akutt nød blant mennesker på Kola. Gavekortet sendes ikke til Kola, men til din slektning eller venn som har alt fra før. Gavekortet erstatter altså gaven han ellers ville ha fått. Samtidig sparer du ditt hode for påkjenningene det er å tenke ut finurlige julegaver. Altså: Du gir julegaven Til onkel Elling fra Grete og Hans på følgende vis i stedet for konfekt, tøfler, sokker o.l.: Bestill gjennom hovedkontoret. Adresse og telefonnummer finner du på s.15. Eller betal inn til konto 3000.15.18530. Husk å fylle ut ditt navn, hvor mange kort du vil ha og hvilket beløp det skal være på hvert kort. Så fyller vi inn beløp, kvitterer og sender kortene til deg. Så fyller du selv inn Til onkel Elling og fra Grete og Hans. Da har du løst to gave- problemer i én operasjon! Genialt ikke sant!? Samenes Venn Norges Samemisjon Ansvarlig redaktør: Generalsekretær Magne Gamlemshaug Redaktør: Rigmor Hølmo ADRESSE: Samenes Venn Norges Samemisjon Kongens gt. 14 B 7011 Trondheim Tlf. 73 87 62 50 Fax: 73 87 62 60 e-post: hovedkontoret@samemisjonen.no Web: http://www.samemisjonen.no ABONNEMENT: 11 nr. pr. år Ordinær årspris: kr. 250,- Til utlandet: kr. 300,- For kontingent: Konto nr.: 3000.15.18565 For offer og gaver til misjonsarbeidet (også skattefrie): Konto nr.: 3000.15.18530 er en uavhengig organisasjon med samme bekjennelsesgrunn som Den norske kirke. Samemisjonens mål er: På bibelsk og evangelisk-luthersk grunn å utføre indremisjonsarbeid blant den samiske befolkning. Siden 1993 har Samemisjonen også startet opp arbeid blant samer på Kolahalvøya. Samemisjonen ser det som en oppgave å støtte samisk språk og kulturarv. Støttevirksomheten omfatter 7 kretser. Landsstyrets formann: Arvid Nilssen Hillerenvn. 60 5174 Mathopen Tlf. 95 77 37 75 Trykk: Wennbergs Trykkeri AS 15
B-PostAbonnement Kretsmøtet i Troms ble avholdt på Soltun folkehøgskole, Skånland, 10. og 11. juni. Av Karstein Mortensen I god tradisjon ble det også i år avholdt kretsmøte/årsmøte for Troms krets på Soltun folkehøyskole, Skånland, helgen 10. og 11. juni. Allerede på fredag kveld var noen kommet som skulle være med på møtet, og sokneprest Morten Alsvik holdt andakt til de fremmøtte. Lørdag var det årsmøte, og de fremmøtte ble ønsket velkommen av formann Karstein Mortensen. Andakten ble holdt av sokneprest Jesper Johnsen, som var innom møtet. Han har tidligere vært sokneprest i Kvænangen og er nå medlem av landsstyret. På årsmøtet var det 13 personer tilstede, og det ble trygt ledet av Johannes Sørensen. Både årsmelding og regnskap ble godkjent. I tillegg vedtok årsmøtet at kretsstyret skal reduseres fra sju til fem medlemmer og tre varamedlemmer. Ellers ble det snakket om Samemisjonens arbeid i kretsen, og at vi må prøve å få rekruttert nye og yngre personer til å være med på det viktige arbeidet organisasjonen gjør, spesielt med henblikk på Kola- arbeidet. Årsmøtet hadde besøk av lærer og journalist Idar Reinås, som er same og oppvokst i Skånland-området. Han hadde et interessant innlegg hvor han fortalte om hvordan det var å vokse Skånland kirke. Foto: Torbjørn Pettersen. opp som barn av en samefamilie i etterkrigstiden, hvordan det var på skolen og at deres forfedre ble sett ned på av bygdefolket. (Idar Reinås kan du også møte i årets julehefte. Sørg for å skaffe deg det! Red.) På ettermiddagen holdt generalsekretær Magne Gamlemshaug bibeltime over Hebr. 4.12. På lørdagskvelden var det misjonsinformasjon om arbeidet i Finnmark og på Kola. Kveldens andakt var ved Gamlemshaug. Søndag var det norsk/samisk gudstjeneste i Skånland kirke sammen med menighetens sokneprest Geir-Arne Solum. Her forrettet Gamlemshaug på samisk og norsk sammen med soknepresten. Gamlemshaug holdt preken samt at liturgi, tekstlesning og salmer var tilgjengelig på begge språk under gudstjenesten. Etter gudstjenesten var det ordnet til kirkekaffe bak i kirka hvor det ble gitt anledning til å informere og stille spørsmål om Samemisjonen arbeid både i Finnmark og på Kola. Etter årsmøtet består kretsstyret av: Torbjørn Pettersen, Annie Sørensen, Aud Mathiasen, Elrid S. Jensen, Erna Kvien, Varamedlemmer: Hjørdis Steilbu, Ruth Edvartsen, Ebba Johansen, Balsfjord Tromsø Balsfjord Rotsund Balsfjord Vangsvik Balsfjord Tromsø