IAESTE-jobb i Mongolia, sommeren 2016. Jeg har kjent til IAESTE siden jeg startet å studere geologi høsten 2012. Muligheten til å få sommerjobb i et fremmed land og samtidig bli kjent med ny kultur og nye mennesker har alltid vært en drøm. Da den utlyste stillingen til et sommer-internship på geologi dukket opp, nølte jeg ikke med å søke. Forventningen til oppholdet var blandet. Jeg håpet at jeg skulle få se mye av landet, møte spennende mennesker og få et læringsutbytte jeg kunne ta med meg videre i studie og arbeidslivet. Da jeg ble nominert, bestilte jeg flybilletter og tok vaksinene som var nødvendig. Jeg bestilte en fleksibel flybillett som gjorde at jeg kunne endre hjemreisedato dersom det føltes nødvendig. Det vil jeg anbefale å gjøre som en trygghet. Ellers fikk jeg en kontaktperson i Ulaanbaatar som skulle svare på mine spørsmål frem til avreise. Han var veldig derimot treg med å svare på email, så jeg visste veldig lite om hva jeg kom til. Jeg ble anbefalt å søke studentvisum siden jeg etter planen skulle være der mer enn 30 dager og arbeide der. Kontakten min i Ulaanbaatar gjorde ikke jobben sin i tide så jeg sendte med en søknad om turistvisum i tillegg, noe som viste seg å være lurt. Dersom man skal oppholde seg i landet i mer enn 30 dager må man søke forlengelse av turist-visumet til immigrasjonsmyndighetene i Mongolia. Dette ordnet jeg med en gang jeg kom ned. Ellers er det viktig å sjekke om reiseforsikringen dekker eventuelle skader/problemer, og søke folketrygden. Jeg reiste fra Stavanger 28.Mai og var fremme i Mongolia morgenen den 29.mai. Jeg hadde selv tenkt at det var lurt å komme et par dager i forveien, siden det sto i arbeidsbeskrivelsen at jobben startet 1 juli. Jeg hadde sendt flere mailer om at jeg ønsket å bli hentet på flyplassen, men når jeg landet var det ingen som møtte meg der. Det var en misforståelse mellom min nokså udugelige kontakt og min arbeidsgiver. Heldigvis hadde jeg en adresse på arbeidskontrakten så jeg kom meg i en taxi og kjørte til universitetet. Da jeg endelig møtte mine arbeidsgivere ble jeg veldig lettet. De oste av godhet og beklaget seg for misforståelsen. De tok meg med for å spise tradisjonell Khuushuur og skaffet meg sim-kort så jeg kunne kontakte de hjemme. De viste meg studenthjemmet der jeg skulle bo, omtrent 500 meter fra universitetet. Jeg var heldig og fikk et helt dobbeltrom for meg selv. Standarden på rommet var middels dårlig, litt slitt og uten Wifi. De slår av varmtvannet i store deler av Ulaanbaatar i juni, så det ble noen kalde dusjer og improvisasjon med vannkoker. Mine to arbeidsgivere Mohn Tsengil og C himed. Det var ikke kjøkken, så de fleste måltidene spiste jeg på restauranter. Det er flere gode spisesteder i område av både tradisjonell mongolsk mat og mer «kjent»-mat som indisk, mexicansk, fransk osv.. Prisene var såpass lave at jeg vil ikke si at det svidde i lommeboken heller. Det
viktigste er å holde seg positiv selv om forholdene er annerledes. Man kommer til et utviklingsland hvor standarden generelt er dårligere, men det er også en del av sjarmen. Jeg opplevde litt utrygghet i starten av oppholdet. Jeg var litt usikker på hvor det var «trygt» for en blond stavangerjente å bevege seg. Jeg fant ingen på studenthjemmet som snakket engelsk, så jeg skal ikke legge skjul på at jeg også til tider følte meg litt alene og langt hjemmefra. De første dagene var det ikke så mye jobb, så jeg fant ut at det var lurt å utforske byen litt tidlig på dagen. Slik ble jeg litt tøffere etter hvert. Jeg fikk også en god omvisning rundt i byen av en godt engelsktalende masterstudent som tok godt vare på meg. Jeg hadde nok forventet å ha litt arbeidsoppgaver mens jeg var på universitetet. Jeg ba om noen artikler og fikk omvisning på labene men ellers var det nokså mye venting. Opplevelsen startet vel først da vi dro ut i felt. Vi var en gjeng med 36 studenter, 2 professorer og 2 masterstudenter, inkludert meg selv, som ble transportert i to gule minibusser. Vi kjørte flere timer hver dag og campet på nye lokaliteter som ekte geologinomader. Dette var virkelig en måte å bli kjent med et nytt land og kultur. Temperaturen var svært varierende. Nettene var alltid kjølige, noe som gjorde at jeg fikk en god natt søvn. Vi hadde dager hvor det var skyfritt og 28 grader mens andre dager var det mer lignende norsk sommer med regnvær og 12 grader. Jobben som feltassisten ble kanskje ikke helt som forventet. Problemet er vel at jeg ikke snakker flytende mongolsk og studentene ikke snakket et ord engelsk. Det viser seg at geologi og kroppsspråk ikke er så forenelig som man skulle tro. Derfor endte nok turen mer en som opplevelse enn jobb. Heldigvis fikk jeg også sett noen spennende lokaliteter med utdødde vulkaner, lavastrømmer, sanddyner, forkastninger, Mongolias eneste foss (!!) og et par meandrerende elver. Vi hadde faktisk en hel dag på museum hvor vi bare lærte om Mongolias historie, så jeg var jo litt heldig der også. Professor C himed og ungene snakket godt engelsk, de var alltid flinke i å inkludere meg selv om en del samtaler var på mongolsk. Det var flere ganger jeg måtte klype meg selv i armen for å forstå at jeg faktisk var der. En plass i Mongolia jeg ikke aner hva heter, og jeg finner det vel ikke ut heller. Ville hester galopperte langs med bussen, 30 ørn fløy over teltduken etter et kraftig regnskyll og nomader samlet sauene sine med motorsykkel. Ja, moderne nomader kjører motorsykkel og ikke hest. Jeg hadde ønske om å besøke et tradisjonelt ger og ri på kamel, så det ordnet de også. På feltturen var vi delt inn i grupper hvor vi laget mat. Jeg var på matgruppe med professor C himed, hans to barn, professor Kshiche og Ari. Alle var flinke til både matlaging og oppvask. Jeg likte maten overraskende godt, men må innrømme at man kan bli litt sliten av salt kjøtt-suppe 2 ganger daglig i 10 dager. Jeg fikk også mulighet til å bli igjen på et annet feltkurs med andre-års studenter, men her snakket hverken forelesere eller elever engelsk. Jeg ble syk den siste dagen, så jeg fant ut at det var lurt å komme seg til byen dersom jeg skulle bli verre. Når man blir syk i et slikt land kommer hjemlengselen fort. Derfor ombooket jeg flyet 1 uke før jeg hadde planlagt, også fordi arbeidsgiverne mine reiste til Japan. Heldigvis ble jeg fort frisk. De hjalp meg med medisiner og tok meg med ut for å spise slik at jeg fikk i meg mat. De tok seg veldig godt av meg. Det ble ikke arrangert noe av IAESTE i mongolia, og det var heller ingen andre internasjonale studenter som var der samtidig som meg. Likevel ble jeg kjent med noen Amerikanere, Koreanere og franskmenn. Endelig fikk jeg det litt sosialt på kveldene også. Jeg ble med på turer i fjellet utenfor Ulaanbaatar og ble med på karaoke-bar. De viste meg også nye spisesteder hvor det var lettere å komme i kontakt med andre turister. Dette gjorde slutten på oppholdet mye bedre.
Jeg vil oppfordre alle til å søke jobbene til IAESTE. Mitt internship var relativt kort, kun 4 uker. Selv om jeg flere ganger ønsket et større faglig utbytte følte jeg at jeg vokste mye på opplevelsen som person. Jeg klarte å få meg gode venner på kort tid i et land som er veldig ulikt Norge. Jeg klarte å organisere turen selv og tok sjansen selv om jeg ikke visste hva jeg kom til. Det viktigste var nok å være tålmodig, selv om ikke alt går i samme tempo som i Norge. I følge min professor er punktligheten ikke mongoleres sterkeste side «you have before noon, and after noon, the exact time is not important». I slutten av oppholdet mitt la jeg inn et ønske til arbeidsgiveren min om at de kunne ta inn to studenter neste år, ting hadde nok vært enklere om man ikke måtte ta alle avgjørelser alene. Den økonomiske situasjonen på universitetet og landet generelt er veldig dårlig, men dersom de har ressurser neste år ville de veldig gjerne gjøre det. De var også enige i at de burde ha et bedre opplegg på universitetet. Under har jeg laget en liten bilde-oppsummering. Jeg fikk holde en ekte ørn ved Genghis Khan Equestrian Statue. Til høyre er bilde av Ari, en trofast masterstudent, som tok meg med på denne utflukten. Det var ingen tvil om at Professorene hadde det råeste teltet og det beste utstyret. Erfarne feltgeologer
En av de vakreste lokalitetene jeg har vært. Her kom det også en fryktelig regn og tordenstorm, det var utrolig at alle teltene sto dagen etterpå Denne sauen har jeg spist (!!). Her er vi på besøk hos en nomade-familie som bor i et Ger. Vi får servert hjemmelaget yougurt og småkaker. Alle mongolere er veldig gjestfrie. Mongolias eneste foss. Villhester som gresser utenfor campen Bussen punkterte, men de hadde fikset et punktert dekk noen ganger før virket det som.