Preken 7. søndag i treenighetstiden, 3. juli 2016. Dette hellige evangeliet står skrevet hos evangelisten Markus i det 5. kapitlet. Nå var det en kvinne der som hadde hatt blødninger i tolv år. 26 Hun hadde vært behandlet av mange leger og lidd mye, og alt hun eide, hadde hun brukt uten å bli hjulpet; det var heller blitt verre med henne. 27 Hun hadde hørt om Jesus, og nå kom hun gjennom mengden og rørte ved kappen hans bakfra. 28 For hun tenkte: «Om jeg så bare får røre ved klærne hans, blir jeg frisk.» 29 Med en gang stanset blødningen, og hun merket at hun var blitt helbredet for plagen. 30 I det samme kjente Jesus at en kraft gikk ut fra ham, og han snudde seg i folkemengden og sa: «Hvem rørte ved klærne mine?» 31 Disiplene sa: «Du ser hvordan folk trenger seg på deg, og så spør du hvem som rørte ved deg.» 32 Men Jesus så seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det. 33 Kvinnen skalv av frykt, for hun visste hva som var skjedd med henne, og hun kom og falt ned for ham og fortalte ham alt som det var. 34 Da sa han til henne: «Datter, din tro har frelst deg. Gå bort med fred; du skal være fri for din plage.» Slik lyder det hellige evangeliet.
2 Helbredelser kan skje på så mange slags måter. Evangeliene forteller om mennesker som Jesus helbredet både på eget initiativ, fordi han syntes synd på dem, og på andres initiativ. Det kunne være venner eller slektninger som gjorde alt de kunne for å bringe den syke til Jesus. Vi skjønner at Jesus ble regnet som en stor helbreder som ga håp til mange fortvilte mennesker. Men denne fortellingen er den eneste jeg kan komme på, hvor Jesus helbreder uten at han vet det selv. I denne fortellingen møter vi desperasjonen. Det er en følelse vi kan kjenne oss igjen i: Når man kjenner en kul i brystet, når en pigmentflekk blir litt rar og uregelmessig, når man kjenner en murrende smerte som ikke gir seg, hvem har ikke da kjent på angsten? Selv i vår tid hvor vi er så nær verdens beste medisinske ekspertise, hvor alle har rett til og krav på og får garantier for behandling; angsten og desperasjonen er likevel kjent. Hvor mye verre må det ikke ha vært i en tid hvor utstøtelse ofte var eneste alternativ for en som var blitt rammet av en sykdom. Som denne kvinnen: Kvinner og blod har aldri vært særlig populært i jødedommen. Urenhet, ble det kalt. Man måtte holde seg borte fra religiøs praksis og ikke komme nær en mann. Desperasjon, intet annet enn desperasjon drev denne
3 stakkars kvinnen til Jesus. Det er rart hun turte, men troen på at Jesus kunne hjelpe var sterkere enn frykten. I denne teksten, og i de andre bibeltekstene vi har hørt i dag, er det lille menneskets forhold til Gud, et gjennomgangstema: I Davids kjente salme, salme 8, finner vi ett av mine yndlingsvers: Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det? Hvem har ikke som salmisten, stått og sett opp mot stjernehimmelen og lurt på om Universets Herre virkelig kan bry seg om mine små problemer? I møte med stjernehimmelens uendelighet, er det kanskje mer nærliggende å avskrive Guds omsorg for sine små skapninger, enn å tro at han har oversikt over hva som rører seg i hjertets dyp. Men skal vi tro Bibelens fortellinger, salmer og forkynnelse generelt, så er Gud noe mer og annet enn en mastodont høyt hevet over menneskelivets bekymringer. Gud er tvert imot. Gjennom hele Bibelen finner vi historier og vitnesbyrd om at nettopp menneskelivets strev og bekymringer, frykt og
4 engstelse, ligger Gud på hjertet. Og gjennom hele Bibelen finner vi også historier og vitnesbyrd som forteller at Gud bruker nettopp de utenkeligste mennesker for å gjøre sitt verk, slik også Paulus skriver i brevet til menigheten i Korint: «Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme.» (1 Kor1) Derfor tør jeg å stå her foran dere og gjøre ting jeg ikke tør. «Snakk høyere!» sa lærerne til meg gjennom hele barneskolen. Jeg var den mest sjenerte jenta i klassen, tror jeg. Nå står jeg her, fordi jeg på et tidspunkt fikk en tanke om at Gud kunne bruke lille meg. Men fortsatt synes jeg det er mer enn rart at Gud som har skapt stjerner, soler og måner, som har latt livet på jorda bli til og utvikle seg over milliarder av år, virkelig vet om deg og meg, og enda mer; bryr seg om oss. Hva er et menneske i Guds øyne, et menneskebarn siden han bryr seg om det? En kvinne full av skam, et utstøtt og fortvilet menneske, hvilke håp hadde vel hun til at livet kunne bli endret? Hun hadde sikkert bedt til Gud utallige ganger hver dag i de tolv årene hun hadde sine kontinuerlige blødninger. Hvor svak må hun ikke ha
5 kjent seg? Mange tjente penger på hennes fortvilelse, men ingen kunne gjøre henne frisk. At hun ikke mistet troen på Gud! Det hadde ikke vært noe rart. Så heldig at hun var i nærheten da Gud omsider valgte å avlegge menneskeheten en visitt! Når vi leser slike historier i dag, lurer vi kanskje på om Gud fortsatt helbreder, om Gud fortsatt bryr seg om oss, eller om det skjedde kun i dette lille vinduet på tre år da Jesus gikk omkring på jorda. Det er i alle fall lengre mellom de mirakuløse hendelsene i dag. Når helbredelsene uteblir, er det et tegn på at Gud ikke lenger bryr seg om oss? Men hva om vi har en litt annen innfallsvinkel: Hva om det er slik at Jesus gjennom sitt liv og eksempel mente å være et forbilde og en som satte mennesker i bevegelse så vi kunne gjøre hans gjerninger? Og det tankevekkende er at Gud ser ut til systematisk å henvende seg, ikke til de sterke og flinke, men til de små og svake: Gud hentet den den stammende Moses ut av hans fredløse tilværelse i ørkenen for å lede Israelsfolket ut av Egypt. Gud brukte den barnløse kvinnen Hanna så hun kunne bli mor til en av Israels viktigste profeter, Samuel. Gud lette til han fant den minste i søskenflokken, den lille gjetergutten David, for nettopp han skulle bli Israels konge. Gud ventet i flere hundre år
6 på at Maria skulle bli født og bli gammel nok til å føde og oppdra Jesus. Så valgte Gud seg ut Saul, en kristendomsforfølger av rang, så han kunne stå skjelvende og redd foran stadig nye mennesker og forkynne at en korsfestet mann var Guds sønn. Og Gud har visst tenkt at han kunne bruke den mest sjenerte, rødmende jenta i klassen til å bli prest i Østenstad. Hva vil han bruke deg til? Det som ingenting var, utvalgte Gud seg. - Her er vi Gud, du har skapt oss, hva vil du vi skal gjøre? -Jeg vil dere skal gjøre mine mirakler, sier Gud til oss i dag. Så deler han ut sine gaver til oss: Noen får gaven til å helbrede. Noen til å undervise, noen til å synge og spille, noen til å organisere, noen til å tjene, og noen til å gi. Gud vil se hverdagsundere av omsorg og gavmildhet. Han vil se mennesker som strekker seg litt lengre fordi vi strekker oss etter å likne Jesus. Når jeg ser Guds himmel, månen og stjernene som han har satt der, lurer jeg fortsatt på hva et lite menneske er, siden han bryr seg om det. Er Gud virkelig så stor? Men så ser jeg rundt meg og ser hva Gud har gjort med mennesker jeg kjenner, og til og
7 med med meg selv, og da må jeg bare gi meg over og bekjenne: Ja, jeg tror at du ser meg Gud, til og med lille meg, at du elsker meg og kan bruke meg. Så la oss reise oss nå og synge ut vår tro gjennom den vakre trosbekjennelsessalmen Gud skapte lyset, på nr. 243.