7 FORORD Denne boka er en innføring i lydarbeid for begynnere. Du kan lese den uten å ha skrudd på andre knotter på stereoanlegget enn volumkontrollen. Når du er ferdig med boka, kan du forhåpentligvis ta opp og redigere din egen lyd, enten du lager rene lydproduksjoner, enklere videoproduksjoner eller nettsider. Lyd er ikke bare musikk og radio. Lyd er sentral i film, video og multimedieproduksjoner. Etter hvert som linjene blir bedre, klinger lyden også på Internett. Lydens betydning er kraftig undervurdert. Lyden virker i bakgrunnen. Det er det som gjør den så viktig i all medieproduksjon. Lyden styrer hvordan vi opplever bilder, og ofte styrer lyden mer enn bildene. Når man analyserer filmer, ser man at mange av dem er billedlagte lydfortellinger. Det er lett å bli skremt av alle knottene første gang man kommer inn i et lydstudio. Dyrt er det også. Dette har datamaskinene endret. I dag kan man laste ned profesjonelle lydredigeringsprogrammer fra nettet og legge dem inn i en vanlig datamaskin. Med dette utstyret kan man utrette nesten det samme som i et lydstudio til mange hundre tusen kroner. Men jo kraftigere utstyr man har, jo viktigere er det å mestre det. Teknisk utstyr har ingen verdi i seg selv. Målet må være å lære seg apparatene og programmene så godt at teknikken blir uinteressant. Gjør som moderne polfarere. Reis lett. Bruk enkelt utstyr du kjenner ut og inn, slik at du kan konsentrere deg om ideen din. Da får du best resultat. Boka er skrevet slik at du veksler mellom praksis og teori. Det er alltid lettere å forstå teorien når man har praktiske erfaringer. Derfor innledes mange av kapitlene med en øvelse. Så kommer teorien etter at du har gjort alle feilene. Selv om progresjonen i boka er gjennomarbeidet, er det ikke sikkert at den passer alle. Det gjør ingenting om man hopper rundt i boka, for det meste må leses flere ganger likevel. Det viktigste i alt lydarbeid er at du lærer å lytte, og at du forstår hvordan vi mennesker oppfatter lyd. Deretter er det viktig at du skaffer deg erfaring med opptak, slik at du vet hvordan resultatet blir når du fanger lyden. Når du er fortrolig med opptaksteknikk, kan du begynne å redigere for alvor. Men jo mer du kan, jo mer vet du at du har igjen å lære. Det er noe av det fineste ved skapende arbeid. Dette er tredje utgave av LYD. Endringene fra forrige utgave er forholdsvis små, men viktige for å holde tritt med den tekniske utviklingen. Avsnittene om desibelskalaen, opptaksutstyr og digitale formater er skrevet helt om. Jeg vil takke Jonas Gythfeldt for faglige råd, og for at han delte sin store erfaring som både lydtekniker og pedagog også denne gangen.
56 LYD Lydstyrke Rent fysisk er lydstyrke lik energien i lydbølgene. Store svingninger har høy energi. Men hørselen vår er en aktiv sans, og den oppfatter ikke lyden som proporsjonal med den fysiske energien. Hørselen tolker lyden, og sender bare de mest interessante delene videre til bevisstheten vår. Vi kan se på hørselen som et sett av filtre. Ett av disse filtrene sørger for at lyder fra mellomtoneområdet høres bedre enn bass og høy diskant. Et annet sørger for å dempe sterke lyder. Videre er det slik at øret er innstilt på å tolke forskjeller. Hørselens evne til å filtrere lyden er svært praktisk for oss, for det setter oss i stand til å prioritere de lydene vi har mest bruk for å høre. Men det gjør det vanskelig å konstruere måleapparater for å måle lydstyrke. Vi må få apparatene til å prioritere på samme måte som hørselen. Og den måleskalaen vi bruker, må være innstilt på å registrere forskjeller, ikke bare fysisk energi. Desibelskalaen Lyd måles i desibel. Navnet betyr en tiendedels bel. Størrelsen bel målte opprinnelig signaltapet i telefonlinjer og ble definert ved de amerikanske Bell-laboratoriene i 1920- åra. Signaler har alltid ulik styrke, mens signaltapet i en linje er en fast andel av signalet. Derfor kan ikke signaltapet i linja oppgis som en fast verdi, men som et forholdstall. Størrelsen fikk navnet bel etter oppfinneren av telefonen, som også grunnla laboratoriet. Bel har vist seg å være praktisk til å måle mange størrelser som må måles med forholdstall, men en bel var for stor til å være brukbar. Derfor delte man enheten i ti. Resultatet blir deci-bel, forkortet db. Siden db alltid er et forholdstall, må man definere en referanseverdi for å gjøre målingen meningsfull. Referanseverdien er en målbar, fysisk verdi som kalles 0 db. I lydmålernes verden finnes flere slike verdier. db-verdien skal derfor alltid følges av en bokstavkombinasjon i en parentes som forteller hvilken verdi vi går ut fra. Uten bokstavkoden er en oppgitt db-verdi meningsløs. Det vanligste når vi snakker om ørets følsomhet, er db (SPL). SPL betyr Sound Pressure Level. 0 db (SPL) er definert som et fysisk lydtrykk på 20 mikropascal. Det tilsvarer en mygg på 3 meters avstand, og er den svakeste lyden et normalt øre kan oppfatte. Når vi oppgir lydnivåer på 20, 30 eller 90 db (SPL), betyr det at lydnivået står i et bestemt forhold til nullnivået. Men et motorbrøl på 90 db (SPL) er ikke 90 ganger så sterkt som myggen. Det er 1000 millioner ganger så sterkt. Lyden høres ikke så mye sterkere ut, for vi er mye mer følsomme for svake lyder enn for sterke. Desibelskalaen er laget for å ta hensyn til det. Den sterkeste lyden vi tåler å høre uten å få hørselsskader med en gang, har ca. en trillion ganger (1000 000 000 000) så høy energi som myggsummingen. Men hørselen
57 demper altså vår oppfatning av sterke lyder. Denne dempingen skjer etter en kurve som faller sammen med logaritmen til størrelsen av den fysiske lydenergien. I en logaritmisk skala bruker vi en potens av et grunntall i stedet for tallet selv. Tallrekka 10, 100, 1000, 10 000 kan skrives som potenser av 10: 10 1, 10 2, 10 3, 10 4. Potensen ser vi er lik antall nuller, og det lille tallet som angir potensen, kalles eksponenten. En trillion har tolv nuller, og derfor blir logaritmen tolv. Dermed er det praktisk å kalle skadegrensa 12 bel, det vil si 120 db (SPL). Desibelskalaen er altså en matematisk etterlikning av ørets følsomhetskurve, og den består av logaritmen til den fysiske lydenergien. 10 1 blir 10 db, 10 2 blir 20 db, 10 3 blir 30 db, osv. På denne måten får vi en skala hvor det er lett å få fram nyansene på den laveste delen av skalaen. Forskjellen i lydenergi mellom en vanlig gatesamtale på 60 db (SPL) og gatelarm på 70 db (SPL) er ti ganger så stor som forskjellen mellom en svak klokketikking på 10 db (SPL) og den samme gatesamtalen på 60 db (SPL). Hadde vi brukt tall som viste den fysiske styrken direkte, ville hele det interessante området med svake lyder vært nesten uleselig på kurven, dersom vi skulle hatt med de sterke lydene også. En framstilling av fysisk energi ville også blitt fullstendig misvisende i forhold til hvordan vi oppfatter lyden. En økning på 10 db (SPL) oppfattes noenlunde likt alle steder på skalaen, selv om det er enorme forskjeller i energinivået. Desibelskalaen ser slik ut: Lydnivå Lydtype Relativ lydenergi 0 db-(spl) Hørbarhetsgrense 1 10 db-(spl) Klokke som tikker 10 20 db-(spl) Hvisking, stille møblert stue 100 30 db-(spl) Hus på landet, stille skog, stille kontor 1 000 40 db-(spl) Leilighet, rolig samtale 10 000 50 db-(spl) Vanlig kontor, stille bil 100 000 60 db-(spl) Vanlig samtale på en meters avstand 1 000 000 70 db-(spl) Gatelarm, vanlig verksted 10 000 000 80 db-(spl) Bilhorn, akustisk gitar på 30 cm avstand 100 000 000 90 db-(spl) Tung trafikk, bråkete verksted 1 000 000 000 100 db-(spl) T-banetog fra kanten av perrongen 10 000 000 000 110 db-(spl) Trykkluftbor, lydanlegg på fullt 100 000 000 000 120 db-(spl) Smertegrense, skrik inn i øret 1 000 000 000 000 130 db-(spl) Symfoniorkester med fullt trykk 10 000 000 000 000 140 db-(spl) Rullebane på flyplass 100 000 000 000 000 Hørselen vår er ikke innstilt på å måle lydens absolutte styrke. Vi registrerer først og fremst forskjeller. Den minste styrkeforskjellen øret vårt kan oppfatte, er 2 db (SPL). Hvis vi skal oppfatte lyden som dobbelt så sterk, må den øke med 10 db (SPL). Målt i fysisk energi er dette en tidobling.
58 LYD Desibelskalaen og måleinstrumenter Når man skal konstruere måleapparater, er det enda noen vansker som må løses. Siden vi ikke er like følsomme for alle frekvenser, følsomheten for de ulike frekvensene endres med lydstyrken, og basstoner inneholder mer energi enn lysere toner, må de ulike frekvensene få ulik vekt i målingen. Det finnes flere standarder for slik veiing av frekvenser. De vanligste heter db (A), som passer til normale lydnivåer, og db (C), som passer til ekstremt sterk lyd. Når man leser om lydmålinger av trafikkstøy og liknende, er det ofte målt som db (A). Inne i en forsterker eller et miksebord opptrer lyden som strøm. Måleinstrumentet i miksebordet måler derfor ikke selve lyden, men spenningen i strømmen. Da må man definere en referansespenning for å gi mening. Dessverre finnes det flere standarder her. dbv har 1 volt som referanseverdi. dbu har en referanseverdi på 0,75 volt ved en impedans på 600 ohm. Det er dbu som er mest brukt. Når db måler spenning, brukes det ikke parentes rundt bokstaven som angir referanseverdien. Elektroniske apparater er innstilt slik at et signal med en styrke lik referanseverdien gir best resultat. Derfor går desibelskalaen «den gale veien». Den lange delen av skalaen viser hvor mye svakere spenningen i et signal er i forhold til referanseverdien. Over nullpunktet har vi en kortere skala med grønne og røde tall, som forteller hvor mye sterkere signal utstyret tåler. Forvrengningen av lyden begynner et lite stykke oppe i det røde feltet. Hvis du har koplet apparatene dine fast sammen i studio, bør de stilles inn slik at de har samme referanseverdi. Da får signalene toppkvalitet hvis du holder signalene på denne styrken mens du jobber. Du må lese i bruksanvisningen for å finne ut om innog utgangene på alle apparatene er innstilt på samme referanseverdi. Det lønner seg også å gjøre alle målinger på samme instrument. Alle måleinstrumenter er ikke like raske. Mekaniske målere er så trege at de ikke får med seg transienter. Dette er de raske styrkeøkningene som oppstår ved eksplosjoner, trommeslag eller i språklyder som p og k. De kan ødelegge et opptak eller få høyttalere til å sprekke. Derfor lønner det seg å ha en rask måler med lysdioder. Raske målere er som regel utstyrt med en forsinker, slik at de farer fort opp og synker sakte ned igjen. Desibelskalaen brukes i mange andre sammenhenger enn lydmåling. Hvis du støter på ukjente desibeltyper, kan du gå inn på http://en.wikipedia.org og søke på decibel (engelsk skrivemåte) eller den enkelte forkortelsen. Støy i alle farger Et lydsignal med helt tilfeldig frekvensfordeling, der alle frekvenser er like energirike, kalles hvit støy (white noise). Den er helt pregløs. Dette gjør hvit støy ganske nyttig. Den kan brukes til å kamuflere annen lyd. På arbeidsplasser er det billigere å spille hvit
59 støy i bakgrunnen enn å bygge støyskjerming. Hvit støy brukes til å teste akustikk, og til å gjenskape ulike lyder på kunstig vis. Hvit støy har helt jevn styrke. Men ørene våre er ikke jevnt justert. Hvit støy virker hard og kald, siden diskanten blir for sterk. Hvis man i stedet produserer støyen slik at det er like mye energi i hver oktav i tonespekteret, fungerer det som en gradvis demping av diskanten. Dette kalles rosa støy (pink noise). Brun støy demper diskanten enda mer enn den rosa. Det finnes også støyformer som øker lydstyrken gradvis oppover i diskanten. De kalles blå og fiolett støy. Grå støy følger ørets følsomhetskurve. Grønn støy er omtrent som den rosa, men med en liten energiøkning rundt 500 Hz. Den skal låte mest «naturlig» av alle. Vanligvis forsøker lydfolk å unngå støy. Men totalt fravær av lyd gir hull i lydbildet. Når et miljø er «stille», må det høres en svak, nøytral bakgrunnslyd. Da kan man legge inn hvit, rosa eller grønn støy hvis man ikke har miljølyd. Fullstendig stillhet har også et støynavn. Den er svart. Fase En lydbølge svinger fram og tilbake rundt et nøytralt midtpunkt. Svingeretningen på et bestemt tidspunkt bestemmer lydbølgens fase. Hvis to bølger svinger i takt, er de i fase med hverandre. Hvis de svinger nøyaktig motsatt vei, er de i motfase. Hvis man sender to lydbølger som svinger nøyaktig i motfase ut i lufta samtidig, vil de slukke hverandre ut. Vi hører ingenting. Det eneste som skjer, er at litt luft vil bli en brøkdel av en grad varmere. Denne effekten er særlig merkbar i bassregisteret. Det kommer av at basstoner har lang bølgelengde og kan gå rundt hjørner. Hvis vi setter to høyttalere med samme signal i motsatt fase i samme rom, vil mellomtone og diskant stråle rett fram fra Bølge 1 de to høyttalerne og leve hvert sitt liv. Basstonene vil blande seg og slukke hverandre ut overalt i rommet. I figuren nedenfor er de to signalene i fase til venstre for streken og i motfase til Bølge 2 høyre for streken. Hvis vi legger dem sammen, ser vi at signalene forsterker hverandre når de er i fase. I motfase slukker de hverandre ut. Faseskift Fase Figur 12. Fase og motfase. Motfase
99 USB USB (Universal Serial Bus) er en standard som opprinnelig ble utviklet for å kople sammen datautstyr med lav hastighet, som tastaturer, skannere og skrivere. Den første varianten het USB 1.1. Etterfølgeren USB 2.0 har blitt en stor suksess, og er nå blitt en standardkopling for alle mulige typer datautstyr. Hastigheten er så høy at raske harddisker kan drives med USB 2.0. USB 1.1 var så vidt raskt nok til at den kunne overføre lyd i god kvalitet. USB 2.0 kan overføre video. USB 1.1 og USB 2.0 er kompatible med hverandre, så de kan koples sammen og bruke de samme ledningene. Men USB 1.1. får aldri USB 2.0-hastighet, og hvis du blander systemene, synker hastigheten på alt utstyret. Begge USB-standardene bruker samme kontakt. Det er en flat plugg (USB A), som koples til datamaskinen, og en firkantet plugg med rund topp (USB B) som koples til periferiutstyret. Koplingen er altså retningsbestemt, men kommunikasjonen kan gå begge veier. USB B-pluggen finnes også i en minivariant for utstyr som digitalkameraer og Mini- Discer. USB-utstyr kan koples sammen i lange kjeder, og alle leddene får kontakt med datamaskinen uansett hvor de ligger i kjeden. USB-kabler er strømførende, så hvis apparatet ditt ikke trenger stor strømstyrke, kan det drives uten annen strømforsyning. Du kan kople inn en fordelingsboks (hub) i kjeden og få flere kontakter på den måten. Da får du som regel for lite strøm til å drive periferiutstyr direkte, så slike bokser har gjerne egen strømforsyning. USB-plugger kan settes inn og trekkes ut uten at du tar omstart, og utstyret blir automatisk gjenkjent av datamaskinen når du kopler det til. Kontaktene er så robuste at de tåler at du tar dem inn og ut mange ganger. Nesten all slags datautstyr leveres med USB-tilkopling. Alle disse tingene gjør USB svært praktisk. Men USB har noen svakheter. Hvis du kopler flere enheter inn i kjeden, vil hastigheten som regel falle dramatisk. Kjeden kan bli ustabil hvis den har for mange ledd. Det finnes USB-utstyr som ikke virker hvis det koples inn via en hub eller et annet apparat. Da må du kople det direkte til datamaskinen. FireWire/i-link/DV-kopling/IEEE 1394 FireWire er en overføringsstandard med det tekniske navnet IEEE 1394. Det er en åpen standard som selges under mange ulike navn. De som laget den, kaller den FireWire, men det ser ut til at mange konkurrenter vil unngå navnet. FireWire finnes i to utgaver. FireWire 400 er nesten
100 LYD like rask som USB 2.0, men siden den kom før USB 2.0, ble den standard for overføring av digital video på DV-kameraer. FireWire 800 har dobbelt så høy hastighet som FireWire 400. Men markedsføringen har vært så dårlig at denne protokollen ikke har slått an. FireWire 400 har mer robuste plugger enn USB. Du kan plugge utstyret inn og ut uten å ta omstart. Standardkabelen har 6 ledere, er lik i begge ender, og den er strømførende. Som regel er det ikke noe problem å drive periferiutstyr med strømmen i en vanlig FireWire-kabel. Men det finnes også en minivariant med 4 pinner som ikke fører strøm. Det er den som sitter i DV-kameraet. FireWire 800 har en flat plugg med 9 pinner, og selv om systemene kan brukes om hverandre, må man ha en overgang. Da synker hastigheten til det halve. FireWire-enheter kan også koples sammen i lange kjeder, og maskinen finner utstyret av seg selv. De fleste brukere regner FireWire-teknologien som mer robust enn USB. Hastigheten synker ikke like fort når det kommer flere ledd i kjeden. Man kan også bruke lengre kabler, og opprette store nettverk. Det er også lett å starte en datamaskin fra en ekstern FireWire-disk. Fire- Wire er derfor populær i proffmiljøer, men USB er langt mer utbredt. En stor, kjapp harddisk med både USB 2.0 og FireWire er en god investering. På den kan du ta backup av alt du har laget, putte det i veska og bruke materialet ditt på alle slags datamaskiner. Serial ATA/SATA Både USB og FireWire er serielle koplinger. Det vil si at de sender dataene i en lang kø etter hverandre. Dette er i motsetning til de eldre protokollene SCSI og IDE/ATA, som brukes inne i datamaskinen. De sender data parallelt i mange ledninger samtidig. Derfor trenger de mange pinner i skjøre kontakter, og ledningene blir brede som belter. Halvparten av lederne i disse beltene er jordledninger som skal hindre at signaler smitter over fra den ene lederen til den andre. De parallelle protokollene var nødvendige da man hadde trege prosessorer som styrte datakommunikasjonen. Nå klarer man å styre datastrømmen langt raskere, og det er mer praktisk med seriell kommunikasjon. Det siste skuddet på stammen er serial ATA. ATA er den parallelle protokollen som brukes til å styre harddisker inne i datamaskinen. Nå har det kommet en seriell variant, SATA, som er opp til seks ganger så rask som USB 2.0 og FireWire 400. SATA finnes både til innvendig og
101 eksternt utstyr. SATA har høy hastighet og greie ledninger, og er på full fart inn i proffutstyr. Den vil sikkert dukke opp i forbrukerutstyr også. Telefonkontakter (RJ-45) I dag er telefonnettet forvandlet til et datanettverk, og man bruker samme type firkantet plastplugg til telefonnettet som til eternettverket. Den vanligste er RJ-45-kontakten, som har åtte ledere i en sukkerbitstor kontakt, med en liten låseklips på baksiden. Vær oppmerksom på at slike firkantete kontakter kommer i flere ulike bredder. Det er heller ikke sikkert at alle de åtte lederne er koplet inn, eller at de er koplet på samme måte. Du må ikke forveksle telefonlinja i huset med eternettet, selv om kontaktene ser like ut. Du må heller ikke forveksle telefon-/modemkontakten og eternettkontakten i datamaskinen. Eternettkontakten har åtte ledere, mens telefonkontakten som regel er smalere og har to. ISDNtelefoner bruker fire eller åtte. Lederne i RJ-45-kontakten er ordnet i fire par, og er de koplet riktig, har de faste fargekoder. Men du må alltid sjekke med den nettverksansvarlige hvordan de er koplet, og om det er telefon eller eternett du kopler deg til. Eternettkabler brukes til å kople sammen datamaskiner. De finnes i to typer. Vanlige kabler kopler maskinene til en koplingsboks (hub) eller server. Men man kan også få kryssete kabler, der rekkefølgen til lederne er byttet om i den andre enden. De brukes til å kople sammen to datamaskiner direkte. Kryssete kabler har av og til rød farge, men det er en regel du absolutt ikke kan stole på. Merk derfor slike kabler godt. Bland dem ikke med telefonledningene. Eternettkabler skal være såkalte Cat5-kabler. Det vil si at de er fargekodet og tvunnet på en standardisert måte, for å unngå forstyrrelser. Det finnes også andre typer nettverk, men de er enten for spesialister eller på vei ut av markedet. Disse finner du opplysninger om i bruksanvisninger, i spesiallitteratur eller på www.wikipedia.org. Merking av datakontakter De analoge lydkontaktene er lette å forstå bare ved å se på dem. Datakontakter er et helt annet kapittel. Her er det så mange ledere som skal koples til riktig pinne at det er stor risiko for å gjøre feil og skade utstyret. Derfor må man aldri sette inn en plugg man ikke vet hva er, selv om den har riktig antall pinner og passer i kontakten. Merk alle slike
102 LYD kontakter med protokolltype (USB, RS-232 osv.) og nummer med en tynn tusjpenn, slik at man ikke er i tvil om hva slags kontakt man har med å gjøre. Skriv gjerne på årstallet også. Datautstyr blir fort foreldet! Sett inn bruksanvisninger og datablad i en ringperm. Overgangsledd Med så mange ulike plugger og innganger er det et stort behov for overgangsledd. Et av de vanligste og nyttigste er mellom stor jack og minijack. Slike overganger får man begge veier. Noen jackplugger er konstruert slik at de har en stor jack som kan skrus av, og så sitter det en minijack inne i den store jacken. Hvis du skal kople sammen to kabler for å få et ekstra langt strekk, må du snu kjønnet i skjøtepunktet. Der er derfor viktig å ha en del kabler med ulikt kjønn i hver ende. Men sørg for å holde antall koplinger nede, i hvert fall hvis du ikke bruker XLR-kontakter. Enhver kopling er en potensiell støykilde. Det er også stor motstand i en kopling, slik at signalstyrken svekkes. Sørg for at dere alltid har nok overgangsledd. De er en av de beste investeringene en skole kan gjøre, for de gjør det mulig å bruke utstyr som ellers blir liggende ubrukt. DIGITALE OPPTAKSMEDIER Vår tids lydteknikk er digital. Utviklingen har gått svært raskt, for det er ikke mange år siden digitale opptak var en sjeldenhet. Men i datamaskinenes tidsalder er ikke bare farten på mikroprosessorene høy. Nye standarder lanseres ustanselig, og gamle standarder avlives på rekke og rad i en nådeløs konkurranse. Harddisk- og flashkortopptakere Når du gjør opptak i et lydstudio, blir lyden bearbeidet i en datamaskin og lagret på harddisken. Harddiskopptakere står allerede mange steder. Du finner dem i stua for å ta opp fra TV, eller som frittstående studioenheter. Nå er denne teknikken i ferd med å erobre det bærbare opptaksutstyret også. Millioner av mennesker går rundt med en harddiskopptaker i lomma, i form av en ipod eller annen MP3-spiller. Denne bærbare revolusjonen er blitt mulig fordi det er kommet små, robuste harddisker og flashminnekort med stor kapasitet på markedet. Flashminnekort er blitt
103 så billige at de er i ferd med å overta som lagringsmedium. Man kan godt bruke en av de små MP3-spillerne til å ta opp lyd. Mange av dem har innebygd mikrofon. Men resultatet får sjelden proffkvalitet, for spillerne er bare laget for å spille komprimerte musikkfiler. Siden dette er små datamaskiner som styres av programvare, kan små apparater gjøre nesten hva som helst. Vi er nå inne i en periode der det blir lansert svært mange forskjellige opptaksmaskiner, i mange størrelser og prisklasser. Ingen vet hvilke standarder som vinner, hvis det da blir noen vinnere. De mest avanserte proffopptakerne har harddisker som kan skiftes, tar opp på mange spor og har avanserte redigeringsfunksjoner. For en nybegynner er det ingen vits i å satse på det aller minste eller dyreste utstyret. Hvis man skal redigere på PC etterpå, er det ikke noen vits i å kjøpe en opptaker med avanserte redigeringsmuligheter. Små apparater har verken stor skjerm eller godt tastatur. Velg heller enkelt, robust utstyr med god mekanisk styrke. Spillerne må ha en viss størrelse for å få plass til XLR-kontakter, et godt display og kontroller som er lette å bruke. Det er viktig at de har gode inngangsforsterkere og lagrer opptakene i et standardformat som kan leses av alle redigeringsprogrammer. Hvis prisene på minnekort fortsetter å falle, kan det være lurt å satse på kort som lagringsmedium på bærbart utstyr, for de har ingen bevegelige deler. På dette området er utviklingen så rivende at det ikke går an å gi annet enn generelle råd. Vær forberedt på at det som er moderne i dag, kan virke utdatert i morgen. Sørg derfor for at du kan forsvare å kjøpe utstyret selv om det avskrives i løpet av få år. Invester ikke i funksjoner du ikke trenger. Leverandøren er nesten like viktig som apparatet. Siden det dreier seg om datamaskiner, hagler det med oppgraderinger. Leverandøren må ha verksted og gi god service. Det er en fordel om selgeren ikke har gått konkurs når maskinen du kjøpte, må repareres. Hvis du har en opptaker med fastmontert harddisk eller flashminne, må du passe på å overføre opptakene dine til PC ved første anledning. Når minnet er fullt, er opptakeren din redusert til en død gjenstand. MiniDiscopptakeren MiniDiscopptakeren var lenge den minste og letteste kvalitetsopptakeren på markedet. Den er liten og rimelig, og lydkvaliteten er bra. Når lyden spilles av, tåler den mye risting før lyden blir ujevn, for signalet går innom et digitalt mellomlager før det kommer fram til hodetelefonen. MiniDiscspilleren er også ganske rimelig, slik at det ikke er fullstendig
104 LYD katastrofe om den blir stjålet. Det gjør den til et godt valg når du skal gjøre kvalitetsopptak. Men den har flere svakheter, som skyldes at Mini- Disc ble lansert som et forbrukerformat for bærbar lytting. Spilleren lagrer lyden i et helt spesielt, komprimert format, den er liten og skjør. Det ser også ut til at Sony, som kontrollerer standarden, snart kommer til å kutte ut MiniDiscsystemet. MiniDiscopptakeren lagrer lyden på en liten magneto-optisk plate. Det er plass til 74 minutter på hver plate, og det skyldes at komprimeringen fjerner ca. 80 % av lydinformasjonen. Når vi ikke hører dette, skyldes det maskeringseffekten. Når vi hører to lyder samtidig, legger vi ikke merke til den svakeste av lydene. Effekten er sterkest når lydene har omtrent samme frekvens. Spilleren analyserer lydsignalet, og tar vekk alle lyder som ligger tett opp til sterkere lyder. De lydene som tas vekk, kan ikke rekonstrueres. Dataformatet kalles ATRAC og likner nokså mye på MP3, men formatet brukes bare i MiniDiscspillere. Det er oppfinneren SONYs eiendom. Når enkelte MiniDiscspillere kan lagre og spille MP3, betyr det at de håndterer to dataformater parallelt. Når signalet fra en MiniDisc skal overføres til et annet medium, må det konverteres til analog form. Det skjer selv når man kopierer fra en MiniDiscspiller til en annen. Det betyr at enhver kopiering senker lydkvaliteten og lager støy. Hvis spilleren har optisk utgang, kan den overføre lyden digitalt, men også da blir den konvertert. Selv om digitale opptak er gode, er det grenser for hvor mange konverteringer de tåler før støyen blir plagsom. Derfor gjelder det å holde antall kopigenerasjoner på et minimum. En kreativ lydprodusent kan også få bruk for de delene av signalet som ble fjernet fra komprimeringen. Det gjelder for eksempel hvis du har filtrert ut enkelte frekvenser og har fjernet en lyd som maskerte en annen lyd. MiniDiscspilleren må håndteres med omtanke. Den er liten og lett å ta med seg, også for langfingrete tyver. Knappene er bitte små. Det er nokså ugreit i mørke, kulde og stressete situasjoner. Stikker du en ledning i spilleren og legger den nær bordkanten, kan du være sikker på at du eller en annen idiot river den ned. Inn- og utganger er minijacker som lager vakkel. Det er lett å forveksle inn- og utganger, og merkingen er uleselig for de fleste over førti. Så den som skal arbeide helproft, velger noe annet. Men i skoler og nyhetsredaksjoner er MiniDisc blitt standard arbeidsredskap.
105 Vær nøye med å sjekke hvilke funksjoner spilleren har, før du kjøper den. De billigste kan du bare lytte på. Spillerne i mellomsjiktet har innspillingsfunksjon, men bare linjeinngang som krever sterkt inngangssignal. Det du trenger, er en MiniDisc med egen mikrofoninngang. Mikrofoner leverer svake signaler, så mikrofoninngangen har en egen inngangsforsterker. Derfor må du ha en av de dyreste maskinene. Prøv å få tak i en modell som bruker standardbatterier. Vær oppmerksom på at produsentene ofte setter inn en billig inngangsforsterker i så små maskiner. Resultatet er sus. Prøv opptakeren med mikrofon før du kjøper. Det er også lurt å satse på en mikrofon som gir sterkt signal, for da blir signal-/støyforholdet bedre. Elektretmikrofoner har en liten forsterker, så de gir bra signal. Dynamiske mikrofoner gir ofte for svakt signal for billige MiniDiscinnganger. Kondensatormikrofoner kan du ikke bruke til MiniDiscspilleren med mindre de har egen strømforsyning. Den ligger i håndtaket eller i en separat boks som ofte er større enn MiniDiscspilleren. MiniDiscspilleren er også en liten datamaskin, og den betjener du ved å trykke på MENU-knappen. Da dukker det opp en rekke spesialfunksjoner, som du bør lære deg. Du må i det minste kunne stille inn klokka, og du bør lære deg å sette navn på opptakene. Siden alle modellene er ulike, er det lurt å sette seg godt til rette i sofaen og lese hele bruksanvisningen, med opptakeren i fanget. Øv hjemme, så blir du sikrere i felten. MiniDiscdisketten Selve MiniDiscen er en liten magneto-optisk diskett som ligger godt beskyttet inne i en kassett. Den skal oppbevares i en egen plasthylse. Inne i den ligger det en etikett. Lim den på med en gang, og merk opptakene! Når du skal ta opp, må du passe på at det lille skyvelokket i hjørnet er lukket. Hvis det er åpent, er MiniDiscen skrivebeskyttet, og du kan ikke spille inn på den. MiniDiscspilleren åpnes ved at du trykker på OPEN-knappen. Da åpnes en luke der du kan sette inn disketten. Deretter lukker du den varsomt igjen. Bruk ikke makt, for luka er skjør! Hvis den går tregt, har du lagt inn disketten feil vei. De viktigste betjeningsknappene Betjeningsknappene er nokså like på de ulike opptaksmaskinene. Forbildet er de knappene som ble utviklet for kassettspillerne i 1960-åra.
106 LYD Vær klar over at noen produsenter fortsatt bruker vribare knapper eller spaker, og at mange funksjoner bare er tilgjengelige gjennom displayet. Her skal vi gå gjennom de funksjonene du finner på MiniDiscopptakeren. Mange av funksjonene finner du igjen i tilnærmet samme form på andre apparater. Play-knapp Denne er merket med enkel trekant som peker mot høyre. Den starter avspillingen, eller et opptak hvis du trykker inn opptaksknappen samtidig. Stoppknapp Denne er merket med en firkant. Den får mekanikken til å stoppe, men innstillingene er bevart. Hvis du åpner luka og tar ut MiniDiscdisketten, blir de fleste funksjonene nullstilt. Søkeknapper To knapper har doble trekanter som ender i en tverrstrek. Én peker forover, og én bakover. Disse har to funksjoner. Trykker du dem inn én gang, vil de gå til begynnelsen av neste lydspor. Holder du dem inne, spoler de raskt fram eller tilbake mens du hører lyden av det du spoler forbi. Pauseknapp Denne har to loddrette streker. Trykker du den inn, tar maskinen en pause i opptaket eller avspillingen. Motoren går, og alle innstillinger er i behold. Trykker du inn pauseknappen en gang til, vil opptaket fortsette. Husk at pauseknappen legger inn et nytt spornummer når du tar opp. Volumknapper Dette er to knapper med pluss og minus på. De styrer volumet på utgangsforsterkeren, som gir strøm til hodetelefonene. De styrer altså ikke opptaksnivået. Det styres automatisk av maskinen, noe som ikke alltid er så lurt. Hvis du vil regulere opptaksnivået manuelt, må du inn i menysystemet. Hold-knapp Det er Hold-knapper på svært mange innspillingsapparater. Når du trykker inn denne knappen (eller skyver den til siden), blir alle innstil-
107 lingene låst. Alle andre knapper koples ut, og du kan ikke endre noe før du løser ut Hold-knappen. Dette er kjempepraktisk når du skal ta opp lange strekk, har satt i gang noe du ikke vil avbryte, eller vil unngå feilinnstillinger når opptakeren er i lomma eller nede i en veske under et bord. Opptaksknapp Denne er merket REC, og som regel er den rød. Den må holdes inne for at du skal kunne ta opp. Noen apparater krever at du trykker inn REC først, og så Play. Andre tar opp med en gang du trykker inn REC. NB! Bruker du MiniDisc, dukker meldingen TOC Edit opp på displayet når du avslutter et opptak. Da skriver spilleren inn et oppdatert register på disken. La spilleren være i fred til meldingen forsvinner, ellers kan disketten bli uleselig. Menyknapper Dette er knapper med piler i hver sin retning. De brukes til å vandre gjennom innstillingsmenyene i displayet. Du må som regel trykke Enterknappen for å få tilgang til menyene. Når du har gjort ditt valg i menyene, trykker du Enter for å bekrefte valget. Enter-knapp Hovedfunksjonen er å bekrefte valg du har gjort i menysystemet. T-Mark/Index-knapp På MiniDisc heter spornummeret Track mark, så knappen er merket T- mark. På andre apparater kan funksjonen hete Index eller liknende. Den legger inn et merke som brukes som skilletegn i registeret. Det skjer alltid ved starten av nye opptak, men noen opptakere kan legge inn slike merker i ferdige opptak, eller mens du tar opp. En svært nyttig funksjon. Innganger og utganger Strømadapter Det er viktig at du bruker en adapter med riktig strømstyrke, og at du ikke bytter pluss og minus. Skriv alltid apparattype og modellnummeret til spilleren på originaladapteren. Bruk korrekturlakk hvis den er svart. Sjekk polaritet, spenning og strømstyrke hvis du skal bruke en annen adapter. Unngå billigadaptere som kan gi variabel spenning.
108 LYD Linjeinngang Dette er en inngang som er beregnet på signaler fra et annet apparat. Slike signaler har en strømstyrke som gjør at de kan gå rett inn i eller ut av et miksebord. De er mye sterkere enn mikrofonsignalene. Inngangen har ingen inngangsforsterker, og er analog. Digitale inn- og utganger Digitale signaler på forbrukerutstyr bruker vanligvis S/PDIF-protokollen, som er en litt forenklet versjon av en profesjonell digital protokoll laget for kringkastingsformål. S/PDIF kan overføres både elektrisk og optisk. Elektrisk overføring skjer med en vanlig RCA-kabel eller minijack. Optisk overføring skjer gjennom en kabel som fører lys gjennom glass. Man må ha en omformerboks for å bytte mellom elektrisk og optisk overføring. Digital kommunikasjon er støyfri, så har du muligheten, bør du bruke den. Optisk inngang I den optiske inngangen sitter det en liten lyskilde som overfører det digitale signalet til en glasskabel, og en føler som kan lese lyssignaler. Denne kontakten kalles også Toslink. Kombinert inngang I forbrukerutstyr kan man finne minijackutganger som registrerer om signalet er analogt eller digitalt, og som veksler automatisk mellom dem. Lyskilden med det digitale signalet sitter i bunnen av hullet. Mikrofoninngang Mikrofoner sender svake signaler, og krever en egen liten forsterker i inngangen. Denne forsterkeren må være av god kvalitet. Hvis den er billig, lager den støy. Kjøp aldri et opptaksapparat uten mikrofoninngang. Sjekk at inngangsforsterkeren ikke suser. Linjeinngangen har ikke forsterker, og gir ikke god mikrofonlyd. USB og FireWire Siden moderne opptaksmaskiner er datamaskiner, kan de ha alle vanlige datakontakter. De er greie å ha til kjapp dataoverføring.
109 Fjernkontroll Siden MiniDiscer og mange andre små lyttedingser er laget for lommebruk, har de ofte fjernkontroll montert på ledningen. Det kan være praktisk. Dessuten får minijacken ved siden av støtte, slik at du får mindre vakkel. Hodetelefonutgang Dette er kanskje den viktigste av alle utganger, for dette er stedet der du plugger inn hodetelefonene. Bruk alltid hodetelefon under opptak. På enklere maskiner fungerer denne utgangen også som linjeutgang. DAT-spilleren DAT-spilleren var lenge det beste transportable digitale opptakssystemet. Den lagrer lyden på en liten kassett som likner en VHS-kassett som er krympet i vask. Likheten er ikke tilfeldig. Kassetten ble konstruert fordi noen lydingeniører begynte å gjøre digitale opptak som ble lagret på VHS-bånd. For å få kontroll over utviklingen laget musikkindustrien en minivariant av VHS-formatet, som ble kalt DAT (Digital Audio Tape). Formatet slo ikke igjennom hos forbrukerne, men det har vært et svært viktig profesjonelt lydsystem. Sidespor 1 Sikkerhetssone Styrekode Sikkerhetssone Sidespor 2 Styrekode Figur 24. Sporene på et DAT-bånd. Selve båndet er like smalt som et kassettbånd. Hovedsignalet spilles inn på skråstilte striper på midten av båndet. Hver stripe er like bred som et tiendedels menneskehår, og for at det skal være lett å finne igjen stripene, ligger det styrekoder inne i signalet. På hver side av signalsonen ligger det et tomt felt som sikkerhetsmargin. På hver side ligger det et sidespor, der det legges inn tidskode, data for start og stopp osv. Lyd Signalsone
110 LYD DAT-kassetten har et magnetbånd som er like smalt som et gammeldags kassettbånd, og det går like sakte. For å få nok energi til å lagre høye frekvenser lar man lydhodet rotere i stedet for å la båndet gå fort. Det roterende hodet ser ut som et stort, skråstilt metallhjul. Det fører til at signalet ligger i skrå striper på båndet. Det roterende hodet og båndføringssystemet er ganske komplisert, og må justeres med jevne mellomrom. DAT-spilleren digitaliserer det analoge mikrofonsignalet før det spilles inn. Hele signalet blir lagret uten komprimering, slik at du kan gjøre hva du vil med det etterpå. Det gjør DAT-spilleren godt egnet til profesjonelle tosporsopptak. Det finnes også spesielle DAT-spillere som brukes til å sikkerhetskopiere data. Sammen med lydsporet legger DAT-spilleren inn en god del andre data. Den produserer tidskode, opptaksnummer, tid for opptak og diverse redigeringsmerker. De ligger på separate spor, og kan kalles opp i displayet under opptak og lytting. Man kan også legge inn merker i ettertid uten å påvirke lyden. Profesjonelle DAT-spillere kan også styres av andre maskiner eller digitale miksebord, slik at de kan finne fram til nøyaktige merkepunkter og lage en helt nøyaktig, automatisk miks. Nøkkelen til det hele ligger i tidskoden, som ligger på hele båndet. Den kan vises på flere måter. Den formen som er lettest å forstå, er Absolute Time, som bruker begynnelsen av båndet som nullpunkt. Vær oppmerksom på at et DAT-bånd kan «miste» tidskoden hvis du starter innspillingen midt i et bånd og båndet ikke har vært brukt til opptak tidligere. Maskinen spoler litt tilbake før den starter, for å finne ut hvor den var, og fortsetter tidskoden derfra. Men hvis du har spolt litt for langt forbi enden av siste opptak, finner den ikke fram, og starter på null midt i båndet. Det kan derfor være lurt å spille inn tidskode på båndene dine på forhånd hvis du skal bruke dem i stressete situasjoner. Er båndet brukt før, vil det alltid ha tidskode. DAT-båndene kan brukes mange ganger. DAT-opptakerne var en gang det beste i bærbart opptaksutstyr. Nå er denne standarden i ferd med å bli forlatt, og harddiskopptakerne overtar. Har du en DAT-spiller, så gled deg over å bruke den så lenge den virker. Husk å kopiere verdifulle DAT-opptak til harddisk, CD eller DVD før spilleren går i stykker.
111 DIGITALE LAGRINGSMEDIER Når et lydsignal er digitalt, kan det lagres på samme måte som alle andre datafiler. Men når man skal bearbeide, lagre eller distribuere filen, har lagringsmediet stor betydning. Fra bånd til roterende plater Før datamaskinene tok over, lå alt lydmateriale på lydbånd eller plater. Proffene brukte bånd. Skulle man finne fram, måtte man spole. Når man redigerte, kopierte eller klippet man. Det var tungvint, men det gikk. Moderne datamaskiner bruker bånd til backup av store datamengder. Men fordi man må spole, egner båndbaserte backupsystemer seg dårlig til digital lydredigering. Man velger i stedet et system med roterende plater, som CD eller harddisk. Bånd brukes før og etter redigering, til råopptak og masterkopier (DAT), eller backup. På roterende medier leses signalet av ett eller flere hoder som svinger fritt over plata. Det kan nå fram til alle steder på plata på brøkdelen av et sekund. Dette gjør dem helt overlegne til redigering av lyd. Etter at DVDformatet kom, er det video- og spillmarkedet som har drevet utviklingen. En DVD har så stor lagringskapasitet at lydfilene må regnes som en ekstrabonus. Det er ikke lenger fornuftig å operere med et skarpt skille mellom lagringsmedier for lyd og bilde. Magnetiske medier På magnetiske lagringsmedier blir signalet lagret i et tynt belegg med jernoksid, akkurat som på et lydbånd. I innspillingshodet sitter det en elektromagnet, som magnetiserer oksiden i takt med strømmen fra datamaskinen. Denne pulserende strømmen gjenskapes i avspillingshodet. Analog betyr «i samsvar med». I en analog opptaker forsøker man å lagre et mest mulig likt bilde av den originale lydens svingninger. Dette magnetiske bildet blir lett forstyrret av lagringsmediet. I digitale opptakere registrerer man bare forskjellen mellom tallene 1 (strøm) og 0 (ikke strøm). Det som tas opp, er en tallrekke som beskriver lyden. Datamaskinen regner ut hvordan lyden blir. Det gjør systemet mindre sårbart for støy og forstyrrelser. Man kan spille inn ny informasjon på magnetiske medier uendelig mange ganger. Men det magnetiske belegget må skjermes mot elektriske felter, og magnetismen i belegget svekkes over tid. Et arkiv som skal vare i mange tiår, bør ikke ligge på magnetiske medier.
112 LYD Harddisken Harddisken er det mest fleksible lagringssystemet i dataverdenen i dag. Den består av en stabel stive, runde plater som roterer svært fort inne i en lukket, støvtett kasse. Det magnetiske belegget ligger på de runde platene. Mellom platene sitter innspillings- og avspillingshodene på bevegelige stenger. Overflaten på harddisken er delt inn i sirkler, som igjen er delt inn i et rutesystem som kalles sektorer. Når man formaterer harddisken, lages det et register over sektorene, og de filene du legger inn, registreres der. Hodene i harddisken parkeres på et trygt sted når de ikke brukes, men de liker dårlig at du rister på harddisken når de beveger seg. Derfor er ikke harddisker vanlig i mobilt lydutstyr. Men i studio brukes harddisker til nesten all profesjonell lyd- og videoredigering. Harddisker finnes i to utgaver: IDE/ATA-diskene er billige og raske, fordi de har et enkelt styringssystem. SCSI-diskene har mer avansert elektronikk, og er mye dyrere. I dag er SCSI for spesialister. Begge systemer er velegnet til vanlig lydredigering, bare de er raske nok. Gamle harddisker er som regel trege. Selv om harddisken din er stor, blir den fort full når du redigerer lyd. En times stereo fyller 600 megabyte. Du lager gjerne en del smårusk og kopier, så du kan regne med å få plass til en time lyd per gigabyte. En full harddisk er vond å jobbe med. Derfor må du ha en backupmulighet, der du laster over ferdige produksjoner eller råstoff du vil arkivere. Kjøp en god CDbrenner. DAT-bånd DAT-båndet er velegnet til digitale råopptak. DAT-opptak må kopieres til en harddisk før de kan redigeres. Spesielle DAT-spillere brukes til backup, men de egner seg ikke til redigering. Datadiskett Den velkjente datadisketten består av en myk, rund plastplate med magnetbelegg på begge sider, som ligger inne i et stivt plastetui. Informasjonen skrives og leses av et hode i diskettstasjonen. Datadisketten er treg, upålitelig og har liten kapasitet. Teknisk sett er den foreldet, og den har aldri egnet seg til lydarbeid. Det er lansert en «superdisk», som er en diskett med mangedobbel kapasitet. Den ble ingen suksess.
113 Backupbånd/tapestreamer Det finnes en mengde ulike backupstasjoner som bruker bånd. De passer bare til å ta backup av harddisken på nettverkstjeneren om natta. Er du vanlig bruker, skal du sky slike bokser som pesten. Er du nettverksansvarlig, skal du elske dem. Zip og Jaz Zip-disken er en forbedret diskett med kapasitet på 100 eller 250 MB. Den har vært populær i mange år. Zip er fin til backup, og den har et format mange kan lese. Men disken er for liten og treg til seriøst lydarbeid. Samme produsent lanserte Jaz-disker, en slags mobile harddisker på 1 og 2 GB. De virket bra, men lages ikke lenger. Optiske lagringsmedier Disse lagringsmediene benytter en helt annen teknologi enn magnetiske medier. Dataene lagres på en roterende skive som er belagt med et blankt materiale som leses av med en laserstråle. Tallene 1 og 0 representeres av refleks/ikke refleks. Det finnes to hovedtyper: de rent optiske mediene (CDfamilien) og magneto-optiske medier som kombinerer magnetisme med refleksjon. Musikk-CD Den vanlige CDen var et banebrytende produkt, som lagret musikken digitalt. I dag er den det vanligste lagringsmediet for lyd. Informasjonen ligger i en veksling mellom speilflater og dumper i et aluminiumsbelegg som er preget inn i plasten. Det er igjen beskyttet av et plastlag. Slike plater presses i store presser. De kan bare leses, ikke skrives til. Oppbevares de riktig, er de svært holdbare. CD-ROM Det tok ikke lang tid fra lyd-cdene kom, til man begynte å bruke CDer til å lagre data. De kalles CD-ROM. (ROM = Read Only Memory). CD-ROM finnes i flere formater, som skiller seg litt fra vanlige lyd-cder. Siden CD-ROM er en gruppe formater, kan det oppstå dobbel formatforvirring. Det dreier seg om formater på to ulike nivåer. CDformat betyr måten stoffet er organisert på på CDen. Her finnes det flere alternative systemer, som vi skal beskrive nedenfor. Filformat: Dette bestemmes av programmet. Filformatet er uavhengig