LYS OVER OFRINGENE ETTER MOSES LOV.

LYS OVER OFRINGENE ETTER MOSES LOV. Dette er beskrevet fra 3 Mos.1 til og med 3 kap. De tre første ofringene som er nevnt i de tre første kapitlene av 3 Mosebok blir kalt "velbehagelige ofre," noe som betyr at de var frivillige og behaget Gud. Når noen av dere vil bære fram for Herren et offer av budskapen, så kan dere ta offeret enten av storfeet eller av småfeet. Er hans offer et brennoffer av storfeet, skal han ofre et hanndyr uten lyte. Han skal føre det fram til inngangen til sammenkomstens telt, for at han kan være til behag for Herrens åsyn. Og han skal legge hånden på brennofferets hode, så vil Herren ha velbehag i det og la det bli til soning for ham... så skal presten brenne det alt sammen på alteret... til velbehagelig duft for Herren (3 Mos.1:2-4,9). Det første offeret som nevnes er "brennofferet". selv om det var det fjerde offeret. Prosedyren var at den som ofret la sine hender tungt på dyrets hode - for å symbolisere at synden ble overført fra den skyldige til den syndfrie. Deretter slo han dyret ihjel, siden dyret måtte dø for hans synder skyld. Det neste var at presten måtte stenke blodet rundt om på alteret (1:5), flå dyret og dele det opp i stykker, vaske innvollene og føttene og brenne alt sammen på alteret. Det skulle brenne på alteret hele natten og frem til morgenen. Ild illustrerer Guds dom over synden, men den illustrerer også Guds hellighet, som renser ved ild: "hvordan det verket er som hver enkelt har utført, det skal ilden prøve" (1 kor.3:13). På morgenen var offeret redusert til aske. Etter dette ikledde presten seg sine linklær og bar asken utenfor leieren. Dette symboliserte at synden ble fjernet. Alle deler av dyret måtte tas fra hverandre: hode, som representerer sinnet, innvollene, som representerer følelser og ømhet, føttene, som representerer den ytre fred og oppførsel, og fettet, som representerer liv i overflod. Fra hode til føtter representerer offeret omvendelse til Herren. Brennofferet, som ble fullstendig fortært, symboliserte at den som ofret fullt og helt overga seg til Gud. Men det fremstiller også Kristus, som (betingelsesløst) bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer (Hebr.9:14). Dette budet rommer hele Kristi liv og tjeneste, i hvilket Han oppfylte Guds fullkomne vilje. Som Han sa: " For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg (Joh.6:38). Brennofferet måtte være lytefritt, siden det representerte Kristus, som var fri for all synd, og illustrerer at den som ofrer gir Gud det beste av det han har. Offeret måtte være en han en okse, sau, geit, turteldue, eller due, alt ettersom hvilken økonomisk situasjon den som ofret befant seg i (3 Mos.1:5,10). Dersom den som ofret hadde en stor budskap, ofret han en okse. Dersom han imidlertid bare eide en liten hjord, kunne hans offer være en sau eller geit. For begge disse ville det vært en fornærmelse overfor Gud å ofre kun en due. Men dersom den som ofret var så fattig at han ikke eide en budskap eller hjord, ville det være tilstrekkelig at han ofret den mindre kostbare turteldue eller ungdue. Dette var det offeret Josef og Maria, Jesu mor, la frem, og som peker på hver fattige de var i forhold til de vise menn, som kom med sine kostbare gaver (Luk.2:22-24, Matt.2:11, se også 3 Mos.12:2-6). Gud forventer at vi gir ham det beste vi har, alt ettersom hvordan vår individuelle evne er. På samme måte som Jesus ofret seg selv fremfor Gud, betingelsesløst, skulle også vi forsatte å overgi oss selv til Jesus, som er Herre i våre liv: " Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg (Luk.9:23, Matt.16:24, se også Rom.12:1-2). Videre leser vi i 3 Mos.4 kap og til og med 6 kap. Matofferet. Selv om det i 3 Mosebok er listet som nummer to, var matofferet (også kalt kornofferet) den tredje ofringen (3 Mos.6:14). Det var det eneste av de fem ofrene som ble tillaget med

Side 2. korn i i stedet for et dyr. Kornet ble vanligvis knust og malt til fint mel, blandet med olje, salt og røkelse, men uten noe som var syrnet, siden det er et symbol på synd, og deretter plassert i ovnen. Dette illustrerer Kristi liv, den syndefrie Frelseren, som la til side sin herlighet som Skaperens Gud, for å bli knust som hvete i ydmykelsens mølle. Han utholdt slag og intens lidelse, ble kronet med torner og døde til slutt på et kors. Dette gjorde Han for å bli Livets brød, sitt folks forsørger på deres pilgrimsreise gjennom livet (Joh.6:35)... likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted (Matt.20:28, Mark.10:45, Joh.12:24). Det hebraiske ordet for matoffer innebærer mer enn bare kvaliteten eller verdien av offeret, det uttrykker også at den som ofrer er i rett forhold til den høyeste Gud. Det understreker også - på samme måte som korset fra matofferet ble avlet som et resultat av menneskelig arbeidskraft - at alt vårt arbeid og aktiviteter skulle være til behag for Herren. Dette betyr at en gave, såvel som dens giver, må være verdig den som mottar den. Det er bedre å ikke gi noen gave enn å gi en som er ringere enn den man er i stand til å gi, eller som blir gitt av en hvis liv ikke er i overensstemmelse med Guds vilje. Da ville gaven være en fornærmelse, for Herren...ser ikke på det mennesket ser på, for mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet (1 Sam.16:7). Salt kunne ikke utelates ved denne ofringen. Som et krydder fremhevet det den virkelige smaken på maten, slik at den kan nytes i ennå større grad. Saltet er også bevarende, og hindrer forråtnelse og nedbryting. Men dette har også en dypere mening: "Du skal aldri la saltet, som hører til din Guds pakt, mangle i ditt offer (3 Mos.2:13). Saltet ble et symbol på rettskaffenhet og trofasthet i livet. Følgelig kan ikke en saltpakt brytes (se 4 Mos.18:19), for dersom dette skulle skje ville det kreve at hvert eneste saltkorn fra begge parter i pakten - som har blitt sammenblandet - måtte returneres til dem opprinnelige eier. Som kristne blir vi lært: "La deres tale alltid være vennlig, men krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare enhver (kol.4:6). Vi skulle oppføre oss slik i livet at verden ville oppfatte oss som folk som er krydret med salt, som lever i et paktsfelleskap med Herren, befridd fra verdens forførelse. Røkelsen, når den brant under ofringen, ga en søt, velbehagelig duft, og dette viser hvordan bønner og forbønner fra alle de som er i et paktsfellesskap med Gud er velbehagelige for Ham. Brennofferet var en innvielse av selvet, men matofferet var en innvielse til tjeneste. Vi kan ikke tjene på en tilfredstillende måte før vi først har gitt oss selv. Ved alle disse ofringene og høytidene ble ingenting overlatt til personlige valg. Dette prinsippet er også gjeldene, og i samme rekkefølge, gjennom Det Nye Testament. Det skulle ikke være noe syre i forbindelse med matofringene. Siden surdeigen straks gjennomsyrer hele deigen, blir vi påminnet om derfor å rense ut den gamle surdeigen (synd) slik at vi kan være en ny deig (usyret). For vårt påskelam er slaktet, Kristus. Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens surdeig, men med renhet og sannhets usyrede brød! (1 kor.5:6.8). Videre leser vi fra 3 Mos.7.kap.til og med 8.kap. Fredsofferet, Fredsofferet var det siste som skulle ofres, fordi fred er en Guds gave som et resultat av ens trofasthet mot hans bud. "Dette er loven om fredsofferet som ofres til Herren; Dersom noen ofrer det til takkeoffer, så skal han i tillegg til slakteofferet som bæres fram til takkoffer ofre usyrede kaker med olje i og usyrede brødleiver smurt med olje, og fint mel knadd til kaker med olje i. Når noen rører ved urent, enten det er et menneskes urenhet eller et urent dyr eller noe annet urent og motbydelig, og så eter av kjøttet fra Herrens fredsoffer, da skal han utryddes av sitt folk (3 Mos.7:11-12.21). Fredsofferet var et uttrykk for et fredfullt, harmonisk samfunn med Gud så vel som med andre. Men "Shalom" - det, hebraiske ordet for fred - betyr langt mer. Det betyr også lykke, tilfredshet og hvile. Fredsoffer kunne ofres for å få bønnesvar, i forbindelse med et løfte,

Side 3. eller som en frivillig handling i takksigelse. Fredsofferet ble alltid etterfulgt av et matoffer (4 Mos.15:4, 5 Mos.12:5-7). For å ofre et fredsoffer måtte den som ofret legge hånden på offerdyrets hode og slakte det, ta ut fettet og gi det som en del av offeret som skulle brennes på alteret av prestene, som Guds del. Fettet skulle aldri etes, for den som eter fettet... skal utryddes av sitt folk (3 Mos.3:2 og 7:23,25). Fredsofringen var en gledens høytid som presten og folket deltok i - i Guds nærvær, som først mottok, fettet på alteret (7:31). Etterat Herren hadde mottat fettet, og prestene hadde fått sin del, kunne det som var igjen etes av den som ofret, hans venner og familie i Tabernaklets forgård. De gledet seg over de vidundelige ting som Herren hadde gitt dem. Skulderen, låret og brystet skulle gis til presten, som hadde utført ofringen. De var symboler på styrke og medynk - for å minne om den styrke som er gitt de som tjener Ham. Offeret skulle være en vær (9:3-4), okse (2 Mos.20:24, og 24:5), geit eller lam, men de måtte være uten lyte, hvilket var et bilde på det fullkomne livet i Kristus. Oksen representerte Herren som den sterke og tålmodige, lammet som den sakmodige og fromme, og geita som foraktede og forkastede (3 Mos.3:1,7,12). I noen av ofringene kunne de som var meget fattige ofre fugler,men fugler var ikke akseptable som fredoffer. Denne ofringen krevde et dyr, da en fugl ikke var stor nok til å bli delt til alles nytelse. I noen av ofringene var det kun hanndyr som var akseptable som offer, men ved fredsofringen kunne dyret være enten et hanndyr eller et hunndyr (3 Mos.3:1,6). Fredsofferet illustrerer hvordan Kristi liv gjenoppretter forholdet mellom Gud og mennesker: "Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus (Rom. 5:1). I sin død brakte Jesus fred gjennom blodet på korset, slik at Gud, "ved ham kunne forlike alle ting med seg (kol.1:20). Dessuten vil et rett forhold med Gud resultere i kjærlighet og fred med andre troende. "La Kristi fred råde i hjertene deres! Til den ble dere jo kalt i det ene legeme. Og vær takknemlige! (kol.3:15). "Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelse (2 kor.5:19). Videre leser vi fra 3 Mos.9.kap. og 10.kap. Syndofferet og skyldofferet. De to første ofrene - syndofferet og skyldofferet var obligatoriske for å gjenopprette forholdet mellom Gud og det syndige mennesket, siden Gud er hellig og ikke kan være tilstede i nærvær av synd. Mennesker kjenner til fristelser, feiltrinn og synd, men et dyr har ingen kjennskap til disse ting. Av denne grunn kunne et dyr tjene som en midlertidig soning for å "dekke over" synd, inntil Jesus, som var uten synd, Guds Enebårne Sønn, døde på korset for å, "rense oss fra all urettferdighet (1 Joh.1:9). "Så sa Moses til Aron :...ofre ditt syndeoffer og ditt brennoffer og gjør soning for deg og for folket. Ofre så folkets offer og gjør soning for dem.. Så førte han fram folkets offer. Han tok bukken som skulle være syndeoffer for folket, slaktet den og ofret den til et syndeoffer, (3 Mos.9:7,15). Ingen annen ofring var akseptabel før syndeofferet og skyldofferet var ofret. Den eneste grunnen til at brennofrene, matofrene eller fredsofrene var akseptable, var at synden var blitt sonet ved blodet, for kjødets sjel er i blodet (17:11). Syndeofferet var obligatorisk, for alle har syndet og står uten ære for Gud (Rom.3:23, Efes.2:3), skyldofferet var påkrevet for å kompensere for deres mange synder mot Gud og andre. Disse to ofringene var tett forbundet med hverandre, og likevel særpreget forskjellige. Syndofferet var et bilde på Kristus, som bærer all synd som Gud har gjort til synd for oss (2 kor.5:21). Og skyldofferet var et bilde på Kristus som ble ofret for våre mange synder (Rom.5:6. 1 kor.15:3. 2 kor.5:15, 1 Joh.1:7.9), hvilket gjorde det mulig for det syndige mennesket å finne nåde hos Gud. Vi må gjøre noe med synd. Vi kan kalle den berettiget, utilsiktet eller gjort i uvitenhet, men synd kan ikke overses. Kristus er vårt skyldoffer. Han har tilgitt "oss alle våre overtredelser.

Side 4. Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot, da Han naglet det fast til korset (kol.2:13-14, se også 2 kor.5:16). Synden er ulydighet mot Guds fullkomne vilje - ikke bare det vi gjør galt med vilje, men også det å unnlate og gjøre godt (Jak.4:17). Sammen med skyldofferet måtte overtrederen bekjenne hva galt han hadde gjort. Dersom det inkluderte ulovlige besittelser av andres eiendom, ofret han som et tegn på sin skyld. Deretter måtte han godtgjøre alt han hadde tilegnet seg pluss et tillegg på en femtedel av verdien til eieren (3 Mos.6:4-5). Skyldofferet involverte ikke bare lovbryteren, men en hvilken som helst person som hadde holdt tilbake bevis på synden, da han da ble betraktet som like skyldig i forbrytelsen noe mange ignorerer i dag (5:1. 2 Joh.1:9-11). For å illustrere dette poenget leser vi at det ble oppdaget - etter at Gud brukte israelitterne til å ødelegge Jeriko - at Akan på tross av Guds befaling, hadde tatt en babylonsk kappe så vel som andre ting (Jos.7:21). Ikke bare ble Akan steinet til døde, men også hans kone og barn, fordi familien også visste om synden og derfor var like skyldig - siden de ikke hadde bekjentgjort den. "For det som var umulig for loven... da han sendte sin egen Sønn..(som en soning) for syndens skyld.. for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden (Rom.8:3-4). Videre leser vi fra 3 Mos.11.kap. til og med 13.kap. Ofringenes årsak, bakgrunn og innhold. Over 40 ganger leser vi i 3 Mosebok: "Jeg er Herren " eller "Jeg er Herren deres Gud". peker på grunnen til at Herrens folk skulle være hellige; fordi Han er hellig. Både innvendig og utvendig, moralsk og åndelig, må det være renselse fra alt som skjemmer: "For jeg er Herren deres Gud. og dere skal hellige dere. Dere skal være hellige, for jeg er hellig. Dere skal ikke gjøre dere selv urene ved noe av det kryp som rører seg på jorden (3 Mos 11:44-45). Apostelen Peter påminner oss om nødvendigheten av å være lydige barn: "For det er skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig (1 Pet.1:14-16). Det må være et skille mellom urent og rent (3 Mos.11:47). Israelittene måtte spise ren mat (kap.11), rene klær (13:47-59), rene hus (14:33-57), god personlig hygiene (kap15) samt være en ren nasjon (kap.16). Forbudte dyr ble beskrevet som urene, men forbudte fisker, fugler, insekter, krypdyr, utøy og døde kropper ble betegnet som en vederstyggelighet. Disse fugler og fisker inkluderte mange "søppeltømmere" som lever av døde dyr og skitt. Dyr og insekter som beveger seg på buken, som slanger, ormer, mark, moldvarper og rotter, og skapninger med flere ben, som tusenben og larver, og også edderkopper var regnet som urene og avskyelige. Slike skapninger ble mer aktive i mørket, og illustrerer at,. "menneskene elsker mørke framfor lyset, for deres gjerninger var onde" (Joh.3:19). En annen hensikt med alle forskjellene og forordningene med hensyn til det rene og det urene var også å holde israelittene atskilt fra hedningene - så vel som av helsemessige grunner. Disse lovene åpenbarer at Guds hensikt med hans skapning er å tilpasse den til Hans natur, fordi all synd besmitter og ødelegger alt den kommer i berøring med. Ordet uren er brukt omkring 100 ganger i kapitlene 3 Mos.11.kap.-16.kap. for å understreke at Gud befalte at det urene måtte fjernes fra alle områder av deres liv. "For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse. Derfor, den som forakter dette (betyr overser denne advarselen), han forakter ikke et menneske, men Gud (1 Tess.4:7-8). Gud skapte mennesket i sitt bilde (1 Mos.1:27), og den likheten innebar rettferdighet og sann hellighet (Efes. 4:24). Konsekvensene av den første synden åpnet slusene til sorg, lidelse, atskillelse fra Gud, fysisk død og - til sist - evig, åndelig død. De mange ofre, lover og reguleringer vedrørende hva som er rett og urett, og hva som besmitter en person, leder oss til forståelsen av hvor sterkt Gud hater døden og hvor vederstyggelig synden er for Han. Disse forordningene var også en daglig påminnelse om at, "enten dere eter eller drikker,

Side 5. eller hva dere så gjør, så gjør det til Guds ære! (1 kor.10:31). Disse reguleringene peker også på nødvedigheten av, "derfor å gå ut fra dem (betyr de urettferdige) og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent! Da vil jeg ta imot dere (2 kor.6:17-18, Joh.17:15, 1 kor.5:9. Efes.5:11, 1 Pet.1:15,29, 2 Pet.3:11, Åp.22:14-15). Det var fem ulike ofringer som var i denne rekkefølgen... 1.) Syndeoffret. 2.) Skyldoffret. 3.) Brennoffret. 4.) Matoffret. 5.) Fredsoffret. I himmelen skal det ikke være noen eller noe urent. Alt handler om renhet og hellighet, lik Gud selv og alt som er i himmelen, slik som engler og vi som blir frelst med å bli renset i Jesu blod, og det er den eneste veien til himmelen. Bibelen er klar i sitt språk om denne sak. Når det gjelder dine følelser som er grunndig koblet til det jordiske og fysiske, så er det dette som blir forandret her i det jordiske livet, til og bli lik Gud og det himelske vesen og liv. Det vil jeg kalle daglig omvendelse fra jordisk sans og samling, og bibelen kaller det for helliggjørelse, og betyr, bli gjort hellig dag for dag ved din villighet til å bli forandret av deg. Det vil alltid være en pris å betale, men det er den lidelse med Kristus som kalles og bli beskjært, eller og miste noe av deg selv til fordel for ditt åndslivs vekst og fremgang, gjennom overgivelse vil Gud gi nåde til og kunne bruke oss, da kjødet mister sin kraft vil din ånd med Den Hellige Ånd bli mere fremtredene. Dette merker ikke vi selv bare dem som opplever oss. Guds natur er en overnaturlig og guddommelig kjærlighet og det er dette våre medmennesker opplever som positivt, og det blir som at de vil ete og drikke av vårt liv, dette er noe av himmelens rike som er kommet ned gjennom oss som tror, vi er blitt Guds kanaler som er renset og gjort rene, slik at kraften fra Herrens Ånd får flyte gjennom oss til hjelp og frelse for alle de som møter oss. Alt det som skulle komme, lå ferdig i det gamle testamentet som en konstruert frelse og redning for hele menneskeheten. Og konstruksjonen lå i først loven, som så frem til en fullkommen lov i Kristus liv. så kom Tabernaklet med alt om ofringer og overgivelser gjennom ulike sermonier, for til slutt og komme inn i Guds nærhet. Dette lå skjult til stede, men ble åpenbart i Kristus Jesus, som også ble profetert av Guds profeter helt inntil den tid som det skjedde på. Gud står bak sitt ord og sørger for at alt blir oppfylt som ble talt og skrevet ned.