26 DE SJU SEGLENE Kanskje klinger de fire livsvesener, og de tjuefire eldstes lovsang til Gud, ennå i øret til Johannes når han nå ser Han som satt på tronen, med en bokrull i sin høyre hånd. 05.01 At det er Gud selv, Johannes ser, hersker det ingen tvil om, og vi fornemmer kanskje noe av spenningen som hviler over dette bildet når en veldig engels røst spør: Hvem er verdig til å åpne bokrullen og åpne dens segl? Den som har opplevd, eller i det minste kan forestille seg, den bunnløse fortvilelse som overmanner en, når verken en selv eller noen av de mange omkring stående enkeltvis eller i fellesskap, makter å utføre akkurat det ene nødvendige i en krisesituasjon. Han eller hun vil kunne forstå noe av den fortvilelsen Johannes følte. Nå skulle nettopp det bestemte gjøres som skulle vise ham hva heretter skal skje. 05.03 Og så verken i himmelen eller på jorden eller under jorden, var det en eneste som svarte på engelens spørsmål med et: Jeg er verdig! 05.04 Det var ikke underlig Johannes gråt mye - -. 05.05 Men midt i fortvilelsen blir han trøstet. En av de tjuefire eldste sier til ham: Gråt ikke! Se, seiret har løven av Juda stamme, Davids rotskudd, så han kan åpne bokrullen og dens segl! 05.06 Ved disse ordene må Johannes ha sperret opp øynene, for hva ser han? Hørte han ikke nettopp at Løven av Juda stamme hadde seiret? Og nå ser han, mellom tronene, livsvesnene og de eldste et lam, attpå til liksom slaktet og det hadde sju horn og sju øyne. 05.07 Og det gikk bort og tok bokrullen av Hans høyre hånd som satt på tronen! Hva er det egentlig som sies i disse versene? Først blir Johannes trøstet av en av de eldste, og det sier oss at i alle han ikke har vært uvitende om Lammets verdighet. Men hvorfor denne åpenbart tause ventetiden? Hvorfor ga Lammet seg ikke med en gang til kjenne? Var det for at Johannes, du og jeg, skulle få anledning til å kjenne smerten i at det ikke var i skikkelse av løvens makt og styrke, men i det slaktede lammets pine verdigheten lå. Verdigheten til å motta bokrullen av Hans høyre hånd som satt på tronen? 05.08 Og da det tok bokrullen - -! Straks kastet livsvesnene og de eldste seg ned, - ikke for tronen, men for Lammet, og de synger en ny sang. 05.09 Verdig er du - -! Dette har altså ikke vært sunget før. Det er en situasjon, - en milepæl blir passert og noe nytt og grensesprengende varsles. Seglene er ennå ikke brutt, - en hemmelighet holdes ennå skjult. Men fortsatt lyder lovprisningen til Lammet fordi det med sitt blod kjøpte mennesker, av alle stammer og tungemål, til Guds tjeneste. Det er ikke et lam i fornedrelse, Johannes ser. Det er et lam i opphøyelse. Det har sju horn og de sju øyne Guds sju ånder som sendtes ut over jorden.
27 Det er Gud den Hellige Ånd, slik den virker i menigheten og har sin kilde i Jesu offerdød på Golgata. 05.11 Og i synet hørte jeg røster - -! Her er det som suset fra begivenhetene rundt tronen, forplanter seg ut over en utallig skare av engler i himmelen. Nå opplever han det Peter sa de lengtet etter å få innblikk i (1.Pet.1,2). Og de lovpriser Lammet med: Verdig er Lammet det slaktede, til å få kraft og rikdom, visdom og styrke, pris, ære og lov! 05.13 Og straks føyer hver skapning i himmelen, på jorden og havet ja alt sammen lar sin lovsang lyde, og vi må tenke på det som sies i Jes.29,11 og Dan.12,9 Når engleskaren lar sin lovsang lyde, virker det umiddelbart uforståelig når det sies: Verdig er Lammet det slaktede, til å få - - Vil det si, at kraft rikdom visdom styrke pris ære og lov, er noe som medfølger det å kunne ta bokrullen? I så fall, er Lammet da uten disse verdier inntil dette skjer, eller ligger det en annen mening bak formuleringen? 05.14 De fire livsvesener setter ikke punktum, men utropstegn met et Amen ( Det står urokkelig fast ) og de tjuefire eldste kaster seg ned og tilber! Det er verdt å merke seg hvor ofte, og i hvilke anledninger, sjutallet gjenspeiler seg i dette kapittel.: Først møter vi det i bokrullens sju segl, v.05 Dernest i Lammets sju horn og sju øyne, v.06 I engleverdenens sjufoldige lovsang, v.12 mens skapningens lovsang er firefoldig v.13
28 FØR SEGLENE BRYTES Det er når Lammet bryter de sju seglene, at Framtidsbokens hendelser rulles ut for Johannes. Det er naturligvis først når det sjuende seglet er brutt at bokens hele innhold blir gjort tilgjengelig. Dette skjer først i kap.8 og derfor blir det skjer her i kap.6 å se som et bilde et overblikk over de krefter som alt virker på jorden, for å modne menneskene til den endelige dommen. Vi ser de fire første seglene utgjør en egen gruppe av de sju. De er innbyrdes forskjellige, men har i sin visningsform også visse likhetstrekk som hest og rytter. Der kan ikke være tvil om at disse rytterne skal oppfattes som et bilde, og som sådan, heller ikke skal personifiseres men sees som symbol på noe bestemt og samtidig mangfoldig. I Bibelens språkbruk er hesten et bilde på makt (Salm.20,8, Jes.31,3, Jer.6,22f og Hagg.2,23), men de er også symbol på krig (Job.39,22f, Ordsp.21,31 og Jer.46,4). Hertil må vi også se fargenes betydning. Disse er kjente fra flere steder i Bibelen og framstår, i denne sammenheng, slik at Hvit er renhetens farge. Rød er Krigens farge. Sort er hungersnød og Gul er pestens og dødens farge. Rytternes utrustning, sett sammen med hestenes farge, gir oss en bekreftende betydning av dette. Men likevel er der noe med den første rytteren som gjør at der blir et skille mellom ham og de andre tre. Det er for eksempel kun om den første rytteren det sies, at han red ut fra seir til seir. Om de tre siste sies det riktignok at de fikk makt, men noen direkte seir nevnes ikke. Dessuten er det kun den første rytteren som får en seierskrans uten begrensninger. Den andre rytteren får makt, men ikke til hva som helst. Makten er begrenset til å ta bort freden fra jorden. Den tredje rytterens aktivitet er også begrenset, endatil med to forbud. Den fjerde rytteren og hans følgesvenn får også makt, men den er begrenset til kun å berøre en firedel av jorden. Det er med all tydelighet vi ser en-somheten i den første, og samhørigheten i de tre siste ryttere. Hvem eller hva er så disse fire? Noen tolkere ser i disse rytterne et forhistorisk bilde, hvor romerske seierherrer red på hvite hester. På samme viset sees Parterne. Disse var kjente som meget dyktige bueskyttere og vant i år 62 f.kr. en stor seier over Romerne. Med henvisning til Dan.9,26 tolkes den første rytteren så som symbol på stormaktskonflikter verden over. Konflikter som spesielt skal prege den siste tiden. Denne tolkning gir riktignok en sterk enhet over alle de fire rytterne, særlig når det samtidig vises til Sak.6,1-8
29 Tolkningen synes dog langt fra overbevisende ettersom den andre rytteren, som jo i alle fall betyr krig, nærmest kommer til å framstå som en gjentakelse av den første. Rett nok har man i denne tolkning tillagt denne rytteren betydningen borgerkrig, men bildet halter likevel sterkt. Det er jo ikke bare i borgerkriger at mennesker drepes rytterne på den gule og den sorte hesten gjør sin entre, stormakts- eller borgerkrig. Noen tolkere har også forsøkt å tillegge den første rytteren, betydningen religionskrig. Herved synes det som man forherliger disse i forhold til andre kriger (den andre rytteren), og samtidig overser det faktum, at den tredje og fjerde rytter er tilstede i alle kriger. Av disse eksempler ser vi klart, at når rytteren på den hvite hesten settes i samme bås som de øvrige, så kan alle slags tolkninger frambringes. Uansett hvor mye disse forsøkes underbygget med henvisninger til andre skriftsteder, så vil de alltid romme en usikkerhet. Men er der noe som ikke eksisterer i Åpenbaringen, så er det nettopp usikkerhet. Usikkerheten framstår ene og alene i feile tolkninger. En slik påstand kan selvfølgelig oppfattes både som en provokasjon, og en antydning om at alle andre tar feil. Slik er det dog ikke! I mengden av tolkere er der heldigvis også de som lar egenproduserte ideer vike plassen for det som Bibelen selv forteller. Går vi for eksempel til Mat.24,6f, så ser vi hva Jesus svarer på disiplenes spørsmål et spørsmål som like godt kunne vært vårt. Svaret de får kaster, på en forunderlig måte, også lys over vår forståelse av disse fire ryttere.
30 DET FØRSTE SEGLET ÅPNES 6.1-2 Og den første av de fire livsvesener sier: Kom! Og inn på scenen kommer en hvit hest. På hesten sitter en rytter som er utrustet med bue, og på hodet har han en seierskrans. Ser vi denne rytteren som et bilde på Herrens ord evangeliet som skal prekes over hele jorden (Mat.24,14)? Ser vi buen som bilde på at Ordet rammer som pilen (Jes.49,29)? At seierskransen sier oss at dette ordet alltid seirer både for de som mottar det og de som forkaster det? Dertil ser vi i Åpb.19,11 at rytteren Troverdig og Sandru, også viser seg på en hvit hest. At seieren til denne rytteren Ordet ikke er gratis, ser vi av ordene i Mat.10.17-20 - 24,9 Johs.15.20f og i Åpb.6.9 (det femte segl). Men der er et skarpt skille mellom disse som omkommer i kampen for Gods ords skyld, og de som blir ofre for de andre rytterne. DET ANDRE SEGLET ÅPNES 6.5-6 Og den andre av de fire livsvesener sier: Kom! - og en rytter kommer. Denne hesten er rød, og rytteren blir gitt makt til å ta freden bort fra jorden, og som våpen har han et stort sverd. At dette er et bilde på krigen i sin alminnelighet, er tydelig nok. Like klart er det at krigen er en frukt av synden, men er krigen da å se som Guds straff? Eller vil Gud gjennom krigens redsler, bøye de gjenstridige hjertene til å ta imot Ordet? Både makten og sverdet ble jo gitt til rytteren!
31 DET TREDJE SEGLET ÅPNES 06.5-6 Og den tredje av livsvesener sa: Kom! Og Johannes ser en sort hest og rytteren har en vekt i sin hånd. Dette bildet minner om ordene i Esek.4,16ff, og er utvilsomt et bilde på hungersnød, et resultat av den makten som tildeltes rytteren på den røde hesten. Dyrtid og matmangel har denne rytter alltid representert når kriger har herjet blant folkene, men her skal vi legge merke til røsten blant livsvesnene som forkynner en pris på hvete og bygg altså maten. Dette sies ikke alene som en opplysning om at prisene stiger i krigssituasjoner. Det sies som en ordre om at en grense er satt - heller ikke i dette skal tilfeldighetene råde. Johannes hører også at røsten befaler at oljen og vinen ikke må røres. Har vi noen gang opplevd at bestemte produkter har blitt holdt utenfor, når hungersnød har presset prisene opp? Nei her siktes åpenbart til noe annet enn olje og vin i vanlig forstand. For etter den sorte hesten følger den gule, og da hjelper det ikke å ha olje og vin nok. Med oljen og vinen siktes kanskje til den hemmelighet, at tross dyrtid og matmangel, så skal Guds barn ikke hindres i å få den åndelige føden, den som gir styrke til, i tro, å holde ut lidelsene. DET FJERDE SEGLET ÅPNES 06.7-8 Da Lammet brøt dette seglet sa den fjerde av livsvesnene det siste Kom! Og en gustengul hest viste seg, og han som red den bar navnet Døden, og Dødsriket var hans følgesvenn! Når det videre sies, at disse to fikk makt over en firedel av jorden (menneskene), til å drepe med sverd, sult, pest og ville dyr, så viser det oss igjen at en grense er satt for hvor stor del av menneskeheten de har lov å usette for en voldsom og ond død. I maktutfoldelsen ser vi tydelig samhørigheten, mellom den røde og den sorte hesten og deres ryttere. Men vi opplever også Døden og hans følgesvenn, som ganske suverene herrer. De opptrer som de siste aktørene i alle kriger, epedemier og ulykker. Deres aktivitet har en stigende kurve, og deres høst er stor. Sammen med rytterne på den sorte og den gule hesten, skal de fare over jorden (Mat.24,6ff), inntil menneskene forstår at rytteren på den hvite hesten Guds ord, er og blir den seirende (Åpb.22,13). Så skal da også Døden og Dødsriket engang kastes i Ildsjøen for alltid (Åpb.20,14 og 1.Kor.15,26) Forstår vi disse fire første seglene på denne måten, da ser vi også en nøye sammenheng mellom disse og det femte seglet. Hittil har Johannes, (i rytterne) fått se de kreftene som altså allerede et i sving på jorden. Han har sett krigens, sulten og dødens redsler, men han har også sett Ordet som det seirende.
32 DET FEMTE SEGLET BRYTES 06.09 Og da det brøt det femte seglet, så jeg under alteret - - -! Johannes får nå se sjelene, til alle de som var myrdet for Guds ords skyld, og for vitnesbyrdets skyld. Han ser dem ligge under alteret, - kanskje tenker han på sin egen jordiske situasjon (1,9). Han er i alle fall ikke i tvil om hva bildet forteller. Fra det vi leser i 3.Mos,17,11 og 14, så vet han at sjelen er i blodet og nettopp derfor ble blodet fra offerdyret ledet ned under brennofferalteret. Her ser han alle martyrsjelene, og alteret er stedet hvorpå vi senere får høre at en engel legger røkelse (Åpb. 8,3 9,13 14,18 og 20,4). Det vi ser, er det som fra Guds side, var ment som et straffemiddel for å få menneskene til å bøye seg inn under hans vilje, meget lett blir en anledning til menneskers forherdelse. En forherdelse som gir seg utslag i forfølgelse av Guds vitner. Det er som om mennesket, i sin trang til å rettferdiggjøre seg selv, absolutt ikke vil akseptere en irettesettelse, og når de ikke kan gi igjen på direkten, ja så lar de sin harme gå ut over noe som tilhører ham som tillot irettesettelsen. Men det er nettopp heri det utløses krefter som framskynder verdens modning for domsavgjørelsen. Guds hellige rettferdighet ser ikke rolig på at verden dreper hans vitner. 06.10 Og de ropte med høy røst Hvor lenge? Dette er ikke et rop i hevnlyst, som lyder fra sjelene. Det er mer et rop i hellig fortvilelse og lengsel etter å se Guds rettferdighet skje fylest! Slik de vet Jesus en gang sa Gud ville (Luk.18.7). Men ennå må de hvile en stund til de er ikke fulltallige. 0611 Johannes ser nå at de får en lang hvit kledning på seg - -. Det er som de skal få lov å glede seg over deres foreløpige seier.
33 DET SJETTE SEGLET BRYTES Sammendrag og innledning 06.12f Og da jeg så Lammet bryte det sjette seglet, kom det et stort jordskjelv. Solen ble sort som en sørgedrakt og månen ble som blod - - Først så Johannes hvilke krefter som alt var i sving på jorden (de fire ryttere). Dernest så han, under alteret, det foreløpige resultat av kreftenes aktivitet og han får vite at ennå er ikke målet fullt. Nå får han se et kombinert bilde av hva som skal skje på jorden, når tiden for Vredens dag nærmer seg. Iblant ser vi uttalelser om at Åpenbaringsboken er en planløs beretning fra Johannes, men dette er ikke riktig. Den som noenlunde har klart å se den fantastiske helheten i boken, vil nettopp se det vi innledningsvis pekte på, nemlig at avsnittet med de fem første seglene er en helt nødvendig innledning. En situasjonsoversikt om man vil, for rett å kunne forstå dt sammenklemte bildet av det som hører framtiden til, - det sjette seglet. Innholdet i dette seglet, kan i stor grad sies å dreie seg om to ting. Den fysiske verdensorden rokkes rokkes (v.12-14), og verdensmenneskets angst for Herren på Vredens dag (v.15-17). Det er i de samme store trekkene, vi i Mat.24,29f og Luk.21,25-27 ser Jesus tale om de samme hendelser. Disse seks seglene er altså hendelser, som i tid, strekker seg fra fortid gjennom nåtid og inn i framtiden til Vredens dag. Det er først når det sjuende seglet brytes, og De sju Basuner lar sin røst høre, at vi får detailbildene som utelukkende har med selve endetiden å gjøre. Leseren vil saktens erfare hvor vanskelig forståelsen av endetidsbildene blir, dersom ikke dette oversiktsbildet er noenlunde klart. Hva ser Johannes og hva betyr det? Først jordskjelv, deretter formørkelse av solen, månen ble som blod og himmelens stjerner falt ned. Himmelen forsvant som en bokrull der rulles sammen, berge og øyer ble flyttet fra sin plass. Mennesker av alle samfunnslag skjulte seg i huler, og i redsel for Lammets vrede ba de fjellene falle over seg. Noen tolkere ser i dette rent fysiske hendelser. Andre velger å oppløse bildene til det rent symbolske, hvor solen og månen sees som Kristus og hans gjerninger. Stjernene, bergene og øyene sees som kristne lederfigurer, menigheter og enkeltkristne. Dertil er dog å si, at det ikke alltid er rett bare å se bildene som rent åndelige. Hendelsene kan også sees som et fysisk resultat av den åndelige tilstand.
34 06.12 Når vi i tillegg til dette verset ser hva Peter sier i Apg.2,19f, og leser Jesu ord i Mat.24,29, så synes hendelsene her å være av rent fysisk art. I Åpenbaringsboken 8,5 11,13 11,19 og 16,18 nevnes jordskjelv i ulike forbindelser, og bildet av solen som blir sort, ser vi brukt både i Jes.50,3 Esek.32,7 I Joel 3,4 ser vi i tillegg at månen skal bli som blod før Herrens store og fryktelige dag skal komme. (se også Åpb. 8,12 Den fjerde Basunen). 06.13 Himmelens stjerner falt ned på jorden - - -! (Se Jes.13,10 og Mat. 24,29). Rent fysisk. vil nok dette ikke være mulig. I alle fall ikke hvis vi med stjerner, tenker på de stjerner vi normalt ser på himmelhvelvingen. Men kanskje vi skal se dette som at stjernene slukkes formørkes, slik vi leser det i Åpb.8,12? 06.14 I Jes.34,4 sies det at Himmelens hær oppløses, - og videre, at himmelen rulles sammen som en bok, - hæren visner bort som vinstokkens blader, - som fikentreets visne frukt. I Jes.51,6 ser vi at himmelen skal svinne som røk, og jorden som en oppslitt kledning. I Luk.21,33 ser vi at Jesus bekrefter dette, og Paulus bruker et bilde av samme betydning i Hebr.1,12 (se Åpb.20,11). Og berge og øyer skal flyttes - -! I Åpb.16,20 sies at berge og øyer ikke fantes mer. 06.15 Hendelsene i disse versene ser vi også, omend med andre ord, beskrevet i Jes.2,19ff 30,22-31,7 og i Hos.10,8 06.16 I Luk.23,30 forutser Jesus det samme, og i Åpb.9,6 gjentas dette. 06.17 For deres vredes dag er kommet; Hvem kan da bestå? Allerede i Jes.13,9 forutsies denne dagen, og vi følger denne forutsigelsen gjennom 34,8 63,4 Jer.51,6 Joel 2,11 Mat.3,2 og 7-4,5 og videre til Rom.2,5 Vredens dag er ikke det samme som Dommens dag (Åpb.19 og 20).
35 BESEGLINGEN OG DEN STORE SKAREN Vi skulle vel nå ha forventet at det sjuende seglet ville blitt brutt, og Framtidsbokens hendelser blitt vist oss. I stedet får vi nå et svar på spørsmålet som sluttet det sjette kap.: Hvem kan da bestå? Svaret sies i Beseglingen av Guds tjenere (v.1-8), og i Den store hvite skaren (v.9-17) Svaret må selvfølgelig sees som tilhørende samme oversiktsbilde som vi hittil har beveget oss i. 07.1-3 Deretter så jeg fire engler stå ved de fire verdenshjørner de holdt jordens fire vinder tilbake - - -! Dette er nok ikke et meteorologisk fenomen med globalt vindstille, som Johannes her vises. Går vi til Jer.49,36 Dan.7,2 Sak.6,5 Mat.24,31 1.Kor.15,52 og 1.Tess.4,16f, så ser vi med all tydelighet hva som sies med bildet. Disse fire vindene, representerer Guds handlinger, som holdes rede til å sendes ut over jorden i den siste tiden. Men vindene er avhengige av et startsignal, og det skal komme via de fire engler som har i oppdrag å skade jorden og havet. Johannes hører jo en høy røst som gir en klar ordre til de fire om at de ikke må skade verken jord hav eller trer, før Guds tjenere er beseglet. Ordren kommer fra en engel som stiger opp fra solens oppgang, og at engelen ikke er noen hvem som helst, sees ved at den har Guds segl. Den kommer direkte fra Gud og har hans fullmakt. 07.4-8 Og jeg hørte tallet på de beseglede - -! Tallet var 144.000! Tolv tusen fra hver av de tolv navngitte Israelstammer. Disse er det som skal besegles få Guds merke på deres panner, før de fire vindene slippes løs. Om dette er symbolsk eller fysisk merke, sier teksten ikke noe om. Men i Esek.9,4 ser vi samme uttrykksformen, og der synes det ikke å være tale om noe symbolsk, men mer som et fysisk merke på linje med det som omtales i 2.Mos.12,7 og 13. Uansett symbolsk eller fysisk merke, så skiller denne gruppen seg på en særskilt måte ut fra de som nevntes i 5,9 og de som i 7,9 omtales som Den store hvite skaren. Dertil hviler det noe spesielt over denne gruppen av beseglede, idet de i 14,1 nevnes som Lammets trofaste ledsagere. Videre kan vi i disse beseglede, se motstykket til de vi senere får høre velger Dyrets merke. Ettersom hendelsene i dette kap. Sp avgjort hører til oversiktsbildets siste del det som tilhøre selve endetiden, så er det naturlig å se dette som noe for oss ennå framtidig.
36 Teksten tilsier jo heller ikke at beseglingen er noe der foretas som en kontinuerlig handling der engang begynte i fortiden, og som en gang i framtiden avsluttes når tallet er fullt. Tvert om, så framstår beseglingen som en handling der utføres i en engang. Formålet med beseglinger er i alle fall at disse ikke må, eller skal, skades av de fire vindene. Dermed er det også klart at de 144.000 ikke på noen måte skal sees som verken et symbolsk tall på Guds fulle menighet, eller på noe som helst annet end det teksten sier de er, nemlig tolv tusen fra hver av de tolv Israel-stammene. (se forklaringen til 14,1-5)
37 DE FIRE VINDENE STRAFFE- ELLER DOMSHANDLINGER? Svaret på dette er viktig å klarlegge for å kunne forstå forskjellen, mellom De beseglede og Den store skaren. Forutsetter vi at de 144.000 er et symbolsk tall for Guds fulle menighet, da kan de fire vindene ikke være trengsler og plager i alminnelighet naturkatastrofer, krig, sult, pest og lignende, for i slike ting deler Guds folk de samme kårene som menneskemassene ellers. Under samme forutsetning, kan vindene heller ikke være de trengsler som den verdslige verden, i form av forfølgelser og lignende, påfører Guds folk. Slike trengsler har alltid hørt kristenheten til, og dertil sien det jo i Åpb. 14,22 at Gud ikke frelser sine utenom trengslene, men gjennom dem. Heri ser vi det umulige i at De beseglede, er et symbolsk tall for Guds fulle menighet. Noe helt annet er det med de domshandlinger som Gud, både har, og vil sende over en forherdet verden. Disse blir Guds folk spart for, slik vi så det med Noa og hans hus da Gud sendte syndfloden over jorden (1.Mos.7.) Det samme skjedde med Israel-folket under Egypts plager (2.Mos.7 og 12), og slik skal det engang skje i Jerusalem (Mat.24,15f). Vi må altså se forskjell på Guds straffeplager og Guds domsplager. Domsplager bruker Gud i avgjørende situasjoner for å slå en forherdet verden, men de som han har beseglet som sine tjenere de holdes utenfor. Sammenholder vi nå dette med det vi tidligere har sagt om de beseglede, da framstår de fire vindene umiddelbart som kun gjeldende for Israel, men kan det være rett forstått? Vi vil senere, under Basunene, nettopp få se hvor på endetidsskalaen de beseglede framstår. Vi vil se, at på samme måten som det går et skille i endetidens avmålte tid - den siste år-uken, hva angår intensiteten i trengslene, så er der også et skille ved utgangen av år-uken før Vredens dag. Der slutter Hedningenes tid og de som skal utgjøre Den store hvite skaren, hentes hjem. Derfor kan vindenes skadeverk sees som gjeldende for hele jorden, inklusiv Israel. Derfor er der heller ingen uoverensstemmelse i tekstrekkefølgen når Johannes, etter dette bildet, fortsetter med et Deretter - -. 07.9 Deretter så jeg en stor skare som ingen kunne telle - - -! Når Johannes innleder med et: deretter, så sier det oss at et nytt bilde vises, og at det følger umiddelbart etter det første. Men vi skal her legge merke til, at mens handlingen i det første bildet utspant seg over jorden, så er handlingen i dette nye bildet lagt til himmelen.
38 Foran Tronen og Lammet ser han den store skaren som ingen kunne telle. De er iførte hvite klær og har palmegrener i hendene sine (se 3,5 3,18 og 6,11). 07.10 Og de ropte med høy røst - -! Her skal vi legge merke til ordlyden i det som videre sies av denne skaren: Frelsen tilhører vår Gud - -! Dette lille ordet tilhører, lyder lyder på den ene siden som en erkjennelse av at frelsen tilhører Gud og Lammet, men på den andre siden, så sier det samtidig at noe ennå mangler i at selve tilhørselsforholdet er fullbyrdet. 07.11f Det samme forholdet kommer til uttrykk i ordene som englene nå framsier foran tronen: Amen! Lov og ære - -, tilkommer vår Gud i evigheters evigheter. Det er først når vi i Framtidsboken ser at Den store Draken Den gamle slangen, blir kastet ut fra himmelen (12,9-10), at ordlyden endres til: Fra nå aver frelsen, kraften og riket vår Guds, og makten hans salvedes - - -! 07,13f En av de tjuefire eldste spør Johannes om han vet hvem de er, alle disse i den store hvite skaren. Om det er av ren beskjedenhet, eller det er for å få sin viten bekreftet, at han svarer slik han gjør, er egentlig ikke poenget å vite. Men gjennom hans svar får vi i alle fall et svar som ikke kan misforståes. Det er de som kommer fra den store trengslen! Det er de som består prøven og lar seg frelse gjennom de straffeplager Gud sender mens det ennå er nådetid. De er mange, og vi får vite at de kommer fra alle folkeslag og stammer altså fra hele jorden i motsetning til De beseglede. Det er som Johannes her får se resultatet av menneskesønnens høst (14,14f), - de som har tvettet sine klær i Lammets blod. (se Mat.24,21 Dan.12,1 Hebr.9,14 og 1.Johs.1,7). 07,15 Derfor står de nå foran Guds trone - -! Det er dette som forutsies i Jes.4,5f og fullendes i Åpb.21,3 07.16f De skal ikke sulte mer - - for Lammet, som Johannes ser foran tronen, skal være deres hyrde. Han skal lede dem til kildene med Livets vann og Gud skal tørke hver tåre bort! Her hører Johannes det som Jesaias engang forutsa (Jes.25,8), og som Jesus selv bekreftet (Johs.10,11) og gjennom Johannes, får vi i Åpb.21,4 et malende virkelighetsbilde av det fullendte. I alt fortelles oss her noe om dette møtets forunderlighet. Sult, tørst og andre fysiske plager skal ikke ramme dem mer, men -! Her fortelles også noe om at dette ikke kan tenkes opplevd uten å ha grått.
39 DET SJUENDE SEGLET BRYTES 08,1 Men da Lammet brøt det sjuende seglet, ble der stillhet i himmelen i nesten en halv time - -! La oss stoppe litt ved dette verset prøve å fornemme denne halvtimes stillhet - -. Hittil har Johannes jo kun hørt torden og bulder, tale og sang, men nå nå er det helt tyst. Kan vi i vårt indre framkalle de to minutters stillhet vi kanskje engang opplevde i en spesiell anledning? Husker vi hvor lenge det føltes? Husker vi tankene våre? Nå opplever Johannes en halv time med en malende og talende taushet, en intens spenning som er preget av en indre uro for det som nå skal skje! Det er som hendelsene i de seks første seglene har bygget seg opp mot et u-unngåelig klimaks et høydepunkt som er forsterket ved at Johannes allerede med Beseglingen og Den store skaren, har sett noe av resultatet på det som ennå ikke er åpenbart. Men nå nå har Lammet brutt det siste seglet framtidsbokens hendelser er klare til å vises. 08.2 Og jeg så de sju engler stå for Guds åsyn, og sju basuner ble gitt dem! Hvem som gir basunene til englene, sies det ikke noe om, men at disse engler står for Guds åsyn, sier oss at de har en spesiell stilling. Det er nærliggende å se disse sju som de sju erkeengler som forekommer i den jødiske overleveringen, og hvor vi, bl.a. i Dan.10,13 Jud.9 og i Åpb.12,7 hører om Mikael (Hvem er som Gud), - den fornemste av alle erkeenglene. I Dan.8,16ff 9,21 og Luk.1,19 hører vi om Gabriel (Guds mann som står for Guds åsyn). Fra den Apokryfiske skriften kjenner vi til Rafael (Han som trer fram for Herren i hans herlighet og tjener ham), Tobias 12,15 I Hanoks (Enoks) bok 9,1 leser vi om erkeengelen Uriel (Guds lys). At basunlyd forbindes med Guds-åpenbarelse, oppbrudd og krig, ser vi mange eksempler på i Bibelen. For eksempel i 2.Mos.19,13ff 4.Mos.10,1ff Jes.18,3 Joel 2,1 Mat.24,31 1.Tess.4,16 og i 1.Kor15,22 nevner Paulus spesielt den siste basunen. 08.3f Før de sju englene blåser i basunene, så ser Johannes en annen engel stille seg ved altret med et røkelseskar av gull. Et speilbilde av denne handlingen finner vi i 3.Mos.16,12ff, - den store forsoningsdagen, brennofferet med den velluktende røkelsen som stiger opp for Herrens åsyn (2.Mos.30,1ff). Men her i Himmelen er det en engel som utfører handlingen. Vi legger merke til at røkelsen blir gitt til engelen. Det sies at der er mye av den, og at den legges til de helliges bønner på gullaltret. De helliges bønner er altså ikke nok i seg selv, og vi aner vel hvem det er som gir engelen det som mangler.
40 I 5,8 framgår det at røkelsen der, er de helliges bønner. Men her i 8,3 legges Jesu egen bønn til og da er det nok enten det nå er for å fylle skålen helt, eller for å gjøre bønnene frie for alt urent og selvisk. For se det er det paradoksale, at hver gang vi ber: Komme ditt rike og Skje din vilje, Så ber vi også indirekte om at endetidens ulykker må skje og det ønsker vi jo egentlig ikke. Likevel er det som om Gud er avhengig av denne bønnens fylde og renhet for å kunne iverksette sin dom. 08.5 Deretter tar engelen røkelseskarret, fyller det med ild fra altret og kaster den ned over jorden hvor den forårsaker torden, lyn, bulder og jordskjelv. Ilden fra altret med de helliges bønner, er således Guds svar på bønnens rop. Et rop som ikke nødvendigvis er et rop om dom og hevn, men det som er selve bønnen i de helliges bønner nemlig at Jesus må tiltre sitt kongerike. Den handlingen som framkaller den store gleden i himmelen når den siste basunen lyder (11,15-17). Det siste seglet er altså åpnet, men før basunene skal proklamere hva som heretter skal komme, så foretas denne gudstjenesteliknende handling i himmelen. Handlingen avsluttes med at skålen med ild kastes ned over jorden som et startsignal. Det siste som sies i dette oversiktsbildet er at torden lyn og jordskjelv lyder over jorden. I disse uttrykkene ligger egentlig innholdet av alt det som nå skal skje - og mens de sju engler gjør seg klare til å blåse i basunene, rettes oppmerksomheten nå mot jorden.