RÅDSDIREKTIV av 21. desember 1988 om tilnærming av medlemsstatenes lover og forskrifter om byggevarer (89/106/EØF) RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR - under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 100 A, under henvisning til forslag fra Kommisjonen(1), i samarbeid med Europaparlamentet(2), under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité(3), og ut fra følgende betraktninger: Medlemsstatene er ansvarlige for å sikre at bygge- og anleggsarbeider på deres territorium blir planlagt og utført slik at de ikke setter i fare sikkerheten til personer, husdyr og eiendom, og samtidig respekterer andre grunnleggende krav med hensyn til almen velferd. Medlemsstatene har bestemmelser som omfatter krav ikke bare til bygningers sikkerhet, men også til helse, bestandighet, energiøkonomisering, miljøvern, økonomiske aspekter og andre viktige aspekter som er i offentlighetens interesse. Disse kravene, som ofte er nevnt i nasjonale bestemmelser fastsatt ved lov eller forskrift, har direkte innflytelse på hvilken type byggevarer som blir brukt, og gjenspeiles i nasjonale produktstandarder, tekniske godkjennelser og andre tekniske spesifikasjoner og bestemmelser som ved sin uensartethet hindrer handel innen Fellesskapet. Hvitboken om gjennomføring av det indre marked, godkjent av Det europeiske råd i juni 1985, fastslår i nr. 71 at det i den generelle politikk vil bli lagt spesiell vekt på visse sektorer, og særlig på byggesektoren. Fjerning av tekniske hindringer i byggesektoren skal, i den utstrekning de ikke kan fjernes ved gjensidig anerkjennelse av likeverdighet mellom alle medlemsstatene, følge den nye metoden fastsatt i rådsresolusjonen av 7. mai 1985(4), som pålegger at grunnleggende krav med hensyn til sikkerhet og andre aspekter viktige for den allmenne velferd, blir fastsatt uten at nåværende og berettigede vernenivåer i medlemsstatene blir redusert.
De grunnleggende krav utgjør både de generelle og de spesifikke kriterier som byggverk skal oppfylle, og de skal forstås som et pålegg om at byggverkene med en nødvendig grad av pålitelighet skal være i samsvar med ett av, flere av eller alle disse kravene i tilfeller der dette er fastlagt i forskrifter. Som grunnlag for de harmoniserte standardene eller andre tekniske spesifikasjoner på europeisk nivå, og for utarbeidelse eller tildeling av europeisk teknisk godkjennelse, vil det bli utarbeidet basisdokumenter som skal gi de grunnleggende krav konkret form på teknisk nivå. Disse grunnleggende krav skaper grunnlaget for utarbeidelse av harmoniserte standarder for byggevarer på europeisk nivå. Det er viktig at harmoniserte standarder opprettes i størst mulig utstrekning og snarest mulig for å yte et viktig bidrag til et felles indre marked, gi flest mulig produsenter tilgang til dette marked, sikre størst mulig markedsinnsyn og skape betingelser for et harmonisert europeisk system av generelle regler for byggesektoren. Disse standarder utarbeides av private organer og skal forbli ikke-bindende tekster. For dette formål er Den europeiske standardiseringsorganisasjon (CEN) og Den europeiske komité for elektroteknisk standardisering (CENELEC) anerkjent som de kvalifiserte organer som skal vedta harmoniserte standarder i samsvar med de generelle retningslinjer for samarbeid mellom Kommisjonen og disse to organer som ble undertegnet 13. november 1984. Med harmonisert standard menes i dette direktiv en teknisk spesifikasjon (europeisk standard eller harmonisert dokument) som er vedtatt av ett av eller begge disse organer etter et mandat gitt av Kommisjonen i samsvar med bestemmelsene i rådsdirektiv 83/189/EØF av 28. mars 1983, som fastsetter en informasjonsprosedyre på området tekniske standarder og forskrifter(5). Byggevarers spesielle beskaffenhet krever at disse harmoniserte standarder får en presis formulering. Det er derfor nødvendig å utarbeide basisdokumenter for å knytte sammen standardiseringsmandatene og de grunnleggende krav. Harmoniserte standarder, som så vidt mulig formuleres med referanse til produktytelse, tar hensyn til disse basisdokumentene, som skal utarbeides i samarbeid med medlemsstatene. Det ytelsesnivå som varer skal holde i medlemsstatene i fremtiden, og de krav som skal tilfredsstilles, skal inndeles i klasser i basisdokumentene og i de harmoniserte tekniske spesifikasjoner for å ta hensyn til ulike nivåer av grunnleggende krav som bestemte bygg skal tilfredsstille, og til de ulike forhold som råder i medlemsstatene. Harmoniserte standarder bør inneholde klassifikasjoner som tillater fortsatt markedsføring av byggevarer som oppfyller de grunnleggende krav, og som fremstilles og brukes lovlig i samsvar med tekniske tradisjoner med grunnlag i lokale klimatiske og andre forhold. En vare antas å være egnet til bruk dersom den følger en harmonisert standard, en europeisk teknisk godkjennelse eller en ikke-harmonisert teknisk spesifikasjon anerkjent på fellesskapsnivå. Dersom varer er mindre viktige med hensyn til de grunnleggende krav, og dersom de avviker fra eksisterende tekniske spesifikasjoner, kan et godkjent organ attestere at de er egnet til bruk.
Varer som således blir betraktet som egnet til bruk, er lett kjennelige på EF-merket. De skal kunne omsettes og brukes fritt til sitt tiltenkte formål overalt i Fellesskapet. Når det gjelder varer som det ikke kan fastsettes eller forutses europeiske standarder for innen en rimelig frist, eller varer som i vesentlig grad avviker fra en standard, kan europeiske tekniske godkjennelser som er utarbeidet etter felles retningslinjer, bekrefte om de er egnet til bruk. De felles retningslinjene for tildeling av europeiske tekniske godkjennelser vil bli vedtatt på grunnlag av basisdokumentene. I mangel av harmoniserte standarder og europeiske tekniske godkjennelser kan nasjonale eller andre ikke-harmoniserte tekniske spesifikasjoner betraktes som et passende grunnlag for å anta at de grunnleggende krav er oppfylt. Det er nødvendig å sikre at varer samsvarer med harmoniserte standarder og med ikke-harmoniserte tekniske spesifikasjoner som er anerkjent på europeisk nivå, ved hjelp av prosedyrer for produksjonskontroll som anvendes av produsentene, og ved hjelp av prosedyrer for tilsyn, prøving og sertifisering som anvendes av uavhengige kvalifiserte tredjemenn, eller av produsenten selv. Det skal som et midlertidig tiltak fastsettes en spesiell prosedyre for varer som ennå ikke omfattes av standarder eller tekniske godkjennelser anerkjent på europeisk nivå. Denne prosedyren skal lette anerkjennelsen av resultater fra prøver som er utført i en annen medlemsstat i samsvar med de tekniske krav som gjelder i bestemmelsesstaten. Det skal nedsettes en fast byggeutvalg som består av eksperter utpekt av medlemsstatene for å bistå Kommisjonen i spørsmål om gjennomføring og praktisk anvendelse av dette direktiv. Medlemsstatenes ansvar på eget territorium for sikkerhet, helse og andre spørsmål som omfattes av de grunnleggende krav, bør anerkjennes i en sikkerhetsklausul som fastsetter passende vernetiltak - VEDTATT DETTE DIREKTIV: KAPITTEL I Anvendelsesområde - Definisjoner - Krav - Tekniske spesifikasjoner - Fritt varebytte Artikkel 1 1. Dette direktiv skal gjelde byggevarer i den utstrekning de berøres av de grunnleggende krav for byggverk som er nevnt i artikkel 3 nr. 1.
2. I dette direktiv menes med "byggevare" ethvert produkt som er produsert for permanent innføyelse i byggverk, som omfatter både bygg og anlegg. "Byggevarer" blir heretter kalt "varer". Byggverk, som omfatter både bygg og anlegg, blir heretter kalt "bygg". Artikkel 2 1. Medlemsstatene skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at de varer som er nevnt i artikkel 1 og beregnet på bruk i bygg, bare kan markedsføres dersom de egner seg til sitt formål, det vil si dersom de har en slik karakter at de bygg de skal innføyes, monteres, brukes eller installeres i, tilfredsstiller de grunnleggende krav nevnt i artikkel 3, når og hvor slike bygg er underlagt regler som inneholder slike krav, og forutsatt at byggene er ordentlig planlagt og oppført. 2. Dersom varer er underlagt andre fellesskapsdirektiver som omhandler andre aspekter, skal EFs samsvarsmerke, heretter kalt "EF-merket", som er nevnt i artikkel 4 nr. 2, i disse tilfeller angi at varene også oppfyller kravene i de andre direktivene. 3. Dersom et fremtidig direktiv hovedsakelig berører andre aspekter og bare i mindre utstrekning de grunnleggende krav i dette direktiv, skal det inneholde bestemmelser som sikrer at det også omfatter kravene i dette direktiv. 4. Dette direktiv skal ikke berøre medlemsstatenes rett til å fastsette de krav de finner nødvendige for å sikre arbeiderstakerne vern når de bruker varene, forutsatt at dette ikke medfører at varene endres på en måte som ikke er fastsatt i dette direktiv, og forutsatt at traktatens bestemmelser overholdes. Artikkel 3 1. De grunnleggende krav til bygg, som kan påvirke en vares tekniske egenskaper, er formulert som målsetninger i vedlegg I. Ett av, flere av eller alle disse kravene kan komme til anvendelse. De skal overholdes i en økonomisk sett rimelig levetid. 2. For å ta hensyn til mulige forskjeller i geografiske eller klimatiske forhold eller i levemåte, så vel som forskjeller i vernenivå på nasjonalt, regionalt eller lokalt plan, kan det gis adgang til å dele hvert grunnleggende krav inn i ytelsesklasser i dokumentene nevnt i nr. 3 og i de tekniske spesifikasjoner nevnt i artikkel 4 for at kravet skal kunne overholdes. 3. De grunnleggende krav skal presiseres i dokumenter (basisdokumenter) som skal skape den nødvendige forbindelse mellom de grunnleggende krav fastsatt i nr. 1, og standardiseringsmandatene, mandatene om retningslinjer om europeisk teknisk
godkjennelse eller om anerkjennelse av andre tekniske spesifikasjoner i henhold til artikkel 4 og 5. Artikkel 4 1. I dette direktiv menes med "tekniske spesifikasjoner" standarder og tekniske godkjennelser. I dette direktiv menes med harmoniserte standarder de tekniske spesifikasjoner som er vedtatt av CEN, CENELEC eller av begge disse organene, etter mandat fra Kommisjonen gitt i samsvar med direktiv 83/189/EØF, på grunnlag av en uttalelse avgitt av utvalget nevnt i artikkel 19, og i samsvar med de generelle bestemmelser om samarbeid mellom Kommisjonen og disse to organene, undertegnet den 13. november 1984. 2. Medlemsstatene skal anta at varene er egnet for sitt formål, dersom de medfører at bygg de benyttes i, tilfredsstiller de grunnleggende krav nevnt i artikkel 3, forutsatt at de nevnte bygg er ordentlig planlagt og oppført, og forutsatt at varene bærer EF-merket. EF-merket skal bekrefte: a)at de er i samsvar med de nasjonale standarder som gjennomfører de harmoniserte standarder hvis referansenumre er offentliggjort i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Medlemsstatene skal offentliggjøre disse nasjonale standarders referansenumre. b)at de er i samsvar med en europeisk teknisk godkjennelse gitt i henhold til prosedyren beskrevet i kapittel III, eller c)at de er i samsvar med de nasjonale tekniske spesifikasjoner nevnt i nr. 3, dersom det ikke foreligger harmoniserte spesifikasjoner. Det skal utarbeides en fortegnelse over disse nasjonale spesifikasjonene i henhold til prosedyren i artikkel 5 nr. 2. 3. Medlemsstatene kan oversende Kommisjonen teksten til de av sine nasjonale tekniske spesifikasjoner som de mener er i samsvar med de grunnleggende krav nevnt i artikkel 3. Kommisjonen skal omgående meddele de øvrige medlemsstatene disse nasjonale tekniske spesifikasjonene. I samsvar med prosedyren omhandlet i artikkel 5 nr. 2, skal den meddele medlemsstatene hvilke av de nevnte nasjonale tekniske spesifikasjoner som antas å være i samsvar med de grunnleggende krav nevnt i artikkel 3. Denne prosedyren vil bli iverksatt og fulgt av Kommisjonen i samråd med utvalget nevnt i artikkel 19.
Medlemsstatene skal offentliggjøre de nevnte tekniske spesifikasjoners referansenumre. Kommisjonen skal også offentliggjøre dem i De Europeiske Fellesskaps Tidende. 4. Dersom en produsent, eller hans representant etablert i Felleskapet, ikke eller bare delvis har anvendt de foreliggende tekniske spesifikasjoner nevnt i nr. 2, og som i samsvar med kriteriene fremsatt i artikkel 13 nr. 4, krever at varen skal gjøres til gjenstand for en samsvarserklæring som fastsatt i vedlegg III nr. 2 ii), annet og tredje alternativ, skal de tilsvarende bestemmelsene i artikkel 13 nr. 4 og vedlegg III anvendes; om en slik vare er egnet til sin bruk i henhold til artikkel 2 nr. 1, skal avgjøres i samsvar med prosedyren fastsatt i vedlegg III nr. 2 ii), annet alternativ. 5. Kommisjonen skal i samråd med utvalget nevnt i artikkel 19, utarbeide, forvalte og med jevne mellomrom ajourføre en fortegnelse over varer som har svært liten innvirkning på helse og sikkerhet, og som kan markedsføres uten nærmere tillatelse dersom produsenten utsteder en erklæring om at de er i samsvar med "anerkjent teknisk praksis". 6. EF-merket viser at varer oppfyller kravene i nr. 2 og 4 i denne artikkel. Produsenten, eller hans representant etablert i Fellesskapet, har ansvar for å sette EF-merket på selve varen, på en etikett som er festet på den, på emballasjen eller på handelsdokumentene som følger med den. Modellen for EF-merket og betingelsene for bruken av det angis i vedlegg III. Varer som er nevnt i nr. 5, skal ikke bære EF-merket. Artikkel 5 1. Dersom en medlemsstat eller Kommisjonen mener at de harmoniserte standarder eller de europeiske tekniske godkjennelser nevnt i artikkel 4 nr. 2 bokstav a) og b) eller mandatene nevnt i kapittel II ikke oppfyller bestemmelsene i artikkel 2 og 3, skal denne medlemsstaten eller Kommisjonen underrette utvalget nevnt i artikkel 19, og begrunne sitt syn. Utvalget skal avgi en hasteuttalelse. På bakgrunn av utvalgets uttalelse og etter ha rådspurt komiteen nedsatt i henhold til direktiv 83/189/EØF dersom det gjelder harmoniserte standarder, skal Kommisjonen meddele medlemsstatene om de berørte standarder eller godkjennelser skal tilbakekalles fra publikasjonene nevnt i artikkel 7 nr. 3. 2. Etter å ha mottatt meldingen nevnt i artikkel 4 nr. 3 skal Kommisjonen rådspørre utvalget nevnt i artikkel 19. På bakgrunn av utvalgets uttalelse skal Kommisjonen meddele medlemsstatene om den aktuelle tekniske spesifikasjon skal antas å være i samsvar med kravene, og om så er tilfelle, offentliggjøre dens referansenumre i De Europeiske Felleskaps Tidende.
Dersom Kommisjonen eller en medlemsstat mener at en teknisk spesifikasjon ikke lenger oppfyller de nødvendige betingelser for å kunne antas å samsvare med bestemmelsene i artikkel 2 og 3, skal Kommisjonen rådspørre utvalget. På bakgrunn av utvalgets uttalelse skal Kommisjonen meddele medlemsstatene om den aktuelle nasjonale tekniske spesifikasjon fortsatt skal antas å samsvare med kravene, og dersom dette ikke er tilfellet, om referansenumrene nevnt i artikkel 4 nr. 3 skal tilbakekalles. Artikkel 6 1. Medlemsstatene skal på sitt territorium ikke hindre fri omsetning, markedsføring eller bruk av varer som tilfredsstiller bestemmelsene i dette direktiv. Medlemsstatene skal påse at bruken av slike varer til deres fastsatte formål ikke blir hindret av regler eller vilkår pålagt av offentlige organer, eller av private organer som fungerer som offentlige foretak eller offentlige organer i kraft av en monopolstilling. 2. Medlemsstatene skal likevel tillate markedsføring på sitt territorium av varer som ikke omfattes av artikkel 4 nr. 2, dersom de tilfredsstiller nasjonale bestemmelser som er i samsvar med traktaten, inntil de europeiske tekniske spesifikasjoner nevnt i kapittel II og III bestemmer noe annet. Kommisjonen og utvalget nevnt i artikkel 19, skal jevnlig føre tilsyn med og granske utviklingen av de europeiske tekniske spesifikasjonene. 3. Dersom de europeiske tekniske spesifikasjoner, enten i seg selv eller på grunnlag av basisdokumentene nevnt i artikkel 3 nr. 3, skiller mellom ulike klasser som svarer til ulike ytelsesnivåer, kan medlemsstatene fastsette ytelsesnivåer som også skal overholdes på deres territorium bare innenfor rammen av klassifikasjonene vedtatt på fellesskapsnivå, og bare på betingelse av at alle klasser, enkelte av dem eller en enkelt blir anvendt. KAPITTEL II Harmoniserte standarder Artikkel 7 1. For å sikre kvaliteten på harmoniserte standarder for varer skal disse fastsettes av de europeiske standardiseringsorganisasjonene på grunnlag av de mandater de har fått av Kommisjonen i henhold til prosedyren omhandlet i direktiv 83/189/EØF, og etter at utvalget nevnt i artikkel 19 er rådspurt i samsvar med de generelle bestemmelser om samarbeid mellom Kommisjonen og disse organer, undertegnet den 13. november 1984.
2. De standardene som følger av dette skal så vidt mulig formuleres med referanse til produktytelse, og i den forbindelse skal det tas hensyn til basisdokumentene. 3. Så snart standardene er fastsatt av de europeiske standardiseringsorganisasjonene, skal Kommisjonen publisere deres referansenumre i C-serien av De Europeiske Fellesskaps Tidende. KAPITTEL III Europeisk teknisk godkjennelse Artikkel 8 1. Europeisk teknisk godkjennelse er en positiv teknisk vurdering av hvor egnet en vare er til sitt formål, basert på tilfredsstillelse av de grunnleggende krav for de byggverk der varen blir brukt. Europeisk teknisk godkjennelse kan gis til: a)varer som verken omfattes av harmoniserte standarder, en anerkjent nasjonal standard eller et mandat for en europeisk standard, og som Kommisjonen etter å ha rådspurt utvalget nevnt i artikkel 19, mener det ikke kan, eller ennå ikke kan, utarbeides en standard for, og b)varer som i betydelig grad avviker fra harmoniserte standarder eller anerkjente nasjonale standarder. Selv når det er gitt mandat for en harmonisert standard, utelukker ikke bokstav a) at det gis europeisk teknisk godkjennelse for varer som omfattes av retningslinjer for slik godkjennelse. Denne bestemmelse får anvendelse inntil den harmoniserte standarden trer i kraft i medlemsstatene. 3. I særskilte tilfeller kan Kommisjonen etter å ha rådspurt utvalget nevnt i artikkel 19, avvike fra nr. 2 bokstav a) og gi tillatelse til at det utstedes europeisk teknisk godkjennelse for varer som omfattes av et mandat for en harmonisert standard, eller som Kommisjonen har fastsatt at det kan utarbeides en harmonisert standard for. Tillatelsen skal gjelde et fastsatt tidsrom. 4. Den europeiske tekniske godkjennelsen skal i alminnelighet utstedes for fem år. Denne perioden kan forlenges. Artikkel 9
1. Europeisk teknisk godkjennelse for en vare skal være basert på undersøkelser, prøver og en vurdering som bygger på basisdokumentene nevnt i artikkel 3 nr. 3 og på retningslinjene nevnt i artikkel 11 for denne varen eller den varegruppen den tilhører. 2. Dersom retningslinjene nevnt i artikkel 11 ikke eller ennå ikke foreligger, kan europeisk teknisk godkjennelse utstedes med henvisning til de grunnleggende krav og basisdokumentene dersom vurderingen av varen godtas av godkjennelsesorganene i fellesskap i organisasjonen nevnt i vedlegg II. Dersom godkjennelsesorganene ikke kan bli enige, skal spørsmålet legges fram for utvalget nevnt i artikkel 19. 3. Europeisk teknisk godkjennelse for en vare skal utstedes i en medlemsstat i samsvar med prosedyren omhandlet i vedlegg II, på anmodning fra produsenten eller hans representant etablert i Fellesskapet. Artikkel 10 1. Hver enkelt medlemsstat skal meddele de øvrige medlemsstatene og Kommisjonen navn og adresse til de organer som har fått myndighet til å utstede europeiske tekniske godkjennelser. 2. Godkjennelsesorganene skal oppfylle kravene i dette direktiv og skal særlig være i stand til: -å vurdere om nye varer er egnet til bruk på grunnlag av vitenskapelig og praktisk kunnskap, -å ta upartiske avgjørelser i forhold til interessene til de berørte produsenter eller deres representanter, og -å sammenfatte bidragene fra alle berørte parter i en balansert vurdering. 3. Listen over godkjennelsesorganer som er kvalifisert til å utstede europeiske tekniske godkjennelser, og alle endringer på listen skal publiseres i C-serien av De Europeiske Fellesskaps Tidende. Artikkel 11 1. Kommisjonen skal etter å ha rådspurt utvalget nevnt i artikkel 19 gi mandat til å fastsette retningslinjer for europeisk teknisk godkjennelse av en vare eller en varegruppe til den organisasjon av godkjennelsesorganer som medlemsstatene har utpekt. 2. Retningslinjene for europeisk teknisk godkjennelse av en vare eller en varegruppe skal særlig inneholde følgende:
a)en liste over relevante basisdokumenter, nevnt i artikkel 3 nr. 3, b)konkrete krav som varene skal oppfylle i henhold til de grunnleggende krav nevnt i artikkel 3 nr. 1, c)prøvemetodene, d)metoden brukt til å vurdere og dra nytte av prøveresultatene, e)kontrollprosedyrer og prosedyrer for attestering av samsvar som skal svare til artikkel 13, 14 og 15, f)tidsrommet som den europeiske tekniske godkjennelsen gjelder. 3. Retningslinjene for europeisk teknisk godkjennelse skal offentliggjøres av medlemsstatene på deres offisielle språk etter at utvalget nevnt i artikkel 19 er rådspurt. KAPITTEL IV Basisdokumenter Artikkel 12 1. Etter å ha rådspurt utvalget nevnt i artikkel 19 skal Kommisjonen gi de tekniske komiteene der medlemsstatene deltar, i oppdrag å utarbeide basisdokumentene nevnt i artikkel 3 nr. 3. 2. Basisdokumentene skal: a)angi nærmere de grunnleggende krav nevnt i artikkel 3 og definert i vedlegg I, ved å harmonisere terminologien og de grunnleggende tekniske begreper, og fastsette klasser eller nivåer for hvert krav, dersom dette er nødvendig, og dersom utviklingen av kunnskap innen vitenskap og teknikk tillater det, b)angi metoder for å skape sammenheng mellom disse kravnivåene eller kravklassene og de tekniske spesifikasjoner nevnt i artikkel 4, f. eks. kalkyle- og prøvemetoder, tekniske konstruksjonsregler osv., c)tjene som referanse når det skal fastsettes harmoniserte standarder og retningslinjer for europeisk teknisk godkjennelse, og når nasjonale tekniske spesifikasjoner skal anerkjennes i samsvar med artikkel 4 nr. 3. 3. Etter å ha rådspurt utvalget nevnt i artikkel 19 skal Kommisjonen offentliggjøre basisdokumentene i C-serien av De Europeiske Fellesskaps Tidende.
KAPITTEL V Attestering av samsvar Artikkel 13 1. Produsenten eller hans representant etablert i Fellesskapet skal være ansvarlig for å attestere at varene oppfyller kravene til en teknisk spesifikasjon i henhold til artikkel 4. 2. Varer som er gjenstand for en attestering av samsvar, skal antas å samsvare med de tekniske spesifikasjoner i henhold til artikkel 4. Dette samsvar skal fastslås ved prøving eller annet materiale basert på tekniske spesifikasjoner, i samsvar med vedlegg III. 3. Attestasjon på at en vare er i samsvar med kravene forutsetter: a)at produsenten i fabrikken har til rådighet et system for produksjonskontroll som gjør det mulig å sørge for at produksjonen er i samsvar med de relevante tekniske spesifikasjoner, eller b)at det for visse varer angitt i de relevante tekniske spesifikasjoner blir benyttet et godkjent sertifiseringsorgan i tillegg til fabrikkens system for produksjonskontroll når produksjonskontrollen eller varene selv skal vurderes og føres tilsyn med. 4. Etter å ha rådspurt utvalget nevnt i artikkel 19 skal Kommisjonen avgjøre hvilken av prosedyrene i nr. 3 som skal anvendes for en bestemt vare eller varegruppe, i samsvar med detaljerte bestemmelser angitt i vedlegg III, med hensyn til: a)hvor viktig varen er med hensyn til de grunnleggende krav, særlig de som gjelder helse og sikkerhet, b)varens beskaffenhet, c)virkningen av variasjonsbredden i varens egenskaper på dens anvendbarhet, d)sannsynligheten for produksjonsfeil på varen, I hvert tilfelle skal den prosedyren velges som er minst kostnadskrevende og samtidig forenlig med hensynet til sikkerheten. Prosedyren som fastsettes på denne måten, skal angis i mandatene og i de tekniske spesifikasjonene, eller ved offentliggjøringen av disse.
5. Når det gjelder enhetsproduksjon (ikke serieproduksjon), skal et samsvarssertifikat som nevnt i vedlegg III nr. 2 i) tredje alternativ være tilstrekkelig, med mindre annet er bestemt i de tekniske spesifikasjonene for varer med spesielt stor virkning på helse og sikkerhet. Artikkel 14 1. I samsvar med vedlegg III skal prosedyrene som er beskrevet: a)når det gjelder artikkel 13 nr. 3 bokstav a), føre til at en samsvarserklæring for en vare blir fremlagt av produsenten eller hans representant etablert i Fellesskapet, eller b)når det gjelder artikkel 13 nr. 3 bokstav b), føre til at det av et godkjent sertifiseringsorgan blir utstedt et samsvarssertifikat for et system for produksjonskontroll og tilsyn eller for varen selv. Regler for gjennomføringen av prosedyrene for attestering av samsvar er gitt i vedlegg III. 2. Produsentens erklæring om samsvar eller samsvarssertifikatet skal gi produsenten eller hans representant etablert i Fellesskapet rett til å sette EF-merket på selve varen, på en etikett som er festet til den, på dens emballasje eller på handelspapirene som følger med. Modellen for EF-merket og reglene for bruken av det med hensyn til de ulike prosedyrene for attestering av samsvar, er gitt i vedlegg III. Artikkel 15 1. Medlemsstatene skal sørge for at EF-merket blir riktig brukt. 2. Dersom det påvises at EF-merket uriktig er påsatt en vare som ikke oppfyller eller ikke lenger oppfyller bestemmelsene i dette direktiv, skal medlemsstaten der samsvaret ble bekreftet, om nødvendig påse at bruken av EF-merket forbys, og at usolgte varer tilbakekalles, eller at merket fjernes inntil varen oppfyller kriteriene for samsvar. Den berørte medlemsstaten skal straks underrette de øvrige medlemsstatene og Kommisjonen, og gi alle detaljerte opplysninger om kvalitet og kvantitet som er nødvendige for å identifisere den varen som ikke er i samsvar med kravene. 3. Medlemsstatene skal treffe de nødvendige tiltak for å forby at det på varer eller deres emballasje blir påsatt merker som lett kan forveksles med EF-merket. KAPITTEL VI
Særlige prosedyrer Artikkel 16 1. Dersom det mangler tekniske spesifikasjoner som fastsatt i artikkel 4 for en gitt vare, skal den medlemsstat som er bestemmelsesstat, etter anmodning i hvert enkelt tilfelle, anse varen for å være i samsvar med gjeldende nasjonale bestemmelser dersom den har tilfredsstilt prøver og kontroller utført av et godkjent organ i medlemsstaten hvor den er produsert, i samsvar med gjeldende metoder i den medlemsstat som er bestemmelsesstat, eller i samsvar med metoder anerkjent som likeverdige med disse. 2. Medlemsstaten der varen er produsert, skal underrette den medlemsstat som er bestemmelsesstat, og hvis regler prøvene og kontrollene skal følge, om hvilket organ den har til hensikt å godkjenne for dette formål. Medlemsstaten som er bestemmelsesstat, og medlemsstaten der produksjonen finner sted, skal gi hverandre all nødvendig informasjon. Når denne utveksling av informasjon avsluttes, skal medlemsstaten der varen er produsert, godkjenne det organ som på denne måten er blitt utpekt. Dersom en medlemsstat har betenkeligheter, skal den gi grunner for sitt standpunkt og underrette Kommisjonen. 3. Medlemsstatene skal påse at de utpekte organer yter hverandre all nødvendig hjelp. 4. Dersom en medlemsstat fastslår at et godkjent organ ikke utfører prøvene og kontrollene i samsvar med dens nasjonale bestemmelser, skal den underrette den medlemsstat der organet er godkjent, om dette. Denne medlemsstaten skal innen en rimelig frist underrette den førstnevnte om hvilke tiltak den har truffet. Dersom den førstnevnte medlemsstaten mener at tiltakene som er satt i verk, ikke er tilstrekkelige, kan den forby markedsføring og bruk av den aktuelle varen eller underlegge den spesielle betingelser. Den skal underrette den annen medlemsstat og Kommisjonen om dette. Artikkel 17 Medlemsstater som er bestemmelsesstat, skal betrakte rapporter og attesteringer om samsvar utstedt i henhold til prosedyren i artikkel 16 av medlemsstaten der varen er produsert, som likeverdige med tilsvarende nasjonale dokumenter. KAPITTEL VII Godkjente organer
Artikkel 18 1. Hver enkelt medlemsstat skal oversende Kommisjonen en fortegnelse over navn og adresse til sertifiseringsorganer, kontrollorganer og prøvelaboratorier utpekt av denne medlemsstaten til å utføre oppgaver i forbindelse med tekniske godkjennelser, samsvarssertifikater, inspeksjoner og prøver i samsvar med dette direktiv. 2. Sertifiseringsorganene, kontrollorganene og prøvelaboratoriene skal oppfylle de kriterier som er fastsatt i vedlegg IV. 3. Medlemsstatene skal oppgi hvilke varer som faller innenfor kompetansen til organene og laboratoriene nevnt i nr. 1, og hvilken type oppgaver som skal overlates til dem. KAPITTEL VIII Det faste byggeutvalg Artikkel 19 1. Det nedsettes herved et fast byggeutvalg. 2. Utvalget skal være sammensatt av representanter oppnevnt av medlemsstatene. Formannen skal være en representant for Kommisjonen. Hver enkelt medlemsstat skal peke ut to representanter. Representantene kan ledsages av eksperter. 3. Utvalget fastsetter selv sin forretningsorden. Artikkel 20 1. Utvalget nevnt i artikkel 19 kan etter anmodning fra sin formann eller en medlemsstat undersøke alle spørsmål som oppstår i forbindelse med iverksettingen og den praktiske anvendelsen av dette direktiv. 2. Det skal i henhold til fremgangsmåten fastsatt i nr. 3 og 4 vedtas bestemmelser som er nødvendige for: a)å oppstille klasser av krav, såfremt de ikke foreligger i basisdokumentene, og fastlegge prosedyren for attestering av samsvar i standariseringsmandater i henhold til artikkel 7 nr. 1 og til retningslinjer for godkjennelser i henhold til artikkel 11 nr. 1, b)å gi instrukser for utarbeidelse av basisdokumentene fastsatt i artikkel 12 nr. 1, og treffe beslutninger om basisdokumenter i henhold til artikkel 12 nr. 3,
c)å anerkjenne nasjonale tekniske spesifikasjoner i samsvar med artikkel 4 nr. 3, 3. Kommisjonens representant skal fremlegge for utvalget et forslag om tiltak som skal treffes. Utvalget skal avgi sin uttalelse om forslaget innen en frist som formannen fastsetter etter hvor mye saken haster. Uttalelsen skal avgis med det flertall som traktatens artikkel 148 paragraf 2 fastsetter for beslutninger Rådet skal treffe etter forslag fra Kommisjonen. Ved avstemning i utvalget skal stemmene til medlemsstatenes representanter gis den vekt som er fastsatt i ovennevnte artikkel. Formannen skal ikke avgi stemme. 4. Kommisjonen skal vedta de planlagte tiltakene dersom de er i samsvar med utvalgets uttalelse. Dersom de planlagte tiltakene ikke er i samsvar med utvalgets uttalelse eller dersom ingen uttalelse blir avgitt, skal Kommisjonen omgående fremlegge for Rådet et forslag om tiltak som skal treffes. Rådet skal treffe en beslutning med kvalifisert flertall. Dersom Rådet ikke har truffet en beslutning innen tre måneder etter at forslaget ble fremlagt, skal de foreslåtte tiltakene vedtas av Kommisjonen. KAPITTEL IX Sikkerhetsklausul Artikkel 21 1. Dersom en medlemsstat finner ut at en vare som er erklært å være i samsvar med dette direktiv, ikke oppfyller kravene i artikkel 2 og 3, skal den treffe alle passende tiltak for å tilbakekalle denne varen fra markedet, forby markedsføringen av den eller begrense den frie omsetning av den. Den berørte medlemsstat skal straks underrette Kommisjonen om alle slike tiltak og begrunne sin beslutning, og særlig dersom mangelen på samsvar skyldes: a)manglende etterkommelse av artikkel 2 og 3, dersom varen ikke oppfyller de tekniske spesifikasjonene nevnt i artikkel 4, b)feilaktig anvendelse av de tekniske spesifikasjonene nevnt i artikkel 4, c)mangler ved selve de tekniske spesifikasjonene nevnt i artikkel 4. 2. Kommisjonen skal rådspørre de berørte parter snarest mulig. Dersom Kommisjonen etter denne rådspørringen finner at tiltakene er berettigede, skal den
straks underrette medlemsstaten som traff tiltakene så vel som de øvrige medlemsstatene. 3. Dersom beslutningen nevnt i nr. 1 begrunnes med mangler i standardene eller i de tekniske spesifikasjonene og den medlemsstat som har truffet tiltakene, ønsker å opprettholde dem, skal Kommisjonen, etter å ha rådspurt de berørte parter, innen to måneder forelegge saken for utvalget nevnt i artikkel 19, samt for komiteen nedsatt i henhold til direktiv 83/189/EØF dersom det gjelder mangler ved en harmonisert standard, og iverksette fremgangsmåten omtalt i artikkel 5 nr. 2. 4. Den berørte medlemsstat skal iverksette passende tiltak mot den som utstedte erklæringen om samsvar, og underrette Kommisjonen og de øvrige medlemsstatene om dette. 5. Kommisjonen skal sørge for at medlemsstatene holdes underrettet om forløpet og utfallet av denne prosedyren. KAPITTEL X Sluttbestemmelser Artikkel 22 1. Medlemsstatene skal sette i kraft de lover og forskrifter som er nødvendige for å etterkomme dette direktiv senest 30 måneder etter at det er meddelt dem(6). De skal umiddelbart underrette Kommisjonen dette. 2. Medlemsstatene skal oversende Kommisjonen teksten til de internrettslige bestemmelser som blir vedtatt på det området dette direktiv omhandler. Artikkel 23 Senest 31. desember 1993 skal Kommisjonen, etter å ha rådspurt utvalget nevnt i artikkel 19, vurdere på nytt hvordan prosedyrene fastsatt i dette direktiv virker og om nødvendig fremlegge forslag til passende endringer. Artikkel 24 Dette direktiv er rettet til medlemsstatene. Utferdiget i Brussel, 21. desember 1988. For Rådet
V. PAPANDREOU Formann VEDLEGG I GRUNNLEGGENDE KRAV Varene skal gjøre det mulig å oppføre bygg som (i sin helhet og i sine enkelte deler) egner seg til den bruk de er beregnet på når det tas hensyn til økonomiske aspekter, og som i denne forbindelse oppfyller følgende grunnleggende krav dersom byggene er underlagt forskrifter som inneholder slike krav. Med forbehold om normalt vedlikehold av byggene, skal disse kravene oppfylles i løpet av en økonomisk rimelig driftstid. Generelt sett forutsetter de at bygget utsettes for normal slitasje. 1. Mekanisk motstandsevne og stabilitet Et bygg skal planlegges og oppføres på en slik måte at belastninger det kan bli utsatt for under bygging og bruk ikke vil føre til noe av det følgende: a) sammenbrudd i hele eller deler av bygget, b) deformasjoner i et omfang som ikke kan godtas, c)skade på andre deler av bygget eller på utstyr eller monterte innretninger som følge av store deformasjoner i de bærende konstruksjoner, d)skader som skyldes uhell, og som ikke står i rimelig forhold til den opprinnelige årsak. 2. Brannsikring Bygget skal planlegges og oppføres på en slik måte at man i tilfelle brann vil: -kunne regne med byggets bæreevne i et bestemt tidsrom, -få en begrenset utvikling og spredning av brann og røyk i bygget, -kunne begrense spredning av brannen til tilstøtende bygg, -kunne evakuere beboerne uskadd fra bygget eller redde dem på annen måte, -kunne ta hensyn til redningsmannskapenes sikkerhet. 3. Hygiene, helse og miljø
Bygget skal planlegges og oppføres på en slik måte at det ikke vil utgjøre noen trussel for hygienen eller helsen til beboere eller naboer, særlig som et resultat av følgende: - avgivelse av giftige gasser, -forekomst av farlige partikler eller gasser i luften, - avgivelse av farlig stråling, - forurensning eller forgiftning av vann eller jord, -mangelfull bortledning av avløpsvann, røyk, fast eller flytende avfall, - forekomst av fuktighet i deler av bygget eller på innvendige flater. 4. Sikkerhet ved bruk Bygget skal planlegges og oppføres på en slik måte at bruken av det eller dets funksjoner ikke medfører uakseptabel risiko for ulykker som glidning, fall, sammenstøt, forbrenninger, elektriske støt, eksplosjonsskader. 5. Støyvern Bygget skal planlegges og oppføres på en slik måte at støy som merkes av beboere eller folk i nærheten holdes på et slikt nivå at den ikke truer deres helse, men gjør det mulig for dem å sove, hvile og arbeide under tilfredsstillende forhold. 6. Energisparing og varmeisolering Bygget og dets varme-, kjøle- og ventilasjonsanlegg skal planlegges og oppføres på en slik måte at det nødvendige energiforbruket ved utnyttelse av bygget blir lavt, idet det tas hensyn til lokale klimatiske forhold og til at beboernes inneklima ikke må bli skadelidende. VEDLEGG II EUROPEISK TEKNISK GODKJENNELSE 1.En produsent eller hans representant etablert i Fellesskapet kan bare legge en søknad om godkjennelse fram for ett enkelt organ som har tillatelse til å innvilge dette.
2.Godkjennelsesorganene utpekt av medlemsstatene skal slutte seg sammen i en organisasjon. I utførelsen av sine oppgaver er denne organisasjonen forpliktet til et nært samarbeid med Kommisjonen, som skal rådspørre utvalget nevnt i artikkel 19 i viktige saker. Dersom en medlemsstat utpeker mer enn ett godkjennelsesorgan, skal den ha ansvar for å samordne disse organene. Den skal også utpeke det organ som skal være talsmann i organisasjonen. 3.De felles reglene for innlegging av søknader samt forberedelse og innvilging av godkjennelser skal utarbeides av den organisasjon de utpekte godkjennelsesorganene er sammensluttet i. De felles reglene skal vedtas av Kommisjonen på grunnlag av utvalgets uttalelse i samsvar med artikkel 20. 4.Innenfor rammen av organisasjonen de er sammensluttet i, skal godkjennelsesorganene yte hverandre all nødvendig støtte. Organisasjonen har også ansvar for samordning når det gjelder spesifikke saker i forbindelse med teknisk godkjennelse. Om nødvendig skal organisasjonen opprette underutvalg for dette formål. 5.De europeiske tekniske godkjennelsene skal offentliggjøres av godkjennelsesorganene, som samtidig underretter alle andre godkjennelsesorganer. Dersom et anerkjent godkjennelsesorgan ber om det, skal det til underretning få oversendt et fullstendig sett med underlagsdokumenter for en innvilget godkjennelse. 6.Utgiftene i forbindelse med prosedyren for europeisk teknisk godkjennelse skal betales av søkeren i samsvar med nasjonale regler. VEDLEGG III ATTESTERING AV SAMSVAR MED TEKNISKE SPESIFIKASJONER 1. METODER FOR KONTROLL AV SAMSVAR Når det skal fastsettes hvilke prosedyrer som skal følges for å attestere at en vare er i samsvar med tekniske spesifikasjoner i henhold til artikkel 13, skal det anvendes følgende metoder for kontroll av samsvar. Det er kravene fastsatt for varen eller varegruppen som skal avgjøre valg og kombinasjon av metoder for et gitt system, i henhold til kriteriene angitt i artikkel 13 nr. 3 og 4: a)innledende typeprøving av varen foretatt av produsenten eller et godkjent organ,
b)prøving av stikkprøver tatt ved fabrikken i henhold til en fastsatt plan for prøving, foretatt av produsenten eller et godkjent organ, c)stikkprøvekontroller tatt ved fabrikken, på markedet eller på en byggeplass, foretatt av produsenten eller et godkjent organ, d)prøving av stikkprøver tatt fra et parti som er klart for leveranse eller som allerede er levert, foretatt av produsenten eller et godkjent organ, e)fabrikkens produksjonskontroll, f)innledende inspeksjon av fabrikken og av fabrikkens produksjonskontroll foretatt av et godkjent organ, g)fortløpende tilsyn med, vurdering og bedømmelse av fabrikkens produksjonskontroll foretatt av et godkjent organ. 2. SYSTEMER FOR ATTESTERING AV SAMSVAR Det skal fortrinnsvis anvendes følgende systemer for attestering av samsvar: i)sertifisering av en vares samsvar foretatt av et godkjent sertifiseringsorgan på følgende grunnlag: a) (produsentens oppgaver) 1.fabrikkens produksjonskontroll, 2.ytterligere prøving av stikkprøver tatt ved fabrikken av produsenten, i henhold til en fastsatt plan for prøving, b) (det godkjente organs oppgaver) 3.innledende typeprøving av varen, 4.innledende inspeksjon av fabrikken og fabrikkens produksjonskontroll, 5.fortløpende tilsyn med, vurdering og godkjennelse av fabrikkens produksjonskontroll, 6.eventuelt stikkprøvekontroller tatt ved fabrikken, på markedet eller på byggeplassen. ii)samsvarserklæring for varen fra produsenten på følgende grunnlag: Første alternativ: a) (produsentens oppgaver)
1.innledende typeprøving av varen, 2.fabrikkens produksjonskontroll, 3.eventuelt stikkprøvekontroller tatt ved fabrikken, i samsvar med en fastsatt plan, b) (det godkjente organs oppgaver) 4.sertifisering av fabrikkens produksjonskontroll på følgende grunnlag: -innledende inspeksjon av fabrikken og fabrikkens produksjonskontroll, -eventuelt fortløpende tilsyn med, vurdering og godkjennelse av fabrikkens produksjonskontroll. Annet alternativ: 1.innledende typeprøving av varen foretatt av et godkjent laboratorium, 2.fabrikkens produksjonskontroll. Tredje alternativ: 1.innledende typeprøving foretatt av produsenten, 2. fabrikkens produksjonskontroll. 3. ORGANER SOM MEDVIRKER VED ATTESTERING AV SAMSVAR Når det gjelder funksjonen til de organer som medvirker ved attestering av samsvar, skal det gjøres et skille mellom: i)et sertifiseringsorgan, dvs. et upartisk organ, statlig eller ikke-statlig, som har nødvendig kompetanse og myndighet til å sertifisere samsvar i henhold til de fastsatte regler for fremgangsmåte og ledelse, ii)et inspeksjonsorgan, dvs. et upartisk organ som har nødvendig organisasjon, personale, kompetanse og integritet til å utføre, i henhold til angitte kriterier, oppgaver som vurdering, anbefaling av godkjennelse og påfølgende revisjon av produsentens operasjoner for kvalitetskontroll, utvelgelse og vurdering av varer på stedet, i fabrikken eller annetsteds i henhold til særskilte kriterier, iii)et prøvelaboratorium, dvs. et laboratorium som måler, undersøker, prøver, kalibrerer eller på annen måte bestemmer materialers eller varers egenskaper eller yteevne.
I i) og ii) (første alternativ) av pkt. 2 kan de tre funksjonene pkt. 3 i) til 3 iii) utføres av ett eller flere organer, og i sistnevnte tilfelle utfører kontrollorganet og/eller prøvelaboratoriet som medvirker ved attestering av samsvar, sin funksjon på vegne av sertifiseringsorganet. Når det gjelder kriteriene for sertifiseringsorganers, kontrollorganers og prøvelaboratoriers kompetanse, upartiskhet og integritet, se vedlegg IV. 4.EFs SAMSVARSMERKE, SAMSVARSSERTIFIKAT OG ERKLÆRING OM SAMSVAR 4.1 EFs samsvarsmerke EFs samsvarsmerke skal bestå av symbolet CE som vist nedenfor. Det skal være ledsaget av: -produsentens navn eller identifikasjonsmerke, og eventuelt: -opplysninger som gjør det mulig å identifisere varens egenskaper ifølge tekniske spesifikasjoner, -de to siste sifrene i produksjonsåret, -identifikasjonssymbolet til det inspeksjonsorganet som har medvirket, -nummeret til EF-samsvarssertifikatet. 4.2 EFs samsvarssertifikat EFs samsvarssertifikat skal særlig angi: -sertifiseringsorganets navn og adresse, -navn og adresse til produsenten eller hans representant etablert i Fellesskapet, -beskrivelse av varen (type, nummer, bruk osv.),
-bestemmelser som varen oppfyller, -særskilte vilkår for bruk av varen, -sertifikatets nummer, -eventuelle vilkår for sertifikatets gyldighet og løpetid, -navn og stilling til den person som har fullmakt til å undertegne sertifikatet. 4.3 EFs erklæring om samsvar EFs erklæring om samsvar skal særlig angi: -navn og adresse til produsenten eller hans representant etablert i Fellesskapet, -beskrivelse av varen (type, nummer, bruk osv.), -bestemmelser som varen oppfyller, -særskilte vilkår for bruk av varen, -eventuelt navn og adresse til det godkjente organet, -navn og stilling til den person som har fullmakt til å undertegne erklæringen på vegne av produsenten eller hans representant. 4.4Sertifikatet for og erklæringen om samsvar skal utferdiges på det eller de offisielle språk i medlemsstaten der varen skal brukes. VEDLEGG IV GODKJENNELSE AV SERTIFISERINGSORGANER, KONTROLLORGANER OG PRØVELABORATORIER Sertifiseringsorganene, inspeksjonsorganene og prøvelaboratoriene utpekt av medlemsstatene skal oppfylle følgende minstevilkår: 1.de skal ha tilgang til personale og til nødvendige midler og utstyr; 2.personalet skal ha teknisk kompetanse og faglig integritet; 3.lederne og det tekniske personalet skal være uavhengige av alle kretser, grupper og personer som direkte eller indirekte har befatning med området byggevarer i
forbindelse med utføring av prøver, forberedelse av rapporter, utstedelse av sertifikater og utføring av den kontroll som er fastsatt i direktivet; 4. personalet har taushetsplikt; 5.det skal tegnes en ansvarsforsikring med mindre ansvaret påhviler staten i henhold til nasjonal lovgivning. Vedkommende myndigheter i medlemstatene skal med jevne mellomrom kontrollere at vilkårene som i punkt 1) og 2) blir oppfylt. (1)EFT nr. C 93 av 6.4.1987, s. 1. (2)EFT nr. C 305 av 16.11.1987. s. 74 og EFT nr. C 326 av 19.12.1986. (3)EFT nr. C 95 av 11.4.1988, s. 29. (4)EFT nr. 136 av 4.6.1985, s. 1. (5)EFT nr. L 109 av 26.4.1983, s. 8. (6)Dette direktiv ble meddelt medlemsstatene 27. desember 1988.