Wycliffes julekalender 2015 en sammenstilling Umanakaina Tilbakeoversettelse til norsk Kommentar av Sigmund Evensen Umanakaina-folket lever høyt oppe i fjellene sør i Papua Ny-Guinea. Familien min og jeg bodde blant dem i nesten 20 år. Vi fikk laget et skriftspråk, og hjalp dem med å oversette Det nye testamentet. Juleevangeliet var en utfordring. I kommentarfeltet for hver luke i julekalenderen skal jeg forklare litt om dette. Luke 1 Mara ki makeya ka apunu kawai mosi si ka Ogastasi yona tonopupu tawana tawana kuduba iyapana kuduba I de dagene, når det gjelder det, den store mannen for hele området, hans navn var Ogastasi, han sendte befaling om at alle Når vi leser juleevangeliet, danner vi oss lett vårt eget bilde av det som skjedde, et bilde som vi ofte tolker gjennom våre egne kulturelle briller og tradisjoner. Vi ser for oss Maria og Josef, utslitte etter reisen, som kommer til Betlehem der det vrimler av mennesker på grunn av folketellingen. Ikke et sted å bo, ingen seng å sove i, rett og slett fattigslige kår. 'En fattig jomfru satt i lønn og fødte himlens kongesønn', synger vi i julesangen. Juleevangeliet kan gi helt andre assosiasjoner for mennesker som lever under andre forhold enn oss. Alle umanakaina-barn i Papua Ny-Guinea blir faktisk født under fattigsligere kår enn Jesus. De kommer til
Luke 2 madega kauwagau madega posiwagau mu mubo tawanamugu kayatagamana simaga tamana ki nana wagubu. Ki makeya Luke 3 ka apunu Kwiriniyasi tawana Siriya kwayubapiyawa tondawa. Iyapana naiya Luke 4 mu simaga inako eba tamawa, ko mu kawaimaga wagubu ki pokere iyapana tawana tawana idiwa, ki karako mennesker, der sola står opp, der sola går ned, skulle dra til sine egne landsbyer og legge ned navnene sine der. På denne tiden, når det gjelder det, mannen Kwiriniyasi han passet på området Siriya. Folk hadde tidligere ikke lagt ned navnene sine slik, men deres store mann hadde talt, så derfor, fra alle stedene der folk oppholdt seg, der stod de verden under åpen himmel, under en busk nede ved elva 'Der sola står opp, der sola går ned', er måten umanakaina-folket sier 'hele verden'. Å 'legge ned navnene sine' er egentlig ganske uvanlig, men er likevel en grei måte å uttrykke 'innskrives i manntall'. Kanskje ikke så enkelt å forstå på norsk heller? 'Når det gjelder det', er en fokusmarkør som brukes mye på umanakaina for å utdype det som står foran. Det er viktig å få fokusmarkørene på rett plass. På umanakaina er det to slike markører, 'ki' og 'ka', altså mye kortere ord enn den mer omstendelige tilbakeoversettelsen til norsk. Navn må skrives slik at de passer inn i rettskrivningsreglene på umanakaina. 'Deres store mann hadde talt' viser tilbake til Augustus (Ogastasi) som er nevnt i vers 1, og må gjentas her for å følge skape flyt i fortellingen. Navn må skrives slik at det passer med rettskrivningsreglene for språket. Alle ord slutter med en vokal.
Luke 5 wiratagubu mu mubo tawanamugu kayatagubu manako simaga ika tamupu. Mara ki makeya ka apunu Diyosepa natere Nasareta tondawa. opp, de gikk tilbake til sine egne landsbyer, og så la de navnene sine ned der. I de dagene, når det gjelder det, mannen Diyosepa han oppholdt seg i landsbyen Nasareta. Den 'Diyosepa' (Josef) er et fremmed navn på umanakaina. Det var derfor viktig å legge til i teksten at han var en mann, 'mannen Diyosepa. Luke 6 Natere ki ka tawana Gariri rabineya. Apunu Diyosepa e ka oragai apunai Dewida e momai mosi ki pokere e karako oragai apunai Dewida e naterei si ka Luke 7 Beteriyemu e si ika tarana ki nana kayawena. Natere Beteriyemu ka tawana Diyudiya rabineya. E kipu ubupu onowa Meri ki mu landsbyen, når det gjelder den, den er i Gariri-området. Mannen Diyosepa, når det gjelder han, han var avkommet til mannen Dewida som levde for lenge siden. Derfor gikk han ned til landsbyen til den gamle Dewida, som heter Beteriyemu, for å legge ned navnet sitt der. Når det gjelder landsbyen Beteriyemu, så er den i Diyudiya-området. Mannen Diyosepa, han stod opp, han ledsaget den unge jomfruen Meri, som de hadde 'Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt'. Umanakaina-språket har ett og samme ord for by, landsby, sted og område, så å forklare at en by befant seg i et bestemt geografisk område, var komplisert. Her måtte vi ha tungen rett i munnen for å få fokusmarkørene på rett plass. For å få fram det historiske perspektivet med 'Davids by Betlehem', måtte vi referere til David som 'den gamle Dewida'. Umanakaina har et ord for 'jomfru', så det var ikke noe problem å uttrykke dette. Det at Maria 'var lovet bort til ham', passet godt inn i umanakaina-kulturen, der onklene på morssiden bestemmer hvem en skal gifte seg med.
Luke 8 e uwarana tonobamupu ki bananapupu manako natere Beteriyemu kayatagubu. Ko onowa Meri e ka romodo matarapupu ki pokere mu kaiwa idiwa Luke 9 da bautagubu ka e munu wenapana makarai wainapupu. E munu wenapana makarai wainapiyawa ko natere Beteriyemu rabineya ka iyapana posiwena ukwapamana watai pa mena ki pokere mu idiwa da e gubagai amu suwakarai ki wenawena, ki ka e ubupu Luke 10 munu ki aukwara pokaiya sikwapupu manako kanibu papa baikamutagamu bani kupamu ki tenamaga mo rabineya tapu ika ukwarawa. Kemora ki rabineya ka papa sipi baikamutagamawa ragidai dai valgt ut for han til å gifte seg med, og så gikk de avsted til landsbyen Beteriyemu. Men den unge jomfruen Meri, når det gjelder henne, hun viste magen tydelig, så derfor, etter at de hadde gått og gått og gått og gått og endelig hadde kommet fram, da kjente hun fødselssmertene. Hun kjente fødselssmertene, men landsbyen Beteriyemu var full av mennesker, det var ikke et eneste hus de kunne sove i, så derfor, da hun hadde født sønnen som åpnet for brystmelken hennes, da stod hun opp, hun tok et tøystykke, tullet han inn i det, og så gikk hun bort og la han opp i en slags plattformlignende ting som oppdrettsdyrene får mat i, og han sov der. I den natten, når det gjelder den, da var det noen menn som 'Maria... som ventet barn.' På umanakaina sier de: 'hun viste magen tydelig' Enkelt og beskrivende. 'Etter at de hadde gått og gått og gått og gått', er måten en får fram at det var en lang tur. Nå har vi kommet fram til begynnelsen av et avsnitt i juleevangeliet som virket veldig merkelig på umanakaina-folket. Maria og Josef gjorde så mye rart. Hun var jo høygravid, og veene hadde startet, så hvorfor gikk de ikke bare ned til elva der hun hun kunne føde barnet under en busk? Når et par venter barn, skal de sove ute under åpen himmel inntil barnet er noen dager gammelt. Så hvorfor dette styret om at det ikke var 'et eneste hus de kunne sove i'? Umanakainaspråket har en flott måte å utrykke 'førstefødte' på: 'sønnen som åpnet for brystmelken hennes'. Som jeg nevnte i kommentarfeltet i går, er vi nå inne i en del av juleevangeliet som virkelig skapte store spørsmålstegn hos umanakainafolket. Hva var det Maria egentlig drev med? Var det kanskje en ny form for magisk rituale
drev med oppdrett av saue-dyr som for at barnet skulle holde seg friskt og vokse opp? 'Hun svøpte ham', eller 'tullet han inn i et tøystykke' som det uttrykkes på umanakaina. Hva for noe? Nyfødte barn skal da vel ikke ha noe på seg eller over seg! Det blir jo altfor varmt i tropene. Og så la hun han fra seg!!! Alle vet jo at en ikke skal legge fra seg nyfødte barn. De skal bæres! Og så dette merkelige ordet 'krybbe'. Hva i all verden var det for noe? Umanakainafolket har ikke husdyr, og har derfor heller ingen innretning der dyrene kan få mat. Det eneste måtte være grisene, men de greier seg selv ute i skogen. Riktignok får grisungene, når de er helt små og bor i husene sammen med menneskene, søtpoteter 'servert' på et bananblad eller i en tallerken. Men Maria la da vel ikke Jesus-barnet fra seg i en tallerken??? Oversetterne valgte til slutt 'en slags plattformlignende ting som oppdrettsdyrene får mat i' som uttrykk for krybbe. Men at Maria kunne finne på å legge barnet sitt fra seg i noe sånt, var hinsides all forstand! Som nevnt har ikke umanakaina-folket husdyr, annet enn griser. Sauer er ukjent. Det samme er gjetere, for grisene greier seg selv uten at noen må passe på dem. Vi måtte
Luke 11 ika gwabau mu papamuguma kwayubatamawa idiwa, manako Mamanuga God e aneyai mosi mu bamamugu matarawena. Mu munu ki empamawa idiwa ka Mamanuga God e eya sinini tanai mu kawarimugu kawapu tawana minibu siwa manako mu kudu wainamupu didiguramaga mete wagubu. Ko aneya ki mu tadebu, wagubu ke; Kudu eba wainapiyoi. Nau yona bagi wadubuwani kawapuwani Luke 12 iyapana tawana tawana kuduba wi rabinaga bagiwagana mamamaigamana ki nana. Kemora yau rabineya var ute på gresslandet utenfor landsbyen, de passet på dyrene sine. Da, plutselig kom en av vår Far Guds engler til syne for dem. Som de satt der og stirret på engelen, falt vår Far Guds eget strålende klare lys på dem og lyste opp området, og de ble svært redde, de skalv. Men engelen sa til dem dem, han sa: Vær ikke redde. Jeg har kommet ned hit og har med meg gledelig budskap, slik at alle steder skal alle mennesker kunne glede seg stort. I denne natten, introdusere 'sau' som et fremmedord, men la til ordet 'dyr', for å gjøre det klart at det var snakk om dyr. Vi viste også bilder av saueflokker. Umanakaina-folket er vant med syner og åpenbaringer. Fortellingen om engelen som åpenbarte seg for gjeterne der ute på marken, oversatt som gresslandet utenfor landsbyen, gjorde inntrykk på dem. De syntes at dette med gjetere var merkelig, særlig det at de var ute om natten for å passe på dyrene. Men at engelen kom, og at vår Far Guds eget strålende klare lys, falt på dem, det forstod de måtte ha vært en mektig opplevelse. At gjeterne ble overveldet av redsel, oversatte de beskrivende som: de ble svært redde, de skalv. I går, i luke 11, leste vi om en engel som plutselig viste seg for gjeterne, og sa til dem: Vær ikke redde. Umanakaina-folket trodde på åndelige vesener og troll. Legendene og folkeeventyrene deres var fulle av beretninger om slike vesener. Men folket hadde ingen kjennskap til engler. Vi ble enige om å bruke et ord som betyr noe sånt som himmelsk vesen som kommer med bud.
Luke 13 ka wi Iya Negeyana Apunai wenawena oragai apunai Dewida e tawaneya. Munu wenawena Luke 14 ki e ka Keriso, wi Kaiwawoga. Ko e badidi maba wenawena ki nau karako når det gjelder den, Han som skal gi dere liv, han er født inne i landsbyen til den gamle Dewida. Barnet som er født, når det gjelder det, han er Keriso, han er Høvingen deres. Men hvordan det var at han ble født, det skal jeg nå Engelen sa at han hadde kommet ned og hadde med seg gledelig budskap, slik at alle mennesker, alle steder, skulle kunne glede seg stort. Verbet for komme, eller gå må alltid ha en markør som viser om bevegelsen er oppover, nedover, eller bortover. I dette tilfelle var det enkelt å markere at engelen kom ned. De neste versene i beretningen viser jo klart at engelen kom fra himmelen. I denne natten, når det gjelder den Her er fokusmarkøren viktig, for den indikerer at det som følger er svært viktig informasjon: En frelser er nemlig født. Han som skal gi dere liv, han er født inne i landsbyen til den gamle Dewida.' Dette er et vakkert uttrykk, som kommuniserer sterkt. Ordet liv på umanakaina, betyr også frelse og gjenopprettelse. Den gamle Dewida, indikerer at David levde for lenge siden. Barnet som er født, når det gjelder det, han er Keriso, han er Høvdingen deres. Verbendelsen indikerer at han er den lovede høvdingen som skal komme. Dette ble borte i tilbakeoversettelsen til norsk. Høvdingen deres, kommuniserer sterkt på umanakaina:
Luke 15 wi nidiyani da wi kaiwagi e empumuri mibipumuri; Wi munu wawayai aukwara pokaiya sikwamupu papa baikamutagamu bani kupamu ki tenai rabineya tamupu fortelle dere slik at dere kan gå og finne han, se han, og sannhetserkjenne han; Dere skal gå og lete etter et lite nyfødt barn som de har tullet inn i et tøystykke og lagt opp i en slags plattform-lignende ting Kristus er Herren, Høvdingen! Med umanakaina rettskrivning og lydsystem, blir Kristus til Keriso. Oversettelse er alltid en balansegang mellom forståelse på den ene siden, og trofasthet mot den opprinnelige teksten på den andre. Juleevangeliet på umanakaina viser oss at en ord for ord oversettelse ikke fungerer. Grammatikken og uttrykksformene på gresk og umanakaina er så forskjellige, at en slik oversettelse ville være umulig å forstå for leseren. Samtidig er en fri oversettelse heller ikke akseptabel. Bibeloversettelsen skal ikke være en preken, eller en kommentar. Det er mange ting i juleevangeliet som virket merkelig for umanakaina-folket (se kommentaren til luke 10). Alt ville vært så mye enklere om teksten kunne oversettes: Tiden kom da Maria skulle føde, de gikk ned til elva, der fødte hun barnet under en busk, og så la hun han i bærenettet. Alle ville forstå det. Alle kvinner har jo et bærenett. Men teksten i dagens luke i julekalenderen viser oss hvorfor en slik mer forståelig oversettelse ikke er akseptabel. Jesus ble nemlig ikke lagt i et bærenett. Engelen sa til gjeterne: Men hvordan det var at han ble
Luke 16 ukwarau ki e kwaenei kwaiwagi. Aneya yona ki wagubu kewowena ka aneya ropani kawaya eba bigabigai Luke 17 kunumau mamataratagubu kawamupu Mamanuga God e si esida tepapamawa tagamawa ke; Mamanuga God kunumau esida tondau e mena si oppdrettsdyrene får mat i, og han sover der. Da engelen hadde snakket ferdig, kom en utellelig mengde engler til syne på himmelen. De kom ned mens de løftet opp navnet til vår Far Gud, de sa: -Vår Far Gud som er over himmelen, det er hans navn alene født, det skal jeg nå fortelle: Dere skal gå og lete etter et lite nyfødt barn som de har tullet inn i et tøystykke og lagt opp i en slags plattformlignende ting som oppdrettsdyrene får mat i. Jesu fødsel var en historisk begivenhet, og gjeterne ble gitt en nøyaktig beskrivelse av hva de skulle lete etter. Når de hadde funnet barnet, skulle de sannhetserkjenne han. Dette er måten umanakaina-språket uttrykker at det skulle være til et tegn for dem. Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare. På umanakaina må den foregående handlingen først avsluttes. Det som egentlig står er: I det øyeblikket engelen hadde snakket ferdig, åpenbarte det seg Det er ikke noe ord på umanakaina for himmelsk hærskare, men ordet engel betyr himmelsk vesen som kommer med bud, så vi oversatte hærskaren som en utellelig mengde engler. Den utellelige mengden med engler som viste seg, de kom ned og de lovpriste Gud. På umanakaina brukes uttrykket løftet opp navnet til vår Far Gud for å beskrive lovprisning Uttrykket Ære være Gud i det høyeste, ble oversatt: Vår Far Gud som er
Luke 18 nu tepapemei, ade waira kawareya ka e iyapanaiyoma nuwaiya po ki mu kuduba ka nuwabagi rabineya idiwono. Aneya ropani kawaya ki inako tagubu ade wiratagubu Luke 19 kunumau kayatagubu ka iyapana ika gwabau idiwa ki deni deni tagubu som vi løfter opp. Og på jorden, når det gjelder det, der skal alle mennesker som er i leveren hans til døden, når det gjelder dem, de skal alle leve i fred. De mange englene, de sa dette, og så vendte de tilbake og steg opp til himmelen. Mennene som holdt til der på gresslandet utenfor landsbyen, når det gjelder dem, de snakket over himmelen, det er hans navn alene som vi løfter opp. Når jeg går tilbake og leser umanakaina-teksten, ser jeg at jeg i oversettelsen tilbake til norsk nok har valgt et litt misvisende ord ('over'). På umanakaina er ordet som er brukt 'esida', som betyr at noe er 'øverst', eller 'høyest'. Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i, står det i vår norske Bibel fra 2011. For umanakaina-folket er det leveren, ikke hjertet, som er senter for kjærlighet, glede, behag og fred. Når en legger til uttrykket til døden, betyr det at disse følelsene er veldig sterke, et fantastisk uttrykk for Guds kjærlighet, glede og behag. På umanakaina ble verset oversatt slik: Vår Far Gud, som er i den høyeste himmel, det er hans navn alene som vi løfter opp, og på jorden, når det gjelder det, der skal alle mennesker som er i leveren hans til døden, når det gjelder dem, de skal alle leve i fred. Bibeloversettelse er utrolig spennende!!! Teksten i dagens luke er en ren transportetappe, uten de store vanskelighetene. Engelen drar tilbake til himmelen, og etter det snakket mennene
Luke 20 kasiwara, tagubu ke; Edama, natere Beteriyemu kaigamu da kaiwawonuga e gwede yonai wagubu ki nu kwaenepamu empamu. Mu inako tagubu manako kimpu ubumpu garugaru mena kayatagubu Luke 21 kaiwa da ridi Meri yo apunu Diyosepa mete kina mu bamamugu bautagubu manako mu munu wawayai ika papa baikamutagamu bani kupamu ki tenai rabineya ukwarawa ki emupu. Mu e emupu ka mu aneya munu ki e yonai badidi tadebu ki mu iyapana ika idiwa kabuwatampu. Iyapana yona ki wainamupu ka da med hverandre, de sa: La oss gå bort til landsbyen Beteriyemu og lete etter og se dette som vår Store har fortalt oss. De snakket slik til hverandre og så stod de opp og gikk raskt av sted og kom til kvinnen Meri og mannen Diyosepa, og de så det nyfødte barnet som lå der og sov i den plattform-lignende tingen som oppdrettsdyrene får mat i. Da de så han, fortalte de menneskene som var der alt det engelen hadde sagt om dette barnet. Da folk hørte det som ble sagt, når det som holdt til der på gresslandet utenfor landsbyen (altså gjeterne) med hverandre. Som nevnt i kommentaren til luke 11, er dette med gjetere fremmed og merkelig for umanakaina-folket. Derfor valgte vi å bare henvise til dem her. Fra sammenhengen går det klart fram at det dreier seg om gjeterne. De snakket med hverandre, de sa Direkte tale eller sitat, må alltid innledes med verbet å si. Uttrykket Vår Store (Kawainuga) peker på Herren. Grammatikken i umanakainaspråket er slik at handlinger alltid må følge hverandre i kronologisk rekkefølge framover i tid. Ingen detaljer må utelates: De snakket slik til hverandre, så stod de opp, de gikk raskt av sted, og så kom de til kvinnen Meri og mannen Diyosepa. Hvilket fantastisk øyeblikk! Gjeterne finner det lille nyfødte barnet der i den plattformlignende tingen som oppdrettsdyrene får mat i, og de finner han akkurat slik engelen har forutsagt. Da de så han, fortalte de menneskene som var der alt det engelen hadde sagt om dette barnet.
Luke 22 mu kuduba notamaga kowena kodabamaga kamupu. Ko ridi Meri e ka Luke 23 yona ki kuduba wadubu doko e rabineya mena notapiyawa tondawa. Papa sipi baikamutagamawa ragidai ade wiratagubu kayatagubu. Aneya bauwena mu badidi tadebu ki Luke 24 mu makeya makeya yabumugere emupu ki pokere mu Mamanuga God mamamapamawa ade e si esida mena tepapamawa kaiwa. gjelder det, de ble svært forundret, kjevene deres falt. Men kvinnen Meri, når det gjelder henne, hun holdt alt dette som ble sagt tett inntil seg og hun fortsatte hele tiden å tenke på det i sitt indre. Menneskene som drev med oppdrett av saue-dyr, de gikk sin vei og vendte tilbake. Alt det som engelen hadde fortalt dem, det hadde de sett med egne øyne, så derfor gledet de seg over vår Far Gud, og de løftet opp navnet hans mens de gikk. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. På umanakaina uttrykkes undring svært beskrivende: kjevene deres falt. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. På umanakaina holder en det en vil huske tett inntil seg. Maria fortsatte hele tiden å tenke på det i sitt indre. På umanakaina er det ikke hjertet som er senter for følelsene, men leveren, eller som her, ens indre. Gjeterne, de som passet på saue-dyrene, de gikk sin vei og vendte tilbake. Alt det som engelen hadde fortalt dem, det hadde de sett med egne øyne. Derfor lovet og priste de Gud. På umanakaina uttrykkes dette på en vakker og fargerik måte: derfor gledet de seg over vår Far Gud, og de løftet opp navnet hans mens de gikk.