en I de dager da Herodes var konge i Judea, var det en prest i Abias vaktskift som het Sakarja. Hans kone var også av Arons ætt og het Elisabet. Begge var rettferdige for Gud og levde uklanderlig etter alle Herrens bud og forskrifter. Men de var barnløse, for Elisabet kunne ikke få barn, og begge var nå høyt oppe i årene. En dag gjorde Sakarja tjeneste som prest for Gud, for turen var kommet til hans vaktskift. De kastet lodd, som skikken var blant prestene, og det falt på ham å gå inn i Herrens tempel for å ofre røkelse. Mens ofringen fant sted, sto hele folkemengden utenfor og ba. Da viste en Herrens engel seg for ham på høyre side av røkelsesalteret. Sakarja ble slått av redsel da han så dette. Men engelen sa til ham: «Frykt ikke, Sakarja! Gud har hørt din bønn. Din kone Elisabet skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes. Han skal bli til glede og fryd for deg, og mange skal glede seg over at han er født, for han skal være stor i Herrens øyne. Vin og sterk drikk skal han ikke smake, og helt fra mors liv skal han være fylt av Den hellige ånd. Han skal få mange i Israel til å vende om til Herren, deres Gud. Han skal gå i forveien for Herren med samme ånd og kraft som Elia, for å vende fedrenes hjerter til barna 9
og gi ulydige det sinn som rettferdige har, og gjøre i stand for Herren et vel forberedt folk.» Sakarja sa til engelen: «Hvordan kan jeg være sikker på dette? Jeg er jo gammel, og min kone er også høyt oppe i årene.» Da svarte engelen: «Jeg er Gabriel, som står for Guds ansikt. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbudskapet. Nå skal du bli stum og ikke kunne tale før den dagen dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord. Men det jeg har sagt, skal gå i oppfyllelse når tiden er inne.» Imens ventet folket på Sakarja. De undret seg over at han ble så lenge inne i tempelet. Da han kom ut, kunne han ikke tale, og de forsto at han hadde hatt et syn der inne. Han kunne bare gi tegn til dem; han var og ble stum. Da tjenestetiden var slutt, vendte han hjem. En tid etter ble hans kone Elisabet med barn, og hun holdt seg borte fra folk i fem måneder. «Dette har Herren gjort for meg,» sa hun. «Nå har han sett til meg og tatt bort min vanære blant folk.» (Lukas 1,5 25) 10
En hellig familie Kan vi kalle en familie hellig? «Den hellige familie» har vært brukt som en betegnelse på Jesu familie. Men saklig sett er det dekning for å kalle enhver kristen familie hellig. Hellig betyr jo innviet, avsondret, renset for Gud, beslaglagt for Herren. Paulus uttrykker seg slik i 1. Korinter 7,14; den kristne familie er hellig, innviet Herren. Gud har en plan for våre liv, ikke bare individuelt, men også for oss som ektepar, som familie og som menighet. Flere steder i Det nye testamentet sammenliknes menigheten med en familie. Ordet familie finnes forresten ikke som begrep i Bibelen, det er huset/husfolket/farshuset som blir oversatt med familie. Og derfor innbyr teksten om Johannes familiebakgrunn til å si noe om hva det innebærer å leve sammen i familien, som mor og far, som foreldre og barn. Johannes hadde sin bakgrunn og sine foreldre. På godt og ondt tar vi preg av det som skjedde i oppveksten vår. Her legges mye av grunnlaget for vårt liv. Det gode hjem er ingen selvfølge, og slettes ikke i dag. Mange strever med samlivet. De fleste av oss bærer på en drøm om ekteskap, om barn, om kjærlighet og ømhet. Men det blir ikke alltid som vi håper. Ikke alle gifter seg, men det er slettes ingen skam å være ugift, slik noen kan tenke og andre har tenkt. Det nye testamentet setter den enslige stand høyt og kaller det en nådegave. Noen er da også glad for å leve ugift og ser de mulighetene et slikt liv gir. Foreldrene til Johannes, de gudfryktige Sakarja og Elisabet, hadde ventet forgjeves på å få et barn. Det var deres sorg. Også denne lengselen, når barnet 11
uteblir, går gjennom historien for så mange. Den gangen var det forbundet med skam. Slik er det ikke i dag. Men ønsket om barn er ikke fremmed. Dette savnet kan stå som et symbol på noe de fleste ektepar kan kjenne; det blir ikke alltid som vi håper. Ekteskapet og samlivet bærer på en mangel av et eller annet slag. Det kan være manglende forståelse av praktiske forhold i hverdagen, et manglende åndelig fellesskap, en mangel på felles interesser, et vanskelig seksualliv det er så mangt som kan føre til at en sier: Jeg skulle ønske det hadde vært annerledes! Så kan vi lære dette av disse to: Det de savnet, det som var deres sorg, barnløsheten, la de frem for Gud i bønn. De ønsket det beste for livet sitt. Og hvem gjør ikke det? Vi ønsker det skal gå oss vel. Men den som går med et sterkt ønske, bærer ofte på et savn, kjenner på at noe mangler. Akkurat det skal vi få nevne for Gud. For det er det vi må gjøre, i enhver situasjon. Vi må leve livet vårt for ham. Svarer så Gud på alle våre savn i dette livet? De fleste opplever at han ikke gjør det. Nå kan det vel være at Gud vil inn i det som er vanskelig, men vi slipper ham ikke til. Uansett: Noe vil halte i de fleste liv, i de fleste ekteskap og familier. Rett og slett fordi de to som føyes sammen, er to syndere. Så blir det en øvelse for oss å leve i et forsonet og tilfreds forhold også med det som ikke er slik vi kunne ønske det. Dette er en viktig, ja, fundamental øvelse; å forsone seg med livet uten å forbitres og uten å resignere. For kjærligheten resignerer aldri. Den vil alltid i størst mulig grad søke det som er rett, det som er godt, det som fører oss i den gode retning. Kjærligheten vil alltid prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. I samlivet er ikke løsningen å se etter feil hos den andre, men å være var for egne feil og jobbe med dem. Få ting er viktigere i livet enn å arbeide på det gode samliv mellom mann 12
og kvinne, mellom foreldre og barn. Få ting er viktigere enn å snakke ofte med Gud om våre nærmeste, slik at vi kan komme nærmest mulig Guds plan med livet vårt som mann og kvinne, som foreldre og barn. Vi kommer alle fra en familie. Vi er ikke alle foreldre, men vi er alle sønner eller døtre. Skal vi vandre fremover på en god måte, må vi også evne å tilgi det som ikke var så bra, og også det som ikke er så bra nå. For bitterhet og sinne vil bare ødelegge livsmot og livskraft. Et hellig liv og en hellig familie kan bare bygges i kjærlighet med daglig vilje til å tilgi, til å snakke ut om det som er vanskelig, til selv å be om tilgivelse. Alt løser seg ikke med tilgivelse, men alt låser seg med bitterhet! Sakarja og Elisabet snakket nok sammen om savnet sitt og de ba til Gud sammen. Så skjer det: Gud griper inn! På en spesiell dag, på en spesiell måte. Sakarja er av presteslekt. På den tiden var det rundt tjue tusen prester i Israel, og prestetjenesten gikk på omgang. Det var altså ingen fulltidsjobb, men en tjeneste som Sakarjas gruppe fikk utføre noen få ganger i året. Røkelsesofferet var et av de viktigste ofrene i templet. Bare tjenesten til ypperstepresten ble ansett som viktigere. Offeret ble båret frem to ganger daglig i det rommet som ble kalt «det hellige», like foran det store forhenget inn til «det aller helligste». Her møter Gud Sakarja. Det er når presten lukker seg inn i Guds hus at han får det spesielle møtet med Gud. Nå kan jo Gud møte oss over alt: Han møtte Moses i ørkenen, i en brennende tornebusk. Han møtte Paulus på vei til Damaskus. Peter møter Jesus mens han er på vei hjem fra jobben, ved fiskebåten. Ingen vet når Gud kan være der og gjeste oss på en uvanlig måte. Han er suveren og kan komme når vi minst venter det. Det spesielle møtet er 13
ikke en daglig foreteelse. Men lukker du deg regelmessig inn i det hellige rom, lukker du deg regelmessig inn i de helliges samfunn, lukker du deg regelmessig inn i gudstjenestens fellesskap, gir du Gud muligheten til å tale inn i ditt liv. Og du oppøver din egen lydhørhet! Sakarja fylles av frykt engler var ikke en dagligdags erfaring for ham heller. Engelen Gabriel kommer med bud: Sakarja og Elisabet skal få en sønn. Gabriels ord er ikke til å misforstå. Men det lyder så helt utrolig, ja, mot forstanden og naturens orden. Og derfor tviler den gamle. «Hvordan kan jeg vite dette? Jeg er jo gammel, og min hustru er kommet langt opp i årene,» sier han. Da svarer engelen med å refse den vantro tjener: «Se, du skal bli stum og ikke kunne tale før den dag da dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal bli oppfylt i sin tid» (Lukas 1,18 19). Så blir Gabriels ord en sterk påminnelse for oss om å tro Herrens ord. Også de ord som strider mot vår fornuft, også de ord som strider mot vår erfaring, også de ord som er vanskelige å tro. Ligger det ikke en dyp symbolikk i dette: Den som ikke tror Herrens ord, blir stum. Den som ikke tror, har heller ikke noe å fortelle om Herrens velgjerninger. Vantroen dreper vitnesbyrdet i oss. Derfor har ikke Herren behag i vår vantro mot hans ord. «Om noen elsker meg, da holder han mitt ord,» sier Jesus (Johannes 14,23). Gjennom hele Det nye testamentet kalles vi til å tro Herrens ord. For det er først når vi tror Ordet at vi får erfare kraften i det: Det (Ordet) «virker med kraft i dere som tror,» sier Paulus (1. Tessaloniker 2,13). Ordrett står det at ordet er energisk i den troende. Dette skal vi være oss bevisst: Å være en kristen er å slippe Ordet løs i vårt liv, tro det, lyde det, bøye oss for det og la det forvandle oss. 14
Sakarja og Elisabet får et fantastisk budskap fra Herren. De skal få et spesielt barn. Han skal være fylt av Den hellige ånd allerede i mors liv. Det sier ikke lite om vår status for Gud, fra første øyeblikk. Gud regner med oss fra aller første stund. Kan et foster fylles med Guds ånd, så kan et spedbarn som bæres til dåpen få den samme ånd! Et spedbarn har ingen bevisst tro på Gud, men det er viktigere at Gud er det bevisst og kan røre ved det! [Johannes] skal bli deg til glede og fryd, sier Gabriel til Sakarja. Tenk det! En sønn som gir glede. Det er jo noe av vår bestemmelse i livet: å få være sønner og døtre til glede for våre foreldre. Hør det, alle sønner og døtre! Hør det, dere unge som lever hjemme med mor og far til daglig: Dere skal hedre dem, lyde dem og be for dem, for det er til Guds behag. Be om å få være til glede for hverandre i familien. Ingen sier at det alltid er like lett å lyde foreldrene. Ingen foreldre er fullkomne. Det er sannelig ingen barn heller. Be da om å få være som en Johannes; å få være et barn til glede for dem som har gitt deg livet. Og til alle dere voksne sønner og døtre som har gamle foreldre: Be om det samme. Be om omsorg og kjærlighet til dem, be om å få vise dem ære og respekt. Det er til Guds behag. Det gode samliv kommer ikke av seg selv, det avhenger av vår vilje til å stå under Gud med alle ting i våre liv. Han skal være stor for Herren, står det om Johannes. Ja, det må vi aldri glemme. Det viktigste er ikke hva vi er i verdens øyne, men i Guds. 15