Veien videre for det kirkelige demokrati

Transkript

1 Veien videre for det kirkelige demokrati Foredrag på landskonferansen for kirkeverger 2011, Hamar Ved Svein Arne Lindø, leder i Kirkerådet Innledning Jeg takker for invitasjonen til å møte dere kirkeverger her på landskonferansen. Dere har som hovedtema Ny kirkeordning. Det er et høyaktuelt tema som dere vet står høyt oppe på Kirkerådets sakskart framover. Jeg er bedt om å snakke om veien videre for det kirkelige demokrati. Jeg vil benytte anledningen til å takke dere kirkeverger for den store innsatsen med å legge til rette for og administrere gjennomføringen av kirkevalget både i 2009 og i år. Uten deres tilrettelegging og innsats ville gjennomføringen av kirkevalget ikke vært mulig. 2 Vi har takket være dere og kandidater og antakelig like mange valgfunksjonærer, klart å gjennomføre to kirkevalg innenfor demokratireformen. Kirkens medlemmer har også gjort sitt mennesker har møtt opp og gitt sin stemme. Vi har mer enn tredoblet deltakelsen ved menighetsrådsvalget. Og vi har gjennomført kirkevalg i nærmere 4000 kirkelige valgkretser, faktisk flere valgkretser enn det er ved kommunestyre- og fylkestingsvalg. Dette fordi soknegrenser og kommunens valgkretsgrenser ikke alltid samsvarer. Dette har dere klart med svært beskjedne administrative ressurser sammenlignet med kommunene. 1

2 Kirkelig demokrati Den norske kirkes demokratiske arv 3 Den norske kirke har siden 1870-tallet bygd opp demokratiske beslutningsstrukturer. Av og til snakker noen som om kirken ikke hadde demokratiske ordninger før Vi skal huske på at - kirken har hatt menighetsmøter bestående av alle stemmeberettigede kirkemedlemmer siden vi har hatt alminnelig stemmerett for myndige kirkemedlemmer ved valg av menighetsråd siden det har vært bygd opp en rådsstruktur med grunnlag i valg til menighetsråd: Menighetsrådene har valgt medlemmer til bispedømmeråd fra Fra 1984 fikk vi også Kirkemøtet. Menighetsrådene har også valgt medlemmer i kirkelig fellesråd. Teologiske grunner for demokratiske ordninger i kirken 4 Læren om det allmenne prestedømme er et grunnleggende teologisk premiss for demokratiske ordninger i kirkestyret. Dette ble framhevet i utredningen Styrket demokrati i Den norske kirke fra en arbeidsgruppe nedsatt av departementet. Arbeidsgruppen utdypet det slik: Alle som er døpte har fått de samme muligheter til innsikt i Guds ord og Guds vilje. De har de samme rettigheter og plikter i menighetens og kirkens liv. Tanken om det allmenne prestedømme ( ) innebærer også at ansvaret for menighetens liv tilhører hele fellesskapet, og at hver enkelt kirkemedlem har del i dette ansvaret. I og med at alle døpte har del i det allmenne prestedømme, avvises tanken om at styringsansvaret er reservert for en særskilt prestestand. ( ) 2

3 5 Kirkestyret ivaretas på basis av medlemskap i kirken, ikke på basis av tilhørighet til et samfunn eller en nasjon heller ikke der det borgerlige samfunn og kirkens medlemsmasse er tilnærmet identiske. ( ) Kirkemøtet legger i en uttalelse fra 1984 vekt på at det er for å tjene evangeliets fremme og forvaltningen av nådemidlene at menigheten skaper sine styringsorganer, og at dette mandatet har sin basis i det allmenne prestedømme og i den offentlige tjeneste med ord og sakrament. 6 Kirkens mål: Styrket engasjement og deltakelse Kirkens hovedmål for utviklingen av det kirkelige demokratiet har de siste årene vært formulert slik: styrket engasjement og deltakelse. 7 Kirken driver en viktig virksomhet for enkeltmennesker, lokalsamfunn og storsamfunn. Gjennom forkynnelsen og forvaltningen av nådemidlene i kirkens gudstjenesteliv, gjennom de kirkelige handlingene, trosopplæring, omsorgstjeneste og kirke-kulturelt arbeid, har kirken en viktig plass i mange menneskers liv og i lokalsamfunn over hele landet. Det er viktig at kirken er der for folk. Da behøves også noen som tar ansvar for å styre og drive kirkens virksomhet. Derfor er valgene til kirkens styrende organer viktige i dagens kirke. I en kirke som blir mer selvstendig i forhold til staten, vil kirkens rådsorganer ha større myndighet enn i dag. Da vil mange mene at det blir viktigere hvem som sitter i de styrende organer. Men i demokratireformen har ikke overføring av myndighet vært tema. Så demokratireformen har tatt dette i bakvendt orden: 3

4 Først skal kirkens medlemmer vise at de slutter opp om et kirkedemokrati med begrenset myndighet, så skal kirkens organer få mer myndighet, slik at det blir mer interessant å slutte opp om kirkedemokratiet. Kirkens mål: en kirkeordning som styrker soknenes betydning og innflytelse i hele kirkens organisasjon Kirkemøtet vedtok i 2007 noen hovedpremisser for utviklingen av framtidens kirkeordning (sak KM 8/07). I vedtaket heter det blant annet: Kirkeordningen må sikre at all kirkelig prioritering tar utgangspunkt i den lokale menighetens behov. Den lokale virksomheten er livsnerven i kirken. Kirkeordningen må understreke og styrke soknenes betydning og innflytelse i hele kirkens organisasjon. Soknet er grunnenheten i kirken. ( ) Også dette hensynet må tillegges vekt når kirkens framtidige ordninger også dens valgordninger skal fastsettes. 8 Demokratireformen og kirkeforliket Så til demokratireformen i Den norske kirke. Uttrykket skriver seg fra kirkeforliket. En demokratireform skulle gjennomføres i Den norske kirke. Deretter kunne grunnloven endres og myndighet til å tilsette proster og biskoper overføres til Den norske kirke. Forliket ble inngått av de sju politiske partiene som var representert på Stortinget. De forpliktet seg gjensidig på forliket. Det er kirkeforliket som setter premissene inntil utløpet av inneværende stortingsperiode. Kirkeforliket med forslagene til grunnlovsendringer handler mest om å endre staten. Ut fra menneskerettighetene, særlig retten til tros- og livssynsfrihet, kan Staten ikke være kirkestyre. Det er stilt opp noen kriterier eller forutsetninger for demokratireformen i kirkeforliket. Reformen skulle innebære 4

5 - økt bruk av direkte valg - kirkelige valg samtidig med politiske valg - etablering av reelle valgmuligheter - forsøk med ulike ordninger Det er verd å merke seg at nivået på valgdeltakelse ikke ble gjort til en forutsetning. Det ville også vært vanskelig å forholde seg til. Det kan tilrettelegges for og stimuleres til valgdeltakelse, men så er det opp til medlemmenes frie vilje om de vil avgi stemme eller ikke. 9 Hva skal vi lignes med og måles mot? Kirkedemokrati og organisasjonsdemokrati 10 Det kirkelige demokratiet har i de senere tiårene vært et demokrati basert på representasjon fra lokalnivået slik vi kjenner det fra en rekke større og mindre organisasjoner og folkebevegelser i vårt land. Både folkebevegelser som idrettsbevegelsen, fagorganisasjoner som LO og politiske partier har organisasjonsdemokrati basert på at medlemmene velger lokale styrer, disse representerer så medlemmene ved valg til fylkeslag og nasjonale organer. Målt med dette som målestokk var ikke kirkens demokrati før 2009 noe dårlig organisasjonsdemokrati selv om bare 3-4 % av kirkemedlemmene aktivt stemte ved menighetsrådsvalg. Og etter 2011 hvor mer enn 13 %, mer enn medlemmer har avgitt sin stemme og valgt om lag 8000 nye tillitsvalgte og 6000 varamedlemmer. Hvilken organisasjon i det norske samfunnet kan vise til noe tilsvarende? Demokratireformen i Den norske kirke har mobilisert mer enn tre ganger så mange velgere to kirkevalg på rad. I forhold til utgangspunktet skulle man tro at reformen kunne vurderes som særdeles vellykket. En tilsvarende måloppnåelse i en hvilken som helst statlig reform ville bli trukket fram i regjeringspartienes skryteliste umiddelbart. 5

6 Ut fra kirkens målsetting: Styrket engasjement og deltakelse, kan vi si at deltakelsen uten tvil er vesentlig styrket. Så vil det vise seg over tid om det samme er tilfelle med engasjementet. 6

7 11 Skifte av målestokk? Skal kirkens måles mot det politiske demokratiet og i tilfelle hvorfor? Men det kan virke som demokratireformen i Den norske kirke har blitt et skifte av målestokk: En effekt av å legge valgene samtidig med de politiske valgene og kravet om økt bruk av direkte valg, blir at kirkevalget sammenlignes med de politiske valgene, at kirkedemokratiet sammenlignes med det politiske demokratiet. En ting er sikkert: Måles kirkens demokratiske ordninger mot det politiske demokratiet vil kirkedemokratiet alltid falle igjennom. Vi vil ikke klare å mobilisere % av kirkemedlemmene til å delta i valg. Nå legger ikke politikerne som er skuffet over valgdeltakelsen lista så høyt. De er misfornøyd med 13 %, men hva ville prinsipielt sett være bedre med 15, 17 eller 20 % valgdeltakelse? Også det ville noen karakterisere som lav valgdeltakelse. Enhver slik terskel framstår som vilkårlig valgt. Derfor må det være lov å spørre: Er dette en rimelig sammenligning? Og i tilfelle hvorfor? Eller er det like rimelig eller kanskje til og med mer sakssvarende å sammenligne kirkedemokratiet med organisasjonsdemokratiet? 12 Stortingsrepresentant for SV Aksel Hagen sa det slik i Klassekampen 4.oktober: Politikere stiller andre krav til kirka enn til resten av det frivillige Norge. ( ) det er urimelig å stille andre krav til demokrati i kirka enn politikerne gjør i andre deler av organisasjonslivet Det er fristende å legge til: enn i politikernes egne partiorganisasjoner. SV har for eksempel nylig hatt en debatt om partilederen burde velges ved direkte valg, ved uravstemning blant medlemmene. Dette forslaget ble nedstemt i landsstyret. Det har sine grunner at organisasjoner er bygd opp med et system hvor det er de lokale enhetene som utpeker representanter til styrende organer på regionalt og sentralt nivå. 7

8 13 Det gjør grunnenhetene, det lokale nivået i organisasjonen til et tungt og viktig nivå. Det gjør at medlemmene kan engasjere seg på et plan der de er direkte berørt og involvert, og det bidrar til å forplikte regionale og sentrale organer overfor lokalnivået. Og det er demokratisk hvis det var udemokratisk, finnes det knapt en demokratisk organisasjon i Norge, inklusive de politiske partiene som bærer vårt demokratiske system. Jeg spør med Aksel Hagen: Hvorfor skulle akkurat kirken være annerledes? Hvorfor skal kirken måles mot det politiske demokratiet og ikke mot organisasjonsdemokratiet? Hvorfor skal målestokken endres for kirkens demokrati? 14 Kirkeforlikets forutsetninger og kirkevalget hvordan har det gått? 15 Kirken har nå gjennomført to kirkevalg ut fra forutsetningene i Kirkeforliket. Kirken har innfridd disse meget langt på vei. Det har vært valg samtidig med de politiske valgene. Det har vært økt bruk av direkte valg, med utprøving av ulike forsøksordninger i ulike bispedømmer. Evalueringen av Kirkevalget i 2009 konkluderte med at disse punktene var innfridd, og de er gjennomført på samme måte i Reelle valgmuligheter - hva er måloppnåelse? Det siste punktet: etablere reelle valgmuligheter er et vanskelig punkt å forholde seg til: Hva er det som skal måles? Her har vi følelsen av å stå overfor et metermål uten skala. Ja, vi er usikre på hvilken måleenhet som benyttes. Måles det i meter, i kilo, i volt eller hva? Alternative lister ved menighetsrådsvalg 8

9 Siden menighetsråd ble innført i 1920 har det vært anledning for en liten gruppe kirkemedlemmer til å stille alternativ liste. Siden 1953 har det vært forholdstallsvalg der det har vært flere lister. Nå ble det aldri mange menigheter med flere lister, og antallet er synkende fra valg til valg. Men muligheten er der. Det gir kirkens medlemmer et reelt valg på ett nivå. Opptellingsmåten ved menighetsrådsvalg I årets valg ble opptellingsmåten ved menighetsrådsvalget endret, slik at velgernes endringer på stemmesedlene tilleggsstemmer og strykninger fikk større innvirkning på resultatet. Det har bl.a. ført til at mer enn 130 av de som sto på førsteplass på menighetsrådslistene ikke kom inn i menighetsrådet som faste medlemmer. Og det ble lettere for de som sto nederst på listene å bli valgt inn som medlemmer. Også dette skjedde langt flere steder enn sist. Her har kirken fulgt opp en av anbefalingene fra evalueringen av kirkevalget i 2009, og vi ser allerede før evalueringen av årets valg at det har hatt virkning. Supplerende nominasjon ved bispedømmerådsvalg Når det gjelder valg av bispedømmeråd ble det i 2009 åpnet for supplerende nominasjon, at en gruppe kirkemedlemmer som ikke var fornøyd med kandidatlisten fra nominasjonskomiteen, kunne fremme en kandidat. Denne ordningen fungerte godt i Selv om kravet til antall forslagsstillere ble hevet i 2011, og antall kandidater gikk ned, har det også i 2011 vist seg som en viktig kanal for kirkedemokratisk engasjement. Av de 11 leke kandidatene som ble nominert på denne måten i 2011 er hittil 2 valgt inn som medlemmer og 3 som varamedlemmer i bispedømmeråd. Når det i utgangspunktet nomineres flere kandidater enn det som skal velges til medlemmer og varamedlemmer, og nominasjonskomiteene har tilstrebet en bredde både i kjønn, alder, erfaringsbakgrunn, bosted og oppfatninger om aktuelle kirkelige spørsmål, vil velgerne ha reelle valgmuligheter. Informasjon om kandidatene 9

10 Det som har vært brukt som ankepunkt er mangel på informasjon om hva kandidatene står for. Dette har vi forsøkt å gjøre noe med, ved at kandidatene i år skulle gi offentlige svar på aktuelle kirkelige spørsmål. Spørsmålene har variert noe fra bispedømme til bispedømme, men har frambrakt en del informasjon om hva kandidatene står for. Informasjonen ble gjort tilgjengelig på internett, og deler av den ble spredt i brosjyrer, menighetsblader og på andre måter. Men det viser seg at informasjonsmengden blir stor når det er så mye som minimum 18 kandidater i hvert bispedømme. Det har også vært klaget over at disse presentasjonene ikke gav velgerne klart nok inntrykk av hvilke alternativer de hadde. Valgkamp hvem skal eie den? Men her sto en overfor spørsmålet: Er det valgets arrangør som skal drive valgkamp for kandidatene? Og risikerer ikke da valgkampen å bli skjev? Er det ikke kandidatene selv og deres støttegrupper som burde eie dette og ha ansvar for sin egenprofilering? Kan det tilrettelegges av kirken som organisasjon og valgarrangør? Det er jo ikke kommunaldepartementet og kommunene som driver valgkamp? En del kandidater har forsøkt seg på egenprofilering og valgkamp foran bispedømmerådsvalget i år. Men også dette har mest nådd de som i utgangspunktet var mest engasjert og interessert i valget. To ulike kirkelige aksjonsgrupper har hatt store annonsekampanjer og anbefalt de kandidatene som mest svarer til gruppens profil. I enkelte bispedømmer ser dette ut til å ha hatt en viss effekt. Hva måles vi på? Er det mulig å innfri? Men igjen: Hva er det som skal måles her? Og ligger det som kirken vurderes på innenfor det som er rimelig å forvente at kirken kan gjøre noe med? Min konklusjon så langt er: Kirken har nå gjennomført to kirkevalg på kirkeforlikets forutsetninger og lyktes i å innfri forutsetningene langt på vei. 10

11 17 Forbedringspotensiale Så har det kommet kritikk mot valgordningen ved bispedømmerådsvalget. Den har særlig vært knyttet til to forhold: Det ble også i 2011 en høy andel forkastede stemmer (ca. 9 %), og alfabetet ser ut til å ha gjort merkbart utslag også i Omfanget av begge deler har overrasket oss. Det er gjort en hel del tiltak og forbedringer som skulle bidra til å forhindre begge deler. Disse tiltakene har åpenbart ikke virket godt nok. Vi har utprøvd en valgordning ved bispedømmerådsvalget som har vist seg krevende for velgerne. Vi må derfor ta en grundig evaluering av ordningen med preferansevalg og alfabetiske lister, og se på mulige alternative valgordninger. 18 Kirkevalg, konflikt og konsensus Hva skal kirken lignes med? Kanskje passer verken den ene eller den andre sammenligningen helt ut på kirkens beslutningssystemer og strukturer. Er det ikke også noe særegent ved kirken som organisasjon, som gjør at den ikke helt kan sammenlignes med andre organisasjoner eller med det politiske systemet? Når flere framtredende politikere har uttrykt misnøye med kirkevalget, har de etterlyst mer konflikt som kunne skape sterkere engasjement og demokratisk mobilisering. I det politiske liv er det klart: Konflikt og uenighet øker deltakelsen. Vi har sett det omkring EU-avstemningene. 19 Men kirken er ingen boksering. Kirken er ikke først og fremst en kamparena. Skal kirken følge politikernes oppskrift på hvordan demokratiet skal forbedres hvordan kan vi unngå at kirken politiseres? At fokus kommer på de politiske stridsspørsmålene og ikke på det som er kirkens fremste oppgave og funksjon

12 Mener virkelig politikerne at vi trenger et politisk system til i dette landet ved siden av stat og kommune? Jeg mener kirken bør få være kirke det er det den er best til og bør være best til, ikke å være en dårlig kopi eller skygge av det politiske systemet. Det er noe i kirkens opphav og opprinnelse, med utspring i sendelsen av apostlene. Det er noe med kirken som redskap for evangeliet. Og - som nestleder i Senterpartiet Trygve Slagsvold Vedum sa det til Vårt Land for litt siden han kommenterte at det hadde vært lite egentlig valgkamp før Kirkevalget, og la til: - men så blir det mye vanskeligere i kirken, for de er stort sett enige om det vesentlige. Han setter fingeren på et viktig punkt: Kirken oppfører seg slett ikke som et konfliktdemokrati snarere som et konsensusdemokrati. 21 I kirken har vi saker hvor det er viktig å få bredest mulig tilslutning, f.eks. i liturgispørsmål. Derfor ville det være uheldig, ja, direkte ødeleggende om kirken vedtok en nattverdliturgi som splittet menighetene. Nattverden er enhetens sakrament. I slike spørsmål må kirken ta den tiden som trengs for å arbeide seg fram til en bredest mulig konsensus. Også kirkeordningen rammene for styring av kirken bør det være en bredest mulig konsensus om. Hva stemmer best overens med å være kirke? 22 Mange er opptatt av å bevare kirken som en bred folkekirke. Sikres det best ved strid? Eller ved gode prosesser som trekker flest mulig med i enigheten om beslutningene? En beslutningskultur hvor en søker konsensus, betyr ikke at kirken neglisjerer ulike meninger, men at det er noe mer enn meninger som knytter oss sammen og som gjør at vi må finne ut av det sammen også når meningene er ulike. 12

13 Avslutning 23 Og til slutt: Vi må arbeide videre med å bygge gode valgordninger i kirken framover. Medlemmenes muligheter til å kanalisere engasjement og deltakelse er viktig for kirkens framtid som folkekirke. Men trosopplæringsreformen er nok vel så viktig for å opprettholde en bred folkekirke i Norge i årene framover. 13