Prøveløslatelse fra forvaring

Transkript

1 Prøveløslatelse fra forvaring Vurderingstema: Nærliggende fare for gjentakelse eller en helhetsvurdering av sikkerhetsmessig forsvarlighet? Kandidatnummer: 530 Leveringsfrist: Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Kort presentasjon av oppgavens tema Avgrensninger Metode Gammel og ny straffelov Videre fremstilling Kort om forvaring Generelt om forvaringsordningen Statistikk HVA ER VURDERINGSTEMAET FOR PRØVELØSLATELSE FRA FORVARING OG PRØVELØSLATELSE FRA TIDSBESTEMT FENGSELSSTRAFF? ER DET EN FORSKJELL PÅ VURDERINGSTEMAENE? Forvaring prøveløslatelse ved utløpet av minstetiden Innledning Vilkårene for prøveløslatelse fra forvaring Høyesteretts rettsavklaring i Sak A: Rt s Den rettslige vurderingen i sak A Momenter i den konkrete materielle vurderingen i sak A Sak B: Rt s Sak C: Rt s Nærmere om innholdet i vilkåret om nærliggende fare for gjentakelse Eksempler fra rettspraksis etter Høyesteretts avgjørelser i Oppsummering Fengsel prøveløslatelse ved utløpet av to tredjedeler av soningstiden Noen grunnleggende forskjeller mellom forvaring og tidsbestemt fengselsstraff Konklusjon ER FORSKJELLEN TILSIKTET FRA LOVGIVERS HOLD? Prøveløslatelse fra forvaring Fengsel Konklusjon i

3 4 BURDE VILKÅRENE FOR PRØVELØSLATELSE FRA FORVARING ENDRES? Reaksjoner etter Høyesteretts rettsavklaring i Riksadvokatens lovendringsforslag Bør vilkårene for prøveløslatelse fra forvaring legges tettere opp mot vilkårene om prøveløslatelse fra tidsbestemt straff? Konklusjon KONKLUSJON OG AVSLUTTENDE BEMERKNINGER LITTERATURLISTE Lov- og forarbeidsregister Lover, forarbeider, forskrifter, retningslinjer Vedtak og rapporter Domsregister Høyesterett Lagmannsrett Tingrett Juridisk teori, artikler og personlige meddelelser Juridisk teori Artikler Personlige meddelelser ii

4 1 Innledning 1.1 Kort presentasjon av oppgavens tema Oppgavens problemstilling er hva som er vilkårene for prøveløslatelse fra forvaring etter gjeldende rett. Er vurderingstemaet hvorvidt det må anses å foreligge en nærliggende fare for gjentakelse av en alvorlig forbrytelse, eller skal det foretas en bredere, skjønnsmessig vurdering av om en prøveløslatelse anses å være sikkerhetsmessig forsvarlig? Det har i senere tid vært oppslag i mediene med historier om domfelte som begår nye, alvorlige lovbrudd kort tid etter å ha blitt prøveløslatt fra forvaring. Dette vekker engasjement, og det har blitt stilt spørsmål ved hvorvidt vilkårene for prøveløslatelse etter gjeldende rett fungerer etter sin hensikt. Problemstillingen åpner for flere spørsmål. Er vilkårene for prøveløslatelse fra forvaring etter gjeldende rett i tråd med lovgivers intensjon? Bør lovgiver foreta endringer av det gjeldende regelverket? Dette er spørsmål som vil bli belyst i oppgaven. 1.2 Avgrensninger Grunnet plasshensyn må jeg foreta noen avgrensninger. Utover en kort redegjørelse i det følgende og enkelte henvisninger i løpet av oppgaven vil jeg ikke behandle rettens adgang til å knytte vilkår til en prøveløslatelse fra forvaring, eller konsekvensene av brudd på disse, jf. straffeloven (heretter strl. 2005) 45 og Det kan settes spørsmålstegn ved om hvorvidt risikoen for ny, alvorlig kriminalitet ved en prøveløslatelse kan avhjelpes ved at det knyttes vilkår til prøveløslatelsen. Det er sannsynlig at strenge vilkår, tett oppfølging og konsekvenser ved brudd på vilkår satt til prøveløslatelsen kan begrense risikoen for ny, alvorlig kriminalitet. Retten vil aldri være sikker på om en prøveløslatt forvaringsdømt vil begå ny, alvorlig kriminalitet, da de er henvist til å spå om fremtiden. Formålet med fastsettelse av vilkår er å redusere faren for kriminalitet, ved å bidra til domfeltes sosiale tilpasning og rehabilitering. 2 Det kan settes spørsmålstegn ved hvorvidt vilkårene faktisk bidrar til å minske risikoen for ny kriminalitet, eller hvorvidt de må anses som en falsk trygghet. Brudd på vilkårene til prøveløslatelse fra forvaring kan få konsekvenser som gjeninnsettelse, jf. strl Det er interessant og viktig å få undersøkt hvorvidt 1 2 Lov av 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) Storvik (2011) kap

5 slike vilkår faktisk bidrar til å minske gjentakelsesfaren. For at vilkårene skal ha en avhjelpende effekt, avhenger dette av at de overholdes. Det ville vært interessant å undersøke i hvilken grad eventuelle virkninger av slike vilkår avhenger av domfeltes motivasjon, kontroll og oppfølging og ytre forhold. På grunn av plasshensyn må en nærmere redegjørelse rundt dette likevel vike plass for temaer som er mer sentrale for oppgavens problemstilling. Ytterligere prosessuelle og praktiske forhold rundt prøveløslatelse fra forvaring, som forberedelse til prøveløslatelse, den praktiske gjennomføringen og kriminalomsorgens oppfølging vil ikke bli behandlet i oppgaven. Jeg vil likevel i enkelte sammenhenger kunne vise kort til slike nærliggende forhold. Jeg vil gjennom oppgaven la vilkårene for prøveløslatelse fra tidsbestemt fengselsstraff tjene som et sammenligningsgrunnlag. Dette kan belyse vilkårene for prøveløslatelse fra forvaring på en hensiktsmessig måte, da tidsbestemt fengselsstraff er en straff som har likhetstrekk med forvaring. Både forvaring og tidsbestemt fengselsstraff gjennomføres som frihetsberøvelse, og sones i lukkede anstalter under Kriminalomsorgen. Når retten skal fastsette og utmåle en straff i saker der forvaringsstraff er et alternativ, vil den alternative straffen være tidsbestemt fengselsstraff. I oppgaven vil prøveløslatelse fra tidsbestemt fengselsstraff likevel ikke være gjenstand for en grundigere analyse, ettersom dette faller utenfor oppgavens tema. 1.3 Metode I oppgaven har jeg benyttet alminnelig juridisk metode. Jeg har forsøkt å kartlegge rettstilstanden gjennom tilgjengelige rettskilder som lovtekst, forarbeider, rettspraksis, forskrifter og retningslinjer og juridisk litteratur. Et lovendringsforslag fra riksadvokaten blir belyst i oppgavens del 4. Statistikk om forvaringsordningen utarbeidet ved Kriminalomsorgens utdanningssenter presenteres i oppgavens del 1. Høyesteretts tre avgjørelser fra 2014 vies stor plass i oppgaven. 3 Lovteksten angir ikke hvilke vilkår som skal anvendes i prøveløslatelsesvurderingen. Lovteksten har derfor vært gjenstand for utfylling ved tolkning. Høyesterett foretok denne øvelsen i 2014, og avklarte med det hva som er vilkårene for prøveløslatelse fra forvaring etter gjeldende rett. Høyesterett behandlet de tre sakene samme dag. I den første saken fastla Høyesterett hva som etter gjeldende rett er vilkårene for prøveløslatelse fra forvaring. I de to påfølgende sakene ble vilkårene lagt til grunn og anvendt, og rettstilstanden ble med det bekreftet. De tre dommene blir derfor tillagt stor rettskildemessig vekt. 3 Se Rt s. 934, Rt s. 946 og Rt s Dommene blir gjennomgått i oppgavens del 2.1 flg. 2

6 Jeg har videre trukket inn et begrenset utvalg dommer fra underrettspraksis om prøveløslatelse fra forvaring. Retten foretar konkrete vurderinger i den enkelte sak, og anvender i stor grad de samme momenter. En analyse av et større antall dommer fra underrettspraksis om prøveløslatelse fra forvaring ville vært for omfattende, og ville ført til gjentakelser. Dommene kan tjene som eksempler, ved at de illustrerer rettens vurderingsgrunnlag og rettskildebruk i prøveløslatelsessaker. Disse avgjørelsene har begrenset rettskildevekt, men har opplysningsverdi. Jeg vil i oppgavens punkt vise til alle avgjørelser som er avsagt fra og med Høyesteretts rettsavklaring i 2014 til og med 1. april 2016, og som er tilgjengelig i Lovdata. Uttalelser fra lovforberedelsen til forvaringsordningen ble tillagt stor vekt av Høyesterett i avklaringen av hva som er vilkårene for prøveløslatelse fra forvaring. Disse uttalelsene vies derfor plass også i denne oppgaven. Jeg vil i oppgaven vise til rettskilder med lavere rettskildevekt. Juridisk teori, forskrifter og retningslinjer vil bli omtalt der disse har argumentasjonsverdi Gammel og ny straffelov Forvaring som straffreaksjon ble innført ved lov av 17. januar 1997 nr. 11 (endringslov til straffeloven m.v.), som trådte i kraft 1. januar Lov av 20. mai 2005 nr. 28 om straff 4 (heretter: strl. 2005) trådte i kraft , og erstattet med dette lov av 22. mai 1902 nr (heretter: strl. 1902), som ble opphevet. Bestemmelsene om forvaring i strl fremgår av 40-47, som i hovedsak viderefører bestemmelsene om forvaring i strl. 1902, 39 c til 39 h. 6 Omformuleringer i strl er dermed først og fremst av redaksjonell art, og innebærer ingen realitetsendringer. Rettspraksis etter gammel straffelov vil derfor være relevant også etter ikrafttredelsen av den nye straffeloven. 1.4 Videre fremstilling I oppgavens punkt 2 vil jeg bringe klarhet i hva som er innholdet i vilkårene for prøveløslatelse fra forvaring, og hvordan disse har blitt fastlagt i rettspraksis. Jeg sammenligner vilkårene for prøveløslatelse fra forvaring med vilkårene for prøveløslatelse fra tidsbestemt fengselsstraff. I punkt 3 går jeg nærmere inn på lovgivers intensjon bak vilkårene for prøveløslatelse fra forvaring og tidsbestemt fengselsstraff. I punkt 4 gjør jeg rede for reaksjoner kommet frem etter Høyesteretts rettsavklaring i 2014, herunder ulike aktørers oppfatninger om hvorvidt Lov av 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven 2005) Lov av 22. mai 1902 nr. 10 (almindelig borgerlig Straffelov) Ot. prp. nr. 90 ( ) s

7 vilkårene for prøveløslatelse fra forvaring etter gjeldende rett bør endres. I denne sammenheng vil jeg presentere riksadvokatens lovendringsforslag. Til slutt presenterer jeg en konklusjon på problemstillingen, og noen avsluttende betraktninger. Innledningsvis redegjør jeg for forvaringsordningen. 1.5 Kort om forvaring Generelt om forvaringsordningen Forvaring er en tidsubestemt straff som er forbeholdt lovbrytere som har begått alvorlig kriminalitet, jf. straffeloven Straffen har som formål å verne samfunnet mot ny, alvorlig kriminalitet. Forvaring er både en reaksjon på et lovbrudd som er begått, og et middel for å hindre nye alvorlige lovbrudd i fremtiden. 7 Forvaring idømmes kun for noen typer alvorlige lovbrudd, som voldslovbrudd, seksuallovbrudd, frihetsberøvelse eller ildspåsettelse. Grunnvilkåret er at fengselsstraff ikke anses tilstrekkelig til å verne andres liv, helse eller frihet, jf. strl Forvaring kan kun idømmes tilregnelige lovbrytere, jf. strl En dom på forvaring skal ha en fastsatt tidsramme. Tidsrammen bør vanligvis ikke overstige 15 år, 8 og kan ikke overstige 21 år med mindre det gjelder lovbrudd med en strafferamme på fengsel i inntil 30 år. I disse tilfellene kan retten fastsette en tidsramme opptil 30 år, jf. strl Retten bør fastsette en minstetid for forvaringen. 9 Vanligvis skal minstetiden ikke overstige 10 år, men i de tilfeller hvor retten fastsetter en tidsramme som overstiger 15 år kan minstetiden være opp til 14 år. Dersom retten fastsetter en tidsramme som overstiger 21 år kan minstetiden være opp til 20 år, jf. strl Hensynet til samfunnsvernet og et ønske om rehabilitering av den forvaringsdømte er grunnleggende hensyn bak forvaringsordningen. Dette fremgår blant annet av formålsbestemmelsen i forvaringsforskriften 2, hvor det er uttalt at gjennomføring av forvaring skal ivareta samfunnets behov for sikkerhet mot ny alvorlig kriminalitet fra den forvaringsdømtes side. Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal den forvaringsdømte gis mulighet for å endre sin adferd og tilpasse seg et liv i frihet Storvik (2011) kap. 10 Jf. strl Forvaringsforskriften 2 4

8 Selv om en forvaringsdom tilknyttes en tidsramme og retten bør sette en minstetid, skiller forvaring seg fra tidsbestemt fengselsstraff ved at forvaringsdommen på nærmere angitte vilkår kan bli forlenget når tidsrammen er utløpt. Etter begjæring fra påtalemyndigheten kan retten ved dom forlenge den fastsatte rammen med inntil 5 år om gangen, jf. strl første ledd, fjerde punktum. Formuleringen om gangen må forstås som at det ikke er oppstilt noen maksimumsgrense for hvor mange ganger forvaringen kan forlenges. 11 Det er dette som gir forvaringsordningen en tidsubestemt karakter. Justiskomiteen har uttalt at det er behov for å kunne idømme en snevert avgrenset gruppe tilregnelige lovbrytere en særreaksjon. 12 Grunnlaget skal være en vurdering av farligheten ut fra forholdene på domstiden, og varigheten skal avgjøres etter en løpende vurdering av lovbryterens farlighet under fullbyrdelsen. 13 Justiskomiteen uttalte videre at [f]orvaring skal være straff, men innholdet i forvaringen skal være forskjellig fra fengselsstraffen og må tilpasses de dømtes særlige behov. 14 Forvaring skal dermed være en tilpasset straff for samfunnets farligste forbrytere. Straffen er ment å være forskjellig fra tidsbestemt fengselsstraff. Det er lovbryterens farlighet og samfunnets behov for vern mot ny, alvorlig kriminalitet som begrunner forvaringsordingens tidsubestemthet Statistikk Forskningsleder Berit Johnsen ved Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS) har utarbeidet en statistikk som gir et bilde av lovbrytere som er dømt til forvaring. 15 Totalt 237 personer har per 4. januar 2016 blitt dømt til forvaring, eller fått sikringsdommen konvertert til forvaringsdom, siden oppstarten i % er tidligere dømt. Aldersspennet på de domfelte ved avsigelse av forvaringsdommen er mellom 21 og 68 år. Per 4. januar 2016 sitter 91 personer på forvaring. 82 domfelte befinner seg i fengsel med høyere sikkerhetsnivå. 16 Flertallet av disse (66) befinner seg på Ila Matningsdal (2015) note 289 til strl Innst. O. nr. 34 ( ) kap. 8.2 Statistikk per , e-post fra Berit Johnsen, forskningsleder ved KRUS, mottatt De aktuelle fengslene er Ila, Trondheim, Bergen, Skien og Halden. Tre kvinner dømt til forvaring sitter på Bredtveit. 5

9 De mest alvorlige lovbruddene i tiltalene blant de 237 forvaringsdømte fordeler seg slik: Type lovbrudd Antall Drap/forsøk 56 Seksualforbrytelser 116* Legemsbeskadigelse 27 Ran 12 Brannstiftelse 11 Trusler 9 Skadeverk 3 Frihetsberøvelse 2 Familievold 1 *Totalt er 133 forvaringsdømte dømt for seksualforbrytelser, men i 17 tilfeller er det ikke registrert som det alvorligste lovbruddet. 17 Av totalt 237 forvaringsdommer er det 136 personer som er eller har vært løslatt. Av disse er 27 prøveløslatt, 89 er endelig løslatt. Seks er utvist, seks er gjeninnsatt på forvaring, og én soner ny forvaringsdom etter løslatelse. To sitter i varetekt, og én i varetektssurrogat. To er avgått ved døden under prøveløslatelsesperioden. En er forsvunnet i prøveløslatelsesperioden, og én er overført til tvungent psykisk helsevern etter prøveløslatelse fra forvaring Statistikk per , e-post fra Berit Johnsen, forskningsleder ved KRUS, mottatt

10 2 Hva er vurderingstemaet for prøveløslatelse fra forvaring og prøveløslatelse fra tidsbestemt fengselsstraff? Er det en forskjell på vurderingstemaene? 2.1 Forvaring prøveløslatelse ved utløpet av minstetiden Innledning Forvaringsdømte skal løslates ved tidsrammens utløp med mindre forvaringsdommen blir forlenget. Domfelte kan imidlertid begjære seg prøveløslatt før utløpet av forvaringstiden. Adgangen til prøveløslatelse fra forvaring fremgår av strl : 44. Prøveløslatelse Den domfelte kan løslates på prøve før utløpet av forvaringstiden. Er det fastsatt minstetid, kan den domfelte ikke løslates på prøve før minstetiden er utløpt. Prøvetiden skal være fra 1 til 5 år. Når den domfelte eller kriminalomsorgen begjærer løslatelse på prøve, fremmer påtalemyndigheten saken for tingretten, som avgjør den ved dom. Når påtalemyndigheten samtykker i prøveløslatelse, kan slik løslatelse besluttes av kriminalomsorgen. Behandlingen av en sak om prøveløslatelse skal påskyndes. Den domfelte kan ikke begjære prøveløslatelse før 1 år etter at forvaringsdommen eller en dom som nekter prøveløslatelse, er endelig. Domfelte kan prøveløslates ved utløpet av fastsatt minstetid, jf. bestemmelsens første ledd. Tidspunktet for en eventuell prøveløslatelse vil befinne seg etter fastsatt minstetid jf. strl annet ledd, men før utløpet av forvaringstiden. Er domfelte dømt til forvaring i 16 år med en minstetid på 11 år, vil han kunne begjære seg prøveløslatt når minstetiden på 11 år er utløpt. Både domfelte selv og kriminalomsorgen kan begjære prøveløslatelse. Med mindre påtalemyndigheten samtykker til prøveløslatelse fremmer påtalemyndigheten begjæringen om løslatelse på prøve for tingretten, som avgjør den ved dom. Når påtalemyndigheten samtykker i prøveløslatelse, kan slik løslatelse besluttes av kriminalomsorgen. Behandlingen av en sak om prøveløslatelse skal påskyndes, jf. strl tredje ledd. Prøvetiden skal være mellom ett og fem år. Av strl fjerde ledd fremgår det at en forvaringsdømt ikke kan begjære seg prøveløslatt før minst ett år etter endelig forvaringsdom eller dom som nekter prøveløslatelse foreligger. Dersom minstetid ikke er fastsatt, kan domfelte begjære seg prøveløslatt tidligst ett år 7

11 etter at forvaringsdommen er rettskraftig, jf. strl fjerde ledd. Dersom en begjæring ikke blir tatt til følge av retten, må den forvaringsdømte vente ett år før han igjen har adgang til å begjære seg prøveløslatt, jf. strl fjerde ledd. En begjæring om prøveløslatelse fra forvaring kan dermed fremmes hvert år. En dom på gjeninnsettelse på grunn av at den domfelte har brutt vilkår knyttet til prøveløslatelsen, jf. strl , må likestilles med en dom som nekter prøveløslatelse. 19 En begjæring om prøveløslatelse kan dermed ikke fremsettes før ett år etter at en dom på gjeninnsettelse er endelig Vilkårene for prøveløslatelse fra forvaring Hvilke vilkår retten skal anvende ved avgjørelse av spørsmål om prøveløslatelse fra forvaring skal nektes eller ikke fremgår ikke av lovteksten, jf. strl I Kriminalomsorgens retningslinjer om gjennomføring av forvaring uttales følgende (mine kursiveringer): «Dom på forvaring forutsetter at det anses å være en nærliggende fare for at vedkommende på ny vil begå eller forsøke å begå en alvorlig forbrytelse som krenker andres liv, helse eller frihet. Spørsmålet om det er grunnlag for prøveløslatelse beror på en konkret vurdering av om domfelte antas å ha oppnådd en så stor grad av egenutvikling og ansvarlighet at prøveløslatelse kan anses som sikkerhetsmessig forsvarlig. Det skal tas i betraktning at formålet med forvaringsordningen først og fremst er å beskytte samfunnet mot ny alvorlig kriminalitet fra domfeltes side.» 21 Retningslinjene til forvaringsforskriften gir anvisning på en konkret vurdering hvor samfunnsvernet tillegges vekt, og vurderingstemaet er hvorvidt prøveløslatelse kan anses som sikkerhetsmessig forsvarlig. Samfunnsvernet tillegges dermed betydelig vekt i vurderingen. Vilkårene som fremgår av kriminalomsorgens retningslinjer til forvaringsforskriften skal imidlertid etter gjeldende rett ikke anvendes når retten skal avgjøre spørsmål om prøveløslatelse fra forvaring. Høyesterett tok stilling til spørsmålet i de tre sakene som ble behandlet i sammenheng i 2014, se punkt flg. 22 Høyesterett kom til at retten skal anvende de samme vilkårene ved prøveløslatelse fra forvaring som ved idømmelse av forvaring. Jeg vil derfor i det følgende gi en kort redegjørelse for vilkårene for å idømme forvaring Matningsdal (2015) note 302 til 44, Ot. prp. nr. 46 ( ) s. 72 Retningslinjer av fra Kriminalomsorgens sentrale forvaltning 14 med hjemmel i forskrift om gjennomføring av særreaksjonen forvaring Rt s. 934, Rt s. 946, Rt s. 951, se punkt flg. 8

12 Vilkår for å idømme forvaring Etter både straffeloven 1902 og straffeloven 2005 oppstilles det ett grunnvilkår og to alternative tilleggsvilkår for at forvaring kan idømmes. Grunnvilkåret er at tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet eller andres liv, helse eller frihet. 23 Det første alternative tilleggsvilkåret er at lovbryteren må finnes skyldig i å ha begått eller forsøkt å begå en nærmere angitt forbrytelse som har krenket en annens liv, helse eller frihet eller utsatt disse godene for fare, og det må være en nærliggende fare for at gjerningspersonen på nytt vil begå en forbrytelse som er angitt i det første tilleggsvilkåret. 24 Det andre alternative tilleggsvilkåret kommer til anvendelse dersom lovbruddet var av mindre alvorlig art. Lovbryteren må da finnes skyldig i å tidligere ha begått eller forsøkt å begå et alvorlig lovbrudd som nevnt i det første tilleggsvilkåret, det må antas å være en nær sammenheng mellom det tidligere og det nå begåtte lovbruddet, og faren for tilbakefall til et nytt alvorlig lovbrudd som nevnt i første ledd, må være særlig nærliggende. 25 Vilkårene om at det må foreligge en nærliggende fare for at lovbryteren vil begå et nytt lovbrudd skal måles opp mot det begåtte lovbruddet sammenholdt særlig med lovbryterens atferd og sosiale og personlige funksjonsevne. 26 For lovbrudd av mindre alvorlig art, fremgår det av strl fjerde ledd at det i vurderingen av om det foreligger en nærliggende fare for tilbakefall skal legges vekt på om den domfelte tidligere har begått eller forsøkt å begå et alvorlig lovbrudd som nevnt i første ledd Høyesteretts rettsavklaring i 2014 Ettersom lovteksten ikke angir hvilke vilkår som skal anvendes ved vurdering av prøveløslatelse, må den utfylles ved tolkning. Ulike vilkår har vært gjort gjeldende i rettspraksis. I 2014 fulgte adgangen til prøveløslatelse av strl f. Bestemmelsen er i dag erstattet av strl , men som påpekt under punkt er bestemmelsen endret utelukkende med redaksjonelle endringer. Dommene som skal gjennomgås i det følgende er dermed like relevante for tolkingen av strl I den videre fremstillingen blir dommene omtalt som sak A, sak B og sak C Strl c, strl Storvik (2013), s. 28, strl c nr. 1, strl annet ledd Strl tredje ledd, jf. strl c nr. 2 Strl fjerde ledd 9

13 2.1.4 Sak A: Rt s. 934 Prinsippspørsmålet om hvilke vilkår retten skal anvende i prøveløslatelsesvurderinger ble enstemmig avgjort av Høyesterett i avdeling i Dommen er inntatt i Rt s Saken ble behandlet sammen med sak B (se punkt 2.1.7) og sak C (se punkt 2.1.8). Saken omhandlet A, som etter NOKAS-ranet i Stavanger i 2004 hadde blitt dømt til forvaring med en tidsramme på 16 år og en minstetid på 10 år. 27 Idømmelsen av forvaring i stedet for tidsbestemt fengselsstraff var begrunnet med As tunge forhistorie med gjentatte grove ran, sett i sammenheng med hans personlighet og levemåte. 28 Han begjærte seg prøveløslatt ved utløpet av minstetiden. Spørsmålet var hvilke vilkår retten skulle anvende i prøveløslatelsesvurderingen. Adgangen til prøveløslatelse fulgte av straffeloven 39 f første ledd. Bestemmelsen lød som følger: Løslatelse før forvaringstidens utløp skjer på prøve med en prøvetid fra ett til fem år. Lovteksten anga ikke hvilke rettslige vilkår som skulle anvendes ved vurdering av prøveløslatelse. Førstvoterende uttaler at bestemmelsen derfor må utfylles ved tolkning Den rettslige vurderingen i sak A To tolkningsalternativer blir gjort gjeldende. Det første tolkningsalternativet, som anføres av forsvareren, angir at spørsmålet om prøveløslatelse skal avgjøres etter de samme vilkår som gjelder for dom på forvaring etter 39 c. 29 Vilkåret for prøveløslatelse vil da være om det på avgjørelsestidspunktet fortsatt må antas å være en nærliggende fare for at den forvaringsdømte på ny vil begå en forbrytelse, jf. strl c. Det andre tolkningsalternativet, som anføres av påtalemyndigheten, oppstiller vilkår om at prøveløslatelse bare kan skje dersom det på avgjørelsestidspunktet vil være sikkerhetsmessig forsvarlig. 30 Dette innebærer at prøveløslatelse kan nektes selv om retten skulle finne at det ikke foreligger nærliggende fare for gjentakelse. I dette tolkningsalternativet er det lagt opp til en bredere vurdering, der alle relevante omstendigheter i saken kan trekkes inn. Dette tolkningsalternativet ble fremmet av påtalemyndigheten, og ble lagt til grunn av flertallet i Eidsivating lagmannsrett i sak B. 31 Påtalemyndigheten finner støtte for et slikt tolkningsalternativ i blant annet straffegjennomføringsloven og forvaringsforskriften, og anfører at dette tolkningsalternativet vil medføre at domfelte kan gjennomgå en gradvis overgang til frihet ved Rt s Rt s. 934 avsn. 3, jf. Rt s avsn. 204 Rt s. 934 avsn. 15 Rt s. 934 avsn. 18 LE

14 såkalt utslusing. 32 Ved anvendelse av dette tolkningsalternativet vil gjentakelsesfaren bli tatt i betraktning på samme måte som ved det første tolkningsalternativet, men faregraden kan være mindre enn det som kreves etter 39c nr. 1 uten at løslatelse skjer. 33 Høyesterett foretar en grundig gjennomgang av forarbeidene til lovreglene om forvaring. Det fremheves at utfordringen under lovforberedelsen var å lage en ordning som kunne beskytte samfunnet mot de særlig farlige tilbakefallsforbryterne, samtidig som rettssikkerheten til den forvaringsdømte som særlig er knyttet til usikkerheten ved en tidsubestemt frihetsstraff ble ivaretatt. 34 Førstvoterende uttaler at et sentralt problematisk element i de rettspolitiske overveielsene var at en farevurdering på domstidspunktet vil være relatert til et tidspunkt flere år fram i tid, til situasjonen når den domfelte har sonet den alternative tidsbestemte straffen. Til dette elementet er det nødvendigvis knyttet stor usikkerhet, som blir større jo lengre den tidsbestemte straffen ville ha vært. Høyesterett finner at lovgiver, på grunn av hensynet til den forvaringsdømtes rettssikkerhet, har forutsatt at usikkerheten i prognosen på domstidspunktet måtte avbøtes med en løpende farevurdering. 35 Formålet med en slik løpende farevurdering skulle være å danne grunnlag for å vurdere prøveløslatelse. En slik løpende farevurdering er i samsvar med det første tolkningsalternativet. Førstvoterende uttaler videre at proporsjonalitetsprinsippet, som går ut på at det skal være et rimelig forhold mellom forbrytelse og straff, ivaretas gjennom adgangen til prøveløslatelse. 36 Adgangen til prøveløslatelse er altså forutsatt fra lovgiver for å avbøte på forvaringsdømtes usikkerhet ved prognosen på tidspunktet for idømmelse av forvaring. Høyesterett tillegger dette argumentet stor vekt. Det neste Høyesterett trekker frem er noe som tilsynelatende er en selvmotsigelse: En forvaringsdømt som prøveløslates på et tidlig tidspunkt av tidsrammen, kan få vesentlig kortere frihetsberøvelse enn en lovbryter som er blitt dømt til tidsbegrenset fengsel for samme forbrytelse og prøveløslates etter soning av to tredjedeler av straffen. 37 Et eksempel på dette kan være at to personer som sammen har utført et grovt ran blir dømt til henholdsvis 18 års fengselsstraff og forvaring i 18 år med minstetid på ti år. I et slikt tilfelle risikerer man at den for Rt s. 934 avsn. 20, jf. strl c nr. 1 Rt s. 934 avsnitt 29 Rt. 2014s. 934 avsnitt 30 Jf. Rt s. 934 avsnitt 31 11

15 varingsdømte blir prøveløslatt ved utløpet av minstetiden, mens han som ble idømt fengselsstraff blir prøveløslatt etter 12 år. 38 En slik tidlig løslatelse av den forvaringsdømte kan støte mot folks rettsfølelse, og undergrave forvaringsordningens legitimitet. 39 Argumentet om en slik tidlig løslatelse kan etter min mening tas til inntekt for det andre tolkningsalternativet, som gir anvisning på en bredere vurdering av sikkerhetsmessig forsvarlighet. Førstvoterende viser imidlertid til at denne selvmotsigelsen var grunnen til at regelen om minstetid ble inntatt i loven. 40 En fastsettelse av minstetid er ment å minske risikoen for at slike tilfeller skal oppstå, og vil gi et større samsvar med prøveløslatelsestiden for en alternativ fengselsstraff Sentrale forarbeidsuttalelser Førstvoterende går så nærmere inn på uttalelser i forarbeidene som anses som sentrale for lovtolkningsspørsmålet i saken. 42 Straffelovrådets uttalelser 43 gir støtte til det første tolkningsalternativet. Straffelovrådet fremhever at adgangen til tidsubestemt frihetsberøvelse burde begrenses i forhold til de dagjeldende regler om sikring og forvaring, men at loven fremdeles burde gi adgang til å ilegge tidsubestemt frihetsberøvelse i de få tilfellene hvor en gjerningsperson har begått minst én grov volds- eller voldspreget forbrytelse, og det etter rettens oppfatning foreligger særlig fare for at han på ny vil begå forbrytelser av tilsvarende art. Førstvoterende uttaler at denne begrunnelsen tilsier at forvaring bare kan opprettholdes så lenge det foreligger en særlig fare for nye alvorlige forbrytelser, 44 og viser til Straffelovrådets videre uttalelser: Inntrer det under fullbyrdelsen av særreaksjonen bedring for eksempel i den domfeltes sinnstilstand, med den følge at han ikke lenger kan sies å representere noen stor fare for sine omgivelser, vil det aktualisere spørsmålet om løslatelse på prøve fra anstaltoppholdet. Også i tilfelle hvor en person i og for seg må anses for fortsatt å være farlig, kan en prøveløslatelse bli aktuell, for eksempel fordi man han greid å etablere et Dette var tilfellet for to av de domfelte i NOKAS-ranet, jf. Rt s X, som ble funnet å ha hatt den største rollen under ranet, ble dømt til 18 års fengsel og kan tidligst prøveløslates i B, som under ranet skjøt og drepte en politimann, ble dømt til forvaring i 16 år med minstetid på 10 år, og ble prøveløslatt i Bs begjæring om prøveløslatelse behandles under som sak B, jf. Rt s Jf. Rt s. 934 avsnitt 31 Ved endringen ved lov av 19. juni 2015 nr. 65 ble følgende endring inntatt i strl annet ledd: I de tilfeller hvor retten fastsetter en tidsramme som overstiger 15 år, kan retten likevel fastsette en minstetid som ikke kan overstige 14 år. I tilfeller der retten fastsetter en tidsramme som overstiger 21 år, kan retten fastsette en minstetid som ikke kan overstige 20 år. Risikoen for tidlige prøveløslatelser som støter mot folks rettsfølelse er på denne måten forsøkt avhjulpet av lovgiver. Rt s. 934 avsnitt 32 NOU 1974:17, side 82 Rt s. 934 avsnitt 34 12

16 opplegg som reduserer risikoen, ( ) Hensikten med denne særreaksjon må være at domfelte skal berøves friheten så lenge man må gå ut fra at han utgjør en nærliggende fare for andre mennesker om han løslates på prøve. 45 Førstvoterende går videre inn på Særreaksjonsutvalgets uttalelser. 46 Særreaksjonsutvalget fulgte opp Straffelovrådets forslag, og dette tas til inntekt som støtte for det første tolkningsalternativet. Førstvoterende viser til at en sentral forutsetning i utvalgets utredning, er at det skal foretas en løpende farlighetsvurdering av den forvaringsdømte. 47 Særreaksjonsutvalget uttalte: En eventuell farlighetsbedømmelse med utgangspunkt i forholdene på domstiden må alltid følges opp med en løpende farlighetsvurdering etter hvert som fullbyrdelsen skrider frem. Dersom en farlighetsbedømmelse på domstiden med en rimelig grad av sikkerhet identifiserer en lovbryter som særlig farlig for andres liv og helse, må derfor dette sammen med oppfølgingen på fullbyrdelsesstadiet være et tilstrekkelig etisk grunnlag for et ekstraordinært inngrep fra samfunnets side overfor denne lovbryter ( ) Formålet med en tidsubestemt reaksjon er jo at den ikke skal være strengere og vare lengre enn påkrevd av hensyn til samfunnets behov for vern mot farlig kriminalitet. 48 Høyesterett viser til Justisdepartementets uttalelser, der det er uttrykt enighet med Særreaksjonsutvalgets forslag om en løpende farevurdering. Det fremgår av Justisdepartementets uttalelser at det etter deres syn var åpenbart at tidsubestemtheten er en ulempe for den domfelte, men at hensynet til den domfelte måtte vike for samfunnsvernet. Det ble uttalt at det var behov for en tidsubestemt reaksjon, fordi farlighetsvurderingen på domstiden ikke vil kunne forutsi hvor lenge gjentakelsesfaren vil foreligge. Videre uttalte departementet at reglene om maksimaltid og prøveløslatelse ivaretar den domfeltes interesser i tilstrekkelig grad. 49 Førstvoterende finner dermed ytterligere støtte i forarbeidene til inntekt for det første tolkningsalternativet. Også flertallet i Stortingets justiskomité sluttet seg til forutsetningen om at det skal foretas en løpende farlighetsbedømmelse. 50 De gikk derimot inn for en lengre minstetid og maksimaltid enn Justisdepartementet. Flertallet i Justiskomiteen uttalte at det ville kun NOU 1974:17, side 84, side 87 NOU 1990:5, side 108 Rt s. 934 avsnitt 36 NOU 1990:5, side Ot. prp. nr. 87 ( ), side 83 Rt s. 934 avsnitt 40-41, Innst. O. nr. 34 ( ) kapittel

17 ne bringe hele instituttet med forvaring i vanry dersom en tidligere drapsdømt, som blir dømt for drap igjen, kan ilegges forvaring som er vesentlig kortere enn den tiden en annen domfelt, dømt for en tilsvarende forbrytelse, må sone i fengsel før prøveløslatelse kan skje. 51 En dom på forvaring skulle etter komiteens oppfatning ikke være kortere enn det en dom på ubetinget fengsel ville vært. De gikk derfor inn for en lengre maksimaltid enn Justisdepartementet, og ønsket en minstetid opp til ti år. Som gjennomgangen over viser har førstvoterende trukket frem flere holdepunkter fra forarbeidene som tas til inntekt for det første tolkningsalternativet, selv om han understreker at de ikke gir et uttrykkelig svar. Han fremhever at forarbeidene gir klart uttrykk for at forvaringen forutsettes å opphøre når det ikke lenger foreligger en nærliggende fare for at den forvaringsdømte vil begå en ny alvorlig forbrytelse ( ) Opphør må da skje ved prøveløslatelse ( ) Lovgiver har samtidig tatt det overveide valg basert på hensynet til folks rettsfølelse at minstetiden skal være skranken mot tidlig prøveløslatelse. 52 Dette begrunner at prøveløslatelse etter minstetiden skal finne sted dersom farevilkåret ikke lenger er oppfylt. Førstvoterende tar dernest stilling til det andre tolkningsalternativet, og uttaler at han ikke finner holdepunkter til inntekt for dette i forarbeidene. 53 Han uttaler at å gi det andre tolkningsalternativet anvendelse ikke ville være forenlig med forarbeidenes henvisning til proporsjonalitetsprinsippet, og at avveiningen mellom hensynet til den forvaringsdømte ved anvendelse av minstetid og hensynet til den allmenne rettsfølelse er et bevisst lovgivervalg. 54 Han viser så til at det første tolkningsalternativet har vært anvendt som fast praksis og som festnet rettsoppfatning i lagmannsrettene inntil Eidsivating lagmannsretts dom i sak B. 55 Videre viser førstvoterende til Rt s. 469, der lovforståelsen ikke var bestridt, men hvor Høyesterett tok direkte stilling til lovanvendelsen i en sak om begjæring om prøveløslatelse fra forvaring. Han uttaler at dette styrker den forståelse jeg mener følger av forarbeidene. Påtalemyndigheten anførte Rt s som et argument for det andre tolkningsalternativet. Dommen tillegges ikke vekt av førstvoterende. Dette begrunnes med at en uttalelse om at den forvaringsdømte ikke har krav på prøveløslatelse etter soning av minstetiden ikke knyttet seg til vilkårene for prøveløslatelse, men gjaldt fastsettelse av minstetid Innst. O. nr. 34 ( ) kapittel 8.3. Rt s. 934 avsnitt 42 Rt s. 934 avsnitt 44 Rt s. 934 avsnitt 45, jf. LE , se punkt Rt s. 934 avsnitt 48 jf. Rt s avsnitt 20 14

18 Førstvoterende konkluderer med at det rettslige vilkåret som skal anvendes i vurderingen om prøveløslatelse fra forvaring er det første tolkningsalternativet: Om det på avgjørelsestidspunktet må antas å være en nærliggende fare for gjentakelse. Med dette er prinsippspørsmålet i saken avklart. Høyesterett går etter dette inn på det nærmere innholdet i vilkåret om nærliggende fare for gjentakelse. Det uttales at utgangspunktet for vurderingen av prøveløslatelse vil være forvaringsdommen. 57 Man må altså ta utgangspunkt i farevurderingen som ble foretatt i forvaringsdommen, og gjennom bevisførsel få avklart om det har inntrådt endringer i lovbryterens atferd og sosiale eller personlige funksjonsevne, som innebærer at retten har en annen vurdering av gjentakelsesfaren enn i forvaringsdommen. 58 Det skal etter dette altså foretas en ny og selvstendig vurdering av gjentakelsesfaren med utgangspunkt i forvaringsdommen. Retten må sammenligne gjentakelsesfaren på tidspunktet for forvaringsdommen og på avgjørelsestidspunktet for prøveløslatelse. Førstvoterende viser til Høyesteretts uttalelse i Rt s. 469: 59 Når det skal tas stilling til prøveløslatelse fra forvaring, må enhver dommer forutsettes å ta utgangspunkt i at vilkårene for forvaring var til stede da forvaringsdommen ble truffet. Det skal imidlertid foretas en ny og selvstendig vurdering av gjentakelsesfaren ( ) Det er det nye materialet som blir avgjørende for om utfallet av vurderingen blir en annen enn da forvaringsdommen ble avsagt. Førstvoterende kommer etter dette til at det avgjørende ved vurderingen av farevilkåret er situasjonen slik den er ved prøveløslatelsen. Spørsmålet er om det på dette tidspunkt vil foreligge en reell og kvalifisert fare for slik gjentakelse. 60 Adgangen til å knytte nærmere fastsatte vilkår til en dom på prøveløslatelse etter strl g (strl ) må etter førstvoterendes syn også tas i betraktning ved denne vurderingen. Førstvoterende viser til Rt s. 1667, og uttaler at kravet til faregrad varierer etter alvoret i de straffbare handlingene som er begått eller faren knytter seg til. 61 Han viser til at lagmannsretten i sak A uttalte at gjentakingsfaren for [tiltalte] må vurderast opp mot risikoen for at han vil gjera brotsverk av liknande karakter på ny. Det tilseier at det ikkje kan stillast så strenge krav til konkret risiko som der det er tale om mindre alvorlege brotsverk som fell inn under opplistinga i straffelova Rt s. 934 avsnitt 52 Rt s. 469 avsnitt 21, sitert i Rt s. 934 avsnitt 52 Rt s. 934 avsnitt 53 Rt s. 1677, sitert i Rt s. 934 avsnitt 60 15

19 39c. 62 Ved mindre alvorlige lovbrudd skal det altså stilles strengere krav til konkret fare for gjentakelse enn ved mer alvorlige lovbrudd Momenter i den konkrete materielle vurderingen i sak A Førstvoterende går videre til den konkrete materielle vurderingen, og tar utgangspunkt i forvaringsdommen. 63 Han trekker frem at A tidligere er domfelt for to grove ran, et forsøk på grovt ran, brudd på våpenloven, ulike vinningsforbrytelser og skadeverk. Førstvoterende i forvaringsdommen fant at idømmelse av forvaring var nødvendig for å verne samfunnet, og at gjentakelsesvilkåret var oppfylt når man så As tunge forhistorie med gjentatte grove ran sett i sammenheng med hans personlighet og levemåte. 64 På avgjørelsestidspunktet for prøveløslatelsesspørsmålet finner førstvoterende imidlertid at det under forvaringen har skjedd en vesentlig forbedring i As situasjon og innstilling. 65 Det fremheves at han under soningen har fullført videregående skole og har tatt flere universitetseksamener, og at han ikke har hatt noen brudd på skolens ordensreglement. Videre trekkes det frem at han ikke har rusproblemer, har god støtte fra familien, og vil flytte inn hos foreldrene. Psykiater Randi Rosenqvist ved Ila uttalte i sin erklæring at A har endret seg i positiv retning, men fant hans personlige utvikling mindre tilfredsstillende. Hun fremhevet at A gjorde som han selv ville og bagatelliserte brudd, var impulsivt regelbrytende, og totalt benektet at han hadde problemer. Førstvoterende finner at disse trekkene ved As personlighet gir grunn til bekymring, særlig med tanke på at Rosenqvist konkluderte med at det virket som at A ikke hadde tatt avstand fra sin kriminelle identitet, men heller spilte på den. Førstvoterende uttrykker tvil om det antas å være en nærliggende fare for gjentakelse, men legger vekt på det faktum at hverken tingretten eller lagmannsretten fant at det måtte antas å være nærliggende fare for gjentakelse. 66 I denne forbindelsen uttalte lagmannsretten at ei lauslating skal skje på vilkår av at A ikkje skal ha nokon kontakt med kriminelle miljø, i samsvar med den meir detaljerte skildringa i vilkåra. Lagmannsretten legg til grunn at A truleg vil respektera dette vilkåret, om ikkje anna så fordi eit vilkårsbrot vil ha store konsekvenser for han sjølv ved at det kan føra til en gjeninnsetting til forvaring. Førstvoterende slutter seg til dette, og kommer etter en samlet vurdering til at det ikke lenger foreligger en nærliggende fare for gjentakelse LB , sitert i Rt s. 934 avsnitt 60 Rt s Rt s avsnitt 204 Rt s. 934 avsnitt 63 TAHER , LB

20 A ble etter dette prøveløslatt fra forvaring, under vilkår om at han blant annet ikke skulle begå nye lovbrudd, ikke skulle ha kontakt med kriminelle miljøer eller personer dømt i NOKASsaken, og at han skulle rette seg etter påbud fra Oslo friomsorgskontor Sak B: Rt s. 946 I dommen inntatt i Rt s. 946 tok Høyesterett stilling til spørsmålet om B skulle prøveløslates fra forvaring. B var dømt til forvaring i 16 år med en minstetid på ti år for deltakelse i NOKAS-ranet, der han erkjente å ha avfyrt skuddet som førte til at en politibetjent døde. 68 B begjærte seg løslatt med virkning fra minstetidens utløp. Kriminalomsorgen anbefalte ikke prøveløslatelse, og saken ble fremmet for tingretten. Tingretten avsa dom på prøveløslatelse, 69 hvoretter påtalemyndigheten framsatte anke. Eidsivating lagmannsrett avsa dom om at begjæringen om prøveløslatelse ikke skulle tas til følge. 70 Som beskrevet under pkt anvendte flertallet i lagmannsretten ikke vilkåret om nærliggende fare for gjentakelse som rettslig utgangspunkt for vurderingen, men fant at loven måtte forstås slik at begjæringer om prøveløslatelse måtte avgjøres ut fra en totalvurdering av omstendighetene i saken, og at en begjæring skal avslås dersom løslatelse eventuelt på nærmere fastsatte vilkår ikke kan antas å være sikkerhetsmessig forsvarlig. 71 Flertallet i lagmannsretten fant at det ikke var noen nærliggende fare for gjentakelse, men at det likevel knyttet seg en viss usikkerhet til om det var forsvarlig å ta Bs begjæring om prøveløslatelse til følge. Dette var særlig begrunnet med at usikkerheten kunne reduseres ved gjennomføring av en gradvis utslusing frem mot en senere prøveløslatelse. 72 B anket til Høyesterett. Høyesterett viser til sak A, som ble avgjort tidligere samme dag, og tar utgangspunkt i det rettslige vurderingstemaet som ble fastlagt der - hvorvidt det må antas å være nærliggende fare for at B på nytt vil delta i væpnet ran eller en forbrytelse som på annen måte har innslag i grov voldsutøvelse A er i skrivende stund siktet for ny alvorlig kriminalitet, se punkt 4.1. Innholdet i siktelsen er ikke offentlig, jf. e-post av fra Nina Bakken (fungerende påtaleavsnittsleder ved Seksjon for organisert kriminalitet, Oslo politidistrikt). Rt s TSTRO LE Rt s. 946 avsnitt 11 Rt s. 946 avsnitt 17 17

21 Høyesterett tar i likhet med sak A utgangspunkt i forvaringsdommen. Det vises til at Høyesterett i forvaringsdommen legger vekt på Bs rolle og handlemåte under NOKAS-ranet. 74 Det vises til at B skjøt og drepte en politiførstebetjent, og at han utløste en rekke skudd som utsatte flere personer for fare selv om han visste at de var like ved. Videre fremheves det at B har vært straffedømt flere ganger for gradvis grovere kriminalitet. Førstvoterende uttaler at [m]uligheten for at en langvarig fengselsstraff vil endre på disse svært farlige sider ved As personlighet, er etter mitt syn svært usikker. 75 Når førstvoterende i sak B skal ta stilling til hvorvidt det må antas å være en nærliggende fare for gjentakelse, viser han til at spørsmålet i praksis blir om det har skjedd en endring i de forholdene som [flertallet i forvaringsdommen] bygde på og som den gangen begrunnet valget av forvaring framfor en langvarig fengselsstraff. 76 Det vises videre til Rt s. 469, 77 i likhet med førstvoterende i sak A. Førstvoterende i sak A uttalte i denne forbindelse: Det som i praksis må avklares gjennom bevisførsel, er særlig om det har inntrådt endringer i lovbryterens atferd og sosiale eller personlige funksjonsevne, som innebærer at retten har en annen vurdering av gjentakelsesfaren enn i forvaringsdommen. 78 Førstvoterende går gjennom Bs atferd og sosiale og personlige funksjonsevne. Han viser til at B har deltatt i ulike undervisningsopplegg, og har vært lærling i tømrerfaget. Videre uttales det at det ikke har vært noen negative bemerkninger til hans oppførsel under skolegangen. Han har videre fått ansettelse hos en entreprenør. Videre trekkes det frem at B har hatt jevnlig kontakt med psykolog, der det har vært fokusert på temaer rundt hans kriminelle fortid. Det vises til at B aktivt har gått inn for å bearbeide følelser knyttet til drapet på politiførstebetjenten. Til slutt fremheves det at en psykolog i en oppdatert risikovurdering anser at risikoen for at B skal begå nye voldshandlinger er lav til moderat. 79 Etter dette kommer førstvoterende til at det har inntrådt endringer i Bs atferd og sosiale eller personlige funksjonsevne som innebærer at retten har en annen vurdering av gjentakelsesfaren enn i forvaringsdommen. Det legges særlig vekt på at B er villig til å bearbeide sine holdninger til kriminalitet, og at dette er egnet til å endre de farlige sidene ved hans personlighet Rt s Sitert i Rt s. 946 avsnitt 19 Rt s. 946 avsnitt 20 Rt s. 469 avsnitt 21, sitert i Rt s. 934 avsnitt 52 Rt s. 934 avsnitt 52 Rt s. 946 avsnitt 24 18

22 B ble etter dette prøveløslatt fra forvaring, blant annet med vilkår om at han skal være i 100 prosent sysselsetting på dagtid, motta behandling hos psykolog så lenge friomsorgen finner dette hensiktsmessig, at han ikke skal begå forbrytelser, og at han ikke skal ha kontakt med kriminelle miljøer eller personer dømt i NOKAS-saken Sak C: Rt s. 951 I den tredje dommen, inntatt i Rt s. 951, tok Høyesterett stilling til spørsmålet om C skulle prøveløslates fra forvaring. Denne saken skiller seg fra de to forutgående, da C var dømt for en annen type voldsforbrytelse. C var dømt til 15 års forvaring med en minstetid på ti år for drapsforsøk på sin daværende ektefelle gjennom et sprengstoffattentat. 81 C begjærte seg prøveløslatt ved minstetidens utløp. Kriminalomsorgen motsatte seg dette. Påtalemyndigheten samtykket ikke til prøveløslatelse, og brakte begjæringen inn for tingretten. Tingretten avsa dom på at begjæring om prøveløslatelse ikke ble tatt til følge, 82 hvoretter C anket dommen. Borgarting lagmannsrett avsa dom i ankesaken hvor begjæringen om prøveløslatelse ble tatt til følge. 83 Påtalemyndigheten anket til Høyesterett. Førstvoterende tar utgangspunkt i det rettslige vurderingstemaet oppstilt i Rt s. 934 (sak A). Han uttaler at spørsmålet er om det fortsatt er en nærliggende fare for at [C] på nytt vil begå en alvorlig forbrytelse av det slag som er nevnt i 39 c nr. 1. Førstvoterende tar utgangspunkt i forvaringsdommen, 84 og viser til at idømmelsen av forvaring ble begrunnet med frykt for at det intense ønsket om hevn som hadde utløst forbrytelsen, kunne bli vakt til live, slik at [C] på nytt ville strebe sin tidligere ektefelle etter livet. 85 Høyesterett uttaler at saken er spesiell som forvaringssak. Den nærliggende faren gjelder en ny særdeles alvorlig voldsforbrytelse overfor den tidligere ektefellen, og knytter seg dermed bare til én bestemt person. Førstvoterende uttaler at sprengstoffattentatet likevel viste en manglende mental sperre mot en handlemåte som kunne ha kostet også andre mennesker livet Rt s. 946 avsnitt 29, TSTRO Forvaringsdommen er inntatt i Rt s. 289 TAHER LB Rt s. 289 Rt s. 951 avsnitt 12 19

23 Førstvoterende viser til Rt s og uttaler at i denne saken, som gjelder fare for en særdeles alvorlig voldsforbrytelse, ligger terskelen for nærliggende fare lavere enn når det er tale om en mindre alvorlig forbrytelse. I forvaringsdommen viste retten til at måten forbrytelsen var gjennomført på og hensikten med denne i seg selv viste at det var en fare for at C på nytt skulle begå en alvorlig voldsforbrytelse mot fornærmede. 87 Forutgående truende atferd og de sakkyndige vurderinger ble også trukket inn i begrunnelsen for at det forelå en nærliggende fare for gjentakelse. Førstvoterende understreker imidlertid at vurderingen av om det på avgjørelsestidspunktet må antas å være en nærliggende fare for gjentakelse, skal foretas ut fra forholdene slik de fremtrer i dag. 88 Høyesterett finner derfor at Cs psykiske tilstand og det som kan utledes av hans opptreden i forvaringstiden er relevante momenter i vurderingen. Når det gjelder Cs psykiske tilstand har ikke de sakkyndige funnet noen skjematisk personlighetsforstyrrelse, men de har observert avvikende karaktertrekk. I de sakkyndiges skriftlige vurdering uttales at det anses som sannsynliggjort at C har en personlighetsforankret fungering som vanskeliggjør hans sosiale og emosjonelle tilpasning, og som også medvirker til å øke risikoen for fremtidige lovbrudd, inklusive vold, sammenholdt med om han ikke hadde innehatt disse karaktertrekkene. 89 Førstvoterende viser videre til at C benekter at han er skyldig, og uttaler at dette må ( ) kunne vektlegges i vurderingen av om det fortsatt foreligger nærliggende fare. De sakkyndige uttaler: Hvis påstanden om egen uskyld er løgn, innebærer det at [C] ikke gir oss noen innsikt i de tanker, følelser og handlinger som ledet fram mot attentatet. Det betyr også at han ikke uten videre kan antas å være sannferdig når han forsikrer at han ikke har noen negative følelser overfor fornærmede i dag. I uheldigste fall kan han fortsatt ha et ønske om at fornærmede skal miste livet. Hvis dette er en tilstedeværende tanke hos ham, antar de sakkyndige at hans personlighetstrekk kan bidra til å forsterke risikoen, dels gjennom hans opptatthet av rettferd for egen del, dels ved at han ikke hemmes av empati og skyldfølelse Rt s (s.1681), sitert i Rt s. 951 avsnitt 14 Rt s. 951 avsnitt 15 Rt s. 951 avsnitt 18 Rt s. 951 avsnitt 22 20