GRENSENE SOM SKAPER FRIHET

Transkript

1 GRENSENE SOM SKAPER FRIHET Når Gud gir oss regler og setter grenser er det ikke for å plage oss. Det er for å gi oss bedre dager og en lysere framtid. I Bibelens syndefallsberetning fremstilles djevelen som en slange og en forfører, og Eva lot seg lure inn i en farlig samtale med slangen: «Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde laget. Den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen? Kvinnen sa til slangen: Vi kan spise av frukten på trærne i hagen. Men om frukten på treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Dere må ikke spise av den og ikke røre ved den; for da skal dere dø. Da sa slangen til kvinnen: Dere skal slett ikke dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» (1 Mosebok 3:1-5). Mange tror ikke at djevelen noen gang har eksistert som et levende vesen, og man tar avstand fra myter og forskjellige skremmende bilder av en ond skikkelse som kun er egnet til å skape frykt. Det er uansett et faktum at Bibelens forfattere betraktet djevelen som virkelig. Også Jesus gjorde det, og han omtalte djevelen som «en morder» og «løgnens far» (Johannes 8:44). Denne beskrivelsen passer perfekt på slangens listige dialog med Eva i Edens hage. Til tross for Guds tydelige advarsel, valgte Eva å lytte til slangens løgner og baktalelse av Gud. Djevelen innledet med å stille et forvirrende spørsmål om hva Gud egentlig hadde sagt, og derved sådde han tvil om Guds troverdighet og omtanke for menneskene: «Har Gud virkelig sagt?». Djevelen fulgte opp med en påstand om at «dere skal slett ikke dø». Med dette rettet han en anklage mot Gud, en anklage som fremholdt Gud som en selvisk gud, en som holdt visse velsignelser bare for seg selv og begrenset menneskets innsikt og opplevelser gjennom en unødvendig frykt for døden. Djevelen mer enn antydet at mennesker kunne bli sin egen lykkes smed. Gjennom utvidet innsikt kunne de bli som Gud. I profeten Jesajas billedlig fremstilling av djevelen som kongen av Babel avsløres djevelens tydelige ambisjoner om å være lik Gud: «Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, høyere enn Guds stjerner reiser jeg min trone. Jeg tar plass der guder samles, på fjellet lengst i nord. Jeg vil stige opp på haugen av skyer og gjøre meg lik Den høyeste.» (Jesaja 14:13-14). Synd og frihet Noen fristes til å avskaffe synd som et begrep. Man hevder at dette utidige skyldbefengte fokuset gjør mennesket nedtrykt, mens mennesket egentlig trenger oppmuntring til å tro på

2 seg selv og sin personlige utvikling. Slike holdninger forventer også at kirken følger med i tiden og legger bak seg middelalderske forestillinger og klassisk teologi om synd, frelse og fortapelse. Men når synd er å forstå som opprør mot universets eviggyldige kjærlighetsprinsipper, med de fatale konsekvenser for livskvaliteten som dette innebærer, er bibelfortellingen om syndefallet egnet til å gi forstand. Har Gud virkelig sagt nei til rike opplevelser og personlig utvikling? Selvfølgelig ikke. Han skapte oss til frihet, noe Jesus selv kom for å oppfylle og han understreket det ved å si: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri» (Johannes 8:31-32). Et liv i frihet innebærer jo ikke et liv uten begrensninger eller uten hensyn til naturens lover. Vi har som regel ikke problemer med å forstå og akseptere helselovene med tanke på et optimalt liv. Dette innebærer også at mange velger å si nei til fristelser som kan være skadelige for kroppen. At brudd på sosiale og mentale helselover også virker på samme måte, er vi nok også klar over, men kanskje er vi ikke alltid like rede til å erkjenne at dette også gjelder i spørsmål om religiøse og åndelige forhold. Da Gud innledet samtale med Adam og Eva etter syndefallet, unnskyldte de sin ulydighet med at de var blitt forført. Adam sa at kvinnen ga ham å spise, og Eva hevdet at det var slangen som narret henne. Jakob, en av Det nye testamentes forfattere, forklarer hvordan vi ikke kan skylde verken på Gud eller djevelen, men at vi må ta ansvar for egne valg: «Ingen som blir fristet, må si: Det er Gud som frister meg. For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. Alle blir fristet av sitt eget begjær, som lokker og drar. Når lysten er blitt svanger, føder den synd, og når synden er moden, føder den død» (Jakob 1:13-15). Paulus advarte menigheten i Korint mot å lytte til et annet evangelium enn det som han først forkynte dem, og han minnet dem om at de var lovet bort til Kristus, og bare til ham, som en ren jomfru: «Men jeg er redd at slik slangen narret Eva med sin list, skal også deres tanker bli ført på avveier, bort fra den oppriktige og rene hengivenhet til Kristus. For dere tåler det svært så godt når noen kommer og forkynner en annen Jesus enn ham vi har forkynt, eller når dere får en annen ånd enn den dere har fått, eller et annet evangelium enn det dere har tatt imot.» (2 Korinter 11:3-4.). Bønn om innsikt Når Gud setter grenser, er det fordi han i kjærlighet og omsorg ikke vil at vi skal bli ofre for djevelens listige angrep. For Gud vet at det å velge lojalitet mot en annen åndelig leder enn Skaperen og frelseren Jesus, vil føre til ødeleggelse. Derfor trenger vi å holde oss til Jesus og hente åndelig motstandskraft gjennom bønn. Paulus ba ofte for sine trosfeller, og i en av sine bønner uttrykker han det slik: «Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og

3 herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror (Efeserne 1:17-19). Vi har lett for å stole på våre egne tanker og handlinger. Vi ser på våre gode norske forhold med en veldig fremgang gjennom de siste hundre årene fra fattigdom til å bli det rikeste landet i Europa. I en slik velstandsutvikling og medfølgende frihet er det kanskje lett å se bort fra gudsfrykt, kristne verdivalg og det faktum at vi også er mennesker som er underlagt åndelige helselover. Paulus sa det slik om friheten: «Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg har lov til alt, men ikke alt bygger opp» (1 Korinter 10:23). Når vi ikke alltid forstår hva som egentlig er til vårt eget beste, er det godt å ha Bibelen som en sikker veileder. Liv og lære Den nytestamentlige forfatteren Jakob setter fokus på det å etterleve undervisningen i Guds ord: «Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv. For den som hører Ordet, men ikke gjør det Ordet sier, ligner en mann som ser på ansiktet sitt i et speil. Han ser på det, går sin vei og glemmer straks hvordan han så ut. Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, blir ikke en glemsom hører, men en gjerningens gjører. Et slikt menneske skal være lykkelig i sin gjerning» (Jakob 1:22-25). Gud mener at det beste for oss er å vise lojalitet mot ham og rette oss etter hans veiledning. Noen ganger kommer hans veiledning i en negativ form, der han sier hva vi ikke må gjøre, slik han har formulert de fleste av De ti bud. Disse budene skrev han med sin egen finger på steintavler den gangen han møtte Moses på Sinai. (Se 2 Mosebok 20:3-17). Da døperen Johannes forkynte i ørkenen appellerte han til menneskers samvittighet i spørsmål om å følge Guds kjærlighetsprinsipper, (Johannes 1:19-34). Han snakket om å omvende seg, om å vise nestekjærlighet, rettferdighet og omsorg. En slik innstilling skulle forberede mennesker til å ta imot Jesus som verdens Frelser, som «Guds lam, som bærer bort verdens synd» (Johannes 1:29). Samvittighetens stemme Da apostlene etter Kristi himmelfart forkynte evangeliet, appellerte de til menneskers samvittighet. De oppfordret til å følge den overbevisningen som Den hellige ånd ga angående sannheten om Jesus. Da lot folk seg døpe i Jesu navn, de fikk tilgivelse for syndene og de ble utrustet til tjeneste ved Den hellige ånd (Apostlenes gjerninger 2:37-38). Vi har det best når vår samvittighet er justert etter Guds ord, slik salmisten oppmuntrer til: «Jeg gjemmer ditt ord i hjertet så jeg ikke skal synde mot deg» (Salme 119:11). «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti» (Salme 119:105). «Dine lovbud er min eiendom for alltid, de gleder mitt hjerte» (Salme 119:111). «Dine ord gir lys når de åpner seg, de gir uvitende innsikt» (Salme 119:130).

4 Bibelen finnes i dag på 475 språk. Den har hatt stor betydning, både religiøst, historisk og kulturelt sett. Dens fortellinger og budskapet om Guds godhet danner grunnlaget for tro og livsførsel, for håpet i Jesus Kristus, og for frelse fra Satans løgner, fra lidelse og død. En åndskamp og et valg Bibelen fokuserer også tydelig på menneskets og Jesu hovedfiende. Det er djevelen, han som setter alt inn på å forlede oss til å tro løgnen om Gud. Apostelen Paulus gjør oss oppmerksom på at livets utfordringer i hovedsak dreier seg om en åndelig utfordring og et spørsmål om å velge side: «Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Efeserne 6:11-12). Da Paulus kom til Aten på sin andre misjonsreise var han rystet over å se at byen var full av avgudsbilder. Paulus hadde møter med jødene i synagogen og ellers samtaler med andre som han traff hver dag på torget. Byens filosofer forstod ikke helt hva Paulus snakket om da han forkynte evangeliet om Jesus og oppstandelsen. Men de ville gjerne prøve å forstå ham og de tok ham derfor med til Areopagos, til byens dommersete, hvor Paulus fikk forklare seg. Paulus holdt så sin berømte tale her som et forsvar for sin tro, og han begynte sin tale på denne måten: «Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: For en ukjent Gud. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere» (Apostlenes gjerninger 17:22-23). Videre la Paulus ut om Gud ved å peke på noen av Guds grunnleggende trekk: Han er Skaperen, himmelens og jordens Herre, han er altomfattende og han kan derfor ikke begrenses til menneskelagde templer, han er selveksisterende og uavhengig av oss skapninger, og han er livets kilde. Den greske og romerske religionsarven som Paulus fikk et møte med, innebar tilbedelse av mange forskjellige guder. Paulus møtte med dette en verden i religiøs forvirring og en religionsutøvelse som etter hans overbevisning bygde på falske premisser. Samtidig tok han på alvor den religiøse lengselen som hadde så tydelige uttrykk, og som til alle tider har preget mennesker i deres søken etter støtte fra guddommelige krefter. I vår tid er ateismen og evolusjonismen på fremmarsj. Man kan notere seg en renessanse for darwinistiske ideer og en undertrykkelse av grunnleggende bibelske oppfatninger. Samtidig merkes et religiøst behov hos mange. Kan det være at vi alle egentlig er religiøse uansett, men at vi forholder oss forskjellig til dette fenomenet, slik også grekerne og romerne gjorde det for rundt to tusen år siden? Leter vi alle etter en slags guddommelig inspirasjon, en slags høyere mening med livet? La oss holde oss til den åndelige veiledningen som Gud har gitt oss i Bibelen, og la oss slik komme til klarhet i hva Gud virkelig har sagt, også når han advarer mot løgn og villfarelse og mot det som ødelegger livet.

5 La oss oppmuntres av Jesu ord: «Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod» (Johannes 10:10). David Havstein