Asbjørn Jaklin. Brent jord. Heltene. Ofrene. De skyldige

Transkript

1

2 Asbjørn Jaklin Brent jord Heltene. Ofrene. De skyldige

3 FORORD En større interesse Høstmørket sto som en svart vegg utenfor rorbua i Gjesvær da Edna Olsen ble vekket klokka seks. Beskjeden tolvåringen fikk, var ikke til å tro. Klokka åtte måtte hun være ute, for da skulle tyskerne tenne på. Fortsatt søvnig husket hun. Storebroren hadde blitt sendt til hjemplassen Kamøyvær for å slakte dyrene. Faren hadde jobbet hele kvelden med å salte kjøttet. Nå gjorde han klar båten. 25 personer samlet sammen sine eiendeler, gikk ut i mørket på kaia og stuet seg sammen på 42 fot. Ektepar med små barn pass på så de ikke faller utfor kaia! en høygravid kvinne, kofferter, bylter med sengeklær. Katta! Den stakkars katta lå glemt igjen inne. Edna så at soldater lempet bensinkanner og gjorde seg klare til å brenne. Hun fikk likevel lov til å springe tilbake over kaia og rakk så vidt å berge katta ut. Like etter et pang og et stort blaff. Soldater gikk fra hus til hus, dynket disse med bensin og tente på. Det var forferdelig å se kyrne som sto igjen og rautet mot flammehavet.

4 Edna Olsen og de andre tvangsevakuerte gikk sørover og vestover med båten, mot Tromsø og Lofoten. Himmelen var rød. Mange år senere fortalte Edna Olsen denne historien til Arvid Petterson, historikeren som de siste årene mer enn noen annen har dokumentert skjebnene til folket i Finnmark og Nord-Troms høsten Hun fortalte om hvordan mora tok med ungene fra Kamøyvær og gjemte seg i ei berghule da ordren om tvangsevakueringen kom. Lastebilene var kommet til nabobygda for å brenne. De evakuerte sørover med farens båt fra Gjesvær på vestsiden av Magerøya. I Honningsvåg ble de bedt om å ta med to tyske soldater. Faren ble så sint som Edna sjelden hadde sett ham. «Dæven, kommer de, så hiver jeg dem på havet,» utbrøt han. Mora gråt. Det var ingen tvil om at faren mente det han sa. Heldigvis dukket ingen tyskere opp på kaia før de dro videre. Alle de som var stuet sammen i farens båt, slapp dermed å dele lugar med okkupantene som nå herjet i fiskeværene og brente ned husene rundt om på hele Magerøya: Gjesvær, Kamøyvær, Skarsvåg. I mange døgn flyktet de sørover. I lugaren var det kun liggeplasser til sju, der lå kvinnene med småungene. Edna delte seng med fire andre unger i et plankeskur med båtovn, satt opp ved siden av rorhuset. I en annen seng i skuret lå et ektepar med en liten unge. Det klødde som besatt, skabb og lus florerte. Tanken på å hoppe på havet og la det mørke vannet omslutte seg, kom til henne av og til. Faren så at hun var ute av seg,

5 og lot henne ligge i styrehuset. Da fikk hun det noe bedre. «Vi er de glemte flyktningene. Vi er det glemte folket,» sa Edna Olsen i Hun etterlyste en større interesse for tapene og de menneskelige lidelsene i områdene som ble utsatt for den brente jords taktikk i Finnmark og Nord-Troms høsten 1944 og vinteren Om lag personer ble tvunget vekk fra sine hjem, mange av dem så husene sine gå opp i flammer. Tyskerne brente beboelseshus. I tillegg ødela de 150 skoler, 500 større og mindre industribedrifter, telegrafstolper, 12 telefonstasjoner, 11 telegrafstasjoner, 350 bruer, 21 medisinske institusjoner, 20 kirker, 180 fyrstasjoner, 118 elektrisitetsverk, 1066 elektriske motorer, meter luftledning og kabel, 350 motorbåter, 200 fiskebruk og flere tusen robåter. Store deler av det samiske kjerneområdet ble rasert, med unntak av noen områder i indre Finnmark og på Varangerhalvøya. Opp mot personer unndro seg tvangsevakuering og stakk seg bort i gammer på vidda, i huler på fastlandet og på øyene. [1] En større interesse for tapene og lidelsene reflekteres i og med denne boka. Men også en større interesse for det heltemotet som de tvangsevakuerte viste. Det samme gjaldt dem som unndro seg evakueringen, og som overvintret under kummerlige forhold mens tyske soldater og halsende schæfere drev klappjakt på dem. Tvangsevakueringen er tidligere hovedsakelig formidlet gjennom lokalhistoriske verk. Med Gyldendal som utgiver er det min ambisjon å nå et nasjonalt publikum i vår tid. Hensikten er å fylle et hull i den norske forståelsen av okkupasjonen om Øst-Finnmark som bombeherjet

6 krigssone gjennom flere år og som første frigjorte del av Norge, og om Finnmark og Nord-Troms som evakueringsområde med brenning og rasering av all infrastruktur. Jeg prøver å tegne et så detaljert bilde som mulig ved å følge enkeltpersoner tett, både blant ofrene, de mange heltene og de skyldige. Gjennom disse detaljene kommer det store dramaet tydeligere fram. Tromsø, i april 2016 Asbjørn Jaklin

7 Politipresident Gard Herbjørn Holtskog ledet i oktober 1944 en særdomstol som dømte typografen Ragnvald Wærnes til døden. Faksimile fra Aftenposten

8 Politiminister Jonas Lie var leder for Germanske SS Norge. Han ble utpekt til styresmann for Finnmark og var ansvarlig for forsøket på en frivillig evakuering av Finnmark og Nord- Troms. Foto: NTB Scanpix Premium

9 Kapittel 1 Oppgjør med en oppvigler Klokka var passert seks, det var fortsatt mørkt, og snart skulle en 46-åring fra Vadsø dø. To biler kjørte ut fra gårdsplassen foran turisthotellet i Bossekop i Alta. I krysset like ved svingte bilene av på veien som går sørover mot Finnmarksvidda. Det bar oppover mot en liten høyde før veien etter et par hundre meter hellet svakt nedover. De delvis blendede lyskasterne sendte et svakt lys over veibanen og de nærmeste furutrærne. Etter noen få minutters kjøring stoppet bilene i et skogholt. Det var den 30. oktober [2] Ut av den første bilen steg politipresidenten i Kirkenes, Gard Herbjørn Holtskog. I den andre bilen grep tre

10 norske politimenn sine Krag Jørgensen-geværer, åpnet dørene og beordret typograf Ragnvald Wærnes fra Vadsø ut av bilen. Følget av menn gikk innover mellom trærne til de nådde en åpen slette, en egnet plass inspisert dagen før. Ragnvald Wærnes får ordre om å stoppe på sletten. Ordren kommer fra Harald Sommerfeldt, politiminister Jonas Lies adjutant. Sommerfeldt dirigerer de tre politikonstablene til å stå på rekke skritt fra Wærnes og kommanderer «Klar!». Wærnes er ikke bundet og har heller ikke bind for øynene, slik det er vanlig når dødsdømte blir stilt opp foran en eksekusjonspelotong. Han kan se mennene i pelotongen ta ladegrep og rette rifleløpene mot ham. Det blir for mye for Wærnes. Han synker sammen og trygler om å få snakke med en prest før han skal dø. Gard Herbjørn Holtskog, øverste politiembetsmann i Finnmark, griper inn. Det lar seg ikke gjennomføre, hevder Holtskog, presten er allerede evakuert sørover. Dette er ikke noe de kan hjelpe Wærnes med, sier han. Wærnes bryter ytterligere sammen, halvt liggende i skogholtet. De tre politimennene er ubekvemme, de har aldri tidligere deltatt i en henrettelse eller øvd på hvordan det skal skje. Så kommanderer Sommerfeldt «Fyr!». Det er umulig å bomme, selv i grålysningen, holdet er kort. Likevel er det bare to kuler som treffer Wærnes sammensunkne kropp. Harald Sommerfeldt går fram, trekker sin pistol og skyter Wærnes i hodet. En av politimennene blir kvalm og svimmel etter henrettelsen. Han kaster geværet sitt på bakken og roper