SMAKEBITER FRA BIBEL 2011 BOKMÅL

Transkript

1 SMAKEBITER FRA BIBEL 2011 BOKMÅL Herrens velsignelse (4 Mos 6) 22 Herren sa til Moses: 23 Tal til Aron og sønnene hans og si: Slik skal dere velsigne israelittene. Dere skal si til dem: 24 Herren velsigne deg og bevare deg! 25 Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! 26 Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred! 27 De skal sette mitt navn på israelittene, og jeg vil velsigne dem. Salme Til korlederen. Av David. En salme. Herre, du ransaker meg og du vet 2 du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. 3 Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. 4 Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut. 5 Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg. 6 Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det. 7 Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? 8 Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der.

2 9 Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, 10 da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast. 11 Jeg kan si: «La mørket skjule meg og lyset omkring meg bli natt.» 12 Men mørket er ikke mørkt for deg, natten er lys som dagen, mørket er som lyset. 13 For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. 14 Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt. 15 Knoklene mine var ikke skjult for deg da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden. 16 Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet. 17 Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig! 18 Teller jeg dem, er de talløse som sand, blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg. 19 Gud, om du ville drepe den lovløse, om drapsmennene vek fra meg! 20 De taler svikefullt om deg, dine fiender sverger falskt. 21 Herre, jeg hater dem som hater deg, og avskyr dem som står deg imot! 22 Jeg hater dem med et grenseløst hat, de er blitt mine fiender. 23 Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker! 24 Se om jeg følger avguders vei, og led meg på evighetens vei!

3 1 Jona Jona flykter fra Herren 1 Herrens ord kom til Jona, sønn av Amittai: 2 «Stå opp, gå til storbyen Ninive og rop ut over byen at ondskapen deres har steget opp for mitt ansikt.» 3 Da sto Jona opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herren. Han dro ned til Jaffa og fant et skip som skulle til Tarsis. Så betalte han for reisen og gikk ned i båten. Han ville være med til Tarsis, bort fra Herren. 4 Men Herren kastet en mektig vind ned over havet, og stormen ble så sterk at skipet holdt på å bli knust. 5 Sjøfolkene ble redde, og hver mann ropte til sin gud. Lasten som var om bord, kastet de på havet for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned under dekk og lagt seg og var falt i dyp søvn. 6 Kapteinen kom bort til ham og sa: «Hva er det med deg? Sover du? Stå opp og rop til guden din! Kanskje guden vil huske på oss så vi ikke går under.» 7 Mennene sa til hverandre: «La oss kaste lodd, så vi kan få vite hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss!» De kastet lodd, og loddet falt på Jona. 8 Da sa de til ham: «Fortell oss nå hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss! Hva slags arbeid har du? Hvor kommer du fra? Hvilket land er du fra? Og hvilket folk tilhører du?» 9 Han svarte: «Jeg er hebreer og frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre landet.» 10 Da ble mennene grepet av stor redsel. De sa til ham: «Hva er det du har gjort?» For de visste at han hadde flyktet bort fra Herren. Det hadde han fortalt dem. 11 «Hva skal vi gjøre med deg», sa de, «så havet kan falle til ro omkring oss?» For stormen på havet ble sterkere og sterkere. 12 Han svarte: «Løft meg opp og kast meg i havet, så vil det slutte å rase. For jeg vet at det er min skyld at den sterke stormen har rammet dere.» 13 Mennene rodde på for å komme tilbake til land, men de greide det ikke. For det stormet sterkere og sterkere mot dem på havet. 14 Da ropte de til Herren: «Herre! La ikke oss gå under fordi denne mannen mister livet. La ikke uskyldig blod

4 komme over oss. For du, Herre, har gjort som du ville.» 15 Så løftet de Jona opp og kastet ham i havet. Da holdt havet opp å rase og ble stille. 16 Mennene ble grepet av stor frykt for Herren. De ofret slaktoffer til Herren og avla løfter. 2 Herren berger Jona fra dypet 1 Herren sendte en stor fisk for å sluke Jona, og Jona var i buken på fisken i tre dager og tre netter. 2 Jona ba til Herren sin Gud fra fiskebuken. 3 Han sa: Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte meg. Jeg ropte om hjelp fra dødsrikets dyp, og du hørte meg. 4 Du kastet meg i dypet midt ute på havet, strømmen omga meg. Alle dine brenninger og bølger slo over meg. 5 Jeg tenkte: Jeg er drevet bort fra dine øyne. Skal jeg aldri mer få løfte blikket mot ditt hellige tempel? 6 Vannet lukket seg om strupen, dypet omringet meg, sivet viklet seg rundt hodet. 7 Jeg sank ned til foten av fjellene. Bommene på jordens porter slo igjen bak meg for alltid. Men du, Herre, min Gud, førte meg levende opp av graven. 8 Da livet mitt ebbet ut, husket jeg på Herren, og bønnen min nådde til deg, til ditt hellige tempel.

5 9 De som holder seg til vind og tomhet, har sviktet sin kjærlighet. 10 Men jeg vil ofre til deg med takkesang. Det jeg har lovet, vil jeg holde. Frelsen kommer fra Herren. 11 Da talte Herren til fisken, og den spydde Jona opp på tørt land. 3 Jona i Ninive 1 Herrens ord kom til Jona for andre gang: 2 «Stå opp og gå til storbyen Ninive! Det budskapet jeg gir deg, skal du rope ut over byen.» 3 Jona sto opp og gikk til Ninive, slik Herren hadde sagt. Men Ninive var en stor by for Gud, tre dagsreiser lang. 4 Jona begynte å gå innover i byen, og da han hadde gått en dagsreise, ropte han: «Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!» 5 Da trodde folket i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekkestrie, både store og små. 6 Da kongen av Ninive hørte om dette, reiste han seg fra tronstolen og tok av seg kongekappen. Han kledde seg i sekkestrie og satte seg i aske. 7 Han lot rope ut i Ninive: «Etter påbud fra kongen og hans stormenn: Ingen, verken mennesker eller dyr, storfe eller småfe, må smake noe som helst. De skal ikke beite og ikke drikke vann. 8 De skal kle seg i sekkestrie, både mennesker og dyr, og rope til Gud av alle krefter. Hver og en skal vende om fra sin onde vei og fra sine overgrep. 9 Hvem vet, kanskje Gud vil snu om og angre og vende seg bort fra sin brennende vrede, så vi ikke går under.»

6 10 Gud så hva de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei. Da angret Gud på det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke. 4 Jonas harme og Guds nåde 1 Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble sint. 2 Han ba til Herren: «Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor ville jeg skynde meg og flykte til Tarsis. For jeg vet at du er en nådig og barmhjertig Gud. Du er sen til vrede og rik på miskunn, så du angrer ulykken. 3 Men nå, Herre, bare ta livet mitt! For jeg vil heller dø enn leve.» 4 Da sa Herren: «Er du virkelig så sint?» 5 Jona hadde gått ut av byen og slått seg ned på østsiden av den. Der hadde han laget en løvhytte og satt seg i skyggen under den for å se hvordan det gikk med byen. 6 Da lot Herren Gud en ricinus-busk vokse opp over Jona for å kaste skygge over hodet hans og fri ham fra mismotet. Jona gledet seg stort over busken. 7 Men ved daggry neste morgen sendte Gud en mark som stakk busken så den visnet. 8 Og da solen sto opp, sendte Gud en brennende østavind. Solen stakk Jona i hodet så han nesten besvimte. Han ønsket at han måtte få dø, og sa: «Jeg vil heller dø enn leve.» 9 Da sa Gud til Jona: «Er du virkelig så sint på grunn av ricinus-busken?» Han svarte: «Jeg er så sint at jeg kunne dø.» 10 Herren sa: «Du hadde omsorg for ricinus-busken, som du ikke har hatt noe arbeid med og ikke fått til å vokse opp, og som ble til på en natt og ble ødelagt på en natt. 11 Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også er en mengde dyr?»

7 Jesaja 55 Herrens nådige innbydelse 1 Kom, alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis! Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling! 2 Hvorfor bruke penger på det som ikke er brød, og arbeid på det som ikke metter? Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete retter. 3 Vend øret hit og kom til meg, hør, så skal dere leve! Jeg vil slutte en evig pakt med dere, min godhet mot David står fast. 4 Se, til vitne for folkene satte jeg ham, til fyrste og hersker over folkene. 5 Se, et folkeslag du ikke kjenner, skal du kalle på, et folkeslag som ikke kjenner deg, skal løpe mot deg for Herren din Guds skyld, Israels Hellige, som gjør deg herlig. Søk Herren mens han er å finne 6 Søk Herren mens han er å finne, kall på ham når han er nær! 7 Den urettferdige skal vende seg bort fra sin vei, ugjerningsmannen fra sine tanker, og vende om til Herren, som vil vise barmhjertighet, til vår Gud, for han er rik på tilgivelse. 8 For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. 9 Som himmelen er høyt over jorden,

8 slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker. 10 For lik regn og snø som faller fra himmelen og ikke vender tilbake dit før de har vannet jorden, gjort den fruktbar og fått den til å spire, gitt såkorn til den som skal så, og brød til den som skal spise, 11 slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til. 12 For med glede skal dere dra ut, i fred skal dere føres fram. Fjell og hauger bryter ut i jubel foran dere, alle trær på marken klapper i hendene. 13 I stedet for tornekratt skal det vokse sypresser, i stedet for nesler skal det vokse myrt. Slik skal Herren få et navn, et evig tegn som aldri slettes ut. Herrens bønn (Matt 6) (Luk 11,2 4) 7 Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. 8 Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. 9 Slik skal dere da be: Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. 10 La riket ditt komme.

9 La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. 11 Gi oss i dag vårt daglige brød, 12 og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. 13 Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde. {{For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.}} Kjærlighetens høysang (1 Kor 13) 1 Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. 2 Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. 3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet. 4 Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. 5 Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. 6 Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. 7 Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. 8 Kjærligheten tar aldri slutt. Profetgavene skal bli borte, tungene skal tie

10 og kunnskapen forgå. 9 For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. 10 Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt. 11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. 12 Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. 13 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten. Fra filipperbrevet, kap. 2 1 Om det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden, om det finnes medfølelse og barmhjertighet, 2 så gjør nå min glede fullkommen: Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn. 3 Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. 4 Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. 5 La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus! 6 Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, 7 men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, 8 fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. 9 Derfor har også Gud

11 opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn. 10 I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, 11 og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!