FLYKTET. for livet HODET. Alt snudd på. Wasim Abdalhadi. Les mer på neste side KULTURBAKGRUNN

Transkript

1 BYGDEBLADET TORSDAG 3. SEPTEMBER 2015 Kultur 25 Alt snudd på HODET Wasim Abdalhadi Wasim Abdalhadi flyktet fra borgerkrigen i Syria med kone og barn. I en artikkelserie vil Bygdebladet det neste året følge familien og deres nye liv i Norge. FLYKTET for livet Les mer på neste side

2 26 Kultur BYGDEBLADET TORSDAG 3. SEPTEMBER 2015 BÅTFLYKTNING: Denne båten fraktet Wasim til Europa. FOTO: PRIVAT LILLESØSTER: Wasim har ennå ikke møtt datteren Dima. FOTO: KIRSTI KASTRUP SØMME Vi hadde hus, jobb, familie og gode venner. Men da bygningen vår ble trufet av en bombekaster og jeg ble skadet i foten, forstod jeg at vi måtte lykte fra Syria, sier Wasim Abdalhadi. Vi ville ikke dra, for vi elsker Syria. Men vi risikerte å miste livet om vi hadde blitt, sier Wasin Abdalhadi rolig, der han sitter i leiligheten sin i Dalveien i Randaberg. Hadde det trygt og godt Han viser fram bilder av familiens hus i Yarmouk, en bydel i Damaskus som har spesielt mange palestinske innbyggere. Fryktinngytende bilder fra krigsødeleggelsene de siste årene har gjort Yarmouk kjent i utlandet. Bildene av bygninger i ruiner, av utmagrede barn og døde kropper er ikke de bildene Wasim har fra hjemstedet sitt. Han viser bilder av den velutstyrte leiligheten der han bodde sammen med kona Klestan og sønnen Abd Al Karim, en leilighet som lå i samme bygg der også Wasims foreldre og søsken bodde. For fem år siden, før krigen startet, hadde de et helt vanlig liv. Klestan var sykepleier, Wasim er utdannet elektroingeniør og drev sin egen bedrift. Familien hadde to hunder, en husky og en gjeterhund, og en katt. De trodde det knapt da de først fikk høre om urolighetene andre steder i landet. For Syria var det tryggeste landet i Midtøsten, et land der også kvinner kunne gå ute alene på nattestid uten å være redde. Krig ble hverdagskost Da familien først hørte om demonstrasjonene i andre byer, trodde de ikke det var så alvorlig. Senere spredte opptøyene seg, og for fire år siden var landet i krig. Om nettene hørte familien lyden av bomber som falt i gaten ved siden av der de bodde. Sønnen Abd El Karim var fire år gammel og kunne høre forskjell på ulike typer bomber som falt i nabolaget. Det ble vanskeligere å få tak i mat og nødvendige ting til husholdningen. Tidligere var det helt uten betydning om folk var kristne eller muslimer, kurdere, syrere eller palestinere som Wasim selv. Etter at krigen startet, ble spørsmålet om religiøs og etnisk tilhørighet plutselig det første folk spurte om. Fremmedkrigere som støttet IS strømmet inn i landet fra alle verdenshjørner. IS sine fryktede styrker har over 100 nasjonaliteter representert. Hadde du spurt meg om noe slikt kunne skje i Syria, hadde jeg sagt «aldri i livet». Vi gjorde så godt vi kunne for å la livet fortsette som normalt. Men så begynte bombeangrepene i nabolaget. Vi måtte sende skadde til sykehuset, fjerne døde og plukke opp kropper som var sprengt i stykker. De første gangene reagerer du veldig sterkt. Etter ett år, når slike ting blir så vanlig at livet fortsetter og kafébordene settes ut igjen etter at blodet er vasket bort fra gatene - da innser du at samfunnet ikke lenger er normalt, forteller Wasim rolig. Etter at huset ble truffet av en bombe kastet av IS-terroristene og han fikk en skade i foten, bestemte han seg for at de måtte flykte. Jeg kunne risikere at familien min og jeg ble drept om vi ble boende, sier han. Flukten fra Egypt Reisen gikk til Egypt, der familien bodde uten oppholds- og arbeidstillatelse mens Wasim planla flukten videre til Europa. Han betalte 3000 amerikanske dollar for å bli fraktet over Middelhavet. Menneskesmuglerne sier at de har en fin, stor båt med mat og godt utstyr. Når dagen kommer og du skal dra, viser det seg at båten er 12 meter lang og skal ta 145 passasjerer, forteller han og legger til at sjøreisen er livsfarlig. Derfor dro han uten å ta med seg sønnen og kona, som da var høygravid med barn nummer to. Livet snudd på hodet I en artikkelserie vil Bygdebladet følge mennesker som brått har fått livet radikalt endret. Serien skal følge personene fire ganger i løpet av året som kommer. Du vet ikke om du vil overleve, men du har ikke noe valg. Livet må gå videre. Det må ikke stanse selv om du har mistet hus, jobb, hjem og alt du hadde. Hvis du spør meg om jeg ville gjort reisen igjen, vil jeg svare ja. Jeg hadde ikke noe valg. Vi kunne ikke dra tilbake, og vi kunne ikke bli i Egypt uten oppholdstillatelse eller muligheten til å kunne jobbe. Alle de 145 passasjerene, inkludert 20 små barn, overlevde sjøreisen til Europa. Fra stedet der de kom i land, Wasim tror det var i Italia, gikk ferden hans ved hjelp av menneskesmuglere videre mot Norge. Tidligere bodde familien Abdalhadi i hver sin etasje i samme hus i Yarmouk. Nå har Wasim en søster og en bror igjen i Damaskus. Broren er i Nederland, og moren og søsteren flyktet nylig gjennom Europa for å bli gjenforent med ham der. Jeg valgte Norge fordi jeg visste at folk er greie her. Jeg har en venn som har bodd i Horten i 20 år, og han sa at nordmenn er hyggelige. Her i Randaberg forsøker alle å hjelpe meg. Jeg leier bolig hos fantastisk kjekke folk, på skolen og hos NAV er de hjelpsomme, og folk i nabolaget hilser og er vennlige, sier han. Det som tynger Wasim mest og gjør det vanskelig for ham, er savnet av kona Klestan Ibrahim og de to barna. Datteren Dima ble født like etter at han forlot Egypt, så henne har han aldri møtt. Sønnen Abd Al Karim er sju år, men har ennå ikke startet skolen. Norske myndigheter har gitt kona og barna både Schengen-visum og oppholdstillatelse,

3 BYGDEBLADET TORSDAG 3. SEPTEMBER 2015 Kultur 27 STOREBROR: Abd Al Karim er sju år og savner pappa. Du vet ikke om du vil overleve, men du har ikke noe valg. Livet må gå videre WASIM ABDALHADI og de har utstedt norsk nødpass til halvannet år gamle Dima. Wasim og datteren har også tatt DNA-test for å bevise farskapet. Likevel vil egyptiske myndigheter ikke la Dima forlate landet og reise til Norge fordi Wasims signatur mangler på jentas fødselsattest. Jeg sender penger til familien i Egypt hver måned. Jeg sender dem penger for å betale 3500 kroner i måneden i husleie der, mens jeg har leilighet med to soverom som venter på dem her. Jeg vet ikke hvem som kan hjelpe meg, men jeg håper det lar seg ordne VENTER: Wasim Abdalhadi (37) har kjøpt inn parfyme til kona og leker til barna. Han håper han snart får se dem igjen. FOTO: KIRSTI KASTRUP SØMME slik at de snart kan komme hit, sier Wasim fortvilet. Randabergs ordfører, Bjørn Kahrs, har lovet at han vil kontakte NAV og myndighetene for å finne ut hvordan de kan hjelpe Abdalhadi med å få familien til Randaberg. I Syria hadde han både hus og jobb og et godt liv. Nå står han og familien på bar bakke og er avhengig av hjelp til Wasim har lært språket og får seg jobb i Norge. Nå er det viktigste for Wasim å få kona og barna til Norge. Han gleder seg til å bli kjent med datteren og til å gi barna lekene han har kjøpt inn og lagt klar i skapet på barnerommet. På foreldresoverommet står kommoden klar med en parfymeflaske til kona Klestan. Alt som vi hadde er borte, men livet må gå videre. Å sitte og gråte hjelper ikke. Vi må heller forsøke å få til noe her, slik at vi kan tjene penger og sende tilbake for å hjelpe de som lider. Hvis vi gir nordmenn et godt inntrykk av syrere, vil kanskje de norske politikerne si ja til å ta imot flere flyktninger. Og så håper vi det blir slutt på krigen så vi kan dra hjem. For livet kan ikke stanse, selv om det blir snudd på hodet. KIRSTI KASTRUP SØMME kirsti@bygdebladet.no

4 Kultur 19 BYGDEBLADET TORSDAG 3. DESEMBER 2015 HODET Livet snudd på ENDELIG er familien samlet Wasim Abdalhadi Wasim Abdalhadi flyktet fra borgerkrigen i Syria med kone og barn. Dette er del to i en artikkelserie der Bygdebladet følger familien og deres nye liv i Norge.!!!

5 20 Kultur BYGDEBLADET TORSDAG 3. DESEMBER 2015 STOREBROR: Nøttepålegg smaker godt på arabisk brød, synes Abd Al Karim. ENDELIG: Nå er familien samlet. Fra venstre: Dima, Klestan, Wasim og Abd El Karim. Jeg stresser ikke mer. Nå er jeg lykkelig, sier Wasim Abdalhadi og smiler til kona Klestan og barna Dima og Abd Al Karim. Endelig har han fått møte sin yngste datter. Leiligheten i Dalveien var tidligere stille og stor. Nå er det liv og røre fra tidlig morgen til kveld. Lørdag 21. november kom endelig den store dagen, da kona Klestan, sju år gamle Abd Al Karim og lille Dima på snart to år landet på Sola flyplass. De rakk ikke flyet sitt fra Amsterdam lørdag formiddag, så de måtte vente fem timer på flyplassen før de kom seg med flyet til Stavanger, forteller Wasim. Selv har han hatt en lang kamp for å få ordnet de nødvendige papirene slik at familien kunne dra fra Egypt og hit. Norske myndigheter ordnet med nødpass og visum, men egyptiske myndigheter ville ikke la lille Dima forlate landet fordi hun manglet fars underskrift på fødselsattesten. Randabergs tidligere ordfører, Bjørn Kahrs, gjorde personlig en innsats for å hjelpe familien å få de papirene som var nødvendig før reisen kunne foretas. Familien hadde tidligere flyktet til Egypt fra krigen i Syria, men hadde verken oppholdstillatelse eller arbeid der. Blir kjent med sin datter Lørdag fikk Wasim endelig se kona og sønnen igjen, og endelig fikk han for første gang møte lille Dima. Hun ble født 26. november 2014, bare timer etter at Wasim hadde forlatt Egypt i en smuglerbåt på vei mot Europa. Med seg i bagasjen fra Egypt hadde Klestan en hvit selskapskjole som Dima skal ha på seg når toårsdagen feires. Datteren min kjenner meg jo ikke, men hun begynner å bli vant til meg nå, sier Wasim. Sønnen Abd Al Karim er veldig glad for å være «hjemme» hos faren på Randaberg. Det er mye nytt og annerledes i Norge. Ikke bare er været mye kaldere og dagene mye mørkere enn i Egypt. Det er også mye mer frihet for en sjuåring. Han vil ut hele tiden. De årene familien var i Egypt, var Abd Al Karim nesten aldri ute. Det var ikke trygt i Alexandria, og særlig ikke for barn som vil ut og leke, forteller faren. Nå snakker Abd Al Karim om alt han har lyst til. Han har lyst til å begynne på svømming, og han har lyst til å spille fotball. Foreldrene er allerede i gang med å sjekke hvilke aktivitetstilbud kommunen har for barna. Og så skal han begynne på skolen. Han begynte på førskolen i Syria, men etter et halvt år begynte krigen. Da var det ikke trygt å sende ham dit lenger, forteller faren. I Egypt fikk Klestan sønnen inn på privatskole, men hun sluttet å sende ham dit etter at han kom hjem og fortalte at læreren hadde slått ham. Sjuåringen har litt å ta igjen etter at han har gått glipp av to års skolegang. Foreldrene er innstilt på at han skal få en god skolestart i Norge etter nyttår. Prioriterer skole Både Wasim og Klestan er fra Damaskus. Wasim er av palestinsk opphav, Klestans familie er kurdere. Han er godt i gang med norskopplæringen og vil heller kommunisere på norsk enn på engelsk. Klestans morsmål er kurdisk, hun snakker og skriver arabisk, og hun kan noe fransk. Men hun har ikke lært engelsk, så motivasjonen er på topp for å lære norsk. Hun fortalte meg at det føltes så dumt på flyplassen i Amsterdam siden hun ikke kunne kommunisere på engelsk. Etter jul skal hun starte på norskkurs. Jeg vil også prioritere norskstudiene i stedet for å jobbe, for norsk språk er viktig for å få en god jobb senere, sier Wasim. Mangler vitnemål Alle vitnemål fra hans egen elektronigeniør-utdanning og konas Livet snudd på hodet I en artikkelserie vil Bygdebladet følge mennesker som brått har fått livet radikalt endret. Serien skal følge personene fire ganger. Dette er del to. sykepleierstudier er borte. Jeg har fått vite at jeg kan få nytt vitnemål, men det må hentes ved personlig oppmøte i Damaskus. Myndighetene er redd for forfalskninger eller at feil folk får vitnemål, så de vil ikke la andre få hente vitnemålet for meg. Og jeg kan ikke reise til Syria slik situasjonen er nå, forteller han. Vitnemålene ble borte den gang de syriske opprørerne, eller terroristene, tok seg inn i familiens leilighet seks måneder før de flyktet fra Damaskus. Jeg var ute for å handle og hadde med meg Abd Al Karim, da kona ringte og sa at vi ikke måtte komme hjem fordi terroristene var i gaten vår. Senere ringte naboen og sa at de var inne i leiligheten vår. De tok med seg alt av verdi. Møbler og alt. De ville til og med ta med seg kona mi for å kunne kreve løsepenger, men vi fikk betalt penger til dem slik at de lot henne gå. Det de ikke kunne ta med seg, ødela de, forteller Wasim. Han vet ikke helt hvor veien går videre for ham selv og kona i forhold til yrke og utdanning. Hun har også jobbet som frisør. Kanskje hun kan ta frisørutdanning her i Norge, sier han ettertenksomt. Det vil ta lang tid om Klestan først må gå på norskkurs, deretter ta norsk videregående skole og til slutt sykepleierutdanning. Julefeiring Familien gleder seg nå til å feire jul sammen, for første gang på flere år. For de har alltid markert jul selv om de er muslimer, Hjemme i Damaskus hadde vi juletre med lys, vi laget kake og feiret sammen med hele fami-

6 BYGDEBLADET TORSDAG 3. DESEMBER 2015 Kultur 21 SJARMTROLL: Toåringen Dima er full av fart og futt. Datteren min kjenner meg jo ikke, men hun begynner å bli vant til meg nå. WASIM ABDALHADI lien. Det er ganske vanlig at folk feirer jul i Damaskus, forteller de. Kjøttretter, salaten tabbouleh, kake og en arabisk versjon av risengrynsgrøt står ofte på menyen under julefeiringen. Vi har kristne venner fra Syria som bor på Sola. Kanskje vi feirer jul med dem eller inviterer dem til jul, forteller ekteparet. Ellers har Wasim flere norske venner som han ønsker at Klestan skal bli kjent med. Hun har veldig lyst til å lære norsk, og har allerede lært seg noen norske ord. De siste ukene har de stort sett NY VERDEN: Dima må bli kjent med pappa og et nytt land og språk. Toåringens hverdag har endret seg drastisk de siste ukene. ALLE FOTO: KIRSTI KASTRUP SØMME brukt på bare å være sammen. Endelig er de samlet i Norge. Det er tid for å bli kjent på nytt og for Dima å bli kjent med pappa. Etter nyttår starter den nye, travle hverdagen med skole for de voksne og storebror. Klestan og Wasim håper at Dima får plass i barnehage. Abd Al Karim må finne seg nye venner her i Norge, sier faren og smiler til sønnen som sitter på fanget. Dima er som toåringer flest, nysgjerrig på det meste og med et stort smil til Bygdebladet og til verden. Får hun låne mobiltelefonen av mor eller far, tar hun kjapt en selfie eller femten. Nettbrettet håndterer hun også fint. Jeg har begynt å finne frem norske barnesanger til henne på YouTube, forteller Wasim. Før foreldrene vet ordet av det, er toåringen oppe i skuffene i tv-benken og finner fram en barnefilm. Hun undersøker alt mulig, så vi har tømt alle de nederste skuffene, sier faren og sender datteren et kjærlig blikk. Det er slutt på lange og ensomme dager i leiligheten i Dalveien. Nå er det travelt, med barnelatter og en sjuåring som vil ut for å leke. Heldigvis. KIRSTI KASTRUP SØMME kirsti@bygdebladet.no