Galapagos 30/12/2015 7/1/2016

Transkript

1 Galapagos 30/12/2015 7/1/2016 Mitt yrkesliv innen shipping har brakt meg til mange land og siste vinteren har vært den triveligste av alle, for ved årsskiftet kom jeg til Galapagos og var der en liten uke. Oppdraget var å se litt på Fullriggeren «Sørlandet» og gi en uttalelse om fremtidig vedlikehold. Jeg er glad i naturen og har siden studietiden vært medlem i Norges Naturvernforbund, så denne turen passet meg godt. Galapagos øyene består av 18 øyer over 1km 2, 3 mindre øyer og 117 holmer og skjær, alle med vulkansk opprinnelse. Siste utbrudd var i fjor. Øygruppen tilhører Ecuador og ligger ca 1000km vest av fastlandet akkurat på ekvator. Bortsett fra de to nordligste øyene, så reiser alle seg fra Galapagos-plattformen, er underjordisk platå formet av gjentatte utbrudd av smeltet stein (magma) fra jordens indre. Galapagos ligger tett inntil tre hoved-tektoniske plater som beveger seg i ulike retninger. Galapagos følger med en av disse. Sett med geologiske øyner så piler øyene av gårde i sørøstlig retning med superspeed på 70mm/år. De eldste øyene er ca 6 millioner år gamle og har flyttet seg mye. De østre er eldst og mest slitt, de vestre er de yngste. Om noen millioner år har det trolig kommet flere vulkanøyer der vest og i øst vil noen øyer har gått til grunne og gjemt seg under havoverflaten. Galapagos ble ved et uhell oppdaget i 1535 av en biskop som kom kraftig ut av kurs på en sjøreise fra Panama til Peru. Han skrev en rapport til spanske kongen og nevnte blant annet at dyr og fugler er ufattelig dumme. De har ikke en gang vett til å flykte slik at de er lette å fange bare med nevene. Det gjaldt blant annet kjempeskilpadder som fantes overalt i store mengder. De kan visstnok bli opptil 200 år gamle og veie 400kg. I seilskutetiden ble skilpaddene en viktig matressurs. De lever i opptil ett år uten å spise og var lette å oppbevare om bord. På 16- og 1700 tallet ble øyene brukt av sjørøvere som hadde spesialisert seg på å overfalle spanske skip med gull-last fra Peru. Og på 1800-tallet brukte hvalfangere øyene. Dessverre smakte skilpaddene for godt, man regner med at ca stykker ble spist gjennom årene. Dette resulterte i at flere av artene ble utryddet. Heldigvis er det mange igjen og disse kunne vi beskue i det fri på øyene Santa Cruz og Isabela som vi besøkte. Det er kanskje ikke så vanskelig å gjette at Galapagos betyr Skilpaddeøyene på spansk. Man skulle tro det er veldig varmt på øyene siden de ligger på ekvator, men 3 forskjellige havstrømmer møtes på Galapagos og fører med seg kaldt bunnvann. Dette gir relativt svalt og regnfullt klima. Og det gir et rikt undervannsliv med koraller, fisker og sjøpattedyr. Mikael, som jeg reiste sammen med, slang seg på en dykker tur og fikk nærkontakt med hammerhai, Reef shark, mengdevis med småfisk, havskillpadde, månefisk og mange beist med utrivelige hoder. Noen ganger ses hvalhai, den er verdens største fisk. Nest etter Great Barrier Reef i Australia har Galapagos størst marint liv å vise frem. Av bevaringshensyn er det fiskeforbud rundt de fleste av øyene. På land virker alle dyr og fugler tamme og man merker overalt at de mangler naturlig redsel for mennesker, for eksempel sel og pelikaner. Selene elsker å ligge oppe i små båter og på benker i parker og brygger. Setter menneskene seg nærmere enn en ca 25 centimeter fra hodet, så snerrer selene og flekker litt tenner. Og vips så skvetter den innpåslitne to-beinte bort og hvilen kan fortsette. Pelikaner lander der de synes det er best, om det så bare er 2 meter fra folk. Charles Darwin besøkte øyene 1835 og gjorde dem berømte gjennom sine bøker «Artenes opprinnelse» og «Menneskets avstamning» som kom ut i 1859 og Disse brøt med kirkens lære om at alt hadde fått sin endelige utforming av Gud ca 6000 år før, og deretter var uforanderlig. Nå vet vi at alt liv (planter, fugler, dyr, etc.) over tid endrer seg for best å klare seg der de oppholder seg. Den store øya Isabela har mange vulkaner og det var ikke mulig for landskilpaddene å passere fra ett vulkanområde til et annet. Resultatet har blitt at skilpaddene utviklet seg forskjellig i de ulike områdene på øya. Tilsvarende kan sees hos land iguaner og de såkalte Darwinfinkene. Galapagos har veldig mange arter som er endemiske, dvs de finnes bare her og ingen andre steder. Noen av disse endemiske artene er iguaner, blåfotsule, Galapagospingvin, Galapagosalbatros, Galapagosskarv, pluss 200 plantearter. For besøkende er Galapagos et fantastisk eventyr med sin vekslende natur og uredde dyreliv. Miljøbevaring er viktig på Galapagos, og besøkende pepres med beskjeder og regler, alle virker fornuftige. Blant annet må man skrive under ed at man ikke tar med noe som helst organiske stoffer inn. Jeg lot mitt medbrakte eple være igjen på flyet fra Quito. På øya Santa Cruz tok vi en spasertur til Tortuga Bay som bød på iguaner, pelikaner, øgler, småfugler, krabber og de vakreste sandstrender jeg noen gang har sett. En annen dag vandret vi gjennom noen uttørkede lavaganger og beundret to drabelige synkehull. Det regner noe hver dag og den sydlige delen av øya er svært fruktbar. På nordsiden virker det heller tørt. Nyttårsaften ble tilbrakt i Puerto Ayora på Santa Cruz. På forhånd hørte vi at festen blir spektakulær og at man brenner menneskelige pappfigurer. Å ønske navngitte personer hell (eller uhell) kan påvirke dem neste år. Det minner om en form for Voodoo. Mine venner og lesere av denne artikkelen kan puste lettet ut; jeg ønsket dem alt godt for inneværende år. 1

2 På nyttårsaften var det fullpakket med folk i gatene og på slaget midnatt ble offentlig lys slukket i 10 minutter mens det var et vakkert fyrverkeri. Og så gikk vi og la oss pga tidsforskjell. Men for de andre var det visst da festen begynte. Neste dag lå det flere folk og sov på bussholdeplasser og benker, helt til etter 12 på dagen. Helt vanlig og helt ok ifølge de innfødte. På andre nyttårsdag var det tid for litt båtliv og vi ble med på en guidet båttur til Isabela der vi skulle borde «Sørlandet» noen dager senere. På kaien ble all bagasje sjekket for organisk materiale og forseglet før avgang. Båten hadde 3 x 300hp motorer og en friskus av en kaptein som visste å bruke motorkraften selv om bølgene var opptil 2,5m høye. Ubehagelig slamming var det hele tiden. Tre av passasjerene fant trøst i å holde en plastpose under haken samtidig som de bøyde seg frem. Med kone og 2 smårollinger som tilskuere, så måtte en mann studere 3 poser før vi kom til Puerto Villamil etter 2 timer. Farvannet er svært grunt og cabincruiseren kunne ikke gå helt inn. Vi måtte jumpe over i en liten båt som tok oss det siste stykket. Byen Puerto Villamil har ca innbyggere og et svært beskjedent veisystem. Alt sviver sakte og det finnes ingen minibank. Visa og Master Card aksepteres. Landsbyen minner meg om oppholdsstedet til mine favoritter i julebladet Knoll og Tott. Isabela er den største øya og den med mest dyreliv. Guiden viste oss et vann som huste 15 av øyas 500 flamingoene, ifølge ham de største og rødeste flamingoene i verden. Videre så vi en skilpaddefarm som aler opp de forskjellige artene som har utviklet seg. De beholdes frem til 5-års alderen, for i vill tilstand går nesten alle egg dukken på grunn av innførte arter som maur, rotter, hunder, etc. Jeg er imponert over alt det gode arbeidet som nedlegges for å bevare naturen og å bøte på de skadene som har skjedd. En gang ble det innført geiter som raskt vokste til flerfoldige tusen individer. Disse konkurrerte om matfatet og holdt på å fortrenge innfødte dyrearter. Etter omfattende jakt er denne faren over en gang for alle. Charles Darwin Research Station på Santa Cruz holder høyt nivå og drar til seg forskere fra hele verden. Etter lunsj ble det badetur blant lavablokker og mangroveskog. Det var et yrende liv i vannet og jeg erfarte at mye av lavabunnen tilhørte fiskene. Stod man for mange sekunder på samme sted, så ble man bitt forsiktig i foten. På denne øya ble vi anbefalt å snorkle sammen med sjøhester, de er 20 cm lange og selvfølgelig verdens største. Jeg sa ja til å være med, men heldigvis var vi for sene med å bestille båttur, og måtte gjøre noe annet. Vi leide sykler og tok oss i stekende varme ca 5 km til The Wall of Tears. Mellom 1946 og 1959 hadde Ecuador en straffekoloni på øya. De måtte bære tunge stener 4 km for å bygge høye og intetsigende murer som straff for en eller annen forseelse. Fangebehandlingen var svært brutal og mange bukket under. I 1959 gjorde fangene opprør, de drepte fangevokterne og tok kontroll over byen som så fikk unngjelde. Etter ødeleggelsen stakk mange av til Panama der de fikk være. Ecuadorianske myndigheter innså at fangebehandlingen hadde vært feil og innstilte denne virksomheten på øya. Utviklingen hadde vært ytterst pinlig og staten valgte å hemmeligholde saken. I noe som minner om god gammeldags sosialisme ble sannheten forsøkt lagt lokk på. Den første tiden etterpå hadde det offisielt aldri vært noe fengsel på øya. Selv Lonely Planet har ikke fanget det opp, vi fikk vite det av lokalbefolkningen. Senere ble det bading i en usedvanlig trivelig bukt sammen med 6-7 pelikaner som viste oss sin fremragende fisketeknikk. De stuper rett ned fra flere meters høyde. Så elegant. Og vi kom også over en størknet lavagang som gikk som en tarm langt ut i sjøen. Hele tiden må man se seg for slik at man ikke tråkker på iguanene. Fullriggeren «Sørlandet» ankom reden på formiddagen 4. januar og en bråte (ca 10) «officiales» gikk om bord for innklarering. Det tok svært lang tid og innklareringen fortsatte neste morgen. Det ble neimen ingen rett-frem øvelse. Problemet med innklarering av «Sørlandet» på Isabela var at en ny og upublisert lov trådte i kraft 1/1/2016, det vil si allerede (!) 4 dager før. Regelen sa på en diffus måte at alle skip måtte først ta seg til øya San Cristobal før de etterpå kan seile til andre øyer. «Sørlandet» hadde lang tid i forveien tilkjennegitt sin seilingsplan direkte til Isabela og at de var i transitt. Agenten gjorde de nødvendige forberedelser og nevnte ingen problemer til Stiftelsen all den tid agenten ikke hadde fått lovendringen med seg! Men det hadde andre, og det fikk vi merke da en av Navy-sjefene på en annen øy nektet innklarering med bakgrunn i den nye lovteksten. Da hadde alle om bord fått sine pass stemplet, men kunne likevel ikke forlate skuta. Det ble noen nattlige telefoner til Kristiansand, og ordføreren Harald Furre gav et velformulert statement på engelsk som ble oversendt agenten. Vi presenterte det ene argumentet bedre enn det andre i håp om nåde for den store forseelsen. Men den som sloss mot småkonger i militæret er nødt til å tape. Det triste resultat ble landgangsnekt til stor skuffelse for besetning og elever på Sørlandet. Alle tok nedturen med sindighet. På slutten fikk de heldigvis ta noen timer på land for å bese Knoll og Tott byen og også ringe eller sende mail hjem. Problemene til tross, jeg ble glad i Galapagos og folkene der. Alle var vennlige, null kriminalitet, og maten var god selv om det ikke stod skilpaddesuppe på menyen. Prisnivået var nesten like høyt som hjemme i Norge, uten at jeg fikk hjemlengsel av den grunn. Torsdag 7. januar gikk vi om bord på «Sørlandet» for å bli med på seilasen ut på det store Stillehavet. Mer om det i et senere nummer. 2

3 Iguan ved Puerto Ayres på Santa Cruz Kaktus landskap. Santa Cruz 3