NORGES HØYESTERETT. HR A, (sak nr. 2010/1081), sivil sak, anke over dom, v/advokat Ola Ø. Nisja til prøve) (advokat Nicolai V.

Transkript

1 NORGES HØYESTERETT Den 22. desember 2010 avsa Høyesterett dom i HR A, (sak nr. 2010/1081), sivil sak, anke over dom, Staten v/helse- og omsorgsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Ola Ø. Nisja til prøve) mot A (advokat Nicolai V. Skjerdal) S T E M M E G I V N I N G : (1) Dommer Øie: Saken gjelder overprøving av vedtak av Statens helsepersonellnemnd om bortfall av begrenset autorisasjon som lege. (2) A, som er utdannet lege, startet i 1978 privat allmennpraksis. Han ble kommunelege, men fortsatte sin praksis som primærlege ved siden av stillingen i kommunen. Da han i september 1999 tiltrådte stilling som kommuneoverlege i X, avsluttet han imidlertid allmennpraksisen. I mars 2000 ble han ansatt som kommuneoverlege i Y. (3) I sin privatpraksis arbeidet A blant annet med psykiatriske problemstillinger. Enkelte av pasientene gikk i samtaleterapi/støtteterapi over flere år. I perioden 1997 til 1999 mottok Statens helsetilsyn klager fra tre kvinner som hadde gått i terapi hos A. (4) Helsetilsynet fattet 23. april 2003 vedtak hvor As autorisasjon som lege ble vesentlig begrenset. Vedtaket har slik konklusjon:

2 2 - De må jobbe som kommuneoverlege i Y kommune eller i tilsvarende administrativ stilling. - De tillates ikke å ha pasientkontakt. (5) Helsetilsynet oppsummerte begrunnelsen for vedtaket slik: Etter Helsetilsynets vurdering har De misbrukt Deres stilling til å forlede pasienter med psykiske symptomer til å tro at De er kvalifisert til å drive psykoterapi. De har drevet denne behandlingen under uakseptable rammer og grenser. De har kledd av Dem selv og pasientene og kommet med seksuelle oppfordringer og hentydninger. De har utøvet makt og utnyttet andre menneskers sårbarhet og avhengighet. De gir overfor Helsetilsynet ikke til kjenne at De har tilstrekkelig forståelse for psykoterapeutiske prinsipper og rammer, og synes å ha lite kunnskap om eller forståelse for grunnleggende prinsipper i pasient/terapeut-relasjonen. Helsetilsynets konklusjon Helsetilsynet finner etter en samlet vurdering at De på grunn av grov mangel på faglig innsikt og uforsvarlig virksomhet må anses uegnet til å utøve Deres yrke som lege forsvarlig, jf. helsepersonelloven 57 første ledd. Det foreligger således grunnlag for å tilbakekalle Deres autorisasjon som lege. På bakgrunn av at De nå innehar en rent administrativ stilling hvor pasientkontakt ikke er en del av Deres hverdag, finner Helsetilsynet å kunne begrense Deres autorisasjon, jf. helsepersonelloven 59. (6) Helsetilsynet hadde innhentet en sakkyndig uttalelse fra spesialist i allmennmedisin, dr. med. Anne Louise Kirkengen. Om denne uttalelsen heter det i Helsetilsynets vedtak blant annet: Anne Louise Kirkengen har i sin sakkyndige uttalelse vurdert Deres kompetanse i forhold til de metoder som er anvendt. De oppfattes ikke å ha tilstrekkelig faglig skolering til å være en slik helhetlig terapeut som De ønsker å være for Deres allmennmedisinske pasienter. Kontrakten De har brukt overfor pasientene representerer etter Kirkengens mening et regelrett lydighetskrav, ettersom den forplikter pasientene til en forbeholdsløs underordning under Deres ekspertise uten rett til innsigelse. Hun beskriver som forbløffende at de ulike teknikker De benytter konvergerer mot en nesten forutsigbar og mønsterpreget tolkning. På ulik basis med ulike redskap trekkes den samme konklusjonen i analysen av kvinnenes problemkjerne: kropp, nærhet, seksualitet og kvinnelighet.. (7) A klaget til Statens helsepersonellnemnd over rekkevidden av vilkåret om at han ikke kunne ha pasientkontakt. I klagen het det blant annet: Selv om den faglige ledelse og det medisinske ansvar i første rekke utøves gjennom utvikling av prosedyrer og programmer for intern-opplæring, har jeg hatt sporadisk kontakt med pasienter. Dette har vært enkeltstående kontakter for å løse et akutt

3 3 problem; eller i sammenheng med utvikling av individuell plan for pasienten; eller for å vurdere en klage. (8) På denne bakgrunn anmodet A om at vedtaket gis en formulering som tydeliggjør at jeg kan ha den sporadiske pasientkontakt som mitt arbeid som kommuneoverlege faktisk medfører. I tillegg ønsket han å kunne ta inntil tolv vakter på legevaktsentralen per år. Grunnlaget for vedtaket om å begrense autorisasjonen som lege ble ikke bestridt. (9) Statens helsepersonellnemnd stadfestet 20. januar 2004 Helsetilsynets vedtak. I begrunnelsen het det blant annet: De forhold klageren har begått er grove pliktbrudd av en slik karakter at de har svekket tilliten til ham og helsetjenesten generelt. Klager har ikke vist at han innehar den nødvendige forståelse for forholdet pasient/lege som en forsvarlig utøvelse av legeyrket forutsetter. Det at hans kontakt med pasienter vil være sporadisk og begrenset er derfor uten betydning. Nemnda bemerker at enkelte av de pasientene klager vil ha ansvaret for ved utarbeidelse av individuelle planer og som fengselslege, kan være meget sårbare og kan ha et særlig behov for trygghet i behandlingssituasjonen. (10) A fikk altså ingen aksept for at han kunne ha sporadisk og begrenset pasientkontakt, og den begrensede autorisasjonen ble opprettholdt fullt ut. (11) Vedtaket ble ikke brakt inn for domstolene for overprøving. A fortsatte i sin stilling som kommuneoverlege i Y kommune. (12) Den 17. april 2007 fattet Statens helsetilsyn i medhold av ulovfestede alminnelige forvaltningsrettslige regler om omgjøring slikt vedtak: Som følge av brudd på forbudet mot pasientkontakt som ble fastsatt som vilkår for Deres begrensede autorisasjon i Statens helsetilsyns vedtak av 23. april 2003, bortfaller Deres begrensede autorisasjon som lege. (13) Begrunnelsen for vedtaket var at A hadde brutt vilkåret om ikke å ha pasientkontakt, og er i vedtaket oppsummert slik: Statens helsetilsyn har ovenfor konstatert en rekke brudd på vilkåret i Deres begrensede autorisasjon om at De ikke skal ha pasientkontakt. Den begrensede autorisasjon forutsatte en faglig innsikt i hvilke oppgaver som innebærer pasientkontakt. De angitte overtredelsene viser at De ikke innehar en slik innsikt. Overtredelsene har til sammen berørt et betydelig antall pasienter. Selv om Deres autorisasjon tillater Dem å arbeide i en administrativ stilling, har De etter Statens helsetilsyns vurdering uansett ikke tatt hensyn til den klare avgrensning av Deres arbeidsoppgaver som forbudet mot pasientkontakt forutsetter, ved å gjøre oppgaver som klart dreier seg om helsehjelp overfor enkeltpersoner. Statens helsetilsyn finner derfor ingen begrunnede holdepunkter for at Deres begrensede autorisasjon ikke skal bortfalle. (14) A påklaget vedtaket til Statens helsepersonellnemnd, som 20. november 2007 fattet slikt vedtak: Statens helsetilsyns vedtak av 17. april 2007 stadfestes. (15) Også Helsepersonellnemnda tok utgangspunkt i ulovfestede alminnelige forvaltningsrettslige regler om omgjøring. Men nemnda konstaterte samtidig under

4 4 henvisning til helsepersonelloven 57 at A var uegnet til å utøve sitt yrke som lege forsvarlig på grunn av grov mangel på faglig innsikt og uforsvarlig virksomhet. Ved den nærmere vurderingen av om omgjøring av den begrensede autorisasjonen skulle skje, uttalte nemnda blant annet: Bakgrunn for at klageren ble gitt en begrenset autorisasjon var at klageren hadde gjort seg skyldig i grov mangel på faglig innsikt og uforsvarlig virksomhet. Han hadde i tillegg vist manglende forståelse for rammer og grenser i en behandlingssituasjon, og hadde etter nemndas vurdering synliggjort en grovt sviktende dømmekraft. Vilkårene for å tilbakekalle klagerens autorisasjon forelå derfor, men fordi klageren hadde fått en administrativ stilling, ble han likevel gitt en begrenset autorisasjon, jf. helsepersonelloven 59 andre ledd. Klagerens gjentatte brudd på vilkåret om at han ikke var tillatt å ha pasientkontakt, og hans manglende forståelse for hva som ligger i det å ha pasientkontakt, er slik nemnda ser det, svært alvorlig. Forholdet bekrefter også på nytt at klageren er uegnet til å utøve sitt yrke som lege forsvarlig på grunn av grov mangel på faglig innsikt og uforsvarlig virksomhet, jf. helsepersonelloven 57. (16) Nemnda mente at omgjøring ikke ville være et uforholdsmessig inngrep. (17) A anmodet Helsepersonellnemnda om at vedtaket ble gitt oppsettende virkning inntil saken var rettskraftig avgjort ved domstolene, jf. forvaltningsloven 42. Nemnda besluttet 17. desember 2007 ikke å ta begjæringen til følge. I beslutningen het det blant annet: Klageren ble imidlertid gitt en begrenset autorisasjon som lege, blant annet under forutsetning av at han ikke hadde pasientkontakt. [K]lageren [har] senere, ved en rekke anledninger, brutt dette vilkår blant annet i kontakt med sårbare grupper som innsatte i fengsel og arrestanter, og ved hjemmebesøk etter bekymringsmeldinger til kommunen. Nemnda ser alvorlig på dette. Klageren hadde vist en gjennomgående manglende forståelse for hva som lå i det å ha pasientkontakt, og hans vilkårsbrudd viste at han ikke var korrigerbar. Viktig for nemnda har vært hensynet til pasientenes sikkerhet og allmennhetens tillit til helsevesenet, og nemnda har av den grunn kommet til at vedtaket skal iverksettes straks. (18) Nemnda fremhevet altså As manglende forståelse for hva det vil si å ha pasientkontakt, og at han ikke lot seg korrigere. (19) Ved årsskiftet 2007/2008 sluttet A som kommuneoverlege i Y kommune og begynte i en rådgiverstilling i kommunen. (20) A tok ut stevning ved Oslo tingrett mot staten ved Helse- og omsorgsdepartementet med krav om at vedtaket av Statens helsepersonellnemnd 20. november 2007 ble kjent ugyldig, og at staten ble pålagt å erstatte hans økonomiske tap. (21) Oslo tingrett avsa 13. februar 2009 dom med slik domsslutning: 1. Staten v/helse- og omsorgsdepartementet frifinnes. 2. A dømmes til å betale Staten v/helse- og omsorgsdepartementet sine saksomkostninger på kroner Oppfyllelsesfrist er to uker fra dommens forkynnelse. (22) A anket til Borgarting lagmannsrett, som 23. april 2010 avsa dom med slik domsslutning:

5 5 1. Statens helsepersonellnemnds vedtak av 20. november 2007 kjennes ugyldig. 2. Staten v/helse- og omsorgsdepartementet betaler i saksomkostninger til A for tingrett og lagmannsrett til sammen ,- trehundreogsyttifiretusenfemhundreogåttifire kroner innen 2 to uker fra forkynnelse av dommen. (23) Dommen er avsagt under dissens. Lagmannsrettens flertall kom i motsetning til tingretten til at de vilkårsbrudd som forelå, ikke innebar noe vesentlig mislighold av den begrensede autorisasjonen. Omgjøring etter de ulovfestede alminnelige forvaltningsrettslige regler kunne derfor ikke skje. Flertallet mente imidlertid at Helsepersonellnemnda ikke hadde opptrådt uaktsomt, slik at det ikke var grunnlag for å tilkjenne A erstatning av staten. Mindretallet kom til at vilkårene for omgjøring var oppfylt, og at vedtaket dermed var gyldig. (24) Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet har anket dommen til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse ved spørsmålet om omgjøringen var gyldig. (25) A har ikke påanket erstatningskravet, som dermed er rettskraftig avgjort. For øvrig står saken i det vesentlige i den samme stilling som for de tidligere instanser, men de faktiske forhold er på enkelte punkter ytterligere opplyst gjennom bevisopptak for Høyesterett. Et nytt vilkårsbrudd er trukket inn veiledning av en turnuslege i forbindelse med småbarnskontroll. (26) Den ankende part Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet har i hovedtrekk anført: (27) Etter alminnelige forvaltningsrettslige regler kan et vedtak omgjøres ved vilkårsbrudd dersom bruddet er vesentlig og omgjøring ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep. (28) Ved fastsettelsen av terskelen for omgjøring på grunn av brudd på vilkår for begrenset autorisasjon som lege, er det sentralt at vilkårene for fullt tilbakekall allerede var oppfylt da begrensningen ble besluttet. Leger møter gjennomgående mennesker i en utsatt livssituasjon. Hensynet til å bidra til sikkerhet for pasienter, kvalitet i helsetjenesten samt tillit til helsepersonell og helsetjeneste må derfor veie tungt, jf. helsepersonellovens formålsbestemmelse i 1. Det samme gjelder prevensjonshensyn. Terskelen for omgjøring må derfor være forholdsvis lav. (29) Lagmannsrettens flertall viser ved sin konkrete vurdering at terskelen for omgjøring er satt for høyt. (30) As vilkårsbrudd består i to suicidalvurderinger av henholdsvis en arrestant i glattcelle og en fengselsinnsatt, to hjemmebesøk av sosialmedisinsk karakter og arbeid i fire dager på Z helsestasjon. I tillegg hadde A beredskap som bakvakt i ulike sammenhenger. Særlig nevnes at han veiledet en turnuslege ved to anledninger mens hun gjennomførte småbarnskontroller. Dette viser at A tok på seg oppgaver hvor han risikerte direkte pasientkontakt. (31) Samlet sett er det etter statens syn ikke tvilsomt at vilkårsbruddene var vesentlige. De forhold som hadde begrunnet begrensningen i autorisasjonen, var meget alvorlige.

6 6 Vilkårsbruddene gjaldt kjernen i den begrensningen som ble satt. A utførte arbeid som lege som han ikke hadde autorisasjon til. Dette viser at han var uegnet til å arbeide som lege med begrenset autorisasjon. A må bebreides vilkårsbruddene han kunne ha unngått at situasjonen oppsto, enten ved å kontakte andre leger eller ved å be arbeidsgiveren om å gjøre dette. Det dreier seg om åtte forhold som har medført mellom 27 og 32 tilfeller av pasientkontakt over en periode på rundt to år. De to siste bruddene skjedde etter at Helsetilsynet hadde stilt spørsmål ved As bistand på Z helsestasjon. Begrensningene i autorisasjonen var klart angitt og var gjennomførbare i praksis. (32) Omgjøringen var forholdsmessig. (33) Vilkårene for omgjøring er etter dette oppfylt, og vedtaket av Statens helsepersonellnemnd er gyldig. (34) Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet har lagt ned slik påstand: 1. Staten v/helse- og omsorgsdepartementet frifinnes. 2. Staten v/helse- og omsorgsdepartementet tilkjennes sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett. (35) Ankemotparten A har i hovedtrekk anført: (36) A erkjenner å ha hatt pasientkontakt i strid med den begrensede autorisasjonen ved de anledninger som staten har påpekt. Han er videre enig i at det i prinsippet er adgang til å omgjøre en begrenset autorisasjon i kraft av ulovfestede regler dersom det foreligger vesentlig vilkårsbrudd og omgjøring ikke er uforholdsmessig. (37) Det må imidlertid være et grunnvilkår for omgjøring etter vilkårsbrudd at legen er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig, slik det også er ved tilbakekall av autorisasjon mv. etter helsepersonelloven 57. Legens egnethet må undergis en reell og konkret prøvelse; det er ikke tilstrekkelig å konstatere at han har brutt vilkår for begrenset autorisasjon. Omgjøring må være en reaksjon på at legen gjennom vilkårsbruddet har vist seg uegnet til å ha autorisasjon. Terskelen for tilbakekall av begrenset autorisasjon må være høy dersom det ikke er noe å si på utøvelsen av legegjerningen ved de enkelte vilkårsbrudd, og vilkårsbruddene ikke har likhetstrekk med de forhold som i sin tid begrunnet autorisasjonsbegrensningen. (38) A har opptrådt uklokt og kritikkverdig, men det vil være for strengt å ta fra ham den begrensede autorisasjonen. (39) Det forelå ikke noen nødrettssituasjon da A hadde pasientkontakten, men situasjonen var til dels prekær, særlig ved suicidalvurderingene og hjemmebesøkene. A oppfattet det som påkrevd å involvere seg. Formålet var først og fremst å avklare om det var behov for handling eller oppfølgning fra kommunens side. Dette var i seg selv et aktverdig formål. A har ikke stått for ytterligere oppfølgning av pasientene. Pasientkontakten var gjennomgående kortvarig, det dreide seg ikke om behandling, A var ikke alene med pasientene, og de aktuelle tilfellene hadde ikke berøringsfelter med de forhold som begrunnet begrensningen i autorisasjonen. Det er ikke grunnlag for å si at A ikke var kjent med innholdet i pasientbegrepet.

7 7 (40) A har bare utført oppgaver som tilligger en kommuneoverlege. Dette har ikke skjedd ut fra egeninteresser, men for å ivareta hensynet til pasientene og til kommunen. (41) Det ville ha vært riktig og rimelig å gi A en viss adgang til å ha pasientkontakt i akutte situasjoner når myndighetene først aksepterte at han kunne arbeide som kommuneoverlege. Kommunen hadde ansvar for å etablere en ordning hvor en annen lege kunne ta seg av den pasientkontakten som ellers ville ha vært As ansvar som kommuneoverlege. Når dette ikke ble gjort, kom A i en presset situasjon. (42) Ved forholdsmessighetsvurderingen må det tas utgangspunkt i at begrensningen i autorisasjonen var omfattende og streng. Når bruddene på pasientforbudet har skjedd for å tjene pasienthensyn, og de opprinnelige forhold ligger langt tilbake i tid, blir det uforholdsmessig å frata A hans begrensede autorisasjon som lege. (43) Vilkårene for omgjøring er etter dette ikke oppfylt, og vedtaket av Statens helsepersonellnemnd er ugyldig. (44) A har lagt ned slik påstand: (45) Mitt syn på saken 1. Anken forkastes. 2. Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet tilpliktes å betale As saksomkostninger for Oslo tingrett, Borgarting lagmannsrett og Høyesterett. (46) Den som skal ha praksis eller stilling som lege, må ha autorisasjon eller lisens, jf. helsepersonelloven 48 første ledd bokstav n og 49. En person som oppfyller nærmere bestemte krav til utdanning, praktisk tjeneste og alder, samt ikke er uegnet for yrket, har krav på autorisasjon, se andre ledd. (47) Hovedformålet med autorisasjonsordningen er å bidra til å sikre pasientenes sikkerhet, se Ot.prp. nr. 13 ( ) side 129. Ordningen skal dessuten være en garanti for et visst kunnskapsnivå og for at yrkesutøverne har personlige kvalifikasjoner som gjør at vedkommende har helsemyndighetens og samfunnets tillit. Pasientene skal kunne oppleve trygghet ved undersøkelse og behandling hos autorisert helsepersonell. Disse hensynene er i samsvar med formålsbestemmelsen i helsepersonelloven 1. (48) Helsepersonelloven 57 har regler om tilbakekall av autorisasjon mv. Første og andre ledd lyder slik: Statens helsetilsyn kan kalle tilbake autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning dersom innehaveren er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av alvorlig sinnslidelse, psykisk eller fysisk svekkelse, langt fravær fra yrket, bruk av alkohol, narkotika eller midler med lignende virkning, grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet, grove pliktbrudd etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, eller på grunn av atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen. Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning kan kalles tilbake dersom innehaveren til tross for advarsel unnlater å innrette seg etter lovbestemte krav. (49) Etter 59 kan en autorisasjon begrenses. Første og andre ledd lyder slik:

8 8 Statens helsetilsyn kan begrense autorisasjonen til å gjelde utøvelse av bestemt virksomhet under bestemte vilkår. Slik begrensning kan fastsettes i tilfeller der helsepersonell, til tross for at vilkårene for tilbakekall er oppfylt, anses skikket til å utøve virksomhet på et begrenset felt under tilsyn og veiledning. (50) Det er altså et grunnvilkår for å begrense en autorisasjon at vilkårene for tilbakekall i 57 første og andre ledd er oppfylt. (51) De tidligere instanser har vurdert spørsmålet om tilbakekall av As autorisasjon etter de ulovfestede alminnelige forvaltningsrettslige regler om omgjøring til ugunst for en part, se forvaltningsloven 35 femte ledd. Tilbakekall etter 57 er ikke vurdert. Etter mitt syn er dette en mindre heldig fremgangsmåte. Når særlovgivningen slik som her har egne regler om tilbakekall av tillatelse på grunn av bestemte forhold, bør det tas utgangspunkt i disse bestemmelser og ikke i forvaltningsrettens alminnelige omgjøringsregler, jf. blant annet Ot.prp. nr. 3 ( ) side 99. En annen sak er at vurderingen i dette tilfellet ikke blir vesentlig forskjellig. (52) Den foreliggende sak gjelder spørsmålet om en begrenset autorisasjon kan tilbakekalles. Paragraf 57 åpner for å kalle tilbake autorisasjon, og slik bestemmelsen er utformet, kan det ikke være tvilsomt at den også må gjelde tilbakekall av begrensede autorisasjoner. (53) Etter mitt syn er det naturlig å vurdere spørsmålet om tilbakekall av As autorisasjon etter alternativet grove pliktbrudd etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den. Partene har under prosedyren uttrykt tvil om dette alternativet er anvendelig når det, som her, foreligger brudd på vilkår i et forvaltningsvedtak. Som jeg har gjort rede for, er lovens ordning at den som skal opptre som lege, må ha autorisasjon, og vedkommende kan bare gjøre helsearbeid i tråd med autorisasjonen, jf. 48 flg. Det er ubestridt at A handlet utenfor sin autorisasjon. Dette er utvilsomt pliktbrudd etter loven, og 57 er klart anvendelig. (54) Ved overprøving av vedtak av Statens helsepersonellnemnd etter blant annet helsepersonellovens 57 til 59 a skal domstolene prøve alle sider av saken også det som eventuelt måtte være av hensiktsmessighetsskjønn, se 71. (55) Etter disse generelle utgangspunkter går jeg over til å vurdere om Statens helsepersonellnemnds vedtak som stadfestet Statens helsetilsyns vedtak om tilbakekall er gyldig. (56) Kjernen i vilkåret for As begrensede autorisasjon var at han ikke skulle ha pasientkontakt. Det er naturlig å forstå vilkåret slik at A i sin utøvelse av legeyrket var avskåret fra enhver kontakt med pasienter i forbindelse med helsehjelp. Begrepene pasient og helsehjelp er klart definert i loven. Med pasient menes en person som henvender seg til helsetjenesten med anmodning om helsehjelp, eller som helsetjenesten gir eller tilbyr helsehjelp i det enkelte tilfelle, se pasientrettighetsloven 1-3 bokstav a. Helsehjelp er handlinger som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål og som er utført av helsepersonell, jf. 1-3 bokstav c og den tilsvarende bestemmelsen i helsepersonelloven 3 tredje ledd. Det kreves ikke at personen som får helsehjelp, er syk eller fryktes å være det.

9 9 (57) Partene er enige om at A en rekke ganger har brutt forbudet mot pasientkontakt. Før jeg i kronologisk rekkefølge går nærmere inn på disse forholdene, understreker jeg at A ikke for noen av dem har påberopt at det forelå en nødrettssituasjon som, til tross for den begrensede autorisasjonen, kunne gjøre det berettiget å yte helsehjelp, og det er heller ikke fremlagt dokumentasjon som tyder på at han handlet i nødrett. (58) En gang i 2004 eller 2005 ba politiet A om å komme til politiarresten for å vurdere tilstanden til en pågrepet person som satt i glattcelle, og som politiet fryktet var suicidal. A forsto det slik at det ikke var mulig å få tak i annen lege der og da. Han hadde en kort samtale med arrestanten og ga deretter overfor politiet uttrykk for at det ikke var fare for mannen. (59) I februar 2005 veiledet A en turnuslege. To dager var A til stede mens turnuslegen foretok barnekontroller på en helsestasjon. Turnuslegen har forklart at A hadde en passiv (lyttende) rolle inntil det var noe jeg ikke kunne, og da tok en aktiv rolle og var med på å snakke med pasientene, diskutere ting med meg, og vise meg hvordan man skulle undersøke pasienter. Hun anslår at det kanskje var 12 pasienter eller mindre de to dagene. Veiledningen av turnuslegen er ikke tidligere vektlagt i saken. Jeg kan imidlertid ikke se at det skulle være noe prosessuelt til hinder for at Høyesterett anser dette som et selvstendig vilkårsbrudd. (60) I juni 2005 gjennomførte A et hjemmebesøk av sosialmedisinsk karakter hos en enslig mann. Hjemmetjenesten hadde mottatt en bekymringsmelding, og det ble etablert et team på tre personer, hvorav A. I første omgang var det spørsmål om hvordan teamet skulle komme seg inn til mannen. Da dette problemet var løst, rykket teamet inn i leiligheten hans. De fant mannen bevisst, men forkommen. Mannen ble tilbudt umiddelbar undersøkelse og plass på sykehjem. Ambulanse ble rekvirert, og mannen kjørt til sykehjemmet. Det er ikke tvilsomt at A ble med inn i leiligheten i kraft av å være lege for å vurdere mannens medisinske tilstand. (61) I juni 2006 arbeidet A fire dager på Z helsestasjon og gjennomførte der til sammen mellom 22 og 27 småbarnskontroller. (62) A har anført at han arbeidet på helsestasjonen for å hjelpe kommunen ut av en vanskelig situasjon hvor man sto uten annen lege til å foreta kontrollene. Både kommunen og A selv hadde imidlertid i relativt god tid i forveien fått varsel om at helsestasjonen i juni ville være uten sin faste lege. Dagen før den første kontrollen visste man med sikkerhet at annen lege ikke ville møte, og A påtok seg oppgaven. (63) Ved brev 20. juli 2006 ba Helsetilsynet under henvisning til en avisreportasje hvor det fremgikk at A midlertidig hadde gjort arbeid for en helsestasjonen om en redegjørelse for om A hadde hatt pasientkontakt. I svarbrev 2. august 2006 uttalte A blant annet følgende: Kommunen opplevde det som meget vanskelig da man plutselig sto uten lege på Z helsestasjon om morgenen torsdag 1. juni. De første barna var allerede kommet da helseadministrasjonen ble klar over at legen ikke hadde møtt.

10 10 Jeg var i bygningen som blant annet huser Z helsestasjon i forbindelse med et møte den aktuelle morgenen. Jeg tilbød meg å hjelpe helsestasjonen med å utføre de nødvendige barnekontrollene slik at man slapp å avvise noen. Jeg vurderte situasjonen opp mot Helsetilsynets vedtak om begrensning av min autorisasjon. Det var min vurdering at presumptivt friske spedbarn ikke er pasienter i lovens forstad. For øvrig vil jeg nevne at jeg ikke har utført noen form for pasientbehandling, og at jeg har forholdt meg strengt pliktoppfyllende til begrensningene siden vedtaket ble fattet. (64) A beskrev her foranledningen til legemangelen på helsestasjonen og sin egen bistand uriktig og holdt dessuten tilbake sentrale opplysninger blant annet at han hadde hatt ansvaret for barnekontrollene fire dager, ikke en. Han ga til kjenne en uriktig oppfatning av pasientbegrepet og ga uriktig inntrykk av at han ikke hadde hatt annen pasientkontakt. (65) Kort tid etter at A hadde svart på henvendelsen fra Helsetilsynet i september 2006 vurderte han om en innsatt i Berg fengsel var suicidal. En spesialsykepleier hadde fått bekymringsmelding fra fengselet. Etter forgjeves å ha prøvd å skaffe annen lege, ble A kontaktet. A hadde en kort samtale med den innsatte og konkluderte med at han fremstår som munter og manipulerende heller enn deprimert og trist, og at den utløsende årsaken til uttalelsen om selvmord var at han hadde blitt nektet permisjon. A noterte i den innsattes journal blant annet følgende: Jeg opplever heller at han er i behov av strammere grenser, og at hans spill skjuler en angst for alle kravene som åpen soning stiller ham for. Så vil jeg tro at en fortsatt kartlegging for å komme i en posisjon til å bearbeide barndom og drapsopplevelsen vil være korrekt tiltak skal han kunne greie seg selv etter endt soning. K: Ingen tiltak her og nå. Anbefaler strammere soningsvilkår. (66) I oktober 2006 var A på to sosialmedisinske hjemmebesøk hos en mor og hennes sønn som levde en isolert tilværelse. Også denne gang var foranledningen en bekymringsmelding til hjemmetjenesten. Hjemmetjenesten kontaktet da A for bistand. Det som nærmere skjedde, har A beskrevet slik i bevisopptak for Høyesterett: A dro sammen med en psykiatrisk sykepleier og assisterende sjef for hjemmetjenesten på besøk. Den første gang slapp de bare inn i gangen, men A så nok til at han vurderte situasjonen slik at de måtte inn. Det var tydelig at begge to holdt på å forkomme. Både mor og sønn var opphisset fordi de besøkende kom inn. Derfor avtalte de i stedet å komme tilbake om to dager. Dette besøket varte kanskje ett kvarter. Det samme teamet kom derfor tilbake to dager senere. Da kom de inn, fikk satt seg ned og snakket med mor og sønn. A så at moren åpenbart var svært syk. (67) Det viste seg at sønnen, som hadde en mental svekkelse, aldri hadde vært alene. Resultatet av hjemmebesøket ble at både mor og sønn ble lagt inn på sykehus. (68) Jeg finner det klart at alle disse tilfellene var pasientkontakt, som A ikke hadde autorisasjon til å ha. Foranlediget av prosedyren nevner jeg at det ikke har betydning at det i flere tilfeller var andre enn pasienten selv som hadde bedt A om å yte helsehjelp, jf. definisjonen av pasient i pasientrettighetsloven 1-3 bokstav a. (69) Spørsmålet er så om pliktbruddene innebærer at vilkårene for å frata A hans begrensede autorisasjon er oppfylt. Som nevnt er vurderingstemaet om A er uegnet til å utøve sitt

11 11 yrke forsvarlig på grunn av grove pliktbrudd etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den. (70) Ved denne vurderingen kan vilkårsbruddene ikke ses isolert; de må ses i sammenheng med det opprinnelige vedtaket. Vilkårene for å tilbakekalle As autorisasjon ble slik loven krever ansett for å være oppfylt allerede ved vedtaket om begrenset autorisasjon. Dette vedtaket var klart saklig begrunnet. Spørsmålet nå er derfor særlig om de senere pliktbruddene er grove. (71) Med lovens forholdsvis detaljerte definisjoner burde det for en lege være temmelig klart hva som lå i vilkåret om ikke å ha pasientkontakt. Under klagebehandlingen av vedtaket om begrenset autorisasjon ble det dessuten uttrykkelig slått fast at A ikke kunne ha slik sporadisk pasientkontakt i akutte situasjoner som arbeidet som kommuneoverlege kunne medføre. Det var derfor klart at A ikke hadde adgang til å ha den pasientkontakten han faktisk hadde. (72) Selv om det kunne by på visse praktiske problemer, er det ikke noe som tyder på at vilkåret om ikke å ha pasientkontakt var uforenelig med stillingen som kommuneoverlege, spesielt dersom det hadde vært utarbeidet rutiner for å håndtere akutte situasjoner. (73) Til tross for at A var kjent med at stillingen som kommuneoverlege fra tid til annen kunne foranledige pasientkontakt for å løse akutte problemer, tok han imidlertid ikke skritt for å få etablert en generell ordning hvor en annen lege ved behov kunne rykke ut i hans sted. Riktignok ville det måtte være kommunen som formelt sett etablerte en slik ordning. Men som kommuneoverlege hadde også A selv et betydelig ansvar for å få lagt opp til et system hvor han ikke kom opp i situasjoner hvor han kunne føle seg presset til å ha pasientkontakt. (74) På denne bakgrunnen kan det etter mitt syn ikke tillegges særlig vekt at pasientkontakten skjedde sporadisk i mer akutte tilfeller ut fra hensynet til pasientene og kommunen, og som ledd i As arbeid som kommuneoverlege. Det kan heller ikke være avgjørende at han i de fleste tilfellene foretok en første og relativt kortvarig vurdering av pasienten, mens andre sto for en eventuell oppfølgende behandling, at pasientkontakten var av en annen karakter enn de forhold som i sin tid begrunnet autorisasjonsbegrensningen, eller at det ikke er påvist at det var noe faglig å utsette på den helsehjelpen han ga. (75) Samlet sett er vilkårsbruddene etter mitt syn grove. Særlig arbeidet på helsestasjonen lå innenfor kjernen av hva som er pasientkontakt, men også de øvrige forholdene ligger klart innenfor rammene for dette begrepet. Det er tale om relativt mange vilkårsbrudd som berørte minst 20 til 30 pasienter. Suicidalvurderingene og de sosialmedisinske hjemmebesøkene gjaldt personer som kunne være meget sårbare og kan ha et særlig behov for trygghet i behandlingssituasjonen, og falt dermed innenfor den typen av pasientkontakt som Statens helsepersonellnemnd i vedtaket 20. januar 2004 understreket at det var særlig viktig at A ikke hadde. (76) Jeg nevner ellers at det ikke foreligger opplysninger som tyder på at A noen gang frasa seg oppgaven dersom han ble bedt om å yte helsehjelp. Svarbrevet fra A etter at Helsetilsynet stilte spørsmål ved hans bistand til helsestasjonen, viser at han opptrådte bagatelliserende, tildekkende og til dels usant om sin pasientkontakt.

12 12 (77) Jeg konstaterer etter dette at vilkåret om ikke å ha pasientkontakt verken ga den sikkerhet for pasientene eller sikret den tillit til helsetjenesten som var forutsatt da vilkåret ble fastsatt. Det var elementer av advarsel både i vedtaket om å begrense As autorisasjon og i brevet fra Helsetilsynet med anmodning om opplysninger om hvorvidt A hadde hatt pasientkontakt. Det forelå således en varsellignende situasjon på linje med den som er omfattet av 57 andre ledd. Likevel fortsatte A å ha pasientkontakt i den utrekning han som kommuneoverlege ble bedt om det. Vilkårsbruddene viste at A ikke var egnet til å ha en administrativ legestilling på vilkår om ikke å ha pasientkontakt. Andre virkemidler enn tilbakekall av den begrensede autorisasjonen hadde tilsynsmyndighetene ikke. (78) Min konklusjon er at vilkårene for å tilbakekalle As begrensede autorisasjon er oppfylt. Vedtaket av Statens helsepersonellnemnd 20. november 2007 er dermed gyldig, og staten ved Helse- og omsorgsdepartementet må frifinnes. (79) Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet har vunnet saken fullt ut, og har i utgangspunktet krav på å bli tilkjent sakskostnader etter hovedregelen i tvisteloven 20-2 første og andre ledd. Saken har ikke vært tvilsom. Likevel finner jeg at tungtveiende grunner gjør det rimelig at A fritas for erstatningsansvar, jf tredje ledd. Jeg legger særlig vekt på at det ikke er relevant rettspraksis på området, og at tilsynsmyndighetene må ha hatt interesse av en avgjørelse av Høyesterett på dette viktige feltet. (80) Jeg stemmer for denne D O M : 1. Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet frifinnes. 2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans. (81) Dommer Normann: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. (82) Dommer Tønder: Likeså. (83) Dommer Tjomsland: Likeså. (84) Justitiarius Schei: Likeså.

13 13 (85) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne D O M : 1. Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet frifinnes. 2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans. Riktig utskrift bekreftes: