Prekenlære. Hva er en preken?

Transkript

1 Prekenlære. Hva er en preken? Prekenlære, eller homiletikk som det heter på fagspråket, er egentlig et fag som hører hjemme på en bibelskole for predikanter. De skal lære forskjellige aktuelle ting om det å være predikant, og dermed angår det vel bare dem? Slik er det imidlertid ikke. For alle kristne er tilhørere til predikanter. Vi er dem som predikanten taler til og som derfor blir nådd og påvirket av det som predikanten sier. Det er få andre som påvirker oss som kristne mer enn predikanten, og som derfor kommer til å få innflytelse på hvordan vårt kristenliv kommer til å utvikle seg. Derfor gjelder det for oss å kunne skille mellom gode og dårlige predikanter, mellom de som gir oss det som virker til det gode og de som gir oss det som virker nedbrytende og ødeleggende for oss som kristne. I 1. Tim taler Paulus om noen som farer med fremmed lære, en lære som Skriften ikke lærer. Bibelens lære kaller han derimot for Kristi sunne ord, og den lære som hører til gudsfrykt. Kristi sunne ord er ord som er gode, sunne og helsebringende for en kristen. Hold deg til dem sier Paulus. Hva forstår vi med en preken? Vi har også andre ord som vi bruker: Å tale eller å forkynne. Med det forstår vi en som ut fra tekster i bibelen lærer og underviser i Guds ord. Han fremfører et budskap som har karakter av å være Guds ord. Han forkynner og forklarer bibelens budskap om Gud Fader, om Sønnen Jesus Kristus og om Den Hellige Ånd. Nehemias 8, 8 De leste opp av Guds ord og tolket den så folket skjønte det som ble lest. Rammen for forkynnelsen er bibelen, her er budskapet gitt. Men forkynneren skal utlegge, forklare og gjøre det aktuelt for tilhøreren. Han må selv være et menneske som ser. Profet. Predikanten i bibelen er ofte en profet. Profeten blir i GT kalt for seer. 1. Kong. 25,5 og 1. Sam. 9,9. Seer i Guds ord leste vi. Å se er det samme som å forstå. Hva var det han så, jo han så hva Gud har talt til meg i sitt ord. Vi møter det i 1. Sam. 3,21 Her ser vi at Guds ord hadde en bestemt gang ut til folket. Gud lot seg se i Silo, det skjedde ved at han åpenbarte sitt ord for Samuel. Samuel hørte og forsto, han så. Så forkynte han dette for folket. Slik var han en profet. Han kunne det fordi han så, slik fikk han en enorm betydning for folket. 1

2 Hva vi forstår med en profet ser vi også i 1. Kor. 14,1 og 3. Her står det for det første at det er en åndelig gave. Det vil si at det er en nådegave, en særlig utrustning fra Gud, en gave til å forkynne. Dernest står det at det består i å tale for mennesker til oppbyggelse, formaning og trøst. Det vil si en gave til å tale bibelens budskap slik at det blir til oppbyggelse, det vil si bygger opp kristenlivet. Det virker til å vekke opp fra søvn og likegyldighet, til å rive oss ut av løgnen og bedragets fangenskap. Det gir mer lys og sannhet i vår tanke og erkjennelse, vår tro blir styrket. Det er en forkynnelse som bringer med seg seirer over det som vil rive ned i en kristens liv. Gjennom formaning blir vi minnet om å leve det livet som vi har fått i Jesus. Se Efes. 4, 1. Å vandre slik det er verdig for det kall dere er kalt med. Verdig betyr: Av samme verdi, at det stemmer overens med, det liv vi har fått i Jesus. Formaning er altså ikke et krav om prestasjon, at vi må ta oss i sammen og leve et hellig liv. Nei, den har til grunn friheten i Kristus, og lærer oss hva denne frihet er og minner oss om å leve i den. Trøstet blir vi når evangeliet om hva Gud er for sine og hva han har gjort for oss i Kristus blir tolket og forklart for oss slik at det blir til virkelig trøst for oss. Hvem kan forkynne slik? 2. Kor. 1, 3 4. Den som selv er blitt trøstet av Gud. Slik taler en profet og predikant, fordi han lever i Guds fortrolige råd og får se disse ting i Ordet. I Ap.gj har vi et godt eksempel på hvordan vi skal forholde oss til all forkynnelse. Vi skal se etter i skriften om det forholder seg slik som det blir sagt. Falske profeter. Jesus og apostlene kommer mange ganger med sterke advarsler mot falske profeter. Matt. 7, 15 Vokt dere for de falske profeter! V Vokt dere, sier Jesus. Han sier vi må passe på oss selv. I Matt. 24, 4 sier han: Se til at ingen fører dere vill. Det er et ansvar som hviler på oss alle, vi må være i stand til å skille mellom sanne og falske profeter og forkynnere. De er falske, men det synes ikke utenpå dem. De har alt i orden ytre sett. De har den rette tittel, de er forkynnere, lærere, prester, pastorer, biskoper. De er ansatt og innsatt, de leser i bibelen, de forkynner med henvisning til Guds ord. Ja de 2

3 sier endog mye som er rett og sant. De er ulver i fåreklær sier Jesus. Derfor er de en fare for dem som er kommet inn på livets vei. Hvorfor er de det? Peter skriver om dette i 2. Pet. 2, 1 De lurer inn vrange lærdommer som fører til fortapelse. Hvordan det kan skje har vi ett eksempel på her: De fornekter den Herre som kjøpte dem. Jesus har kjøpt oss fri fra syndens skyld og syndens makt. Vi er kjøpt fri til å følge ham og leve hans vilje. Tit. 2, Dette er det noen som fornekter, de forsvarer synden og det å leve i synd. De lærer ikke å leve et hellig liv med Jesus, og de lever selv i synd. Slike mennesker er uten samfunn med Jesus, derfor er de styrt av sitt onde hjerte, og er glupske ulver som er ute etter vinning for seg selv. Men det er mulig å avsløre dem, for det er noe som ikke kan lyve. På fruktene skal dere kjenne dem. Livet de lever vil avsløre dem. Er det Jesu sinnelag og Jesu liv de viser frem. Eller er det, det onde hjerte med de syndige lyster som viser seg. Hva det er kan vi lese i Gal. 5, I profeten Esekiel har vi et kapittel hvor han forutsier dommen over de dårlige profetene, det er kap 13. Her gir Guds ord oss mye hjelp til nettopp å ta oss i vare og avsløre det falske og forførende. V 1. Først leser vi hvordan dette ord er kommet til: Herrens ord kom til meg, da var det Herren som talte og profeten hørte og så. Slik gjør de dårlige profetene: V 2. De spår etter sitt eget hjerte, det vil si at det budskapet de forkynner har de tenkt ut selv, selv om de taler med bibelen i hånden og leser fra den. De taler ut fra sin egen fantasi, talegaver, kunnskap og følelser. Men de sier hør Herrens ord. Når de sier det er det fordi de vil at det de taler skal være Herrens ord, de vil det og tror det. For de har stor tro på seg selv og sine gaver. De velsigner seg selv. Slik kan de holde på, og de får mange til å tro på seg. Men det er et bedrag. V 3 For hva sier Herren Herren: Ve over de dårlige profeter. Ve er et utrykk for sorg, bedrøvelse, harme og vrede. De er under Guds dom. For det er noe grunnleggende som mangler dem. Det står i Jerem. 23, 18 og 22. Her taler Herren om å stå i hans fortrolige råd. Det er den fortrolige nærhet til Gud hvor han betror sitt ord til en forkynner, slik at han så og hørte hans ord. Det han ser, det han forstår, det han bærer fram, får han altså ikke fra seg selv, men fra Herren. Gud betror ham sitt ord. De dårlige profeter følger sin egen ånd og syner som de ikke har sett! 3

4 V 4. Følgene blir kristenliv i ruiner, men der trives de falske profeter. De er som rever blant ruiner, på jakt etter bytte for seg selv. Ære, berømmelse og et stort navn. V 5. Det er noe de ikke gjør, det er å bygge opp igjen det som er revet ned. Det er en mur som er et vern omkring Guds folk i striden. Hva er det? Vi leser om det i Jes Frelse, det er frelsen i Jesus Kristus. Det å leve i denne frelse, i omvendelse og tro, er å være innenfor sterke murer, i Guds varetekt. Dette var revet ned, folket var kommet bort fra dette. Omvendelsen var borte, troen på Guds frelse var borte, livet med Gud var borte, men profetene bygde ikke opp ved å forkynne fra Herren, de rev bare ned enda mer. V 6-9. Tomhet og løgn kan høres ut som sannhet, men det blir ikke stadfestet. Det går ikke slik som de sier, for Herrens hånd er i mot dem. De er utenfor og har Gud i mot seg. Dette blir synlig i hvordan det går dem. V Når folket bygger en vegg. Vi forstår at det er noe de gjør imot Guds vilje. Det er et bilde på all den kristelige aktivitet som foregår som ikke er etter Guds vilje. Menighetsbygging kalles det gjerne. Det er det samme vi leser om i Mal. 1, 4. Folket brettet opp ermene og gikk i gang med å bygge Guds rike, men Gud sier: Jeg vil rive ned, for det var noe som var galt. Omvendelsen og troen manglet, virksomheten deres var ikke et resultat av et liv med Gud og det var heller ikke slik han ville det skulle være. Men her ser vi profetene støttet dem som bygde, de strøk på kalk slik at det de bygde ble hvitt og fint. De sa det er flott, det er fint det dere gjør, de var positive og roste dem, enda det de hadde gjort var ubrukelig og mot Guds vilje. Slik er de falske profeter. Ånden bruker Ordet. Marie Monsen som var misjonær i Kina i første halvdel av 1900 tallet, fikk være et redskap til en vekkelse som førte til at tusener av mennesker ble omvendt og fikk ta imot Jesus som sin frelser. Hun forteller at da hun var på besøk hos noen venner ble hun helt uventet spurt om å tale på en møteserie. Denne var forberedt i lang tid med en annen kjent forkynner, men nå var han blitt syk. Hun var en ukjent og ubetydelig liten misjonær, og hun følte seg alt annet enn skikket til dette. Men så var det en ting som sto klart for henne: Ånden bruker ordet. Så ble det løsningen som gjorde at hun torde si ja til å tale. Hun forkynte Ordet og Den Hellige Ånd brukte Ordet til å vekke og frelse mennesker. Dette ble starten på en vekkelse som var dyp og ekte. En vekkelse som ble en Åndens aksjon. I dag møter vi mye forkynnelse som nettopp ikke forkynner Ordet. 4

5 Noen bruker fortellinger og historier på en slik måte at de tar plassen for Guds ord. Historier kan brukes om de kan være med å forklare noe i ordet, men de kan aldri erstatte Guds ord. Andre leser Guds ord, men så bruker de sine egne ord til å forklare og utlegge det slik at det blir mye mennesketanker og det blir ikke Guds ord som får lyde. Så sitter vi igjen med en masse tanker fra predikanten, men hva sier Guds ord? Det betyr ikke at Guds ord blir forkynt dersom prekenen er full av bibelsitater. Eks. Predikanten som kunne hele bibelen utenat. Det er mange som siterer bibelen flittig, men de har ikke noe lys over de ordene de siterer. Dermed får heller ikke tilhøreren se inn i det som disse versene inneholder. Du sitter hele tiden igjen med spørsmålet, men hva betyr dette da? En god preken er slik at vi som tilhørere får lys over ordet, vi får se inn i og forstå noe i Guds ord, og vi blir overbevist av Ordet at det er slik, dette er Guds ord og Guds ord er sannhet. Da skjer det Paulus vitner om i 1 Tess. 1, 5. Ordet ble åpenbart og førte til full overbevisning hos dem som hørte forkynnelsen. Vitnesbyrd. En annen viktig form for preken er vitnesbyrdet. Alle kristne kan vitne. Forskjellen fra en vanlig preken er at dette er mye kortere, men innholdet skal i sin form allikevel være det samme. Et vitnesbyrd er gjerne enkelt og ikke så grundig forberedt som en preken, og vi skal derfor ikke lage for mange regler for det. Men noe er det nødvendig å si også i denne anledning. I Ap.gj. 1, 8 står det et ord av Jesus som også har sin gyldighet for oss. I det Jesus skulle skilles legemlig fra sine disipler gir han dem et trøsteord. Dere skal være mine vitner sier han. Jesu vitner er det vi skal være, et Jesu vitne vitner om Jesus og hans ord. Ap.gj. 4, 20. For at de skulle kunne være slike vitner, var det noe som var helt nødvendig. Dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Når vi hører om kraft tenker vi med en gang på at han skal gjøre oss sterke, sikre, trygge og ovenpå. For vi er så sikre på at det er det vi trenger. Men kraft betyr Ånds kraft. Åndens kraft gjør oss ikke sterke, for det trenger vi ikke være. Men kraften virker i oss. 5

6 Efes Han gir oss å se og forstå i Ordet, han åpenbarer hemmelighetene i Ordet for oss. Han lærer og overbeviser oss, gir oss lys i Ordet. Da får vi noe å vitne om. Og han virker gjennom oss slik at det er han, Ånden som virker på dem som hører vårt vitnesbyrd. Han er sterk når han bruker Ordet. Han er sterk når vi er svake, ja hans kraft blir fullendt i vår svakhet. (2Kor. 12,9) Et vitnesbyrd er å bære fram det vi har fått se og forstå, det vi har fått lys over i Guds ord. Da er det Jesus og hans ord det dreier seg om. Vi må ikke falle i den grøfta at vi tenker at et vitnesbyrd må være spontant, noe vi tar på sparket. Det er slett ikke dumt å forberede et vitnesbyrd, å tenke igjennom og notere ned det vi ønsker å si. Vitnesbyrdet har stor betydning i forsamlingen på flere måter. Apostelen skriver om det i 1. kor 14, 26: Han sier hver enkelt av dere. Vi skal ikke tenke at vi bare skal være passive tilhørere i forsamlingen, men noe av det vi får fra Guds ord gjennom vår daglige bibellesning kan vi dele med de andre når vi kommer sammen. Når vi får noe, og får se noe i Skriften skal vi gjemme det i vårt hjerte, men ikke bare det, vi skal også tenke: Dette kan jeg dele med de andre når vi samles neste gang. En salme det kan gjerne være fra salmenes bok, men også fra vår sangbok. Et vitnesbyrd kan godt være en sang som nettopp har et innhold som vitner om Jesus, eller noen åndelige sannheter, og som nettopp gir utrykk for det vi selv ønsker å si. En lære det er en liten utleggelse eller forklaring av et skriftsted. En åpenbaring er når sannheter i Guds ord har gått opp for oss slik at vi har fått se inn i hva det betyr for oss, i vår situasjon. Guds ord blir aktualisert. Slike ting skal vi få bære fram i vitnesbyrdet. Så noe om hva et vitnesbyrd ikke er: Noen taler mest om seg selv, de vitner om noe de har opplevd. Men det kaller bibelen for å bekjenne. En bekjennelse kan ha noe for seg dersom den er sann, men et vitnesbyrd er det ikke. Andre igjen taler gjerne om noe de vil minne oss andre kristne om at vi bør gjøre. Det er altså en appell til å gjøre noe de mener er nødvendig og godt. Ofte er det bare egne ord, da er det lovisk tale og slett ikke et vitnesbyrd. Det kan være en formaning, men da er det Guds ord som blir forklart og minnet om. 6

7 Lov og evangelium i forkynnelsen. Møte med Gud er prekenes siktepunkt. Men her reiser det seg et spørsmål: Hvordan er denne Gud som vil møte oss i sitt ord. Gud handler på to måter kan vi si. 1 Sam og Job Dermed er vi inne i det som er emnet vårt: Det grunnleggende forhold mellom lov og evangelium, nemlig det at Gud gjør to gjerninger ved sitt ord. Luthers definisjon av forskjellen mellom lov og evangelium finner vi bl.a. i en preken på 5. søndag etter trefoldighet. Her heter det: Lovens preken er alt det som preker om våre synder og Guds vrede, på hvilken måte det enn skjer. Evangeliet derimot er en preken som intet annet viser og gir, enn nåde og tilgivelse i Kristus. Alt det Guds ord som krever, formaner, tilskynder, refser og truer, er Guds hellige lov. Alt det Guds ord som ikke krever noen ting, ikke legger på oss noe som vi skal bære, men bare tilsier, lover og forjetter os Guds nåde for Kristi skyld det er evangeliet. Dette kan jo umiddelbart se ut som en enkel sak. Luther sier imidlertid at den som kan skille rett mellom lov og evangelium, kan kalles doktor i teologi. C. F. Wisløff sier om dette: Om noen tror at man her har en lettvint vei til doktorgraden, så vil erfaringen snart bli læremester. For det faktiske forhold er at en aldri blir utlært i det veldige emne som heter hemmelighetene i lov og evangelium. Artikkel V i konkordieformelen lærer oss at forskjellen mellom lov og evangelium er et særlig herlig lys som tjener til at Guds ord blir rett delt og de hellige profeters og apostlers skrifter riktig forklart og forstått. Det var dette lyset som gikk opp for Luther og som gjorde at han fikk bety så mye for så mange mennesker. I den katolske kirke var lov og evangelium blandet sammen slik at det for de oppriktige sjeler ble en tung, tung byrde som de ikke maktet å bære, men de falske rørte den ikke med en finger. For mange år siden uttalte presten O.V. Senstad at det norske kristenfolk er i ferd med å vende tilbake til det mørke som reformasjonen overvant. Var det sant den gang er det liten grunn til å tro at det er mindre sant i dag. Det forteller oss at dette er svært aktuelt for oss. 7

8 Hva er forskjellen? Guds ord til oss i bibelen er altså både lov og evangelium. Det er ikke i første rekke terminologiske, altså språklige, iakttakelser i Bibelen som har ført til læreren om lov og evangelium. Våre Lutherske fedre var ganske klar over at terminologien ikke uten videre er den samme alle steder i NT. Uttrykksmåten varierer. For eksempel blir ordet evangelium brukt i noe forskjellig mening, Noen ganger om alt Guds ord, andre ganger i mer spesiell forstand, nemlig bare om nådebudskapet. Nei, læren om forskjellen mellom lov og evangelium grunner seg ikke bare på terminologiske iakttakelser. En kan heller si at denne læren er en fortolkningsnøkkel til forståelse av bibelen i det hele tatt. Som vi leste: Forskjellen mellom loven og evangeliet er et særdeles herlig lys som tjener til at Guds ord blir rettelig delt og de hellige profeters og apostlers skrifter blir riktig forklart og forstått. Våre lutherske fedre vil dermed ha sagt at skriften åpner seg for oss når Guds Ånd lærer oss å lese dem som lov og evangelium. Dette har våre lutherske lærefedre uttrykt slik: Loven er Gud når han anklager og dømmer. Evangeliet er Gud når han tilgir og rettferdiggjør. Det er i begge tilfeller Gud du har med å gjøre Gud i hans anklage og dom, og Gud i hans tilgivelse og nåde. Vi skal merke oss det som Luther sa i sitatet vi anførte. Alt det Guds ord som anklager og dømmer, det er Guds lov. Selv om du taler om Jesu kors, så er det loven du forkynner, så fremt du ikke utrykkelig sier at han døde på korset for dine synders skyld. Les Luthers egne ord slik Konkordieformelen gjengir dem: Ja, hvilket alvorligere, forferdeligere vitnesbyrd og preken om Guds vrede over synden gis det, enn nettopp Jesu Kristi, hans Sønns lidelse og død? Men så lenge alt dette preker Guds vrede og forferder mennesket, så lenge er det ennå ikke evangeliet eller Kristi egen preken, men Moses og loven over de ubotferdige. For evangeliet og Kristus er aldeles ikke anordnet og gitt for å forferde og fordømme, men for å trøste og oppreise dem som er forferdet og forsagt. Så langt Luther. Loven er alt det som taler til oss om noe vi skal gjøre eller være. Den peker på oss og sier du. Du skal du må du bør, det dreier seg hele tiden om oss. Det er noe vi må være og gjøre, det er noe vi må klare. Alt er opp til oss, det står og faller med oss. Samme hva det gjelder, når det er noe vi skal gjøre. Da er det loven vi har med å gjøre. Er det en oppfordring til oss om å tro, be mer, overgi oss til Kristus, elske, tilgi eller hva det måtte være så er det loven. Det samme er tilfelle når Jesus blir forkynt for oss som et eksempel. Vi får høre om Jesu grenseløse kjærlighet til 8

9 oss på korset, og så blir det sagt: Burde ikke også du elske ham som har elsket deg så høyt. Evangeliet taler bare om Gud vår Far og Jesus. Det taler om han, hva han er, hva han har gjort. Her rører vi ved en viktig sak. La ingen tro at han taler det rette og sanne evangelium bare i og med at han nevner korset og Golgata. Her er mye tale om Jesu Kristi kors som i virkeligheten er skjult lovforkynneelse. Fordi den mangler det store pro nobis (for oss): Jesus døde for oss, for deg og meg. Kommer ikke dette store for oss klart frem i forkynnelsen, så er det fare for at tilhøreren bare får se Kristus som forbilde idet det liksom heter: Se denne guddommelige kjærlighet, se hvorledes han elsker alle og gir sitt liv i kjærlighet. Glem ikke å klargjøre, ut fra Guds ord, at Jesus døde for våre synderes skyld, som vår stedfortreder. Dersom du glemmer dette, så forkynner du ikke det sanne evangelium. Så gjelder det da å holde loven og evangeliet ut fra hverandre, slik at loven blir forkynt som lov og evangeliet som evangelium. De to må ikke blandes sammen slik at det blir en eneste grøt ut av det. Dessverre er det slik det ofte går. Det lyder verken lov eller evangelium, men en grå alminnelig religiøs talestrøm, som verken kan sønderknuse synderen eller trøste og frelse den fortapte. All forvirring, all åndelig nød, all slapphet og død i våre forsamlinger kommer av at man blander sammen lov og evangelium. Like sikkert som all velsignelse, all kraft, fred og nåde kommer av at evangeliet virkelig lyder som evangelium og loven som Guds sanne lov. Jeg er redd for at mange predikanter tenker alt for lite på disse ting. Hemmelighetene i loven og evangeliet skulle være det emnet vi tenkte på, grunnet over og ba over til stadighet. Så skulle loven bli forkynt med særlig adresse til de sikre, sovende, egenrettferdige og selvtilfredse enten de er egenrettferdige fariseere eller grove syndere slik at de kunne våkne opp og se sin sanne stilling som fortapte syndere under Guds vrede. For loven sier at den som ikke ved omvendelse og tro er blitt et Guds barn, han er fortapt. Men evangeliet skulle uten noe forbehold forkynnes for dem som er forferdet over sine synder, så han kunne se at Jesu Kristi, Guds Sønns blod renser fra all synd. Loven og evangeliet skal altså holdes ut fra hverandre, det må skjelnes mellom dem. Derimot må de ikke skilles fra hverandre! De må bli forkynt i en viss samtidighet med hverandre, ellers vil begge miste sin egenart. Å forkynne lov uten samtidig å forkynne om Jesu som døde for oss, det ville ikke være å 9

10 forkynne Guds hellige lov, det ville bli en moralpreken, det ville bli en slags etisk idealitet, kristelig utenpå religiøsitet eller noe i den stil. Først når ordet om Jesus forkynnes parallelt med det dømmende ord fra Gud i loven, forkynner du Guds lov. Og dersom du forkynner et evangelium som ikke har Guds strenge lov og dom som bakgrunn og forutsetning så forkynner du ikke det sanne bibelske evangelium, men bare en allmennreligiøs søtsuppe som intet har av Guds ords kraft i seg. Noen eksempler fra Skriften. Vi skal nå se på noen skriftsteder og derigjennom forsøke å se hva som er lov og evangelium. 1. Mos. 2, Gud bød mennesket 1. Mos. 3, Dommen over slangen, løfte om han som skal komme. 4. Mos. 6, 24. Herren velsigne deg og bevare deg. 5. Mos. 28, 1 6. Dersom du alle disse velsignelser skal komme over deg Sam. 17, David og Goliat. Matt. 5, 3 9 Salige er de Leser vi det som en betingelse eller løfte? Joh. 3, For så har Gud elsket. Matt. 6, Dette kan av noen leses som et krav andre som løfte. Joh. 7, 38. Den som tror på meg, er dette et betinget løfte? Rom 12, 1. Jeg formaner dere altså, ved Guds miskunn. Å leve livet de eier i J. Jak. 2, Tro og gjerninger. Gud gjør to gjerninger ved sitt ord. Vi sa innledningsvis at Gud gjør to gjerninger ved sitt ord. Dette finner vi uttrykt i 1. Sam. 2, 6. Herren døder og gjør levende, han fører ned i dødsriket og fører opp derfra. Det ord som er oversatt døde er det samme som å drepe. Men når ikke ordet drepe er brukt har det sin grunn. Drepe sier vi når vi tar livet av en flue, da er det pang, så er flua død. Døde er på en annen måte, det er en død som går sakte og skjer over lang tid, ja for en kristen hele livet. Det er en prosess kan vi si, som går for seg, men som hele tiden fører til død. Det finnes ingen livsprosess i dette, bare død. Slik handler Gud ved loven, utelukkende og alltid slik. Han bryter oss ned, knekker oss, hindrer oss, forskrekker oss, gir angst, fortvilelse, mørke og redsel. Han gjør det tungt for oss, vanskelig og håpløst. Dette åpenbarer skriften for oss på mange måter og steder. Blant annet i Dom. 2, Gud var mot dem leser vi, han hjelper dem ikke, trøster dem ikke, han er hard og nådeløs, han døder dem. Han fører ned i dødsrike. 10

11 Gjøre levende er også en prosess, men ikke bare det. Det er noe som skjer i øyeblikket i gjenfødelsen. Peter skriver om det i 1. Pet. 1, 3. Gjenfødt oss til et håp som er liv. Paulus skriver om det samme i Rom. 6, 4 5 og 13. Her taler han om noe som skjedde i dåpen, altså der og da, i øyeblikket. Men det er også noe som skjer tiden, ikke bare i øyeblikket. Det skjer med dem som er blitt levende, en fornyelse, en livsprosess. Rom. 12, 2 Forvandles ved fornyelsen av deres sinn. 2. Kor 4, 16 fornyes vårt indre. Efes 4, 23 bli fornyet i deres ånd og sinn. Kol 3, 10 det nye menneske, det som blir fornyet etter sin skapers bilde, det vokser altså mot sin skaper. Det er tale om en vedvarende gjerning Gud gjør. Og dette skjer mot naturen, mot alle odds, på tross av det ytre menneske. Det er evangeliets gjerning, det er bare evangeliet som gjør levende. Han fører opp fra dødsriket. Gud gjør to gjerninger ved sitt ord, derfor må vi holde dem fra hverandre. Men vi må ikke skille dem, for de hører sammen og virker sammen. Hvordan skal vi se litt på nå. Det naturlige er at vi befinner oss under loven, vi er født under loven (Gal 4, 4) og vi er loviske. Ta en stein og slipp den, den faller alltid ned, går aldri opp. Det er fordi den er under loven, det er det naturlige. Slik er vi og. Det fører til at vi har en urokkelig tro på oss selv, hva vi kan klare. Vi har en dyp innbitt tro på at det skal nok gå bare vi gjør så godt vi kan. Da er vi på lovens side, for loven taler om oss og det vi skal gjøre. Men Gud vet at vi kan ikke bli under loven, derfor må han gjøre det uholdbart for oss under loven. Det må gå helt annerledes for oss enn vi håper at det skal gå. Vi ønsker at det skal lykkes, Gud vil at det skal mislykkes med alt vårt eget. Derfor døder han. For å få oss over til evangeliet. Loven er vår tuktemester til Kristus Gal.3, 24. Steingrunnen s Evangeliet er gaven, det er Guds gjerning alene, han gjør alt, for oss og med oss. Det er mot naturen. Det er steinen som faller oppover, underet, det umulige. Som med Jonas, hva gjorde han? Han sank, om han kavet eller ikke, kjempet eller lot det være. Det betydde ingen ting, han sank. Men Herren han handlet mot naturen, og Jonas ble frelst. Pauls taler om det samme i Efes. 2. Det naturlige går bare nedover. Men det er noe som vender det hele. Men Gud. Så skal vi se på en del kristne ord og begreper for å se hvor de hører hjemme i denne sammenhengen. Rettferdiggjørelse: Først et lite utdrag fra Steingrunnen av Bo Giertz s Jeg er en troende, jeg har gitt Jesus mitt hjerte sier kapellanen, dette er i og for seg evangeliske utrykk, men her er det blitt til en lovgjerning. 11

12 Helliggjørelse Ord som ofte dukker opp i den sammenheng er lydighet ta det alvorlig overgi seg til Gud Åndsdåp. Lydighet: 1. Pet. 1, 1 2. Her ser vi at helliggjørelse og lydighet er nevnt sammen. Helliggjørelse viser seg altså i lydighet mot Herren. Enkelte ganger hører vi det som en oppfordring, vi må være lydige. Da er det lovens ord, det fører ikke til lydighet, men til selvstrev som fører til død. Peter skriver ikke slik, han sier dere er utvalgt til lydighet, det er altså noe Gud virker i dem som lever i Jesus Kristus. Det kommer av troslivet ikke av selvstrev. Ta det alvorlig: 1. Kor. 15, 34. Dette er også en lovgjerning, tenker vi at det skal bli bedre med vårt kristenliv bare vi tar det mer alvorlig. Da skiller vi ikke mellom lov og evangelium. Det er Gud som gir alt, ved sitt ord, også alvor. Overgi seg til Gud: Et slikt utrykk finner vi ikke i bibelen, og en slik tanke er lovisk, den hører ikke hjemme i evangeliet. Åndens dåp: Dette blir i enkelte sammenhenger holdt fram som en ekstra opplevelse som den kristen må oppleve for å bli helliggjort. Gjenfødelse er da en ting, Åndens dåp noe annet. Så er det altså en bestemt opplevelse man må ha, i tillegg til evangeliet. Det er å blande lov og evangelium. I Efes. 1, skiver Paulus om hvordan vi får Den Hellige Ånd. Vi vil illustrere dette med et oppsett av lovens gjerning og evangeliets gjerning: 12

13 Profeten Hosea. Innledning. Profeten Hosea hører til de eldste av profetene. Han var profet i en lang periode på over 65 år. Samtidig med ham virket også profetene Jesaja, Joel, Amos og Mika. Man antar at han var i virksomhet i tiden mellom 810 og 724 før Kristus. Hans virkeområde var bare i nord riket, Israel. Hans tid som profet var en lang tid full av lidelser og prøvelser for en trofast Herrens tjener. Landet Israel befant seg i en tilstand av oppløsning og frafall på det åndelige område. De drev åpenlys avgudsdyrkelse, de tilbad gullkalven og andre avguder, samtidig som de i det ytre holdt seg til Moseloven. De hadde velstand og gode tider, dette hadde ført til et liv i overflod, fest og nytelse. Noe som igjen førte til at de foraktet Herrens ord og fulgte sine lyster og innfall i stedet. Guds ord ble ikke hørt og ikke tatt alvorlig. Det ble avvist med den største selvfølgelighet, det var bare profet pjatt, profeten var en dåre og en vanvittig. Kap Kapittel. 1. Herrens ord kom til Hosea i den tiden da Jeroboam, Joas sønn var konge i Israel. Jeroboam var en dårlig konge det kan vi lese om i 2. Kongb Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, hvorfor? Han vendte ikke om, det ble ingen omvendelse i hans liv. Han gjorde det samme som alle de andre kongene før han hadde gjort. Det som begynte med Jeroboam, Nebats sønn. Vi leser om han i 1. Kongb For å samle folket om seg selv, og hindre at de dro til Jerusalem, bygde han to gullkalver som han ga til folket for at de skulle tilbe Gud i dem. V Han innsatte hvem han selv ville til prester, v Han arrangerte fest i likhet med den som holdes i Juda, den som Herren hadde forordnet, v Han ofret, en kopiering av de offer som Herren hadde befalt, men etter sitt eget hode, v. 33. Slik kom utroskapen mot Herren tilsyne, og alt dette fortsatte Jeroboam med, han vendte seg ikke bort fra noen av de synder som forfedrene hadde gjort. Dette taler til oss om hvordan er det med oss, følger vi etter andre mennesker i deres synder eller følger vi etter Herren så vi vender oss bort fra det onde. 13

14 V 2 3. Da Herren begynte å tale til Hosea skjedde det på en særskilt måte. Han fikk ikke et budskap han skulle gå med i form av ord, men han skulle gjøre en profetisk handling. Gud hadde et klart og bestemt budskap til dette folket, og dette forkynte han gjennom en handling fra profeten. Han fikk beskjed om å ta en horkvinne, en prostituert, til hustru. For slik er det med Israel i forhold til meg, sier Herren. Landet er utro, de driver hor og følger ikke Herren. I det ytre kunne det se ut som alt var rett, de holdt gudstjeneste, de ofret, de hadde prester, de tilbad, ja var da ikke alt som det skulle være? Nei, for det var etter deres eget hode. Slik og for oss; vår tro, vår kunnskap, vår erkjennelse, vår overbevisning, vår tilbedelse, hele vårt kristenliv må være etter Guds ord, slik han har forordnet det og ikke etter vårt eget hode. Derfor trenger vi stadig på nytt og på nytt å bli ført tilbake til Ordet, slik at vi vender oss bort fra våre egne tanker slik Herren sier i Jes Å leve med Gud uten å holde seg til ham og hans ord, er utroskap på linje med at en mann har en hustru som selger seg til andre menn. Derfor skulle profeten ha en slik hustru, for slik var Israel mot Herren. Dette var den første profetiske handling. V 3-5. Den andre profetiske handling følger når Hosea får en sønn med den utro kvinnen. Da sier Herren; kall ham Jisre`el! Det betyr; Gud sår. Meningen med dette er at dette barnet skal ved det at det er til, vitne for folket om den dom som står foran dem. Utroskapen førte til barn, noe som i bibelen ofte betyr at slik vi lever får følger. Vi skal høste det vi sår. Israels utroskap fører også til at de får høste det de har sådd. Gud lar dem ikke fortsette med sin utroskap uforstyrret, han griper inn. Han vil la fiende hærer komme og overvinne Israel, og folket skal bli bortført, og sådd ut blant hedningene. Senere fikk Hosea en datter. Også hennes fødsel var en fortsettelse av den profetisk handling. Hun skulle hete Lo Ruhama. Det betyr; den som ikke får miskunn. For jeg vil ikke miskunne meg over Israels hus, så jeg skulle tilgi dem. Den dom som Gud hadde sagt skulle komme, kunne de ikke hindre, den skulle komme. Dette barnet skulle med sitt liv være et vitne om dette. V 8 9. Etter dette fikk Hosea en sønn til med hor kvinnen. Igjen taler Herren til profeten: Kall ham Lo Ammi! Det betyr; ikke mitt folk. For, sier Herren, dere er ikke mitt folk, og jeg vil ikke tilhøre dere. 14

15 Dette er følgene av deres utroskap. De mente de levde rett med Gud, at de var hans folk, at alt var rett med dem. På samme måte kan vi i dag også kalle oss kristne, være overbevist om at vi er Guds barn og har det rett med Gud. Mens sannheten er at vi ikke er hans folk og han ikke vil tilhøre oss. Dette var sannheten for Israels folket. Hva er årsaken til at noe slikt kan skje? De levde ikke med Gud etter hans ord, men etter sitt eget hode. V Midt i disse dystre profetier dukker det likevel opp noe nytt, et løfte om noe stort som skal skje. En veldig kontrast til den mørke doms profetien. Hva er dette? Det begynner med et likevel. Det er det samme som møter oss i Efes Der skriver apostelen etter at han har talt om hvordan vi er av naturen, hvor håpløs og mørk vår situasjon er - Men Gud det er en som er mektig til å gripe inn På tross av Israels troløshet vil Herren gjøre en gjerning som får store konsekvenser. Følgene er sier profeten at på det sted hvor det ble sagt til dem: Dere er ikke mitt folk! skal det bli sagt til dem: Den levende Guds barn. Hva er det profeten forkynner her? Det er løfte om Messias, Jesus, og hvordan hedningene ved ham skal bli Guds folk. Dette skriver Paulus om i Rom og Efes og 13. Men det er ikke bare dette det tales om. Israel og Juda som ble skilt og levde atskilt i fiendskap skulle igjen bli forent i en høvding. Dette er også en profeti om det som skal skje når jødene tar i mot Jesus som sin Messias. Da skal de bli forent i ham, da skal det komme en ny storhets tid for Guds folk, hvor evangeliet skal ha fremgang på jorden. Dette skriver Paulus om i Rom , 15, Kapittel 2. I dette kapittelet møter vi Guds tale til folket gjennom profeten. V 1. Si da til så kommer adressen. Legg merke til hvordan Gud bruker disse navnene. Først var det: Lo Ammi ikke mitt folk Nå sier han: Ammi mitt folk.. På samme måte med Lo Ruhama den som ikke har fått miskunn. Ruhama du som har fått miskunn. Med dette understreker Gud at de er hans folk som har fått miskunn. Gud vil vise barmhjertighet, men hvordan? V 2. Gud kaller Israel for; deres mor. Han vil vise barmhjertighet ved å gå i rette med henne. Det måtte bli et alvorlig oppgjør fordi forholdet mellom dem var ikke rett. Utroskap var grunnen ser vi videre i verset. 15

16 Det var særlig avgudsdyrkelse på forskjellige måter som var årsak til dette ser vi i v 8, 11, og 13. Hvordan vil Gud gå frem? Han vil hindre dem i deres ugudelige ferd, v 6. Han vil gjøre dem til skamme i sin synd, v 10. Han vil gjøre ende på deres gleder i synden, v 11. Han vil ødelegge deres lykke i synden, for å omvende dem. Dette er Guds miskunn, fordi hensikten er ikke ond, men god. Dette ser vi fra v 14 og utover. Ut i ørkenen, det er inn i trengsel, lidelse, ulykke og fortvilelse. Der vil han tale vennlig til henne, forkynne evangeliet. Vingårene tilbake, det er gleden, rikdommen, ikke den som de hadde hatt før i denne verden, men gleden og rikdommen i Herren. Det er dette Paulus skriver om i Efes Gud har i sin nåde en overveldende rikdom av godhet han vil gi oss. Derfor har han satt sine i Kristus Jesus, for der kan han vise dem sin godhet. - Akors dal, det betyr ulykkens dal, det var dit hvor Herren hadde ført dem. - En håpets dør, inngangen til håpet. Slik handler Gud med oss mennesker også i dag. Han fører oss inn i trengsel og motgang, han gjør oss ulykkelige, men han gjør det ikke for å ødelegge oss. Nei han gjør ulykkens dal til en håpets dør, fordi det gjør noe med oss. Vi får bruk for Herren og for hans frelse; Jesus Kristus. Da skjer det som v 16 taler om, vi begynner å rope etter Herren, påkalle ham, for vi vil være hans. Da vil det skje at Gud frir oss fra syndens makt, og fra å tjene avgudene. HAN forløser og utfrir oss, og han lar sin velsignelse strømme over oss i et nytt liv som er livssamfunnet med ham. V Kapittel 3. V 1. Her får igjen profeten befaling om en profetisk handling. Han skulle gå og kjøpe seg en kvinne. Ikke en hvilken som helst, men en som er elsket av sin venn og likevel er utro mot han. At hun var i den stilling at hun hadde en venn som elsket henne, viser at hun var i en god situasjon. Men allikevel var hun utro mot han. Det viser hvor dypt hennes fall var. En slik kvinne skulle profeten kjøpe og ta hjem til seg. For hun skulle være et bilde av Israel, Guds folk. Herren sier: Likesom Herren elsker Israels barn, men de vender seg til andre guder og elsker rosinkaker. Rosinkakene ble brukt i Ba`al dyrkelsen. 16

17 Ba`al var sammen med Astarte to av avgudene som hedningfolket rundt Israel dyrket. Begge var fruktbarhets guder, hvor Ba`al var han og Astarte hans make. De ble dyrket med offerfester hvor også utukt og menneske ofring hørte med. Hva var det som gjorde dette så forførende for Israel. Det var det at de fritt kunne leve etter sine syndige lyster. Fri utfoldelse, uten noen hemninger, også av de seksuelle drifter. Det var fest og lek og glede som fulgte med avgudsdyrkelsen. Samtidig som de trodde at disse avgudene var høyere makter som kunne beskytte og velsigne dem slik at syndelivet ikke fikk noen onde følger. Vi har et eksempel på dette i Dommernes bok Dette folk som var Guds folk, forlot Herren, sine fedres Gud, de søkte sin lykke i avgudene og livet etter sine lyster. Men Gud lot det ikke lykkes for dem, det ser vi her. Det var Guds Barmhjertighet at han gjorde slik med dem. V 2-3Det er det samme vi møter her i Herrens budskap til sitt folk gjennom profeten. Profeten skulle kjøpe denne utro kvinnen og tok henne med hjem. Hvorfor det? Hun skulle sitte der innestengt og være forhindret fra å leve i utroskap. Ved det ble hun et forbilde på hva Herren ville gjøre med Israel. Han vil sørge for å sperre dem inne på en slik måte at gleden i synden blir tatt fra dem. Hva fører det til? At det kommer et deretter det kommer noe nytt inn i deres liv som aldri hadde kommet uten Herrens inngripen. Det kommer sann omvendelse. Bevende skal de søke Herren og hans gaver i de siste dager. Herren er her som over alt ellers i GT. - Jesus. Gud bøyer dem ved tukten så de blir små og skjelvende innfor ham, da blir Jesus, stedfortrederen dyrebar. Hva har dette å si oss i dag? Vi står overfor de samme fristelser som Israels folket. Vi lever i en verden hvor fri seksuell utfoldelse lovprises og praktiseres av ung og gammel. Det regnes som helt naturlig og en lek. Synd eksisterer ikke. Samtidig som at man gjør alt man kan for å hindre at dette livet får noen onde følger. Det kan se ut som dette lykkes så bra i vår tid. Samfunnet er helt gjennomsyret av dette. Dette er en farlig fristelse for oss kristne. Det er mange som er blitt dratt med og begynt å tenke og leve slik som verden gjør på dette område. Det begynner med de unge, de får seg kjæreste som de lever sammen med. Men en kjæreste er ikke en ektefelle. Voksne mennesker finner seg en venn som de lever sammen med. Men en venn er ikke en ektefelle. Det kalles hor, for det er å bruke sitt legeme til å tjene synden og krenke vår herre Jesus Kristus. 17

18 Her er frafallet stort blant de kristne i vår tid. Det er Ba`al dyrkelsen i moderne form. Det har en enorm makt over mennesker i dag, en kolossal utbredelse over hele verden. Hvorfor er dette så galt? De er jo glade i hverandre blir det hevdet, det er jo kjærlighet sies det. Svaret på dette finner vi i skapelses beretningen. Men først skal vi se hva som står i 1. Kor Det legeme vi har fått, er for Herren, står det her. Det vil si det er hans sinnelag, hans vesen, hans vilje, hans tanker, ja vi kan si hans liv, som skal komme til utrykk i våre liv. Derfor skal vi ikke drive hor, for det er vår Herres rake motsetning. Hvorfor det kan vi spørre. Det finner vi svar på ved å gå til 1. Mos Gud sa: La oss gjøre mennesker. Oss er her Faderen Sønnen Ånden. Gud er en og samtidig tre. Det er en Gud som er tre og tre som er en. Treenigheten. Gud skaper mennesket i entall til mann og kvinne, det er to. I kap 2. v 24. innstifter Gud ekteskapet og sier: De to skal være ett kjød. En mann og en kvinne, de som er to, skal leve sammen i ekteskap og der være ett. I denne enhet skal det råde kjærlighet, trofasthet, hengivelse, tjenestevillighet, hjelpsomhet, ansvar osv. slik som det er i Gud mellom Fader, Sønn og Ånd. Slik er ekteskapet et bilde av Gud vår skaper, og slik blir legemet for Herren. Derfor er ikke legemet for hor, for Gud er ikke en Gud som er utro. Synd er en fordervelse av det skapte, et vrengebilde av det gode. Det er et motstykke, et anti - Gud vesen som har fiendskapet til Gud i seg. Derfor kan ikke synd forenes med Gud. Derfor taler Herren til dem som lever i synden til alle tider slik vi leser i Kap Derfor går det slik med dem Gud tar seg av som vi leser her i v 4 og 5. Gud tar oss til side, inn i tenkeboksen, der hvor Ånden taler gjennom ordet. Det føre til en ny kurs i livet, ny erkjennelse, nytt syn på tingene, på oss selv. I stedet for å søke synden, vender vi om fra den. I stedet for å forkaste Herren søker vi ham og David vår konge, det er Jesus Kristus. Bevende skal de søke Herren og hans gaver i de siste dager. Kapittel 8. 18

19 V 1-2. I dette kapittelet har budskapet adresse til Herrens hus, til et folk som roper: Min Gud. Vi israelitter kjenner deg. Da skulle en jo tro at alt ligger til rette for at det var et godt forhold til Gud. V 3. Men det er allikevel ikke så. Israel har støtt det gode fra seg, sier Herren om dem. Hvordan får vi vite i det som følger. V 4. De har valgt seg konger, som ikke kom fra meg. De valgte høvdinger uten at jeg visste om det. Dette var noe de ordnet med selv. Da Israel fikk sine første konger var det annerledes. I 1. Sam. 16. leser vi om hvordan David ble salvet til konge. Her er det Herren som handler. V 1. Han sender profeten Samuel av sted med tydelig beskjed om hvor han skal gå. V 7. Da profeten er kommet fram og ser Isais sønner tror han at han vet hvem som skal salves, men Herren irettesetter han. V Så viser det seg til sist at den Herren har utvalgt er en ingen regnet med, han var ikke engang sendt bud etter. Men da David kom sa Herren: Stå opp og salv ham, for han er det. Dette var ikke noe Samuel kunne ordnet selv, han ville valgt feil mann. På samme måte er Guds folk til alle tider helt avhengige av Herrens ledelse for å finne de rette ledere. Dette brydde ikke disse som var så gudelige i munnen seg noe om. V 5. De drev avgudsdyrkelse med en kalv. De mente at det gikk godt an å kombinere avgudsdyrkelse og å tilbe Gud. De trodde jo på Gud, de gjorde alt det de skulle gjøre for å tilbe han. De sørget for offer og bønner. Så hvorfor skulle det gjøre noe, om de hadde en avgud eller to? Ja, slik er det nok mange som tenker i dag og. Man sørger for at alt er i orden sånn utenpå. Går på møte, ber litt, leser i bibelen litt, jobber ikke om søndagen for å nevne noe. Men samtidig har man også sine avguder. Pengekjærhet er en slik. Kol Det er gullkalven i vår tid. Hensynet til økonomien går foran alt. Og det faller dem aldri inn å tenke at dette er galt. Motbydelig! Slik er Guds reaksjon på dette. Og derfor er hans dom også så klar: V 14. Israel glemte sin skaper. Men i dette frafallet var de meget aktive. Han bygde seg palasser, praktverk til gudsdyrkelsens ære. Juda bygde seg mange befestede byer. Det var imponerende festningsverk som viste deres gudsdyrkelses makt og styrke. Alt var så imponerende og flott. Men det var ikke av Gud, det var alt sammen menneskeverk. Derfor sier Herren: Men jeg vil sende ild mot hans byer, og den skal fortære palassene. 19

20 Alt de som vi mennesker bygger i syndens tjeneste, men i Guds navn, er under dommen. Det kommer en dag da det skal åpenbares at det ikke kan bli stående. Herrens ild skal fortære det. Slik er det med alt som er bygget i kjødet og ikke på den grunnvoll som Herren har lagt, på Kristus. Bare det som er bygd slik at det helt og fullt er i samsvar med Guds faste grunnvoll, som er samfunn med Gud i Kristus, er av Gud og blir stående. 1. Kor Kapittel 9. V 1. Dette kapittel begynner med en sterk oppfordring til ikke å glede seg. Hvorfor det? Israel opplevde velstand, framgang og lykke. Det var gode økonomiske tider for landet, for handel og næringsliv. Allikevel var det ingen grunn til å juble. For du har forlatt din Gud i hor. Vi skal legge merke til din Gud. Israel var Guds folk, det var det folk Gud hadde forløst med sin sterke hånd. Israel er et forbilde på de kristne, de som er blitt frelst ved troen på Jesus. Dette folket var utro, de holdt seg ikke til sin Gud. Det viste seg på to måter, de hadde ikke tillit til Gud, de trodde ikke på ham, de var vantro, og de fulgte ikke hans ord og bud. De elsket horelønn sier Herren. Det vil si at de hadde mer tro på at det skulle gå dem godt om de fulgte sine egne tanker og planer. De var overbevist om at de visste best selv, og at det var dumt å høre på Herren. Derfor lyder ordet til dem fra profeten i V 17. Min Gud skal forkaste dem, fordi de ikke har hørt på ham. Gjennom dette taler Gud også til oss som er hans folk i dag. Også i dag er vantro utroskap, og det er å forlate Herren, å ikke ville høre på hans ord i bibelen. V 2-6. Fordi de hadde forlatt sin Gud, var deres velstand falsk. Det var ikke Guds velsignelse som hadde gjort dem rike, men deres utroskap. I Ordspr leser vi om hva som gjør et menneske rik. Det er alene Herrens velsignelse, eget strev, det vil si alt vi finner på av egne planer, borte fra Gud, legger ikke noe til, tvert imot. Derfor sier Herren at han vil ødelegge deres lykke, det vil han gjøre på flere måter. 1. V 2. Han vil ta fra dem brødet og vinen. Dette er den åndelige føde gitt i hans ord. Brødet og vinen er ofte et bilde på evangeliet, ordet om Jesus. Det skulle de miste. 2. V 3. De skal ikke bli boende i Herrens land, men vende tilbake til Egypt. Dette er også et bilde på noe som gjelder for de kristne til alle tider. 20

21 Herrens land, det er Kanaans land. Salm Det er et bilde på det rike og gode liv som vi får del i gjennom troen på Jesus. Det at vi får høre ham til og leve under ham i hans rike. At Jesus er vår rettferdighet, vår forløsning, vår frihet og vår hjelper og vårt vern. Alt dette mister den som er utro, i stedet havner de i Egypt. Det er trellelandet, der Guds folk må lide ondt under syndens herredømme. 3. V 4-5. De har ikke noe offer som behager Gud. De skal ikke ofre vin til drikkoffer for Herren, deres slaktoffer skal ikke behage ham. Hvorfor var det slik? Alle offer peker fram i mot og har sin oppfyllelse i Jesus. Heb Han ble ofret en gang for alle for å bortta våre synder. Dette viser at den som er utro mot Herren mister Jesus som sin stedfortreder, han har ikke lenger Jesus i mellom seg og Gud. Uten Jesus er alt vi gjør bare synd, derfor har heller ikke Gud behag i noe som kommer fra et slikt menneske. 4. V 6. Dette verset er et utrykk for tomheten og forlattheten hos det menneske som er falt fra Gud. De blir fanget inn av verden og deres Guds liv er bare ruiner. 5. V 7 8. Staffedommens og gjengjeldelsens dager er kommet forkynner profeten. Og det på en måte som Israel skal få merke. Deres profeter er dåre, de er vanvittige. Landet er fullt av falske profeter som taler løgn og forfører folket. Frafall fra Herren fører til at vi blir overgitt til vrang lærere. Det er dette profeten Esekiel taler så sterkt om i kap. 13. v. 3. de taler det de har fra seg selv, og ikke Herren, 4. de er bare ute etter å oppnå fordeler for seg selv, 6 og 7. De sier; dette sier Herren, men de har det fra seg selv, 10. Det som folket gjorde i synd mot Herren, og som skulle refses og fordømmes, ble av profetene gjort hvitt, de roste det og talte vel om det. Men slik ble de til en fuglefangersnare på alle sine veier. De forførte folket, fikk dem til å tro løgnen. Og resultatet ble at det er fiendskap i hans Guds hus. Der fantes ikke Guds fred, bare fiendskap mot Gud. Slik er situasjonen over alt hvor frafallet fra Gud er. 6. V Dette er talt om et folk som gledet seg og jublet over at alt sto bra til. Da blir kontrasten stor til det Gud så: De er sunket dypt i fordervelse, som i Gibeas dager. Hva som skjedde da kan vi lese om i Dom Gud så i dette Israels store synd. Kvinnen er i bibelen et bilde på Guds menighet. Like ond og forferdelig som skjendingen av denne kvinnen, var den forførelse til frafall som var foregått i Guds folk. Guds folk var overgitt til synden og mørkets makt, til ondskapens 21

22 åndehær i himmelrommet. Det er det som skjer i frafallet bort fra Gud. De som var en glede for sin skaper blir avskyelige under syndens herredømme. 7. V Den neste følge av frafallet som profeten forkynner er at de skal bli barnløse. Barn kalles i bibelen for livsfrukt. Salme Det er også et bilde på å bære frukt som kristen. Frukt det er at andre mennesker får møte Jesus gjennom oss. Dette var det som blir borte i frafallet. Det skjedde med Israel, det skjer i dag om vi faller fra Jesus i troløshet. For da forlater han oss. Ve dem når jeg forlater dem. 8. Til sist forkynnes igjen: Dommen må komme. For deres onde gjerningers skyld vil jeg drive dem ut av mitt hus. Jeg vil ikke elske dem mer. Deres førere er opprørere. Min Gud skal forkaste dem, fordi de ikke har hørt på ham. De skal vanke om blant folkene som flyktninger. De er flyktninger fra Gud som Kain. 1. M Dette lærer oss noe grunnleggende om frafallet og dets følger som er like aktuelt og sant for oss som lever i dag. Kapittel 10. V 1. Israel er Guds folk, de har fått mye av Guds velsignelse. Derfor har det gått dem godt. De er blitt et frodig vintre, som bærer frukt. De hadde fått velstand, materielt og åndelig. Slik er det også i våre nordiske land. Gud har vært meget god mot oss, og det har ført til stor åndelig velsignelse, vi er blitt betrodd mye lys i Guds ord, og mange gode forkynnere og lærere. Men hva skjedde? Jo mer frukt han fikk, dess flere altere bygde han. Jo bedre det gikk med landet hans, dess vakrere billedstøtter gjorde han seg. Det er altså Guds folk, de kristne det er tale om her. Alt det gode de fikk, førte ikke til at de ble trofaste hos sin Gud, men de begynte å tjene synden. De ble avgudsdyrkere i Guds navn. Gudsdyrkelsen fikk et nytt innhold, det kom noe inn som Gud ikke kunne tåle. Det var et frafall, men Israel skjønte det ikke. Slik har det gått også i veldig mange av våre kristne forsamlinger. Det å avstå fra synden og følge Jesus i det gode ble forlatt. I stedet begynte syndene å få fritt spillerom. Og det som er alvorlig er at det skjer fordekt, slik at synd ikke lenger kalles ond, men god. Mørke kalles for lys. Samtidig forkastes deler av Guds ord, det kalles ondt. Lyset blir til mørke. V 2 De ble avgudsdyrkere i Guds navn. De synes Gud må være fornøyd med å være en blant flere. Men Guds ord er klart på dette punkt. 22