AKTIV SAKSSTYRING I TVISTELOVEN

Transkript

1 AKTIV SAKSSTYRING I TVISTELOVEN Kandidatnummer: 553 og 610 Leveringsfrist: 25. april 2008 Til sammen ord

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Hva er aktiv saksstyring? Grenseflaten mot aktiv saksstyring Bakgrunn Oppgavens videre fremstilling GENERELLE REGLER OM AKTIV SAKSSTYRING Rettens plikt til aktiv saksstyring Oversikt Plan og oppfølging Fristsetting Kompetansefordeling Mangelfull saksstyring Oversikt Bakteppet for Reaksjon ved manglende saksstyring AKTIV SAKSSTYRING I ALLMENNPROSESSEN Oversikt Krav til kvalitet på saksforberedelsen i allmennprosessen Rettens innledende plikter Planleggingsmøtet Rettens plikter frem til avsluttet saksforberedelse Forberedelse av hovedforhandlingen Aktiv saksstyring knyttet til hovedforhandlingen i allmennprosessen I

3 3.3.1 Oversikt Aktiv saksstyring ved åpning av hovedforhandlingen Rettens plikter og virkemidler under hovedforhandlingen AKTIV SAKSSTYRING I ANDRE PROSESSFORMER Oversikt Aktiv saksstyring i småkravsprosessen Særlige utfordringer ved aktiv saksstyring i småkravsprosessen Aktiv saksstyring under saksforberedelsen i småkravsprosessen Aktiv saksstyring under den muntlige sluttbehandlingen i småkravsprosessen Aktiv saksstyring under ankebehandlingen av små krav Aktiv saksstyring i gruppeprosessen Oversikt Generelle saksstyringsregler i gruppeprosessen Særlige saksstyringsregler i gruppeprosessen Aktiv saksstyring i indispositive saker Aktiv saksstyring ved rettslig prøving av administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren62 5 AKTIV SAKSSTYRING I ANDRE INSTANSER Oversikt Aktiv saksstyring i Høyesterett Oversikt Aktiv saksstyring under saksforberedelsen i Høyesterett Aktiv saksstyring under den muntlige ankeforhandlingen i Høyesterett Aktiv saksstyring i forliksrådet Aktiv saksstyring under saksforberedelsen i forliksrådet Aktiv saksstyring under forliksmøtet HVORDAN PÅVIRKER RETTENS AKTIVE SAKSSTYRING VEILEDNINGSPLIKTEN I 11-5?...69 II

4 6.1 Aktiv saksstyring versus prosessuell veiledning Aktiv saksstyring versus materiell veiledning AKTIV SAKSSTYRING I ET KOMPARATIVT PERSPEKTIV Oversikt England Oversikt Aktiv saksstyring under saksforberedelsen i England Aktiv saksstyring under hovedforhandlingen i England Tyskland Oversikt Aktiv saksstyring under saksforberedelsen i Tyskland Aktiv saksstyring under hovedforhandlingen i Tyskland Sverige Oversikt Aktiv saksstyring under saksforberedelsen i Sverige Aktiv saksstyring under hovedforhandlingen i Sverige Danmark Oversikt Aktiv saksstyring under saksforberedelsen i Danmark Aktiv saksstyring under hovedforhandlingen i Danmark LITTERATURLISTE Norske rettskilder Lover Forarbeider Juridisk litteratur Nettbaserte kilder Utenlandske rettskilder...87 III

5 8.2.1 Generelt England Tyskland Sverige Danmark...89 IV

6 1 Innledning 1.1 Hva er aktiv saksstyring? Tvisteloven 1 innfører aktiv saksstyring som et nytt grunnprinsipp i sivilprosessen. Det er et virkemiddel for å effektivisere den sivile rettergangen, samt gjøre den mer forsvarlig, konsentrert og proporsjonal med tvistens omfang og vanskelighetsgrad. 2 Retten pålegges i større grad en aktiv og styrende rolle i alle saker, som for partene skal bidra til en rimeligere, hurtigere og mer tilgjengelig rettergang. Aktiv saksstyring er ikke legaldefinert i tvisteloven, men kjernen er at retten har ansvar for å strukturere saksbehandlingen. Sentrale elementer som initiativ, planlegging, styring og tilrettelegging utgjør ledd i struktureringen. Plikten til aktiv saksstyring er lovfestet i generalklausulen 11-6, mens enkeltbestemmelser konkretiserer saksstyringsplikten ytterligere, avhengig av sakens stadium og prosessform. Det lovtekniske valget beror på et behov for klare regler som tydeliggjør innholdet i saksstyringsplikten, som følge av kulturendringen aktiv saksstyring medfører for rettens aktører. 3 I allmennprosessen er saksstyringsplikten hovedsakelig konkretisert i 9-4, 9-11 og 9-13, mens i småkravsprosessen er 10-2 og 10-3 sentrale bestemmelser. Hovedansvaret for saksfremdriften ligger hos retten, som skal legge en tids- og innholdsmessig plan for behandlingen av saken, og kontrollere at planen etterleves av partene, jf Retten skal initiere kontakt med partene, treffe beslutninger og aktivt styre slik at nødvendig struktur oppnås og fokus tidlig rettes mot de sentrale tvistespørsmålene. Redskaper for dette er blant annet fristsetting etter 11-6 annet ledd, og 1 Lov av 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven). 2 NOU 2001:32 Rett på sak Bind A s NOU 2001:32 Bind A s

7 planleggingsmøte etter 9-4 i allmennprosessen. Dommeren har ansvaret for å beramme den muntlige forhandlingen innen fristene i 9-4 annet ledd bokstav h og 10-4 første ledd, og styre forberedelsen slik at avholdelse innen fristen er forsvarlig. Under hovedeller ankeforhandlingen skal dommeren kontrollere at alt er tilrettelagt, og konsentrere forhandlingen slik det er lagt opp til i saksforberedelsen, jf Domstollederen skal påse at plikten til aktiv saksstyring etterleves, og gripe inn dersom en dommer ikke oppfyller plikten, jf Grenseflaten mot aktiv saksstyring For å gi en helhetlig fremstilling av aktiv saksstyring behandles også nært beslektede regler. Disse er ikke direkte aktiv saksstyring, men konsekvenser eller nødvendige oppgaver i forbindelse med saksstyringen. Dette gjelder for eksempel reglene om preklusjon, jf. 9-16, fristforelegg, jf annet ledd, og sakskostnader, jf bokstav c. De alminnelige bevisbegrensningene i kapittel 21 legger føringer på utøvelsen av saksstyringen, men avskjæring i medhold av disse kan også være en konsekvens av at retten overholder plikten til aktiv saksstyring. En annen mulig konsekvens av utøvet saksstyring, er aktivisering av rettens plikt til veiledning. Aktiv saksstyring og rettens veiledningsplikt etter 11-5 er to forskjellige virkemidler for å påvirke prosessen. Saksstyringen skal primært sikre en konsentrert, effektiv og proporsjonal prosess, materiell veiledning skal sikre riktige avgjørelser, mens prosessuell veiledning skal forhindre feil som påfører partene unødig rettstap. Fordi retten som følge av saksstyringsplikten tidlig setter seg grundig inn i saken, vil den være i bedre stand til å veilede partene fra sakens begynnelse. Slik kan det rent faktisk være en sammenheng mellom aktiv saksstyring og veiledningsplikten. 4 Dette behandles nærmere i punkt 6. 4 NOU 2001:32 Bind A s

8 Aktiv saksstyring er videre et virkemiddel for at prinsippene om proporsjonalitet og konsentrasjon skal få større gjennomslagskraft i prosessen. De nevnte prinsipper legger føringer på hva dommeren skal vektlegge i sin styring. Styrkingen av proporsjonalitetsprinsippet, jf. 1-1 annet ledd fjerde strekpunkt, skal føre til at behandlingen står i et rimelig forhold til sakens størrelse og dens viktighet for partene og samfunnet. Prinsippet danner bakteppet for småkravsprosessen i kapittel 10 og konkretiseres blant annet i 21-8, hvor bevisføring kan begrenses ut fra proporsjonalitet. Konsentrasjonsprinsippet har som formål at saksbehandlingen konsentreres i tid og omfang, og kommer til uttrykk i EMK 5 artikkel 6 (1) sitt krav om rettergang innen rimelig tid. For å oppnå tilstrekkelig konsentrasjon er det nødvendig med en aktiv saksstyring fra rettens side. 6 Konsentrasjonsprinsippets innvirkning på saksstyringen synliggjøres blant annet i preklusjonsreglene, jf. 9-16, kravet om at muntlig forhandling skal avholdes innen seks måneder, jf. 9-4 annet ledd bokstav h, og at dom i småkravsprosessen skal foreligge innen tre måneder, jf første ledd. Rettens plikt til å konsentrere hovedforhandlingen i 9-13 er videre et uttrykk for konsentrasjonsprinsippet. Det legges opp til et samspill mellom proporsjonalitets- og konsentrasjonsprinsippet som sammenholdt med reglene om aktiv saksstyring i 11-6 og veiledning i 11-5 i sum skal føre til at prosessen får den ønskede endring. 1.3 Bakgrunn En god prosessform er viktig både for den enkeltes behov for avklaring, og for samfunnets behov for å få respektert den materielle retten. 7 For å nå målsettingen om at alle som har rett også skal få rett, eller access to justice i EMK artikkel 6 (1), er det viktig at man har en hurtig, billig og rettferdig prosessform som er tilgjengelig for alle. 5 Lov av 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) 2 jf. Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen med protokoller av 4. november 1950 (EMK). 6 NOU 2001:32 Bind A s Ot.prp. nr. 51 ( ) Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) s

9 I både Norge, og i land det rettshistorisk og kulturelt er naturlig å sammenligne oss med, har den sivile rettergangen blitt kritisert for blant annet å være sendrektig, omfangsmessig uproporsjonal og for kostnadskrevende for partene. 8 Det har derfor i den senere tid pågått omfattende reformarbeid i mange land, som for eksempel England, Tyskland, Danmark, Sverige og Norge. Hovedformålet med den norske reformen var å gi en mer effektiv sivil rettspleie som gir raskere, billigere og riktigere tvisteløsning for partene og bidrar til rettsavklaring. 9 Innføring av aktiv saksstyring medfører en mer dommerstyrt prosess enn tidligere, og er en følge av at det partsbestemte prosessopplegg ofte har vist seg å bli for omfattende og lite tilpasset tvistens betydning. 10 Disposisjons- og forhandlingsprinsippet er videreført i 11-2, slik at partene i utgangspunktet har suverenitet over krav, påstander og påstandsgrunnlag i saken. Reglene om aktiv saksstyring endrer ikke direkte på dette, men det kan skje en påvirkning i form av dommerens strukturering og tilskjæring av partenes prosessopplegg. Prosessen skal i større grad baseres på samarbeid og kommunikasjon mellom partene og retten der sistnevnte har det overordnede ansvar for at saken gis en behandling i tråd med formålene i Oppgavens videre fremstilling I det følgende vil de generelle bestemmelsene om aktiv saksstyring behandles, og deretter særreglene som er tilpasset de ulike prosessformene. Fremstillingens hovedvekt legges på saksstyringen i allmenn- og småkravsprosessen, mens gruppesøksmål og indispositive saker kommenteres mer kortfattet. Tingrett og lagmannsrett behandles samlet, men ulikheter påvises og drøftes. Høyesterett og forliksrådet behandles kort i et eget kapittel. Andre temaer som blir behandlet er hvordan den aktive saksstyringen virker inn på rettens 8 NOU 2001:32 Bind A s Ot.prp. nr. 51 ( ) s NOU 2001:32 Bind A s

10 plikt og adgang til materiell- og prosessuell veiledning, samt at det foretas et komparativt utsyn hvor vi ser nærmere på reglene om aktiv saksstyring i fremmed rett. 2 Generelle regler om aktiv saksstyring 2.1 Rettens plikt til aktiv saksstyring Oversikt 11-6 er en nyskapning i tvisteloven og er generalklausulen om aktiv saksstyring. Den fastslår at retten i alle saker har en plikt til å drive aktiv saksstyring. Bestemmelsen er plassert i tvistelovens fjerde del og gjelder i samtlige instanser, enten fullt ut eller så langt den passer pålegger retten en selvstendig plikt til å styre saken planmessig fra den kommer inn og til den er gjennom rettssystemet, balansert mellom hva forsvarlighet og effektivitet tilsier. I tingretten vil reglene om aktiv saksstyring få størst betydning, da det relativt sett er her de fleste saker avgjøres. 11 Gjennom styrket saksbehandling i førsteinstans kan man unngå at tingretten blir en saksforberedelsesinstans for lagmannsretten. Sistnevnte rendyrkes som ankeinstans, som skal overprøve og sikre kvalitet i rettspleien. 12 Saksbehandlingen for lagmannsrett og Høyesterett skal effektiviseres og konsentreres om det påankede, og kan dra nytte av tidligere saksstyring, ved at tvisten er ryddet og klargjort. 13 Da ankeadgangen i småkravsprosessen er betinget av samtykke fra lagmannsretten, jf første ledd, er det av sentral betydning at tingrettsbehandlingen av små krav er tilfredsstillende og har tillit hos partene. 11 NOU 2001:32 Bind A s NOU 2001:32 Bind A s NOU 2001:32 Bind A s

11 2.1.2 Plan og oppfølging Retten skal legge en plan for behandlingen som skal følges opp, slik at saken effektivt og forsvarlig kan bringes til ende, jf første ledd. Fremdriftsplanen skal sørge for at saksgangen har den nødvendige struktur, gi partene frister for prosesshandlinger og gi retten tid til egen saksforberedelse. 14 Den enkelte dommer må derfor sørge for å skape rom i egen arbeidshverdag for aktiv saksstyring. Når og hvordan planen skal legges fremgår av 9-4 i allmennprosessen, og av 10-2 i småkravsprosessen. For at planen skal bli hensiktsmessig, kreves det kommunikasjon mellom partene og retten. Partene må gi de nødvendige opplysninger og kan eventuelt komme med forslag, men det er retten som har ansvaret for at det kommer i stand en plan og skal lede arbeidet med denne. 15 Ordlyden i 11-6 første ledd krever at dommeren skal følge... opp planen. Hva som nærmere ligger i dette kan være uklart. Å følge opp innebærer at retten må påse at partene forholder seg til planen, og gripe inn dersom de for eksempel ikke overholder fastsatte frister. Ser retten i et prosesskriv at en part har misforstått et påstandsgrunnlag, må den vurdere veiledning etter For at målet om en raskere saksbehandling skal nås, er det av vesentlig betydning at retten etterlever oppfølgingsplikten og sørger for at partene forstår hvorfor planmessig struktur er viktig. En rigid holdning til at den først fastsatte planen må holdes, er imidlertid ikke i tråd med bestemmelsens formål. Fremdriftsplanen skal stimulere partene til tidlig å konsentrere seg om tvistens sentrale punkter, og fremskaffe bevis knyttet til de aktuelle bevistemaer. Den bør ikke bli en tvangstrøye som ikke tar hensyn til en uforutsett utvikling i saken første ledd er generell i formen og gir vide rammer for den enkelte dommers utøvelse av saksstyringen, og hjemler således en tilpasning av saksbehandlingen underveis. Retten må vurdere hva forsvarlighet og effektivitet i den enkelte sak tilsier, som er angitt som de to bærende hensyn i 11-6 første ledd. Effektivitet vil for eksempel veie tungt i småkravsprosessen, mens forsvarlighet er især viktig i indispositive saker. 14 Kommentarutgave (2007) Bind I s Ot.prp. nr. 51 ( ) s

12 Det kan reises spørsmål om planen som sådan er bindende for partene eller om kun de deler der loven angir sanksjoner ved brudd er bindende. Saksforberedelses slutt i allmennprosessen to uker før hovedforhandling er for eksempel bindende, jf første ledd, da bevis som fremlegges senere i utgangspunktet prekluderes, jf Svaret følger ikke direkte av ordlyden i 11-6 første ledd, som krever at retten skal følge opp den fastsatte plan. Usikkerhet kunne vært ryddet av veien ved å føye til bindende i legge en plan i første ledd. Både Tvistemålsutvalget og kommentarutgaven gir imidlertid uttrykk for at planen er bindene, og Tvistemålsutvalget begrunner det i hensynet til effektiv saksfremdrift. 16 Skal fremdriftsplanen etter 11-6 første ledd være et reelt redskap for en effektiv og konsentrert behandling, er det nødvendig at den er bindende Fristsetting Som nevnt innledningsvis har retten virkemidler for utøvelsen av sin aktive saksstyring. Ett av de viktigste er fristsetting. Et sentralt spørsmål er hvordan fristsetting kan bidra til hurtigere behandling annet ledd gir retten kompetanse til å sette frister for partenes prosesshandlinger, og ellers treffe de avgjørelser om saksforberedelsen som kreves for at saken skal ha den nødvendige fremdrift. Ytterligere fristsetting enn de som følger direkte av loven kan være et godt redskap for dommeren til å drive partene fremover i tråd med planen. Særlig vil dette gjelde i saker med stort sakskompleks eller flere omfattende rettslige spørsmål, som kan kreve en mer omstendelig saksforberedelse enn hva lovens standardregler legger opp til. For at redskapet skal bli konstruktivt forutsetter det imidlertid at dommeren har satt seg inn i sakens omfang og kompleksitet, og kan gi frister i tråd med dette. Tvisteloven gir i enkelte tilfeller regler om lengden, for eksempel 9-3 første ledd om avgivelse av tilsvar tre uker etter mottakelse av stevning. Utover disse har dommeren i stor grad frihet å fastsette fristens lengde. Det fremheves som et poeng at de ulike domstoler ikke bør operere med standardfrister, men vurdere hver sak konkret og tilpasse 16 NOU 2001:32 Bind B s. 749 og Kommentarutgave (2007) Bind I s

13 fristene til de aktuelle partene og den foreliggende sak. 17 Bakteppet for vurderingen bør også være kravet etter EMK artikkel 6 (1) til at saken skal avvikles...within a reasonable time... Selv om planen som legges er bindende og partene normalt vil følge rettens beslutninger, hender det at en fastsatt frist ikke holdes. Hvilke konsekvenser får et eventuelt fristbrudd for partene? Vanligvis vil dommeren kontakte parten på eget initiativ, eller etter oppfordring fra motparten, og henstille til snarlig oppfyllelse. Dersom prosesshandlingen er av vesentlig betydning for motparten eller nødvendig for forsvarlig behandling av saken, kan dommeren ved fristforelegg pålegge vedkommende å foreta prosesshandlingen innen en siste angitt frist, under press om avsigelse av fraværsdom, jf annet ledd. Skal prosesshandlingen foretas etter krav fra motparten, kan retten bare utstede fristforelegg dersom det begjæres av denne, jf annet ledd siste punktum. Hva som er av vesentlig betydning i den enkelte sak må vurderes konkret, men som ordlyden indikerer må det være tale om et reelt behov. Da fraværsdom er en streng reaksjon, fremheves det i proposisjonen at dette virkemiddelet kun unntaksvis bør benyttes. Det skal ikke være normal fremgangsmåte ved for eksempel manglende fremleggelse av bevis. 18 I en tvist om innholdet av en kontrakt, der saksøkte har det eneste eksemplaret, kan fristforelegg trolig benyttes dersom saksøkte etter provokasjon fra saksøker ikke utleverer kontrakten. Videre kan det være aktuelt ved manglende inngivelse av sluttinnlegg, jf annet ledd, dersom retten anser sluttinnlegg som nødvendig for en forsvarlig gjennomføring av hovedforhandlingen annet ledd henviser til domstollovens 19 fellesprosessuelle regler om frister i 140 og kapittel 8. Konsekvensen av å oversitte en fastsatt frist er regulert i dl Selv om ordlyden i dl. 152 første ledd tilsier at prosesshandlingen ikke kan foretas, er dette i 17 NOU 2001:32 Bind B s Ot.prp. nr. 51 ( ) s Lov av 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven). 8

14 praksis tolket dit hen at dette kun gjelder preklusive frister. 20 Hva som er en preklusiv frist beror igjen på en konkret tolkning av den aktuelle fristregel. Manglende tilsvar etter 9-3 til tingretten har preklusiv virkning da det kan avsies fraværsdom overfor saksøkte, jf første ledd bokstav c og første ledd. Prosessuell preklusjon kan det for eksempel være der en part, mot motpartens protest, kommer med et nytt påstandsgrunnlag etter avsluttet saksforberedelse, jf første ledd. Selv om preklusjonsadgangen er videre enn etter tvistemålsloven, 21 betyr ikke det nødvendigvis at flere prosesshandlinger nå vil prekluderes. 22 Utvidelsen er ment å gi partene incitament til tidlig å utforme krav og påstander, samt påberope seg påstandsgrunnlag og relevante bevis. 23 I tillegg får retten et sterkere virkemiddel for sin aktive saksstyring. Ved at retten gjennom drøftelse med partene utøver økt aktivitet på et tidlig stadium, minker risikoen for at bevis og påstandsgrunnlag blir prekludert, noe som kan gi flere materielt riktige avgjørelser. 24 Blir saken fullstendig opplyst før dommeren treffer sin avgjørelse, vil sannsynligheten øke for at det er en riktig avgjørelse som treffes. Ileggelse av sakskostnader overfor en part som gjennom forsømmelser påfører motparten kostnader, kan også fungere som en sanksjon fra retten ved fristoversitting, jf bokstav c. Forsømmelsen inkluderer både passive og aktive handlinger, som for eksempel forsinker sakens fremdrift og dermed øker motpartens saksutgifter. 25 Også kostnader som følge av unødvendig saksomfang, kan erstattes etter 20-4 bokstav c. Vet en part allerede under 9-4 møtet at et av vedkommendes krav vil frafalles under hovedforhandlingen, vil tilbakeholdelse av slik informasjon kunne påføre motparten merutgifter både i forbindelse med bevisinnhenting og antall arbeidstimer. Den forsømmende part bør i slike tilfeller dekke motpartens økte sakskostnader. Hvorvidt forsømmelsen må være forsettlig for at 20 NOU 2001:32 Bind B s Lov av 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven) [opphevet] 22 Ot.prp. nr. 51 ( ) s Ot.prp. nr. 51 ( ) s Ot.prp. nr. 51 ( ) s NOU 2001:32 Bind B s

15 erstatningsansvar kan ilegges, er loven taus om. Tvistemålsutvalget uttaler at så lenge forsømmelsen har påført motparten en merkostnad, er det i utgangspunktet grunnlag for å ilegge vedkommende ansvar uavhengig av forsømmelsens årsak. 26 At det er en kan regel gir retten adgang til å foreta en skjønnsmessig vurdering, hvor klanderverdige forhold hos partene vil være relevant å ta i betraktning Kompetansefordeling 11-6 tredje og fjerde ledd regulerer saksstyringens kompetansefordeling. Det kan reises spørsmål ved hvorfor domstolleder i alle saker skal oppnevne en dommer som saksforbereder, fremfor en saksbehandler fra domstolsapparatet. Begrunnelsen for 11-6 tredje ledd er at en dommer som kommer tidlig inn i saken raskere vil få oversikt over de sentrale tvistepunkter, som fører til at saksforberedelsen kan konsentreres om disse. Dommeren skal selv stå for kontakten med partene fra tilsvar kommer inn, legge planen etter 11-6 første ledd og i all hovedsak være kontaktpersonen for partene i domstolen. Det vesentlige er at dommeren har styringen, men det er naturligvis mulig at saksbehandlere kan assistere dommeren. Selv om reglene i utgangspunktet ikke utelukker at noen dommere spesialiseres på saksforberedelse og andre på hovedforhandling, kan det spørres om dette er forenlig med effektiv saksavvikling. 27 Fornuftig ressursbruk i domstolene og hensyn til en rask behandling taler for at saksforberedende dommer også følger saken videre under hovedforhandlingen. Vedkommende vil da kjenne saken godt og være bedre i stand til å styre forhandlingene, enn en som kommer inn under hovedforhandling. Det er et uttalt ønske fra lovgiver at domstollederen i størst mulig grad legger til rette for dette. 28 Viser det seg at saksforberedende dommer blir forhindret i å ha hovedforhandlingen, bør domstolleder sørge for at dommerbyttet skjer så tidlig som mulig i saksforberedelsen. 26 NOU 2001:32 Bind B s Ot.prp. nr. 51 ( ) s Ot.prp. nr. 51 ( ) s

16 Dersom noe haster for partene å få avgjort, og saksforberedende dommer er forhindret i å ta avgjørelsen, grunnet for eksempel sykefravær eller ferie, vil effektiv saksavvikling tilsi at en annen dommer håndterer dette, jf annet ledd annet punktum. I lagmannsretten vil det av hensyn til rasjonell saksavvikling ikke la seg gjøre at saksforberedende dommer også deltar under ankeforhandlingen. 29 Saksforberedende dommer bør derfor ha for øye at kvaliteten på saksforberedelsen vil kunne bestemme hvor effektiv og konsentrert ankeforhandlingen blir. Enkelte lagmannsretter har gitt retningslinjer som skal tilstrebe en mest mulig likeartet måte å forberede saken på, slik at det skal være lettere for dommeren som overtar saken å se hvilke avtaler som er gjort og hvilke frister som er satt. Dette kommenteres nærmere i punkt Mangelfull saksstyring Oversikt Domstolleder pålegges i 11-7 en plikt til å påse at domstolens dommere følger opp sin plikt til aktiv saksstyring etter angir hvilke virkemidler domstolleder kan benytte ved unnlatt eller sen saksstyring, og er et incitament for dommerne til å overholde plikten. Bestemmelsen er ny, og har samme anvendelsesområde som Bakteppet for 11-7 Den som med rimelig grunn anfører at ens rettigheter etter EMK er krenket, har etter konvensjonens artikkel 13 krav på tilgang til en effektiv prøvingsrett ved en nasjonal myndighet. Ettersom artikkel 13 er saklig begrenset til spørsmål om krenkelse av rettigheter og friheter i konvensjonen, gir den ikke grunnlag for en effektiv prøvingsrett overfor nasjonal lovgivning som ikke ligger innenfor de konvensjonsfestede rettigheter Kommentarutgave (2007) Bind I s Everyone whose rights and freedoms as set forth in this Convention are violated, jf. EMK artikkel

17 Det er en eventuell krenkelse av artikkel 6 (1) sitt krav til en fair hearing within a reasonable time, som følge av manglende saksstyring, som nødvendiggjør Hva som ligger i artikkel 13 sitt krav til effective remedy er utviklet i praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD). 31 Det sentrale er at rettsmiddelet er tilgjengelig, at myndigheten har kompetanse til å prøve den påståtte konvensjonskrenkelsen, samt mulighet til å reparere krenkelsen. 32 Det er en reell adgang til rettsmiddelet artikkel 13 krever, og ikke nødvendigvis at parten får medhold i sin klage. 33 Dette oppfylles i 11-7 ved at domstolleder, på eget initiativ eller etter krav fra en part, har plikt og kompetanse til å gripe inn dersom en dommer tilsidesetter plikten etter Det er antatt at 11-7 rekker videre enn hva som kreves etter EMK artikkel Reaksjon ved manglende saksstyring Domstollederen pålegges i 11-7 første og annet ledd en selvstendig plikt til å påse at domstolens øvrige dommere oppfyller kravene til aktiv saksstyring i Et spørsmål er hvilke utfordringer dette medfører for domstolenes organisering. Det krever for det første at domstolene har et system som gjør det mulig for domstollederen å ha oversikt over de enkelte dommeres sakshåndtering. Domstollederen må holde seg oppdatert på hvordan den enkeltes dommers arbeidsmengde og restanseliste ser ut, og ta hensyn til det ved tildeling av nye saker. I store domstoler med titalls dommere, kan det være naturlig med avdelingslederne som delegeres det daglige oppfølgningsansvaret. For det andre oppfordrer bestemmelsen til utstrakt kommunikasjon mellom dommeren og domstollederen. Den enkelte dommer bør informere domstollederen dersom vedkommendes saksmengde er for stor slik at den nødvendige saksstyringen ikke etterleves. Deretter er det opp til domstollederen å gjøre de nødvendige grep, for eksempel omplassere noen saker til andre 31 NOU 2001:32 Bind A s , som blant annet viser til EMD avgjørelsen Vilvarajah and others. 32 NOU 2001:32 Bind A s NOU 2001:32 Bind A s Ot.prp. nr. 51 ( ) s

18 dommere slik at hver sak får en behandling i tråd med tvistelovens krav. I praksis kan domstollederne ved å holde seg oppdatert gjennom datasystemet LOVISA og kollegiale samtaler preventivt hindre at plikten til aktiv saksstyring ikke etterleves. En part kan på et hvert tidspunkt av saken kreve at domstollederen griper inn hvis dommeren forsømmer sine plikter etter Dette følger av 11-7 første ledd annet punktum, og tar sikte på de tilfeller der domstollederen ikke selv har grepet inn etter 11-7 første ledd første punktum. Fremmes et slikt krav må domstollederen vurdere tiltak etter 11-7 første og annet ledd. Før det treffes en avgjørelse vil trolig domstolleder konferere med den aktuelle dommer, avklare om plikten er tilsidesatt og eventuelt finne en hensiktsmessig løsning. Motparten bør gis adgang til å uttale seg, jf. 9-6 første ledd, da denne kan ha et annet syn på saksstyringen som kan påvirke domstollederens vurdering. Partene har med 11-7 første ledd annet punktum fått et pressmiddel for å påskynde prosessen, og er et uttrykk for en mer partsvennlig prosess. Hvilken effekt denne regelen vil få i praksis gjenstår å se. I bakgrunnen hviler det grunnleggende prinsipp om at dommerne er uavhengige i sin dømmende virksomhet, hvilket begrenser domstollederens kompetanse. Inngrep etter 11-7 er av administrativ karakter, og berører i utgangspunktet ikke den dømmende virksomhet. Dette følger av ordlyden i 11-7 første ledd første punktum, som krever inngripen fra domstollederen ved unnlatt eller for sen saksstyring. Det er altså ikke en innholdsmessig prøving av hvordan den enkelte dommeren styrer saken 11-7 hjemler, men en granskning av hvorvidt saksstyringen går for langsomt eller er helt fraværende. 35 I så fall plikter domstollederen å gripe inn med nødvendige pålegg, det være seg å bidra selv eller sette interne frister for vedkommende dommers videre saksbehandling, jf første og annet ledd. Domstollederen kan for eksempel der det har gått over en uke fra tilsvar kom inn uten at 9-4 møtet er berammet, gi saksforberedende dommer en ukes frist for å gjennomføre møtet og fremlegge en fremdriftsplan for kontroll. 35 Ot.prp. nr. 51 ( ) s

19 Dersom en dommer vesentlig tilsidesetter plikten etter 11-6, skal domstollederen overføre saken til en annen dommer eller overta behandlingen av den selv, dersom det er nødvendig for en forsvarlig videre saksgang, jf annet ledd. Spørsmålet blir hva som ligger i vesentlig tilsidesetting. En ordlydsfortolkning tilsier at dommeren grovt forsømmer sin lovpålagte aktivitet, med den følge at saken for eksempel ikke oppnår slik konsentrasjon i tid og omfang den skulle hatt. Vesentlighetskravet krever at det er forhold av reell betydning for saksbehandlingen som er tilsidesatt, for eksempel manglende fristsetting for partenes prosesshandlinger. Uten frister for bevisfremleggelse har ikke partene motivasjon til å fremlegge bevisene for motparten før ved avsluttet saksforberedelse. Dette kan medføre forsinkelse og endringsspørsmål etter 9-16 som ellers kunne vært unngått. I forarbeidene eksemplifiseres vesentlig tilsidesettelse med at dommeren i lang tid ignorerer krav fra partene om å treffe en beslutning om saksbehandlingen, samt at det går uforholdsmessig lang tid etter hovedforhandling før dom blir avsagt. 36 Et annet eksempel er der saksforberedende dommer tidligere har fått pålegg fra domstolleder om å øke saksfremdriften etter 11-7 første ledd, men ikke innretter seg etter pålegget. Som følge av dette kan saken trekke ut, slik at for eksempel hovedforhandlingen ikke avholdes innen seks måneders fristen, jf. 9-4 annet ledd bokstav h. Sen domsavsigelse er viet særskilt plass i forarbeidene, hvilket tyder på at dette har vært et problem tidligere. 37 Der hovedforhandling er avholdt bør domstolleder oppfordre til snarlig avsigelse, eventuelt med en frist, og samtidig frigjøre dommeren for andre plikter. Alternativt må domstolleder overføre saken til seg selv eller en annen dommer. Ved overføring vil hovedforhandlingen måtte holdes på nytt, noe som kan føre til at kravet til rettergang innen rimelig tid ikke etterleves, jf. EMK artikkel 6 (1). Domstolens ressurser blir dårlig utnyttet, samt at partene påføres ulemper både i form av ekstra arbeid, tidsspille og kostnader. Sistnevnte kan riktignok avhjelpes ved at staten kan ilegges erstatningsansvar for en parts sakskostnader etter første ledd bokstav b, men til dette er det knyttet strenge vilkår. Det understrekes at der hovedforhandlingen er avsluttet bør det forsøkes 36 Ot.prp. nr. 51 ( ) s. 409 og NOU 2001:32 Bind B s Ot.prp. nr. 51 ( ) s. 409 og NOU 2001:32 Bind B s

20 andre løsninger før overføringshjemmelen i 11-7 annet ledd benyttes. Den reserveres tilfeller der det er grunn til å tro at den sene saksbehandlingen vil bli påberopt som ankegrunn og at en slik anke vil føre frem. 38 Det antas for øvrig at overføringshjemmelen i 11-7 annet ledd sjelden vil bli brukt i praksis. Som nevnt vil domstolleder antagelig gripe inn før en dommer vesentlig tilsidesetter sin saksstyringsplikt. Videre vil dommerne selv være tjent med å overholde saksstyringsplikten, blant annet for å unngå klage til Tilsynsutvalget for dommere. 39 Beslutningen fra domstollederen, enten den beslutter inngripen eller ikke, kan ankes etter 11-7 tredje ledd, og ankedomstolen har tilsvarende kompetanse som domstollederen etter 11-7 første ledd. I ett henseende er kompetansen videre ankedomstolen kan overføre saken for behandling til en annen domstol, jf tredje ledd annet punktum. Trolig er det hensynet til partenes og allmennhetens tillit til domstolenes upartiske og forsvarlige saksbehandling som er bakgrunnen for denne overføringshjemmelen. 40 Ordlyden i 11-7 tredje ledd utelukker ikke at også dommeren kan anke domstollederens beslutning dersom vedkommende blir fratatt sine prosessuelle plikter. Hensynet bak 11-7 vil imidlertid tale imot å tillate at saken forsinkes ytterligere fordi dommeren mener seg forurettet. Hensynet til sakens fremme skal gå foran. 41 Er domstollederen inhabil eller selv forberedende dommer, jf fjerde ledd, treffes avgjørelse etter 11-7 første og annet ledd av overordnet domstol. Det samme gjelder begjæring fra en part der vedkommende har bedt domstollederen gripe inn etter 11-7 første ledd, og det har gått en måned uten at avgjørelse har blitt truffet, jf fjerde ledd annet punktum. 38 Ot.prp. nr. 51 ( ) s Bugge Nordén og Bårdsen (2008) s Kommentarutgave (2007) Bind I s Kommentarutgave (2007) Bind I s

21 3 Aktiv saksstyring i allmennprosessen 3.1 Oversikt Allmennprosess er den ordinære behandlingsformen for tvister i tingretten og i lagmannsretten der denne er førsteinstans, jf Flere av reglene i kapittel 9 får også anvendelse i ankebehandlingen i lagmannsretten gjennom henvisninger fra kapittel 29. Lagmannsretten kan bygge noe på den relevante saksforberedelsen fra tingretten, men har et selvstendig ansvar for å sørge for forsvarlig saksforberedelse. Dette vises ved at sentrale bestemmelser fra kapittel 9 som 9-4, 9-5 tredje og fjerde ledd, 9-10 og 9-11 fullt ut gis anvendelse ved anke over dommer, jf tredje ledd første ledd gir blant annet 9-13, 9-14 og 9-16 anvendelse under ankeforhandlingen. Allmennprosessens regler kommer til anvendelse både på enkle og på kompliserte rettslige og faktiske tvister, der tvistegjenstandens verdi vil variere fra normalt kroner til flere millioner. Lovgiver har ikke valgt å innføre et eget prosesspor for de omfattende sakene. Det henvises til at reglene i allmennprosessen er fleksible, og at dommeren ved å drive aktiv saksstyring med de virkemidler som er gitt, vil kunne sørge for en god nok behandling. 42 Som eksempel nevnes økt bruk av rettsmøter etter 9-5 tredje ledd og mulighet for å be partene om skriftlige redegjørelser av særlige kompliserte rettslige eller faktiske spørsmål, jf. 9-9 tredje ledd. Departementet legger til grunn at det nettopp er i de store sakene den aktive dommerstyringen vil få størst betydning utover de konkrete reglene som finnes i kapittel 9. Det er særlig her utfordringen med å få oversikt over tvistespørsmålene og de relevante bevis gjør seg gjeldende. 43 De samme argumentene kan også gjøres gjeldende i forhold til selvprosederende parter. Her vil kunnskapsnivå og kjennskap til retts- og saksbehandlingsregler være varierende, slik at rettens veiledning og styring kan bli særlig viktig for en forsvarlig saksbehandling. 42 Ot.prp. nr. 51 ( ) s Ot.prp. nr. 51 ( ) s

22 Aktiv saksstyring i allmennprosessen innebærer i hovedsak at retten tidlig må kontakte partene og avholde et møte der tvistepunktene avdekkes, og den videre saksforberedelse planlegges, jf Saksforberedelsen representerer en av de største endringene fra tvistemålsloven. For partene og deres prosessfullmektiger medfører endringen at de fra et tidligere tidspunkt må kommunisere til retten og motparten hvilke krav og påstander som skal fremmes, samt hvilke bevis de ønsker å fremlegge. Partene styrer ikke lenger saksforberedelsen, men må i større grad forholde seg til rammen retten setter. Underveis i saksforberedelsen må retten kontrollere at planen følges opp. Før hovedforhandling inngis sluttinnlegg, jf annet ledd, og retten forbereder hovedforhandlingen, jf annet ledd. En streng struktur under saksforberedelsen skal medføre at retten kan styre hovedforhandlingen effektivt og forsvarlig, jf. 9-13, på anslagsvis 30 % kortere tid enn under tvistemålsloven Krav til kvalitet på saksforberedelsen i allmennprosessen Rettens innledende plikter Rettens plikt til aktiv saksstyring inntrer ved mottakelse av tilsvar. Det er på dette stadiet i saken dommeren kartlegger hva som er de omtvistede punktene i saken og begynner å planlegge den videre saksforberedelsen. 45 Plattformen for planleggingen i tingretten legger dommeren ved kontroll av stevningen for å se om det hefter feil eller mangler ved den som hindrer eller forsinker fremme av saken. Dersom feilen kan avhjelpes, skal dommeren gi nødvendig veiledning etter 11-5 og anledning til å rette feilen innen en gitt frist, jf Etter stevning er kontrollert og eventuelle mangler rettet opp, sender retten stevningen til saksøkte, som avgir tilsvar, jf Tilsvaret må kontrolleres på samme måte som stevningen, samtidig som det nå er viktig at dommeren tar ordentlig tak i saken. Dommerens oppgaver i forbindelse med stevning og tilsvar er ikke å anse som direkte aktiv 44 Ot.prp. nr. 74 ( ) Om lov om endringer i tvisteloven (endringer i straffeprosessloven og andre lover). s NOU 2001:32 Bind A s

23 saksstyring, men som en nødvendig oppgave i forbindelse med saksstyringsplikten. For å kunne konsentrere saksforberedelsen om det omtvistede punkt, må dommeren sørge for at stevning og tilsvar gir grunnlag for dette. Slik blir det en nær sammenheng mellom dommerens innledende plikter og saksstyringen. I en ankebehandling står tingretten for mottak og kontroll av anken og anketilsvaret, jf For saksforberedende dommer i lagmannsrett vil plikten til aktiv saksstyring inntre når lagmannsretten mottar saken fra tingretten, jf Saksforberedelsen i anke over kjennelser og beslutninger er ofte avsluttet når den sendes til lagmannsretten, og kan avgjøres rett etter mottagelsen, jf annet ledd. Ved anke over dommer er saken ved oversendelse til lagmannsretten oftest forberedt slik at saksforberedende dommer kan avholde planleggingsmøtet Planleggingsmøtet 9-4 Hvordan planen etter 11-6 skal gjennomføres i allmennprosessen og hva som skal inngå i den, er konkretisert i er ny og er i følge Tvistemålsutvalget den viktigste av særbestemmelsene om aktiv saksstyring. 47 Det er trolig i tingretten planleggingsmøtet vil ha størst betydning for å tilskjære saken. 9-4 gjelder også for ankebehandling over dommer i lagmannsretten, jf tredje ledd. Tvistemålsutvalget forutsetter at saksforberedende dommer i lagmannsretten også skal drøfte saksforberedelsen med partene og treffe nødvendige avgjørelser. 48 Ved anke over kjennelser og beslutninger får 9-4 anvendelse så langt den passer, jf annet ledd. Det er tvilsomt hvorvidt 9-4 første ledd har selvstendig betydning i forhold til 11-6 første ledd. Første ledd i 9-4 gir få konkrete holdepunkter for hvordan saksstyringen skal utføres, annet enn hvilke hensyn som skal vektlegges. I 11-6 er hensynene effektivt og 46 Kommentarutgave (2007) Bind II s NOU 2001:32 Bind A s NOU 2001:32 Bind B s

24 forsvarlig trukket frem, mens 9-4 bruker rask, prosessøkonomisk og forsvarlig. Dersom en sak behandles effektivt, vil den ofte også være rask og prosessøkonomisk, hensynene er derfor tilnærmelsesvis like. Det antas at 9-4 første ledd er en nærmere presisering av hensynene aktiv saksstyring skal ivareta. Hensynene kan være motstridende, og det er i så fall opp til den enkelte dommer å foreta en skjønnsmessig avveining tilpasset den aktuelle sak. For å få en mest mulig likeartet saksforberedelse mellom både enkeltdommere og domstolsembeter, har lovgiver i 9-4 annet ledd gitt anvisning på hva som skal tas opp med partene i planleggingsmøtet. Hvordan retten aktivt og planmessig skal styre saksforberedelsen slik at behandlingen blir i tråd med hensynene i 9-4 første ledd, er hovedspørsmålet i det følgende. Ordlyden tilsier at retten pålegges å være initiativrik og administrerende fra saken kommer inn. Ved å strukturere behandlingen slik det er angitt blant annet i 9-4 annet ledd, kan formålet om rask, prosessøkonomisk og forsvarlig saksforberedelse nås. Etter 9-4 annet ledd skal dommeren legge en plan straks tilsvar er inngitt. Det kan reises spørsmål ved hva som ligger i kravet til straks. Ordlyden kan tilsi at dommeren skal starte planleggingen samme dag som tilsvaret er inngitt. I praksis kan det bli vanskelig å gjennomføre. En mer realistisk tolkning av straks er at dommeren kontakter partene og lager en plan innen 4-5 virkedager. Forarbeidene omtaler ikke nærmere hva som ligger i straks. Foreløpig praksis ved en del domstoler er at planleggingsmøtet søkes avholdt innen 1 2 uker etter mottagelse av tilsvar, men dette kan komme til å variere. I planleggingsmøtet skal dommeren legge en plan etter drøfting med partene hvor frister skal fastsettes og nødvendige beslutninger treffes. Dette er i samsvar med 9-6 første ledd, som gir partene rett til å uttale seg om forhold av betydning for saksforberedelsen. Tvistemålsutvalget fremhever at det må være snakk om et reelt uttalelsesbehov. 49 Partene kan ikke regne med å få uttale seg om avgjørelser av ren administrativ karakter, som for 49 NOU 2001:32 Bind B s

25 eksempel hvilken rettssal rettsmøtet skal avholdes i. 50 Derimot vil en part eksempelvis ha uttalelsesbehov for om det skal avholdes ytterligere rettsmøter, jf. 9-5, eller om det kreves befaring, jf. 9-4 annet ledd bokstav f. Etter 9-6 annet ledd skal parten komme med innsigelsene så snart det er mulig. Hvis dommeren er aktiv og godt forbredt til planleggingsmøtet, vil forhold av betydning for videre saksforberedelse bli tatt opp, og partene gis en mulighet til kontradiksjon. Slik avklares innsigelser på et tidlig tidspunkt og saksbehandlingen blir mer effektiv. 9-4 annet ledd bokstav a til j inneholder en ikke uttømmende oppregning av hva dommeren skal drøfte med partene. Ved at flest mulig forhold ved saksbehandlingen tas opp, sikres en rask, planmessig og effektiv fremdrift. 51 Det er ikke alltid nødvendig å drøfte alle punktene med partene, men dommeren må allikevel ta stilling til alle. 52 Dette vil i praksis by på utfordringer for de enkelte dommere, som kort tid etter mottakelse av stevning forventes å være i stand til å treffe beslutninger som kan påvirke saken. Å vurdere relevansen av tilbudte bevis og eventuelt avskjære disse på et så tidlig stadium, jf. 9-4 annet ledd bokstav f, kan for eksempel være vanskelig. Pågående advokater som har store mengder bevis de anser som absolutt nødvendig, kan i tillegg være egnet til å forvanske dommerens jobb. Det er derfor av sentral betydning at det skapes en felles forståelse mellom dommeren og de øvrige aktørene av formålet med tvistelovens prosessregler, som blant annet skal medføre at partenes sakskostnader reduseres med 30 %. 53 Muligheten for rettsmekling og ordinær mekling skal drøftes i planleggingsmøtet, jf. 9-4 annet ledd bokstav a. Økt ordinær mekling og rettsmekling er et satsningsområde i tvisteloven, og siden det skal drøftes på et tidlig tidspunkt kan det medføre at det blir meklet i flere saker enn ellers. Kommer partene til en minnelig ordning før mye innsats er lagt ned i saken, vil det spare både parter og domstoler for bruk av tid og ressurser. Videre 50 Kommentarutgave (2007) Bind I s NOU 2001:32 Bind B s Kommentarutgave (2007) Bind I s Ot.ptp. nr. 74 ( ) s

26 kan avklaringen som finner sted under planleggingsmøtet avdekke meklingsmuligheter som ikke fremgikk av stevningen og tilsvaret. Det kan for eksempel vise seg at partene er villige til inngå forlik for deler av saken. Der det bestemmes at rettsmekling eller ordinær mekling skal forsøkes under saksforberedelsen, skal det settes en dato for meklingen. Datoen skal være slik at man ved forgjeves mekling allikevel kan avholde hovedforhandlingen innen fristen på seks måneder, jf. 9-4 annet ledd bokstav h, og 8-7 første ledd om at forgjeves rettsmekling ikke skal forsinke fremdriften i saken. I praksis bør man derfor i planleggingsmøtet både beramme hovedforhandling og sette av tid til rettsmekling eller ordinær mekling. 54 Der partene i stevningen og tilsvaret begge gir uttrykk for at de ønsker mekling, kan det reises spørsmål om hvordan retten skal håndtere dette skal meklingen skje før planleggingsmøtet, under planleggingsmøtet, eller skal det i planleggingsmøtet berammes tid til mekling? Rettsmekling skal ikke avholdes i rettsmøte, jf. 8-5 første ledd, og kan avholdes i forkant av planleggingsmøtet om man får tid. Dette kan være vanskelig, da planleggingsmøtet skal avholdes straks, jf. 9-4 annet ledd. Enkelte domstoler velger å løse dette ved å utsette planleggingsmøtet dersom partene ønsker rettsmekling. Da brukes saksforberedende dommer som rettsmekler, og ved mislykket rettsmekling overtas saken av ny dommer som avholder planleggingsmøtet, med mindre partene ønsker samme dommer, jf. 8-7 annet ledd. Det ligger en ressursgevinst i å bruke dommeren som allerede kjenner saken som rettsmekler, siden rettsmekling ofte er vellykket. Rettsmekling skal som nevnt ikke avholdes i rettsmøte, og kan derfor ikke avholdes under planleggingsmøtet, jf. 9-4 tredje ledd. Ordinær mekling kan også være gjennomførbart før planleggingsmøtet, siden det kan foregå ved annen kontakt i tillegg til i rettsmøte, jf. 8-2 første ledd, for eksempel ved et 54 Ot.prp. nr. 51 ( ) s

27 samtidig telefonmøte. Da dommeren ikke blir inhabil til fortsatt behandling ved mislykket ordinær mekling, jf. 8-2 jf. 8-7 annet ledd, er det for øvrig lite å spare på å avholde ordinær mekling før planleggingsmøtet. Dersom partene er klare, og saken som sådan åpner for det, kan det forsøkes ordinær mekling i planleggingsmøtet. 55 Mest praktisk vil det være om meklingen er en innledende del av planleggingsmøtet, og ved mislykket ordinær mekling fortsetter møtet som et normalt planleggingsmøte. Dersom ønsket rettsmekling eller ordinær mekling ikke er avholdt før eller under planleggingsmøtet, berammes tid i møtet, hvilket er lovens normalordning. I planleggingsmøtet skal det også drøftes om saken bør behandles etter særlige regler, jf. 9-4 annet ledd bokstav b. Særlige regler viser til om saken skal behandles etter andre regler enn de som følger av kapittel Det kan for eksempel være om en sak som egentlig skal behandles etter allmennprosessen, likevel bør behandles etter småkravsprosessen, jf annet ledd bokstav b og c. I Høyesterett kan det være aktuelt å ta stilling til om saken krever behandling i storkammer eller plenum, jf Etter 9-4 annet ledd bokstav c skal det treffes beslutning om hvorvidt det er behov for ytterligere rettsmøter, jf Det kan i flere saker være aktuelt med ytterligere rettsmøter før hovedforhandlingen, og det er en del av den aktive saksstyringen at retten sørger for dette ved behov. Særlig gjelder dette i saker som er uoversiktlige, slik at man ikke har tilstrekkelig grunnlag til å treffe de nødvendige beslutningene allerede i planleggingsmøtet. Det kan også være praktisk for å rydde tvisten for mer bagatellmessige poster, slik at den videre behandlingen kan dreie seg om tvistens hovedpunkter. 57 Dette vil spesielt være aktuelt i komplekse saker, for eksempel ved næringskontrakter. I tråd med formålene til tvisteloven om en hurtigere prosess, kan en sak realitetsbehandles allerede i et forberedende rettsmøte, jf. 9-5 fjerde ledd. Forutsetningen er at dommen blir avsagt på et forsvarlig 55 Kommentarutgave (2007) Bind I s Kommentarutgave (2007) Bind I s Kommentarutgave (2007) Bind I s

28 grunnlag og at partene har samtykket i slik behandling. 9-4 andre ledd bokstav c er en oppfordring for dommeren til å drøfte slik behandling med partene på et tidlig tidspunkt. Da vil begge parter være forberedt på en eventuell realitetsbehandling i det kommende rettsmøtet. I omfattende saker har dommeren også et annet virkemiddel som kan gjøre saken mer oversiktlig. Det kan bestemmes at skriftlige innlegg skal inngis og være en del av avgjørelsesgrunnlaget, jf. 9-4 annet ledd bokstav d. Hjemmel for å inngi en kortfattet kronologisk eller annen systematisk redegjørelse for det faktiske forhold er 9-9 fjerde ledd. 9-9 tredje ledd hjemler skriftlige redegjørelser om særlig kompliserte rettslige eller faktiske spørsmål. 9-9 tredje ledd første og annet punktum oppstiller strenge vilkår for bruk av skriftlige redegjørelser. Saken må reise særlig kompliserte rettslige eller faktiske spørsmål, redegjørelsene må være nødvendige for å få et vesentlig sikrere avgjørelsesgrunnlag og prosessøkonomiske hensyn må ikke tale imot. Redegjørelsene skal kun omfatte disse avgrensede spørsmålene, jf. 9-9 tredje ledd første punktum. Denne oppmykningen av muntlighetsprinsippet gir dommeren et redskap i sin aktive saksstyring, og spørsmålet blir når vilkårene etter 9-9 tredje ledd er oppfylt. Det første vilkåret for å pålegge partene utforming av skriftlige redegjørelser er at saken reiser særlig kompliserte rettslige eller faktiske spørsmål. Ordlyden tilsier at spørsmålene må være svært komplekse eller av høy vanskelighetsgrad. Videre krever 9-9 tredje ledd annet punktum at redegjørelsene må gi et vesentlig sikrere avgjørelsesgrunnlag. Etter ordlyden skal dommeren kun bruke skriftlige innlegg der retten vil ha et klart svakere avgjørelsesgrunnlag med bare muntlig fremstilling i retten. En slik forståelse støttes av Tvistemålsutvalget. 58 Det kan tenkes å være tilfelle i en tvist der tekniske forklaringer om hvordan en oljerigg er konstruert utgjør en nødvendig del av avgjørelsesgrunnlaget. Hva som ligger i at prosessøkonomiske hensyn ikke må tale mot, kan etter ordlyden forstås som at utarbeidelsen av redegjørelsen ikke må påføre saken en ekstrakostnad. 58 NOU 2001:32 Bind B s