Kap tallet, særlig til rundt 1970

Transkript

1 Kap tallet, særlig til rundt 1970 Dette kapittelet gir en summarisk oversikt over fornavnstrender i Norge på tallet, med vekt på tida fram til rundt 1970, i del 7.1. Dessuten er det lagt mye vekt på doble fornavn (ev. flere fornavn), i del 7.2, og bruk av bindestreker, i del 7.3. Under lesinga av del 7.1 kan det også være nyttig å følge med i ti på topp-listene hos Statistisk sentralbyrå, dvs. listene for begge kjønn fra 1880 til siste år (ssb.no/navn) tallet og tida etter blir mer omtalt i to andre kapitler. Utenlandske navn i Norge fra sent på 1800-tallet og fram til i dag får en omfattende omtale i eget hefte (fil) om utenlandske fornavn. Ei framstilling av mange hundreår i norsk fornavnshistorie blir dessuten framstilt i diagramform i kap. 11. Der blir ti på toppnavna for hvert tiende år sortert i mange ulike kategorier ut fra opphav og form presentert. Det blir dessuten vist navnelister sortert etter opphav 7.1 Kort oversikt over utvklinga mellom 1900 og omkring Status ved inngangen til 1900-tallet Som omtalt for tida fram til 1800-tallet var det ganske stabil navnebruk i flere hundre år. Dette ble først løst opp med latiniserte navneformer og klassiske navn i økende grad ut over 1800-tallet. Dernest kom de nordiske i fornya former og fortsatte bruddet med hundreåra like før. Økt bruk av nordiske nvan fra rundt år 1900, mest i fornya former For fødte i år 1900 var det 4 nordiske navn blant de 10 vanligste kvinnenavna, og 6 blant mannsnavna, som nevnt i del Blant kvinnenavna hadde Ingeborg vært i bruk fra mellomalderen. Det samme gjaldt for tradisjonsforma Ole, skrevet slik etter dansk mønster. Øvrige nordiske navn, som ikke er vist blant de ti vanligste, hadde kommet i bruk på nytt fra slutten av 1800-tallet. Tradisjonsformer av nordiske navn ble fortrengt Fra rundt 1880-åra hadde de nordiske navna Ragna, Helga og Inga vært mye i bruk, uten at de var blant de ti vanligste i år Dette var navn som var nedarva i talemålspåvirka former dels ulike disse, og som økte i popularitet sammen med de fornya nordiske navna. Tradisjonsformene av nordiske navn ble fortrengt av andre navn før inngangen til 1900-tallet. Summariske oversikter Kap. 11 med kort historisk oversikt i diagramform over navn med ulikt opphav, og kap. 12 med detaljert oversikt over lydlige trekk ved fornavn kan leses sammen med kap. 7. Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :52 s. 129

2 7.1.2 De varige fornavna Som nevnt i kap. 6 om nordiske navn ser vi stor utskifting av navn gjennom tallet. Særlig i første halvdel av 1900-tallet blir rundt halvparten skifta ut mellom hvert tiende år. Det vil vi vise mer av i figurer og tabeller i kap. 11. Men bølga av nordiske mellomaldernavn ble ikke alene inn over 1900-tallet. Mye av det gamle kjente navnematerialet kom til å bestå videre, men med minkende bruk i tiåra som kom. Anne, Marie, Hans og Ole, som hadde vært blant de mest brukte navna i flere hundreår, og Johan, som særlig hadde blitt mye brukt fra 1800-tallet, holdt seg blant de ti vanligste et par tiår ut over 1900-tallet. Mange av tradisjonsnavna kom dessuten til å bestå som deler av dobbeltnavn til rundt midten av hundreåret, oftest utenom de ti vanligste førstefornavna (som tabellene hos SSB viser). Del omhandler doble fornavn på 1900-tallet Navn fra andre land I tillegg til navn fra den norske mellomalderen og noen av de mest brukte navna gjennom flere hundreår, henta foreldre også nye navn fra andre land. Fra engelsk navnebruk, helst fra USA Gjennom hele hundreåret kom stadig nye navn fra engelsk navnebruk, nok helst fra USA. Bruken av nye utvalg av tyske navn fortsatte fra 1800-tallet og inn i de første to tre tiåra av 1900-tallet. Fra Sverige, Danmark og ellers fra Europa Fra rundt midten av hundreåret kan vi se noen navn fra Sverige og Danmark. Ellers kom også andre navn som spredte seg i store deler av Europa, i alle fall i Vest- Europa. Innvandring fra sent på 1900-tallet Mot slutten av 1900-tallet og videre inn i neste hundreår førte innvandring til et en godt synlig endring i navneutvalget med navn fra Asia, Afrika, Øst-Europa og også vestlige land. Denne navnetilstrømminga blir særlig omtalt i eget hefte (fil) om utenlandske fornavn om utenlandske navn og i eget hefte (fil) om utenlandske fornavn, som spesielt tar opp fjernkulturelle navn (dvs. navn fra kulturer vi fram til da har hatt lite kulturell kontakt med) Kortere navn For både nordiske og andre navn ble de ti vanligste navna fra rundt 1920-åra gradvis kortere inntil de ble lengre igjen fra 1960-åra. Vi kan nyansere dette med at flere av de korte navna som ble mye brukt i denne tida, allerede hadde vært på vei opp siden tidlig på 1900-tallet, og Alf som særlig var brukt før 1920, var på vei ut når enstava navn ellers bredte seg. Vi kan kalle dette kortnavn-perioden. Som vi skal se senere, kom korte navn i bruk samtidig med at det ble det vanlig å bruke to fornavn til daglig. Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :52 s. 130

3 Tre ut, mange med éi staving inn Overgangen til kortere navn blir synlig både med at navn med tre (tre vokaler eller diftonger) forsvinner ut fra ti på topp-listene, og at enstava kommer inn, særlig for guttenavn. Trestava navn på vei ut var bl.a. Marie, Ingeborg, Johannes og Kristian. Enstava navn (én vokal eller diftong) på vei inn var i første omgang bl.a. Gerd, Ruth, Rolf og Per. Korte både nordiske og opphavlig utenlandske navn På topplistene for hvert år hos Statistisk sentralbyrå (ssb.no/navn), kan vi med et raskt blikk se at navna også fikk færre bokstaver, noe som også blir vist i diagram i kap. 11. Som vi ser, omfatta denne utviklinga både nordiske og opphavlig utenlandske navn. Disse navna var mest nordiske navn i fornya form: Odd, Leif, Rolf, Finn, Knut, Svein, Kjell, Tor, Svein, Gerd, Aud, Bjørg og Liv. Noen korte ikke-nordiske navn kom til, som engelske John, Mary, og dessuten Per, Jan og senere Pål med lang tradisjon i Norge. Bruken av Ruth og John var nok drevet av popularitet i USA, og passa med det korte mønsteret i Norge, og i nabolanda Sverige og Danmark. Dessuten var forma John også videreføring av eldre norsk tradisjon for navneformer med norsk uttale (IPA-skrift: /ju:n/ og /jun/), som også for Per og Pål. I tillegg var noen flere korte tradisjonsnavn også godt representert, sjøl om bruken gikk nedover for dem. Det var bl.a. Hans, Nils og Lars med bakgrunn i kristen navneskikk, og dessuten Karl som hadde vært mye brukt på 1800-tallet. De kan ha hatt støtte ut over 1900-tallet i dobbeltnavnbruken, som vi kommer tilbake til. I denne kortnavnperioden var det også navn med to stavelser med få konsonanter som blir omtalt for neste periode, i del Det er ti på topp-listene, som jeg legger hovedvekta på her. Hvorfor korte navn? Hvorfor ble navna korte på denne tida? Det er ingen åpenbar forklaring. Vi ser det samme i Sverige og Danmark på samme tid, og navn var blitt kortere i flere andre europeiske land før det (Frankrike; Besnard 2007, s ; Tyskland (for gutter i 1945, Nübling 2009, s. 99)). Trender kan omfatte mer enn bare navn, også det som ofte blir kalt tidsånd. På samme måten som lengder og vidder på klær skifter med moter, og arkitektur bl.a. skifter mellom enkle og pompøse stiler, kan det være mulig å forstå at navnelengder endrer seg over tid. Det var også i ei tid da formene skulle være enkle i arkitekturen, den såkalte funksjonalismen (Alhaug 2004, s. 96). Slike sammehenger for navneskikken er ikke utforska. Det er ikke urimelig å regne med at reaksjon mot tidligere skikker i alle fall er noe av grunnen til endring av navnelengder, som for andre navnetrender og for moter genenerelt. Senere har navnelengda slått sterkt ut motsatt vei, til lange navn i åra. Det er naturlig at foreldre velger ulikt det deres egne foreldre gjorde, altså at generasjonen vil stå på egne bein. Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :52 s. 131

4 7.1.5 Lengre navn tradisjonsnavn og utenlandske navn inn Fra rundt midten av hundreåret ble navna lenger igjen, slik det er synlig blant ti på topp og ellers blant vanlige navn (50 eller 100 på topp). Navna begynner så smått å bli lenger både i bokstaver og. Tostava tar mer og mer over, men er ofte korte i antall bokstaver I kortnavnperioden før midten av hundreåret, var det også mye bruk av tostava navn i tillegg til de enstava, særlig for kvinner. Det var tross alt et begrensa utvalg av enstava navn. Endringa fra midten av hundreåret er at de enstava blir mindre brukt og de tostava tar mer over. Mange av de tostava er ikke mye lenger i antall bokstaver fordi de har få konsonanter. En stor andel av de tostava navna har bare én eller to konsonanter. Mange av de tostava har dessuten vokal til slutt, oftest -e. Det er opphavlig nordiske navn som fortsatt er de mest brukte. Eksempler med vokal til slutt er Åse, Arne og Kåre, og andre nordiske med konsonant til slutt er Inger, Egil og Erik. Lik og ulik form i jente- og guttenavn To var vanligere for jente- enn guttenavn blant ti på topp til etter 1980 (jf. del 12.5 og underdeler, og tilhørende tabeller. Konsonantendinger i de tostava navna var vanligere for guttenavna, men både vokal- og konsonantendinger var i bruk for begge kjønn. I 1940 og 1950 var det også for jenter vanligere med konsonanter enn vokal til slutt i navnet blant de ti vanligste, og jamnt i 1930 (mer detaljert i del 12.4). Jente- og guttenavn med e-slutt Vi går inn i ei tid midt på 1900-tallet da kvinnenavn med to øker, og i ganske mange tilfeller med en vokal til slutt, som nevnt. Vokalen er oftest en -e til forskjell fra -a som var mer vanlig i de tradisjonelle folkelige og kirkelige navna fram til slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Anne tar over etter Anna, som har blitt fortrengt, altså skifte av vokal fra -a til -e. Dessuten kan andre navn med e-ending i bruk, som -e i tradisjonelle navn fra Norge (f.eks. Hege, Tone og det opphavlig tyske Wenche) og fra Danmark (f.eks. Tove, Bente og Grete). Noen av de vanligste mannsnavna med e-ending var tradisjonsnavna Terje, Ole og Tore, og de fornya mellomaldernavna Rune og Frode. A-endinger blant vanlige navn fantes særlig i innlånte, som Eva, Nina, Laila, Anita, Mona og Linda. A-endinger ble det mer av senere. Andre navneslutter, bl.a. -i og -t Også andre sistebokstaver (eller lyder) var mye i bruk. Noen mye brukte kirkelige navn som kom tilbake hadde i-slutt, som Kari, Eli, Kirsti og Kjersti, og de opphavlig norske tradisjonsnavna Randi og Unni. Et innlånt med i-slutt var et tyske Heidi. Og dessuten kom tradisjonsnavn med konsonanter tilbake, som Marit, Berit og Britt, og i mange mannsnavn. Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :52 s. 132

5 Mer i øvrige kapitler Vi hadde altså fått en overgang fra nordisk dominans der navna hadde blitt kortertere og kortere til lengre navn igjen der tradisjonsnavn kom tilbake, men også nye innlån fra andre land. Kapittel 12 viser mer detaljert hvordan det er med antall og sluttlyder i navn, og også kort om andeler med navn med ulik nordisk og ikke-nordisk bakgrunn blant disse. Under omtalen av utenlandske navn i eget hefte går jeg mer detaljert inn på innlån av navn fra andre land bl.a. på denne tida, som nevnt under del Tradisjonsnavn med norsk og ikke-norsk opphav og flere mellomladernavn i lengre form Vi så ovafor at noen gamle tradisjonsnavn fra tidligere hundreår kom tilbake. Disse var blant navn som tok over for de «litterære» mellomaldernavna. Tradsjonsnavna som kom tilbake kan deles opp i tre grupper. Det var kirkelige navn, opphavlige nordiske navn (dvs. endra gjennom talemålet), og tyske navn, alle de tre typene i former prega av norsk talemål. De var oftest kortere i enn de utenlandske som var bakgrunnen, slik det er vist nedafor. 1) Kirkelige navn som kom tilbake var midt på 1900-tallet, var helst dialektformer som hadde blitt skjøvet ut på 1800-tallet på samme måten som dialektformer av nordiske navn. Slike former av kirkelige navn ble henta fram igjen litt etter litt fra tidlig på 1900-tallet. Eksempler blant de vanlige er: Kari, Margit, Marit, Mari, Eli, Lisbeth, Kirsti, Kjersti, Per og Pål. Mest brukt var det kirkelige Anne, som også hadde vært det i flere hundre år. Dernest kom Marie, som hadde blitt brukt i flere hundre år, men mye i andre former. Disse var kortere enn mer fulle former av kirkelige navn, som Mari for Maria, Margit og Marit for Margareta, og Per for Peter. 2) Tradisjonsformer av opphavlige nordiske navn vil si navn med opphav i gamle dialektformer av slike navn, som Terje, Kjell og Hege. Navnevariantene Arvid og Arve viser også slike ulike former. Det moderniserte Arvid var helst brukt tidllig på 1900-tallet (mest ), mens Arve bygd på talemålsforma helst ble brukt rundt midten av hundreåret og noe etter (mest ). 3) Tyske navn brukt i Norge på og 1800-tallet ble tatt fram igjen i Norge på og 1960-tallet. Det var tyske navn som ikke var så mye brukt i Tyskland midt på 1900-tallet, og heller ikke i andre land, så grunnlaget må ha vært i Norge. Blant kvinnenavn gjenoppsto Trude, Wenche, Vibeke og Jannicke. Særlig Trude og Wenche slo an i Norge. Dessuten omfatter dette mannsnavnet Jan, som var det mest populære guttenavnet i Norge i flere ti år rundt og etter midten av tallet, og Petter. Tysk navnebruk i Norge på 1900-tallet er mer omtalt i eget hefte (fil) om utenlandske fornavn. Eldre former og de tyske opphava er omtalt i kap. 4. Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :52 s. 133

6 7.2 Doble fornavn gamle navn i nye omgivelser Rundt midten av 1900-tallet fikk halvparten av de fødte to fornavn, som Anne Lise og Jan Erik. Figur 7 4 viser andel fødte som har fått flere fornavn fra 1890 til Også tidligere hadde det vært vanlig med to fornavn, men helst slik at bare det første ble brukt til daglig. Fra midt på 1900-tallet ble begge navna mer brukt enn før (pkt ). Først skal vi se litt bakover og i andre land Doble fornavn opphav og bruk i andre land Fra 1700-tallet til tidlig på 1900-tallet var det andre navnet ofte utenlandsk og lengre enn navn vanligvis var i Norge, som Wilhelmine, Leonarda, Martinius og Antonius. Det forekom også mer enn to fornavn. Navn i tillegg til det første ble neppe brukt til daglig. Het mannen Ole Martinius, ble neppe et lange Martinius brukt. Skikken med de lange dobbeltnavna kom fra land lenger sør, og hadde i Norge begynt i høyre sosiale lag og spredte seg til folk flest rundt år 1900, mest langs kysten, både i Sør- og Nord-Norge (Aarset 1982b). Sammenskriving av doble fornavn i Norge fra 1700-tallet til nåtida En folkelig skikk med sammenskriving av to korte navn finner vi også i norske kirkebøker på og 1800-tallet. Noen norske eksempler er: Oleanna og Sirianna. Denne skikken kan være inspirert av lignende tyske danningsmåter som Hannelore og Hansjürg(en). I nyere tid har dette vært mer utbredt i svensk enn i norsk, med offisielle former som Evabritt og Annmari. For islandsk er slike eksempler omtalt i eget hefte (fil) om utenlandske fornavn. Denne skikken er litt brukt uoffisielt i Norge i dag, som f.eks. Annelise, men personene er oftest ført med atskilte navn i folkeregisteret. Sammenskriving av doble fornavn i andre land og kulturer Skikken med sammenskrevne dobbeltnav er også kjent for tamilsk navneskikk (fra Sri Lanka) blant innvandrere til Norge fra 1990-tallet, f.eks. i navn som Nathankumar, som er satt sammen av to hinduiske navn, Nathan og Kumar. Dessuten blir det mye brukt i italiensk, som Mariantoniétta, Mariarosària og Mariacristina, alle brukt for flere titusener, og Mariagiovanna, Giovannantònio, Giovannàngela brukt for tusen eller flere (De Felice 1992, oppslaga "Giovanni" og "Marìa") Doble fornavn som daglignavn i Norge midt på 1900-tallet I Norge hadde formene i dobbeltnavna forandra seg før midten på 1900-tallet. De lange forsvant mer og mer og de sammenskrevne formene gikk også ut av bruk. Kortere navn ble vanlig både som første og andre fornavn, der begge ofte ble brukt i dagliglivet. Lengden kunne altså ligne hver av delene i de sammenskrevne nevnt ovafor. Blant fødte i 1950-åra fikk mellom 50 og 60 % doble fornavn. Det andre navnet var like langt eller lengre i enn det første navnet, som i Jan Erik, Anne Kari og Anne Marie. Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :52 s. 134

7 Omfang i bruk av de doble fornavn til daglig Omfanget ovafor gjelder den offisielle registreringa. Hvor mye begge navna ble brukt til daglig, eller om det var det første eller andre navnet som ble brukt til daglig, har vi ikke sikre tall for. En undersøkelse for dødsannonser i Tromsø på slutten av 1990-tallet viser at bare 0,6 % av fødte med to eller flere fornavn før 1945 har brukt to navn, mens prosenten var 26,3 % for fødte med doble fornavn (se tall ovafor) fra og med 1945 (Alhaug 1999, s. 89). Det er rimelig å se oppkomsten av bindestreksnavn fra midten av 1900-tallet, både i offisielle register og med omfattende uoffisiell bruk, som uttrykk for bruken av begge navna. I en undersøkelse for Leksvik i Nord-Trøndelag er bruken av andrenavn i tilsvarende periode (dvs tallet) ca. 20 %, jamt over hele perioden (Kruken 2001, s. 108). Her var kildene dels dåpslister i kirkebøkene og dødsannonser. For menn med registrerte doble fornavn midt på 1900-tallet var det vanligste enstava førstenavn og tostava andre navn, som det også er i Per Arne og Svein Erik. For kvinner er det vanligst med to i det første, og to eller tre i det andre. Anne Lise og Inger Johanne er, i tillegg til dem ovafor, typiske for hvordan doble kvinnenavn så ut på denne tida. Bruken av bare andrenavnet er også undersøkt. I undersøkelsen fra Tromsø, omtalt ovafor, brukte 3,0 % bare andrenavnet (Alhaug 1999, s. 89). Navn fikk forlenga brukstid som del av doble fornavn Mange navn som sank i bruk fra tidlig på 1900-tallet, fikk muligens ei forlenga brukstid i populære dobbeltnavn. Hans og Martin var hver for seg navn som tilhørte en tidligere generasjons navn, men kombinasjonen Hans Martin var å regne som et tidsriktig navn i 1950-årene. På samme måten kan det også ha vært med begge navna i sammensetningene Karl Henrik, Lars Kristian, Nils Arne og Inger Johanne. Hvor mye dobbeltnavntrenden hadde å si for videreføringa av disse navna, er det ikke kjente målinger for. De korte navna blant dem passa fint som førstenavn. Dessuten passa to- og trestava, som ellers var mindre i bruk som første navn, godt inn som andrenavn. Lars og Kristian fikk dessuten ny vekst alene de to siste tiåra på tallet. Den forlenga bruke av korte navn ut over 1900-tallet gjaldt altså første fornavn. Det er også er lett synlig i de publiserte statistikkene som normalt bare gjelder første fornavn. Muligens holdt bruken av de lange klassiske navna seg godt videre som andre del av doble fornavn. Det kunne dreie seg om oppkalling eller at navna fortsatt ble oppfatta som fine samtidig med den store utbredelsen av nordiske navn. Tabellene i del viser for flere slike klassiske navn at bruken av klassisiske navn gikk over fra første fornavn til andre fornavn tidlig på 1900-tallet. Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :52 s. 135

8 Marie, Anna og Anna holdt seg på 1900-tallet To kvinnenavn som holdt seg godt er Marie og variantene Anna og Anne. Det var muligens mye på grunn av doble navn. Variantene Anna og senere Anne holdt seg på topp som første fornavn, nok også eneste, i mange tiår ut over 1900-tallet. Marie hadde høye plasseringer som første fornavn tidlig på 1900-tallet, men kom til å bli utbredt som andre fornavn i doble fornavn, og er fortsatt det fornavnet som kvinner flest i Norge har fordi det er utbredt som andre fornavn. Detaljer står i rammene nedafor. Marie Marie var blant navn med et raskt fall som første fornavn tidlig på 1900-tallet, men ble mye brukt som andre fornavn i doble navn. I mange tiår, i alle fall fra rundt midten av 1900-tallet, har Marie vært Norges mest brukte kvinnenavn fordi det blir brukt som andre fornavn. Vi kan spekulere på om det er rytme og klang i navnet som gjør det så mye brukt. Marie har tre med trykk på den andre. Når det ikke har trykk på første staving, klinger det lettere rytmisk etter de fleste førstenavn med ei eller to, f.eks. Liv Marie og Tove Marie. Navnet Marie har mange klangfulle lyder uten stopplyder (plosiver), noe som kan bidra til å gjøre det mindre anstrengt å uttale i en lengre navnekombinasjon. Klangfulle lyder blir omtalt i kap. 12, særlig del 12.6 og 12.8, og gjelder her vokaler og konsonantene m og r. Anna og Anne Variantene Anna og Anne har sammen vært de mest brukte fornavna i mange hundreår. De holdt seg også godt gjennom den nye nordiske navnebølgen. Klang kan også ha hatt noe å si her. Disse navneformene er korte og klangfulle, men det er likevel ikke klart hvorfor det klarte seg bedre enn andre navn som også hadde mye klang, som Eli og Kari. De to Anna og Anne er korte fordi det har bare tre lyder totalt. Klangfulle lyder her er både n- lyden og vokalene. Navna Anna og Anne fins i ganske mange kombinasjoner. Dessuten er Anne Marie det mest brukte dobbeltnavnet i Norge i mange årtier (i alle fall pr ) (Kristansen og Ouren 1998, s. 109). Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :52 s. 136

9 Doble fornavn var korte midt på 1900-tallet Bruken av korte førstenavn, som vi omtalte ovafor, kan vi også se i sammenheng med at vi i etterkrigstida fikk den nye skikken der begge navna i doble fornavn ble kortere, og der begge ofte ble brukt i dagliglivet. Denne skikken konsentrerte seg mye om noen få forskjellige navn, ikke minst som første navn. Det vil si at de samme navna som ble registrert som populære i navnestatistikkene på den tida, var vanlige som første navn i doble fornavn. Typiske førstenavn var Jan, Per, Jon, Jan, Jens, Ole og Pål, Anne, Inger, og Liv som var blant de sene nordiske. Også Nils, Hans og Lars var var mye i bruk i doble fornavn, men ikke synlig blant de vanligste. Mer stoff om bruken av doble fornavn Bruken av doble fornavn i Norge fra slutten av 1600-tallet til rundt 1980 er fyldig omtalt i Aarset 1982b. Alhaugs navneleksikon navn har opplysninger for alle navn om bruk som første og andre navn. Også navnetopper er ordna etter totaltall for første og øvrige fornavn, slik at bl.a. Marie topper for alle 5-årsperiodene mellom 1900 og 1945, og Johan fra 1900 til 1915, til forskjell fra førstenavnstoppene som stort sett har nordiske navn på topp (Alhaug 2011, alle navneoppslag, og navneopper på s ) Doble fornavn blir lengre og mindre brukt Fra 1960-åra til tusenårsskiftet har bruken av doble (og flere) fornavn gått tilbake, som vist i figur 7 4. Samtidig har de første fornavna blitt lengre, særlig etter På den måten har det blitt mindre praktisk å bruke to navn. Mellomnavn kan fortrenge ekstra fornavn Endringa til redusert bruk av doble fornavn kan kanskje også forklares på motsatt måte. Det vil si at den voksende bruken av mellomnavn (av etternavns type) har ført til at det blir for mange navn for en person med to fornavn, mellomnavn og etternavn. Fra 1970-åra har det blitt mer og mer vanlig at barn får etternavna fra begge foreldrene. Det er helst med mors etternavn som mellomnavn og fars som etternavn. Det gjør det upraktisk å ha to fornavn i tillegg både i skrift og tale. Det kan bli langt med: Kristian Aleksander Bergsveen Nedrebøen Da kan ett fornavn istedenfor to lettere bli oppfatta som tilstrekkelig. Når en velger bare ett fornavn, kan det igjen gjort det lettere å velge legre hovednavn enn før, dvs. første fornavn. Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :52 s. 137

10 Muntlig bruk av doble fornavn i dag I Norge er det vanlig at det er førstenavnet som til vanlig blir brukt. Norsk fornavnsstatsistikk bygger også derfor normat bare på førstenavnet. Blir registrert i Sverige I Sverige er det vanlig utbredt at folk har to eller tre fornavn, og at nr. 2 eller 3 er det som blir brukt til daglig. I svensk folkeregister blir dette dessuten markert om "tiltalsnamn", og kan leses ut av svensk navnestatistikk. Norsk bruk av de doble navna til daglig Også i Norge bruker noen personer med to (eller flere fornavn) helst det andre til daglig. I praksis hender det likevel ofte at andre omtaler dem det første som de ser i offisielle register, i tiltale. Slik bruk av navn nummer to er også gammel i Norge, men lite tyder på at den svenske skikken sprer seg til Norge. En norsk undersøkelse om bruk av doble navn Muntlig bruk av begge navna har muligens minka for unge i dag, uten at det fins omfattende undersøkelser. Tina Torgersen Oftedal viste i sin bacheloroppgave høsten 2014 at kontaktlærerne for et lite utvalg norske skoleklasser brukte begge fornavn for 13,6 % av elevene som hadde to fornavn (6 av 44 elever som hadde to fornavn). Det gjaldt fire gutter med enstava førstenavn og to- eller trestava andrenavn, og to jenter med tostava førstenavn og trestava andrenavn. Disse elevene hadde altså forholdsvis korte førstenavn (Oftedal 2013, s ). Bruken av doble fornavn i denne elevundersøkelsen er den halve av andelen for det registrerte i Trømsø for perioden /99 (del ). Både geografi, periode og utvalg kan gjøre talla usikre å sammenligne. Elevresultata er ikke urimelige når vi ser at navn har blitt lenger i antall. Grunner for å gi ekstra fornavn i dag: oppkalling og identifisering Et par motiv for å ha ekstra fornavn i dag (fra rundt tusenårsskiftet), ser ut til å være oppkalling, i alle fall med samme forbokstav og for å kunne skille mellom folk med samme første fornavn når det trengs. De kan være offisielle navn som Linn Beate, Ida Sofie, Emma Caroline og Markus Aleksander. Begge disse motiva innebærer ikke at navna trenger å bli brukt til daglig. Noen få andrenavn er vanlige også i dag På lignende måte som midt på 1900-tallet er det også i dag vanlig med noen ganske vanlige kombinasjoner og særlig med noen utbredte andrenavn. I SSBs rapport for 2013 (publisert ) står det om det vanligste (Statistisk senralbyrå u.å.): "Mest brukte andrenavn for jenter er Sofie/Sophie med 555 og flest kombinerte med Emma. 522 hadde Marie som andrenavn. Blant guttene er Alexander/Aleksander det mest brukte andrenavnet, med fikk André som andrenavn, mens 160 fikk Johan." Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :52 s. 138

11 For disse vanlige tilfella ser kombinasjonen se ut til å kunne fungere godt sammen i uttale, og motivet kan være at alt skal brukes. Eksempler på dagens kombinasjoner av doble fornavn For å illustrere bruken av sjeldne kombinasjoner der andrenavnet muligens ikke er ment for daglig bruk har jeg sett gjennom et utvalg av omtalte fødsler og fødselsdager for små barn i menighetsblader i og i enkeltaviser (Menighetsblader , Bergens Tidende 2009 (Molly Melizza)). Nedafor er et lite utvalg som først og fremst viser former som ikke har vanlige navn. Det mest iøynefallende i kildene (også blant det som ikke er vist nedafor) er at det er få av de tilfella som SSB viser til ovafor. Mangfoldet er derimot lett synlig. Eksempla er forsøkt klassifiserert etter iøynefallende trekk. Blant annet illustrerer utvalget klangfulle trekk, navn med gammel tradisjon i Norge, og europeiske trender, som alt er trekk som preger navneskikken fra tidlig på 2000-tallet. Trender blir, som nevnt flere steder ovafor, mer omtalt i kap. 11. Navn med mye klang: Noah Emilian, Tirill Mariell, Mie-Nathalie, og Emma Thalie med søskena Hannah Mikaela og Isak Emelius. Navn med minst ett ganske nytt engelsk navn i Norge: Lilly Helen, Emely Margrethe, Olav Charles, Leoni Lykke, Petra Olivia og Molly Melizza. Navn med gammel tradisjon i Norge som blir henta fram igjen: Petra Olivia, Samuel Johan, Johannes Leander, Fredrik Olaj, Adrian Konrad, Jacob Cornelius, Selja Olava, Una Eline og Ariel Otelia Dårit. Navn med ine-ending, fra gammel tradisjon i Norge: Mia Jonette, Hannah Albertine, Thea Borgine og Olivia Jacobine. Navn med bokstavrim, som vil si samme førstebokstav: Mina Maria og Mie-Marie Opptellinger av typer doble fornavn på 1900-tallet Type doble fornavn vil her si gruppering etter antall i første og andre navn. Tabellene 7 1 og 7 2 viser antall og eksempler på grunnlag av de 100 vanligste doble fornavna uten bindestrek i hele befolkninga pr Eksempla i tabellene er de vanligste av hver type. (Tellinga har jeg (IU) gjort på grunnlag av listene i Kristiansen og Ouren 1998, s ) Innholdet i tabellene blir oppsummert og kort forklart etter tabellene. Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :52 s. 139

12 Tabell 7 1 og 7 2 viser antall dobbeltnavn med 1, 2 og 3 i første fornavn (loddrett og sum til høyre), og antall dobbeltnavn med 1 4 i andre fornavn (vannrett og sum nederst). Den viser dessuten en mer detaljert oversikt med antall og eksempel på navn med ei (1) staving i første fornavn og ei (1) i andre fornavn (ett navn med slik kombinasjon: May Britt), ei (1) staving i første fornavn og to (2) andre fornavn (9 navn, bl.a. Ann Kristin) osv. Navneeksempla viser det vanligste fra hver lengdekombinasjon. 1. fornavn, kvinner 1 staving May Britt 3 Anne Britt 9 Ann Kristin 23 Anne Lise 6 Gerd Synnøve 51 Anne Marie Ingeborg Marie Anne Elisabeth 2. fornavn, kvinner sum 1 staving fornavn 1. fn sum 1. fornavn fn. 185 sn 1,9 sum 2. fornavn fn sn 2,7 Tabell 7 1. Antall i 1. og 2. fornavn blant de 100 vanligste doble kvinnenavna Mest brukte tilfeller som eksempler. sn = (gjennom)snitt Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :52 s. 140

13 1. fornavn, menn 1 staving Jan Erik 0 9 Ole Martin 6 Per Kristian 4 Ole Kristian sum 1. fornavn fornavn, menn sum 1. 1 staving fornavn 1. fn. 1. fn. 113 sn 1,1 sum 2. fornavn fn sn 2,1 Tabell 7 2. Antall i 1. og 2. fornavn blant de 100 vanligste doble mannsnavna sn = (gjennom)snitt 1. fornavn 2. fornavn Jenter 2,0 (2,025) 3,0 (2,95) Gutter 1,7 (1,725) 2,2 (2,225) Bygd på lista i Kristiansen og Ouren 1998, s Tabell 7 3. Gjennomsnittet for hvert kjønn for de 40 vanligste doble fornavn for hvert kjønn blant fødte i Bygd på lista i Kristiansen og Ouren 1998, s Jenter Gutter 1. fornavn 2. fornavn 3 2,5 2 1,5 1 0,5 0 Kvinner Menn 1. fornavn 2. fornavn Figur 7 2. Antall i 1. og 2. fornavn blant de 40 vanligste doble gutteog jentnavna blant fødte i Norge i Kilde: Se teksta. Figur 7 1. Antall i 1. og 2. fornavn blant de 100 vanligste doble kvinne- og mannsnavna i befolkninga Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :52 s. 141

14 3,5 3 2,5 2 1,5 1 0,5 0 Kvinner, jenter Menn, gutter 1. fn. alle 1. fn _ 2. fn. alle 2. fn Figur 7 3. Antall i 1. og 2. fornavn blant de 100 vanligste i befolkninga og de 40 vanligste doble gutte- og jentnavna blant fødte i Norge i Samme data som i figur 7 1 og 7 2. Kilde: Se teksta. Generelle trekk ved doble fornavn blant nålevende (begge kjønn) a) De doble kvinnenavna er klart lengre enn mennenes. Mennene har helst éi pluss to, mens halvparten av kvinnene har to pluss tre, og fjerdeparten har to pluss to (se kvinnenavn nedafor). b) Navn nummer to er helst lengre enn det første (begge kjønn) For fjerdeparten av kvinnenavna og for noen få mannsnavn er begge navna like lange, helst med to pluss to (se kvinnenavn nedafor). Få dobbeltnavn har kortere andrenavn enn førstenavn. Kombinasjoner med kortere andre- enn førstenavn fantes det 3 kvinnenavn av blant de 100 vanligste: Anne Britt, Anne Brit og Anne Gro. Blant de 100 vanligste var det ingen slike mannsnavn. Ellers fins bl.a. sjeldnere som Arne Kjell og Tore Jan. c) Få dobbeltnavn har éi staving i begge navna. I utvalget var det ett slikt kvinnenavn: May Britt. Det var ikke med mannsnavn med éi staving i hvert av navna. Ellers fins f.eks. Gerd Liv, Dag Finn og Odd Bjørn. Dette kjenner vi òg fra Per-Leif og Leif-Per i Hildegunn-revyene, som bl.a. ble vist på NRK rundt år 2000, og som ble gitt ut på cd-plater. Doble kvinnenavn blant nålevende Den vanligste kombinasjonen av to kvinnenavn er to i det første navnet og tre i det andre. To pluss to er også vanlig. Omfanget av to pluss tre er en rimelig konsekvens av at de doble kvinnenavna oftest er satt sammen med to stavelser i det første fornavnet og tre i det andre, med 51 forskjellige slike dobbeltnavn. Anne Marie er det vanligste av dem, deretter kommer Inger Johanne, Inger Marie, Else Marie og Ellen Marie. 23 kvinnenavn har to pluss to. Det vanligste er Anne Lise. Deretter kommer Inger Lise, Anne Karin, Anne Grethe og Anne Berit. Doble mannsnavn blant nålevende Den vanligste kombinasjonen av to mannsnavn er kombinasjonen med éi staving i det første navnet og to i det andre. Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :52 s. 142

15 Blant de 100 vanligste mannlige dobbeltnavna er det 81 med éi pluss to. Det vanligste er Jan Erik. Etter det kommer Per Arne, Svein Erik, Hans Petter og Kjell Arne Geografisk fordeling av doble fornavn Det er to oppfatninger om geografisk fordeling av måten doble fornavn blir brukt på: 1) Utbredt bruk av kortere eller enstava andre navn på ytre Sunnmøre. 2) Omfattende bruk av doble fornavn i Nord-Norge Utbredt bruk av kortere eller enstava andre navn på ytre Sunnmøre Bruken av kortere andrenavn på Sunnmøre ser ikke ut til å være undersøkt systematisk. Likevel viser mange uformelle undersøkelser at det er mange slike navn der, og at det ikke er mye brukt ellers i landet. Det gjelder typene: Lenger førstenavn enn andrenavn, som for: Harald Tom To enstava navn, som for: Per Leif, Leif Per Begge navn ser ut til å bli brukt. Det er altså ikke slik at det er en konstruksjon som ikke er ment å bli brukt fullt ut. Det kan se ut til å være brukt slike navn i samme periode som doble fornavn korte navn ble brukt ellers i landet, dvs. fra 1930-åra og fram til åra. Skikken ser ikke ut til å ha vært i bruk på ytre Sunnmøre de siste 15 åra, i alle fall. Opphavet til skikken er ikke klar Omfattende bruk av doble fornavn i Nord-Norge Undersøkelser gjort av Gulbrand Alhaug i 2015 for fødte mellom 1998 og 2007, viser at bruken av doble fornavn ligger særlig høyt i Nord-Norge. Mens snittet i landet ligger på 25 %, er det på 38 % for de tre nordnorske fylkene samla (Alhaug 2015, i intervjudelen). Forskjellene mellom fylkene er ikke stor, som vist i ramme 7 1. Derimot er det store forskjeller innafor landsdelen, slik det er vist i ramme 7 2, der Alhaugs funn er referert. Særlig vanlig er det med doble fornavn i området med mye samisk befolkning, høyst med 84 % i Kautokeino. Ellers viser funna at det er mest vanlig med doble fornavn i spredt bebygde strøk, som vi si når det er "en viss avstand fra byer og større tettsteder". Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :52 s. 143

16 Andel dobbeltnavn i Nord-Norge Nordland: 38 prosent Troms: 36 prosent Finnmark: 39 prosent (Kilde: Gulbrand Alhaug) Ramme 7 1. Andel doble fornavn i Nord-Norge (Alhaug 2015) Fakta om dobbeltnavn Kommuner med mye bruk av dobbeltnavn (minst 50 %): Samiske områder har flest dobbeltnavn: Kautokeino 84 %, for eks. Lemet Niilas, Karasjok 70 %. Også i Nesseby (68 %) har mange samisk bakgrunn Områder som har en viss avstand fra byer og større tettsteder: Nordland: Dønna (53 %), Gildeskål (52%), Tysfjord (59 %), Ballangen (63 %), Evenes (56 %), Moskenes (55 %), Flakstad (55 %). Troms: Lavangen (71 %). Ingen av de 79 med dobbeltnavn i Lavangen har det samme dobbeltnavnet altså stor variasjon. Noen innslag av samiske navn i Lavangen, for eks. Mika Ailo. Sør-Troms: Ibestad (59 %) Skånland (50 %) Nord-Troms: Karlsøy (59 %) Kvænangen (50 %) Kommuner med mindre bruk av dobbeltnavn (maks 30 %): Bardu (27 %) - jf. også Målselv (31 %) Andre kommuner - sørlige Nordland: Hattfjelldal (28 %) Vefsn (30 %) Merøy (27 %) (Kilde: Forskning av Gulbrand Alhaug ved Universitetet i Tromsø) Ramme 7 2. Andel doble fornavn i nord-norske kommuner (Alhaug 2015) Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :52 s. 144

17 7.3 Bindestreker i doble fornavn Doble fornavn blir også brukt med bindestrek, som i Anne-Lise. Skikken med bindestrek kom i bruk fra rundt 1910 og økte særlig i 1930-åra da begge navna ofte ble brukt til daglig. Bindestrek viser normalt at begge navna skal brukes. Forbilda var i flere andre land, blant annet i svensk og fransk. Bindestrek var klart mest brukt for jentenavn fram til tidlig på 1970-tallet. Fra mellomkrigstida og fram til nå har omfanget av bindestreksnavn i doble fornavn vært mellom 1/10 og 1/20 så mange som for dem uten siden rundt 1940, før var det mye mindre andel. Rundt 1950 fikk litt over 50 % av de fødte flere fornavn. Ca. 3 % av jentene og ca. 1,5 % av guttene fikk bindestrek. Rundt år 2000 får ca. 25 % med flere fornavn og ca. 2,0 % for jentene 2,5 % for guttene med bindestrek (motsatt av før og etter). Siden 2005 har det vært svak stigning med flere navn, men med nedang i bindestreker. Nå (omkr ) får knapt 25 % flere fornavn og rundt 1 % av alle barn får fornavn med bindestrek. Figurene 7 4 og 7 5 illustrerer dette fl. fn., gutter fl. fn., jenter Figur 7-4. Andel barn (i prosent) som har fått flere fornavn, for utvalgte år. Guttenavn er markert med blå (til venstrei hver dobbeltsøyle). Jentenavn er markert med rødt (høyre). (Kristiansen og Ouren 1998, s. 105 (på grunnlag av kurve); Statistisk sentralbyrås årlige navneraporter for åra , ssb.no/navn). år fl. fn., gutter fl. fn., jenter ,6 45, ,7 26, ,1 24, ,8 25, ,4 24, ,9 24,9 Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :52 s. 145

18 ,2 24, , ,5 25, , ,5 26, ,4 26, , ,7 24,8 4,5 4 3,5 3 2,5 2 1,5 1 0,5 0 bindestr., gutter bindestr., jenter Figur 7 5. Andel barn (i prosent) som har fått fornavn med bindestrek, for utvalgte år. Se forklaring under figur 7 4. ((Kristiansen og Ouren 1998, s. 108 (på grunnlag av kurve); Statistisk sentralbyrås årlige navneraporter for åra , ssb.no/navn). år bindestr., gutter bindestr., jenter ,1 0, , ,2 3, , ,1 3, , ,6 1, ,5 1, ,3 1, ,1 1, ,1 1, ,1 1,1 Stikkprøver jeg gjennom åra har gjort blant personer som bruker bindestrek, viser at det ofte ikke står bindestrek i folkeregisteret (bl.a. ved å undersøke i skatteregister). Forekomst av bindestrek i dagliglivet ser altså ut til å være mer utbredt enn det som står i folkeregisteret, og som er vist i figur 7 5, uten at det fins systematiske undersøkelser for dette. Bruk av uoffisiell bindestrek er det mest nærliggende å foklare med at det for mange er en privat måte å vise at en bruker begge fornavna. Foreldra har trulig oftere tenkt seg navnet med bindestrek enn det som prestene har ført inn, slik vi ikke minst fra rundt mindten av 1900-tallet har vi sett det i barns Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :52 s. 146

19 og senere ser det i voksnes skrivemåter. Siden bruken av bindestrek i fornavn brøt med norsk navnetradisjon, fortsatte mange prestene å føre navna inn i kirkebøker og fødselsregister uten bindestreker, i alle fall til omkring da Justisdepartementet sendte ut rundskriv om dette i 1969 (Utne 2002d, ). Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :52 s. 147