Andaktstelefonen Åpent hele døgnet! Ny andakt tirsdag og fredag. 49. årgang. Nr. 1. April God Påske! Foto: Anthon Sivertsen

Transkript

1 49. årgang. Nr. 1. April 2014 Andaktstelefonen Åpent hele døgnet! Ny andakt tirsdag og fredag God Påske! Foto: Anthon Sivertsen

2 Hammerfest kirkekontor Kirkegata 21, Boks Hammerfest Tlf.: Kontortid: Mandag fredag kl Lunsj: kl Svein Sivertsen...daglig leder Arve M Marthinsen prost arve.marthinsen@hammerfest. kommune.no Jon Arne Tandberg,...sogneprest jon.arne.tandberg@hammerfest.kommune.no Jon Atle Birkeland...kapellan jon.atle.birkeland@hammerfest.kommune. Einar Tesdal...kapellan einar.tesdal@hammerfest.kommune.no Elena Brovold...kantor elena.brovold@hammerfest.kommune.no Elena Fredriksen...organist elena.fredriksen@hammerfest.kommune.no Ingvill Ulveseth...diakon ingvill.ulveseth@hammerfest.kommune.no Aileen Zahl...kateket aileen.zahl@hammerfest.kommune.no Eva Bjørgve...konsulent eva.bjorgve@hammerfest.kommune.no Nittaya Bumrungphet... renholder Peder-Kristian Kofoed-Fyhn....kirkegårdsarb. Trond M. Sivertsen...oppsynsmann Knut Harald Karlsen...kirketjener Hans Arne Dahl...klokker/kirketjener Leder i menighetsrådet Pål-Blix Johansen Menighetsbladet Kirkegata 21, Boks Hammerfest Tlf.: Redaksjonen: Redaktør: Anne-Line Nora Eva Bjørgve Pål Blix-Johansen. Økonomi: Svein Sivertsen. Montasje/Layout Helge R. Johnsen. Trykk: Trykkeriservice AS, Lakselv. Opplag: 4600 Utkommer: 4 ganger årlig. Distribusjon: Posten. Bankkonto nr Senking av kiste ved begravelser På kirkegårdene i Hammerfest har det i en årrekke vært praksis at kisten ikke senkes helt ned, men bare noen centimeter, under begravelsen. Årsaken til dette har blant annet vært grunnforholdene. I enkelte områder er massene så løse at det ikke lar seg gjøre å senke kisten helt ned under begravelsen. I alminnelige bestemmelser for gravferd står det følgende om senking av kisten; Som hovedregel skal kisten senkes helt ned. Senking av kiste på kirkegården i forbindelse med gravferd har nå vært diskutert i Hammerfest menighetsråd. Menighetsrådets oppgave er å legge de praktiske forhold til rette slik at presten kan utføre sine oppgaver i henhold til gjeldende bestemmelser. Menighetsrådet tok på bakgrunn av dette følgende beslutning i sitt møte «Det legges til rette for at kisten senkes helt ned ved begravelser, fra sommeren Senking av kisten utføres helt til slutt.» Dette vil allikevel kunne medføre forskjellig praksis avhengig av hvilken kirkegård det dreier seg om. Både på Hauen kirkegård, Rypefjord kirkegård og i Fjordadalen vil det være områder hvor det vanskelig lar seg gjennomføre, på grunn av løse masser i bakken, noe som vil bli vurdert fortløpende. Andakter på alders- og sykehjem Jeg ble spurt om «når begynte dere å holde andakter på institusjonene?» Jeg måtte tenke litt på det og fant vel ikke noe bedre svar enn «Det har vi nå i grunnen alltid holdt på med i kirka». Da jeg begynte å arbeide som prest her i Hammerfest i 1999 så var andaktene på institusjonene noe av det som hadde vært drevet jevnt og trutt gjennom mange år. Det var selvfølgelig annerledes både for meg og for dem at det kom en ung søring på 27 og skulle holde andakt for «de gamle». Men vi fant fort ut at jeg var ikke så ung og de var ikke så gamle at vi ikke hadde noe felles. En god del av de som gikk på andaktene hadde deltatt aktivt på gudstjenester og kristne møter og så at dette var et godt tilbud etter hvert som helsa ble dårligere og de måtte flytte inn på institusjon. Andre syntes det var trivelig at noen stakk innom og gjorde noe som var utenom den vanlige dagsrytmen, jeg har til og med blitt spurt om «er det her underholdningen er». Og det har vært helt greit, for noen har det vært en fortsettelse av de kristne møtene de alltid har deltatt på og for andre har det vært mer underholdning. Vanligvis så holder vi andakt på Sykehjemmet, Alderspensjonatet/ Bokollektivet og Pensjonærhjemmet en gang i uka. Da bruker vi å synge noen salmer eller sanger, vi leser en tekst fra Bibelen og holder en andakt. Vi bruker også å ha med Fadervår og velsignelsen. Til slutt bruker organisten å spille et musikkstykke. Noen ganger har vi også nattverd for de som bor på institusjonene. Andakten bruker å vare et drøyt kvarter. For noen er det lenge nok mens andre nok hadde ønsket at vi holdt på lenger. Det viser seg at andaktene ser ut til å ha livets rett. Jeg tror trygt jeg kan si at det er en glede for oss som holde dem å være på besøk hos mennesker som har vært en del av både Hammerfest menighet og bybildet i Hammerfest. Det er gøy når vi hører at salmer som folk har lært utenat for år siden fortsatt huskes og kan synges. Og når da noen takker deg av med å si «Takk for Gudsordet» så merker man at det du har gjort den dagen faktisk har betydd noe for noen. Tekst: Jon Atle Birkeland 2 HAMMERFEST MENIGHETSBLAD

3 Leder Det er påskeidyll over det gode bildet på menighetsbladets forside. April ble påskemåneden i år, vårmåned var det gamle navnet på april med mange merkedager. Første april var jo og er fremdeles narrenes dag. Skikken med å narre april kommer sannsynligvis fra Frankrike, man antar at det har vært narret april i Norge siden1600-tallet, og skikken har holdt seg til våre dager.14. april snudde man primstaven fra vintersiden til sommersiden. Åkrene ble gjort klar for såkorn. Påsken er en høytid- og en familiesammenkomst som de aller fleste feirer og markerer på ulike vis. Vi tilbringer gjerne dager sammen med familie og venner, planlegger og gjør ting sammen. Jeg synes bildet på forsiden gir fornemmelse av drømmepåske. Hytta, masse sne og påskefjellet badet i sol, suse av gårde på scooter til isfiske og grilling. I skrivende stund er det elendig vintervær, regn og kuling, men ut i mars og april vet vi sneen laver ned. Det trengs påfyll av masse, myk tørr sne. Da kan vi glede oss over godt skiføre i byen og på innlandet snøre sekken og spenne på skiene. For barn og ungdom som heller ønsker utfordring og fart, frister nok slalåmbakken i byen og på Skaidi mest. Om du er i byen eller på hytta, inviterer kirken på gudstjenester i påsken. I menighetsbladet og FD vil du finne oversikt over alle gudstjenestene i påskehøytiden. Velkommen til gudstjeneste! Jeg ønsker dere alle en solrik, glad og god påske! Anne-Line Nora, redaktør Påsken har et forunderlig budskap. Den handler ikke bare om at Jesus dør og oppstår. Den handler også om at vi skal gjøre det. Kirkegården er et sted for dem som hviler. De skal stå opp igjen en dag. Det er et uvirkelig budskap som kan minne om en skrekkfilm. Det finnes mange kunstverk som viser hvordan Jesus står opp fra de døde. Ofte er Jesus kledd i hvitt. Han kommer ut av graven som en seierherre. Det er som om han stiger frem til jubel fra menigheten som synger lovsanger om livet som har vunnet. Halleluja! Gravene åpnes. Men ikke som på en skrekkfilm. Det er glede og sang, jubel og fryd. Er det slik vi tenker når vi går på kirkegården? Der hviler våre kjære og nære, men en dag åpnes gravene, og den himmelske festen kan begynne. Døden kommer vi ikke unna. Den rammer oss alle. Men den er ikke lik for alle eller oppleves likt av alle. Men kan kjenne uro og frykt eller drømme om å få møtes igjen. Jeg opplever begge deler når jeg går på kirkegården. Døden har tatt livet av dem som har betydd så mye for meg. Samtidig tenker jeg på kirkegården som et sted for en uventet forvandling, selv om jeg ikke helt vet hvordan det skal skje. Kan jeg tenke at gravene er som stengte bøker? En stengt bok gir en Deg være ære Biskopens påskehilsen mulighet. Man bærer med seg i minnet bøker man har lest. Samtidig står de der i hyllen. Vi ser bare bokryggen, men med forventning kan de åpnes igjen og leses på nytt. Kanskje kan jeg tenke på gravene som livsfortellinger som kommer til å bli åpnet igjen? Alle menneskers liv kommer til å få et nytt kapittel. Mens vi venter, minnes vi det livet som vi delte med dem som har forlatt oss. Samtidig bærer vi i oss håpet om å få møtes igjen. Vi skal dø og stå opp igjen som Jesus Kristus. De døde og deres liv minner oss om hvor verdifullt og dyrebart livet er. Fortellingene minner oss om at vi skal være varsomme og ta ansvar. De handler også om urett og svik, om alt som ikke ble bra, men som kanskje likevel kan bli annerledes. Det finnes en viktig forutsetning. Livet er sterkere enn alt som vil bryte det ned. En dag skal det også gis til oss. Like uforklarlig som vi steg inn i dette livet, skal vi få dele den virkeligheten som vi kaller evigheten. Påsken har et forunderlig budskap. Vi skal dø, men vi skal også stå opp igjen som Jesus Kristus. Ta vare på det budskapet! Gledelig påske! Per Oskar Kjølaas Deg være ære, Herre over dødens makt! Evig skal døden være Kristus underlagt. Lyset fyller haven, se, en engel kom, åpnet den stengte graven, Jesu grav er tom! Refr.: Deg være ære, Herre over dødens makt! Evig skal døden være Kristus underlagt. Se, Herren lever! Salig morgenstund! Mørkets makter bever.trygg er troens grunn. Jubelropet runger: Frelseren er her! Pris ham, alle tunger, Kristus Herre er! Frykt ikke mere! Evig er han med. Troens øye ser det: Han gir liv og fred. Kristi navn er ære, seier er hans vei, evig skal han regjere, aldri frykter jeg. HAMMERFEST MENIGHETSBLAD 3

4 Sogneprestens hjørne Om å senke kister. Om å ta farvel. Noe av det viktigste vi gjør som kirke er å møte mennesker i sorg som har mistet en av sine. Å ta et verdig farvel, å ta avskjed med et menneske i en begravelse, er noe alle har tanker om. Hva er et verdig farvel? Hvordan skal en begravelse gjennomføres? Hvordan skal det gjøres så man kan gå videre, i dag, i morgen eller neste år, med fred for den avskjeden som var? Begravelsen tar ikke vekk tapet eller sorgen, men setter et viktig punktum for et liv. Og sender oss som lever videre. Sender oss videre med sorg, eller lettelse, med bitterhet eller med fred, med alle slags følelser et menneskeliv kan ha. Å møte døden gjør noe med oss uansett, i en eller annen valør. For at vi skal kunne leve videre med de følelser et tapt menneskeliv gir, så er begravelsen selve anslaget, selve hoppkanten til vårt liv videre. Derfor er alt ved begravelsen viktig. Alt fra de små detaljer til de store enkeltdeler. Når vi har begravelser i kirkelig regi, så er det meste fastlagt. Liturgi for gravferd følges i alle begravelser som ønskes i rammen av Den norske kirke. Bønner, tekster, salmesang, minneord, preken og annet skal det være. Mange kjenner begravelsesseremonien. At mye ligger fast gjør at vi kan hvile i de rammer som er. Vi trenger ikke tenke at det er vi som må komponere og bære det hele for at det skal bli et verdig farvel med den vi tar avskjed med. En av de små detaljene i begravelser vi nå justerer i Hammerfest, er senking av kiste. En detalj som kanskje er litt viktigere enn vi tror. Fra sommeren av senker vi kisten helt ned i grava ved jordfestelsen. Frem til nå har vi senket kisten ned til kanten av grava. Hvorfor gjør vi denne endringen? For det første angir reglene for gravferd i Den norske kirke at senking av kiste helt ned i grava er hovedordningen som skal følges i begravelser. Men kanskje enda viktigere er betydningen av å senke kista. I begravelser sies det alltid som en del av seremonien at vi skal følge NN til det siste hvilested. Meningen med dette er helt konkret at vi skal følge vår avdøde til vedkommendes siste hvilested. Det siste hvilested når vi dør er nede i grava der vi skal ha vår hvile. Og vi som pårørende skal ta farvel med den vi har mistet der vedkommende skal ha sin hvile for all fremtid. Frem til den dagen Vår Herre kaller oss frem fra gravene til et evig liv. Dette har også noe med verdighet å gjøre. Avskjeden tas ikke bare i kirka, men helt ute ved graven der NN helt konkret skal ligge. Betydningen av dette har også med vår egen avskjed å gjøre. I begravelser hvor det er stor sorg er det ofte slik at pårørende lever i en unntakssituasjon som kan fortone seg ganske kaotisk. Både før og etter begravelsen og ofte i lang tid. Ofte har jeg som prest fått høre beretninger fra pårørende om at de var helt på siden av seg selv, at de opplevde å ikke helt henge med på alt som skulle gjøres og forberedes i forbindelse med begravelse og avskjed. Dette er naturlig, for det er en unntakstilstand når man skal lære seg å leve med fraværet av et liv man var glad i. Allikevel, om ikke hodet er med så er kroppen det. Kropp og hode kan dele på byrden av å gjennomleve en avskjed som er altfor tung. Er ikke hodet og sinn helt med i begravelsen, så er kroppen der og gjennomlever avskjeden. I lys av dette er det viktig at vi er til stede på en eller annen måte i avskjeden. Også der hvor det siste hvilestedet er. Være ved grava og se med våre øyne det siste hvilested til den vi tar avskjed med. Da vet både kropp og sinn hvor våre døde ligger og hviler. En annen side ved dette er at det er brutalt. Det er brutalt å se at ei kiste med den vi har mistet, gå ned i jorda. Ingen annen handling kan tydeligere markere tapet og avskjeden av den vi har mistet, enn at vi lar kista med den avdøde gå ned i grava. Vi kan jo tenke at dette vil vi helst ikke se. Det er rett og slett for tungt. Allikevel, det er i grava vår avdøde skal hvile, der er det siste hvilested. Og vi er der, ser det, og tar farvel. Det er ingen tvil om at det er voldsomt. Men kanskje er det også godt. For sorgen sin del er det ingen tydeligere ansats til å gå videre med livet, enn å se den vi har mistet senkes i grava. Når vi har tatt avskjed ved det siste hvilested, der vår avdøde skal hvile, er også vi fri til å gå videre. Hvor enn tungt det kan være. En begravelse har mange små og store detaljer. Helheten er en handling i kirkens rom som skal være til hjelp for livet. Livet i liv og død. Det handler om en verdig avskjed. Det handler om et verdig liv videre. Sogneprest Jon Arne Tandberg Livets reise Livet kan sammenliknes med en reise. Ikke nødvendigvis til forskjellige steder, men en reise i tid og en reise i erfaring. Og etter en stund så lærer man kanskje at den du er, ikke minst er blitt til ved valg - og erfaringer du har gjort deg selv. Gjennom mennesker du har møtt, og gjennom problemer og utfordringer du har måttet takle. Og at både gode og dårlige dager måtte til for å skape mening i livet ditt. Livets reise foretas ofte i svimlende fart. Den raske tiden vinner ofte over den sakte tiden og kanskje er det nettopp det som ville gjort livet og reisen til bedre; nemlig å ta seg tid til å raste innimellom og bli sin egen reiseleder. Se seg rundt på skaperverket og kjenne at man selv er tilstede, - men ikke alene. Akkurat nå, akkurat her. I Livet. HA EN FIN REISE. 4 HAMMERFEST MENIGHETSBLAD

5 Kirkens Nødhjelps fasteaksjon 2014 Kirkens Nødhjelp arbeider sammen med hverdagshelter over hele verden som redder liv og skaper forandring. Dette er mennesker som er født på feil side av urettferdigheten og kjenner fattigdommen på kroppen. De vil forandre verden og de vet hvordan. Alle konfirmantene deltar i Kirkens Nødhjelps fasteaksjon. Dato for aksjonen er april. Vi regner med at hver konfirmant stiller med en voksen, og håper at det også kommer frivillige bøssebærere til Hammerfest kirke på aksjonsdagen. Ta godt imot våre konfirmanter og frivillige som kommer med bøssen hjem til dere 8. april mellom kl. 17 og 19. Også dette vil gå over Min bestemor lærte meg disse ordene, ord som gjelder til enhver tid i livet. Når alt er ekstra tungt når alt er fullstendig forferdelig når alt er fantastisk og herlig og vidunderlig og pur lykke så si disse fem ordene til deg selv. De vil gi deg perspektiv på livet. C. Raynet Tilbake som redaktør Høsten 2011 takket jeg for meg etter 6 år som redaktør i menighetsbladet. Nå har jeg tatt på meg jobben igjen, ett år ad gangen. Som nyvalgt leder av menighetsrådet i januar 2006, hadde jeg en klar programerklæring at menighetsbladet skulle opp å gå igjen. Sammen med Fred Davidsen, Hans Arne Dahl og grafiker Helge Johnsen begynte jobben med bladet. Første nummer i 2006 hadde 12 sider, etter hvert økte det til 16. Tilbakemeldingene var hyggelige, noe som ansporet til økt innsats og sideantall. Julenummeret i 2008 hadde 20 sider, og senere 24 sider. Min tanke var fra starten å utgi et menighetsblad som informerte om alle kirkens aktiviteter, å fylle på med lokalt stoff, byhistorier, kirkerommets historie og små epistler fra livet. Mange skribenter bidro med godt stoff og redaksjonen kunne glede seg over den stigende interessen for bladet. Dette ga seg også utslag i gavene vi mottok, noe som muliggjorde fortsatt utgivelse av menighetsbladet. Det blir en spennende utfordring å jobbe som redaktør igjen. Tekst: Anne Line Nora Salmen jeg velger... Dype, stille, sterke, milde.. Når jeg blir spurt om en salme jeg liker så kommer som oftest «Dype stille, sterke milde» først i min tanke. Det er en salme jeg har hørt og sunget fra jeg var barn og ble tatt med til kirke. Jeg føler at den «alltid» ble sunget i gudstjenesten. Og dermed sitter den fast som en viktig del av barnelærdommen. Dessuten har denne salmen et tydelig evangelisk preg om Herrens kall og omsorg gjennom livet og inn i evigheten. Salmeboken 552. Svein Hansen Dype, stille, sterke, milde guddomsord fra himmelhavn kaller, beder, sjeler leder til den gode hyrdes favn, vitner om hva oss er givet: Jesus er vår vei til livet. Frelser kjære, takk deg være for din nåde mot vår jord! Tiden rinner, verden svinner, evig dog består ditt ord. Med ditt ord din nåde varer, er vårt vern mot alle farer. Drag de mange sjeler bange til deg ved din Hellig Ånd! Alle vegne døden segne for din sterke frelserhånd! Før oss frem på livets veie, før oss inn til livets eie!. HAMMERFEST MENIGHETSBLAD 5

6 Markering av Grunnlovens 200 års jubileum, FESTGUDSTJENESTE i Hammerfest kirke I anledning dagens spesielle karakter, var det noen sentrale elementer i liturgien - felles i alle landets gudstjenester. Presst Birkeland ønsket velkommen og innledet gudstjenesten med følgende: Bakgrunnen for denne feiringen i dag er at den danske stattholderen, prins Christian Frederik, i februar 1814 meddelte landets biskoper at alle menigheter skulle samles i kirkene 25.februar 1814 til en ekstraordinær bededag. Der fikk de høre at prinsen som nasjonens regent, hadde overtatt styret av landet, og at folket kunne berge sin frihet ved å slutte opp om ham. Etter edsavleggelsen var det valg av valgmenn som skulle velge utsendinger til riksforsamlingen. Den skulle tre sammen på Eidsvoll 10. april. De som ble valgt, fikk med seg fullmakter signert blant annet av prestene. Det tok tid å få brakt prinsregentens brev av 19. februar 1814 ut i hele landet. Valget pågikk derfor de fleste steder også etter 25.februar. Til Nord Norge og Hammerfest kom imidlertid brevet frem først lenge etter at riksforsamlingen var samlet på Eidsvoll. Man valgte likevel å avholde valg/avlegge ed. Og første salme var: Gud signe vårt dyre fedreland. Samlingsbønnen ble lest av leder i menighetsrådet Pål Blix-Johansen. * Se dine barn, Gud, sammen for ditt ansikt, for å takke og lovprise deg som har skapt alle ting. Åpne hjertene våre, Gud, så vi kan kjenne den kjærlighet som du øste ut over verden, da du sendte din sønn Jesus Kristus, så vi skulle få evig liv ved ham. Send oss din Ånd, Gud,så vi ved vår kjærlighet og omtanke for våre medmennesker kan vitne om deg og fullbyrde din vilje. Takk, Gud, for at vi lever i nådens tid, i gode år, med fred og frihet, i et land med trygghet og rettferdighet. Takk for det storverk som ble utført i tro på deg da våre forfedre møttes på Eidsvoll for å gi landet en grunnlov. Gi oss kraft og fremtidstro, Gud, så vi kan rette på det som er skjevt, verge de svake og lindre smerten hos dem som lider, Hør, Gud, hvordan all jorden lengter etter din velsignelse. Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet. AMEN. Deretter sang menigheten salmen: Alene Gud i himmelrik. Dåp er en gledelig begivenhet og festdag for familier og venner. Denne søndag ble to babyer og en ungdom døpt. De ble ønsket velkommen og innlemmet i menigheten og kirken. Dagens Preken omhandlet Kristi Forklarelsesdag tekst fra Matteus kapittel 17 versene 1 9. Preken var ved Jon Atle Birkeland. Sangglade, sjarmerende og festkledd var de fire jentene i koret 10+. Etter at de hadde fremført sangen: Kem er vi kem er du? fikk de god applaus fra menigheten. Forbønn for kirken og verden. Bønnen ble lest av diakonen, kateketen og barn. En vakker bønn som inneholdt: takknemlighet, tro, kjærlighet, skaperverket, barmhjertelighet mv. Nattverdsmåltidet ble foretatt nedenfor alterringen, utdelere var J.A. Birkeland og Ingvill Ulveseth. Foruten de to nevnte salmene fremførte menigheten disse salmer: Milde Jesus, Kirken den er et gammelt hus, Ja vi elsker dette landet. Under utgangsprosesjonen sang menigheten Herre Gud ditt dyre navn og ære. Menighetens takkoffer til Normisjon i Nepal ble samlet inn i benkene av to konfirmanter. Barnas historie og samlingsstund, var det kateket Aileen Zahl som inviterte til nedenfor alteret. Organist var Elena Brovold. Alle var velkommen til kirkekaffe nede i kirkestua. God servering stod Terttu Dahl for. Tekst: Anne Line Nora 6 HAMMERFEST MENIGHETSBLAD

7 18 14 Valgene 1814 i Hammerfest4 Underdanigst Addresse til Norges Regent hans Kongelige Høihed Prinds Christian Frederich fra Hammerfest Sogn i West-Finmarken. Hammerfest d: 20de Maij I Aaret 1814 d: 20de Maij forsamlede sig : i Følge Hans Kongelige Høiheds Reskrift af 19de Febr: d: A: og den derpaa skeedte Tillysning: denne Meenighed udi Hamerfest Kirke for at helligholde den anordnede Bededag, og blev da, efterat Meenigheden havde svoret, at ville hævde Norges Selvstændighed og Uafhængighed og at vove Liv og Blod for Fædrenelandet, tillige foretaget Valg paa 2de af Meenigheden til som Befuldmægtigede paa Sognets Vegne at bestemme og antage Kongeriget Norges Regjeringsform og da Sognepræsten Niels Drejer og Almuesmanden Eilert Esaiasen efter at Voteringen af alle der tilstædeværende Stemme berettigede var tilendebragt, bleve befunden at have de fleeste Stemmer, saa anbefale Meenigheden dem derved, at de, i det de nedlægge denne underdanige Addresse i Hans Kongelige Høiheds Hænder, tillige ville paa en med Sagens Vigtighed og Hans Kongel: Høiheds Fortjenstfuldhed passende Maade aflægge til Høisamme Meenighedens underdanigste og ømmeste Tak for den lige saa ædle som faste Beslutning at frelse vort elskede Fædreneland fra den Skam og Vanære at blive en overmodig og tredsk Fiendes Besiddelse; Meenighedens oprigtigste og høitideligste Forsikring om de mueligste og villigste Opoffrelser fra Sognets Side for at medvirke kraftigen til det store Øjemeds Opnaaelse nemlig Norges Selvstændighed, og endelig Meenighedens oprigtigste og inderligste Ønsker om at den Ævige og Almægtige vil beskytte og velsigne os saa, at alt hvad der end skal møde os, maa lede og føre til Frihed og Velstand for Norge og dets Folk, til Hæder og heldig Udfald for dets dyrebare og elskede Fyrste, og til mueligste Lyksalighed for hver den, der ligesaa redelig som kraftig virker til det fælleds skjønne Maal. Saa meddeeles disse og herved Meenighedens uindskrænkede Fuldmagt til paa sammes Vegne at møde ved den paa Eidsvold berammede Samling af Nationens udvalgte Mænd, for at deeltage udi at bestemme og paa Nationens Vegne at antage Kongeriget Norges Regjeringsform, hvis nogen af dem ved det seenere Valg dertil skulde vorde antaget: Men i andet Fald befuldmægtiges de til at møde ved det i Amtet foretagende Valg af 3de Mænd, for ved samme at give deres Stemme paa Sognets Vegne, og til de udvalgte 3de Deputerede at overlevere dem denne vores underdanigste Addresse, ved hvilken vi paa Meenighedens Vegne ville have disse Mænd anbefalede som Sognets med fuld Myndighed forsynede Befuldmægtigede. UNDERDANIGST N: Drejer, Sognepræst for Hamerf: og Maasøe. Knud Jocumsen, Snedkermester. M: W: Buck, Kiøbmand, og Lodsoldermand. Samuel Israelsen, Skolelærer. J: C: Buck, Kjøbmand. Isach Johannesen og Ole Povelsen, Kirkeværger. J. S. Paulsen, Batterie Chirurg. Mathis Tomesen, Skolelærer. Peter Røst, Kjøbmand. C.Thrane, Fagtor. Sigfrid Akermand, Kiøbmand. HAMMERFEST MENIGHETSBLAD 7

8 ARKIVVERKET RIKSARKIVET OG STATSARKIVENE Nord-Norge i avskåret fra Eidsvoll I 1814 gjorde de lange avstandene at Nord-Norge ikke ble representert på Eidsvoll. Valg ble holdt, men alt skjedde for sent til at noen fra nord kunne være med i Riksforsamlingen. Under de dramatiske begivenhetene i 1814 var hele den nordlige landsdelen på konstant etterskudd med hensyn til informasjon om hva som foregikk i det politiske Norge. De lange avstandene og en besværlig postgang gjorde at man fikk viktige nyheter først uker, eller måneder, etter selve hendelsene. Da det skulle holdes valg over hele landet til en grunnlovgivende forsamling, fikk avstanden avgjørende betydning for Nord-Norge. Kunngjøringene nådde fram til Nordland, Troms og Finnmark for sent til at noen herfra kunne delta på Eidsvoll. Valgene i Nord-Norge Nasjonale valg på rekordtid Ved Kielfreden 14. januar 1814 ble Norge avhendet som krigspant til Sverige, som del av oppgjøret etter Napoleonskrigene. Men Norge nektet å godta danskekongens handling som gyldig, og prins og tronarving Christian Frederik stilte seg i spissen for en norsk selvstendighetsreisning. Sammen med framstående menn besluttet han den 16. februar å skrive ut landsdekkende valg til en grunnlovgivende forsamling. Det hele måtte skje raskt, før den svenske tronarvingen gjorde krav på byttet sitt. Riksforsamlingens åpning ble fastsatt til 10. april. Pontoppidans kart over Nord-Norge fra De blå linjene er tegnet inn i nyere tid. Kunngjøringer og instrukser om selvstendighet og valg gikk ut fra Kristiania tre dager senere. Første valgrunde skulle skje i kirkene, ved en høytidelighet kalt bededagsgudstjeneste, og med prestene som valgledere. Hver menighet skulle velge to valgmenn. I neste runde skulle alle valgmenn innen samme amt (fylke) møtes for å velge tre representanter til Eidsvoll seg i mellom. Befalinger og framgangsmåte for valgmannsvalgene ble sendt biskopene, som skulle informere sogneprestene i sitt stift. Befaling om representantvalget gikk til amtmennene, som skulle fastsette tid og sted for dette valget og kalle valgmennene sammen. Meddelelsene ble raskt spredt over store deler av Østlandet. Alt 25. februar holdt prester i en rekke kirker her bededagsgudstjenester, og deretter ser vi en bølge av valg spre seg over resten av Sør-Norge. Jo lenger vekk fra Kristiania, jo senere valg - slik er bildet som danner seg. Nordre Bergenhus (dagens Sogn og Fjordane) og Romsdal amt holdt representantvalg så sent som 30. mars, bare ti dager før forhandlingene startet på Eidsvoll. Det var likevel tidsnok til at de som var valgt, rakk fram i tide. Annerledes ble historien for Nord-Norge. Lange avstander, og menn opptatt på fiske Flere forhold gjorde at valgene i Nord-Norge fikk et annet forløp enn valgene i sør. De lange avstandene og storm på kysten gjorde at posten som fraktet befaling og instruks om valg, først nådde fram til Nordland den 20. mars. Samme postrute var framme hos amtmannen i Finmarken (dagens Troms og Finnmark) 14. april. Her skulle man altså gå i gang med å planlegge valg fire dager etter at Riksforsamlingen var trådt sammen! Men selv om befalingene omsider kom fram, var det noe ganske annet å avvikle valg i Nord-Norge på vårparten, enn det hadde vært i sør. I nord var mennene opptatt på Lofotfisket. Dermed var de langt vekk hjemmefra, og siden lokalvalgene måtte skje i kirken der man hørte til, kunne ikke valg holdes før mennene var hjemme igjen fra fisket. Orientering til Christian Frederik, og til prostene i nord Biskopen for Nord-Norge, Matthias Bonsach Krogh, befant seg sør i Trondheim da prinsens kunngjøringer kom, og mottok dem der alt 8. mars. Det var han som skulle gi prestene i nord beskjed om å avvikle lokale valg. Ut fra sin kjennskap til landsdelen - han var selv oppvokst i Vesterålen og Lofoten - skrev Krogh straks til Christian Frederik at valg i nord ville blir forsinket på grunn av vinterfisket. Mennene ville ikke være tilbake før sist i april, og først deretter kunne kirkevalg avvikles. Biskopen tvilte derfor på at man ville rekke fram til Eidsvoll 10. april. Biskop Matthias Bonsach Krogh inn til bededagsgudstjenester. Befalingene om å holde valg var like fullt de samme for nord som for sør. Biskop Krogh skrev derfor også til prostene i nord om at sogneprestene skulle kalle Nordlands amt: ikke representantvalg Amtmann Elster i Nordland fikk prinsens instruks om å kalle inn til representantvalg sist i mars. Da skrev også han et brev til Christian Frederik, med samme konklusjon som biskopen: representanter fra nord vil ikke nå Eidsvoll i tide. Selv kunne Elster heller ikke kalle inn til representantvalg foreløpig, skrev han, for ingen valgmenn var valgt, og han visste ikke når kirkevalg kunne holdes. Elster skyldte på at biskopen var i Trondheim, og informasjon til prestene var ikke kommet fram til dem. Lokale valg kom etter hvert like fullt i gang også i Nord-Norge. Tidsforskyvningen i forhold til Sør-Norge er slående: første bededagsgudstjeneste i Nordlands amt fant sted 29. april - i Bodø (Bodin), 8 HAMMERFEST MENIGHETSBLAD

9 Saltdal og Skjerstad menigheter. Siste gudstjeneste med valgmannsvalg i Nordland ble holdt så sent som 1. juli 1814, i Ofoten. Amtmann Elster fikk aldri kalt valgmennene fra Nordland inn til representantvalg. Kunngjøringene om at Riksforsamlingen var avsluttet og Grunnloven vedtatt, kom fram før han kom så langt. Nordlands amt ble dermed det eneste amt i Norge som ikke valgte representanter til Eidsvoll i Finmarkens amt: representantvalg - til Norges første storting Amtmann Fredrik Wedel Jarlsberg i Alta grep saken helt annerledes an enn kollegaen i Bodø. Til tross for samme omstendigheter som i Nordland, og mye senere utgangspunkt, gikk Wedel Jarlsberg straks i gang med å planlegge valget av eidsvollsrepresentanter fra Finmarkens amt. Lokale valg i kirkene var ikke holdt her heller da befalingen om å velge representanter kom, men befaling var befaling, og vi skal huske at det ikke var bestemt på forhånd hvor lenge forhandlingene på Eidsvoll skulle vare. 14. mai sendte Wedel Jarlsberg brev både til prins Christian Frederik og til prestene i amtet. Valgmenn fra samtlige menigheter skulle møtes i Tromsøe Kjøpstad fra 24. juli til 1. august, og valget av representanter skulle foregå den 1. august. Tromsø, 1. august 1814: Norges første valg av stortingsmenn Valgmannsvalg i kirkene i Finmarkens amt kom i gang senere enn i Nordland, og første bededagsgudstjeneste ble holdt 13. mai 1814, i Vadsø. Siste valg skjedde så sent som 17. juli, i Bjarkøy. Omtrent samtidig kom posten fram til Tromsø med kunngjøringer om at Grunnloven var vedtatt, og Christian Frederik valgt til konge. Da var valgmennene fra amtet alt underveis til Tromsø for å velge representanter til Eidsvoll Hva skulle amtmannen gjøre? Til alt hell hadde den samme postgangen også brakt kunngjøring om at landets første storting skulle holdes i februar Amtmannen besluttet derfor rådsnart at i stedet for å velge representanter til Eidsvoll, skulle de frammøtte valgmennene velge representanter til dette stortinget. Ved valget i Tromsø den 1. august ble følgende tre menn valgt som stortingsrepresentanter for Finmarkens amt: sogneprest i Hammerfest Niels Drejer, distriktssjef for kystvernet og handelsmann Lorenz Peter Jessen fra Tranøy i Senja, og gårdbruker Henrich Larsen Schjerret (Skjæret) fra Balsfjord i Troms. De tre er Norges først valgte stortingsmenn. Bodin kirke. Foto: Helge A. Wold. Tromsø Museum - Universitetsmuseet Tranøy kirke, Senja Tromsø kjøpstad, bilde fra ca av Kirstine (Stine) Aas. Fotoarkiv: Tromsø Museum Universitetsmuseet. HAMMERFEST MENIGHETSBLAD 9

10 Okhaldhunga Times februar 2014 Vi bygger: Inntil for få dager siden var det ingen kjørbar bro over Duth Koshi, storelva som skiller Okhaldhunga fylke fra resten av verden. For en måned siden sto en bro nesten ferdig, men den kollapset og falt i elva før den første bilen hadde kjørt over. Onde tunger spekulerer om sabotasje fra lokale forretningsmenn og hotelleiere som tjener penger på at broa mangler. Ingen vet noe, og i et slikt klima vokser og gror det rykter. Men sykehuset vokser også: hadde miste flere av sine før han rømte, men han opplevde en forvandling i seg selv da han ble forsonet med Gud. Kinesere kom opp, de erkjente sin nasjons overgrep og ba på sin nasjons vegne om tilgivelse. Mikrofonen gikk raskt mellom tibetanere og kinesere som møttes der synd kunne bekjennes og tilgis og hat kunne forvandles til sterke karer som omfavnet hverandre og gråt. Det hele endte med en bekjentgjørelse av en forlovelse mellom en tibetaner og en kineser. De ble med ett bærere av en forsoning som vi håper de kristne i og utenfor Kina kan bære med seg videre. Vi kjente at vi var på Guds hellige grunn. Evalueringen Vi skrev i forrige nummer at landsbyhelsearbeidet vårt («PHU») skulle evalueres. Det har gått fem år siden sist, og var på tide med en full vurdering av om kvaliteten på arbeidet holder mål til fem nye år med NORAD-støtte. Teamet fra Katmandu gjorde solid arbeid, og til vår store lettelse konkluderte de med at both patients, stakeholders and community have praised Okhaldhunga Community Hospital and its PHU for service quality and management, and it is therefore suggested to continue and extend the project activities to cover whole district. Det gir inspirasjon til å starte planleggingen av den tredje 5-års perioden med landsbyhelsearbeid. Det er utfordrende å bygge sykehus «på den andre siden av elva». En solid, tre-etasjes jordskjelv-sikker sykehusbygning på et slikt sted krever innsats. Her støpes gulvet i den etasjen som skal romme både fødeavdeling og barneavdeling. Da jobbes det fra dagslyset kommer og til det går. På hellig grunn Jeg har vært i Thailand på tur. Det ble en tur til en helligdom. Det var ingen templer, men det ble et møtested for kristne fra hele Himalaya, platået i nord og fra rundt om i Kina og landene i sør. Det var folk fra alle nasjoner som tjenestegjør i disse områdene. Det var mange kristne tibetanere fra inne i og utenfor Tibet, det var mange kristne kinesere fra alle områder i Kina, men som tjenestegjorde sammen med tibetanere. Vi hørte historier om flukt og lidelser og om hat og hevn, men som senere hadde møtt en forsonende Gud. En tidligere munk ga uttrykk for det hatet som hadde fylt ham. Han Her har Mr. Khyam, vår lokale representant i Harkapur, møte med lederne for alle kvinnegruppene i denne kommunen, som vi har støttet i fem år. Blomsterkransene og det røde merket i panna representerer takk og velsignelse fra dem han har jobbet med. Foto: Trond Bøhler Kvinnegrupper og frivillige, kvinnelige landsbyhelsearbeidere står sentralt i dette arbeidet. De er involvert i alt fra familieplanlegging og svangerskapskontroll til latrinebygging og arbeid mot familievold, i tillegg til at mange av gruppene driver sitt eget mikrokreditt-system. «Vi rekker ikke hjem i dag» Vi har ofte, faktisk nesten alltid, noen norske medisinerstudenter på besøk her i Okhaldhunga. De er gjerne her i en måned eller to, enkelte lengre. Alle er her først og fremst for å lære om liv og arbeid i og rundt et enkelt misjonssykehus. Mange har også fått i oppgave å gjøre et selvstendig, lite 10 HAMMERFEST MENIGHETSBLAD

11 «forskningsprosjekt» mens de er her. Det har blitt gjort mange små, men interessante funn opp gjennom tidene. Lina og Tore undersøkte hvordan pasientene selv opplevde et besøk på poliklinikken vår. De fant blant annet at: - Gjennomsnittlig hadde pasientene brukt nesten fire timer på å nå fram til sykehuset. - Gjennomsnittlig varighet av et besøk på poliklinikken var også nesten fire timer. Det inkluderte mye venting. Mange syntes det var OK å vente (f.eks. finnes det historier om noen som har kjøpt og solgt husdyr mens de sto i køen. Og en gang ble to familier enige om ekteskapsinngåelse i køen hos oss, men det er lenge siden!) For andre er det trasig å måtte vente, særlig: - Halvparten av pasientene sa at de ikke regnet med å nå hjem samme dag! De hadde langt å gå, og var ikke glade for ventetiden. Denne studien har hjulpet oss til å identifisere hva det er som bidrar mest til å forlenge ventetiden for folk. Vi vil prøve å gjøre noe med det, så flere kan slippe å overnatte borte for et besøk på poliklinikken. Takk til Lina og Tore, for hjelp til å identifisere flaskehalser. Studenter får nytt utsyn! Det har i årenes løp blitt mange studenter som har hatt en tid i Okhaldhunga. De har blitt tatt inn i livet til våre naboer her. Hva har de sett, hva sitter igjen? Et øyeblikk har de fått leve side om side med dem, slik Gud ser våre liv. Kan disse erfaringene gjøre noe med våre liv i Norge, så verden kan bli litt mer hel? Hva gjør en diakon og hva er diakoni? er spørsmålet mange stiller. Ingvill Ulveseth Hva gjør en diakon og hva er diakoni? er spørsmålet mange stiller. Diakoniarbeidet i menigheten er nok lite omtalt, det foregår ofte i det stille. Diakoni er et arbeidsfelt som omfatter mye og kommer til uttrykk på ulike måter i menighetene. I Plan for Diakoni i Den norske kirke finner vi en beskrivelse om mangfoldet i tjenesten. Diakoni er menighetens omsorgstjeneste, som uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet. Dette er diakonale verdier som kirken ønsker å stå for også vår menighet. Diakoniarbeid i Hammerfest menighet. Diakon Ingvill forteller at diakoni er å være og å gjøre. Diakoni er en del av det å være et troende menneske. Diakoni er noe enhver troende utfører. Ved å være et medmenneske og en medvandrer, ved å ta vare på jorda og miljøet vårt, ved å si fra når noe er urett, ved å inkludere mennesker og ved å forkynne evangeliet ofte uten ord og gjennom handling til det beste for vår neste. Diakoni er en tjeneste for medmennesker, skaperverket og Gud. Diakonen er leder for det diakonale arbeidet i menigheten. Blant diakonen sine oppgaver er hjemmebesøk. Hun kan kontaktes om man ønsker en samtale, forbønn eller ønsker å ta imot nattverd. Diakonen er med i flere gudstjenester gjennom året og går regelmessig på institusjonsbesøk og holder andakt. Trosopplæring Store deler av arbeidet i vår kirke handler om trosopplæring. Diakon Ingvill sier det blant annet slik i Plan for diakoni i Hammerfest menighet : Vi ynskjer at alt vi gjer i Hammerfest kyrkjelyd skal bere diakonien i seg. Når vi arbeider med trusopplæring, ynskjer vi å vere til stades for borna, vi ynskjer at dei skal oppleve at kyrkja er ein stad for heile mennesket. Ved å bli trygg i kyrkjerommet og kyrkja kan borna bli tryggare i sine trusopplevningar erfaringar og uttrykk. Ei diakonal trusopplæring har livshjelp og handlande kjærleik som ein integrert del av læringsomgrepet og: I trusopplæringa vår har vi ein arena til å bygge opne, trygge og inkluderande fellesskap., sitat slutt. Diakon Ingvill er leder og primus motor for vinter-/høstleirene for barn mellom 10 og 13 år, som foregår på Repparfjord ungdomssenter. Det gode engasjement har hun også for Lysvåken(overnatting i kirken), Tårnagentene og barnekor. Som nevnt omfatter diakoni mye, også ansvaret for Rypefjord kirkeforenings månedlige torsdagstreff, og den årlige bussturen for godt voksne til Karigasniemi i Finland. Diakonen deltar på fellessamlingene og felleshelgene til konfirmantene, og har i samarbeid med kateketen ansvar for undervisningen i en konfirmantgruppe. Diakonen er en naturlig del av Tro og Lys. I det nye prosjektet «Fra skam til stolthet» er diakonen en av flere i arbeids- og styringsgruppa. Diakonen samarbeider med andre frivillige organisasjoner og foreninger. Diakonen har ansvaret for organisering og forsendelse av pakker med tepper og barnetøy til sykehuset i Okhaldunga. HAMMERFEST MENIGHETSBLAD 11

12 Døde i perioden Navn... Født Dødsda Molly Eliassen Kirsten Nilsen Borgny Marie Kvalnes Alf Martinus Olsen Hanken Oline Wennberg Gustav Adolf Bergheim Elna Helene Evensen Brun Karin Ellinor Johannessen Arvid Larsen Solveig Bodil Halvorsen Johan Julian Hansen Gerd Aslaug Solberg Bength Osvald Strige Terje Wold Halvor Torbjørn Ludvigsen Lilli Renate Amundsen Kari Hagen Christer Aune Nilsen Dagny Nilsen Alvdis Bernhild J. Dalen Johan A. Mathisen Aslaug Sofie Rosted Arne Haugen Døpte i perioden Døpt...Dåpsdato...Sted Emily Wæraas Esaiassen Rypefjord kirke Lone Isabell Jensen Johansen Hammerfest kirke Nathaniel August Øien Morso Børselv kirke Karl Henrik Pettersen Hammerfest kirke Victoria Pettersen Rypefjord kirke Emilie Rødahl Ila kirke Linnea Duc Henriksen Hammerfest kirke Màhtte Scheele Somby Hammerfest sykehuskapell Lea Victoria Henriksen Akkarfjord skole Emma Helene Halvorsen Hammerfest kirke Iver Hanevold Langenes kirke Liam Kristoffersen Gamst Hammerfest kirke Sophie Svendsen Langås Hammerfest kirke Matheo Mølmann Simonsen Hammerfest kirke Eivor Mauseth Næss Hammerfest kirke Kim Christian Rodal Hammerfest kirke Ludvig Fossmo-Olaussen Hammerfest kirke Benjamin Grande-Larsen Nordlyskatedralen Alta kirke Signe Bruvold-Hansen Hammerfest kirke Thea Elise Jakobsen Kistrand kirke Maja Solbakken Fore kirke Markus Hansen Tabel Hammerfest kirke Liben Sofie Vestre Valrygg Hammerfest kirke Tuva Drotninghaug Hammerfest kirke Dennis Wilsgård Hammerfest kirke Aftenbønn Nå lukker solen sitt øye, snart lukker jeg også mitt, vår fader i det høye, du lukker aldri ditt. Beskytt oss alle sammen så ingen drømmer stygt, da sier jeg glad mit amen og sover sunt og Hjemmeside Hammerfest Menighets hjemmeside har blitt fornyet og oppdatert. Nå finner du oversikt over aktiviteter som skjer, og informasjon om tilbud vi har. Fra i år vil det være mulig å skrive inn konfirmantene på nett, og melde seg på utdeling av 4-årsbok og 6-årsbok. Informasjon om disse aktivitetene vil som tidligere sendes ut i brev til de som er invitert. Adressen til hjemmesiden er : Her kan du også lese menighetsbladet på nett. Dersom du har innspill til hjemmesiden, kan du sende en epost til aileen.zahl@hammerfest.kommune.no ØNSKER DU NOEN Å SNAKKE MED? Vi på kirkekontoret er her for deg. Ring oss på telefonnummer , og avtal et besøk. Vi kommer gjerne hjem til deg. 12 HAMMERFEST MENIGHETSBLAD

13 Muntre historier Å du, å du! G.Tobiassen ekteskapsweekend Da Gud skapte kvinnen, tok hab noe av mannens side, og ut fra det dannet han kvinnen. Hvorfor tok ikke Gud noe av mannens hode? spurte foredragsholderen. En dame med replikken i orde svarte spontant: Det skjønner jeg godt, for min mann har ikke mer enn han må ha, det var vel det samme med Adam, MANNEN SATT FORNØYD og smattet på pipa si. Du er visst mer glad i pipa enn du er i meg! utbrøt kona. Pipa har i hvert fall den fordelen at jeg kan vri av munnstykket når den blir sur, svarte mannen. mannen var ergerlig på sin kone fordi han syntes hun brukte for mye penger på klær og kosmetikk. Jeg skal si deg én ting: Kvinnfolk bruker mer penger og tant og fjas enn det koster å holde en hel hær her i landet. Det kan godt hende, sa kona, men så har de gjort flere erobringer også det var tre gamle karer på over 90 år som hadde holdt sammen gjenom alle år. Da den ene døde, sto de to andre igjen der ute ved graven for å ta farvel. Den eldste på 97 år sa til kameraten: Jeg vet ikke om det er bryet verdt å gå hjem. Om livet Om selve livet kom bort til meg og spurte om det var ledig plass ved mitt bord, ville jeg følt meg berørt og sagt: Ta plass ved mitt bord, og sitt sammen med meg, jeg spanderer. Akkurat som jeg kunne spandere noe på livet, men jeg sa ja i ren forfjamselse og usikkerhet. Vi har så mye å snakke om. Det er så mye jeg vil vite. Jeg har så mange ting å spørre om. Eller; jeg vil kanskje heller sitte helt stille og lyttet. For alt det livet kunne fortelle meg er viktigere enn alt jeg evner å spørre om. Utdrag fra B. Thorbjørnsens dikt. Dagens bibelord Derfor må dere sette alt inn på at troen viser seg i rett liv, og det rette liv i innsikt, innsikten i selvbeherskelse, selvbeherskelsen i utholdenhet, utholdenheten i gudsfrykt, gudsfrykten i brorskap, og brorskapet i kjærlighet. For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt April April er den måned som huger meg best. April den gir håp. Den er vinterens rest. April er til vårmåned kåret. Bak oss er vinter med kulde og blest. Mørketidsskygger som plaget oss mest på sollysets stråler blir båret. Jeg velger april, og jeg er optimist. April har som vårmåned alltid bevist at spiren er klar til å flomme. Den ligger latent og skal tenne en gnist som jager bort alt som er gammelt og trist. Den varsler oss sommerens komme. Da legger vi frakken og skinnlua bort, men har dem på lur. Det kan endre seg fort. April har oss mang en gang skaket. Sollys og varme kan glede oss stort, men gleden kan av og til være litt kort før vinteren helt slipper taket. En dikter har før tatt april til sitt bryst. Og det er forståelig. Nå er det lyst. April er et grunnlag for sommer. For da tiner snøen på vidde og kyst. Naturen forandres. Det er aldri tyst. I bekker og elver det flommer. Og når jeg skal velge, det er ikke tvil. Som høyeste ønske jeg velger april. Som årstid den gir oss det meste. Den er både rolig og ustyrlig vill. Den åpner for sommerens liflige spill. Den gir meg et håp om det beste. Dagfinn Paulsen i deres kunnskap om vår Herre Jesus Kristus. Men enhver som mangler dette, han er nærsynt, ja, blind; han har glemt at han er blitt renset for sine tidligere synder. Derfor, brødre, må dere sette enda mer inn på å befeste deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle; da skal det gis dere en full og fri adgang til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike. 2 Pet 1,5-11 HAMMERFEST MENIGHETSBLAD 13

14 Studietur til Lutherstadt i Wittenberg Som mange ikke vet, så studerer jeg via teologisk fakultet i Oslo. Og som et ledd i mine studier reiste jeg på studietur til Lutherstadt i Wittenberg, Tyskland. Tekst /foto: Berit Oskarsen: Først litt forhistorie Wittenberg ligger langs elva Elben i nordøstlige Tyskland. Byen har ca innbyggere nå, men før Berlin murens, fall hadde byen ca innbyggere. Denne byen har mange gamle bygninger fra tallet, og ble en viktig i by i Europeisk sammenheng fra På den tiden var Europa for det meste katolsk styrt med Roma og paven som overhoder. De brukte mye penger på bygging av ny Peterskirke i Roma og måtte ha mer. Uansett så begynte de med å kreve inn penger fra folk. De solgte avlatsbrev, som en ettergivelse av jordisk straff, som mennesker i følge katolsk lære, må sone for syndige handlinger de har begått. Bakgrunnen er at den katolske kirken mente at synd fører til skyld, som må skriftes for, og straff må avtjenes. Denne straffen kan avtjenes på tre måter: ved å gjøre bot, ved å gjøre handlinger som gir avlat, eller i skjærsilden etter jordelivet. Fordi botsøvelsene kunne være svært strenge, etablerte den katolske kirken en praksis i middelalderen som innebar at syndere kunne gi pengegaver til kirken isteden. Dette utviklet seg senere til misbruk. Og spesielt i Tyskland, der den mest kjente avlatshandleren var Johann Tetzel. Folk flest ville jo ikke at deres avdøde skulle brenne i skjærsilden, så de gjorde alt for å få penger til å betale avlatet til kirken. Som kjent var det fattige tider rundt om i Europa da. De aller flest hadde fra hånd til munn. I Wittenberg begynte en katolsk prest og augustinereremitt Martin Luther, å stille spørsmål vedrørende avlatsbrevene. Hvordan kan en kjøpe frelse via avlat til kirken? Er ikke den eneste veien til frelsen via troen på Jesus Kristus og via sakramentene. Han plasserte mennesket mer i direkte relasjon til Gud enn hva de gjorde i den katolske kirke. Martin Luther sådde tvil om kirkens autoritet. Han talte til vanlige mennesker og oppfordret de til å la være å betale. Han leste Bibelen til dem, akkurat slik den var skrevet. På den tiden var Bibelen kun på Latinsk og det var ikke mange som hadde penger til å sende barna på skole for å lære å lese og skrive. Derfor kunne de ikke lese Bibelen selv. Den 31.oktober 1517 startet reformasjonen da Martin Luther hadde utferdiget de 95 teser. Det var diskusjonsteser mot sider ved avlatspraksisen. Disse tesene spikret han opp på kirkedøren i Wittenberg. Reformasjonen ble starten på protestantismen i deler av Europa på 1500 tallet. Den spredte seg etter hvert til Skandinavia, Sveits og Frankrike. LutherStatue Marktplatz Wittenberg Hvorfor dro jeg til Wittenberg? Jo for dette året studerer jeg kirkehistorie, og hvor finner jeg mer historie enn i Wittenberg. I byen hvor reformasjonen startet og hvor Martin Luther underviste og var professor i teologi. Med den Lutherske reformasjonen kom bibelen på Tysk, og deretter på Dansk. Vanlige mennesker kunne lese den. Ved reformasjonen ble den evangelisk-lutherske kristendommen, ofte kalt lutherdommen, innført som statsreligion. Religionen i vår kirke den dag i dag. Hvem vet hva som ville ha skjedd hvis ikke Martin Luther hadde startet reformasjonen? Hvordan og hvilken religion hadde vi hatt i Norge da? Jeg bare lurer. Mitt møte med Wittenberg Mine medstudenter og vår Dr.teolog Birgitte Lerheim, reiste fra Oslo med fly til Berlin i slutten av oktober Derfra tok vi toget i ca. 1time mot nordøst. Til den gamle Øst-Tyskland. Vi tok inn på Leucorea, et gammelt universitet hvor Martin Luther hadde praktisert som professor i teologi. Tenk, lille ubetydelige Berit, skulle overnatte og spise på det universitetet som denne store mannen hadde jobbet. Det var med ærefrykt jeg gikk i gangene der, og så på undervisningsrommene. Det var stort for meg. Vi hadde også undervisning der. Hvor ML underviste for nesten 500 år siden. Utrolig. Universitet vi bodde på, feiret sin 300 års dag i 1802, deretter kom dens undergang. Franskmennene, ved Napoleons hær, okkuperte Wittenberg i Universitetene ble stengt og franskmennene brukte det som kaserner. I det 19.århundre ble universitetet gjort om til prøyssiske militærkaserner, og etter det igjen til boligblokker. Med samlingen av Tyskland i 1990, ble bevisstheten om Tysklands intellektuelle tradisjon vekket på ny. Dermed oppstod ønsket om å konvertere de tidligere universitetene i Wittenberg til akademiske fasiliteter, slik at de kan brukes til undervisning og forskning. Dermed ble Leucorea Foundation etablert i Wittenberg, som er nå en del av universitetet i Halle. Det er takket være dette at vi kunne bo der i tillegg ha undervisning. Rommene vi fikk var helt ok og enkle etter Norsk hotell standard. Men vi hadde seng, toalett, dusj, tv, telefon og skrivebord og skap. Helt ok. Det som satte mest preg under turen var nok å være 14 HAMMERFEST MENIGHETSBLAD

15 Luthergrab-WB De 10 bud som er malt konfirmantfestivalens tog gjennom byen med vakter og ML først Konfirmantfestivalen På marked til stede under reformasjon feiringen 31.oktober. Over 500 tyske konfirmanter var samlet i Wittenberg for å feire den. De hadde i tillegg annen undervisning i løpet av helgen. Men den 31. oktober gikk de i tog for å hedre reformisten Martin Luther. Konfirmantene hadde laget flagg og bannere til toget. Masse fargerike sådanne. I spissen av toget gikk vakter som var kledd med klær fra 1500 tallet. Også kom han «Martin Luther» Toget gikk gjennom store deler av sentrum og endte tilslutt ved Slottskirken. Der holdt Martin Luther tale til alle fremmøtte. I lag med ham kom også en Russisk biskop fra den tysk-evangeliske kirken i Moskva. Han holdt også sin tale der. Et storslaget festival ble det hele helga. Vi var også og gikk på egenhånd og fotograferte det som gjorde inntrykk på oss. Foruten de store, flotte, gamle kirkene var jeg veldig interessert i de vanlige menneskene i byen. Hvordan hadde de det på 1500 tallet? Jeg tok en god del bilder av hverdagen. Pratet med by innvånerne med min gamle skole tysk. De forstod meg bra og hvis det ble misforståelser så ga vi det på engelsk og kroppsspråk. Jeg fikk smake både sauerkraut og gløgg. Noen andre ga meg smaker av ostene sine, innbakt med brot, wurst og sauerkraut til. Fikk også smake på Lutherbrot og Lutherwein. Måtte skjerpe meg i forhold til inntaket av godsakene. Det var mektig. Hele turen var lærerikt. Jeg hadde tusen bilder og tanker i hodet etterpå. Hvordan kan jeg bruke det jeg hadde lært i min jobb som bibelformidler til dagens barn og unge? Historien er en viktig del av vår religion. Under besøket i Wittenberg så fikk vi også omvisning fra Lutherhaus. Huset hvor Martin Luther bodde med sin kone, Katharina von Bora, og deres 6 barn. Hun var en katolsk nonne før hun fikk høre om Luthers reformasjon. Så hun og 11 andre nonner rømte fra klosteret Marienthron i Nimbschen nær Grimma. De reiste til Wittenberg der Luther fant ektemenn til nesten alle, unntatt Katharina. Hun giftet seg til slutt med Luther sjøl. Vi trodde vi skulle få se et lite hus, men hvor feil vi tok. Det var et enormt augustinerkloster som de hadde fått av kurfyrste Johann av Wittenberg. I matsalen til Luther familien fikk vi overvære en forestilling med sang, dans og musikk fra 1500 tallet. Det ble en magisk opplevelse. En må bare oppleve det. En annen dag var vi på omvisning i slottskirken i byen. Den var stor, men dessverre holdt de på å renovere den til 500 års jubileet som er i oktober Men vi var i en historisk kirke. På døra til denne kirken spikret Luther opp sine 95 teser. I den samme kirken ble han og Katharina gift, og her holdt han mange taler og gudstjenester. Her er også gravplassen til Martin Luther, inne i kirken. Den satt jeg på. Virkelig rart å tenke på. Der er så mye jeg kunne ha fortalt om, men jeg har nevnt de tingene og opplevelsene som gjorde mest inntrykk på meg. På markedsplassen er gatene enda fra 1500 tallet. Her har Luther gått, her har hans bekjente, maleren Granach gått, foreldrene til Luther og så lille meg. En religions student fra Hammerfest by i Finnmark. Woah! Til 2017, i oktober måned, skal det være en diger 500 års feiring for starten av reformasjonen. Tro om vi kan markere den i Hammerfest? HAMMERFEST MENIGHETSBLAD 15

16 Karnevalsgudstjeneste i Hammerfest kirke søndag 2. mars Til fengende rytmer toget de inn i kirken, tårnagenter, prinsesser, cowboys, hekser, pirater, senoritaer, tegneseriefigurer m. fl. Midt i den fargerike prosesjonen, et foreldrepar med baby som skulle døpes, og presteskapet avsluttet det hele. Fra gudstjenesten startet deltok barn fra Tårnagenter i alle ledd av gudstjenesten. I bønnene, sanger, salmer, dåp, preken, nattverd og innsamling av kollekten. Barna gjorde en strålende innsats. Sammen med Jon Atle Birkeland, Solveig Frafjord, Ingvill Ulveseth, Aileen Zahl og Elena Brovold skapte de en glad og opplevelsesrik karnevalsgudstjeneste. Dere fortjener en stor takk alle sammen, og en spesiell takk til Wenche og Erik som sto for serveringen etter gudstjenesten! Dåpsbarnet denne søndagen heter Tuva. Tekst: Anne-Line Nora Foto: Stig Gunnar Lyngmo 16 HAMMERFEST MENIGHETSBLAD

17 Preken 6.s. i åp.tiden., Hammerfest kirke Hvert år markerer vi samefolkets dag i Hammerfest kirke på søndagen som ligger nærmest samefolkets dag. Her trykker vi prekenen som ble holdt i år. Vi samles i dag til gudstjeneste, i den ånd å løfte frem kultur. Kultur forstått som vårt liv. Slik vi lever. Og liv forstått som våre bankende hjerter. Hjerte har vi alle. Alle mennesker bærer sitt hjerte. Hjerte fylt av lengsler, fylt av håp, fylt av sårhet, fylt av smerte. Våre hjerter er stedet i vår kropp som betegner, som farger vårt forhold til Gud. Vårt hjerte er et sted for Guds ånd. Den gamle biskopen Augustin sa for 1600 år siden. «Gud, du har skapt meg. Mitt hjerte er urolig, til det finner hvile i deg.» Vårt hjerte er noe vi alle bærer, det binder oss sammen i liv og fellesskap, det skaper vår kultur som vi lever i. For våre hjerter dras mot våre medmennesker. Våre hjerter skaper fellesskap og kultur. Våre hjerter drar oss mot Gud, drar oss mot den hvile og fred vi hører hjemme i. Som Guds mennesker som bærer Guds bilde i oss. For i Guds bilde skapte Gud mennesket. Slik står det skrevet i 1 mosebok. Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det.» Vi mennesker bærer Guds bilde i oss med et hellig oppdrag med å lage gode kår for livet her på jorda. Det står videre i 1 mosebok, «Så tok Herren Gud mennesket og satte det i Edens hage til å dyrke og passe den.» Menneske skal dyrke frem en kultur som bærer livskraften fra Gud i seg, som skaper kultur å leve i. For mennesker, for natur og skaperverk. Det er Guds kall til mennesker på jorda. Se hvor vakkert mitt skaperverk er, sier Gud, ta vare på det, så skal min Ånd bo hos dere. Men i vår verden og vårt liv, så har oppdraget fra Gud falt til jorden. Guds kultur er blitt en slagmark av fiendeskap, råskap og egoisme, altfor ofte krig, lidelse og lemlestelse. Den kulturen vi skulle forvalte, gitt av Gud er blitt en ukultur. Derfor har vi ikke lenger bare et oppdrag fra Gud om å dyrke hans jord og forvalte skaperverket, oppdraget er nå blitt til en kamp- En kamp for å holde menneskeverdet oppe i en kultur som til enhver tid er truet med å bryte sammen under krefter som ikke vil livet, som vil bryte opp den kultur mennesker trenger å leve i. Dette preger menneskenes historie. Dette gjelder den dag i dag. Vi må aldri tro at ukulturen bare er der ute i verden. For skal vi gjøre noe med verden må vi starte med livet slik det leves akkurat her og nå. For egen del er jeg ofte takknemlig for at mitt liv førte meg hit til Finnmark. For det er godt å leve her. Men som en som kommer utenfra, har det vært en ting som ofte har forundret meg. Sårhet og strid ut av forskjellig kulturell bakgrunn føles mye mer på kroppen, er mye mer oppe i dagen, enn i livet mitt tidligere sørpå. En og annen samevits hørte man selvfølgelig sørpå, naturlig nok, man vitser med som utpreger seg i forskjellighet. Men jeg trodde aldri at denne forskjelligheten skulle føles som blodig alvor da jeg flyttet hit opp til Finnmark. Det nivået av til tider fiendtlighet mot det samiske blant folk her i Vest-Finnmark, kom brått på meg. Det var uventet. I årene etterpå har det alltid interessert meg hvordan dette henger sammen. Særlig når det viser seg de som bærer på skepsisen mot det samiske, ofte selv har avtrykk i sine slektsledd bakover av det flerkulturelle Finnmark. Aner av det samiske, finske/kvænske og norske. For det er det Finnmark er. Et møte med i 3 stammers folk som går i hverandre på kryss og tvers. Det samiske, finske/kvænske og norske folk. Språkforskeren og etnografen Jens Andreas Friis reiste på 1860 tallet fra Ofoten og til grensen mot Russland i Finnmark og dokumenterte språkbruk. Ut av dette lagde han kart hvor språkbruken på den tid er dokumentert. Det er interessant og se på disse kartene å se at over hele Finnmark og særlig her i Vest Finnmark, var både det norske finske og samiske språk til stede på omtrent hvert et ness og i hver en fjord, gjerne i samme familie. Om de var registrert som samisk, norsk eller finsk familie så var ofte alle de tre språkene til stede i mange familier. Dette skal ikke skjønnmales i for stor grad. Det var neppe et uttrykk for skjønn harmoni og likestilling, men interessant er det. Mange vitnesbyrd og fortellinger har jeg også hørt om forholdet mellom kystfolket og innlandsfolket. Ofte var det slik i fjordene her ute at man levde i samarbeid og samhørighet med flyttsamene. Når innlandsfolket kom med reinen, så var det en selvfølge at bygda stilte opp og hjalp til med å flytte reinen ut på øyene. Fjordfolket ga bær og fisk til de som kom fra innlandet og fjordfolket fikk reinkjøtt tilbake. Om høsten når flyttsamene dro på innlandet, kunne fjordfolket passe geiter o.a. til de kom tilbake neste vår. Dette hadde et eget samisk ord, verde, som betyr venn men også noe mer, et uttrykk for samhørighet, for gjensidig liv og sameksistens. Man kan se det som et uttrykk for en kultur som ikke er brutt opp. Dette er i stor grad borte i dag. Selvfølgelig pga at det moderne livet er annerledes enn det gamle. Men også pga noe annet. Reiser man litt rundt på kysten og i fjordene her hvor vi bor i dag, er det samiske språket borte, likeså mye av gammel kystkultur. Kyst og fjordfiskere finnes omtrent ikke lenger, kontaktflaten med vår historie er tynn. Noe har skjedd på veien. Noe som har skjedd er at den statlige villede fornorskingspolitikken er så å si helt vellykket her ute vi bor på kysten. Flere historier har jeg blitt fortalt av folk som lever blant oss i dag, om at de som barn fikk melding med seg hjem med beskjed om at de hadde snakket samisk på skolen. Det var skam, og dertil straff ventet hjemme. Tenk at folk som lever i dag har opplevd det i sin barndom! Leser man samisk skolehistorie, er det lett å se hvordan barn som var uten sine foreldre uten sin familie gjennom store deler av året på skole og internat, mistet sitt språk og mistet sin kultur. Det skjedde her vi bor. Det skjedde på statsinternatet i Rypefjord, det skjedde på internatet i Snefjord, det skjedde på skoler i hele vårt distrikt. Et eksempel fra vårt distrikt: det var ikke lett å komme inne fra Jøfjorden med samisk som morsmål og bli stum og språkløs når man kom til skole i Kårhamn. For samisk språk skulle ikke snakkes hverken i skoletid eller fritid. Dette er historier som i dag er i ferd med å viskes ut av historien. Men det kulturelle såret lever videre her vi bor. Det samiske blir i dag stort sett forbundet med indre strøk. Mens et helt lag av sjøsamisk kultur her hvor vi bor er visket bort og skal helst ikke nevnes. Den dag i dag er det fortsatt slik at folk som har snakket samisk i hele sin oppvekst her ute skal ha seg frabedt og bli kalt for en same. Det er en kultur her hos oss hvor vi bor som er brutt opp, og virkningene av det er på en eller annen måte med oss den dag i dag. Det at kulturen er brutt opp er også grunnen til at vi skal snakke om dette i kirka. For kultur og jordsmonn er selve grunnlaget for at mennesker skal få leve liv slik mennesker er skapt til å leve. Med menneskeverd. Med verdi. Med livskraft. Med frihet. Det vakreste vi mennesker bærer er Guds bilde i oss. Brytes vår kultur opp, vår slekt, vår historie, vårt fellesskap, så brytes også Guds bilde i oss i stykker. Gud trenger jordsmonn for å dyrke livets kultur i oss. Og i dag trenger jordsmonnet salt for at Guds liv skal vokse i oss, for at jorda skal helbredes, for at kulturen skal bli hel igjen. Også her hvor vi bor. Vårt kall er å igjen dyrke jorda med salt, å få det til å vokse. Guds verktøy for å helbrede er Nåde. Guds nåde skal med vårt salt ut i verden her vi bor. Den kraften vil ut, ut for å virke, for å hele, for å gjøre helt igjen det som er brutt opp. Dere er Guds salt hører vi i dag i prekenteksten. Det er oss. Og det saltet skal ut der vi bor, ut i livet, ut i kulturen og dyrke og så. Midt i det livet som er komplekst, midt i det livet som er vanskelig, som er fult av episoder, livet med konflikter, politiske interesser med og mot hverandre, så trenger vi fortsatt å høre dette: At Gudstrua er ikke ment å holdes innenfor kirkens rom. Gudstrua vil ut til alt liv å gjøre helt igjen det som er brutt opp. Med Guds verktøy som kraft, Guds nåde. Vi er her i Guds hus for å bli reist opp som mennesker som kan stå med våre føtter på jorda, med verdighet. Som kan la stormen komme og bli stående. For vi bærer noe i oss som ingen kan ta fra oss. Vårt menneskeverd, Guds bilde i oss. La oss gå ut som Guds salt og dyrke jorda, la oss salve den kultur som er brutt opp. La oss nevne det som ikke skal nevnes. La oss hele de sår som bryter kulturen opp. La oss søke den nådekraft, som igjen gjør Guds bilde i oss helt. La oss gjøre det her vi bor. Amen Predikant: prest Jon Arne Tandberg HAMMERFEST MENIGHETSBLAD 17

18 Aktiv ferie 6. og 7. mars Helsing frå studenten på Aktiv Ferie. Torsdag og fredag i vinterferien arrangerte Hammerfest menighet Aktiv Ferie for barn fra 4-7.klasse. På grunn av vind fikk vi ikkje kjørt skiheis på torsdagen, men det satte ingen stopper for godt humør og vinterleik! Snarare tvert om! Kreativiteten sat laust, leikar, konkurransar og aking fylte vi dagen med. Underteikna var særleg imponert over borna som laga konditori i snøen, og serverte store og små med heimebakst. Dagen blei avslutta med ei hyggeleg stund rundt bålet, med pølse og hamburgergrilling, bananasplitt med sjokolade, varm kakao og marshmallows. Alle blei mette og glade, og vi gleda oss til å møtes igjen på fredag for meir leik og moro Tekst: Solveig Frafjord Foto: Aileen Zahl 18 HAMMERFEST MENIGHETSBLAD

19 HAMMERFEST MENIGHETSBLAD 19

20 Gaver til menighetsbladet 42. årgang Nummer 1 Mars 2008 MENIGHETSBLADET ØNSKER ALLE SINE LESERE EN RIKTIG GOD PÅSKE! Ragnhild Skadal Rigmor Brataas Arna og Jan Fr. Næss Bodil Lorentsen Arne Hansen Anne Kari og Gustav Engedal Randi Johansen Tuppen og Torbjørn Nordtømme Inger Marie Albrigtsen A. og T. Hansen Torunn og Kjell Kristoffersen Oddrun og Harold Nilsen Ingrid og Magne Pedersen Bente A. Larsen Rolf B. Mathisen Roger N. Lorentsen Marit G. Monsen Bodil og Eyvind Moberg Bente Jensen og Per Paulsen Birgit og Kjell Valle Synnøve Steigre Anita Småvik Ellinor Riise Elke og Per Christian Olseng Håkon Simensen Inger Britt Nilsen Turid Kurthi Andreassen Edith Isaksen Janne B. Hansen Marianne Mathisen Britt Lundmark Egil G. Hansen Torgunn og Erling S. Johansen Olaug Krystad Kari og Walter Plapp K. J. Johansen Hågen Hansen Margit Vejle Irene Lunga ANDAKTS- TELEFONEN Åpent hele døgnet! Ny andakt tirsdag og fredag Geir-Åge Hansen Elin Wennberg Hans Edvard Bentsen Arvid Johnsen Reidun Nordby Inger Karin Olsborg Dagmar Haugen Lillian og Gunnar Normann Elly og Tore Sjøgren Eva Milch Arnulf Sjursen Magnhild Normann Helga Dahl Gunnar Holm Kjell Heggelund Turid Paulsen Hansen Svanhild Amundsen Arna Kvalsvik Sigmund Berglund Sigmund Moholdt Olav Aune Ivar F. Johansen Tove Lillian Holm Synnøve og Harald Mortensen Randi Karlsen Bente Engesrønning Bernt Georg Olsen Bente Lysjø Jenny Brovold Borgny Ingebrigtsen Fam. Erik Lemika Otto Henriksen Bjørg Planting Olaug og Enok Mauseth Nelly Nordnes Helge Trygstad Johansen Vivian Rasmussen Duc Tu Nguyen Bodil K. Johansen Aslaug Rosted Margot Lyngvoll Bjørg Andreassen Gunlaug Olsen Svanhild M. Sivertsen Rolf Paulsen Kåre Charles Johansen Harry Johansen Inger Helene Jensen Parsøyly Bartholdsen Borghild Suhr Bjørg Albrigtsen Anny Monsen Gunnar Rønquist Svein Christoffer Lærum Randi og Willy Nicolaysen Lene Gåsvatn Gerd-Inger Selnes Lillian Martinsen Irene Engedal Rolf-Johan Ingebrigtsen Brit Johansen Anny Nilsen Oddrun J. Larsen Karen Marie Svendsen Sigrunn Pedersen Solfrid H. Kivijervi Gerd og Kurt Holm Gerd og Per Spein Hilde Myrseth nr. 4/13 Jørgen og Tou Holmgren Sverre Eliassen Inger-Marie Amundsen Elin blix Erna Lunga Åshild og Leif Johansen Marita Myrvoll Ragnhild og Fritz Størdal Solveig Fjeld Hansen Haldis Olsen Strandgatens Vel v/svein Sigvartsen og Ole Nilsen Robin Bjerring Jan Altmann Ingebjørg Pedersen Else S. Mathisen Liv Heggelund Aas Kåre Tjønnbekk Torill Sætermo Grasdal Elin Waaktaar Valle Knut Enochsen Aina Helen Johansen Gerd Nathalie Brenden Lund Liv Karlsen Reidun Kurthi Jan Wiggo Pedersen Herborg Eriksen Rune Kjønsvik AS Trond Skancke Oddny Helene Arnesen Irene Karlstad Signe Grønn-Vannbakken Kirsten Hogganvik Eirksen Per Mathisen Turid og Roger Hansen Solbjørg Sandvik Ingrid H. Bøe Pedersen Lillian Larsen Ester Blomsø Bjørg Hansen Anny Bjørklund Aud Sundquist Else Marie Kristensen Inger Jahnsen Bjørn Meedby Ellen Tronstad Anne-Lise Altmann Huemer Grete Holmgren Kiil Hans Kristian Østvik Oddrun Brennesvik Jonsen Ulf Eliassen Ann-Sylvi og Erling Solveig Løkke Knudsen Edvin G. Vevik Astrid Andreassen Eili M. Næss Takk for gaver vi har mottatt, til sammen kr ,50 20 HAMMERFEST MENIGHETSBLAD