Undrer meg på hva jeg får at se, over de høye fjelde

Transkript

1 Undrer meg på hva jeg får at se, over de høye fjelde Bjørnsons Monterenzio og Roma anno 1904 og i 2012 Av biblioteksjef Anne-Grete Bjørlo, Stor-Elvdal Kommune. Kommunene Monterenzio i Italia og Stor-Elvdal i Norge har begge en bibliotekhistorie knyttet til Bjørnstjerne Bjørnson. Med reisestipend fra Fylkesbiblioteket i Hedmark ble det mulig å dra i Bjørnsons fotefar fra 1904 til Monterenzio og Roma. Bjørnson og Stor-Elvdal Bjørnsons tilknytning til Stor-Elvdal startet i 1875, visstnok etter invitasjon av Nils Westgård, en storelvdøl bosatt i Oslo. Bjørnson trivdes godt og kom tilbake flere ganger hver gang med engasjerte foredrag rundt aktuelle tema. I 1882 havnet han midt i datidens politiske tumulter, og fire venner fra Stor-Elvdal reiste til Aulestad med en gave for å vise ham sin støtte. Bjørnson satte stor pris på denne gesten. Bokgave På Karoline og Bjørnstjerne Bjørnsons bryllupsdag i 1891 skjenket paret en storslått gave til Stor-Elvdal bøker var nøye utvalgt fra parets private samling. Bøkene skulle være til bygdens leselystne, men også de bosatt i omliggende bygder. De var ment «å skulle være et sterkt våpen i bondens hånd mot åndelig undertrykkelse og byde fritt valg gjennom meningsberettigede røster fra alle sider», står det i brevet som fulgte gaven. Avgiften skulle være 25 øre i året.

2 «Stor-Elvdølene er det folk og den bygd som har hedret mig mest. Det er formelig som det knetter i meg når jeg møter en Stor-Elvdøl,» uttalte Bjørnson ved en anledning. Han brakte gjerne kunstnere med seg når han kom inkludert pianistinnen Erika Nissen i Dette besøket førte til et nært forhold mellom de to så nært at det nestet kostet ham ekteskapet med Karoline. Bjørnson-samlingen huses i dag i et eget rom på Stor-Elvdal bibliotek. Italia i Bjørnsons hjerte Bjørnson ble tidlig inspirert av blant annet Ibsen til å reise til Roma. I tiden rundt unionsoppløsningen hvor Bjørnson var en ivrig tilhenger av forhandlingsløsninger i stedet for krig med svenskene og av den grunn nesten ble regnet som en landssviker - var det en sliten og til tider oppgitt Bjørnson som lengtet ut. Nobelprisen i litteratur i 1903 ga ham økonomisk mulighet til å reise bort for lengre tid, og senvinteren 1904 startet han og familien den lange reisen til Roma. Her leide de for første gang en stor leilighet i stedet for et eller flere rom inne i en leilighet, og de hadde egne tjenestefolk med seg. I tillegg kom den faste italienske kokken Maria som Bjørnson hadde fått fatt i nok en gang. Men med sommeren kom den trykkende varmen i Roma, og for å slippe unna ønsket de et opphold på landet. Monterenzio anno 1904 Roberto Lumbardo het en ung forfatter som vinteren 1904 var Bjørnsons samtalepartner på italiensk. Med sommervarmen dukket navnet hans opp i brev hjem til Norge, for han foreslo at de kunne leie familiens landgods et luftig «slott» i fjell-landsbyen Monterenzio sørøst for Bologna. Han skulle slippe husleie, kjøpe alt de trengte på stedet og kun betale for frakt og hjelp. Karoline var skeptisk. Jacob Breda Bull dro derfor dit i mai for å ta stedet i øyesyn, og fant det beboelig. Familien Bull skulle være sammen med Bjørnson-familien denne sommeren. Nattog fra Roma til Bologna og derfra med oksekjerrer innover dalen og opp i fjellene førte dem etter mange timer til Palazzio Frontini, en liten husklynge på en avrundet fjelltopp. Palazzio Frontini lå vakkert til, med en fantastisk utsikt mot åsene og Firenze i sørvest. På klare dager var det utsikt til Adriaterhavet i øst. Her fikk Bjørnson det frie utsynet han alltid hadde ønsket seg.

3 Bjørnsons valg av sted for sommeren vakte forundring i Roma. Hans venner der anså stedet som både øde og ufruktbart. Karoline var mismodig. «Her er som på en seter ute deilig, men inne er det ikke den bekvemmelighet man kan lene hodet til.» Forventninger og realiteter hadde kollidert! Men etter hvert kom resten av familien, og Dagny ordnet opp med å gjøre stedet beboelig. Med alle på plass fant de seg noenlunde til rette. Bjørnson nøt vandreturene sine i et landskap preget av skyggefulle pinjelunder og vinhager. Selv med bare 30 kilometer til Bologna var det få og dårlige veier, så bøndene dro sjelden til byen. Men her som i Stor-Elvdal arrangerte Bjørnson fester og konserter, og de inviterte naboene lærte å sette stor pris på sin berømte gjest. Monterenzio 2012 Jeg har fått kontakt med biblioteksjef Cecilia Goninid i Monterenzio kommune via Google og internett og kan ikke la være å undres over hvordan Bjørnson ville ha utnyttet vår tids muligheter! En ivrig debattant med egen blogg, Facebookprofil og Twitterkonto? Jeg ankommer Bologna med fly i kveldingen. Siste buss til Monterenzio har gått. Min vertinne møter meg på flyplassen og etter en halv times kjøretur er vi framme. Neste morgen møter jeg en entusiastisk Cecilia. Engelsklæreren hennes, Loris Farini, er med som tolk. Omvisning i biblioteket følges av en espresso på nærmeste bar og så skal vi på tur til dagens Monterenzio Alto og Palazzio Frontini. Monterenzio anno 2003 Snart hundre år etter Bjørnsons besøk i Monterenzio og hundre år etter at han fikk Nobelprisen i litteratur, bygger Monterenzio kommune et nytt bibliotek. Dagens lille by har vokst fram i dalbunnen i tiden fra like før annen verdenskrig og til nå, og Bjørnsons Monterenzio heter nå Monterenzio Alto. Men de har aldri glemt sin berømte gjest, og velger å kalle opp det nye biblioteket etter ham. La Biblioteca Bjornstjerne Bjornson er et faktum, og en minnetavle over Bjørnson er plassert utenfor det vakre bygget. Vi følger hovedveien et stykke før begynner oppstigningen langs en bratt og svingete vei. Oppover og oppover bærer det, mens jeg ser for meg all bagasjen for et tre måneder langt sommeropphold for to hele familier på oksekjerrer! Omsider peker Cecilia på et høyt gult hus på den andre siden av et dalsøkk. Palazzio Frontini.

4 Etter enda flere bakker og svinger er vi framme. Vi blir møtt av tre elleville og bjeffende hunder som bringer naboene ut for å hilse. Deres hus er vaktmesterbolig og henger sammen med hovedhuset. Vi går rundt til forsiden hvor utsynet oppveier forfallet og «parfymeduften» fra et oppdrettsanlegg for mark til fiskere. Å våkne her og gå ut i oregano- og rosmarinduftende luft og se langt, langt av gårde må ha vært en salig fryd for dikterhøvdingen. For til tross for et nedstemmende første møte med huset ble dette oppholdet allikevel et høydepunkt for familien etter turbulente år der hjemme med ekteskapsproblemer og politisk kamp for et fritt Norge. Bjørnsons Roma Min vertinne bringer meg til stasjonen i Borgo San Lorenzo hvor jeg tar tog til Firenze og Roma. Her er planen å finne Bjørnsons faste holdepunkter. Jernbanestasjonen Termini er nok mer overveldende i dag enn på Bjørnsons tid, og internett og airbnb.com har ført meg til en privat romutleier litt utenfor turistløypa. Her har jeg min base mens jeg og fotoapparatet oppsøker stedene som er nevnt i Helge Dahls bok Bjørnson i Roma. Europeer på klassisk grunn. Messel Forlag Huset Bjørnsonfamilien leide ble solgt for lenge siden, og vi kan ikke komme inn. Men den lille kirken vegg i vegg er åpen, og til tross for et hull i taket er det lett å se hvilket smykke dette engang har vært. Det er få spor igjen etter bebyggelsen fra Bjørnsons tid. Et sammenrast tårn fra den gamle kirken på toppen av åsen må konkurrere med en ruvende mobilmast.. Møte med borgermester og rådmann Så gjenstår bare et møte med borgermester og rådmann. De har hektiske dager på grunn av den økonomiske krisen, men tar seg tid til en prat og en lunsj i beste italienske tradisjon. Kommuneflagget fra Stor-Elvdal overleveres, og en bokgave og pins får bli med tilbake. Jeg starter runden på Piazza Barbarini 95 hvor minnetavlen over Bjørnstjerne Bjørnson ble avduket 23. desember 1910, 50 år etter hans første besøk i Roma, og for å minnes hans død 26. april i Paris. Fra mezzaninen hadde han utsikt til Berninis Triton-fontene som står midt på Piazza Barberini den gang et livlig handelsområde med et pulserende liv, og udødeliggjort i Bjørnsons Kaptein Monsana.

5 Pinicho-høyden Herfra er veien kort ned til Via Sistina som fører bort til toppen av Spansketrappen og kirken Trinita dei Monti, hvor Bjørnson nøt sin favorittutsikt om kvelden når solen gikk ned over Peterskirken på den andre siden av Tiberen. Her fikk han øynene opp for den italienske kirkekunsten, og her hørte han vakker korsang fra nonneklosteret vegg i vegg. Etter ytterligere leting finner jeg omsider trappen opp til Monte Pincio. Utsikten herfra er formidabel, og inspirerte Bjørnson til hans mest romerske dikt: Fra Monte Pincio, en poetisk kjærlighetshilsen til byen med de syv høyder. Jeg fortsetter i Bjørnsons fotspor oppover til Villa Borghese, den vakre parken med flott utsmykning og en liten innsjø med et lite tempel midt i. Langs en av veiene inne i parken finner jeg også en byste Bjørnsons store helt Garibaldi, mannen som samlet Italia til ett rike. Herfra rusler jeg trappene ned til Piazza del Popolo, og oppdager tilfeldigvis at Leonardo Da Vinci- museet befinner seg under trappen. Men det får vente til en annen gang. Fra den enorme Piazzaen rusler jeg opp til østbredden av Tiberen og følger den til jeg kan ta opp til Trevi-fontenen, Romas turistfelle nummer en, den trange plassen tatt i betraktning. Så bærer det bortover Via Corso og til Piazza Venezia, hvor jeg er glad jeg ikke må ta meg fram med bil men kan ta bussen tilbake til mitt romerske kvarter. Men det har vært en fantastisk vandring i en stor manns fotspor! En stor takk til Fylkesbiblioteket i Hedmark som gjorde denne reisen mulig!

6 Resten av bildene fra turen ligger på følgende Flickr-album: Monterenzio: 3/sets/ / Bjørnsons Roma: 3/sets/ / I skrivende stund har jeg ikke rukket å snu alle bildene riktig vei og lage billedtekster til. Dette vil komme etter hvert.