De troendes enhet av Elias Aslaksen

Transkript

1 Innledning. Vi er alle, i vår tid, vokst opp under det forhold at det er mange kirkesamfund, mange organiserte sekter og partier, og i den forståelse at det er det samme hvor du blir med, men at man naturligvis helst ser at du blir med «hos oss». Dette er man vant til å betrakte som rett, som noe man ikke kan gjøre noe ved, som noe som aldri har vært anderledes eller kan bli anderledes, ja til og med som noe som er godt og nødvendig, og det til tross for at det er stikk mot Skriftens klare og tydelige og samstemmige ord. Fordi man ikke er vant til noe annet, er det likesom en selvfølge. Man sover hårdt på dette punkt. Det trenges en ekstra oppruskning, en spesiell utpurring, så man får gnidd søvnen ut av sine øine, slik at man kan se å lese innenat, og få tenkt sig om. Det surrogat som kalles «fellesmøter», taler jo for sig selv! Man sitter sammen, med hver sin mening, hvert sitt sektnavn og hver sin kasse, 1 uke i året, og er så hver for sig igjen de andre 51 uker i året!!! Dette skalvære erstatning for den manglende enhet! 1. Fra begynnelsen av: Hvorledes var det da? Les innledningen, adressen, på alle apostlenes brever (ja, avslutningen og hele innholdet med!) Hvorledes var det? Intet kirkesamfunn, ingen katolikker, ingen lutheranere, ingen metodister, ingen baptister, ingen pinsevenner, ingen frelsesarme, intet indremisjonsselskap, ingen menneskelig organisasjon, for ikke å snakke om noe så meningsløst som en statskirke. Nei, det fantes absolutt ikke noe sådant! Selvfølgelig ikke! Brevene ble skrevet til menigheten på hvert enkelt sted, i hver enkelt by. Det var kun én menighet i hver by, selv om byen var stor, én i Efesus, én i Korint, én i Rom. Les hvad skrevet står om tilstanden til å begynne med: «Og det ble på den dag lagt til omkring tre tusen sjeler og de holdt trolig fast ved samfundet og alle de troende holdt sig sammen.» Ap. gj. 2, «Og de holdtalle samdrektig til i Salomos buegang.» Ap. gj. 5, 12. «Men hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og én sjel» Ap. gj. 4, 32. Fra begynnelsen av var det altså ikke slik som vi er vant til å se det og regne med det. Tvert imot! Kun én menighet på hvert sted. Intet sektnavn! Hvad skal man med sektnavn? Det trenger man ikke før man skal splittes, før man skal organisere sitt brudd med de andre troende, så splittelsen blirkronisk. De såkalte kirkesamfunn eller sekter (deler av det hele), er splittelser som er blitt kroniske, eller forstenet. Sektnavnene er splittelsenes faner, kristenhetens største og åpenbare skam og skjendsel! Den dag jeg fikk mitt navn strøket av den eneste «menighets»-protokoll det har stått i her i denne verden, da danset jeg formelig på hjemveien, av bare glede. Det var dyrebart å få denne skamplett på mitt liv utslettet! Det var betryggende å ha utmeldelsesattesten i sin lomme, å ha sort på hvitt på dette velsignede faktum. Det er den beste attest jeg har. 1 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

2 O, hvor liflig det er å vite sig i harmoni med Ordet, det ord som ikke kan gjøres ugyldig, det som står når himmel og jord forgår, det som i dette tilfelle lyder slik: «Ikke innskrevet med blekk» 2. Kor. 3, 1 3. «Har fått sitt navn skrevet i livsens bok hos Lammet som er slaktet.» Åp. 13, Ansettelser, innsettelser, eldste, ledere, hyrder, embeder, tjenester. Alt dette er et frelsesverk, et skaperverk, et gjenskaperverk. Her farer man i almindelighet grundig vill. Her er man, tross all bibelkunnskap, i belgmørke. En uhyggelig mengde menneskeverk har på dette område gjort unevnelig skade. Like så visst som vi frelses fra syndebyrden, like så visst frelses og dannes vi ved Guds ord og ånd og all hans behandling til hyrder og lærere, og til all god tjeneste og gjerning. En mann blir ikke hyrde ved å velges og ansettes som hyrde eller ved å ha gode talegaver, være musikalsk og ha et staselig utseende, og heller ikke ved å ha hatt en herlig omvendelse eller en herlig åndsdåp. Ved kjærlighet og omsorg, ved av indre drift å tilse og ta sig av sjelene uten betaling, blir han hyrde. Man vil ganske enkelt, av å se Guds virkninger hos ham, merkeat han er hyrde. Således med undervisningen i Ordet, og således med all tjeneste. Hvert lem på legemet, hele menigheten, vokser således frem av sig selv, ved den nåde Gud gir. Når Titus blev etterlatt på Kreta for å innsette eldste i hver by, så var ikke dette på menneskelig vis. Som en åndelig mann som nøt sjelenes tillit, skulde han gjøre dem opmerksom på hvem som virkelig ifølge Guds verk i dem var eldst, d. v. s. mest frelst. Hvis det da i det hele tat var noen iblandt dem som var en del fremskredne på Guds vei: «Om (dersom, hvis, såfremt, ifall) nogen er ulastelig» o. s. v. Tit. 1, 5 9. Man kan jo ikke innsette det som ikke eksisterer, eller velge en som er ung til å være gammel, eller velge en som er lite frelst til å være meget frelst, eller en som har lite visdom til å ha meget visdom. Det fullkomne er at man blir innsatt «ikke av mennesker eller ved noget menneske», men at man ganske enkelt viser sig å være hvad Gud har gjort en til. 3. A i alfabetet: Opphør av langvarige (stedsevarende) partier. Alt har sin ringe begynnelse, som ikke skal foraktes, og som er nødvendig, om det overhodet skal kunne bli nogen fortsettelse. Hvad er så A i enhetens alfabet? A på enhetens vei? Jo, å oppløse alle kirkesamfund eller sekter, og utslette alle sektnavnene av jorden, og høitidelig å brenne alle menighetsprotokoller med tilbehør, og så å samle sig sammen i Jesu navn, slik som Jesu bad om. Annet samlingsnavn enn dette velsignede navn trenger vi ikke ikke mere i vår tid enn på apostlenes tid. Det er jeg, og mange med mig, et levende, uimotsigelig bevis for! Således går dette ord i oppfyllelse: «Hellige Fader!Bevar dem i ditt navn, som du har gitt mig, forat de må være ett, likesom vi!» Joh. 17, COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

3 Ved å ta dette skritt, er man blitt ett i navnet, blitt ett sett utenifra, ved å samles sammen. Det er A på enhetens vei. Derved er den største og mest iøynefallende skamplett ryddet av veien. Den største grunn til anklage ville da være borttatt. Derved ville en kolossal hjelp være ytet all verden, så menneskene lettere kunde komme til troen. Dermed ville ikke saken være til ende, Men det er meget i det munnhell som sier: «Vel begynt, er halv fullendt». Således ville man bli ferdig med de kroniske eller stedsevarende partier, de som er som forstenet. 4. B og C i alfabetet: Opphør av kortvarige partier. «Men kjødets gjerninger er åpenbare, såsom stridigheter, tvedrakt, partier» Gal. 5, Den gang dette blev skrevet, fantes det ikke noget som het kirkesamfund. Det var kun én menighet på hvert sted. Altså må partier her først og fremst bety partier innen samme menighet, innen samme forsamling. Nogen er av én oppfatning på ett eller annet punkt, og nogen av en annen oppfatning. Når man da tar parti for og mot hverandre, og strider om dette da er det stridigheter og partier, som er kjødets gjerninger. Hvad er forskjellen på disse partier og på partier i betydningen kirkesamfunn eller sekter? Det er det samme stoff; men det siste er ti ganger verre enn det første. I det første tilfelle kan jo striden opphøre, mens man i det annet tilfelle med fullt overlegg har gjort den kronisk. Man har da befestet og forseglet partiet, idet man har oppgitt å være sammen og oppgitt håpet om å bli enige, oppgitt å tåle og fordra hverandre. Så lenge man ikke gir opp, er det håp; så lenge man ber og søker, kan man få og finne. Guds barn har ikke rett til å være hver for sig. Det er åndelig talt en forbrytelse. Dette fremgår tydelig av Ef. 4, 13: «Inntil vi alle når frem tilenhet i tro på Guds Sønn». Dette skriver Paulus til en av sine dyrebare menigheter, til den eneste menighet av troende som fantes i hele byen Efesus. Altså: Hvad visste han, hvad gikk han ut fra? At vennene, tross all hans visdomsfulle, åndelige, kraftige og allsidige bearbeidelse, tross all den ypperlige kost de hadde mottatt av ham, allikevel ikke ennu var nådd frem til enhet i tro på Guds Sønn. De var uenige om forskjellige ting, de så forskjellig på en og samme ting. Likedan var det med menigheten i Rom, med den eneste menighet i hele Rom, hvor altså alle troende var samlet. Noen spiste bare urter, mens andre spiste alt mulig, og nogen aktet den ene dag hellig fremfor den annen, mens andre aktet alle dager like hellige. Rom. 14. kap. Hvad skulde de gjøre? Skilles og danne hver sitt kirkesamfund, skilles i to eller flere deler (sekter?) Nei, være sammen og ikke dømme hverandre, ikke strides, men tvert imot strebe efter det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse. Rom. 14, 19. Tross det at efeserne ikke var nådd frem til enhet i troen, så blev de i samme brev formant til å legge vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd. Man kan ikke bevare noe som man ikke har fått. Altså hadde de oppnådd Åndens enhet. De hadde fått den samme ånd, Sannhetens Ånd, som skulde 3 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

4 veilede dem til hele sannheten. Men de var ennu ikke veiledet til all sannhet. Derfor hadde de ikke i den forstand oppnådd enhet i tro på Guds Sønn, bare delvis enhet, ikke full enhet. Det er just her de fleste har gått feil. Istedenfor å bli sammen, og ta vare på Åndens enhet, og legge vinn på det som tjener til fred og innbyrdes oppbyggelse, og være langmodige og fordragsomme og holde ut med hverandre og ikke dømme hverandre, men ha tillit til hverandre den tillit at de alle vil gjøre Guds vilje er man i utålmodighet gått hver til sin kant, og har så dannet partier og kirkesamfund på sine meninger, og derved utelukker man jo alle andre troende, som har andre meninger, alle som trodde anderledes på enkelte punkter. Dette er efter Gal. 5, kjødets gjerninger, eller m.a.o. det gamle menneskes gjerninger. Det er ikke måte på alt hvad man danner partier på. Også på personer, uten hensyn til meninger, danner man partier. Nogen liker best én mann, nogen en annen, og nogen en tredje, og så danner de hver sitt parti, hver sin forsamling, på disse personer. Det minner rent om å danse rundt gullkalven. Da kan man si med Paulus (og også med Luther) at det var vel ikke jeg som blev korsfestet for eder. «For det er av Kloes folk blitt mig fortalt om eder, mine brødre, at det er tretter iblandt eder. Jeg mener dette at enhver av eder sier: Jeg holder mig til Paulus; jeg til Apollos; jeg til Kefas; jeg til Kristus. Er Kristus blitt delt? Var det Paulus som blev korsfestet for eder, eller var det til Paulus` navn I blev døpt?» 1. Kor. 1, «For når én sier; Jeg holder mig til Paulus og en annen: Jeg til Apollos, er I da ikke mennesker?» 1. Kor. 3, 4. Jo, da er man menneske, og det er altså aldeles feilaktig. Det skal man være død fra; man skal være gudelig og ta det på gudelig vis. Da avholder man sig fra alt partivesen, som er kjødets gjerninger. Det er kjødet som i utålmodighet, ufordragelighet, påståelighet, selvklokskap, lyst til tom ære, lyst til å herske, og i mennesketilbedelse vil danne partier, Åndens sans er liv og fred, kjærlighet og enhet, ydmykhet og langmodighet. «Men jeg formaner eder, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn at I alle må føre den samme tale, og at det ikke må være splid iblandt eder, men at I må være fast forenet i samme sinn og i samme mening.» 1. Kor. 1, 10. Efter almindelige menneskelige begreper, kunde man gjerne tro at Paulus var gal. Men han var nok ikke gal. Tvert imot! er det heller vi som i tilfelle er gale. På hvilken måte går det da virkelig an å være fast forenet i samme sinn og i samme mening? Ved i full tro, levende tro, å akte sig selv, sitt kjød med alle lyster og meninger, korsfestet med Kristus. Så mange som gjør dette i ånd og sannhet, de får alle sine egne meninger satt ut av virksomhet, og derved oppnåes virkelig enhet, endog i den utstrakte grad at man til og med fører samme tale!!! Guds rike, hans lys og sannhet, er jo ikke splidaktig med sig selv. Gud svarer oss ikke forskjellig, når vi spør ham om noget. Selvfølgelig ligger uenighet og all strid, alle motstridende meninger, i mennesket, i kjødet, det som kan og skal korsfestes. På korset blir alt fiendskap og kiv, all uenighet og alle partier, drept. Ef. 2, Så sant som vi virkelig blir korsfestet med Kristus, og vedblir på korset med alt vårt eget, så kommer det kun frem fra vår bevissthet det som er av Gud, og det er selvfølgelig aldri splidaktig med sig selv. Gud sier ikke til én person at en ting er god og til en annen person at den samme ting er ond. Hvorledes blir det i praksis? Således at nogen har mere lys og andre mindre lys, og at alle som virkelig har fått lys over noget, de har i dette stykke samme mening, fordi de har fått det fra den ene og samme pålitelige og guddommelige kilde. Den som da har lys over noe, han forkynner det, og den som ennu ikke har fått dette lys, han har selvfølgelig ingen mening om dette, han tillater sig ikke å ha nogen mening om det, han korsfester all sin mening derom. Og nettopp derfor blir det aldri splid. Den alminnelige og forkastelige tilstand er, at enhver har en mening om alle ting. Derfor er det virvar, splid og partier. 4 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

5 5. Resten av alfabetet: Livsens enhet: Ett-gjørelsen i Kristus Jesus. Fullkommen enhet. «Og den herlighet som du har gitt mig, den har jeg gitt dem, forat de skalvære ett, likesom vi er ett, jeg i dem og du i mig, forat de skal værefullkommet til ett» Joh. 17, 22, 23. Efter først å ha oppnådd en vesentlig ytre enhet, ved å være samlet alene i Jesu navn, for å lære av ham, og for å dannes av ham og efter dernest å ha oppnådd en indre Åndens enhet, er det at man også oppnår enhet i tro på Guds Sønn. Og om det henger igjen med dette, om man i noget stykke er anderledes sinnet og har andre meninger, bare vi tar vare på Åndens enhet, bare vi holder frem i samme spor, nemlig kors og død over alt vårt eget, bare vi elsker hverandre og holder ut med hverandre da vil Gud åpenbare oss hvad som er rett, hvad som er hans vilje. Og så oppnår vi full enhet i troen. I og ved denne velsignede tro gir Jesus oss den samme herlighet som han selv fikk av Faderen; han gir oss del i guddommelig natur, og således blir vi efter hvert gjort aldeles til ett. Ja, vi blir fullkommet til ett både i forståelse og liv, likesom Faderen og Sønnen er ett! Kolossale kall!!! Samme sannhet, rettferdighet, barmhjertighet, visdom, kjærlighet o.s.v. samme liv, samme herlighet, ja endog samme tanker! Hans tanker, sinn til å begynne med er så høit over våre tanker som himmelen er over jorden, de blir efter hvert våre tanker. Vi blir ikke bare ett i Ånden og ett i troen, ett i sinn, lære og tale, men til og med ett i liv. Efter hvert oppnår vi livsens enhet, vi blir gjort til ett i Kristus Jesus. Og allikevel forblir hver enkelt å være original. Hver enkelt beholder de særegenheter som karakteriserer ham som et Guds skaperverk. Avslutning. Enheten er delvis positiv og delvis negativ. Den positive enhet består deri at de forskjellige har fått noe lys og liv av Gud. Og det vi har fått av Gud, er selvfølgelig aldri splidaktig med sig selv. Fordi vi har fått ulikt meget av Gud, og fordi ingen har fått alt, derfor tiltrenges også den negative enhet. Denne erholdes ved å akte sig død for alt sitt eget, ved absolutt ikke å ha nogen mening om noget som helst av det som går ut over ens av Gud til enhver tilmålte del av tro, lys og liv. Altså, det man har meninger om, det er likt, og hvor Gud ikke har gitt lys, der har man ingen mening. Således opphører all uenighet. Betingelsen for enhet, blir kort og godt følgende: Opphør av alt menneskeverk. Korsfestet for all bevisst synd. Ingen som helst mening om noget som helst ut over det som Gud har åpenbaret, ut over det man har guddommelig visshet for. Denne enhet er praktisert, og har stått sin prøve. Hvilket jo også er rimelig. Ellers ville Guds ord ikke være sant. Elias Aslaksen. 5 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org