Historisk analyse av straffenivået ved drap i perioden

Transkript

1 Historisk analyse av straffenivået ved drap i perioden Sett fra et lovgiver- og Høyesterettperspektiv Kandidatnummer: 696 Leveringsfrist: Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Tema og problemstilling Bakgrunn Avgrensninger Metodiske spørsmål Fremstillingen videre STRAFFELOVEN Hva er straff og hvorfor straffer vi? Et historisk perspektiv Bestemmelsens ordlyd Strafferammen Den någjeldende drapsbestemmelsen LOVGIVERS OG HØYESTERETTS ROLLE I UTVIKLINGEN AV STRAFFENIVÅET Om lovgiver «Hvordan kan Stortinget påvirke straffenivået?» av Matningsdal Om Høyesterett ANALYSE Utvalgte lovgiverarbeider Innst.S.nr. 168 ( ) Rundskriv nr. 1 for 1999 fra riksadvokaten «- Straff drapsmenn hardere» Utvalgte Høyesterettsdommer Rt Rt Rt Rt Oppsummering Utvalgte lovgiverarbeider Ot.prp.nr. 90 ( ) Ot.prp.nr. 8 ( ) i

3 Ot.prp.nr. 22 ( ) Inns.O.nr. 73 ( ) Utvalgte Høyesterettsdommer Rt Rt Rt Rt Rt og Rt Oppsummering Utvalgte lovgiverarbeider Prop. 97 L ( ) Utvalgte Høyesterettsdommer Rt Rt Rt Rt Oppsummering AVSLUTNING LITTERATURLISTE ii

4 1 Innledning 1.1 Tema og problemstilling Denne masteroppgaven skal foreta en historisk analyse av straffenivået ved drap i perioden Avhandlingen vil se straffenivået ved forsettlige drap fra et lovgiverperspektiv og et Høyesterettperspektiv. Dette innebærer at analysen av straffenivået ved forsettlige drap vil bli vinklet fra to sider: når og på hvilken måte lovgiver utvikler straffenivået, og når og på hvilken måte Høyesterett utvikler straffenivået. I den forbindelse vil det også bli sett på samspillet mellom lovgiver og Høyesterett. 1.2 Bakgrunn Retten til liv er det høyeste rettsgode et menneske har. Et menneskeliv er uerstattelig, og drap medfører som oftest betydelige konsekvenser for pårørende. Drap anses derfor som den alvorligste forbrytelse. 1 Internasjonalt er retten til liv nedfelt i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) 4. november 1950 art. 2. Det fremgår av bestemmelsen at ingen med hensikt må bli frarøvet livet og at retten til liv skal beskyttes ved lov. 2 I Norge er det i dag lov om straff (straffeloven strl. 2005) 20. mai 2005 nr som verner om retten til liv og setter straff for drap. Tidligere var dette regulert i Almindelig borgerlig Straffelov (straffeloven strl. 1902) 22. mai 1902 nr Mitt inntrykk er at straffenivået angående forsettlig drap i dagens samfunn alltid er under debatt, og at meningene blant folket stort sett baserer seg på at straffene er for lave. Temaet for denne masteroppgaven kan derfor sies å både ha relevans og være aktuell sett i en samfunnsrettslig sammenheng. Av den grunn er det interessant og spennende og se hen til hva lovgiver og Høyesterett uttaler i teori og gjennomfører i praksis angående utviklingen av straffenivået ved drap. 1.3 Avgrensninger Temaet i denne oppgaven er vidtrekkende og det er derfor behov for ulike avgrensninger. For det første vil oppgaven avgrenses mot dommer avsagt av tingrett og lagmannsrett. Det vil kun bli benyttet Høyesterettsdommer i fremstillingen. Begrunnelsen for dette ligger i at Høyesterettsdommene har størst rettskildeverdi, og at de vil være førende for nivået i underinstansene, jf. at Høyesterett dømmer i siste instans. 3 Perioden jeg har valgt å analysere er årene fra 1990 til En 25-års periode virker hensiktsmessig med tanke på tid og begrensningen i 1 Ot.prp.nr. 22 ( ) s EMK art. 2 har forrang i norsk rett gjennom menneskerettsloven (1999) 3 Grl. (1814) 88 1

5 antall ord. Ved å velge et relativt kort tidsrom åpner det for muligheten til å behandle temaet mer i dybden. Videre vil bestemmelsen om drap i strl hovedsakelig bli benyttet. Årsaken til dette er at det i oppgaven vil bli henvist til mange Høyesterettsdommer, og med tanke på at den nye straffeloven trådte i kraft 1. oktober 2015 foreligger det ingen avgjørelser angående drap etter den nye bestemmelsen i 275. Selv om avhandlingen hovedsakelig vil omhandle 233 vil gjennomgangen ha overføringsverdi for 275, spesielt for tiden etter Årsaken til dette er at det i liten grad foreligger realitetsendringer, noe jeg vil komme nærmere tilbake til. I oppgaven vil det også bli henvist til andre relevante bestemmelser i både ny og gammel straffelov, noe som innebærer at jeg vil vise til bestemmelsene i begge lovene ved presentasjon av relevante paragrafer. Selv om den nye loven har trådt i kraft så har bestemmelsene i ny og gammel lov hovedsakelig samme innhold det foreligger med andre ord som oftest ingen realitetsendring. 4 Dersom det likevel skulle bli presentert en ny bestemmelse med et annet innhold enn tidligere, så vil det bli presisert. Oppgaven vil hovedsakelig omhandle de ordinære forsettlige drapene etter strl første ledd. Et ordinært drap er et drap hvor det verken foreligger «særskilte formildende eller skjerpende omstendigheter». 5 Dette innebærer at bestemmelsens andre ledd om overlegg, drap begått ved å lette eller skjule eller unndra seg straffen for en annen forbrytelse, gjentakelsestilfelle og særdeles skjerpende omstendigheter ikke vil bli nærmere redegjort for. Det samme gjelder formildende omstendigheter. Likeledes vil oppgaven avgrenses mot andre former for drap. Medlidenhetsdrap, barnedrap, drap med samtykke, drap ved unnlatelse, uaktsomt drap og legemsbeskadigelse med døden til følge vil derfor ikke bli nærmere redegjort for. Det samme gjelder drapsforsøk og medvirkning. Forbrytelser der drap kan inngå vil ei heller bli omtalt, som folkemord og terror. Hensynene bak avgrensningene er tiden som står til rådighet, i tillegg til den ordmessige begrensningen. Det vil verken være tid eller plass til å ta hensyn til alle former for drap. Ubetinget fengselsstraff er den mest brukte straffereaksjonen ved drap. De øvrige alminnelige straffartene etter strl og strl bøter, rettighetstap, forvaring, hefte, samfunnsstraff og ungdomsstraff vil derfor ikke bli behandlet. Det samme gjelder betinget fengselsstraff. 4 Se blant annet Ot.prp.nr. 22 ( ) s Rt avsnitt 9 og Prop. 97 L ( ) s. 38 2

6 1.4 Metodiske spørsmål Rettskildene i denne avhandlingen vil hovedsakelig være forarbeider til den gamle og nye straffeloven, rettspraksis angående 233 og juridisk litteratur knyttet til dette. Loven er selvsagt også sentral, men den vil bare utgjøre en liten del av rettskildebildet. Det viste seg å være en utfordring å finne relevante kilder fra lovgiver i perioden Drapsbestemmelsen har hovedsakelig stått uforandret i all sin tid, og det er naturlig å anta at dette kan ha vært en innvirkende faktor. Derimot var det lettere å oppdrive Høyesterettsdommer fra perioden, men de viste seg å være relativt kortfattede i innhold. Derimot var det relativt lett å finne både lovgiverarbeider og Høyesterettsdommer fra perioden Det kan derfor virke som at det i denne perioden ble utarbeidet flere arbeider fra lovgiver og at det ble behandlet flere drapssaker i Høyesterett. Naturlig nok har antall lovgiverarbeider sammenheng med at utarbeidelsen av straffeloven 2005 hovedsakelig skjedde i perioden Den siste perioden, , viste seg å ha lignende tendenser som årene når det gjaldt lovgiverarbeider. Det er naturlig å tro at dette har en sammenheng med at straffeloven 2005 stort sett var ferdig utarbeidet på denne tiden, og at lovendringen i 2010 ga klare føringer. I tillegg viste det seg vanskelig å finne aktuelle dommer som omhandlet 233 første ledd. Selvsagt har det hatt stor innvirkning på funn av kildemateriale at perioden er betraktelig kortere sammenlignet med de to andre tidsepokene. Det som kan sies å særprege rettskildebildet i avhandlingen er det store antall Høyesterettsdommer som vil bli presentert fra de ulike tidsepokene. Forarbeider vil også bidra til å særprege oppgaven, i form av grundige presentasjoner av uttalelser i ulike proposisjoner. 1.5 Fremstillingen videre Med tanke på at avhandlingen baserer seg på strl er det hensiktsmessig med en presentasjon av bestemmelsen. Avhandlingen vil derfor først ta for seg 233 i kapittel 2. Her vil det blir redegjort for hva straff er og hvorfor straff anvendes, bestemmelsen i et historisk perspektiv, ordlydens innhold og strafferammen. I tillegg vil den någjeldende drapsbestemmelsen kort bli omtalt. Jeg har funnet det hensiktsmessig å inndele de 25 årene jeg skal ta for meg i tre perioder: , og Hver periode vil få tildelt hvert sitt delkapittel under analysekapittelet i kapittel 4, og de to perspektivene lovgiverperspektivet og Høyesterettperspektivet vil igjen få hvert sitt underkapittel. Analysen av det relevante materialet som blir 3

7 presentert vil bli foretatt parallelt med presentasjonene i kapittel 4.1, 4.2 og 4.3. I tillegg vil hver tidsepoke inneholde en oppsummering av de viktigste funnene fra den aktuelle perioden. Jeg har valgt å angripe stoffet ved å presentere utvalgte lovgiverarbeider og Høyesterettsdommer. Årsaken til at jeg har valgt å presentere arbeider fra lovgiver er at disse representerer lovgivers uttalelser om hva straffenivået ved drap bør ligge på og hva nivået er. På den annen side er Høyesterettperspektivet en fornuftig vinkling med tanke på at det er Høyesterett som anvender retten og bidrar til å fastsette straffenivået ved drap. Til slutt i oppgaven vil avslutningen samle trådene og presentere de vesentligste funnene fra alle tidsperiodene. 4

8 2 Straffeloven Som sagt under kapittel 1.3 har jeg valgt å se hen til strl Den nye straffeloven trådte i kraft 1. oktober 2015, men det er mest hensiktsmessig å anvende den gamle drapsbestemmelsen. Årsaken til dette er som nevnt at det ikke foreligger noen Høyesterettsavgjørelser om drap etter strl Fremstillingen i dette kapittelet blir som følger: først vil det bli fortalt litt om hva straff er og hvorfor straff anvendes, videre vil 233 bli beskrevet i et historisk perspektiv, deretter vil ordlydens innhold bli klarlagt og til slutt vil strafferammen for drap bli omtalt. Avslutningsvis vil strl kort bli presentert. 2.1 Hva er straff og hvorfor straffer vi? Forsettlig drap er en forbrytelse, 6 og en forbrytelse foreligger når en handling er belagt med straff. 7 Men hva er straff, og hvordan defineres begrepet? I følge Johs. Andenæs er straff «et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at han skal føle det som et onde» 8 - en definisjon som også har fått tilslutning av Høyesterett. 9 Det følger av definisjonens ordlyd at det er staten som må tilføre lovovertrederen straffen. Dersom private tilfører straffen, faller det utenfor definisjonen av hva som anses som straff. Videre må det være begått en lovovertredelse. Det er eksempelvis ikke en lovovertredelse å avverge en fare ved å isolere en smittefarlig person. Til slutt må straffen være et tilsiktet onde. 10 For at en lovovertreder skal kunne påføres straff må den strafferettslige handlingen som har blitt utført være belagt med et straffebud det såkalte legalitetsprinsippet. Prinsippet fremkommer av Kongeriket Norges Grunnlov (Grunnloven Grl.) 17. mai og bestemmelsen lyder som følger: «Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom.» Strl lovfester også prinsippet, og sier at: «Strafferettslige reaksjoner, jf. 29 og 30, kan bare ilegges med hjemmel i lov.» Legalitetsprinsippet forankres også internasjonalt i EMK art. 7 og i den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) 16. desember 1966 art. 15. I forarbeidene til ny straffelov første del, Ot.prp.nr. 90 ( ), fastsettes det at formålet med straff er å «hindre uønsket atferd og å styre borgernes atferd i riktig retning.» 11 I dette 6 Straffeloven (1902) Andel Del. Forbrytelser. 7 Andenæs (2004) s. 6 8 Ibid. s Rt s Andenæs (2004) s Ot.prp.nr. 90 ( ) s. 82 5

9 ligger det et dobbelt prevensjonsformål: for det første å forebygge uønsket atferd, og for det andre å hindre den sosiale uro som oppstår når den uønskede atferden likevel skjer. For å kunne oppnå det forannevnte formålet er det hensiktsmessig å se hen til hvilke tilsiktede virkninger straff har altså om straff bidrar til å hindre uønsket atferd og styre borgerne i riktig retning. Straffens tilsiktede virkninger kan deles i tre grupper: individualpreventive virkninger, allmennpreventive virkninger og opprettholdelse av den sosiale ro. 12 Allmenn- og individualpreventive virkninger vil bli nærmere beskrevet, men den sistnevnte vil ikke bli behandlet. Individualpreventive virkninger knytter seg til den enkelte forbryter, i den forstand at benyttelse av straff skal motvirke fremtidige lovovertredelser. 13 Straffens individualpreventive virkninger har også en uskadeliggjørende, avskrekkende og forbedrende virkning. Den uskadeliggjørende virkning vil si at forbryteren fysisk, i form av frihetsberøvelse, er hindret fra å begå nye straffbare handlinger. Den avskrekkende virkning innebærer at gjerningspersonen skal anse straffen som så negativ at vedkommende ikke ønsker å foreta nye kriminelle handlinger, mens den forbedrende virkning oppstår når lovbryteren forstår at lovbruddet vedkommende foretok var rettsstridig. 14 Allmennpreventive virkninger knytter seg til befolkningen, fordi bruk av straff skal hindre andre i å begå lovovertredelser. 15 Straffens allmennpreventive virkninger inndeles i avskrekkende virkning, og vanedannende og holdningsskapende virkning. Den avskrekkende virkningen oppstår når befolkningen avstår fra å begå lovbrudd grunnet den generelle muligheten for å kunne bli straffet. Den vanedannende og holdningsskapende virkningen er når straffetrusselen er atferds-styrende på den måten at befolkningen ikke engang tenker på muligheten for å kunne bli straffet. Det er med andre ord en sammenheng mellom holdninger og vaner og moral Et historisk perspektiv Forgjengeren til straffeloven 1902 var kriminalloven I kriminalloven var straffen for drap døden, men på 1870-tallet ble denne straffereaksjonen benyttet for siste gang. Selv om dødsstraff ikke ble anvendt etter 1870-tallet, stod straffalternativet ved lag frem til vedtakel- 12 Ot.prp.nr. 90 ( ) s Ibid. s Ibid. s Ibid. s Ibid. s Ibid. s 121 6

10 sen og ikraftsettelsen av straffeloven januar 1905 trådte denne loven i kraft: dødsstraff ble formelt opphevet, og fengsel på livstid ble nå den strengeste straffen for drap. 18 Formålet med livstidsstraffen etter ikrafttredelsen og frem til 1950 var å verne samfunnet mot lovovertrederen, mens forbedring og behandling av forbryteren var straffens primærformål i perioden Behandlingsformålet flyttet perspektivet fra å verne samfunnet til å rehabilitere lovovertrederen. Straff i form av frihetsberøvelse ble av den grunn ønsket benyttet i minst mulig grad, noe som blant annet viste seg gjennom at idømming av frihetsstraff ble vesentlig redusert. Etter 1980 fikk samfunnshensynet igjen fotfeste. I tillegg ble opprettholdelse av lov og orden et viktig aspekt, og straffartene og straffenivået ble av den grunn satt i sammenheng med disse hensynene. Fengselsstraff på livstid for drap ble i 1981 opphevet, og erstattet med en maksimumsstraff på 21 år 20 en strafferamme som fortsatt står ved lag den dag i dag Bestemmelsens ordlyd 233 i straffeloven 1902 lyder som følger: «Den, som forvolder en andens Død, eller som medvirker dertil, straffes for Drab med Fængsel i mindst 8 Aar. Har den skyldige handlet med Overlæg, eller har han forøvet Drabet for at lette eller skjule en anden Forbrydelse eller unddrage sig Straffen for en saadan, kan Fængsel inntil 21 år anvendes. Det samme gjælder i Gjentagelsestilfælde samt, hvor forøvrigt særdeles skjærpende Omstændigheder foreligger.» Det følger av ordlyden i strl at bestemmelsen rammer den som «forvolder» en annens død. I dette begrepet ligger det at det må være årsakssammenheng mellom handlingen og døden som utfall. I utgangspunktet er det uten betydning med hvilke midler og hvordan døden er forvoldt. 22 De vanligste måtene å forvolde et drap på er ved å benytte kniv, våpen eller slag, men et drap kan også begås ved hjelp av psykiske midler. Et illustrerende eksempel på sistnevnte er at en hjertepasient blir skremt og dør. 23 En gjerningsperson kan også «forvolde» en annens død ved unnlatelse, altså ved å ikke foreta en handling. En mor som for ek- 18 Ot.prp.nr. 90 ( ) s Ibid. s Ibid. s Strl. (2005) Matningsdal (1995) s Andenæs (2008) s. 32 7

11 sempel ikke gir sitt barn mat og stell kan straffes for drap dersom de unnlatende handlingene resulterer i barnets død. 24 Videre fremkommer det av ordlyden at det er en «andens død» som må forvoldes. Dette innebærer at for at bestemmelsen skal komme til anvendelse må et annet levende menneske miste livet. 25 Drapsbestemmelsens ordlyd nevner ingen form for hvilken skyld som må foreligge ved forvoldelse av en annens død. Hovedregelen om forsett kommer av den grunn til anvendelse. 26 I strl fremkom kravet om forsett i 40, mens det er 21 og 22 som omhandler forsett i strl Forsett foreligger i tre ulike tilfeller: for det første når noen med hensikt forvolder en annens død. Hensikt innebærer at gjerningspersonen vil eller ønsker å ta livet av et annet menneske. For det annet foreligger forsett når gjerningspersonen i sin bevissthet anser dødsfølgen som sikker eller mest sannsynlig, såkalt sannsynlighetsforsett. Det må være mer enn 50 % sannsynlighet for at dødsfølgen skal inntreffe for at det skal anses som «mest sannsynlig». For det tredje er forsett til stede når gjerningspersonen anser dødsfølgen som mulig, men likevel velger å utføre handlingen selv om det tenkte resultatet skulle inntreffe. Sistnevnte form for forsett kalles for eventuelt forsett eller dolus eventualis. 28 Forsettet må foreligge i gjerningsøyeblikket, 29 og gjerningspersonens forsett må omfatte alle de momentene som gjør handlingen straffbar. Som Johs. Andenæs sier må «forsettet [ ] dekke hele det objektive gjerningsinnhold i vedkommende straffebud» - det såkalte dekningsprinsippet. 30 For forsettlig drap må derfor forsettet omfatte både handlingen og dødsfølgen. 31 Med andre ord kan ikke et forsettlig drap subsumeres under 233, nå strl , dersom handlings- og dødsforsettet ikke foreligger. Ved vurderingen av om forsett er til stede skal enhver rimelig tvil komme tiltalte til gode. 32 Det følger av strl , tidligere strl , at en gjerningsperson må være strafferettslig tilregnelig på handlingstidspunktet for å kunne idømmes straff for å ha utført et forsettlig drap. Kravet om tilregnelighet innebærer at visse sjelelige forutsetninger må være til 24 Andenæs (2008) s Haugen (2004) s Andenæs (2008) s Haugen (2015) s Ibid. s Andenæs (2004) s Ibid. s Haugen (2015) s Ibid. s. 36 8

12 stede for at en persons handlinger skal kunne subsumeres under drapsbestemmelsen. 33 For det første kan ingen straffes for et drap som blir begått før fylte 15 år. Det vil si at en gjerningsperson som er under 15 år på handlingstidspunktet er under den strafferettslige lavalder. 34 Videre utelukker psykose straffbarhet, noe som innebærer at en person som eksempelvis lider av schizofreni kan bli fritatt for straff. 35 Likeledes kan psykisk utviklingshemning i høy grad og bevissthetsforstyrrelse utelukke straff. 36 Det utelukker derimot ikke straff dersom bevissthetsforstyrrelsen skyldes selvforskyldt rus. I slike tilfeller blir beruselsen sett bort i fra og gjerningspersonen blir bedømt som om han hadde vært edru såkalt fingert forsett. 37 For å domfelles for drap kan det ikke foreligge straffrihetsgrunner. Drapet må med andre ord være rettsstridig. 38 Eksempelvis kan en nødvergesituasjon etter strl , tidligere strl , medføre at et drap anses som rettmessig. Når det derimot gjelder nødrett som straffrihetsgrunn i tilknytning til drap uttaler Matningsdal: «Nødrett kan neppe være straffrihetsgrunn selv om det foreligger helt ekstraordinære tilfeller [ ]». 39 Dette kan indikere at nødrett sjelden er aktuelt å benytte ved drap. 2.4 Strafferammen Frem til lovendringen i 2010 var minstestraffen for drap 6 år, mens det nå følger av ordlyden i både ny og gammel straffelov at den som dreper et annet menneske straffes med fengsel i minst 8 år. 40 Straffen for drap er hovedsakelig ubetinget fengsel, 41 og betinget dom for drap forekommer sjelden. 42 Selv om minstestraffen fremkommer av 233 nevner bestemmelsen ingen maksimumsstraff. Av den grunn må 233 vurderes i sammenheng med 17. Denne bestemmelsen påpeker at fengsel i utgangspunktet kan idømmes inntil 15 år, men at fengselsstraff på 20 år kan anvendes i sammenstøtstilfelle. 43 Når det gjelder andre ledd i 233 kan fengsel inntil 21 år benyttes dersom drapet er foretatt med overlegg, skal lette eller skjule eller unndra seg straffen en annen forbrytelse eller i gjentakelsestilfelle. En strafferamme på inntil 21 år kan også anvendes dersom det foreligger sær- 33 Andenæs (2004) s Strl. (1902) 46 og strl. (2005) Andenæs (2004) s Strl. (1902) 44 og strl. (2005) Andenæs (2008) s Matningsdal (2010) s Ibid. s Strl. (1902) 233 og strl. (2005) Haugen (2004) s Andenæs (2008) s Ibid. s. 46 9

13 deles skjerpende omstendigheter. 44 Som påpekt tidligere skal denne avhandlingen avgrenses til å omhandle ordinære drap. Av den grunn vil det ikke bli nærmere redegjort for de straffeskjerpende omstendighetene i 233 andre ledd. En gjerningsperson kan idømmes kortere straff enn minstestraffen på 8 år, jfr. strl kap. 5, nå strl kap. 14. For eksempel er det i gammel straffelov 56 og ny straffelov 80 nevnt omstendigheter som kan medføre at retten idømmer en lavere straff enn 8 år. Blant annet kan drap foretatt i berettiget harme eller under tvang medføre at straffen blir nedsatt. 45 Rt kan illustrere førstnevnte. I denne saken ble drapet ansett for å ha blitt begått i berettiget harme grunnet at domfelte hadde blitt utsatt for psykisk og fysisk vold fra avdøde i en periode på over flere år. Høyesterett opprettholdt lagmannsrettens straffutmåling på 4 år og 6 måneder ubetinget fengsel, og gikk dermed under lovens minstestraff Den någjeldende drapsbestemmelsen Ordlyden i 275 i den nye straffeloven er forenklet og forkortet i forhold til bestemmelsen i 233, og den någjeldende drapsbestemmelsen lyder slik: «Den som dreper en annen, straffes med fengsel fra 8 inntil 21 år.» Ved å sammenligne strl og strl ser en at «forvolder» er byttet ut til fordel for «dreper», men selv om begrepet er forandret foreligger det ingen realitetsendring. 47 Minste- og maksimumsstraffen er fortsatt identisk som tidligere; en minstestraff på 8 år og en maksimumsstraff på 21 år. Det som derimot skiller den nye drapsbestemmelsen fra den gamle er at de straffeskjerpende omstendighetene i annet ledd er fjernet. I stedet fremkommer hele straffespekteret fra minstestraffen til maksimumsstraffen i bestemmelsens eneste ledd sammen med gjerningsbeskrivelsen. Dette innebærer selvsagt ikke at straffeskjerpende omstendigheter ikke lenger forekommer ved drap, men at det må skje en konkret vurdering i hvert enkelte tilfelle av hva som anses som straffeskjerpende og hvor mye omstendighetene skal påvirke straffastsettelsen. 48 I den forbindelse er strl veiledende for vurderingen, idet denne bestemmelsen lister opp momenter som anses som skjerpende omstendigheter. 44 Strl. (1902) 233 andre ledd 45 Strl. (1902) 56 b. og strl. (2005) 80 e) 46 Rt s Ot.prp.nr. 22 ( ) s Haugen (2015) s

14 3 Lovgivers og Høyesteretts rolle i utviklingen av straffenivået Det er hensiktsmessig å redegjøre kort for hvem lovgiver og Høyesterett er og de viktigste oppgavene som tilligger disse før de ulike tidsperiodene blir presentert i kapittel 4.1 til 4.3. Årsaken til dette er at lovgiver- og Høyesterettperspektivet er de to vinklingene avhandlingen bygger på. Presentasjonen i dette kapittelet vil derfor ha tilknytning til alle de forskjellige tidsepokene. I det følgende kapittelet vil først lovgiver kort bli omtalt. Deretter vil en artikkel av Magnus Matningsdal bli gjennomgått. Artikkelen tar for seg hvilke virkemidler Stortinget anvender for å kunne påvirke straffenivået. Den egner seg til å bli presentert tidlig i avhandlingen uavhengig av en tidsepoke fordi innholdet er dekkende for hele den valgte 25-årsperioden. Til slutt vil Høyesterett kort bli presentert. 3.1 Om lovgiver Det følger av Grl. 49 at «folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget.» Som det fremgår av ordlyden er det Stortinget som har den lovgivende makten, noe som videre tydeliggjøres i 75 a hvor det står at: «Det tilkommer Stortinget å gi og oppheve lover [ ].» Det er altså Stortinget som har fastsatt innholdet i både ny og gammel straffelov både hva som skal anses som straffbart og hvor lang straff som er passende for hvert enkelt straffebud. På samme måte som Stortinget har besluttet at drap er en lovstridig handling og at en straff fra 8 til 21 år er et egnet straffenivå for en så alvorlig forbrytelse. Med tanke på det forannevnte er det i avhandlingen interessant å se på hvilke uttalelser den lovgivende makt har gitt angående straffenivået ved ordinære forsettlig drap. Likeledes er det aktuelt å presentere hva andre enn lovgiver selv uttaler om hvordan og på hvilken måte straffenivået kan påvirkes. Derfor vil denne avhandlingen ikke kun omhandle Stortinget som lovgiver. Lovgiverbegrepet vil her benyttes i en videre betydning, blant annet også til å omfatte ulike kommisjoner og departementer. 3.2 «Hvordan kan Stortinget påvirke straffenivået?» av Matningsdal «Hvordan kan Stortinget påvirke straffenivået?» er en artikkel skrevet av høyesterettsdommer Magnus Matningsdal som er utgitt av Universitetsforlaget. Artikkelen ble publisert i Rettsteori og rettsliv: Festskriv til Carsten Smith i 2002, og omhandler, som tittelen sier, på hvilken måte Stortinget kan innvirke på straffenivået. Matningsdal påpeker først at innenfor strafferettens område har Stortinget og domstolene ulike oppgaver. Stortinget gir lover og beslutter hva som skal anses som straffbart, mens domstolene skal avgjøre om den straffbare handlingen dekkes av et straffebud og utmåle straff. Med tanke på at skildringene av de straffbare forholdene i lovgivningen har et generelt preg, 11

15 innebærer det at utmåling av straff avgjøres etter rettens skjønn. Det er i denne forbindelse at Matningsdal trekker frem spørsmålet som fremkommer av tittelen: hvordan kan Stortinget påvirke straffenivået. 49 For det første kan Stortinget påvirke straffenivået ved å bruke minstestraff. 50 På denne måten sikrer Stortinget at det utmåles en høyere straff enn straffens minimum. Matningsdal trekker også frem at bruk av minstestraff «signaliserer et høyt straffenivå.» Dette begrunner han med at straffen graderes etter grovhet, personlige forhold og andre momenter, noe som kan bidra til at det gjennomsnittlige straffenivået kan bli høyere enn hvis det ikke hadde vært minstestraff. Men Matningsdal påpeker også at minstestraff kan ha en negativ effekt, i form av at retten ikke kan idømme den straffen de mener er passende, og at for å unngå minstestraffen benytter retten et straffebud med en mildere strafferamme. 51 For det annet kan Stortinget påvirke straffenivået ved å endre strafferammen. 52 Effekten av en strafferammeheving avhenger av omstendighetene i den enkelte sak, og Matningsdal trekker frem at ved å endre strafferammen er det «stor sannsynlighet» for utnyttelse av den. Dette begrunner han med at alvorlighetsgradene i de ulike sakene kan øke i perioden mellom vedtakelse og domstidspunkt, og da vil en heving av strafferammen hovedsakelig være begrunnet i behovet for å holde følge med straffverdigheten. Videre påpeker også Matningsdal at «når økningen begrunnes i en økende erkjennelse av skadevirkningene ved vedkommende overtredelse, vil en heving av strafferammen ha gode muligheter for å påvirke praksis.» På den annen side uttaler Matningsdal at effekten av å øke strafferammen er mer usikker dersom årsaken til økningen av strafferammen er «et strengere syn på overtredelsen.» I tilknytning til sistnevnte mener Matningsdal at det ikke er lojal opptreden overfor lovgiveren dersom en heving av strafferammen ikke viser seg i straffenivået. 53 Matningsdal nevner også at Stortinget kan påvirke straffenivået ved å detaljregulere straffutmålingen. 54 Som eksempel kan trekkes frem strl om at den som dreper Kongen vil få en straff på 21 års ubetinget fengsel. Videre blir det påpekt at det ikke bør benyttes slike detaljregulerte straffebud. Dette har sammenheng med at sakene som behandles i domstolene 49 Matningsdal (2002) s Ibid. s Ibid. s Ibid. s Ibid. s. 576 og Ibid. s

16 er veldig ulike, slik at hva som anses som en passende straff i det enkelte tilfelle bør fastsettes etter rettens skjønn. 55 Som et siste virkemiddel trekker Matningsdal frem at Stortinget kan «overføre handlingen til et mildere eller strengere straffebud,» en såkalt endring i kriminaliseringen. 56 Dette er ikke særlig aktuelt i forbindelse med ordinære forsettlige drap etter 233 første ledd, og vil derfor ikke bli nærmere behandlet. Stortinget og stortingsrepresentanter kan også opptre utenfor lovgiverrollen, og Matningsdal diskuterer om utsagn i den forbindelse skal vektlegges ved straffutmålingen. Han påpeker at verken utsagn fra representanter, komiteinnstillinger og spørsmål og svar i Stortingets spørretime kan tillegges vekt, og at «man må holde fast ved at det er domstolene som utmåler straffen.» 57 Matningsdal trekker også frem spørsmålet om hvordan domstolene skal forholde seg til plenumsvedtak som treffes i Stortinget angående straffenivået ved bestemte lovovertredelser. 58 I den forbindelse viser han blant annet til Innst.S.nr. 168 ( ), 59 og uttalelser fra denne. 60 Forslaget i innstillingen ble forkastet, idet domstolene ikke skal føle seg tvunget til å følge meningsytringer fra Stortinget når de ikke opptrer som lovgiver. Sistnevnte blir påpekt av Matningsdal som en «viktig rettssikkerhetsgaranti.» 61 Til slutt trekker Matningsdal frem utsagn i forarbeidene. Disse stiller seg annerledes enn forslag fra komiteer i innstillinger, i den forstand at forarbeider kommer fra lovgiveren selv. Som Matningsdal fremhever «ville det være illojalt ikke å legge vekt på lovgiverens anvisninger,» og praksis fra Høyesterett viser at domstolene opptrer lojalt ved å følge uttalelsene i forarbeidene Matningsdal (2002) s Ibid. s Ibid. s Ibid. s Se kapittel Matningsdal (2002) s Ibid. s Ibid. s

17 3.3 Om Høyesterett Høyesterett sine hovedoppgaver er å arbeide for rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling. 63 Rettsenhet innebærer at resultatet av en sak ikke skal være avhengig av hvilken domstol saken føres for. Som nevnt innledningsvis er Høyesterett sine avgjørelser førende for underinstansene, og det er nettopp dette som sikrer rettsenhet. 64 Rettsavklaring innebærer at Høyesterett skal avklare rettstilstanden der den er uklar, mens rettsutvikling vil si at dersom nye samfunnsproblemer krever det så har Høyesterett et ansvar for utvikling av retten. 65 Sistnevnte kan resultere i at Høyesterett danner ny rett på områder hvor rettskildene er fraværende. 66 Det følger av Grl. 88 at «Høyesterett dømmer i siste instans,» noe som innebærer at dommer fra Høyesterett ikke kan påankes. 67 For at en anke fra lagmannsretten skal bli behandlet av Høyesterett må Høyesteretts ankeutvalg samtykke. Et samtykke kan kun gis dersom ankeutvalget anser saken for å ha prinsipiell verdi. Dette vil si at saken må gi «viktig rettslig veiledning også for andre saker.» 68 Når avsnittene ovenfor ses i sammenheng med at Høyesterett er den høyeste domstolen i Norge, er det naturlig å se hen til uttalelser i dommer fra Høyesterett angående straffenivået ved ordinære forsettlige drap. Utvalgte Høyesterettsdommer vil av den grunn senere i avhandlingen bli presentert, og de relevante uttalelsene vil bli nærmere beskrevet og analysert. 63 Store norske leksikon Høyesterett (2015) 64 Ibid. 65 Norges Høyesterett Om Høyesterett (u.å.) 66 Store norske leksikon Høyesterett (2015) 67 Grl. (1814) Norges Høyesterett Saksbehandling og ankeforhandling (u.å.) 14

18 4 Analyse Jeg har valgt å dele inn dette kapittelet i tre hoveddeler en del for hver tidsperiode. Hver tidsperiode inneholder presentasjon og analyse av utvalgte lovgiverarbeider og Høyesterettsdommer. Analysen blir foretatt underveis i presentasjonene, og hovedsakelig fremkommer analysen i egne avsnitt parallelt med fremstillingene. Alle hoveddelene har samme inndeling, noe som bidrar til å skape likhet og oversiktlighet i avhandlingen Det følgende kapittelet vil presentere lovgiverarbeider og Høyesterettsdommer fra perioden Inndelingen representerer de to perspektivene denne avhandlingen bygger på: lovgiverperspektivet og Høyesterettperspektivet. For å ha likhet i avhandlingen vil den lignende inndelingen følge under kapittel 4.2 og Utvalgte lovgiverarbeider Som nevnt under kapittel 1.4 viste det seg å være en utfordring å finne relevante kilder fra lovgiver i perioden , men tross utfordringen var det mulig å oppdrive noe relevant materiale. Det som vil bli presentert videre i dette underkapittelet inneholder hovedsakelig uttalelser om straffenivået spesifikt for drap. Det er kun det som er relevant for avhandlingens tema som vil bli nærmere redegjort for. Først vil en innstilling bli presentert. Deretter følger et rundskriv fra riksadvokaten, og til slutt en artikkel funnet i Dagbladet Innst.S.nr. 168 ( ) Innst.S.nr. 168 ( ) er utarbeidet og utgitt av Justiskomiteen, og behandler et forslag gitt av tre stortingsrepresentanter. Forslaget henstiller til Høyesterett og de øvrige domstoler, og fremmer at domstolene skal vurdere om det generelle straffutmålingsnivået for grovere voldskriminalitet, som drap og sedelighetsforbrytelser mot mindreårige, «bør skjerpes vesentlig innenfor de någjeldende strafferammer.» Årsaken til at forslaget fremmes er at straffutmålingspraksis i tilknytning til de nevnte lovovertredelser anses å være for lav. 69 Av hensyn til avhandlingens problemstilling vil ikke sedelighetsforbrytelser mot mindreårige blir nærmere behandlet i den videre fremstillingen. Forslaget fremmes blant annet fordi domstolenes straffutmåling har blitt kritisert av justisministre, stortingsrepresentanter og samfunnsborgere i mange år. Det trekkes eksempelvis frem at riksadvokaten har uttrykt sin skuffelse over at domstolene ikke utnytter strafferammene 69 Innst.O.nr. 168 ( ) 1. Sammendrag 15

19 som er fastsatt. Videre fremkommer det at riksadvokaten mener det spesielt vedrører gjennomsnittsstraffen for drap, og at han selv angir at en gjennomsnittlig økning på 25 % for straffutmålingen ved drap bør finne sted. 70 Som avsnittet ovenfor påpeker ble forslaget fremmet blant annet fordi straffene var for lave. Dette bekrefter det inntrykket jeg selv hadde før jeg fant kildematerialet til denne avhandlingen, nemlig at folk flest oppfatter straffene som for lave. 71 Videre fremkommer det at riksadvokaten skulle ønske at domstolene benyttet de fastsatte strafferammene, noe som igjen indikerer at riksadvokaten anså straffenivået som for lavt. Riksadvokaten mente derfor at straffene for drap burde øke med 25 %. I denne sammenheng kan de fire dommene fremstilt i kapittel tjene som eksempel. Disse dommene resulterte i straffer på 8 år i tre tilfeller og 7 år i ett tilfelle. Sammenlignet med disse burde derfor straffenivået ved drap på 1990-tallet egentlig ha ligget på ca. 10 år, og ikke ca. 8 år, dersom riksadvokatens ønske hadde blitt fulgt opp. På den annen side er innstillingen utgitt etter de nevnte dommene, og riksadvokatens ønske om en økning på 25 % er eventuell mer sannsynlig å se i dommene fra 2000-tallet. Komiteens flertall påpeker i innstillingen at straffenivået ved drap de siste 10 årene har økt, og viser også til at Riksadvokaten bekrefter dette. 72 Flertallet uttrykker også at de er enig i at straffenivået ved forsettlig drap er for lavt og at det bør økes. Videre er komiteflertallets oppfatning at en skjerping av straffenivået vil være i samsvar med «den alminnelige rettsfølelse hos folk flest,» og at en økning i straffenivået er gjennomførbart med de gjeldende strafferammer. 73 Ovenfor påpekes det som nevnt at nivået for drap har økt de siste 10 årene og at økningen bør fortsette. Både Riksadvokaten og komiteen sier seg enig i dette, noe som indikerer at den lovgivende og den utøvende makt har en felles interesse i å foreta en skjerpelse av straffenivået ved drap. Det interessante er at komiteens oppfatning er at en økning av straffenivået ved drap er i samsvar med «den alminnelige rettsfølelse hos folk flest.» Dette kan tyde på at komiteen selv sitter med et inntrykk av at befolkningen mener at straffenivået ved drap er for lavt, og at en heving vil være i tråd med oppfatningen til allmennheten. Videre uttaler kommisjonen at en økning i nivået er mulig innenfor de strafferammene som allerede er fastsatt, noe som kan sies å være en korrekt uttalelse med tanke på at strafferammen for drap strekker seg til 21 år. Rammen er så vid at domstolene kan øke straffenivået ved drap uten lovendring fra lovgiver. 70 Innst.O.nr. 168 ( ) 1. Sammendrag 71 Se annet avsnitt i kap Innst.S.nr. 168 ( ) 2. Komiteens merknader 73 Ibid. 16

20 Når lovgiver ønsker å heve straffenivået skjer det som regel gjennom endring i minimums- og maksisumsstraffen. 74 I dette forslaget ønsker derimot stortingsrepresentantene i gjennomsnitt en strengere straffereaksjon, men «uten at domstolene fratas muligheten for å idømme lave straffer.» Forslagsstillerne mener derfor at det kun er en henstilling til domstolene fattet som et plenumsvedtak av Stortinget som kan gjennomføre forslaget, men komiteen bemerker at en slik løsning stiller spørsmål i tilknytning til forholdet mellom domstolene og Stortinget. Som flertallet uttaler tillegger domstolene forarbeider betydelig vekt i sine vurderinger, og særlig når forarbeidene er utarbeidet i befatning med lovbehandling. Forslaget som stortingsrepresentantene fremmer skal eventuelt fattes som et plenumsvedtak, altså ikke som et lovvedtak, og flertallet uttrykker av den grunn at det er «høyst uklart hvilken vekt et vedtak som er foreslått vil kunne bli tillagt.» Flertallet begrunner sistnevnte med at uttalelser i forslag fra stortingsrepresentanter ikke har samme gyldighet i den rettslige vurderingen som lovforarbeider. 75 Avsnittet ovenfor stiller spørsmål ved hvordan forslaget fra stortingsrepresentantene skal fattes. Som påpekt endrer normalt lovgiver strafferammen når de ønsker et strengere straffenivå, men representantene ønsker i dette tilfellet å fatte et plenumsvedtak. Komiteen bemerker at det er usikkert hvilken vekt domstolene vil tillegge et slikt vedtak, og uttaler at lovforarbeider har større rettslig tyngde enn forslag fra stortingsrepresentanter. Sistnevnte uttalelse kan bekreftes ved å vise til Matningsdal sin uttalelse i kapittel 3.2 og dommene i kapittel Ingen av de presenterte dommene vektlegger plenumsvedtak basert på forslag fra stortingsrepresentanter, noe som viser at komiteens uttalelse har rettslig tyngde. Likeledes trekker flertallet i komiteen frem at dersom slike meningsytringer fra stortingsrepresentanter ble vektlagt, så kunne det «åpne for en praksis som kan misbrukes til mer direkte politisk styring av domstolenes virksomhet.» En slik praksis kan resultere i at straffenivået varierte avhengig av hvem som har stortingsflertall, noe komiteen ikke ønsket. Komiteen konkluderte med å avvise stortingsrepresentantenes forslag, og det ble dermed ikke fattet plenumsvedtak. 76 Komiteen trekker i avsnittet ovenfor frem at de ikke ønsker at domstolene skal bli politisk styrt, noe som kan bli et resultat dersom domstolene vektlegger forslag fra stortingsrepresentanter. Med tanke på at disse forslagene fremmer meningene til et fåtall av medlemmene på Stortinget, mener komiteen at vektlegging av slike uttalelser kunne medføre at straffenivået ved drap varierer etter hvem som har stortingsflertall. Dette er en uttalelse med et godt poeng. Det er naturlig å tro at et varierende straffenivå ved drap kan medføre misnøye og forvirring 74 Innst.S.nr. 168 ( ) 2. Komiteens merknader 75 Ibid. 76 Ibid. 17

21 blant befolkningen, domstoler med en uensartet praksis og tillitsmangel hos lovgiver, noe som ikke er ønskelig i et rettssamfunn Rundskriv nr. 1 for 1999 fra riksadvokaten Rundskriv nr. 1 for 1999 fra riksadvokaten har tittelen Prioriteringer for iverksetting og gjennomføring av etterforskning og mål for straffesaksbehandlingen 1999, og er hovedsakelig et rundskriv forbeholdt statsadvokatene og politimestrene. Ved å rette rundskrivet direkte mot denne målgruppen ønsker riksadvokaten å oppnå at de beskrevne mål og prioriteringer blir mer «synlige.» Rundskrivet som her kort vil bli omtalt var det første av sitt slag. 77 De påpekes i rundskrivet at straffereaksjonene må skjerpes når det gjelder visse typer av straffbare handlinger. Riksadvokaten uttaler i den forbindelse at «det må fortsatt arbeides for å heve straffenivået for drap [ ]». Deretter påpeker riksadvokaten at i forhold til andre kriminelle handlinger så er straffenivået ved drap for lavt. 78 På samme måte som i Innst.S.nr. 168 ( ) fremhever riksadvokaten i rundskrivet at straffenivået ved drap må heves. Rundskrivet er utgitt i 1999, altså ett til to år etter innstillingen, og riksadvokaten står fortsatt fast ved en skjerpelse av nivået. Riksadvokaten sammenligner deretter drap med andre kriminelle handlinger, og uttaler at forholdet mellom disse er skjevt. Med andre ord mener riksadvokaten at det foreligger et misforhold straffen for drap er for lav sammenlignet med andre straffbare handlinger. Denne uttalelsen støtter komiteens uttalelse i Innst.S.nr. 168 ( ) om at folk flest mener at straffenivået ved drap er for lavt. Bortsett fra det som er nevnt ovenfor er riksadvokaten beskjeden med å uttale seg mer om drap. Rundskrivet inneholder derimot mer detaljerte beskrivelser av andre straffbare handlinger, som eksempelvis legemsbeskadigelser og vinningsforbrytelser. 79 For øvrig uttaler riksadvokaten at drap skal ha en høy og sentral prioritering når det gjelder iverksetting og gjennomføring av etterforskning. 80 Med tanke på at drap ikke har fått større plass i rundskrivet indikerer dette at riksadvokaten anser det som tilstrekkelig og kort angi at straffenivået ved drap må heves. Dette har nok en sammenheng med at drap er en meget alvorlig forbrytelse hvor det hele tiden må arbeides med å finne et passende straffenivå. Det er naturlig å anta at det sistnevnte er en vanskelig 77 Riksadvokaten (1999) s Ibid. s Ibid. s Ibid. s. 2 18

22 oppgave. Allmennheten, domstolene og lovgiver har alle sine synspunkter som må tas med i vurderingene når straffenivået ved drap skal diskuteres og etableres «- Straff drapsmenn hardere» «- Straff drapsmenn hardere» er en artikkel publisert 25. januar 1999 i Dagbladet som omhandler riksadvokatens synspunkter om at drapsmenn straffes for mildt. Riksadvokaten oppfordrer i rundskriv nr. 1 for til alle statsadvokatene at en heving av straffenivået ved drap må fortsette. Han mener at straffene for drap er for lave i forhold til annen kriminalitet. 82 Artikkelen viser til gjennomsnittsstraffen for forsettlige drap på 1990-tallet hentet fra Kripos. Det fremkommer at straffen i 1997 var 7 år, mens den i 1994 var 8,4 år og 8,5 år i I 1996 var gjennomsnittsstraffen på fengsel i 6,11 år. 83 Med tanke på at riksadvokaten uttrykker at nivåheving for straff ved drap må «fortsette», kan dette indikere at straffenivået på 90-tallet har blitt gradvis hevet. Likevel fremkommer det av Kripos oversikt at gjennomsnittsstraffen eksempelvis var høyere i 1994 enn i 1997, men likevel høyere i 1997 enn i Dette kan tyde på at nivået på 1990-tallet først ble hevet, så redusert og deretter hevet igjen. På den annen side varierer det hvilke drapssaker Høyesterett behandler i løpet av ett år. Det kan være tilfeldigheter som gjorde at nivået i 1994 tilsynelatende var høyere enn i For eksempel kan sakene i 1997 ha vært mindre alvorlige enn sakene i Utvalgte Høyesterettsdommer I motsetning til lovgiverarbeider fra bød det ikke på problemer å finne relevante dommer fra den samme perioden, men som nevnt i kapittel 1.4 er dommene relativt kortfattede. For å finne frem til relevante dommer har jeg benyttet meg av den avanserte søkemotoren på lovdata.no. Det ble kun søkt etter dommer utgitt av Høyesterett i den aktuelle perioden, og dommene måtte omhandle ordinære forsettlige drap etter 233 første ledd. I tillegg ble det haket av for «søk i sammendrag.» Søket resulterte i flere dommer, men de som i det følgende vil bli presentert er de som har størst relevans i forhold til avhandlingens tema. Totalt vil fire dommer bli nærmere redegjort for i dette underkapittelet Rt Rt omhandler drap etter 233 første ledd, altså et såkalt ordinært forsettlig drap. I denne saken drepte domfelte fornærmede ved å stikke ham i magen med en lommekniv. Høy- 81 Se kap Tangnes (1999) 83 Ibid. 19

23 esterett idømte tiltalte 8 års ubetinget fengsel. Det som er spesielt med denne saken er at det i anken uttales at det må reageres strengt på voldshandlinger av allmennpreventive grunner. Det er med denne begrunnelsen at påtalemyndigheten ønsket en strengere straffutmåling for domfelte. Førstvoterende i saken uttalte: «Jeg er enig med påtalemyndigheten i at hensynet til den alminnelige lovlydighet må veie tungt i voldssaker, og i at straffenivået vil kunne være av holdningsskapende betydning. Ved fastleggelsen av straffenivået må det derfor tas hensyn til voldstendensene i samfunnet og mulighetene for å motvirke disse tendenser ved straffereaksjoner [ ].» 84 Sitatet viser at Høyesterett er enig med påtalemyndighetens begrunnelse for anken. De mener at straffenivået kan være holdningsskapende. I dette ligger det en allmennpreventiv virkning det å ha et høyt straffenivå ved drap bidrar til holdningsendring blant befolkningen, noe som igjen bidrar til at færre begår drap. Videre uttaler førstvoterende at tendensene i samfunnet må gjenspeiles i straffenivået. Det kan virke som det i denne uttalelsen indirekte ligger et ønske om nivåheving, og at nivåhevingen er samfunnsrettslig begrunnet. Høyesterett har med andre ord tro på at et strengere straffenivå kan bidra til å bekjempe den økende voldstendensen. Høyesterett kom likevel frem til at straffen ikke kunne skjerpes. De begrunnet dette med at hver enkelt sak må vurderes individuelt og at det ikke var tilstrekkelig grunn til å skjerpe straffen i dette tilfellet. Høyesterett mente at en straff på 8 år var forenlig med de allmennpreventive hensynene Rt I sak Rt hadde en kvinne drept sin samboer ved å stikke ham i brystet med en tollekniv. Hun ble i lagmannsretten dømt til 8 års ubetinget fengsel, men anket selv over straffutmålingen til Høyesterett. Domfelte hadde en svært vanskelig oppvekst, men Høyesterett uttalte likevel: «Mot en så alvorlig forbrytelse som drap må det av almenpreventive [sic] hensyn reageres strengt. Som nevnt av lagmannsretten er det viktig å holde straffenivået oppe av hensyn til de tiltagende voldstendenser med mangel på respekt for andres liv og helse. Disse generalpreventive hensyn må veies mot domfeltes personlige forhold og de formildende omstendigheter som ellers foreligger i saken.» Rt s Ibid. s Rt s

24 Høyesterett fremhever her at drap er en meget alvorlig forbrytelse, og at drap derfor må straffes strengt. Førstvoterende begrunner dette allmennpreventivt, på samme måte som i Rt , og påpeker at straffenivået må holdes oppe slik at allmennheten avstår fra å begå kriminelle handlinger. Årsaken til at tendensene øker er ifølge Høyesterett «mangel på respekt for andres liv og helse.» Høyesterett uttaler dette fordi det sannsynligvis er en sammenheng mellom respektløsheten for andre og de økte voldstendensene. Avslutningsvis påpeker Høyesterett at etableringen av et straffenivå dannes med utgangspunkt i en avveining mellom personlige forhold og formildende omstendigheter hos domfelte og de allmennpreventive virkningene. Det Høyesterett her påpeker avslutningsvis kan være en forklarende faktor når det gjelder den tidligere nevnte oppfatningen om at folk syns straffene er for lave. Det er mange forhold som spiller inn når Høyesterett skal utmåle en passende straff, og allmennhetens oppfatning av det generelle nivået tar i liten grad hensyn til omstendighetene i den konkrete sak. Høyesterett konkluderte med at straffen på 8 år var passende for en så alvorlig handling, selv om domfeltes oppvekst hadde vært svært vanskelig og således var formildende. 87 Høyesteretts straffutmåling i denne saken bidrar til å heve straffenivået ved drap fordi straffen som idømmes er relativt høy med tanke på at domfeltes oppvekst var formildende. Dette kan tyde på at Høyesterett vektlegger allmennprevensjon tyngre enn personlige forhold hos domfelte i straffutmålingen ved drap Rt En mann kvalte sin kjæreste i saken omtalt i Rt og fikk 8 års ubetinget fengsel som straff i lagmannsretten. Også i denne saken, som i Rt , var anken over straffutmålingen fra påtalemyndigheten begrunnet i økningen av alvorlig voldskriminalitet og allmennprevensjon. Det ble uttalt at det er «nødvendig å markere samfunnets misbilligelse på en mer markert måte enn lagmannsretten har gjort.» Påtalemyndigheten ønsket derfor å øke straffen fra 8 til 10 års ubetinget fengsel. 88 Så langt virker det som om allmennprevensjon og samfunnshensyn spilte den viktigste rollen i utviklingen av straffenivået på 1990-tallet. Også i denne saken, som i de to foregående, trekkes nemlig disse momentene frem. Påtalemyndigheten viser også til at strengere straff er nødvendig for å «markere samfunnets misbilligelse» for drap. Det er naturlig å anta at denne uttalelsen innebærer at en streng straff og et høyt straffenivå skal vise hvilken avsky det ligger i å drepe et annet menneske. 87 Rt s Rt s