Vi ønsker alle våre lesere God Påske!

Transkript

1 49. årgang. Nr. 1. mars 2015 Andaktstelefonen Åpent hele døgnet! Ny andakt tirsdag og fredag Vi ønsker alle våre lesere God Påske! Foto: Helge R. Johnsen

2 Hammerfest kirkekontor Kirkegata 21, Boks Hammerfest Tlf.: Kontortid: Mandag fredag kl Lunsj: kl Svein Sivertsen...daglig leder Arve M Marthinsen... prost arve.marthinsen@hammerfest. kommune.no Jon Arne Tandberg,...sogneprest jon.arne.tandberg@hammerfest.kommune.no Jon Atle Birkeland...kapellan Thora Bjørnsdottir...prosti/seniorprest Elena Brovold...kantor Elena Fredriksen...organist Ingvill Ulveseth...diakoni Aileen Zahl...kateket Eva Bjørgve...konsulent eva.bjorgve@hammerfest.kommune.no Nittaya Bumrungphet... renholder Trond M. Sivertsen...oppsynsmann Knut Harald Karlsen...kirketjener Hans Arne Dahl...klokker/kirketj. Leder i menighetsrådet... Pål Blix-Johansen Menighetsbladet Kirkegata 21, Boks Hammerfest Tlf.: Redaksjonen: Redaktør: Anne-Line Nora Eva Bjørgve Jon Arne Tandberg Økonomi: Svein M. Sivertsen. Montasje/Layout Helge R. Johnsen. Trykk: Trykkeriservice AS, Lakselv. Opplag: 4600 Utkommer: 4 ganger årlig. Distribusjon: Posten. Bankkonto nr Arbeidet i Menighetsrådet Arbeidet i menighetsrådet har det siste året vært preget av at vi nå er blitt ordentlig kjent med hverandre og med de arbeidsoppgavene vi er satt til å utføre og de beslutningene vi må ta. Det er jo naturlig, for vi har nå fungert i våre verv i over 3 år. Det er nesten synd at vår funksjonstid snart er over og at det til høsten igjen er valg på menighetsråd. Nominasjonskomiteen er kommet i arbeid, det blir spennende å se hvem fra dagens menighetsråd som på nytt stiller til valg og hvem som stiller til nyvalg. Dette Menighetsrådet har brukt en god del ressurser, både økonomiske og menneskelige på å jobbe med den universelle utformingen av Hammerfest kirke. Både lys og lyd har vært diskutert og gjennomgått men den største endringen er at det er bygd rullestolrampe fra kirkerommet og opp til alteret. Det er også gjort endringer med benkene slik at det er plass til å sitte med rullestol midt i kirka Påskefred og ikke bare helt bak eller fremme slik det har vært til nå. Det har vært en del negative reaksjoner på endringene men de aller fleste har vært positive og da spesielt fra de som selv er funksjonshemmet. Det som nå står for tur er ombygging av toalettene slik at vi får ett handikapptoalett. Det skal gjøres ved å slå det toalettet som er nærmest ytterdøra sammen med vaskerommet som er ute i mellomgangen. Det skal så bygges nytt vaskerom mellom det innerste toalettet og nedgangen til kirkestua. Heis ned til kirkestua har vært diskutert opp og ned, fram og tilbake. Menighetsrådet har foreløpig lagt saken bort. Vi er av den mening at kirkestua uansett er dårlig egnet som forsamlingslokale. Det er mye spennende som skjer i menigheten og vi har behov for mer plass. Vi ser derfor på mulighetene til å bygge ett frittstående menighetshus. Vi håper at vi skal klare å ha på plass midlene til et forprosjekt før sommeren. Pål Blix-Johansen Leder i menighetsrådet Det kviler fred over hytta vår Påskefred. Og våre tankar mot høgda går og tek oss med ikkje til sol over snødekt nut, men høgare enn. For høgt over verda med sorg og sut ei påskesol renn. Det kviler fred over sinnet mitt påskefred. Otte og uro plaga meg titt og slo meg ned. Tankane kviler på annandagskveld, og peiselden brenn. Kristus hat lide, og verket hans held. Ei påskesol renn. Eg bøyer mitt hjarte, og audmjukt eg bed: Styrk du mi tru! Lat meg kvar dag få eiga fred, og hjelp meg du! Ofte vert han så kronglut min veg, Og eg snåvar og fell. Men når du retter di hand til meg, då står eg på fjell. Henning Henriksen 2 HAMMERFEST MENIGHETSBLAD

3 Leder I denne utgave av menighetsbladet omhandler noe av innholdet historier fra før i tiden - og vel så det. Intervjuet med Sylva Pedersen er tankevekkende og givende lesning. En meget positiv og stødig dame. Prestejenesten i Hammerfest sokn i gjenreisningstida er en interessant og informativ historie, godt beskrevet av Jens Berg-Hansen. Og så om det bemerkelsesverdigede St. Georgs Kapell i Neiden, et lite bygg med en så rik og utrolig fasinerende historie. I 1972 fikk min mann Noralf ( 2005) skritet om kapellet i gave på et møte i Kirkenes. Nå 43 år senere, og nå som det unike kapellet er hele 450 år, synes jeg det er en god anledning og dele historien med menighetsbladet lesere. Nominasjonsprosessen er i full gang. Noen i menighetsrådet takker for seg, og noen ønsker gjenvalg. Fornyelse i utvalg/råd er positivt, det gir mangfold og for menigheten er det svært viktig med personer med forskjellig ståsted. En klok person har sagt: Der alle til enhver tid tenker likt, tenker ingen meget. Bildet på forsiden assosierer jeg med påske. Godt skiføre i preparert skiløype og med en firbent følgesvenn. Det er en fin del av det gode livet til fjells. Skal vi få oppleve drømmepåske må værgudene være med oss. Nå er været elendig, sludd og kuling, men vi vet at om noen dager kan alt være strålende. Om du er i byen eller på hytta inviterer kirken til gudstjeneste. Jeg ønsker alle en En God Påske! Anne-Line Nora, redaktør PÅSKEANDAKT - ved biskop Olav Øygard Livet vant hans navn erjesus lik synger vi i Olov Hartmans salme. Hva er det påsken egentlig handler om? Noen vil svare palmegrener og hosianna-rop. Noen vil svare kors og død. Noen vil svare nattverd og fotvasking. Noen vil svare sovende, sviktende disipler. Noen vil svare tortur og død. Og noen vil svare oppstandelse. Alle disse svarene er riktige. Mange av oss har vel våre egne tanker og følelser knyttet til påsken. For mange dreier det seg om turer i fjellet, på ski eller scooter, med kvikklunsj og appelsin. Påsken er det store dramaet i Bibelen. Hele vår kristne tro er knyttet til de dramatiske hendelsene i Jerusalem der Jesus dømmes til døden og henges opp på korset der han dør. Men: hvis historien om Jesus hadde stoppet på kvelden langfredag, hadde det ikke blitt noen kristen kirke. Det er budskapet 1. påskedag som gjør at det finnes en kristen kirke. Vår kristne tro er knyttet til dette budskapet, og det er knyttet til overbevisningen om at det er sant: Jesus sto virkelig opp fra de døde. Fortellingen om Jesu oppstandelse er sann. Og da går det an å synge denne salmen: Livet vant. Livet heter Jesus. Vi husker at Jesus sier om seg selv: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg» (Joh. 14,6). Når Jesus står opp fra de døde, vinner livet over døden. Døden taper. Vår tilværelse forteller oss at døden er sterkere enn livet. Bibelen forteller oss at livet er sterkere enn døden. Det er en sannhet som gjelder Jesus selv. Men den samme sannhet gjelder alle som tror ham. Vi inviteres til å tro på livet, til å tro på Jesus. Velsignet påske til alle! HAMMERFEST MENIGHETSBLAD 3

4 Sogneprestens hjørne Av Jon Arne Tandberg Er Finnmarkinger folk? pørsmålet ovenfor kan kanskje fremstå som både karikert og provoserende. I hvert fall hvis det er seriøst ment. Men man skal ikke lete lenge i historien før man kommer over holdninger til finnmarkinger som ikke regner folk fra vår landsdel som ordentlige folk. Jeg snakket med en eldre dame for en tid tilbake om erfaringene fra evakueringa. Hun kunne fortelle at hun selv og hennes familie ble møtt med utsagn om at folk trodde finnmarkingene hadde hale. Kanskje en dårlig spøk den gang, men sannheten var at slike utsagn ikke sjelden gjenspeilte holdninger mot folk fra den nordligste landsdel. Kanskje det tydeligste symptomet på dette er det fravær av heder og ære Alta-bataljonen har fått etter krigen for sin krigsinnsats for Norge. Mye fokus, medaljer og ære har det vært på Gutta på skauen og norsk militært nærvær i Sør-Norge. Men som i liten grad kom til kamphandlinger. All ære til dem. Men faktum er at Altabataljonen var sammen med de allierte den første militære avdeling som fikk overtaket på den gang verdens best øvede og utstyrte soldater. I to måneder kjempet dårlig utstyrte og lite øvede soldater i Altabataljonen mot tyske styrker i bratt og ulendt terreng i kontinuerlig fremrykning i Narvikfjellene. De fikk etter hvert overtaket og var nær ved å vinne fullstendig da kapitulasjonsordren kom fra de norske styresmakter. Altabataljonen ervervet seg slik respekt hos de tyske styrkene at de mente at Altabataljonen måtte være en eliteavdeling kun bestående av kadetter og befalselever. Sannheten var at den store majoriteten av Altabataljonen besto av fiskere og småbønder fra Vest-Finnmark uten mye militær trening. På tross av disse imponerende bragdene var det problemer for soldatene fra Vest-Finnmark i det hele tatt å få deltagermedaljer fra de norske myndigheter etter krigen. Langt mindre hedersbevisninger som krigsmedaljer. Flere ganger har krigspensjon blitt avslått for veteranene. I en av begrunnelsene heter det at krigspensjon avvises fordi folk fra Vest-Finnmark ble ansett som såpass hardføre at slik pensjon ikke ble anset som nødvendig. En heller merkelig argumentasjon spør du meg. Denne holdningen til liv og folk i vår landsdel har dessverre overlevd helt frem til vår tid. Finnmarkinger er stort sett et problem i den norske historien. De har vært for vennlig innstilt overfor broderfolket i øst, enten det har hett Sovjet eller Russland. Det er for mye multietnisk befolkning, jamfør Den finske fare. Det samiske har stått i veien for nasjonsbyggingen, løsning: fornorskingen. Evakuerte finnmarkinger flyttet irriterende fort tilbake til sine hjemplasser etter krigen. Ja, myndighetene rakk ikke engang å si Amen før sjåer, naust og veltede båter ble midlertidige brakker på de kjære hjemplassene i Finnmark. Myndighetene mente nemlig at Finnmarkingene generelt hadde bodd altfor spredt. Løsningen ble: fraflyttingsbidrag! Riv huset, flytt til byen I dag er Finnmarkinger stort sett late. Ihvertfall i følge Carl I. Hagen. Det er for mye NAV og trygd på finnmarkingene. I stedet for å jobbe sloss de for mye(topper voldsstatisktikken til SSB), føder masse unger altfor tidlig(topper statistikken over unge mødre i Norge), og kjører generelt sett altfor mye scooter. I dette nummeret av menighetsbladet trykkes siste del av Intervjuet jeg har gjort med Sylva Pedersen. Hun kommer fra Finnfjorden på Sørøya, og beretter om en oppvekst ytterst ute mot havet hvor familien i stor grad var selvberget. Det på et sted uten vei, strøm eller båtanløp. Men hun klager ikke over sin barndom. Hun er heller stolt over alt de fikk til der ute, og berømmer sine foreldre for alt arbeidet de la ned på hjemplassen. Nettopp denne stoltheten mener jeg er viktig. Altfor ofte hører vi fortellinger om at det gamle livet kun var et armod og slit. Det kunne det være. Men på sitt beste var det en kreativitet og en vilje til å få til et liv ytterst på kanten av der mennesker kan leve. Jeg tenker det er det som er finnmarkinger! Denne livsviljen til å få til livet med en karrig men vakker natur som utgangspunkt. Dette er det som har kjennetegnet Finnmarkinger gjennom århundrer. Ikke latskap. Problemet er kanskje heller at denne livskunsten ikke har vært lagt til grunn når liv og samfunn skulle utvikles videre. Fiskerbonden var et problem og ikke en ressurs for myndighetene. Og hvem hører i dag noen fremsnakke det å bli å bli fisker?? Men la oss heller være stolt av det imponerende liv folk har levd. La oss være stolt av sterke mødre med ansvar for hjem, barn og fjøs. La oss slåss for livskunsten som skaper en bærekraftig fremtid tuftet på der vi er og det vi har av jord, himmel, hav og fjell. Er finnmarkinger folk? Ja, definitivt! Folket på toppen av verden. For en vakker fremtid det skal bli! 4 HAMMERFEST MENIGHETSBLAD

5 Jeg sto opp tidlig på morgenen og hastet rett inn i dagen. Jeg hadde så mye å utrette, så jeg hadde ikke tid til å be. Problemer veltet seg om meg, - og hver oppgave ble stadig tyngre. Hvorfor hjelper Gud meg ikke? undret jeg. Han svarte: Du har ikke spurt. Jeg ønsket å se glede og skjønnhet. Men dagen slepte seg av sted, grå og blek. Jeg undret hvorfor Gud ikke viste meg. Han sa: Men du søkte ikke. Jeg forsøkte å komme inn i Guds nærvær. Prøvde alle mine nøkler i låsen, men ingen passet. Da ble jeg ømt og kjærlig irettesatt: Mitt barn, du banket ikke på. Da jeg våknet tidlig denne morgenen, stanset jeg før jeg startet dagen. Jeg hadde så mye å utrette, -at jeg måtte ta meg tid til å be. Ukjent En liten gylden ring Et symbol på kjærlighet og troskap. Kjærlighet og troskap kan komme opp i uvær. Det kan komme dager, da ingenting går når det ved dumme feil, blir brudd. Da natten sniker seg inn i hjemmet og i hjertet ditt. Gjennom denne bristen er det bare en løsning bare en åpning ut mot lyset... tilgivelse Ukjent Menighetsrådvalget Hammerfest menighetsråd oppnevnte i januar en nominasjonskomite, som nå er i gang med å finne kandidater til nytt menighetsråd som skal velges til høsten. Valgperioden er på fire år. Komiteen består av følgende: Leder Hans Arne Dahl, Wenche Enochsen, Leif Småback, Gyri Krogh og Jon Arne Tandberg. Dette er et meget viktig valg for menigheten. De som blir valgt er med og bestemmer og påvirker hva som skal skje i kirken og menigheten - et givende og utfordrende arbeid for samfunnet. Dagens bibelord Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep. For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Kandidatlisten blir satt opp i prioritert rekkefølge av nominasjonskomiteen. Velgerne har mulighet til å gi de nominerte tilleggsstemmer og dermed endre rekkefølgen. Komiteen må ha valglisten klar innen 1. mai. Det skal velges 8 medlemmer og 5 varamedlemmer. Det er også anledning til å levere inn alternative listeforslag. Da må 10 stemmeberettigede personer stå bak kandidatlisten. Spørsmål og forslag kan rettes til kirkekontoret. A.L.N. Områdestevne i Hammerfest 13. til 15. juni 2015 blir det OMRÅDESTEVNE i Hammerfest kirke, kirkestua Foreløpig program: Lørdag Kl. 11: Bevertning Kl. 12: Misjonstime. Aktuelt tema om menighet og misjon Kl. 14: Årsmøte for områdeutvalget Kl. 15: Mat/servering Kl. 16: Utflukt/aktivitet Kl. 19: Misjonskveld. Bevertning Søndag kl : Gudstjeneste/Kirkekaffe Praktiske opplysninger: Stevneavgift/eller hvis du skal delta ved måltidene koster det kr 250,- pr person, Familier kr 500,-. Overnatting ordner en selv Påmelding til: Toril S. Ø. Marthinsen t: ,Corn. Moes gt. 25, 9600 Hammerfest. Alle er hjertelig velkomne til å delta! Stå da klar med sannheten som belte om livet og med rettferd som brynje, og ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be til enhver tid, i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige Ef 6,10-18 HAMMERFEST MENIGHETSBLAD 5

6 Besøk av Nora Fjose Lørdag 29.november 2014 hadde menigheten besøk av Nora Fjose. Hun er ekte finnmarking fra Måsøya. Født nyttårsaften 1942 under krigen med etternavnet Kristiansen. Hun var gift med Håkon Fjose som døde for noen år siden og som de fleste her oppe husker som sokneprest i Talvik. Nora og mannen var misjonærer på Madagaskar i ca. 20 år, Det var hyggelig å være sammen den lørdagskvelden i kirkestua. Vi ble ønsket velkommen og solosang til åpning av Toril S. Ø. Marthinsen, det var salmesang og ved pianoet satt I. A. Ulveseth. Nora viste lysbilder fra Madagaskar og hadde med seg ting derfra som hun solgte, bl.a. utskårne julekrybbefigurer, flotte broderte duker og skjerf. I 1994 begynte en jente som heter Fanja sammen med 6 andre jenter et fellesskap der de broderte duker og annet for salg. NMS gav dem litt støtte i begynnelsen slik at de kom i gang. Seinere begynte de å brodere dåpsservietter som nå deles ut ved dåp i mange norske menigheter, også i Hammerfest. Nå broderer de slike servietter i året, og bedriften har 40 ansatte. Mange har sikkert også kjøpt duker som disse damene har brodert, på julemesser. For disse damene som er med i bedriften betyr det at de har til livets opphold, og at barna deres får gå på skole. De er ellers også et godt fellesskap og har stor julefest sammen hvert år. De er svært takknemlige for støtte og forbønn de har fått fra Norge. Gudstjeneste på søndag fortalte hun en del om arbeidet på Madagaskar og at der snakker de gassisk og fransk. Takk til dem som gjorde kvelden koselig for oss. (Hans Arne Dahl) Kirkens Nødhjelps fasteaksjon Årets fasteaksjon går av stabelen mars, og temaet er vann og klima! Vann og klimai kriser er vann kritisk! Kirkens Nødhjelps fasteaksjon er Norges nest største bøsseaksjon, og sammen med tusenvis av konfirmanter og andre bøssebærere skal vi samle inn penger til Kirkens Nødhjelp. Årets aksjon går av stabelen mars. Kirkens Nødhjelp driver arbeid for en rettferdig verden i mange land verden over.mennesker skal få samme rettigheter og mu- ligheter til å leve verdige liv. Kirkens Nødhjelpjobber derfor med mange ulike prosjekter. Blant annet jobber Kirkens Nødhjelp for at barn skal få gå på skole, at kvinner skal få føde på sykehus under ordentlige forhold, og at landsbyer skal få rent vann slik at barn og kvinner ikke må gå timevis for å hente vann til familien istedenfor å gå på skole eller jobbe. Kirkens Nødhjelp rykker også ut når det er store katastrofer i verden. På grunn av klimaendringene ser vi at mange naturkatastrofer blir kraftigere enn før. I disse situasjonene r det helt livsnødvendig å sikre at folk får tilgang på rent vann. Bare tenk selv; Hvordan tror du det oppleves og måtte flykte fra hjemmet ditt, og bare kunne ta med deg det du kan bære? Hvordan ville det gått om du ikke hadde tilgang på vann en hel dag? 6 HAMMERFEST MENIGHETSBLAD

7 Den norske kirken Forholdet mellom staten og Den norske kirke er i endring. Kulturdepartementet har varslet en forvaltningsreform i Da vil skillet mellom stat og kirke bli tydelig. Dette er i tråd med Kirkemøtets ønske og Stortinget har bevilget penger til omstillingen. Kirkerådet skal overta en rekke oppgaver fra staten:arbeidsgiveransvar for 1600 medarbeidere, deriblandt prestene, økonomiforvaltning av den statlige bevilgningen til Den norske kirke(årlig ca. 2 milliarder kroner), og en rekke andre forvaltningsoppgaver. Den norske kirke har 3,8 millioner medlemmer, frivillige medarbeidere, 9000 tillitsvalgte og 7500 ansatte. Kirkens 1260 menigheter tilbyr kirkelig betjening til innbyggerne i alle landets kommuner. Kirkerådet forbereder sakene til Kirkemøtet, Den norske kirkes øverste representative organ. Kirkerådet iverksetter Kirkemøtets beslutninger og leder arbeidet mellom kirkemøtene. Kirkerådets administrasjon har i dag om lag 70 ansatte i seks fagavdelinger, som også omfatter sekretariatene for Mellomkirkelig råd, Samisk kirkeråd og Bispemøtet. Kirkevalget Valg i Den norske kirke holdes samtidig med valg til fylkesting og kommunestyrer 13. og 14. september november sendte valgråd i de 11 bispedømmene oppfordring til alle menighetsråd om å fremme kandidater til bispedømmeråd/kirkemøtet. Jobben med å finne kandidater til de regionale bispedømmeråd, som samlet utgjør Kirkemøtet, er en sentral del av kirkedemokratiet. Hvert menighetsråd skal innen 15. januar 2015 foreslå inntil fire leke kandidater til bispedømmerådsvalget. Nominasjonskomiteene i bispedømmene skal på bakgrunn av blant annet alle menighetsrådenes forslag, utarbeide en foreløpig kandidatliste med leke kandidater til valg av bispedømmeråd/kirkemøtet innen 1.mars Fram til 1. mai er det mulig å legge fram alternative lister til henholdsvis bispedømmeråds-/ kirkemøtevalget og til menighetsrådsvalget. Nord-Hålogaland bispedømme strekker seg fra Harstad i sør-vest til Kirkenes i nord-øst. Det er 9 prosti med til sammen 66 sokn fordelt over 74 5ookm2. Svalbard er også en del av vårt bispedømme. Nord-Hålogaland er bispedømmet med de største variasjoner; fra mørketid til midnattsol, fra havet til vidda,fra by til små bygder. Kirken er der folk lever og bor. Med forskjellige bygg, i forskjellige tradisjoner, i varierende grad. Men kirken er og skal være der. Se vi går opp til Jerusalem Se, vi går opp til Jerusalem i hellige fastetider og ser hvordan Jesus, Guds egen Sønn i stedet for syndere lider. Se, vi går opp til Jerusalem. Hvem deler vår Herres smerte? Hvem våker med Jesus i verdens natt og bærer hans sorg i sitt hjerte? Se, vi går opp til Jerusalem, til Frelserens kors og pine, til Lammet som ofres for verdens skyld, for syndene dine og mine. Se, vi går opp til Jerusalem, til byen med glans og ære, for Frelseren sa oss at der han er, skal vi ved hans nåde få være. Menighetskveld hver torsdag kl inviterer kirken til temakveld i kirkestua. Forskjellige emner blir tatt opp som man samtaler om. Etter innledning av en av prestene er ordet fritt. Da kan møtedeltakerne komme med sine betraktninger/frimodige ytringer og vi synger fra den nye salmeboka. Det er enkel servering. Vi håper du vil komme. Vel møtt! HAMMERFEST MENIGHETSBLAD 7

8 Døde i perioden Døpte i perioden Navn... Født Dødsdato Rolf Løkken Unni-Wenche Moen Eide Kåre Emil Olger Johansen Peder Andreas Knutsen Marit Othelie Pettersen Ivar Otto Samuelsen Waldis Marie Hanssen Sigurd Andreas Størdal Tor Ole Eli Knut Asle Edvardsen Liv Synnøve Holm Bjørg Løkken Nanna Elvine Sofie Olsen Erling Ingemann Pedersen Aminda Louise (Lillemor) Rosvold Torunn Alise Jakobsen Agnes Kaspara Mikalsen Hjørdis Johansen Jessie Planting Arvid Johan Solberg Martha Risto Arne Karolius Frønning Gabriel Otto Gabrielsen Paul Fridtjof Jørgensen Oline Henriette Knutsen Carl Fredrik (Calle) Brataas Hjalmar Emil Paulsen Sigfrida Martine Kvalvik Sverre Eilif Eliassen Marit Synnøve Østrevik Reidar Bringsjord Døpt... Dåpsdato Vår Svendsen Fredriksen Odin Svendsen Fredriksen Tord-Jonas Kvamme Emma-Sofie Johansen Prebensen Aksel Arnesen Peter Martes Svendsen Dina Alieva-Lyshaug Eugenie Kristiansen Tingvold Agnes Elida Olsen Sletten Kamilla Berg Vilja Kvamme Kristiansen Bianca Fredheim Larsen Nora Arnesen Olsen Leon Emaus Nikolai Dragsund Johnsen Julian Lund Sted Hammerfest kirke Hammerfest kirke Hammerfest kirke Hammerfest kirke Hammerfest kirke Hammerfest kirke Hammerfest kirke Hammerfest kirke Hammerfest kirke Hammerfest kirke Hammerfest kirke Narvik kirke Hammerfest kirke Rikshospitalet Hammerfest kirke Rypefjord kirke De foldede hender Det å folde hender er utelukkende en praktisk foranstaltning, som hjelper en bedre til å kunne fastholde sin konsentrasjon. Samtidig er det stor symbolikk i det. Man samler hendene liksom vi samles om Gud, gudsordet og bønnen. Hendene er to, men blir som symbol på vårt kristne fellesskap. Tommelfingrene ligger over hverandre, som et kors, så vi minnes om det, at Gud lot sin sønn dø på korset for vår Hjemmeside Hammerfest Menighets hjemmeside har blitt fornyet og oppdatert. Nå finner du oversikt over aktiviteter som skjer, og informasjon om tilbud vi har. Det er også mulig å skrive inn konfirmantene på nett, og melde seg på utdeling av 4-årsbok og 6-årsbok. Informasjon om disse aktivitetene vil som tidligere sendes ut i brev til de som er invitert. Adressen til hjemmesiden er : Her kan du også lese menighetsbladet på nett. Dersom du har innspill til hjemmesiden, kan du sende en epost til aileen.zahl@hammerfest.kommune.no ØNSKER DU NOEN Å SNAKKE MED? Vi på kirkekontoret er her for deg. Ring oss på telefonnummer , og avtal et besøk. Vi kommer gjerne hjem til deg. 8 HAMMERFEST MENIGHETSBLAD

9 Gamle påsketradisjoner Helt siden utgangen av Egypt, har jødene feiret påsken som en av sine viktigste høytider, til minne om den hendelsen. I førkristen tid feiret man vårfest, den store gledesfesten. I katolsk tid skulle alle faste i 40 dager før påske, for å minnes at Jesus fastet 40 dager i ørkenen. Etter reformasjonen tok det mange generasjoner før fastetradisjonen gradvis ble svekket. Kristne feirer påsken til minne om Jesu død og oppstandelse. Nattverden ble innstiftet av Jesus under aftensmåltidet skjærtorsdag. Påsken tilhører de bevegelige høytidsdager. Det er også en av de eldste kristne fester. Som kjent bestemte kirkemøtet i Nikea i år 325 at første påskedag skulle legges til første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. Man mente at Kristi kors var skåret på skjærtorsdag, så denne dagen skulle ingen bruke øks eller kniv. Kvinnene skulle ikke strikke, for pinnene minnet om lansene som Jesus ble stukket med og tornekronen han måtte bære. Noen steder er det ikke så lenge siden det fremdeles var skikk å heise flagget på halv stang langfredag; og til topps på påskemorgen. I kirkene står alteret upyntet fra langfredag til om morgenen påskedag. Etter tradisjonene skal alteret 1. Påskedag være pyntet med hvite blomster, som er gledens farge. Den norske bonden er svært avhengig av forutsigbart vær. I påsketiden ble det i gamle dager tydet mange værtegn. Dersom det var frost natt til påskedagen, ville det bli frost i lang tid fremover. Dersom det regnet påskedagen var det varsel om en dårlig sommer. I gamle dager trodde man at heksene dro til Bloksberg på skjærtorsdag. Da var det ekstra viktig at sopelima sto ute, ellers tok de en hest, ei ku eller ei geit i stedet. I Tyskland og Sveits dukket påskeharen opp som påskesymbol på 1700-tallet. I Nederland leter barna opp fargede, hardkokte egg som påskeharen har gjemt utendørs. Å farge og dekorere egg er en eldgammel tradisjon. I øst- og mellom-europa er dekorering av egg en fantastisk kunstart. Både Tsjekkia, Slovakia og Polen har konkurranser i eggdekorering. I mange land var det tradisjon at jenter ga sin utkårede fargede påske-egg. I Tyskland er det tradisjon å spise grønnfargede egg på Skjærtorsdag, derav Gründonnerstag. Egg har som nevnt lang tradisjon som en del av påskefeiringen. I før-kristen tid var egget symbol for livskraft og nytt liv. Rundt vårjevndøgn begynner hønene igjen å verpe etter en lang og mørk vinter, og kyllinger klekkes på den tiden. I riktig gamle dager grov folk ned egg i åkeren ved vårjevndøgn for å få god avling. Lammet er det eldste påskesymbolet. Hos oss er det symbolet på at Gud ofret sin sønn for vår skyld. Kilde: Google. Salmen jeg velger... Herre Gud, ditt dyre navn... Det er ikke lett å velge alle salmene jeg liker. Først tenkte jeg på»alltid freidig når du går»... men det blir salmen:»herre Gud, ditt dyre navn å ære» jeg velger det er en fin salme, sier Terje til menighetsbladet. Salmen vekker minner fra oppveksten i Komagnes på Seiland. Terje og fire søsken vokste opp i hjem som var preget av kristen tro og verdier. De lærte fra tidlig barndom å be bl.a bordbønn morgen og kveld. Vi ba bordbønn på skolen også, minnes Terje, og vi sang salmer, og kunne du ikke salme-versene utenat i bibelhistorietimen, måtte du sitte igjen. Flere ganger i året var det emissærer som kom og holdt møter. Da var det forkynnelse og salmesang, og ungene møtte fast opp. Både på skolen og på møtene ble salmen: «Herre Gud ditt dyre navn å ære,» ofte sunget. Terje Perdersen. Herre Gud, ditt dyre navn og ære. Over verden høit i akt skal være, og alle sjele, de trette træle, alt som kan mæle, de skal fortelle din ære. Gud er Gud, om alle land lå øde, Gud er Gud, om alle mann var døde. Om slekter svimler - blandt stjernestimler I høie himler, utallig vrimler Guds grøde. Høie hall og dype dal skal vike, jord og himmel falle skal tillike, hvert fjell, hver tinde skal brått forsvinne, men op skal rinne, som solen skinne Guds rike! Av Petter Dass HAMMERFEST MENIGHETSBLAD 9

10 Okhaldhunga Times mars 2015 Rett til 80 kroner per måned? For ganske lenge siden fortalte vi om en viktig nyvinning i Nepals sosial-lovgivning: Det ble vedtatt at folk med svært alvorlige handikap fikk rett til et Rødt Kort, som ga dem noen særfordeler. Det er bare for dem med aller mest alvorlig handikap, de som «ikke engang med assistanse kan utføre noen vanlige, daglige aktiviteter selv, slik som å spise, kle på seg eller toalettbesøk.» Og hvilke rettigheter var det så de fikk? Den viktigste var at de fikk et tilskudd fra det offentlige på rupees, ca 80 kroner, per måned. Det er den første offentlige sosialstøtten i Nepal, og et stort fremskritt. Summen er ikke stor, men for mange familier kan den være grensen mellom nok mat til barna i hverdagen, og ikke nok mat. Kanskje den viktigste grenselinjen i en «velstandsutvikling». Men så opplever vi nå at selv denne tilskuddsordningen saboteres. Mange som skulle hatt slik støtte, får den ikke. Kanskje forsvinner den hos folk med store lommer, kanskje blir den borte i rotet. I alle fall når den ofte ikke fram. Det er hårreisende. Som sykehus blir vi kjent med slike problemer, men vi har ingen sterk stemme som blir hørt av makthaverne. Men det har radioen! Vi fikk med oss en god alliert, lokalradioen, og dro på besøk til noen kjenninger: Binu, vår lokale radio-reporter, intervjuer faren til de to jentene i bakgrunnen. Storesøster har en progredierende hjernesykdom. Hun er fullstendig lam, kan ikke røre armer og ben, og ikke balansere sitt eget hode. Hun er 22 år, og har blitt gradvis verre de siste 11 årene. Lillesøster har alvorlig cerebral parese. Kan ikke gå, snakke eller gjøre noen daglige aktiviteter. Begge har foreløpig blitt nektet den lille støtten de har rett på. Nå skal deres situasjon løftes fram i radioen, slik at lokalmyndighetene må møte dem. Her intervjuer Binu mor Gita, som vi skrev om i OT for et par år siden. Hun har ene-ansvar for sin svært mentalt retarderte datter, i bakgrunnen på bildet. Fordi datterens handikap er mentalt og ikke fysisk, har en nøkkelperson nektet å gi henne det nødvendige Røde Kortet. Det er mot reglene, men Gita når ikke gjennom med sin spinkle stemme. Hun kan ikke greie å kjempe denne kampen alene. Men med radioens hjelp kan hun få sin rett... Og det fikk hun: En uke etter at radioprogrammet som ble tatt opp her hadde gått på lufta, kom utsendinger fra distriktets «Sosialkontor» på besøk til begge familiene, noe de tidligere har unnslått seg for gjennom flere år. Og denne gangen ble alle tre barna tilkjent «Rødt Kort», med umiddelbar effekt. Pressens, og radioens, makt er stor, og viktig å bruke på de smås side! Og så aller siste nytt, enda et par uker senere: Landsby-sekretæren, som også tidligere har trenert disse sakene, sier nå at barna bare vil kunne bli tatt inn i denne ordningen fra neste år, dvs. fra sommeren Men reglene sier klart at en avgjørelse om rødt kort skal ha umiddelbar effekt. Så kampen fortsetter, og radioen skal ta opp saken igjen i nytt program neste uke! Den sinteste tuberkulosen Noen kamper er mot uvillige sosialkontor og sekretærer. Andre mot farlige bakterier og virus. Og nå har vi kommet et lite skritt videre i kampen mot den verste av dem alle, nemlig «Multi Resistent Tuberkulose». Det er tuberkulosebakterier som har blitt motstandsdyktig mot 10 HAMMERFEST MENIGHETSBLAD

11 alle vanlige medisiner. Slike bakterier sprer seg i hele verden, også her hos oss. Nepal har hatt tretten sentre for behandling av slike bakterier, og fra den 2. februar 2015 er Okhaldhunga Sykehus det fjortende! Så nå har vi fått både medisiner og utstyr som skal til for å diagnostisere, behandle og følge opp denne truende sykdommen. Alle hadde en dag på sykehuset, og en dag i arbeid. De malte, dro ledninger og satte opp vegger. Tjuefem fulle dagsverk ga de til sykehuset! Den siste kvelden hadde vi leirbål og fellesskap med mange fra kirken. Vi hadde en liten teologisk quiz, som nepaliteamet vant overlegent. Det ble så mye moro, sang og dans at alle ler når vi snakker om den kvelden. En god vitamininnsprøytning for livet her. Og staben vår har fått nødvendig innføring i dette arbeidet. Her holder lederen for Nepals program mot multiresistent tuberkulose en undervisningstime på kontoret til Direktør Tuk. Hvordan kan dere bevare troen i møte med alle de vanskelighetene dere har hatt? Det var for denne oppgaven vi bygde den nye tuberkulose-avdelingen, så vi er klare. Sykepleier Bandana er på visitt til tuberkulose-pasientene som sitter utenfor huset «sitt». Solcellepanelene på det nye sykehusbygget i bakgrunnen. Grimstad Bibelskole på besøk Tjuefem ungdommer, fulle av latter og brøl som fylte hele dalen, inntok sykehuset.. Det var det store spørsmålet middagsgjestene fra Norge hadde. De sitter hos familien som først hadde opplevd at huset og alt de eide brant ned. Så fikk sønnen en nyresykdom og ble helbredet, og kom seg på beina igjen. Da møtte de den kristne tro. Så ble datteren i huset kidnappet. Igjen kom de seg på bena, og fikk kjøpt seg hus og grunn. For kort tid siden kjørte sønnen i huset på vår gamle bestemor i landsbyen med sin nye motorsykkel. Nå er han i rettsak, beskyldt for uaktsomt drap. All jord og grunn er pantsatt som ledd i rettsaken. Midt oppi dette dukket plutselig datteren opp igjen, etter 7 år! Alt dette ble studentene fortalt om, med en flammende tro på Guds nærvær og undere. Studentene fikk svar. Nøden hadde foredlet troen, fordi de alltid hadde gått til Ham med sin nød, og han har hørt deres bønn. Også i den krisen de nå er i, har de fått mange håndtrykk fra sin Herre. Nød og fattigdom har mange ansikter, og alle kan berøres av Guds rikes krefter. Da kan det umulige skje. HAMMERFEST MENIGHETSBLAD 11

12 En super truper konfirmantgjeng På Hammerfests tak. Da vi gikk på oppdagelsestur i hele kirka, kom vi oss også opp og ut på kirketårnet. Det var fantastisk utsikt og ganske kaldt. Allerede før konfirmantinnskrivingen startet i fjor vår, fikk vi beskjed til kontoret om at noen av konfirmantene ville ha behov for ekstra tilrettelegging i konfirmasjonstida. Det er alltid vanskelig å vite hvordan vi skal løse dette på best mulig måte, men i år bestemte vi, sammen med konfirmanter og foreldre, at fire av konfirmantene skulle ha mesteparten av sin undervisning i ei lita gruppe. Ingvill Ulveseth og Aileen Zahl Denne konfirmantgruppa møtes i kirka på de mandagene da alle skoleelever i Hammerfest har fri. På den måten får vi ekstra god tid hver gang vi har undervisning. «En helt vanlig mandag» Det blåser ute. En frisk bris puster gjennom bygatene, men sola skinner og humøret er godt. To elever, som vanligvis går på Fjordtun skole sitter inne i vigselskapellet og tripper med beina. Skal ikke de andre komme snart? Så hører vi at det smeller i ytterdøra, både ungdommer og ledere spretter opp og fram gjennom kirkerommet kommer gjengen fra Breilia. «Det var et forferdelig vær,» klager en av de. «Men det var da ikke så ille,» svarer den andre. De voksne smiler. De har gått gjennom byen og fulgt ungdommene til kirka. Nå er det godt å være framme. «Æ e svett» konstaterer den ene. Vi ler, finner fram stoler til å sitte på, og ser fram mot tavla. Ingvill forteller hva vi skal gjøre i dag. Henger opp bilder av mat, flanellografen, skriver «omvendt gjemsel» på blokka og henger til slutt opp et bilde av ungdommer kledt i hvite kapper. Når alle vet hva vi skal gjøre, er det lettere å samle tankene og henge med i undervisninga. Så må vi ta fravær. «Adrian?» «Ja!» «Kristina?» «Ja, men jeg skriver navnet med C først!» «Eirik?» «Ja!» «Petter?» «Ja!» «Ingvill?» «Ja!» «Aileen?» «Ja!» -alle navnenene har fått et kryss bak seg, alle er her, og vi er klare til å begynne. Assistentene fra Breilia gjør seg klare til å gå tilbake til skolen, og spør elevene om alt er greit. Det er det og konfirmanter og ledere gjør seg klare til å spise lunsj sammen. Vi spiser Bordet er dekket og maten settes fram. Vi synger bordvers og er klare til å spise. Det blir et trivelig måltid, vi prater og ler. Hva gleder du deg til i dag? Har du gjort noe gøy i helga? Det vi gleder oss aller mest til denne mandagen er konfirmantleiren i Alta. Om to uker skal vi reise av gårde med buss, bo på hotell, besøke Nordlyskatedralen og Nordlysbadet. Dagens fortelling rom for lek og læring I dag er det fortellingen om Jesus som reiste til Jerusalem som 12-åring og som ble igjen i byen da Josef og Maria reiste hjem igjen. Først forteller Aileen, deretter får konfirmantene utdelt et bilde hver, og skal fortelle hver sin del av fortellinga. Jesus var i Jerusalem, og kanskje i tempelet i tre dager før Josef og Maria kom tilbake og fant han. Hva tror dere han gjorde i tempelet disse dagene? Vi er litt usikre, så vi bestemmer oss for å gå ut i kirkerommet og se om vi kan få noen idèer. Vi går bak i kirkerommet og tenner lys i globen kanskje Jesus ba? Vi På pilgrimsvandring sammen med alle konfirmantene. Været var dårlig, det var surt og kaldt og humøret steg og sank. Men da vi til slutt kom fram var alle enige om at det hadde vært en fin tur. 12 HAMMERFEST MENIGHETSBLAD

13 Kappeprøving i kirkestua går midt i kirkerommet og legger oss ned på en benk hver han må jo ha sovet! Og vi går opp på prekestolen kanskje han gikk på oppdagelsestur rundt i tempelet. Så er det klart for lek. Alle konfirmantene og en leder stiller seg opp rundt om i kirkerommet, holder for øynene og teller til 20. Tallene gir gjenlyd i rommet ellers er det helt stille. Den siste lederen løper opp og gjemmer seg bak alteret, men ingen ser det. Når alle har ropt «20» går resten av oss rundt og leter, flere av ungdommene går rett forbi alteret, men de siste oppdager at det ligger noen der og går stille bort og gjemmer seg sammen. Det er vanskeligere å være stille når vi er tre og det går ikke mange minuttene før de siste kommer løpende tilbake. Når alle har gjemt seg, eller funnet den første, er det neste mann sin tur og vi kan telle på nytt. Liv og latter kan høres i kirkerommet. Dåpspåminnelse er noe av det som skjer i liturgisk avslutning hver gang. «Hva gleder du deg aller mest til å gjøre på leiren?» «Spise deilig hotellfrokost,» sier Aileen «Æ og» svarer Adrian «Gå i badeland» svarer Eirik «Ja!» Petter nikker. «Å spille bowling,» svarer Christina. «Men det har vi jo ikke planlagt. Kanskje vi er nødt til å gjøre det også?» spør Ingvill «Ja,» svarer de andre ungdommene i kor og så er det bestemt. I løpet av året har vi fått prøve det meste i kirkerommet. Denne gangen var det orgelet som skulle utforskes. FAKTA-BOKS Konfirmasjon for alle Vi ønsker å lage ei konfirmasjonstid som er for alle, og der den enkelte blir i varetatt på en god måte. For noen kan det beste være å ha et tilpasset undervisningsopplegg. Når alle har fått prøve å gjemme seg, og alle har blitt funnet er det tid for en roligere aktivitet. Vi setter oss inn på kjøkkenet, finner fram tegnesaker og fargelegger. Hva kan man gjøre sammen med Gud? Mens vi tegner er det nok en gang tid til prat, og samtalen går nok en gang til konfirmantleiren: Alle konfirmanter deltar på gudstjenestekurs. Det gjorde vi også. Her sammen med Jon Atle Birkeland (t.v) og Hans Arne Dahl (midt bak) som viste oss hvilke oppgaver minestranter bruker å ha. Liturgisk avslutning Til slutt er vi klare for dagens avslutning, både ledere og ungdommer går ut i sakristiet for å kle på seg de hvite kappene. Roen senker seg, og ungdommene kommer tassende ut i kirkerommet. «Kan vi bære lysene?» spør Petter, og i full fart bestemmer vi at vi vil ha prosesjon denne gangen. En av konfirmantene tar korset, to bærer lys og en konfirmant og en leder bærer blomster, så går vi ut i våpenhuset og stiller opp. Når vi er klare, spiller Ingvill piano og vi går inn i kirkerommet, høytidelige og ranke i ryggen nesten som å øve til konfirmasjonsdagen. Vel framme er det god plass til oss alle på fremste benk, og vi gjør de samme tingene som skal gjøres på konfirmasjonsdagen. Går til døpefonten, får korsets tegn som en påminnelse om at Inkludering kan forstås som å gi rom for forskjellighet. Konfirmasjonsundervisningen skal ta høyde for at normale fellesskap består av ulike mennesker med ulike behov. Behov kan være små og store fysiske-, psykiske-, lære-, adferds-, sosiale- og matbehov. Tilrettelegging innebærer å lage en opplæring som tar mangfoldet som en selvfølgelighet, og en opplæring som kan ta imot alle barn og unge på skikkelig måte. vi er døpt. Kneler på alterringen der kateketen lyser velsignelsen, tenner et lys i globen før vi igjen kan sette oss på plassen vår. «Måne og sol, skyer og vind,» synger vi og tenker at den sangen skal vi synge på konfirmasjonsdagen også. Og etter konfirmasjonsdagen da tror jeg vi starter en helt egen klubb, for det er altfor trist hvis vi ikke skal fortsette å møte disse fantastiske ungdommene våre. HAMMERFEST MENIGHETSBLAD 13

14 Minner fra Intervju del 2 av Sylva Finnfjord Pedersen født Guttormsen Vi har hørt Sylva fortelle fra barndom og oppvekst i Finnfjorden i forrige nr av menighetsbladet. Her kommer andre del av intervjuet av Sylva om oppveksten i Skipsvika i Finnfjorden på yttersida av Sørøya. Tekst/foto: Jon Arne Tandberg Sylva har fortalt at hun bærer på mange gode minner fra Finnfjorden i oppveksten. Familien var stort sett selvberga, og de var spart for store ulykker. Det var mye arbeid også for barna, men de hadde trygge foreldre som ga dem god utrustning for livet. Tidlig måtte man lære kunnskap og håndverk som var en del av selvberginga. Foreldrene formante og oppdro barna med ord om at det var viktig at barna lærte det de voksne kunne. Bare på den måten kunne de bli selvstendige. Det gode barndomsåra i Finnfjorden møtte en tøffere tider da Sylva kom i skolepliktig alder. Det jevne livet hjemme ble brutt opp av internatlivets virkelighet. Som så mange andre barn fra utkantstrøka måtte også Sylva bo hjemmefra i mange uker i strekk for å gå på skole helt fra 1. klasse. Det er ingen tvil om at dette forandret livet til et lite barn. Sylva forteller Ja, når vi skulle bynne på skolen så va det å reise til Sandøybotn hvor skolen lå. Og dit va det bra langt. Skolegangen va jo på vintern og da va det slik at hvær gang vi skulle til skole måtte vi gå på ski over fjellet fra Finnfjorden til Skarfjorden. Og derfra ta lokalbåten inn til Sandøybotn. Ja, æ kan fortælle dæ at det va i alle sorta vær vi måtte gå over fjelle til Skarfjorden. Og det var bra langt fra Finnfjorden tel Skarfjorden. Aldri kunne vi skofte skolen. Tænk, fra æ va syv år måtte vi gå over fjellet. Alltid med en voksen som fulgte oss. Æ huske det kunne være sånn uvær at de voksne måtte leie oss bortetter villfjellet på ski. Nei men sånn va det, vi måtte gå for å rekke båten å komme oss tel skole. Internatlivet var en ny virkelighet for barna fra fjordene på yttersia av Sørøya. Internatbestyrerne gjorde så godt de kunne, men savnet etter mor og far og hjemplassen i Finnfjorden sitter tydelig i minnet til Sylva. Ja det va jo ikke nåkka kjære mor å være så længe borte hjemmefra. Det e klart man felte nån tåra når man tænkte på hjæmme. På ho goe mamma og kjære pappa, på dyran og alt vi hadde der vi kom fra. Vi va jo så små. Å være borte 5 uker i gangen når en var bare syv- åtte år, det merktes. Men ikke for det, det va jo mye lek og moro å være lamme alle de andre ongan fra de andre fjordan i skoletia. Fem uker var man på skole for så å være fem uker hjemme, forteller Sylva. Internatlivet er en felles erfaring for alle som har vokst opp i Sylvas generasjon som bodde på steder det ikke var skole. Før i tida var det bosetting på hvert ness og hver fjord. Internatlivet gjaldt mange. I Sylvas oppvekst var det å fostre opp barn noe som måtte planlegges med tanke på hvor mye mat man kunne skaffe til veie ut i fra de ressursene man rådde over. Barna var også regnet som en god arbeidsressurs som kunne være til hjelp både hjemme og hos andre. Ofte kunne det være sånn at nabofolk fra andre fjorder kunne spørre etter arbeidshjelp og hvor barn fra hjemplassen ble sendt bort i ukene mellom skolegangen. Sylva opplevde dette. Ja, på Kamøya bodde ho Karen Jakobsen med familie. De hadde masse krættur og mye arbeid. Så kom ho Karen til Finnfjorden og spurte han pappa om ikke ho Sylva kunne komme hjælpes tel imella skoletia. For ho Karen ho rodde fiske sjøll og trængte hjælp hjæmme. Og slik blei det med mæ. Etter fæm uke på skolen så va æ de fem uken æ hadde skolefri hos ho Karen på Kamøya. Der hjalp æ tel med å karre og spinne og gå i fjøsen. Æ va ikke gamle tøtta, kanskje en ni-ti år. Sylva forteller at hun var også andre steder og hjalp til i de skolefrie periodene. Både hos Mølmann i Skarfjorden og Zachariassen i Hønsebyvik. Det var ikke snakk om å få lønn. Kosten var lønna- «Man arbeide ikke bedre enn som for maten», var ordtaket som gjaldt. Å kunne ha en munn mindre å mette i perioder var gunstig for familien i Skipsvika i Finnfjorden. Dessuten var det viktig å hjelpe andre når man ble forespurt. Man sku jo hjælpe sin neste. Det måtte jo være sånn sku vi berges på de forskjellige boplassan.-sier Sylva. Dette var ikke uvanlig rundt omkring i de små samfunnene langs kysten. Å være hos andre familier i de skolefrie periodene førte til at det kunne gå opp mot fire måneder før Sylva som barn kom hjem igjen til familien sin i Finnfjorden. Det er ikke rart at dette huskes godt av Sylva den dag i dag. Men en ting var en selvfølge; man skulle alltid hjem til jul. Høytid i Finnfjorden Det var spesielt jula som var den store høytida. Da kom alle hjem fra arbeid for å feire. Sylva fremhever det gode familiefellesskapet som det sentrale i høytiden. Jula var et lyspunkt i den mørkeste mørketida. Sylva forteller: - Det va så godt når alle var samla tel jul. Det va det store med jula. Det va ikke vanlig med gaver og presanga den gang. Nei, det va at vi var samla alle sammen til høytid som var det store med jula. Også fekk vi ekstra god mat. Det ble kokt rull og det fikk vi på brødskiva. Det va ekstra godt pålægg. Fettet fra kokinga av rull ble brukt til å bløyte flatbrød. Så fikk vi bløyta flatbrød med sirup på. Kan du tru det va godt! På julaften spiste vi tørrkjøtt som va varma på gloa i ovnen. Og første juledag va det kjøttsuppe med tørrkjøtt. Ja, kan du tænke dæ kor stas det va for oss onga da vi var små å få være i stua. Stua brukte vi ikke igjenna året. Men på julaften, da fikk vi komme inn i stua, for dær skulle julematen spises. Stua va pynta tel jul, varmt og godt va det med fyr i ovnen. Ja da sto vi onga der i penklærne våres i stua og fikk se det nydelige juletreet, pynta med levende lys. Da va det jul. På julaften og 1. juledag leste han pappa fra bibelen, han hadde en stor bibel han leste fra. Og alle i huset måtte sitte stille å høre på. Etter maten julaften gikk vi rundt juletreet og sang julesanger. Både voksne og barn. Men det va 1. juledag som va den store høytidsdagen. Da tok alle det med ro. Da sku man arbeide minst mulig. Ellers var jula fylt med 14 HAMMERFEST MENIGHETSBLAD

15 det vanlige arbeidet. Det va å gå i fjøsen og stelle dyra som alltid. Gudstru og levd liv Sylva forteller at trua på Gud var en viktig del av livet der ho vokste opp. Gudstrua var det som holdt både tro og håp for liv og fremtid levende. For selv om de klarte seg bra i Finnfjorden, så var det ikke tvil om at det alltid heftet en usikkerhet på om livet ville fortsette å klare seg. Og om naturen fortsatt ville gi overskudd å høste av. Vi hadde ikke så mye kontakt med kirka. Fordi Finnfjorden lå for langt unna Hammerfest hvor prestene hadde tilhold. Prest kom det kun til Sandøybotn i forbindelse med begravelse og muligens også gudstjeneste. Men hjæmme va det mamma og pappa som lærte oss om gudstrua. De var gudfryktige folk mine foreldre. Æ huske vi hadde radio. Så om søndagan når det var gudstjeneste på radio så var alle som var hjemme samla rundt radioen og hørte på. Vi onga måtte være stille og høre på. Æ huske de voksne sang med på salmene. Ja, gudstrua var en del av livet. De voksne lærte oss det. Vi hadde trua med oss i hverdagen. Hver kveld leste vi fadervår. Og om det ikke va så mye kontakt med kirka, så kom det ofte omreisende predikanter fra Finnemisjonen og hadde husmøte hos oss. De hadde en alvorlig forkynnelse, slik va det i den tia. Men om Gudstrua hadde et alvor, så va det også slik livet var. Det var et tynt skille mellom liv og død den gang. Var man fattig eller rik? Jeg spør Sylva om hva hun tenker om folk den gang i fjordene på Sørøya. Om de var fattige eller rik når man levde på slike utsatte steder som Finnfjorden? Og tilsvarende steder rundt om på kysten i Finnmark. Sylva mener det kom alt an på hvor mye dyr man hadde å rå over og om man driftet godt. Og om havet ga nok fiske. Ikke minst betydde det mye om man var spart for ulykker som gjorde arbeidskraft ufør. Mistet en familie en far eller en mor, så ble alt mye vanskeligere. Den dag i dag kan jeg for egen del berette og ha hørt fortellinger her i distriktet fra folk som har opplevd dette. At mor eller far gikk bort. Da ble ofte søskenflokker splittet opp og satt bort til slekt som kunne ta seg av «en ekstra». Før i tiden hadde man ikke det sikkerhetsnettet velferdssamfunnet gir oss i dag. Sylva forteller at disse forskjellene merket man godt den gang ho vokste opp. Vi i Finnfjorden klarte oss godt. For han far fiska godt og vi hadde masse krættur og andre dyr. Og og ho mamma laga alt vi trengte. Ho spann, sydde og vevde alt av klær vi trengte. God tilgang til for til dyra hadde vi også. Vi hadde ikke mye pænga, men vi hadde allikevel alt. E det ikke rart med det. Men så va det ikke slik for alle. Æ huske mange gang det kom folk fra andre fjorda og spurte om å få litt. Så ga ho mamma ofte litt garn eller kjøtt eller andre ting som trengtes. Man hjalp hverandre, slik va det. Æ mene det va mere samhold før i tia blant folk. Selv om man bodde langt unna hverandre. At vi følte at vi hadde det vi trængte hadde jo også å gjøre med at vi brukte alt av det vi høsta. Det va ingenting som ble kasta. Vi kjerna melka tel smør og fløte. Salta kjøtt og fisk på tynne(tønne), og tok vare på alt blodet. All levra kokte vi til tran. Det var mye vi brukte tran i matlaginga. Vi stekte aldri med smør, for det måtte vi spare til brødet. Nei, vi brukte alltid tran til steking, også hadde vi tran oppå fisken når vi spiste. Tran var en viktig del av kosten, det va ikke snakk om å like eller ikke like tran. Tran va helt naturlig, vi visste ikke av anna. Men det er klart, om vi i stor grad var selvberga, så visste vi jo at vi var langt unna hjælp om det skulle skje nåkka. Det var langt til lege. Ved sykdom og ulykker måtte vi klare oss sjøl. Slik var vi mer utsatt. Men det gjaldt jo mange i den tia. Evakueringa Da evakueringsordren kom fra de tyske okkupasjonsmyndigheter høsten 1944 under krigen, så motsto Sylva sin familie seg evakuering sørover. Som mange andre folk på Sørøya gjemte de seg for tyskerne. Mens andre gjemte seg i huler eller bortgjemte gammer, så tok familien til Sylva tilhold i ei lita hytte far til Sylva hadde bygd ytterst ute i Saksfjordnæringen. Den kamuflerte de med trær så den var godt skjult for tyskerne. Der bodde til de ble evakuert til Vardø vinteren 1945, som da var frigjort. Jeg spør Sylva hvordan de opplevde evakueringstida. Jo, det var jo trasig å dra fra alt vi hadde i Finnfjorden. Da vi va kommen til hytta ute i Saksnæringen, huske æ vi alle så tyskeran satte fyr på hjemmplassen vår i Skipsvika. Det va helt forferdelig å se på. Æ huske mamma og pappa sto å gråt når de så hjemmet vårt ble brent ned. Alt vi hadde. Alt vi hadde bygd opp med vår eia arbeidskraft. Alt ble borte. Det var tungt. Men ikke sjåen Alt ble brent foruten den nye sjåen far til Sylva hadde bygd mellom huset og fjøsen. Ja trur du ikke vi fikk spart ett hus. Han pappa hadde bygd ny sjå. Og æ huske pappa sa mens det brente Nei no går den nye sjåen min. Men sjåen ble ståandes. Da vi va tilbake for å se tel hjæmplassen etter brenninga, viste det sæ at tyskeran hadde fyrt opp bål i sjåen, også hadde de tatt å kvællt tynna som sto der som de trodde det var solar(patafin) på. Men det va jo ikke solar! Det va blodet mamma hadde konservert fra slaktetia, og dermed slokte jo bålet når de helte tynna på bålet. Da gikk de vel så lei at de lot sjåen stå. Og dermed hadde vi materiale til å bygge brakke i Finnfjorden etter krigen. Slutten av krigen og avvikling i Finnfjorden Så ble familien til Sylva evakuert til Vardø. De dro ikke med de engelske destroyerne som kom til Sørøya for å evakuere folk. Det var en liten fiskebåt fra Sørøya som tok dem til Vardø. Båten var fylt opp med folk, 28 stykker. Det var trangt om plassen husker Sylva og de måtte gå langt utom leia for å unngå å bli oppdaget. Så ble Sylva med sin familie værende i Vardø til krigen var over. Da krigen var over så ikke familien mulighet til å bygge opp igjen i Finnfjorden. Sylva forteller: Nei, han pappa bynnte jo å bli gammel og brødrene mine hadde arbeid andre steder. Så da blei det for tungvint å fortsette i Finnfjorden. Det blei tel at vi kjøpte på Meland og bygde hus der en tid etter krigen. I Finnfjorden bygde vi bare opp ei brakke som ble midlertidig bopel før vi flytta inn til Meland i Hammerfest. Slik gikk historien i Finnfjorden til sin avslutning for familien Guttormsen. Sylva bærer i dag familiens historie som en av de siste tidsvitner fra dette livet helt ytterst ut mot storhavet utfor Sørøya. Jeg spør henne hva hun selv tenker om alle disse stedene som i dag står tomme, men hvor mennesker har levd i århundrer opp til vår nære historie. Nei, æ vet no ikke om man skal tilbake til den den tia. For tidens forandring e der alltid. Det må vi bare akseptere. Men æ sir som mange andre gamle sir til mæ. Vi ser ikke tilbake med på vår barndom som armod.vi hadde det godt. Visst måtte vi arbeide mye. Men vi lærte alt. Og det har vi hatt med oss hele livet. Kanskje skal vi ta til oss Sylvas ord om et liv som står oss ganske fjernt i dag. Men som ikke er lenger tilbake enn to generasjoner. Et liv som var mer sårbart på alle vis enn det vi har i dag, men som viser oss at liv kan leves og berges ut av de ressurser som er gitt oss her vi bor. I forandringers tid er vi i dag utfordret til å leve bærekraftige liv. Skape et bærekraftig samfunn som ikke gjør rov på skaperverkets skjøre balanse. Kanskje har vi noe å lære av Sylvas historie når det gjelder akkurat det. Jeg takker Sylva for at hun har delt av sine ord og minner til alle oss lesere av menighetsbladet. Jeg velger til slutt å trekke frem et av Sylvas sitater som avslutning: «Vi hadde lite pænga, men vi hadde alt» HAMMERFEST MENIGHETSBLAD 15

16 Prestetjeneste i Hammerfest sokn i gjenreisningstida Tekst: Jens Berg-Hansen Etter at krigen var slutt, ble min far, Kaare Berg-Hansen, satt til å bestyre Gildeskål sokneprestembete. Her trivdes han godt, men da biskopen i Hålogaland søkte etter sjøsterke prester til tjeneste i det ødelagte Finnmark, følte han seg forpliktet til å melde seg. Han dro til Hammerfest i april 1946, og her skulle han bli fram til han gikk av med pensjon. Han ble innkvartert på et tomannsrom i kommunebrakka to køyer med et lite bord i midten. Her skulle han også ha kontor, men heldigvis var kapellet frigjort, så han kunne flytte kontoret til sakristiet og forrette gudstjenester der. Blant de første kirkelige handlingene var også begravelser og jordfestelser av lik som var hentet fra øyene utenfor Hammerfest. Dette foregikk i friluft på kirkegården i Rypefjord. Da familien kom til Hammerfest i oktober 1946, hadde presten fått tildelt en av «Majabrakkene» i «Jernbanetoget» i Mellomgata. Brakka var på 40 kvadratmeter med fire like store rom gang, kjøkken, stue og soverom, med umalt interiør og uten innlagt vann. Den tjente også som representasjonsbolig, blant annet husker jeg at biskop Wollert Krohn Hansen og hans kone Julie var på middagsbesøk der. En stor forbedring var det da den nye bedehusbrakka sto ferdig høsten Her var det forsamlingslokale i sokkelen og to leiligheter over, for presten og klokker og kirketjener Danielsen, innlagt vann, vannklosett (men ikke baderom) og maling og tapet på veggene. Men det var rotter i sokkelen, og om natten kunne vi høre dem gnage under gulvet. Etter relativt kort tid måtte en del av brakka rives for å gi plass til Klevens nye forretningsgård. Da måtte familien Danielsen flytte, og Kirkeskøyta ankommer Kvalsund. forsamlingslokalet gikk tapt. Først i 1953 var den nye prestegården ferdig. Biskopens ønske om sjøsterke prester var ingen spøk. Hammerfest prestegjeld besto i tillegg til byen av Hammerfest landsokn (Sørøysund kommune) og Kvalsund sokn. I tillegg til Kvalsund kirke var det en rekke bygder på Seiland, Sørøya og fastlandet som skulle ha besøk med oppbyggelser (gudstjenester i uinnvidde lokaler). Av disse var det bare Kvalsund som kunne nås med bil, og da bare når veien var åpen. Den kunne bli stengt når som helst fra september, og åpnet ikke før tidligst i mai. Alle andre reiser måtte foretas med båt. De første reisene til Kvalsund når veien var åpen gikk med lastebil, da det var mangel på drosjebiler. Før fergekaia var gjenreist, ble presten hentet med båt fra Stallogargo. Ellers var det båtskyss, oftest med Rolf Ingebrigtsens skyssbåt. En av de mest dramatiske hjemreisene fra Kvalsund, var da en gravid kvinne og hennes mann ble med, og hun fødte om bord med skipperen og ektemannen som fødselshjelpere, mens presten sto til rors. Det gikk bra, både for mor og barn. Iallfall i et tilfelle valgte presten å bli satt på land i Lotre og gå på ski over fjellet til Sandøybotn, der det skulle være oppbyggelse, for å slippe den lange turen rundt øya. Om sommeren tok han den samme turen på sykkel. Oppbyggelser ble hold t i lagerbrakker, skolebrakker eller private hjem. I 16 HAMMERFEST MENIGHETSBLAD

17 Bedehusbrakka, den andre presteboligen i gjenreisingstida. Bildet er tatt etter at 1/3 av brakka var revet. den første gjenreisningstida kunne det være vanskelig å finne egnede lokaler. Derfor ble «Kirkeskøyta» anskaffet, finansiert av utenlandske kirkelige organisasjoner. Den gikk på omgang mellom prestene på kysten i de nedbrente områdene i perioden 1946 til «Kirkeskøyta» var en båt på 46 fot, der lasterommet var innredet og vigslet til kapell. Det var til og med en stor skipsklokke som kunne heises opp i riggen for å ringe til gudstjeneste. Om sommeren kunne en ha luka åpen, slik at dekket fungerte som «galleri». Senere, da gjenoppbyggingen var kommet godt i gang, ble behovet for et flytende kapell mindre, og tjenesten utenfor Hammerfest ble dekket med skyssbåter. Her var det ofte et samarbeid mellom min far og doktor Hansen. Ved alvorlig sykdom rykket de ofte ut sammen, doktoren for å ta seg av det legemlige og presten for det åndelige. Både doktor og prest hadde etter hvert utviklet en betydelig kroppsvekt, og på fordekket om bord på skyssbåten hadde skipper Ingebrigtsen en fortøyningskasse der lokket var forsterket med firtoms fire, for der pleide både doktor og prest å hoppe om bord. I tillegg til gudstjeneste- og oppbyggelsesreisene ble det holdt årlige tre ukers konfirmantskole i Kvalsund etter skoleslutt, og da bodde presten i Kvalsund. Sørøysundkonfirmantene hadde sin konfirmantskole i Hammerfest. Fram til 1955 måtte min far ta seg av all tjeneste utenom byen, bortsett fra når han i kortere perioder ble tildelt en stiftskapellan. Fra 1948 var Johannes Gilleberg tilsatt som hjelpeprest i halv stilling og halv stilling som adjunkt ved realskole, men hans tjeneste var utelukkende knyttet til Hammerfest kirke. Det førte til at det ikke ble messefall når soknepresten reiste i distriktet. Først i 1955 ble den første kallskapellanen, Helge Abrahamsen, tilsatt. Han døde tragisk da han etter en oppbyggelse i Neverfjord falt om på vei fra skolen til skyssbåten. For meg, som vokste opp i gjenreisningstida, framstår perioden som et eventyr. I tillegg til alt det spennende som skjedde i byen, var jeg sjøsterk, som min far, og fikk være med på svært mange av tjenestereisene, stå til rors på skyssbåtene og oppleve deler av distriktet som få hammerfestinger kjente. Jeg tror også min far trivdes med de utfordringene som tiden bød på. Da var det nok verre for min mor, som ikke var sjøsterk, som ble sittende hjemme med min yngre søster og engste seg når vi var på sjøen. Jeg husker spesielt hvor redd hun var under min fars ensomme skitur over Sørøya. Hun har for øvrig skrevet en humørfylt skildring, «Passasjer med Kirkeskøyta», som sist ble trykt i Øyfolk Jeg velger å slutte med noe min far ofte sa: «Guds rike går sin gang også uten deg og meg, men takk, Gud, at jeg også fikk være med.» HAMMERFEST MENIGHETSBLAD 17

18 Kirka våres Det går mot påske, og i dette nummeret har vi valgt å vise et vakkert krusifiks som henger i vigselskapellet, og det lille glassmaleri- vinduet på høyre side i kirka som kalles «Dagen da Jesus døde.» Blodrøde striper krysser vinduet. Sola formørkes. Guds vredes lyn står ned og jorda skaker.vi ser glassbitene som ligger hulter til bulter, som fragmenter av en splintret verden. Krusifikset og glassmaleriet formidler meget sterkt påskebudskapet. A.L.N Jesus lever, Graven brast Jesus lever, Graven brast, Han stod op med Gudoms Vælde. Trøsten står som Klippen fast; at hans Død og Blod skal gjelde. Lynet blinker, Jorden bæver, Graven brast og Jesus lever. Foto: Helge R. Johnsen Jeg har vundet, Jesus vandt; Døden opslugt er til Seyer, Jesus Mørkets Fyrste bandt, Jeg den kiøbte Friehed eyer, Aaben har jeg himlen fundet, Jesus vandt og jeg har vundet. «Dagen da Jesus døde» - din Toyotaforhandler i nord Harila AS - Finnmarks største bilforhandler Vestre Jakobselv - Tlf: Hammerfest - Tlf: Alta - Tlf: Nissen Hammerfest Senter Tlf Tlf Kolpus Tannklinikk Hammerfest AS Tlf Postadr: Postboks 25, 9610 Rypefjord Besøksadr: Leirvikhøyda 8, 9610 Rypefjord T: M: t vakttelefon: Bank fra A til Å Landsforeningen for hjerte- og lungesyke Tlf Mobil: Tlf: Storsvingen, 9610 Rypefjord, 9615 Hammerfest Org: HAMMERFEST MENIGHETSBLAD

19 Gaver til menighetsbladet 42. årgang Nummer 1 Mars 2008 MENIGHETSBLADET ØNSKER ALLE SINE LESERE EN RIKTIG GOD PÅSKE! ANDAKTS- TELEFONEN Åpent hele døgnet! Ny andakt tirsdag og fredag Rigmor Brataas May og Jan H- Planting Bjørg og Svein Erik Planting Aase Valen Stein H. Johansen Liv Aas Haldis Samuelsen Grethe Bakkejord Reidun Kurthi Bjarne Nilsen Ovedia Mølmann Anne K. og Gustav Engedal Irene Engedal Signe O. Olli Nilgard Bernt Georg Olsen Reidar M. Arild Berit Svanholm Per-Øystein Utstrand Randi Johansen Barbro Holmgren Mansika Liv Hanna og Ernst Ellingsen Bodil og Eyvind Moberg Ulf Hansen Kirsti Sortehaug og Ferdinand Nilsen May Helen og Vigleik J. Østnes Olaf Myrseth Birgit B. Valle Nina Aurebekk Lillian Tapio Sissel Engevik Gudmund Svendsen Arna og Jan Fredrik Næss Else-Marie Pedersen Synnøve og Svein Sundquist Robins Transport Ellen Berg-Hansen Roger Lorentsen Oddrun Larsen Nina Haugen Tore Sjøgren Inger Marie Albrigtsen John E. M. Johnsen Erna Jørstad Harry Johansen Gunn Vaseli Terje Rønbeck Johansen Gerd Brenden Lund Jenny Brovold Grethe Johansen Janne Gustavsen Hans Edv. Bentsen Eva Sandberg Svane Berit Inga Eira Per Paulsen og Bente Jensen Anne Wæraas Olaussen Familien Erik Lemika Turid Kurthi Andreassen Kari og Olav Tessem Bodil K. Johansen Eva Karin Henriksen Åse-Britt Knudsen Bjørn Hansen Frank A. Negård Reidun og Ingebert Johansen Håkon Forsland Tulla Watt Kristiansen Aud Sundquist Nelly B. Nordnes Olav Olsen Unni Simonsen Inger Karin Olsborg Paula Brun Larsen Turid W. Thomassen Heidi og Dagfinn Pedersen Hilde Myrseth A. og T. Hansen Petter Fagerheim Anne Marie og Stein Larsson Bodil Lorentsen Solbjørg og Willy Olsen Lillian P. Marthinsen Solbjørg Sandvik Torgunn og Erling S. Johansen Gunnar T. Holm Turid og Tore Helge Hansen Kjetil og Lill Karin Fredriksen Brit Johansen Inger Larsen Gro og Knut Hågensen Ellinor Riise Asbjørg Karin Gamnes Nancy Adolfsen Johanne og Anthon Sivertsen Helga Dahl Tove Lillian Holm Signe Grønn-Vannbakken Odd Selnes Jenny Johansen Jan Wiggo Pedersen Arve M. Marthinsen Marianne Jæger og Ken Andre Olsen Åshild og Helge Johnsen Magnhild Irene Normann Borgny Ingebrigtsen Ulf Birger Wilhelmsen Vivian Rasmussen Svein Christoffer Lærum Turid N. Olsen Astrid Josefine Olaussen Trond Skancke Edith Isaksen Paula Nyrud Sverre Ingar Høifødt Synnøve D. Nilsen Irene Karlstad Vigdis og Arne Henriksen Aase og Odd Remme Bjørg Albrigtsen Brita Bredal Teigen Ingunn Grødem Johanne Heggelund Aslaug Baumann Ragnhild og Fritz Størdal Inger-Britt Nilsen Grete Wold Søster Knudsen Knut Ulveseth Anbjørg Marthinsen Kjellrun og Claus A. Johansen Gunlaug Olsen Dagrun Hætta Ann-Sylvi og Erling Jensen Reidar Løveid Olav Grasdal Sissel og Trond Alsen Hanne Klo Johnsen Steinulf Andersen Gunn Ingrid Johansen Elin Heitmann Elin Blix Duc Tu Nguyen Herborg Eriksen Aslak Spein Grete Holmgren Kiil Helga H. Olsen Liv Karlsen Arne Larsen Anne Lise Larsen Marit Eriksen Olaug Nilsen Åshild og Leif Johansen Randi Kvam Rønning Kitty og Hans Pedersen Irene Lunga Janne B. Hansen Rolf Paulsen Ivar F. Johansen Ingebjørg A. Esaiassen Britt Strandeng Gerd Bang Brevik Sissel og Kurt Johansen Karen Kleven Randi A. Johannessen Berit Myrland Sissel K. Berg Røstvik Arnulf Hauan. Hedvig Næssvik Tusen takk for gaver til menighetsbladet, totalt kr ,-. HAMMERFEST MENIGHETSBLAD 19

20 St. Georgs kapell i Neiden kan i år feire 450 år St. Georgs greskorthodoxe kapell danner en av grunnpilarene i Sør-Varanger historiske samlinger. Kapellet er helt unikt, uanseelig i størrelse, men ruvende i sin historiske tilblivelse og betydning. Som pilgrimene i svundne tider søkte til denne Helligdom for bot og helse, søker i dag folk fra fjern og nær til kapellet for å få se dette ringeste av alle Gudshus og for å få lese det siste blad av et viktig kapitel i fellesdistriktets urbefolkningens tusenårige saga. Dette skrift er utgitt av Sør-Varanger Museum med velvillig støtte fra A/S Sydvaranger. Det er ment som en guide til St. Georgs kapell. Inntekene går til bevarelse av et særdeles sjeldent nasjonalt klenodium. (Kirkenes i novembere Sigvald Normann Hanssen) Et glimt av urbefolkningens historie Atter synges der messe til Guds ære i dette uanseelige tempel, hvis kors har pekt mot himmelen i over 400 år. Atter har ætlinger av Nordens urbefolkning - Østenhavsfinnene eller Skoltene - sittet på kirkebakken, slik deres forfedre gjorde det, hver gang det ble kalt til messe og kirkelige handlinger skulle utføres gjennom dette lange tidsrom. Vel nok hadde den lutherske biskop, Erik Walkendorff, allerede i holt Gudstjeneste ved Vardøhus, under vårfisket, for besøkende fra fellesdistriktet, men stort sette hadde befolkningen i disse trakter aldri hørt Guds ord og Evangeliets budskap. Da skjedde det, som nå skal minnes, og som for alle tider gjør St. Georgs kapell, til ikke bare et Guds tempel, tross sin beskjedne størrelse, men også til et monument over Tzar- Russlands interesse for disse landområder, som det kanskje mente at det hadde eiendomsretten til. Men aller mest er det riktig å se på St. Georgs kapell som et kulturminnesmerke av rang og helt enestående i sitt slag. Med kristendommen fulgte et nytt livssyn, men også opplysning og kultur til et folk som hadde levet isolert i tusener av år. Om urfolkets opprinnelse har teoriene forandret seg gjennom tidene, og siste ordet er ikke sagt i denne sak, men utgravninger og funn peker i en bestemt regning, og vi fornemmer urfolkets pulsslag gjennom historien og følger dem. Vitenskapen kan nemlig slå fast at for år tilbake i den såkalte istid, lå der en kolossal isbre og dekket hele Skandinavia og store deler av Nord-Europa. Men langs den norske kyst, fra Fosnavåg i syd til Hvithavet i nord, er det er smalt belte, uten is, og dette belte strakte seg også oppover til Sør-Varanger. Dette isfrie landskap kaltes Fennoskandia og omfattet den nordligste del av den Skandinaviske halvøy. Nord-Finland og det nærmest tilgrensede område av den nordlige Russland. Her levet Nordens urbefolkning, som i dag er den siste rest av en menneskerase, som overlevet istiden og innvandret til Ishavets strender over en isfri stripe som strakte seg helt ned til Sentraleuropa. Dette folk har ingen asiatisk opprinnelse, men har samme blodtype som skandinavene. De kom til et land hvor der ikke fantes nasjonale grenser, og hvor naturen var rik og jomfruelig, med nok av vilt i skogene og hvor laksen stod tett under fossene. De som slo seg ned i traktene ved Petchengaelven, kalte seg Petchamslekten, de som slo seg ned ved Pasvikelven kalte seg Pacceveislekten, de som slo seg ned ved Enare og innsjøene i innlandet, kalte seg Suenjelslekten, og de som slo seg ned ved Neidenelven, kalte seg Najdamslekten. Det er gode grunner til å anta at Nordens urbefolkning er våre forfedre. De var halvnormade, således at de skiftet trakter, når disse ikke lenger ga vilt og fiske nok til livets opphold, men der hvor livsbetingelsene var gode, slo de seg til. De var fellesdistriktets opprinnelige og virkelige eiere og hadde gjennom slektene ervervet seg hevd og eiendomsrett til de naturherligheter som var en forutsetning for deres eksistens. De nasjonale folkeslag, som dannet seg av urfolket eller som urfolket senere ble endel av, har gjort dem stor urett og fordrevet dem fra skanse til skanse, hvor de etterhvert ble i mindretall, og det er 20 HAMMERFEST MENIGHETSBLAD