Dipol. splittskjørt. Veneziapremiere Sonus faber Fenice. Skandinavisk High-End magasin. forsterkere: Electrocompaniet Audio Research Chord Edge

Transkript

1 6/ årgang September-Oktober 47 Skandinavisk High-End magasin Forsmann VSS5: Dipol med splittskjørt Veneziapremiere Sonus faber Fenice Første test: Copland CDA 825 cd-spiller High end budsjett forsterkere: Electrocompaniet Audio Research Chord Edge NOK 98,-/DK 89,-/SEK 89,- INTERPRESS NORGE returuke: 44 Glimmer og gråstein Skeive skiver Blått & Rått Johnny Dowd live i London Blanda drops Hauk Musikk:

2 Enig og tro? Et par lesere har skrevet indignerte brev til undertegnede hvor de tar avstand fra diverse innlegg på Hi-Fi sentralen hvor medarbeidere i Fidelity kritiserer sin redaktør for vankelmodighet. Det dreier seg denne gangen om det avgjørende viktige teologiske spørsmålet om hva som er best ; rør eller transistor. Dette etter at jeg skrev en strålende test av siste versjon av de amerikanske Rogue rørforsterkere. Jeg tillot meg til og med å antyde at disse monoblokkene hadde visse parametre som entydig ble opplevd som bedre enn mine egne Dynamic Precision A-1 transistorforsterkere. Disse har jeg benyttet som referanse i nærmere 10 år. Men dette utsagnet ble opfattet av en viss menighet som å banne i kirken. Ingen annen komponent har som DP-A1 så ofte blitt utsatt for sterk konkurranse, gjerne fra langt dyrere produkter, men forblitt i referanseanlegget selv om enkelte av duellentene har vært hårfint bedre på enkelte punkter. Rogue var likevel den første vi har testet som både er rimeligere og som har litt mer livsglede oppover der Dynamic en faktisk ikke er fullt så dynamisk, etter min mening. Jeg tror heller ikke at jeg går i den typiske fella om å tro at masse klirr og støy oppover er en mer åpen og luftigere lyd. Men på samme måte som en annen personlig favoritt, Responshøyttaleren fra Reidar Persson tidligere kanskje kunne bli litt for mye laidback oppover, er DP A-1 tross all hi-fi folklore litt for temmet i toppen, omtrent som om frisyren er lakkert for at hvert hårstrå skal ligge perfekt på plass. Dette gjelder i det minste min versjon som jeg antok var med siste oppgradering Men DP A-1 har uansett en driftssikkerhet som ingen rørforsterkere kan matche; på disse 10 årene har jeg ikke hatt så mye som et sikringsbytte på mine A-1, tross et par frivillige oppgraderinger til større båndbredde, blant annet! Likevel var jeg litt i stuss over veien videre; det er avgjørende for alt vi gjør at ingen komponenter i referanseanegget maskerer potensialet i andre produkter vi har til test. Og ja; jeg er veldig glad i moderne rørlyd som har visse egenskaper som helt generelt gjør hermetisk musikk litt mer live. Men jeg er også en pragmatiker, både på egne og mine leseres vegne, som stadig opplever at det finnes mange veier til målet om også bagateller som økonomi, driftssikkerhet, plasseringsvennlighet og annet trekkes inn. Et resultat av slike fornuftige kompromisser, kan du forøvrig lese mer om i dette bladet da vi med godt resultat omtaler flere særdeles gode integrerte forsterkere. Og vi fortsetter med blindtesting av de samme og flere produkter i neste blad. Integrerte forsterkere er nemlig for de aller fleste det perfekte kompromiss. Hva kompromissene egentlig består av, skal vi i Fidelity hjelpe dere med å finne ut av. Og vi er simpelthen musikkelskere med alle slags preferanser, fordommer og tro. Men som likevel er forbausende enige når vi skal sammenlikne ulike produkter i plenum. At vi samtidig på en mer generelt grunnlag sloss så busta fyker om fordeler og ulemper med rør kontra transistor, analogt mot digitalt og gulvstående mot stativ, mener jeg er et entusiastisk sunnhetstegn. For ikke å snakke om spørsmålet om kabler og strømforsyning; er dette bare tull eller viktigere enn de fleste av oss våger å innrømme? Så derfor, kjære brevskrivere: Uenighet innen redaksjon når det gjelder lyd opplever jeg som like kontroversielt som om det skulle være uenighet om musikk. Ansvarlig redaktør Knut Vadseth knuvadse@online.no Tlf: / Skribenter i dette nummer Gunnar Brekke Arne Christian Damhaug Petter Dale Jan Myrvold Stein Arne Nistad Håkon Rognlien Anders Rosness Knut Vadseth Dansk redaksjon Kurt Lassen Kenneth Pilegaard Foto Knut Vadseth Grafisk design Idéverkstedet AS, tlf: Trykk Printall Annonseavdeling Tlf: ( ) Annonsemateriell annonse@ideverkstedet.no Kontakt redaksjon post@audiofidelity.no Diskusjonsforum Abonnement service: MediaConnect AS Postboks 265 Økern, 0510 Oslo Tlf: , faks: fidelity@kundetjeneste.no Etterbestilling av tidligere utgivelser: post@audiofidelity.no Tlf: Etterbestilling av artikler som PDF: Pris: Kr. 50 pr side sendt på e-post Oppstart kr. 100 pr. blad. kristin@ideverkstedet.no Utgiver Forlaget Fidelity AS Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo ISSN Gudskjelov at ikke alle bare vil ha Dylan og Mozart! Mvh Knut V. red. Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse gjelder også enhver form for elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav. 3

3 Innhold 47 nr 6/ Edge G6 stereo effektforsterker 6 Brev 20 Premiere på Sonus faber Fenice super high-end høyttaler 42 Kudos Cardea C20 26 Electrocompaniet ECI 5 MKII stereo integrert forsterker 46 Sec op: Kudos Cardea C20 8 Forsman Classic Vertical Split System 5 32 Høyttalergrublerie av Respons Grand Artist MK2 48 Copland CDA 825 CD-spiller 14 Audio Research DSi Musikk på kroken 52 Musikkomtaler: Glimmer og gråstein 4

4 54 Musikkportrett: Skeive skiver 64 Budsjettalternativet Quad 99 CDP-2 CD spiller 82 HIGH END München 2010 del 2 56 Musikkomtaler: Blått & rått 68 Pro-Ject minireceiver: 88 Pure Music 58 Intervju/konsertomtale: Johnny Dowd 72 Magnat MCD850 og Magnat MA Test NLE Musikkomtaler: Blanda drops 74 Weiss Int202 firewirekonverter 94 Hi-rez guide, del 2 62 Hauk 76 Chord Electronics CPM 2650 integreret forstærker 96 Neste nummer 5

5 Brev til HRT Music Streamer Hei Takk for en glimrende artikkel i Fidelity. Jeg fikk veldig sansen for det lille vidunderet du skriver. Men problemet for oss i utkanten (Kongsberg) er at vi ikke har de mulighetene til å prøvehøre og ta med slikt på hjemlån. Så jeg fikk lyst til å sende deg noen forslag: 1. kan dere skrive en artikkel om denne og andre lignende produkter, produkter som flere kjenner til? Som for eksempel: Abrahmsen, Cambridge, Beresford og lignende. 2. kan dere sette sammen et anlegg fra bunn, med HRT, en eldre PC med Linux og et passende avspillingsprogram og et passende anlegg til dette? Det kunne vært morsomt å visst hvor mye man kan få for pengene når DAC en er så god som denne. Og jeg skulle likt å vite om Linux (enten Ubuntu eller noe lignende) kan brukes som basis for et bra opplegg. Håper på en fortsettelse på dette :-) PS: testet du Foobar2000 som avspiller? I såfall, hva var grunnen til at dette ikke ble valgt? Mvh. Rune Bakke, Kongsberg Aaron og Fidelity Hei Knut, Jeg har mottatt det siste nummeret av Fidelity, nr. 46. Der fant jeg en en flott test av Aaron XX, integrert forsterker. Testen var fremragende, og som importør ønsker jeg å sende en stor takk til både deg som øverstekommanderende, samt Gunnar Brekke og Jan Myrvold. For meg som importør av høykvalitets hi-fi utstyr er det fantastisk å vite at dere er nøytrale, troverdige og objektive når det gjelder produktanmeldelser. Som lyd og musikk entusiast setter jeg stor pris på Fidelitys objektivitet og troverdighet. Det er fantastisk å vite at et slik blad eksisterer, det varmer rundt hjertet. Håper at dere fortsetter med samme innstilling fremover og at dere vokser og blir enda større, ikke bare i Norge men i hele Skandinavia. Vennlig hilsen! Senad Rebac Fidelity etterbestillinger Pga sykdom og uventet stor etterspørsel, er vi dessverre noe forsinket med ekspederingen av eldre Fidelity. Vi håper å være ajour i løpet av kort tid. Mvh Knut V Red. Fidelity Hei, Håper du kortfattet kan besvare hvorfor det er slik at nyutgivelser som blir omtalt med god lyd eller et funn for hi-fi entusiaster etc. faktisk har lydmessige kvaliteter langt under middels. Jeg snakker her kun om lydkvaliteten ikke om det musikalske. Et eksempel her et den nye plata til Hellbillies, Leite etter Lykka. Eg opplever at det ligger et slør over hele lydbildet og at lyden er ganske komprimert og ullen. Den fungerer best ved høyt volum, slik mange andre nyinnspillinger gjør. Synest det er merkelig at CD platene mine fra 80-tallet nesten uten unntak har bedre lydkvalitet enn nyinnspillinger. Siste CD til Meat Loaf er forresten et hederlig unntak. Tar eg feil eller er det noe hold i min opplevelse av dårlig lyd på nyinnspillinger? Er dette et resultat av at det tilstrebes at lyden skal bli best mulig ved bruk av mp3-spillere, ipod osv.? Det ovenfornevnte gjelder uansett stereoanlegg dvs. like dårlig både ved avspilling i bilen min, på min gamle tandberg, NAD forsterker, SET rørforsterker osv. Håper du kan gi et kort svar på dette. Hilsen Dag Time, Voss Nei, dette kan jeg selvfølgelig ikke gi noe kort svar på. Det kan ingen. Men en lang artikkel kanskje,... Knut Hej Fidelity Norge! Jeg er nyoprettet abonnement hos jer og vil først og fremmest sige at jeg er glad for jeres blad. I tager HI-FI seriøst, ligesom jeg gør. Jeg har for nyligt invisteret danske kroner i et, efter min mening, seriøst anlæg som jeg er rigtig glad for, men mener dog at der skal nogle forberdinger til for at jeg bliver helt tilfreds. Jeg lytter til alt slags musik, både akustiks, heavy/metal, jazz, klassisk og elektronisk. Der er ingen tvivl om at mit anlæg afslører rigtig meget, mht om produktionerne er gode eller dårlige. Men nu til mit anlæg: Forstærker: Lavardin model IT, Højttalere: Jean Marie Reunard model Orfeo, Pladespiller: Rega P7 med Rega Exact PU, Riaa: Rega Eos, CD-afspiller: Rega Saturn. Kabler: Acoustic zen model matrix reference mark ll imellem cd og forstærker. Lavardin kabel imellem riaa og forstærker. Netkabler: Lavardin. Højttalerkabler: Jean Marie Reunard. Så jeg syntes at jeg er godt kørende på hele fronten, men syntes alligevel at lyden er lidt hård, specielt ved cd lytning. Det er ikke så galt på vinyl. Rummet jeg spiller i er 18 kvm og murene er af beton. Jeg har gulvtæppe på og gardiner fra loft til gulv i de 2 vinduer der er. Jeg savner også lidt bund når jeg lytter til rock og heavy, specielt på CD. Jeg overvejer og købe Lavardin højttalerkabler til danske kroner, eller har i et bedre bud? Jeg invistere hele tiden i småforbedringer. det sidte nye jeg har invisteret i er Ringmat plademåtte til Rega P7 og en CD-stabilisator fra Boston Audio og det har alt sammen givet det hele et løft i den rigtige retning. Jeg er rigitg glad for mit anlæg, men vil gerne vejledes til at gøre det sidste rigtige! Hjælp mig! Venlig hilsen: Thomas K Andersen fra Danmark! 6

6 Hej Fidelity Det er med stor fornøjelse at jeg læser Jeres blad, men jeg må tilføje at jeg er én af de nye danske læsere efter vores eget High Fidelity er lukket og slukket. Dog er det glædeligt at nogle af de tidligere medarbejdere fra Danmark nu også skriver for Fidelity. Lidt international kan man jo godt kalde bladet, når der iblandt skrives både på norsk og på dansk. På Jeres hjemmeside finder jeg mange gode artikler fra de tidligere udgivelser på PDF og deri kan jeg se i har testet noget af det gamle GamuT udstyr. Da jeg selv har et setup hjemme i stuen som en god del fra GamuT, syntes jeg det kunne være hyggeligt om I måske i fremtiden kunne lave nogle flere test af deres udstyr. Faktisk er der siden I testede CD1 kommet en CD3 og den er endnu bedre end den gamle CD1 som jeg også har haft mange fornøjelige timer med, inden den måtte lide pladsen for en ny CD3. Har læst testen af D150 og den var en fornøjelse at læse, den stemmer godt overens med hvad den øvrige verdenspresse gennem tiderne har skrevet om den. Men så vidt jeg ved, har de også lavet en mindre integreret forstærker som ikke koster nært det samme. Lars Goller som er indehaver af GamuT er så vidt jeg kan finde frem til på Google én af de mest anerkendte højttalerkonstruktører, så måske kunne det være en ide at teste nogle af deres højttalere, som også får ret så gode test i det store udland og så vidt jeg kan læse er der vist ved at komme en ny serie højttalere fra dem. Endnu sjovere er det jo at firmaet som er kendt ude i den store Verden faktisk ikke ligger mange mil fra hvor jeg bor, så det er jo lidt lokalt. Hyggeligt er det også at der som regel er et fint indhold omkring pladespillere i hvert nummer. Faktisk syntes jeg at bladet indeholder masser af gode artikler om det forskellige udstyr. Så det er med fornøjelse at jeg køber bladet, hos min lokale kiosk. I slutningen af 1980 tallet boede jeg nogle år i Oslo, det var på den tid at HiFi Klubben åbnede nogle butikker, og Dance With a Stranger udgav pladen Everyone needs a Friend, der var jeg fast kunde hos Boas HiFi butik, mon den findes endnu? Så hifi har hos mig været en interesse som jeg har haft en del år efterhånden nu og det udstyr jeg købte hos Boas HiFi, fulgte med hjem til Danmark, men det er efterhånden blev udskiftet et hav af gange siden. Kunne være hyggeligt at høre fra dig.. God sommer Peter Sikjær, Herning. Hallo Peter. Jeg snakket med Lars i Munchen, og håper at han tar kontakt med meg eller en av våre danske medarbeidere. Men uansett skal jeg purre opp også den norske importør for å få flere produkter. Boas er vel det samme som Tor Ammodt, TAA Import/Lyric Hi-Fi pr idag? Knut Hei, Jeg er en lykkelig eier av et par Baby Grand Respons. Disse drives av en Chapter Precis og bak denne står en Hegel H10. Jeg har med interesse lest deres artikkel om hjemmekinoloftet. Jeg skulle gjerne møblert rommet med 3 Babyer til, men det blir fryktelig dyrt. Jeg har lekt med tanken om å komplementere med Dynaudio X12 eller Dali Mentor Menuet. Kanskje er det mulig å fylle på i bunnen med en SUB? Har du noen synspunkter og/eller anbefalinger å komme med i denne sammenheng? Mvh Dag Sperling Dali som bakhøyttaler går bedre enn man skulle tro, om nivået ikke blir for voldsomt. Men senterkanalen må enten være en Respons eller ikke noe! Synes jeg. Det er også bedre å jobbe med optimal plassering og solide stative enn en sub. mvh Knut Temperament Hei Knut. Jeg har fulgt bladet ditt ifra start og har hvert eneste nummer som er utgitt. Bladet gir meg glede og avspenning i en hektisk hverdag. Det skrives nå temmelig friskt på Hifisentralen. ( Det er synd at undertegnede ikke når frem, for bladet jeg skriver i er i dag fylt opp med svada, ukyndigheter, vrøvl og voodoo. Ikke rart det går bakover med hifi.. ) Synes dette er skremmende lesning og ser problemet med en enhetlig redaksjonell linje når noen er så totalt illojale. Ble skikkelig sint og lei meg over denne sjofelheten. mvh Hans C Hei igjen! Det er greit med litt temperament etter noen kalde øl på ferie i utlandet, selv om også jeg synes dette ble litt voldsomt, dog ikke verre enn at vi har hatt liknende konfrontasjoner i mer egnede fora. Vi er simpelthen uenig om visse ting, men disse uenighetene er veldig få i forhold til alt det vi faktisk er enige om! Jeg har forøvrig tatt opp dette og liknende eksempler på uenighet i lederen. Mvh Knut Redaktør, jeg har skrevet til dere før. Jeg er en musikkelsker. Jeg liker blues. Og jeg savner min helt på gitar, Stevie Ray Vaughan en som overgår alt jeg vet på gitar. Jeg ber dere være snill å skrive noen minneord om han. mvh Nils Tack! för ett utmärkt nr , hörde att du varit sjuk och det är desto större bedrift av er lilla redaktion att få tidningen i tryck. Jag har läst lite om amerikanska Rockport Technologies och deras högtalare. De ska visst byggt Reidar Perssons, Respons när de fanns i amerika på 80-talet. Tror du att de går att få tag på till test? bästa hälsningar! Fredrik Lidén, sverige

7 333 Forsman Classic Vertical Split System 5: 8

8 Dipol med splittskjørt VSS-høyttalerne til Tor Forsman har i en generasjon vært et spennende alternativ for mange norske high-endere. De simpelthen elsker den åpne og luftige utklingingen med fremragende dypbass fra disse uvanlige dipolkonstruksjonene med skjørt og dyp splitt Tekst og foto: Knut Vadseth De siste VSS 5 høyttalerne fra Forsman har, tross den formidable størrelsen med halvannen meters høyde og en diameter litt større enn en LP, forårsaket uvanlig mye ros fra tilfeldig besøkende på grunn av sitt elegante og eksklusive utseende. Selv damer liker dsse høyttalerne selv om de ikke akkurat er små.! Det softistikerte utseende gjør også at den norske prisen på ca. kr virker ganske moderat i forhold til mange andre high-endere, om da lyden står noenlunde i forhold. Det gjør den, heldigvis! Dipol med en vri Tor Forsman har i et par, tre decennier bokstavelig talt spikket og filt på denne grunnkonstruksjonen. Denne er i utgangspunktet basert på den opprinnelige baffelkonstruksjonen for høyttalere, simpelthen en stor plate som hindrer lydbølgene fra høyttaleren akustisk å kortslutte de lange lydbølgene i bassområdet. Desto større plate, desto lengere lydbølger som ikke svekkes. Og vips, dypere bass! For å spare plass, begynte man allerede for snaue 100 år siden å lage en ramme på denne baffelen for også å utnytte dybden til å skape lengst mulig avtand mellom lydbølgene foran og bak. Den endelige løsningen ble å lukke det hele i en lufttett kasse, med nye fordeler og ulemper. Men på samme måte som med trioderør med sine særegenheter, så har den oprinnelige åpne baffelløsningen såpass mange fordeler, at både Tor Forsmann og flere andre ( I Norge husker vi de glimrende låvedørene til Geir Fredriksen) har jobbet iherdig for å maksimere fordelene og minimisere ulempene. Men det var en svensk ingeniør ved navn Karlsson med K, (ikke han andre med den rundstrålende konstruksjonenen som het Carlsson med C) som for første gang viste oss det berømte skjørtet i en konstruksjon han selv hevdet var verdens beste høyttaler. Denne ble da også lansert med brask, bram og stor applaus i selveste Universitetes Aula i Oslo for et halvt århundre siden. Om Tor Forsmann noensinne har sett eller hørt denne høyttaleren, vites ikke, «Alt dette krever betydelig innsikt, teoretiske beregninger og en uendelighet av prøving og feiling i ulike rom.» men de første VSS-høyttalere benyttet uansett noe av den samme ideen med å redusere størrelsen på frontplaten ved å tvinge lydbølgene foran og bak til å ta en lengere vei før de kansellerer hverandre. Og dette altså ved å brette den ellers brede baffelen sammen som et splittskjørt. Forsman VSS Uten å miste fordelene (og noen mindre ulemper) ved dipolkonseptet, hadde Forsman laget en forbausede effektiv dipol som ikke ble altfor stor og dominerende. Men ved å legge skjørtet delvis foran også diskant og mellomtone, oppstår her selvsagt tidligresonnanser og refleksjoner som ikke er lette å beregne. Også kombinasjonen med styrt luftstrøm rundt baffelen pluss nivånivellering i delefileret er kritisk. I bassområdet benyttes det gamle trikset ved gode baffelkonstruksjoner ved å benytte lettdrevne basselementer som så kan dempes oppover for nivåmessig å møte mellomtone/bass på mer moderate nivåer. Men alt dette krever betydelig innsikt, teoretiske beregninger og en uendelighet av prøving og feiling i ulike rom. Tor Forsman har på egen regning og risiko, men også med forskingsmidler fra den norske stat, jobbet med alle disse kompleksiteteter i flere tiår. Det er derfor med betydelig spenning vi kobler opp disse dipolene til den første lyttingen i kjente omgivelser og med kjent utstyr. Men først tar vi en runde med elementer og andre tekniske data fra den elegante brosjyren 20 års garanti! Jeg ser liten grunn til å si mye om utseendet.dette forteller bildene mye bedre. Den sylinderformede konstruksjonen med splittskjørt og gitter for å styre eller frislippe lydbølgene fra de mange, viser tydelig de 3 X 10-tommers dynamiske basselementene som deles ved 470 Hz. Elementene fungerer i ren push-pull med lik ustråling, nivå og virkemåte både foran og bak. Disse bassene er fra norske SEAS som også berømmes for betydelig velvillighet med hensyn til målinger og annen teknisk ekspertise, mens den store bånd mellomtonen som Forsman kaller magnetostat deler ved 10 khz til en mindre bånddiskant av liknende type med minus 3 db punkt ved 27kHz. Brattheten på delefilteret er ikke spesifisert, mens følsomhet ved standard måling 2,88 v/m oppgis til 90 db. Dette er noe over gjennomsnittet av hjem- 9

9 333 Forsman Classic Vertical Split System 5: 10 mehøyttalere. Også oppgitt frekvensgang innenfor snevre 1,5 db mellom 27Hz-27kHz virker rimelig overbevisende, mens maks nivå er solide 115 db og impedansen minimum 2,8 ohm. Høyttaleren leveres i valnøtt som på bildet, eller i hvit- eller sortbeiset ask. Mest oppsiktsvekkende er likevel garantien på hele 20 år uansett eierskifte! Men et minst tyveårig perspektiv på denne høyttaleren, er vel uansett ganske realistisk for den vanlige musikkelsker. Og med korrekt bruk slites Forsman VSS 5 Classic knapt nok ut i et slikt tidsperspektiv. Oppstilling VVS 5 leveres med gode biwiring (og biamping) terminaler på undersiden, litt kronglete ved hyppig kabelbytte. Her finner man også 5 spesialføtter for optimal dempning mellom gulv og høyttaler. Jeg forutsetter at delefilteret ligger i eget akustisk isolert rom i sokkelen. Bruksanvisningen anbefaler en plassering i en likebenet trekant med høyttalerne minst 30 cm fra bak- eller sidevegg; helt etter boka. Jeg fant imidlertid at den presise sideveis plasseringen av artister og instrumenter muliggjorde betydelig dristigere avstand uten noe hull i midten, og det med et helt storslagent lydbilde! Forøvrig opplevde jeg ikke helt uventet noen større ulikheter enn vanlig i klangbalanse og storhet av lydbildet ved ulike plasseringer. Dette uten at jeg vil hevde at disse høyttalerne er vanskelig å få til. De knappe 50 kilo samt muligheten for å rulle høyttalerne på de 5 føttene, gjør de også enkelt å prøve ut ulike løsninger. Og den muligheten må du for all del ikke la gå fra deg. Her er masser å hente av spennende og til dels ulike lydlandskaper med en opplevd detaljering som er glimrende! Forsman leverer også spesialkabler til høyttalerne. Jeg regner med å skrive en ramme om disse, men har i første omgang evaluert lyden ved hjelp av kjent utstyr, inkludert Valhalla og Jorma Origo strøm, signal og høyttalerkabler. VVS 5 fikk også noe drahjelp av en prototype av DP A-5 som har enda bedre kontroll i bassen og en noe mer sprudlende diskant enn min versjon av DP A-1. Forsmann har selv benyttet Dynamic Precision forsterkere i alle år, og kjenner vel både A-1 og A-5. Signalkilden er Linn Klimax DS og den dyreste, men ekstremt gode multispilleren fra Marantz, mens Audio Resarch Ref 3 pre som vanlig gledet med sitt balanserte og farvekorrekte lydbilde i gloriøs tredimensjonalitet. Det meget gode førsteinntrykket av disse dipolene var basert på en plassering veldig likt det vi pleier å bruke ved lytting av store høyttalere. Og det fungerte nærmest optimalt ved aller første forsøk. Men senere rappet vi en idé fra 70-tallets aller beste høyttaler- amerikanske Beveridge- som gav oss bakoversveis. Den beste høyttalerinvestering du noensinne kan gjøre er å spandere en helsefarm på din bedre halvdel for så å leke med ulike høyttalerplasseringer i fred og ro noen kvelder Trøkket av Forsman La oss slippe katta ut av sekken med det samme. Det betyr heldigvis ikke at du med VVS 5 får katta i sekken, snarerer tvert imot! Men dypbassen er simpelthen noe av det tørreste, kjappeste og reneste vi har hørt. Og det virker som det går mye dypere enn hva minus 3 db-punktet på 27 Hz skulle «Et minst tyveårig perspektiv på denne høyttaleren, er vel uansett ganske realistisk for den vanlige musikkelsker.» tilsi. Likevel er ikke dette en imponatorbass av Krell og Wilson-typen, men er lettere, luftigere og enda ærligere dypbass som har enorm slagkraft, men som slipper like plutselig som den kommer. Og dette uten resonnanser i kabinettet eller noe magasinering av energi som man ufravikelig opplever med bassrefleks-systemer. Dette kjenner vi igjen fra de største Magnepan, Jamo og andre gode dipoler uten kabinett. Det imponerende med VVS 5 er at den kan gå såpass dypt, spille såpass høyt og ha så glimrende kontroll nedover tross betydelig effektivitet på mer enn 90 db; et resultatet av god matching mellom effekten av skjørtet som styrer luftstrømmen, og delefilteret hvis oppgave er gradvis å redusere nivået mot mellomtonen slik at det akustiske trøkket forblir lineært i de fleste rom. Veldig oppløst Men selv om bassen er fyldig og kraftfull helt der nede, opplever jeg en anelse slankhet i mellombassen rundt 250 Hz, i selve grunntoneområdet. Denne litt tilbakelente mellombassen er mer vanlig enn uvanlig, og jeg lurer ofte på om jeg har en kjepphest her, men opplever stadig oftere at noen av de mest krtikerroste high-endere, som f.eks. Wilson Sasha, Dynaudio Consequence og Respons Grande Dimensions har noe mer kropp her nede i mitt rom enn hva blant annet Forsman varter opp med. Justering av plasseringen med få centimeter i forhold til sidevegg, kunne delvis korrigere dette, men tendensen mot en viss slankhet var tydelig, uten at det kan kalles noen egentlig feil. Den vanskelig overgangen fra dynamiske elementer til den store, flate mellomtonen av båndtypen, gikk etter det jeg kunne høre ganske så greit, og oppmerksomheten gikk fra å konsentrere seg om flat frekvensgang til å la seg imponere over glitrende dynamikk med presise transienter med nærmeste momentan start og stopp, og en minst like imponerende oppløsning. Og med denne presisjonen i gjengivelsen, er det ikke det minste underlig at også romopplevelsen, evnen til å skille ut opptaksrommet og akustikken i forhold til direktlyden, er blant det aller beste vi har hørt i stua. Men igjen blir jeg litt forstyrret av en liten skurr på en ellers lineær frekvensgang ved rundt drøye tusen Hz. Ikke minst kunne man høre dette på kor og til en viss grad på stemmer, som får en ekstra liten presenssnert på stemmebåndene som trekker særlig kvinnelige vokalister en smule frem i miksen. Akkurat her synes jeg faktisk min egen DP A-1 med en noe snillere øvre mellomtone/diskant er en vel så god partner. Og Electrocompaniet og mange rørforsterkere kan vise seg å være enda bedre match enn hva vi oppnådde. Men igjen en antydning av en smule problem som bør sjekkes ut før kjøp Toppen var imidlertid lekende lett og luftig og dristig stigende mot det uhørte uten antydning av å trekke seg. Denne spreke diskanten var likevel såpass avslørende at jeg enkelte ganger opplevde et uvant rasp i overtonestrukturen, slik at jeg enkelte ganger ble litt i tvil om jeg hørte antydning til klirr fra diskanten, eller om det skyldtes opptak, signalkilde eller simpelthen en smule meknisk støy fra felerekka? Jeg måtte le høyt-og lettetda jeg like etter hørte et symfoniorkester live og tydelig oppfattet noen av de samme støyfenomenene som Forsman leverte på et sølvfat. Men tross imponerende bass som gir solid tyngde til lydbildet, er her likevel lite å gjemme seg bak om ikke både opptak og utstyr er av meget høy klasse. Slik sett minnet lyden meg stadig oftere om de berømte Apogee dipoler fra tallet som forøvrig var svinedyre, men ikke med noe i nærheten så god bass.

10 Rocka! Av en eller annen mystisk grunn, synes de aller fleste å mene at rock krever mindre av stereoanlegget enn for eksempel opera og klassisk musikk. Mon det? Selv om mange rockeopptak allerede er dynamisk forkrøplet på grunn av hardhendt miksing tilpasset klokkeradioer og bilstereo, så blir det ikke særlig mye bedre om steroanlegget ytterligere flater ut dynamikken og runder av transientskuldrene. Og selv om det ofte er lite virkelig dypbass i rocken, er det rytmisk fremdrivende kompet ved ca Hz avgjørende for å oppleve urkraften. Og denne skal virkelig sitte i mellomgulvet uten puddingtendenser og uttværinger. Høres basstromma ut som om du lukker igjen døra på din nye EL-bil, er du på ville veier! Behøver jeg å påpeke at Forsman VSS 5 var fremragede på Bruce Springsteen og det meste av avspilt rock nesten uansett størrelse på besetningen, kvalitet av opptaket og de dynamiske begrensninger? Ja selvfølgelig låt det ofte hardt og jævlig, men du var aldri i tvil om at dette godvonde lydbildet stammet fra andre ting enn høyttalerne. Og på samme måte som hjernen fokuserer lite på støv og peiskos av fra vinyl, så ble de fleste forvrengningsfenomener fra rocken like mye en musikalsk uttrykk på samme måte som Calle Jularbo låter riktigst på en sveivegrammfon, for å sette det litt på spissen. Men å gjøre rocken snillere i det musikalske uttrykket ved å prioritere et anlegg med varmere lyd som gjemmer noe av røffheten under et mykt teppe med en dip i presensområdet, er knapt noen farbar vei. Og med Forsman låt det riktigere med større detaljering, god dynamisk kontrast og også mer korrekt størrelse av lydbildet fra det grandiose til det mer intime, avhengig av opptak og besetning. Litt hardt? Som vanlig benyttet jeg en mer eller mindre tilfeldig plate fra salige High Fidelity. (Takk Sven for særdeles nyttig verktøy med mange musikalske perler.) Og etter Bruce kommer en rekke mer storslagne popinnspillinger med fokus på transienter fra direktlyden, sammen med en varm og gedigen akustikk, enten nå denne er digital eller virkelig. Men den akustiske innpakningen er uansett lett å skjelne fra stemmer og instrumenter, og tilfører en realisme som til de grader transporterer deg inn i konsertsalen, ikke orkesteret inn i din stue. Ikke uventet fungerte disse høyttalerne også glimrende på store symfoniske verk og kirke/operamusikk med en betydelig scene som brettet seg langt utover høyttalerne i både bredde 11

11 333 Forsman Classic Vertical Split System 5: og dybde og med eksepsjonell fokus på artister og enkelinstrumenter. Samtidig var det tilstrekkelig god oversikt og orden til å oppleve det hele som et ensemble selv om lydbildet var noe tettere på enn på enkelte andre gode høyttalere i samme rom. Men det ville være en grov overforenkling å mene at den beste høyttaleren er den med størst avstand til artistene Også stemmer låter generelt fint selv om jeg atså etterlyser an dæsj mer kropp i grunntoneområdet og en forsiktig reduksjon av nivå i nederste del av presensområdet ved drøye 1 khz. Mest iørefallende var dette likevel ved koropptak med sine tette, homogene stemmer hvor en anelse frekvensmessig unøyaktighet generelt er særdeles lett hørbart. Og på ett av disse opptakene som jeg hadde spesielt store forventninger til på grunn av den enorme akustikken som VSS 5 generelt var veldig bra på, ble jeg absolutt forstyrret av denne anelse uorganisk hardhet som la seg over stemmene. Grandiosa Det ville slett ikke forundre meg om noe av denne tendensen vil kunne forsvinne med lengere tids innspilling. Ikke minst produsentene selv synes å undervurdere hvor lang tid enkelte hi-fi produkter trenger før de låter optimalt. Men jeg var også ivrig til å prøve ut ulike plasseringer i rommet da jeg mener å huske at rommet hadde en liten resonnans omtrent i samme område som jeg nå kritiserer. Uansett er her en tendens til en liten peak som jeg ikke har hørt helt på samme måte fra flere andre gode høyttalere i samme posisjon. Under denne eksperimenteringen med plassering, slo det meg plutselig hvor mange likhetspunkter det er mellom Forsman 5 og de sagnomsbruste elektrostatene fra amerikanske Beveridge på tallet. Disse spilte fantastisk, men de innebygde trafoløse rørforsterkerne klappet sammen for et godt ord. Men prinsippet med å la høyttalerne peke mot hverandre fra hver sin vegg, var uansett med på å skape et lite rominfisert lydbilde med enorm og presis holografi hvis make verden aldri hadde hørt med bare to kanaler. Dette trikset har jeg utnyttet mange ganger med ulike høyttalere i eget oppsett. Ofte med glitrende imponerende resultat, selv om mange mener det blir hull i midten og en anelse ufokusert retningsbestemmelse ved å strekke strikken såpass langt. Men med Forsman dipolhøyttalere fungerte det bedre enn jeg tidligere har oppnådd; dette med et grandiost lydbilde dobbelt så bredt som rommet, og med en kolossal tredimensjonal scene. En mindre økning i bunnnivået varmet opp lydbilde sånn akkurat passe, og en kraftig vinkling med fronten av høyttalerne midtveis mellom lytteposisjon og hverandre på hver side av langveggen, dempet både mellomtone og diskant en liten anelse. Men her var ingen hull tross enorm breddevirkning, og en enda tydeligere akustisk signatur fra opptaket. Egenlyden fra eget rom var derimot nesten nullet ut grunnet mer direktlyd og mindre refleks. Med en ekte linjekilde ville denne effekten vært enda tydeligere grunnet null reflekesjon fra gulv og tak, men tendensen var entydig en opplevelse av tydeligere romklang fra originalopptakene enn før. For å gjøre en lang historie litt kortere; med denne frekke plasseringen med ekstra lang avstand mellom høyttalerene og en toe in noe kraftigere enn vanlig, kan man oppnå et helt ut fantasisk stort lydbilde med naturlig detaljering, en litt varmere mellombass pluss en reduksjon av det litt kraftige nivået rundt drøye 1000 Hz. Og den særdeles presise punktkilden fra magnetostatene ga utmerket senterlyd ved optimal lytteplassering. Dette er virkelig imponerende og mer enn en antydning av hvilket potensial det er i disse høyttalerne (og selvsagt også mange andre) om man jobber litt med plasseringen. Og den fantastiske detaljeringen, som på enkelte opptak kan bli i meste laget i forhold til en naturlig lyd fra 10 benk i konsertsalen, softes akkurat passe uten å miste krispheten i transientforløpene. Konklusjon Tor Forsman s VSS teknologi har vært en del av det norske high-end markedet i rundt tredve år, og hans dipoler med skjørt og dyp utringning har vært særlig populære i visse Dynamic Precision vennemiljøer. Det har i min verden vært litt stille rundt Forsman de siste tiden, men nye krefter har i det siste overtatt salgsarbeidet slik at Tor kan konsentrere seg det han er best til. Det er med skrekkblandet fryd jeg evaluerer teknologien bak denne dipolkonstruksjonen og innser hvilke vanskelige beregninger og tidkrevende prøve/feile lyttinger som skal til for å skape den optimale lyden. Konstruksjonen har sine innebygde fordeler og mulige ulemper som krever eksepsjonelt mye av konstruktøren og ikke minst av hans ører. Jeg mener at klangbalansen med fordel kunne være dempet litt midt i mellomtonen for ikke å låte litt imponator hi-fi ; en smule aggressivt, men også et svært detaljert lydbilde. Dette er mye smak og behag, men mange vet at jeg er lykkelig fordi stadig flere hi-fi produsenter nå lager lyd som har mer kropp, ro og oversikt ann hva som var prioritert tidligere. Forsman VSS 5 Classic er en stor høyttaler som også låter stort og med åpenhet og luftighet i det ganske så lienært lydbildet fra ca.25 Hz i mitt rom og oppover til minst 27kHz. Jeg skulle altså likevel ønsket meg en smule mer kropp i grunntoneområdet og en anelse dip midt i mellomtonen. Likevel; denne høyttaleren har noe av den beste bassen vi har hørt, ekstremt dyp og eksplosiv med et fraspark og med en kjapphet uten antydning til innelukket kasselyd (da det ikke er noen) som er eksepsjonell. På godt og ondt er den lydmessige avstanden på de andre parametrene likevel noe mindre i forhold til andre konstruksjoner i prisklassen enn hva jeg hadde forventet. Og prisen for den fenomenale detaljeringen og noe av luftigheten må etter min mening betales av en litt mer stresset lyd som i forhold til f.eks. Coltrane (til 3 ganger prisen) og Respons Grande mangler litt ro og avslappet oversikt. Om jeg ikke hører dramatiske fordeler med dipolkonseptet i forhold til mer vanlige konstruksjoner i samme prisklasse utenom i bassen, så er til gjengjeld VSS 5 knapt særlig vanskeligere å plassere optimalt enn andre høyttalere, på tross av dipolkonseptet. Og vær ikke i tvil; dette er overlegent det beste så langt fra Forsman. VSS 5 Classic er en både lekker og spennende høyttaler som utvilsomt vil glede mange med sin storslagne og detaljerte lyd med eksepsjonelt bra dypbass. Og i Norge er den etter en totalvurdering faktisk ganske så nøkternt priset 3 Pris: NOK ,- / par Forhandler/produsent: Forsman A/S 12

12 333 Audio Research DSi 200: Grønn kraft? 14

13 Miljøforkjemperne har inntatt vår hobby! Med sin Energy Star -merkede forsterker DSi 200, introduserer Audio Research sin første integrerte solid state forsterker. Blir også lyden mer miljøvennlig, tro? Av Håkon Rognlien AR DSi 200 er altså en nysatsing av dimensjoner fra den sagnomsuste rørforsterkerfabrikanten i Minnesota. Og bare for å ha det klart med en gang; dette er IKKE det vi hittil kjenner som en såkalt klasse D-forsterker. Ikke en gang strømforsyningen er digital. Dette er derimot en helt ny konstruksjon fra AR s side, en analogt switchende power-supply med spennende egenskaper. For denne nyvinningen har de altså blitt belønnet med Energy Star, hvilket innebærer at vi har å gjøre med et produkt som har en klar miljøprofil både i produksjon og bruk. Og på samme måte som de såkalte ICEforsterkerne og andre med lignende strømforsyninger, så jobber også DSi 200 uten å generere nevnerverdig varme. Forsåvidt interessant så det holder at AR har tatt dette skrittet, selv om dette ikke deres første solid state produkt. Så langt der i fra, faktisk, de har så vidt jeg kan forstå et nokså pragmatisk syn på dette, og 15

14 333 Audio Research DSi 200: produserer rørforsterkere kun så lenge de mener det låter best. Men det er ikke bare rent lydmessige betraktinger som ligger til grunn for AR s valg, de skal jo også leve, og de fleste vet vel at solid state har betydelig større markedsandel enn rør, til tross for at det ofte kan se motsatt ut når man leser hi-fi-publikasjonene verden over. Ny linje DSi 200 er den første i en helt ny satsning fra Audio Research, viktig derfor at det klaffer fra start. Ergo har nok AR jobbet konstruktivt med tilpasning av lydsignaturen. Serien kalles for øvrig for «Definition», og det er vel grunn til å anta at grunnkonstruksjonen i hele den etter hvert kommende serien er basert i den nye, energieffektive strømforsyningen. Går ut fra at den turkisgrønne displayfargen ikke er en understrekning av apparatets grønne profil, ei heller antar jeg at det faktum at dette displayet kan så vel dempes som slåes av, er et resultat av behovet for ytterligere energiøkonomisering. Men det gjør seg å slippe skarpt grønne lys i dempet stuebelysning, såpass er sikkert. Selv om det åpenbart er gjort en greie ut av en smule miljøfokus, opplyses DSi 200 å yte 200 W til 8 Ohms last, og 300 W til 4 Ohm. Jeg har dog sett målinger som viser enda mer potens; henholdsvis 230 og 410 W er tallene fra lab en, da rett nok med en anelse mer forvrengning enn AR selv opererer med. Og når det virkelig går heftig for seg, kan dette kraftverket øse ut gode 550 W i korte øyeblikk. På den annen side viser også målingene et noe underlig forvrengningsbilde dersom forsterkeren tvinges til å jobbe med lavimpedant last. Det er goder grunner for å la denne forsterkeren jobbe med jevn og høy impedans, for å unngå uforutsette, lydmessige avvik. I testperioden hos Fidelity har vi kjørt forsterkeren utelukkende med nettopp høy og jevn impedans; Audio Note og Kudos har tatt hovedjobben. Men noen små avbrudd med Klispch selvsagt har forekommet. Selv om sistnevnte har til dels merkelig impedanskurve, spiller de så lett høyt at ovennevnte problematikk uansett ikke aktualiseres, ettersom effektuttaket så å si konsekvent holdes på svært moderate nivåer. Mangefasettert Som seg hør og bør en ekte AR, er dette velbygde saker. Svært velbygde. På baksiden finner vi 2 stk ekte balanserte innganger + 4 single ended. Lonstruksjonen er en full dual mono, så gjennomført at inngangene til venstre befinner seg på apparatets venstre side, ditto til høyre. Sånt har det med å gjøre kabelføringen litt utfordrende, da den ene kabelen ofte må være klart lengre enn den andre, dersom apparatene står ved siden av hverandre. Men dette er detaljer i den store sammenhengen. Det er ingen pre out; til en viss grad overraskende for undertegnede at AR har valgt passivt forforsterkertrinn, spesielt når jeg hører resultatene. Og uten å foregripe begivenhetenes gang, kan jeg røpe at det høres aktivt ut så det holder. På den annen side kan man velge en av inngangene som receiver-inngang. Dette gjøres enkelt fra fjernkontrollen. Test like gjerne denne løsningen koblet til en annen pre enn det innebygde passive linjetrinnet dersom dette skulle være av interesse; mulighetene er legio. Ellers finnes knapper for så vel mono som fasevending, ikke så vanlig lengre, Supernait blir suprere! Naim har siden dag én hatt en klar filosofi. Source first. Implisitt i denne tankegangen ligger også en solid forsyning av strøm. Så vi har bolet Supernait en med en Hicap. Blir den høyere i hatten, tro? Hicap befinner seg om lag midt i Naim s strømforsyningssortiment, det er en halvbred boks som veier inn på nær 7,5 kilo, hvilket innebærer at den har en solid ringkjerne som sentrum av konstruksjonen, mens en avansert glattekrets og elektrolytt-bank besørger reserver i påkommende tilfeller. Det spennende her er at denne tross alt godt dimensjonerte strømforsyningen faktisk kun mater pre-amp delen av Supernait (eventuelt mater den en av forforsterkerne i Classic-serien), mens effekttrinnet nå får styre over den innebygde strømforsyningen alene. Med en sånn ekstra boks til 11500,- vil nå totalprisen for en sånn «bolet» Supernait beløpe seg til tett opp mot 39000,- Er det verdt pengene, må man jo spørre seg. Pre-amp en er vel ikke så strømsugen, uansett, eller? Generelt er jeg skeptisk til slike ikke akkurat neglisjerbare utlegg for nesten ingen sannsynlig inntjening. På den annen side har jeg etterhvert såpass kunnskaper om konsistensen i Naim s filosofi, at jeg faktisk hadde en viss tro på dette prosjektet. Tross alt har man tidligere i livet hørt litt av hva bedre tilførsel av ren strøm kan skape av gleder! Litt fiklete med to nye kabler bak racket, dessuten må man betale noen hundrelapper også for den ene av disse, så totalprisen blir faktisk enda høyere enn indikert her ovenfor. Fordelen er at man kan velge å ha pre stående på, mens effektdelen er avslått, det blir på mange måter større fleksibilitet. Og hva hender så med lyden? Du vide verden, dette er smått fantastisk, vil jeg hevde. Naim Supernait, som i utgangspunktet allerede er en svært likandes forsterker, tar uten videre et par karslige steg oppover i hierarkiet, såpass skal være sikkert. En anelse dypere i målet blir den, mest fordi det forsvinner et svakt forstyrrende rufs som fremhever toppen en smule, dernest fordi den får en klart dypere, mer maktfull og klanglig elegant bass. Kontroll og innsyn bedres, likeledes de klanglige kvaliteter, som allerede er en styrke hos denne forsterkeren. Som man vi se av hovedartikkelen kommer den fortsatt ikke helt opp til Audio Research DSi 200 med hensyn til gjennomsiktighet og detaljering, men noe skal man da pinadø få for de ,- ekstra man punger ut for sistnevnte. Dessuten oppleves faktisk Supernait som hakket kraftigere og mer storslagen enn nevnte AR i en del tilfeller, etter at Hicap ble koblet inn. Normalt vil jeg nærmest som defaultverdi hevde at kvalitetsheving konsekvent er lavere enn økonomisk tillegg i denne bransjen. Akkurat når det gjelder Naim og strømforsyninger, har jeg motsatt synspunkt. Forbedringene er så entydige og så formidable, at jeg kort og greit anbefaler samtlige Naim-eiere å skrape sammen til ekstra power supply. Du får et helt nytt anlegg i stua, for pokker, hva mer kan du egentlig be om? Naim Hicap, strømforsyning til diverse Naim-apparater: NOK 11500,- Importør (Norge og Sverige): Ljud 16

15 og alltid diskutabelt hvor nødvendig det egentlig er. For de mest detaljhungrige blant oss (og det er vel i grunn de fleste?) har det sin misjon. En ikke ubetydelig andel av dagens utgivelser profitterer faktisk på fasevending, det kan se ut som om dette aspektet ikke er veldig ivaretatt på innspillingssiden i et hvert studio. Alle funksjoner kan selvsagt styres fra fjernkontrollen, dessuten har denne fjernkontrollen et par ekstra triks oppe i ermet. Her finnes også balanse samt nevnte justering av lysstyrken på displayet. Audio Research DSi 200 veier inn ved røslige 17 kilo, ingen lettvekter, akkurat, spesielt om man tar i betraktning at den kun bærer omkring på en switched power supply; tydeligvis kan også alternative strømforsyninger ha både vekt og størrelse. Min kamp Min trofaste Naim Supernait må ta den brutale oppgaven det er å være sparringpartner for denne tungvekteren fra en merittert familie av tungvektere. Rett nok støttes Supernait nå av strømforsyningen Hicap (se rammeartikkel), og burde som sådan ha pådratt seg en ikke helt unnselig pondus. Men allikevel; DSi 200 er ingen hvemsomhelst. Naim er som kjent en rytmisk og kvikk formidler, godt fotarbeide og kvikke uppercuts er de mest åpenbare styrker. Vi er spente på hvordan det mottas i motsatt hjørne. Innledningsvis er det faktisk lett å se hvordan denne matchen vil forløpe. To dyktige kombattanter, utvilsomt, men det oppfattes allikevel raskt at Audio Research har hatt mer ressurser tilgjengelig i opptreningsfasen. Det er en usedvanlig lettbent og elegant leveranse av slag og spark fra den kanten, nemlig. Naim oppleves utrolig nok litt langsommere og mer bakpå, det skal dog understrekes at de kraftigste slag oppleves tyngre og mer endelige på et vis, enn det DSi 200 kan levere. Men det er dette med treffsikkerheten, da, for det er en spennende sammenheng her. Årsaken til følelsen av en tyngre og fyldigere slagkraft fra Naim, ligger ikke bare i at det rent faktisk er mer kraftfullt, men også at det er akkurat de millisekundene «langsommere» som gjør at effekten mister litt fokus og intensitet. Prøv å spikre med en lett, helsmidd hammer, og kjenn hvordan den effektivt driver spikeren klokkerent inn, nærmest uten bruk av krefter. Dette i motsetning til en tyngre, rimeligere hammer som selv svelger unna noe av energien et sted mellom hånd og spikerhode. Det får være analogien som beskriver forskjellene her mellom Naim s friske og kraftfulle slagkraft og Audio Research mist like friske, men klart mer effektive stil. Det er presisjon vi snakker om. Hurtighet, treffsikkerhet og eleganse. Audio Research DSi 200 besitter alt dette i godt monn, og det er en klingende, presis sang som følger all gjengivelse fra den kanten, uansett musikkstil. Spill opp! Candy Dulfer, min klare favorittsaxofonist (eh... utseendemessig, altså) ga for ikke lenge siden ut et nydelig rytmisk album med navn «Chilled out and funked up», hvor vi finner en deilig, leken og rytmisk låt ved navn «N. J. Turnpike». Innspillingskvaliteten fra «Heads Up»-selskapet er forbilledlig, og AR DSi 200 vet litt om hvordan formidle lekenhet. Dette swinger! Det er tydelig at klangbalansen er en smule over på det slanke, såvel mellombass som mellomtone har en svakt tilbaketrukken karakter, dog uten at dette på noen måte er overdrevent. Noe av denne tendensen tyder selvsagt også på at vi snakker om en noe i nærheten av total elementkontroll, ofte får slike lett despotiske trekk fram en subjektivt slankende effekt. En låt som virkelig profitterer på en smule fedme er David Coverdale og 17

16 333 Audio Research DSi 200: 18 Jimmy Page s låt «Shake my tree», en grusomt dårlig innspilling, i sin tid fikk den meg til å endre valg av min første CD-spiller, og jeg endte med den som kort og greit bare fjernet det som var å finne i toppoktavene. Nå var ikke det nødvendigvis en dum ide hva angikk de første generasjoner av digitalspillere, og jeg endte altså med en kontinuerlig gjespende spiller fra Mission. Tilbake til saken. For AR en blir en anelse slank her. Ikke problematisk, dog, årsakene er at den, til tross for sin smule slankhet, er så silkeglatt og gjennomsiktig at det på et vis ikke kan gå galt, uansett hva du putter på den. Ergo er vi i 2010 forbi det punktet at elendige innspillinger forblir nettopp det. De har nå blitt tolererbare, selv om de aldri vil bli nydelige. Viktigst er det at til tross for verdens mange dårlige innspillinger, kan menigmann omsider nyte av dette, til tross for at ting kom litt skjevt ut fra hoppkanten. Og produkter som dagens testobjekt er sterkt medvirkende til at vi kan oppleve nettopp det. OK, vi skulle gjerne hatt litt fedmetendenser i bunn her, men uten at dette nødvendigvis ville gjort forsterkeren bedre. Kanskje tvert om? Syng ut! Forsøker vi oss med «No Sanctuary here» med Chris Jones, er det merkbart at Stockfisch innspillinger er av en fullstendig annen støpning, denne er nemlig i overkant varm, og de aller fleste anlegg låter fint med dette. Selvsagt er dette en livrett også for DSi 200. Den ivaretar varmen uten på noen måte å understreke den, derimot gjør gjennomsiktigheten dette til en soleklar high-end musikkkopplevelse. Som det skal være. Bartok s Pesante har det andre utfordringer, her er det storhet, dynamisk utsving, voldsomhet, og klanger i mengder som skal ivaretas. De aller fleste av disse utfordringene tas på strak arm. Det er dog en lite, men tydelig men her. Og det går på dette med utklinging og generell gjengivelse av helhet i instrumentell egenklang. Der aner vi en viss svakhet hos AR DSi 200. Den flyter fint på sin gjennomsiktighet, så dette blir ikke påtakelig, men allikevel, oppleves en viss korthet på et vis, der enkelte andre produkter makter å la tonene og klangene nærmest flyte over i evigheten. Noe av det samme finner vi da også i gjengivelsen av stemmer i små ensembler; Harmonia Mundi har en nydelig innspilling der Maria Cristina Kiehr formidler Scarlatti med overbevisning, og vi oppdager en annen ørliten egenskap som i enkelttilfeller kan skape en smule utfordringer. Dette med kvinnestemmer er og blir utfordrende, av og til lukker de seg inne og slipper ikke løs fra høyttalerelementene. Og sannheten er jo at her og der opplever vi dette når DSi 200 er med i kjeden. Fenomenet er klarest tilstede når forsterkeren ikke er på operasjonstemperatur, for selv om den aldri blir følbart varm, så fungerer den klart bedre etter å ha vært påslått en times tid. AR opplyser da også at de anbefaler eieren å ha den på 24/7. Med dette i minnet kan det være ekstra viktig å minne om å teste i lag med egne høyttalere, dersom du spiller mye solo kvinnestemmer eller andre utfordrende klanger. Kombinasjon Audio Research DSi 200 har som nevnt vært koblet mest opp mot Kudos «Viktigst er det at denne forsterkerens egenskaper er av en art som fort skaper klassikerstatus. Vi har et produkt med evige kvaliteter.» og Audio Note høyttalere, begge svært gode matcher til denne forsterkeren, med sine jevne og elegante frekvenskurver. Kudos Cardea C20 er en relativt konvensjonell bassrefleksløsning, mens AN K LX er lukket kasse med 8 tommers basselement i en temmelig grunn og nokså bred kasse. Sistnevnte er en arv etter salig Peter Snell, hans ideer lever videre i beste velgående under navnebror Qvortrup s vinger. Den mest interessante kombinasjonen her synes jeg var med AN, og da mest fordi DSi 200 skapte et sånt liv i den høyttaleren at jeg knapt kan huske å ha hørt maken. Like interessant fant jeg det at den skapte et sånt fundament, ja, en sånn kraft i denne lukkede 8-tommeren, at det var lett å glemme at det er en tross alt moderat stor høyttaler på stativ. Her kunne underlig nok den noe mørkere stemte Naim Supernait en ikke konkurrere, selv om andre kombinasjoner (med gulvstående høyttalere), fikk Naim til å framstå med mer kraft og tyngde enn DSi 200. Det må ha vært noe med sammenfallende frekvenskurver eller noe, igjen vil vi understreke betydningen av matching, av og til skjer litt uventende ting. En meget god kombinasjon var det, såpass er sikkert. På den annen side var det ingen dårlig kombinasjon med Kudos heller; oppløsningen i toppen av det formidable Seas Crescendo-elementet viste med all mulig tydelighet at DSi 200 også har bedre oppløsning oppover enn Naim Supernait kan få til. Den store sammenhengen Så hvor setter dette Audio Research DSi 200 i den store sammenhengen? På bra plass, vil jeg påstå. Dette er en strålende forsterker, intet mindre. Den er gjennomsiktig så det holder, kontrollerer med brutal presisjon, klinger med fin eleganse. Selv om sistnevnte egenskap ikke er det punktet der den briljerer mest, vel å merke. Det har vært en pågående diskusjon rundt de såkalte klasse D-forsterkernes evner i bunnoktavene, også denne forsterkeren ser ut til å være relativt diskrét på dette punkt, selv om den som nevnt ser ut til å ha full kontroll, samt en forbilledlig hurtighet, også i de lavere frekvensområder. Vadseths beskrivelse av «sats fra skumgummimadrass» passer ikke helt her, selv om det heller ikke oppfattes som like eksplosivt som de beste klasse A-forsterkerne. Nå vel, detaljene kan vi alltids diskutere, men viktigst er det at denne forsterkerens egenskaper er av en art som fort skaper klassikerstatus. Selvsagt kunne jeg levd med denne, så vel betjeningsmessig som lydmessig er vi i de øvre divisjoner. Legg til en unormalt flott byggekvalitet, og vi har et produkt med evige kvaliteter. Som det meste fra Audio Research, for øvrig. De vet som alltid hva de gjør, og det de gjør, gjøres skikkelig. Audio Research DSi 200 anbefales musikkelskere med fokus på detaljer og kontroll. De kommer ikke særlig bedre ut av det enn dette. 3 Audio Research DSi 200 integrert forsterker med switch mode strømforsyning, 2 x 200 W: NOK ,- Importør: Acoustic Tuning og Audiotech

17 333 Premiere på Sonus faber Fenice super high-end høyttaler: En natt i 20

18 Månen var full, gondolene slumret stavn ved stavn og Vivaldis berømte Marcuskirke var allerede diskret flombelyst da noen av verdens mest kjente hi-fi skribenter forlot Palazzo Grassi vannveien etter en av de mest spektakulære og påkostede presentasjoner av en høyttaler noensinne. Tekst og foto: Knut Vadseth Venedig 21

19 333 Premiere på Sonus faber Fenice super high-end høyttaler: En natt i Venedig: Glimt fra kanalturen til og fra Palazzio Grassi hvor den nye Sonus faber sjefen Mauro Grange smiler fornøyd etter lanseringen av det nye flaggskipet. Fenice fra Sonus faber, en av verdens dyreste høyttalere, blir kun laget i 30 eksemplarer. Og var utsolgt før kelnerne på det fasjonable Hotel Metropole ved Marcusplassen bar inn forretten til de mange prominente gjestene med handlere og hi-fi presse. Dette inkludert Hi-Fi Choice, Hi-Fi News, Hi-Fi +, Stereophile, Absolute Sound og mange andre av de mest anerkjente hi-fi bladene fra hele verden, men med kun Fidelity fra Skandinavia. Og siden vi så absolutt var i Italia, skjedde ikke matserveringen før nærmere midnatt, to timer forsinket. Også Sonus faber importørene fra Skandinavia representert med Audionord i Sverige, Danmark og Finland og Terje Rommen og Mono i Norge, som kjøpte hvert sitt par slik at det skal bli mulig senere å høre denne prestisjehøyttaleren med hele 5 patenter. Disse hevdes å overkomme de vanligste begrensninger for perfekt lydreproduksjon. Fenice er simpelthen det italienske navnet på fugl Fønix, som vi kaller den; ildfuglen som gjenoppstår fra asken. Sonus faber Ingen har merket så mye til at de elegante og særpregede Sf høyttalerene basert på gammel, italiensk håndverk nettopp fra områdene rundt Venezia, ikke har fornyet seg på en stund. Men som i mange andre store hi-fi firmaer etter finanskrise og nedgang i markedet, har det etter aksjeoppkjøp vært turbulent mellom den opprinnelige grunnleggeren Franco Serblin og nye finansielle krefter, akkurat slik vi også har opplevd det hos Krell, Electrocompaniet, Audio Physics og mange andre. Og istedenfor å finne frem til en slags samarbeide, blir det gjerne konfrontasjoner og gjensidig skittkasting. De profilerte personligheten som tross alt har dratt det hele igang, blir ikke engang nevnt ved navn i de lekre brosjyrene som fremhever firmaets stolte historie med å omtale de viktigste personene bak som en udefinert vennegjeng eller entusiastgjeng. Men Franco Serblin var en mester til å skape høyttalere med sjel, basert på gammelt italiensk kunsthåndverk, og med former og fasonger på kabinettene som gjenspeiler de musikkinstrumentene lokale kjendiser som Guerneri og Stradivari er verdensberømte for. Men hvor mange likhetspunkter er det egentlig mellom kravene til et akustisk musikkinstrument og kabinettet til den perfekte høyttaler? Nye toner? For på den andre siden vil nye eiere ofte ha bedre industriell erfaring, og kan satse mer penger og ekspertise på utviklingen av nye produkter. Fenice er tydelig et slikt prosjekt. Dette er et forsøk på å skape et flaggskip, mer som et generelt forskningsprosjekt som snart nedskaleres til mer kommersielt betalbare produkter, men som uansett gir betydelig prestisje til firmalogoen. Det var altså ikke noe sjokk at Franco Serblin ikke viste sitt ansikt blant de to hundre gjestene i museet Palazzio Grassi som alle ankom båt; det eneste transportmiddelet utenom apostlenes hester i Venezia. Eller at høyttaleren ikke ville se ut som et musikkinstrument, men mer som en high end høyttaler; noe som skapte en smule rabalder på nettstedene i Skandinavia. Lyre Men før avdukingen fikk vi en generell innføring i de mange teknologiske avveingene som det nye designteamet måtte gjøre. Og som nevnt med hele 5 patenter og patentsøknader som resultat Som vanlig har man ved konstruksjonen av Fenice, som så ofte tidligere, i det minste latt seg inspirere av et 22

20 Avduking i Venezia av den nye referansehøyttaleren Fenice fra Sonus faber musikkinstrument. Denne gangen er det lyren som er forbilde, og dette er også er formen på operaen la Fenice i Venezia. For det er med denne formen man har skulpturert de solide aluminium endestykker som er topp og bunn i det nye flaggskipet. Mellom disse er det et solid stag som ender i tunge lodd som skal dempe vibrasjoner som ikke allerede er dempet av det solide kabinettet av mange lag edeltre med sin assymetriske form. Sonus faber har søkt patent på denne null vibrasjon motfase teknologien, men innrømmer at prinsippet med jording av energi er kjent fra byggebransjen med skyskrapere og fra bilindustrien med racerbiler. Stealth Noe av det som gjør at høyttaleren skal forsvinne i lydbildet, er også patentsøkt, nemlig en såkalt para-aperiodisk variant av det vanlig bassreflekssystemet som både reduserer nødvendig kabinettstørrelse i forhold til høyttalerelementene, men som også er tystere uten de pustelydene vi er vant til fra vanlig bassrefleks. Et toveis høyttalersystem som fyrer mot bakvegg og dermed kan skape et større rom og luftigere gjengivelse, er pussig nok allerede beskyttet av patenter fra Sonus faber. Underlig fordi jo dette er et gammelt triks fra andre konstruksjoner. Men her er det kanskje noe med styringen og kontrollbarheten av dette som er unikt, tenker vi der vi sitter i den pompøse flere hundre år gamle bygningen som nå er et museum «Fremtiden for Sonus faber er forskning og utvikling ved å tilby hele verden et stykke brukskunst» for moderne kunst. Mens vi nesten dør etter å både se å ikke minst høre den nye italienske kreasjonen. Revolusjon? Fremtiden for Sonus faber er forskning og utvikling ved å tilby hele verden et stykke brukskunst som uttrykker italiensk skaperglede og dyktighet basert på lange håndverksmessige tradisjoner sa den nye sjefen Mauro Grange i sin åpningstale før han spådde at Fenice ville forandre audioverdenen dramatisk. Og med et bredt smil ga han endelig signalet til avdukingen av de utvilsomt store greiene under den knallrøde silken Publikum klappet begeistret, også de fleste av da mange hi-fi journalistene, selv om førsteinntrykket mer minnet om en Usher eller Swan eller TAD- fremfor tidligere Sonus faber? Bortsett da fra den aller første, Extrema, som vel var mindre romantisk både utseendemessig og lydmessig(!) enn senere kreasjoner fra Marco Serblins hånd. Men hvor var Lyren? Dette var en ganske tradisjonell gulvstående med ekstra mange og store elementer, inkludert en sværing på flanken i tillegg til to ti-tommere på fronten. Å jo, hele baffelen var trukket med ekte skinn, en Sonus faber spesialitet, og det er gedigent edeltre i sidevangene. Men det mest spesielle var likevel det underlige dobbeltmembranet på mellomtonen. Mens diskanten var den kjente danske med piggen 23