Synagogen som levde i 21 år

Transkript

1 I Oslo var det i mellomkrigstida to synagoger. Nå er det én, i Bergstien på St. Hanshaugen. Den andre huser i dag Jødisk Museum. Artikkelforfatteren henter fram historien. Synagogen som levde i 21 år Mats Tangestuen Et steinkast fra Youngstorget, i sentrum av Oslo, ligger Calmeyers gate (tidligere Calmeyergaten) i det som gjerne kalles for Hausmannskvartalene. Gaten er i dag preget av de siste 30 års innvandring med somalisk kafé, kurdisk klubb, irakisk frisørsalong, en vietnamesisk tekstilforretning, vietnamesisk restaurant, en moské. Det religiøse aspektet er i tillegg ivaretatt av flere islamske foreninger som alle holder til i Calmeyers gate 8. I enden av gaten troner det store bygget til Statens Utlendingsdirektorat. 100 års innvandring At innvandrere er med å prege denne delen av byen, er imidlertid ikke noe nytt. For over hundre år siden var det østeuropeiske jøder som slo seg ned i Hausmannskvartalene og nedre del av Grünerløkka. I Calmeyers gate 6, der en vietnamesisk restaurant nå holder til, åpnet f.eks. kjøpmann Salomon David Selikowitz Calmeyersgadens Manufakturlager i Det er få synlige spor etter jødene i Calmeyers gate i dag. Men går du inn i bakgården i nr. 15 vil du se et nedslitt toetasjers bygg med store, buede vinduer. Bygget skiller seg sterkt fra de omkringliggende femetasjers bygårdene fra 1890-årene. Med litt godvilje vil man se at bygget en gang har vært vakkert, men ha vansker med å forstå hvor flott det var innvendig. På utsiden er det foreløpig lite som forteller at det 90 år gamle bygget en gang var en av hovedstadens to synagoger, om enn bare i aktiv virksomhet sine 21 første år. Synagoge fra 1921 til august 1920 ble grunnsteinen for synagogen i Calmeyergaten 15 lagt. Synagogen ble bygget av Den Israelitiske Menighed (DIM), som av ulike årsaker hadde brutt ut av Det Mosaiske Trossamfund (DMT) og opprettet en egen menighet vinteren Blant medlemmene var personer som hadde vært sentrale i dannelsen av DMT i 1892, men hovedtyngden av medlemsmassen i DIM besto av fattige, nyankomne innvandrere fra Øst-Europa. Synagogen ble besøkt av Oslo Aftenavis 30. september Journalist Odd Hølaas skrev en lang artikkel som han selv illustrerte. På bildet vises blant annet den strengt ortodokse rabbiner Scholom Itzchak Lewithan. Rabbiner Lewithan satte sitt preg både på menigheten og den nye synagogen. Han ble i DIM i over 10 år, men reiste til Litauen i 1931 da menigheten ikke lenger maktet å lønne hans stilling. Allerede i 1918 kjøpte den nye menigheten en fire etasjers bygård i Calmeyergaten med åtte leiligheter. Gården, som står den dag i dag, hadde en bakenforliggende tomt der menighetens synagoge skulle oppføres. Gården mot gaten skulle huse menighetens tjenestemenn. Kjøpet av bygården, tomten og byggingen av synagogen ble en svært kostbar affære for den lille menigheten. Synagogens arkitekt, Erik Fjeld, endret byggeplanene flere ganger for å holde utgiftene nede, men uansett var dette et stort løft. Da de fleste medlemmene var uformuende, ble en større del av kostnadene båret av noen få enkeltpersoner. Menigheten var i tillegg tvunget til å ta opp store lån. Synagogen er bygget i ortodoks tradisjon med separate innganger for kvinner og menn. I selve hovedrommet var det plass til 200 menn, mens det på galleriet var plass til rundt 100 kvinner. Synagogens interiør var inspirert av den store synagogen i Frankfurt am Main. Veggene i inngangspartiet var rikt dekorert av arkitektens bror, Kragerømaleren og dekoratøren Lars Fjeld, som også arbeidet sammen med Edvard Munch i hans Kragerø-periode. Journalist Odd Hølås i Oslo Aftenavis besøkte synagogen i september I avisen skrev han: «Synagogen er overordentlig vakker. 40 RELIGION OG LIVSSYN 2/2012 RELIGION OG LIVSSYN 2/

2 Et litet arkitektonisk mesterverk og den forutfattede opfatning av østkantjødernes kulturnivaa falder i grus her i denne stolt kneisende synagoge.» Livet i synagogen Til forskjell fra den større menigheten i Bergstien hadde menigheten i Calmeyergaten hele tiden egen rabbiner, kantor, lærer, samt et skolelokale i synagogen. På 1920-tallet hadde man eget guttekor, og synagogen var åpen hver dag. Det var altså et atskillig høyere aktivitetsnivå her, trass i et langt lavere medlemstall enn i søstermenigheten. Inntil forbudet mot jødiske slaktemetoder ble innført i 1930, hadde Den Israelitiske Menighed også sin egen schächter (slakter). I 1939 ble de to menighetene vedtatt slått sammen. Den tyngende gjelden etter synagogebyggingen var nok hovedårsaken til at Den Israelitiske Menighed ikke kunne klare seg alene i det lange løp. På 30-tallet var menigheten nødt til å redusere sitt aktivitetsnivå. Den politiske situasjonen i Europa kan også ha spilt inn; dette var en tid der man kunne kjenne behov av å stå samlet. En av forutsetningene for sammenslåingen var at synagogen i Calmeyergaten fortsatt skulle være i virksomhet. Fra 1939 ble derfor begge synagogene holdt åpne av Det Mosaiske Trossamfund. Sin siste storhetstid hadde synagogen i Calmeyergaten i årene Den ble da brukt som hovedsynagoge i vinterhalvåret, fordi den var enklest å varme opp. Deportasjon Høsten 1942 ble begge synagogene i Oslo stengt av Quisling-regimet i forbindelse med arrestasjonen og deportasjonen av jødene. Til sammen ble 772 jøder deportert fra Norge. Bare 34 av dem overlevde. I alt 19 personer fra 8 familier i Calmeyers gate 15 ble deportert. Den yngste av dem var John Charles Moritz. Han ble drept i Auschwitz 5 år gammel. Synagogen i Calmeyergaten ble tatt i bruk som lagerlokale, og store deler av interiøret ble beslaglagt og forsvant. Synagogen skulle aldri mer bli anvendt til sitt opprinnelige formål. Etter krigen Da jødiske flyktninger til Sverige og de få overlevende fra deportasjonen vendte hjem i 1945, var det verken nok mennesker eller økonomi til å drifte to synagoger. Synagogen i Bergstien var den mest intakte, og den ble igjen menighetens synagoge. Hovedrommet i synagogen i Calmeyergaten ble fra nå av leid ut til ulike formål. Kontorene i bygget fungerte imidlertid som kontorer for Jødisk Sosialnemnd. Nemnda hadde en utvidet virksomhet i årene etter krigen, spesielt i forbindelse med mottaket av displaced persons fra leire i Tyskland (også kalt erstatningsjøder av den norske regjeringen). Etter at sosialnemndas arbeid ble trappet ned, mistet Calmeyers gate 15 etter hvert helt sin tilknytning til jødisk liv i Norge, selv om gården var i DMTs eie helt til 1981, da den ble solgt til privat gårdeier. Bygget har huset både veterinærvirksomhet og fabrikk, kurdisk kultursenter og koranskole. Men nå er den gamle synagogen igjen fylt av jødisk aktivitet, noe som er av stor betydning for Oslo by, landets jøder og ikke minst for at historien til jødene i Norge skal bli fortalt og gjort allment kjent. Synagogebygget som kulturminne Fra januar 2005 har Jødisk Museum i Oslo leid større deler av 1. etasje i den tidligere synagogen. Høsten 2009 fikk museet også tilgang til resten av 1. etasje og hele kjelleren, som inntil da hadde vært lokaler for en saunaklubb. Det har vært svært viktig for museet å finne og bevare originale elementer fra den gamle synagogen som var så sentral i det jødiske livet i førkrigstidens Oslo. Da museet startet restaureringsarbeidet vinteren 2005 var bygget nedslitt og forfallent etter tiår med annen bruk og manglende vedlikehold. Under flere lag maling har vi funnet vakre dekorasjoner fra da synagogen var aktiv. Ved hjelp av blant annet Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) har all original dekor blitt avdekket der det er funnet rester av den. Prøveavdekking og IR-fotografering av resten av lokalene er gjort, uten at flere dekorasjoner er funnet. Framover Det er imidlertid store muligheter for at nyere malingslag skjuler dekorasjoner i det som nå er byggets andre etasje. Denne delen av den gamle synagogen har museet ikke tilgang til på nåværende tidspunkt. Omfattende fargeprøver av bygningens eksteriør er sikret for å muliggjøre tilbakeføring til det opprinnelige uttrykk så snart museets økonomi tillater det. Vi har fått god støtte fra antikvariske myndigheter til avdekkings- og restaureringsarbeidet. Vi har også lagt ned et betydelig arbeid i å finne tilbake gjenstander fra det originale inventaret. Ikke minst har vi lykkes med å oppspore større deler av Toraskapet, lysekroner, benkevanger og elektriske lysestaker, samt deler av rekkverket på damegalleriet. Også religiøse skrifter som rabbineren og kantoren benyttet, er gjenfunnet. Fortsatt mangler likevel mye. Viktigst er kanskje at vi ennå ikke har funnet fotografier av synagogebyggets eksteriør og interiør fra den tid synagogen fortsatt sto i sin fulle prakt og kunne samle flere hundre mennesker på Shabbat og andre store høytidsdager. Litteratur: Mendelsohn, Oscar Jødenes Historie i Norge: bnd. 1. Oslo: Universitetsforlaget Det Mosaiske Trossamfunds historiske arkiv Mats Tangstuen (f. 1975) Cand.phil. i historie fra Universitetet i Bergen, Hovedoppgaven omhandlet jødenes flukt til Sverige under krigen. Har siden 2004 jobbet med opprettelsen av Jødisk Museum i Oslo. Adresse: mats.tangestuen@jodiskmuseumoslo.no 42 RELIGION OG LIVSSYN 2/2012 RELIGION OG LIVSSYN 2/

3 Artikkelforfatteren tar til orde for å bygge seremonirom som ulike religioner og livssyn kan ta i bruk og dele. Om livssynsnøytrale seremonirom Vinjar Tufte Gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn. Slik lyder første setning i nylig revidert gravferdslovs 1, Grunnleggende bestemmelser. Hvordan kan dette etterleves i praksis? Er lovverket rettet inn etter dette? Gravferd: Hva skjer? Hvordan arrangere gravferd? Hvilket seremonilokale? Human-Etisk Forbunds gravferdsbistand Human-Etisk Forbund (HEF) har frivillige gravferdstalere som ved ønske fra pårørende kan bistå med å arrangere Humanistisk gravferd. Gravferdstalerne er kurset og godkjente av forbundet til å virke på forbundets vegne. Gravferdstaleren bistår pårørende med råd og veiledning, programinnhold, minnetale og seremoniledelse. Valg av seremonirom, tid og sted for gravferden, avgjøres som regel ved pårørendes første møte med begravelsesbyrået, før gravferdstaler/seremonileder formidles fra HEF. HEF har gjennom sitt mangeårige arbeid og i Aksjon livssynsnøytrale seremonirom medvirket til mer bevissthet og til gjennomslag både politisk og hos sentrale myndigheter. Det er laget et informasjonshefte Livssynsnøytrale seremonirom et tilbud i din kommune?. Dette ble i 2009 distribuert til politikere og kommunale og sentrale myndigheter, og kan lastes ned fra HEFs nettsider Privat gravferdsarrangement med bistand En gravferd med kiste eller urne er et privat arrangement hvor den/de med gravferdsretten (som regel nær familie/pårørende) er ansvarlige. De foretar alle beslutninger og betaler alle kostnader. Minnestund uten kiste/urne er det fritt for alle å arrangere. Familien eller andre arrangører kan kjøpe tjenester av f.eks et begravelsesbyrå og spørre om eller kjøpe bistand fra andre (f.eks trossamfunn, venner, organisasjoner) for hjelp til arrangementet. Disse kan ha sine premisser for bistand og medvirkning. Kirkelig gravferd har som premiss kirkens liturgi og ritualer. Human-Etisk Forbunds premisser for deltagelse i selve seremonien er at den hviler på et humanistisk verdigrunnlag (Humanistisk gravferd). Det betyr at den finner sted uten religiøse seremoniinnslag (salmer, religiøse sangtekster) eller bruk av regulær kirke. Om de ulike premisser ikke passer for familien/ansvarlig arrangør, kan de selvsagt forme og arrangere det hele i sin private regi i et fritt avtalt lokale. De bestemmer selv om de vil ha en seremoni, en markering eller ingen ting. Avdødes ønsker for seremonien er utgangspunkt for planleggingen, men ifølge gravferdsloven er forpliktelsen her begrenset til nedtegning om kremering er ønsket eller ikke, og hvem som skal ha ens gravferdsrett. Livssynsmessig rettferdighet mangfold? Til tross for ulike livsholdninger (religioner og livssyn) i den norske befolkningen, også tilbake i tid, har det offisielle Norge i alle år bygget kirker til de kristne, uten tilsvarende tilbud til de øvrige innbyggerne. Dette er ennå ikke blitt prøvd mot diskrimineringsloven, men mange har i alle år opplevd dette som diskriminerende. I dag er mangelen på offentlige tilbud om egnede seremonirom for alle blitt tydeligere på grunn av innvandring og større mangfold i befolkningen. Ifølge 21 i Lov om Den norske kirke, kirkeloven, plikter kommunen å bygge ny kirke for menigheten når den gamle er blitt for liten, er falleferdig, er brannskadet, eller når menigheten deler seg i to og den nye menighet ikke har egen kirke. Kirkebygget skal romme 10 % av menighetens medlemmer eller være minst stoler stort. Som supplement til kirkene ble det fra 1920-årene bygget egne gravkapell, i forbindelse med krematorieanlegg eller ved siden av kirkebygget. Gravkapell er gjerne et mindre bygg (ca stoler) og ble bygget i form og innhold som en liten kirke for allmuens bruk. Kapellene er tradisjonelt benyttet ved transport og bisetting (sette bi/til sides) av kisten i påvente av den kirkelige gravferden i hovedkirken. Disse kapellene er imidlertid de mest tilgjengelige og mest benyttede seremonirommene for Humanistisk gravferd til tross for deres religiøse utsmykning. Så kan man spørre seg hvor verdig dette er. Verdighet? Alle ønsker en verdig seremoni for sine avdøde kjære som gjør det mulig for de etterlatte å sitte igjen med en god minnestund. En ikke-religiøs seremoni i et religiøst formet og utsmykket lokale gir mange en opplevelse som kan sammenlignes med for eksempel det en kristen familie kan føle ved å måtte arrangere sin kristne gravferd i et buddhistisk tempel eller muslimsk moské eller i tilsvarende fremmed religions lokale (om det hadde vært mulig). 44 RELIGION OG LIVSSYN 2/2012 RELIGION OG LIVSSYN 2/

4 nettopp å kunne bruke felles livssynsnøytrale seremonibygg og - rom. Her vil alle familier, uavhengig av kultur, religion, livssyn og sosial status og økonomi kunne gjennomføre sine seremonitradisjoner. Religiøs vigsling av seremonirommet er ikke påkrevet Erfaringer fra et privat livssynsnøytralt seremonirom i Trondheim (Svanholm gravferdsbyrå) viser at mer enn 80 % av bruken av dette rommet er knyttet til kristen gravferd med prest. I tillegg benytter familier fra ulike trosretninger lokalet til sine gravferder. Det rapporteres at mange velger å bruke dette seremonirommet nettopp på grunn av dets verdighet og nøytralitet. Utfordring for familien Tradisjonelt ligger alt godt til rette for kirkelig gravferd og bruk av den lokale kirken. Statskirkeapparatet ligger klart med gode løsninger for sine medlemmer. Når en familie ønsker ikke-kirkelig gravferd i tråd med avdødes livsholdning eller livssyn, må de ta sterkere del i og ansvar for gravferden som arrangement. En tung sak for familien er spørsmålet om hvor de skal ha seremonien. Hvilket lokale finnes, er egnet og er stort nok? Alt dette kan være en belastning for personer i sorg. Noen orker ikke å stri med dette og velger kirkelig gravferd med prest og religion allikevel! Dette er en del av forklaringen på at også flere medlemmer i HEF får kirkelig gravferd med prest og kirkens liturgi. Bodin seremonirom i Bodø. Ideelt sett kunne det bli en vinn-vinnløsning for alle dersom kommunen bygger et felles livssynsnøytralt seremonihus, gjerne som et monumentalt og høytidsstemt signalbygg. Med bruk av mobile symboler fra et siderom, for eksempel et alter eller en Buddhastatue, kan dette, i utgangspunktet livssynsnøytrale rommet, brukes fleksibelt for mennesker med ulike livssyn. Seremonirommet kan også brukes av ulike trossamfunn til ulike trosutøvelser som f.eks. gudstjenester, bønnemøter og ulike seremonier som kan være religiøse eller livssynsåpne eller humanistiske, og til både offentlige og private minnemarkeringer. Med et slikt felles livssynsnøytralt seremonibygg kan kommunens behov for verdige seremonirom være dekket. En vinnvinnsak for alle! Slike spørsmål er imidlertid opp til kommunestyrene å beslutte. Alle trossamfunn og foreninger kan selvfølgelig i tillegg besørge egne private lokaler om ønskelig. Ethvert tros- og livssynssamfunn kan ønske seg egne seremonilokaler i hver bygd og by på linje med det som det største evangelisk-lutherske trossamfunnet (Statskirken) har i kraft av alle sine kirker. Slike ønsker ser ikke ut til å bli oppfylt på kort sikt. Representanter for ulike tros- og livssynssamfunn har imidlertid uttrykt vilje til Tilrettelegging fra kommunen Det ville ha vært god hjelp dersom kommunen hadde hatt et eget informasjonshefte med oversikt over kommunale og private lokaler som kunne brukes til ulike seremonier, med informative bilder og beskrivelser, kontaktinformasjon og leiepriser. Mulige lokaler kan være kulturhus, rådhus, forsamlingshus, grendehus, gravkapeller, skoleaulaer og gymsaler, idrettshaller, hotellsaler, bedriftskantiner og møtesaler etc. I en slik prosess vil det kanskje bli tydelig for kommunen at enkelte kapeller med letthet kan justeres fysisk til nøytral utforming og utsmykning. Kanskje kan religiøse symboler enkelt dekkes over med et kunstnerisk utformet teppe med et allment motiv? Kanskje kan informasjon fra kommunen inkludere at den kan bistå praktisk med for eksempel sjauing av 400 stoler i en idrettshall og at det offentlige dekker leiekostnad av privat lokale i likhet med at kirken er gratis for dens medlemmer? Ved en ungdoms eller en kjent persons død kan kanskje eller flere ønske å delta, og idrettshallen vil kanskje være det eneste lokalet som er stort nok, om man ikke ønsker kirkelig gravferd! Om byrået tilbyr seg å ringe kommunen for å sjekke muligheter, ønsker ofte ikke familiene å være slik til bry og velger kirken allikevel Slik tilrettelegging bør være klarlagt på forhånd og byrået bør kunne legge det frem for familien som realistiske alternativer. God praksis fra byrået vil være at de før første samtale med de pårørende kan ringe kommunen/ordfører for klarlegging av kommunens tilbud og bistand. 46 RELIGION OG LIVSSYN 2/2012 RELIGION OG LIVSSYN 2/

5 Minnemarkeringer Offentlige minnemarkeringer i forbindelse med ulykker, tragiske hendelser og katastrofer blir vanligvis arrangert i kirker, med prest, andakt og religiøse handlinger. Norge er med årene blitt et mer tydelig pluralistisk land, og offentlige minnemarkeringer bør derfor inkludere alle og holdes på et livssynsnøytralt sted, for eksempel i et felles seremonibygg (om det ikke finnes annet offentlig og verdig bygg som er stort nok). God takhøyde som gir åpen romfølelse og vinduer som slipper inn lys og solstrimer Lyssetting med tanke på områder i seremonirommet det vil være fokus på Plass til minst 300 flyttbare stoler Talerstol, mikrofon, høyttaleropplegg og musikkanlegg, samt projektor og lerret for eventuelle lysbildevisninger God tilgjengelighet for rullestolbrukere i seremonirom, toaletter, garderober etc. Eventuell religiøs vigsling (velsignelse) av lokalitetene kun med varighet ut møtetiden, dette av hensyn til etterbrukeres ulike tros- eller livssyn. Bygget må kunne brukes for offentlige tjenester som for eksempel borgerlig vigsel Spesielle hensyn og krav som må ivaretas i lokaler som skal brukes til gravferd Flatt gulv og brede dører som gir rom for å bære kister inn og ut Ingen trapper som gjør det vanskelig å bære kister Plass og opplegg for kiste eller urne fremst i lokalet, og plass for kranser og blomster Plass og opplegg for orgel eller piano, samt for musikergruppe med andre instrumenter Heisanordning for symbolsk nedsenking av kiste i gulvet Garderobe og mulighet for fotvask for deltakere, samt for vask og stell av den døde i et tilstøtende rom i henhold til ulike trosretningers praksis Skjermet uteplass for samling før og etter seremonien og i forbindelse med utbæring og bortkjøring av kiste Møllendal krematoriekapell i Bergen. Krav til livssynsnøytrale seremonirom alle kan bruke Et felles seremonibygg eller -rom bør være stilfullt, gjerne lokalsamfunnets storstue som gir opplevelse av høytidelighet og verdighet. Rommet kan brukes til f.eks navnefest, dåp, konfirmasjon, vigsel, gravferd og minnemarkeringer. Nedenfor er en kort oversikt over generelle hensyn som må vektlegges fulgt av spesielle forhold knyttet til gravferd. Livssynsnøytral utforming og utsmykning utvendig og innvendig Tilpasset bruk av flyttbare symboler; for eksempel alter på hjul og livssynssymboler som oppbevares i et lett tilgjengelig rekvisittlager slik at rommet enkelt kan benyttes til flere ulike seremonier eller ulike religiøse møter samme dag Politiske føringer fra storting og regjering Det foreligger ennå ikke lovforpliktelse for kommunene om fysisk eller kostnadsmessig å måtte legge til rette for seremonilokaler som alternativ til kirkene. Kommunens plikt for bygging av kirker gjelder heller ikke for tilsvarende tilbud for andre. Ulikebehandlingen av kommunens innbyggere oppleves diskriminerende, men er ikke prøvd juridisk ennå. Storting og regjering har imidlertid flere politiske vedtak og rundskriv som gir sterke føringer for at kommunene bør legge til rette for livssynsnøytrale seremonilokaler alle kan bruke. Kommunene mottok i 1997 et rundskriv fra Kultur- og kirkedepartementet med beskjed fra Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité om at: Man ser det som viktig at det i kommunene finnes hensiktsmessige seremonirom for ikkekirkelige begravelser og ber Regjeringen sørge for at kommunene legger til rette for dette. Dette var på bakgrunn av at det ikke kunne forventes at hvert trossamfunn skulle bygge sine egne lokale seremonibygg slik staten har bygget alle kirkene. Denne beskjeden fra Stortinget er imidlertid ikke forpliktende for kommunene, men en sterk anmodning. 48 RELIGION OG LIVSSYN 2/2012 RELIGION OG LIVSSYN 2/

6 I kapittel 18 i regjeringens Soria Moria-erklæring fra 2005 og 2009 står det at Regjeringen vil bidra til at det opprettes flere livssynsnøytrale seremonilokaler. Statsråd Trond Giske (Ap) har senere gjentatt dette i flere TV-intervjuer. Flere politiske partier (Ap, SV, Sp) har i sine valgprogram punkter om behov for å opprette livssynsnøytrale seremonirom. I Stortingsmelding nr. 17/2008 (Stat-kirkeforliket mellom alle partiene på Stortinget ) heter det i et eget punkt 6, Livssynsnøytrale seremonilokaler: Det skal igangsettes en utredning med sikte på lovfesting av et kommunalt ansvar for at livssynsnøytrale seremonirom finnes til bruk ved gravferd og ved ekteskapsinngåelse. Utredningen skal blant annet utrede spørsmålet om finansiering. Det betød at det skulle prøves ut om kommunal forpliktelse for seremonirom kunne likestilles med kommunens plikt til bygging av kirker. Resultat er ikke en lovforpliktelse, men i statsbudsjettet 2012 er det avsatt kr 6,5 millioner til arbeid med tilrettelegging for livssynsnøytrale seremonirom og hvor disse midlene kan søkes for prosjekter. Kulturdepartementet har invitert 3 fylker (Akershus, Rogaland, Troms) til å være forsøksfylker. Samarbeid HEF vil i egen regi og i samarbeid med trossamfunn gjennom Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn jobbe videre med tiltak overfor kommunene, sentrale myndigheter og det politiske apparat. Målet er at livssynsnøytrale seremonirom skal bli lovforpliktet og naturlige og likestilte tilbud innen alle kommuner. Dette er en meget god samarbeidssak for tros- og livssynssamfunnene. HEF har et landsdekkende organisasjonsapparat og har vært sterk pådriver for at livssynsnøytrale seremonirom skal være et offentlig ansvar. Eksempel på livssynsnøytrale seremonirom Av offentlige seremonirom og seremonibygg, som er bygd livssynsnøytrale, kan som eksempler nevnes Bodin seremonirom i Bodø, Oddernes kapell i Kristiansand, Oretun kapell i Sandefjord, Alfaset kapell og Østre lille kapell i Oslo og A-hus sykehus kapell. Av offentlige prosjekter hvor religiøse faste symboler er fjernet eller dekket til, kan nevnes Drammen krematoriekapell og Drammen sykehus kapell, Møllendal lille og store krematoriekapell i Bergen. Private nøytrale seremonirom: Dufseth byrå på Lillehammer og Svanholm byrå i Trondheim. Vinjar Tufte (f. 1954) Seniorrådgiver gravferd, Human-Etisk Forbund. Adresse: vinjar.tufte@human.no Antall katolikker i Norge øker. Hvordan møter kirken dette som en materiell, bygningsmessig utfordring? Artikkelforfatteren gir en landsdekkende oppdatering. Katolsk vekst i Norge en oversikt Heidi H. Øyma Den katolske kirke i Norge er inne i en periode med kraftig vekst. Dette medfører et behov for større lokaler både for gudstjenester og menighetsliv. Denne artikkelen gir en oversikt over pågående og forestående kirkeprosjekter, samt noen perspektiver på utviklingen. Den sterke veksten i antall katolikker skyldes i overveiende grad arbeidsinnvandring. Først ute var en bølge arbeidsinnvandrere fra de nye EU-landene etter år 2004 (hovedsakelig polakker og litauere); den siste utviklingen er en bølge av euroflyktninger fra Italia og Spania. Hvor mange som vil være katolikker i Norge om en generasjon, avgjøres i stor grad av hvor stor andel av disse arbeidsinnvandrerne som bestemmer seg for å bli værende i Norge. For euroflyktningenes del, er det for tidlig å si noe om dette, men allerede nå merker vi at en del østeuropeiske arbeidsinnvandrere henter familien sin og belager seg på å bli boende. Erfaring fra andre europeiske land med polsk innvandring viser at en større andel blir boende enn det arbeidsinnvandrerne selv trodde da de kom. Uavhengig av faktoren arbeidsinnvandring, kommer Den katolske kirke i Norge uansett til å vokse noe av rent demografiske årsaker. Den katolske befolkningen i Norge er yngre enn landsgjennomsnittet, ca 43 % er født i 1980 eller senere. Hvor mange som vil praktisere katolsk tro om en generasjon, er avhengig av hvor godt Kirken lykkes i sin trosformidling generelt og hvordan annen- og tredjegenerasjons innvandrere vil forholde seg til foreldrenes tro spesielt. Den statistikken vi opererer med i denne artikkelen, sier noe om registrerte katolikker (per ), ikke om katolsk trospraksis. Økningen i registrerte katolikker er høyere enn økningen i registrert kirkelig aktivitet fordi Den katolske kirke de senere årene har satset effektivt på å få registrert en høyere andel av de katolikker som faktisk befinner seg på norsk jord. (En kvalifisert statistisk gjetning er at det totale antall katolikker i Norge per i dag er minst ) Likevel er det også økning i kirkesøkningen, ikke minst i Oslo, og dette gjør at Kirken blir nødt til å tenke nybygg. 50 RELIGION OG LIVSSYN 2/2012 RELIGION OG LIVSSYN 2/

7 Menigheter De rundt registrerte katolikkene i landet tilhører til sammen 35 menigheter i tre ulike bispedømmer/stift: Oslo katolske bispedømme (Sør-Norge, registrerte katolikker), Trondheim stift (Midt-Norge, registrerte katolikker) og Tromsø stift (Nord-Norge, 4749 registrerte katolikker). Som man skjønner, er dette et ganske lavt antall menigheter. I praksis har Den katolske kirke i Norge kirker i alle større og mellomstore byer (en menighet i hver by, to i Oslo), men ikke i alle småbyer, og ikke på landet. Dette betyr at menighetene dekker til dels store områder og at mange katolikker ikke har mulighet til å reise jevnlig til sin sognekirke. Dette avhjelpes ved at prestene reiser rundt og feirer messer andre steder enn i sognekirken. Det kan være i private hjem eller i kirkebygg/forsamlingslokaler man leier av Den norske kirke, andre kirkesamfunn eller av kommunen eller lignende. Hvis et slikt messested vokser seg stort nok, kan man vurdere å kjøpe egne lokaler eller til og med å starte egen menighet. I Stavanger utvides kirken for å møte menighetsveksten. Behovet for nye kirkebygg kan derfor oppstå på to måter: Enten ved at eksisterende kirke blir overfylt (slik tilfellet er i Oslo og mange andre steder), eller ved at en stabil gruppe katolikker danner grunnlag for en ny menighet (slik tilfellet nå er i Førde). I oversikten nedenfor er oppussings- og oppgraderingsprosjekter ikke tatt med. Katolske kirker de siste 15 år Den siste katolske menighetskirken som ble bygget i Norge, er i Larvik. Kirken ble innviet i oktober Menigheten var utskilt fra Tønsberg allerede i 1993, men hadde holdt til i midlertidige lokaler. I nærliggende Sandefjord overtok Oslo katolske bispedømme den gamle metodistkirken. Sandefjord ble opprettet som egen menighet i juni 2010, utskilt fra Tønsberg. fra Hamar i 2007, kirken kom altså før selvstendig menighetsstatus) og Askim (2003, erstattet provisoriske lokaler, menigheten var opprettet i 1992). Kirken i Arendal ble utvidet i Igangsatte prosjekter For tiden pågår følgende prosjekter: Stavanger: utvidelse av kirke, blir ferdig i sommer. Kristiansand: utvidelse av kirken, påbegynnes i høst. Jessheim: Menigheten ble skilt ut fra Lillestrøm i desember De brukte først en gymsal på en skole, men fikk i fjor vår et midlertidig kirkebygg av 19 moduler som tidligere har vært brukt som klasserom for småskolen. Modulene ble kjøpt fra Gjerdrum kommune av Oslo katolske bispedømme i 2010 med tanke på fremtidige menighetsetableringer, populært kalt kirke på hjul. Bygging av en ekte kirke på Jessheim er planlagt påbegynt om et års tid. Mortensrud: Bygging av ny kirke for en fremtidig menighet på Oslo Øst planarbeider pågår. Trondheim: Det skal bygges ny domkirke. Tegningene ferdigstilles i disse dager. Igangsettingen av prosjektet er avhengig av offentlige tillatelser, blant annet rivningstillatelse for den gamle kirken, som er for liten og dessuten i svært dårlig stand. Mulige fremtidige prosjekter Det største antallet katolikker i Norge bor i Oslo-området. Det er i Oslo presset på eksisterende bygninger er størst. Det er p.t. kun to katolske menigheter i byen, men messer feires flere steder. Nå i mars begynte regelmessig messefeiring i Bretvedt kirke i Groruddalen. Den lånes for messefeiring fra Den norske kirke, som også feirer gudstjeneste der selv. Dette er en god ordning for Den katolske kirke, men på litt lengre sikt er det ønskelig enten å kjøpe et eksisterende bygg i Groruddalen eller å bygge nytt. Det er marked for flere menighetsetableringer i Oslo/Akershus, spørsmålet er hva Kirken vil klare å få til. I Førde jobbes det nå med kjøp av tomt. Førde har p.t. en fastboende katolsk prest, men ligger under St. Paul menighet i Bergen. Et mulig (men p.t. ikke planlagt) scenario på mellomlang sikt er at både St. Paul menighet i Bergen og St. Svithun i Stavanger blir delt (kanskje ved at Sandnes blir egen menighet). Det er også mulig at Porsgrunn menighet, som har en kirke som ikke kan utvides, blir delt ved at Skien skilles ut, men det foreligger p.t. ingen konkrete planer om dette. Heidi H. Øyma (f. 1972) cand. phil., redaktør, St. Olav katolsk kirkeblad. Adresse: heidi.oyma@katolsk.no Eldre kirkeprosjekter er: Mosjøen (1997, bygget kjøpt fra en pinsemenighet, egen menighet kalt Den Hellige Ånds menighet utskilt fra Bodø i 2003). Drammen (1998, erstattet en kirke som var blitt for liten), Kongsvinger (2001, skilt ut som menighet 52 RELIGION OG LIVSSYN 2/2012 RELIGION OG LIVSSYN 2/