Misjonsalliansen en diakonal misjonsorganisasjon Misjonsalliansens prinsippdokument om diakoni

Transkript

1 1 Misjonsalliansen en diakonal misjonsorganisasjon Misjonsalliansens prinsippdokument om diakoni Diakoni en takk, en livsstil og et tegn En betraktning om diakoni i Misjonsalliansen 3 11

2 Innhold Prinsippdokument om diakoni...3 En takk, en livsstil og et tegn...11

3 3 MISJONSALLIANSEN EN DIAKONAL MISJONSORGANISASJON Misjonsalliansens prinsippdokument om diakoni Misjonsalliansen vil med dette dokumentet gi en presentasjon av organisasjonens forståelse av diakoni og hvordan dette kommer til uttrykk i Misjonsalliansens engasjement i de ulike samarbeidslandene. Målgruppen for dokumentet er norske utsendinger, ansatte ved hovedkontoret og medlemmer av hovedstyret og landsrådet. Dokumentet er delt i fire deler. Den første delen er en generell drøfting av hva diakoni er, med vekt på det teologiske grunnlaget. Den andre delen henviser til aktuelle bibelsteder som omhandler diakoni. I den tredje delen fokuserer vi på diakoni i Misjonsalliansen. Her vil vi holde fram det som står om diakoni i våre grunnlagsdokumenter, og vi vil presentere hvordan diakonien kommer til uttrykk i vårt arbeid. Den fjerde og siste delen av dokumentet er en «diakoni-katekisme» med spørsmål og svar om diakoni.

4 HVA ER DIAKONI? Diakoni er et gresk ord, og betyr tjeneste. Uttrykket er hentet fra daglig tale og brukes i Det nye testamente i mange ulike sammenhenger uten at det knyttes til en spesiell form for tjeneste eller oppgave. Ordet brukes både som substantiv (tjener), verb (å tjene) og det brukes om Jesu tjeneste i verden. I Den norske kirkes plan for diakoni av 2007 defineres diakoni slik: «Diakoni er kirkens omsorgstjeneste. Den er evangeliet i handling og uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet.» Teologisk grunnlag Før vi går inn på en nærmere drøfting av diakonien, vil vi kort gjøre rede for noen viktige teologiske momenter som ligger til grunn for forståelsen av diakoni. 1. Kristussentrert Diakonien har sitt sentrum i Jesus; i hans liv, hans eksempel og hans død og oppstandelse. Gud ble menneske i Jesus, og tok bolig i blant oss, i vår verden (Joh 1,14). Jesus gav avkall på sitt eget, da han kom til oss i en tjeners skikkelse (Fil 2,6 8). Det er det som kalles inkarnasjonen Gud ble menneske. I dette viser Gud sin kjærlighet til verden. Han ble en av oss. Diakonien har Jesus som forbilde. I sitt liv og tjeneste viste Jesus omsorg for mennesker han helbredet de syke, hadde omsorg for de fattige, berørte de urene, anerkjente kvinnene, inkluderte de utstøtte og påtalte uretten. Etter sin oppstandelse møtte Jesus disiplene og sa til dem: «Slik Faderen har sendt meg, sender jeg dere.» Som Jesu etterfølgere er vi kalt til å følge hans eksempel i omsorg for mennesker i nød. Med sin død på korset, tok Jesus på seg all verdens synd. Han sonte for all ondskapen og urettferdigheten, og vant seieren over døden og dødskreftene. I dette ligger både grunnlaget for diakonien og motivasjonen for å fortsette kampen for det gode og mot all urett og lidelse. 2. Skapelsesteologi Skapelsen av verden og menneskene var villet av Gud, og han så at det var godt (1. Mos 1,31). I dette ligger en bekreftelse av skaperverket og alt det skapte. I det bibelske verdensbildet har både det fysiske og det åndelige verdi. Dette sto i sterk motsetning til den greske dualismen som skilte mellom den naturlige og den åndelige verden, og hvor det åndelige var det egentlige og det som var noe verdt. Med menneskets opprør mot Gud kom synden inn i verden, og dette fikk konsekvenser for hele skaperverket (1. Mos 3). Syndefallet skapte brudd i menneskets relasjon til Gud, men også i relasjonen til andre mennesker. Ikke bare mennesket, men også resten av skaperverket lever under konsekvensene av syndens inntog i verden (Rom 8,18 23). Med Jesu død og oppstandelse forsonte Gud hele skapelsen med seg selv (Kol 1,19 20). Hele skaperverket var villet av Gud og anerkjent av Gud. Hele skaperverket er rammet av syndefallets konsekvenser, og hele skaperverket er mål for Guds forsoningsverk og gjenopprettelse. I dette ser vi Guds kjærlighet til og omsorg for alt det skapte. Med vår tids miljøutfordring er dette en viktig erkjennelse. Mennesket er gitt et ansvar i forhold til å forvalte skaperverket (1. Mos 1,28). Å verne om miljøet, å kjempe for forsoning og fred, å arbeide for rettferdighet og mot alt som truer livet, er å ta dette forvalteransvaret på alvor Mennesket Alle mennesker er skapt i Guds bilde (1. Mos 1,27) og har en umistelig verdi (Salme 8). Dette gjelder alle mennesker, uavhengig av deres relasjon til Skaperen. Alle mennesker er like mye verd, uansett sosial status, kjønn, etnisitet, hudfarge, tro eller yteevne. Dette er en viktig bekreftelse av vårt likeverd i en verden der ulikhetene råder. Det er hele mennesker som er mål for Guds frelse, ikke bare sjeler. Guds kjærlighet til og omsorg for mennesket omfatter det åndelige så vel som det fysiske og det sosiale. Historien om Sakkeus i Luk 19 illustrerer dette; han ble en del av Guds familie, han gjorde opp for sin synd og betalte tilbake det han hadde tatt for mye, og han ble inkludert i det sosiale fellesskapet. Guds særlige omsorg for de fattige, for enkene, de foreldreløse, innflytterne de marginaliserte og de svakeste går som en rød tråd gjennom Bibelen. Gud elsker alle mennesker like høyt, men i et samfunn der noen marginaliseres og blir urettferdig behandlet, tar han de svakes parti. Åndelig liv og relasjonen til Gud må få konsekvenser (Jes 58). 4. Guds rike Med Jesus har Guds rike kommet nær (Mark 1,16). Guds rike er allerede til stede midt i blant oss, og det er noe vi fortsatt venter på. Vi lever i tiden mellom tidene allerede og ennå ikke. Som kristne er vi allerede født på ny (2. Kor 5,17), vi er tatt inn i hans rike (Kol 1,13). På dette grunnlaget kalles vi til å leve etter Guds rikes verdier her og nå. 1 I det felleskirkelige dokumentet «Lausannepakten», er skapelsesteologien sentral i forhold til begrunnelsen for kristent sosialt ansvar ( 5).

5 5 Både i Det gamle og Det nye Testamentet får vi formidlet visjonen om en ny himmel og en ny jord framtidsvisjonen (Jes 65,17 25; Åp 21,1 5). Visjonen om en ny himmel og en ny jord beskriver både åndelige, sosiale, økonomiske og kulturelle aspekter. For oss som kristne, som allerede her har begynt på det nye «Guds rike»-livet, gir denne visjonen retning og innhold til engasjement og innsats i verden. Allmenn diakoni og spesiell diakoni Slik ordet diakoni er brukt mange steder i Det nye Testamente, handler det om tjeneste i generell betydning. Tjenesten er en grunninnstilling og en livsstil, mer enn aktiviteter og prosjekter. Tjenesten er ikke noe vi kan velge bort, og den gjelder alle (Mika 6,8; Mark 10,42 45). I historien om den barmhjertige samaritan (Luk 10,25 37) utleder Jesus de praktiske konsekvensene av budet om å elske sin neste. Slik sett er det et generelt kall til å tjene og til å elske, og målet for tjenesten og kjærligheten er alle mennesker. I brevet til Korinterne skriver Paulus om kjærligheten som aldri skal ta slutt: Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt (1. Kor 13,4 8). Kjærligheten, uttrykt i tjeneste for vår neste, skal vare inn i evigheten. Diakonien er både et allment kall til tjeneste og en spesiell tjeneste enkelte personer går inn i. Når Den norske kirke i sin definisjon av diakoni fra understreker «tjenesten som i særlig grad er rettet mot mennesker i nød», spisses diakoniforståelsen. Diakoni er arbeid, hjelp og lindring i møte med nød. Diakonien er partisk og kjemper på de svakes side. Bibelens løfte er at det en dag skal settes en grense for all lidelse. Slik sett har diakonien også sin grense. Vi skal gjøre diakoni inntil Jesus kommer igjen! Når vi skal definere diakoni, er det derfor viktig at definisjonen er bred nok til å handle om livsstil mer enn prosjekter, men samtidig spiss nok til å ikke miste sin slagkraft i møte med nød, urett og lidelse. Diakoniens målgruppe Vi har allerede sagt at diakonien i generell forstand retter seg mot alle mennesker. Alle mennesker kan være mål for 2 «Diakoni er kirkens medmenneskelige omsorg og fellesskapsbyggende arbeid og den tjeneste som i særlig grad er rettet mot mennesker i nød.» kristen tjeneste og nestekjærlighet. Guds kjærlighet kjenner ingen grenser, og det gjør heller ikke diakonien. Samtidig retter diakonien seg i særlig grad mot mennesker i nød. Menneskers lidelse kan være av mange slag; sykdom, angst, ensomhet, fattigdom, undertrykkelse, diskriminering, åndelig nød. Diakonien retter seg mot hele mennesket og hele menneskets behov, enten de er åndelige, materielle eller sosiale. I Det nye Testamente, ser vi at vi er gitt et særlig ansvar for dem som er våre søsken i troen (Gal 6,10). Fellesskapet av de troende gir en ny tilhørighet. Dette fellesskapet er et grensesprengende fellesskap (Gal 3,28) hvor en hører sammen i en gjensidig avhengighet. Dette innebærer at rollene som giver og mottaker når som helst kan byttes om. Kroppen og lemmene brukes som illustrasjon på dette fellesskapet (Rom 12,5; 1. Pet 4,10 11). Diakoni kirkens tjeneste I Den norske kirkes definisjon av diakoni er kirken det handlende subjekt. Diakoni er en tjeneste som springer ut av kirkens gudstjenesteliv. Den norske kirke og andre kirkesamfunn har gjerne sin spesielle diakonale tjeneste; institusjoner, prosjekter og programmer for diakoni. I denne sammenhengen vil vi understreke kirken i betydningen «Kristi legeme», fellesskapet av alle troende. Diakonien har Kristus som kilde og forbilde og utføres av enkeltpersoner og institusjoner som har han som forbilde og som deler et kall til å være Jesu Kristi hender og føtter på jorden. Misjon og diakoni Misjon er kirkens sendelse til verden (Mat 28,18 20; Joh 20,21 23). I misjonsteologien bruker en begrepet Missio Dei for å understreke at misjon dypest sett er Guds misjon, som er større og videre enn vår virksomhet. Guds misjon berører alle deler av livet både det åndelige og det sosiale, forholdet til Gud, forholdet mellom mennesker og forholdet til skaperverket. Diakoni er slik sett en del av det store, helhetlige misjonsoppdraget. Diakoni er derfor misjon, og samtidig er misjon mer enn diakoni. Misjonsalliansen opplever at vi har fått et særskilt kall til å drive diakonalt misjonsarbeid. 2. HVA SIER BIBELEN OM DIAKONI? Ordet diakoni i Det nye testamente Tekstene nedenfor er eksempler på hvordan ordet diakon og diakoni i betydningen å tjene, tjener og tjeneste, er brukt i Det nye testamente. Matt 20,26: «Slik er det ikke blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være de andres tjener diákonos.» Matt 20,28: «Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene diakonéå, men for selv å tjene diakonéå og gi sitt liv som løsepenge for mange.»

6 6 Mark15,41: «De hadde fulgt Jesus og tjent diakonéå ham da han var i Galilea. Det stod også mange andre kvinner der, som var kommet opp til Jerusalem sammen med ham.» ha, er at vi deler brødet med den som sulter, sørger for hus til den hjemløse og klær til den nakne og behandler folk med rettferdighet. Luk 12,37: «Lykkelige er de tjenere diakonéå som herren finner våkne når han kommer! Sannelig, jeg sier dere: Han skal spenne beltet om livet, la dem gå til bords og selv gå fram og tjene (diakonéå dem.» Joh 12,26: «Om noen vil tjene diakonéå meg, må han følge meg, og der jeg er, skal også min tjener diakonéå være. Den som tjener diakonéå meg, skal få ære av Faderen.» Apg 1,24 25: «Så bad de: Herre, du som kjenner alles hjerter, vis oss hvem av disse to du har utvalgt til å ha den tjeneste diakonia og det apostelembete som Judas forlot for å gå til sitt sted.» Jes 65,17 25 Det nye Jerusalem Framtidsvisjonen av det nye Jerusalem inneholder sosiale, økonomiske, kulturelle og åndelige aspekter. Teksten omtaler barnedødelighet, omsorg for eldre, bolig, arbeid og fellesskap med både Gud og mennesker. Den diakonale tjenesten tolkes i lys av den framtidsvisjonen som gir retning, motiverer og inspirerer. Matt 20,20 28 Ikke herske, men tjene I Guds rike snus ting på hodet. Den største skal være alles tjener. Tjenesten er en innstilling og en grunnholdning. Den er ikke noe som kan velges bort. Tjenesten er den livsstilen Jesus valgte for sine etterfølgere. Apg 6,3 4: «Brødre, velg nå ut blant dere sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven. Men vi skal vie oss til bønnen og Ordets tjeneste diakonia.» Apg 20,24: «Men for meg er liv eller død ikke verd å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjeneste diakonia jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde.» 1. Kor 12,4 6: «Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er forskjellige tjenester diakonia, men Herren er den samme. Det er forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som virker alt i alle.» 2. Kor 5,18: «Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og gav oss forsoningens tjeneste diakonia.» Matt 25,31 46 Dommen «Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, gjorde dere mot meg.» Å tjene Gud, omsettes i tjeneste for andre mennesker. I de fattige, undertrykte og nødlidende møter vi Gud. Luk 10,25 36 Den barmhjertige samaritan Kjærligheten krysser grenser, den er konkret og oppfinnsom. Samaritanerens omsorg for den overfalte mannen trosset kulturelle og religiøse grenser. Han som selv ble sett ned på, viste kjærlighet. Nestekjærligheten må omsettes i konkret handling. Joh 13,1 17 Jesus vasker disiplenes føtter Jesus gikk inn i tjenerens rolle, og vasket disiplenes føtter. Han bøyde seg ned og gjorde det som ingen mester og herre eller engang en jødisk slave vanligvis gjorde. Jesus gir disiplene og oss et forbilde og et påbud om å følge hans eksempel. 2. Kor 9,1 2: «Egentlig er det vel ikke nødvendig at jeg skriver til dere om tjenesten diakonia for de hellige, for jeg vet at dere er villige. Her i Makedonia roser jeg dere og sier at dere i Akaia har stått klar siden i fjor. Og den iver dere har vist, er blitt en spore for mange.» 1. Pet 4,10 11: «Tjen diakonéå hverandre, hver med den nådegave han har fått, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde. Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener diakonéå, skal tjene diakonéå med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet! Amen.» Sentrale tekster om diakonal tjeneste Jes 58 Den rette fasten Det åndelige livet og relasjonen til Gud må få konsekvenser for relasjonen til andre mennesker. Den fasten Gud vil Jak 2 Rike og fattige og Tro og gjerninger Det må være samsvar mellom ord og handling. Tro som ikke får føtter og hender, er død tro. Kjærligheten gir ikke anledning til å diskriminere eller marginalisere. «Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens herre, og samtidig gjøre forskjell på folk» (Jak 2,1). 3. HVA SIER MISJONSALLIANSEN OM DIAKONI? I denne delen skal vi se nærmere på hva Misjonsalliansen sier om diakoni i sine dokumenter; vedtekter og strategidokument. Vi vil også relatere dette til det arbeidet som gjøres i de ulike samarbeidslandene. Misjonsalliansen som en del av den verdensvide kirke Vi har ovenfor definert diakoni som en del av kirkens tjeneste i verden. Misjonsalliansen er en tverrkirkelig orga

7 7 nisasjon uten noen organisatorisk tilknytning til et enkelt kirkesamfunn. Samtidig ser vi organisasjonen som en del av Guds verdensvide kirke på jorden. Vi deler det helhetlige misjonsoppdraget Gud har gitt sin kirke og opplever et særlig kall til diakonal tjeneste. Diakonien som plattform Diakoni er den samlende plattform for alt arbeid Misjonsalliansen driver både i administrasjon og i gjennomføring av utviklingsprosjektene og kirkesamarbeidet. Alle de ulike aktivitetene og prosjektene springer ut av kallet til en diakonal tjeneste. Diakonien møter mennesker med deres sosiale, materielle og åndelige behov. Diakoniens begrunnelse I Misjonsalliansens strategidokument heter det: Diakoni er ikke først og fremst en aktivitet eller et prosjekt i relasjon til kirke eller misjon, men en livsstil Jesus har valgt for sine etterfølgere og er en integrert del av det å være en Jesu Kristi disippel. Diakoni er dypest sett vårt takkoffer for Guds rike nåde i evangeliet. Det er kristentroens ukuelige forsvar av utstøttes og forkomnes livsrett og verdighet. Ikke minst er det håndfast forkynnelse av håp og fremtid i enhver livssituasjon, en virkelighet som Guds Rike til sist skal bringe helt og fullt. En takk, en livsstil, et tegn slik kan vi summere opp Misjonsalliansens begrunnelse for det diakonale arbeidet. 3 En takk Diakoni er en takk til Gud for det vi har mottatt og det han har gjort for oss. Diakoni er ikke gode gjerninger vi utfører for å gjøre oss fortjent til frelsen og Guds nåde. Den prisen er allerede betalt ved Jesu død på korset i vårt sted. Men diakonien er en naturlig respons i takknemlighet for det nye livet vi har fått. En livsstil Diakoni kan ikke reduseres til aktiviteter eller prosjekt; «det er en livsstil Jesus har valgt for sine etterfølgere.» Denne livsstilen er ikke noe en kan velge bort. Å følge etter Jesus er å følge hans eksempel, gjøre det Jesus gjorde, gå der Jesus gikk og bry seg om det Jesus brydde seg om. Å være Jesu disippel, er å følge han i tjeneste for verden. Et tegn Diakonien har en større horisont i Guds rike. Diakoni er tegnhandlinger som peker framover, utover seg selv. Diakoni er førstegrøden, forsmaken på Guds rike, som allerede er kommet nær. 3 Se dokumentet «Diakoni en takk, en livsstil, et tegn. En betraktning om diakoni i Misjonsalliansen» En dag skal all nød, lidelse og urett ta slutt. Hver gang vi lindrer nød eller kjemper mot urett, viser det at Guds rike allerede er til stede. Samtidig peker handlingen framover mot den dagen da Jesus kommer igjen og Guds rike blir fullkomment synlig i blant oss. Diakoniens egenverdi «Diakonalt arbeid er en del av misjonens helhetsoppdrag, ikke et supplement til forkynnelsen, eller planlagt plogspiss for evangeliet,» står det i Misjonsalliansens strategidokument. Diakonien har sin egenverdi. Det er rett, godt og bibelsk å elske sin neste, bekjempe fattigdom, gjøre godt og kjempe for rettferdighet, uavhengig av om mennesker kommer til tro eller ikke. Denne forståelsen av diakoni er også i tråd med Lausannpaktens paragraf fem om kristent sosialt ansvar. Det handler om troskap i forhold til forvalteransvar og nestekjærlighet. Samtidig har vi et ønske og en bønn om at mennesker også må få et møte med Jesus og med kristen tro gjennom det arbeidet vi gjør. Dette er imidlertid ikke noen betingelse for det diakonale arbeidets verdi. Det skal heller aldri stilles noen religiøse vilkår eller krav til målgruppen om bekjennelse til kristen tro. Hele mennesket I vedtektene 3 står det: «Formålet oppnås gjennom forkynnelse av evangeliet i ord og diakonal tjeneste i erkjennelsen av at omsorg for det hele mennesket er en konsekvens av evangeliet.» Misjonsalliansen fokuserer på hele mennesket på åndelige, materielle og sosiale behov. 4 Derfor har prosjektene våre komponenter innenfor områder som for eksempel vann, helse, utdanning, inntektskapende arbeid, mikrokreditt, ledertrening og diakoniopplæring. Rettferdighet og ikke veldedighet I strategien for utviklingssamarbeid understrekes det at Misjonsalliansen har et rettighetsfokus i sitt arbeid. Grunnleggende menneskerettigheter, barns, kvinners, funksjonshemmedes og urfolks rettigheter ligger til grunn for vårt arbeid. Et rettighetsfokus er også med på å understreke at det diakonale arbeidet handler om rettferdighet og ikke veldedighet. Dette samsvarer også med Bibelens vekt på ikke å gjøre urett mot fattige og svake grupper. På de svakes side Misjonsalliansens målgruppe er fattige, tilsidesatte og diskriminerte grupper i Sør (jfr. Strategidokumentet). Misjonsalliansen vil stå på de fattiges side og skal våge «å tale de fattiges sak, selv om det kan innebære proble 4 Frelsesarmeen uttrykker forholdet mellom disse to sidene av den kristne tjenesten slik: «Frelsesarmeen har helt siden starten sett forkynnelse og sosialt arbeid som to sider av samme sak. Arbeidet vårt er uløselig knyttet til kristen tro og nestekjærlighet, som for oss betyr å vise omsorg for hele mennesket. Vi ser på mennesket som en helhet som har fysiske, psykiske, åndelige og sosiale behov» (Verdiboka).

8 8 mer i forhold til myndighetene». Når man framhever fattige menneskers verdi, vil man i de fleste tilfeller også utfordre makter og myndigheter som utnytter. I flere tilfeller vil det være slik at noen er rike fordi noen er fattige og motsatt. Derfor er Misjonsalliansen slik sett partisk og har sin lojalitet og solidaritet rettet mot svake og sårbare grupper. beskrevet ovenfor, er dette diakonalt arbeid, også om vi ikke får samarbeide med lokale kirker. Misjonsalliansen arbeider med et langsiktig perspektiv. I land der vi møter begrensninger i forhold til kirkesamarbeid, vil det allikevel være et mål for oss at dette skal bli mulig på lang sikt. Vår utfordring er til enhver tid å fylle det handlingsrommet som vi gis. Deltakelse og myndiggjøring Lokalbefolkningens deltakelse, medbestemmelse og ansvar er et grunnleggende prinsipp i Misjonsalliansens arbeid (jfr. Strategidokumentet). Prosjektene skal ta utgangspunkt i lokalbefolkningens uttrykte behov og deres egne prioriteringer. Målgruppen skal selv være reelt ansvarlig for planleggingen og gjennomføringen av prosjektene. En slik tilnærming understreker diakoniens verdier om likeverd og verdighet. Misjonsalliansens rolle er å være en medvandrer som står sammen med de fattige i deres kamp for egen tilværelse. Vi skal ha respekt for deres valg og for deres evne og vilje til å ta ansvar for familiens og lokalsamfunnets utvikling. Derfor er også myndiggjøring et mål for arbeidet som drives. Gjennom prosjektene er det et mål at lokalbefolkningen skal få styrket sin kunnskap og kompetanse i forhold til å kunne hevde egne rettigheter i møte med myndighetene. Diakonale menigheter Misjonsalliansen er ikke menighetsplantende, men har et utstrakt menighetsbyggende arbeid. I de landene hvor Misjonsalliansen har anledning til å samarbeide med lokale menigheter, vil vi ha et særlig fokus på å styrke menighetenes diakonale identitet og engasjement. Dette gjøres gjennom opplæring i diakoni og gjennom å motivere menighetene til å engasjere seg i sitt eget lokalmiljø (jfr. Strategidokumentet). Noen steder vil lokale menigheter være kanal for bistandsprosjektene. Andre steder vil lokale sivilsamfunnsorganisasjoner være en mer naturlig samarbeidspartner i forhold til å representere målgruppa for prosjektet. Der kirker ikke velges som kanal for bistandsarbeidet, vil Misjonsalliansen arbeide aktivt for at menighetene og de kristne involverer seg i de lokale organisasjonene (jfr. Strategidokumentet). Diakoni i lukkede land I enkelte av landene hvor Misjonsalliansen arbeider, møter vi begrensninger fra myndighetenes side i forhold til kirkesamarbeid. Når Misjonsalliansen starter opp arbeid i et land, gjør vi avtaler med myndighetene om rammene for arbeidet som skal drives. Misjonsalliansen skal være en samarbeidspartner til å stole på, som ikke opererer med noen skjult agenda. Vi forholder oss til de reglene som gjelder for vår virksomhet i landet. Samtidig vil vi være tydelige på hvem vi er som organisasjon. Dersom vi innenfor de rammene som gis, får anledning til å drive arbeid blant fattige og marginaliserte grupper slik det er 4. DIAKONIKATEKISME 5 Spørsmål 1: Hva betyr diakoni? Svar: Ordet diakoni er gresk og betyr tjeneste Kommentar: Ordet diakoni forekommer ca. 100 ganger i Det nye testamente, og brukes i vid betydning om en rekke forhold som har med tjeneste å gjøre. Dette gjelder tjeneste for Gud, bordtjeneste og barmhjertighetshandlinger som å gi hjelp til den fattige, sultne, tørste, fengsle de, etc. De første kristne overtok ordet diakon fra sine hellenistiske omgivelser; der det å tjene var nedverdigende. Som en av sofistene uttrykte det: «Hvordan kan et menneske være lykkelig hvis det må tjene noen?» De kristne gav imidlertid ordet et radikalt nytt og positivt innhold. Spørsmål 2: Hva er diakoni? Svar: Diakoni er kristen nestekjærlighet i praksis. Kommentar: Den norske kirke har i 1988 defi nert diakoni som: «Kirkens medmenneskelige omsorg og fellesskapsbyggende arbeid og den tjeneste som i særlig grad er rettet mot men nesker i nød.» Først når nestekjærligheten blir til konkrete handlinger, kan vi snakke om diako ni. Diakoni er nestekjærlige handlinger som er båret fram av troen på Gud som skaper, Kristus som frigjører og Den hellige ånd som inspirator. Men diakoni er forstått noe annerledes i enkelte teologiske retninger. Noen mener at dia koni bare finnes innenfor kirkens definerte dia konitjeneste som menighetsdiakoni (jfr. «spesi ell diakoni», spm. 9). I denne tradisjonen blir dia konien forstått eksklusivt som det diakoner og diakoniarbeidere utfører. Andre mener at diako ni gjøres over alt der mennesker utøver gode gjerninger (jfr. «allmenn diakon i», spm. 9). Dette betyr at all nestekjærlig handling utført av kristne så vel som av alle andre er diakoni. Det blir etter denne forståelsen ingen forskjell på nestekjærlighet og diakoni begrepene blir identiske. Utfordringen for diakonien er menneskets sår bare sider motgang, kriser, lidelser, under trykkelse, fattigdom alle steder der menneske verdet blir krenket. Diakonien synliggjør Guds kjærlighet til men nesker gjennom medmenneskers handlinger. Den praktiske handling kan være hverdagshjelp, helsehjelp, sosial hjelp, soli 5 Utarbeidet av Diakonhjemmet og Kjell Nordstokke 2003

9 9 daritetsarbeid og forebyggende arbeid. Diakoni blir i siste instans en kvalitet ved gjerningen som først og fremst blir bekreftet av dem som opplever den. Spørsmål 3: Hva er forskjellen på nestekjærlighet og diakoni? Svar: Nestekjærlighet kan utøves av alle mennesker uavhengig av tro. Diakoni er den nestekjærlighet i praksis som springer ut av Kristus som forbilde. Kommentar: Nestekjærlighet er å «elske sin neste som seg selv» (Luk 10). Dette er en all menn utfordring til ethvert menneske i hans eller hennes omgang med andre. Også andre religioner, som for eksempel islam og jødedom, har lignende formuleringer. Diakoni har imidler tid Kristus som kilde og forbilde. Kjennetegnene ved dette forbildet kommer særlig til uttrykk i disse tekstene: 1. Lignelsen om den barmhjertige samaritan, der samaritanen viser uselvisk omsorg overfor en fremmed (Luk 10). 2. «Det dere har gjort mot en av disse minste, har dere også gjort mot meg.» Å tjene er «å gi den sultne noe å spise, den tørste noe å drikke, ta imot fremmede, gi den nakne klær, se til den syke og besøke den som er i feng sel» (Matt 25). 3. «Den som vil være stor blant dere skal være alles tjener» (Matt 20). Kristus presenterte seg selv som alles tjener. 4. «Når jeg som er herren og mesteren, har vas ket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter» (Joh. 13). Jesus gir her et for bilde om et tjenende fellesskap. Spørsmål 4: Hva er forskjellen mellom diakoni og forkynnelse? Svar: Forkynnelse er verbal, diakoni er handling. Kommentar: En tro uten gjerninger er en død tro. Forkynnelsen inspirerer diakonien, og diakonien fortolker forkynnelsen over til praktisk handling. Enhver handling inviterer til fortolkning. Diakoni er et handlingsuttrykk for den tro den springer ut av. En handling kan stå ordløs alene, mens den i andre sammenhenger styrkes når handlingen har følge av ord eller symboler som viser hvor den stammer fra. Diakoni har derfor blitt kalt kirkens kroppsspråk. Spørsmål 5: Hva er diakoniens grunnverdier? Svar: Visdom, mot, måtehold, rettferdighet, tro, håp og kjærlighet. Kommentar: Disse klassiske kristne kardinaldyder kjennetegner også diakoniens kvaliteter. Til grunn for Den norske kirkes diakoniforståelse er de to nøkkelverdiene rettferdighet og omsorg spesielt trukket frem. Diakoniens grunnverdier betegner de kvalitative meningskjernene som kan inspirere til diakonal praksis. De utgjør dessuten fortolknings rammene hos dem som opplever diakonale handling er. Formulering av diakoniens grunnverdier er for søk på å spesifisere de kvaliteter og nøkkelbegreper som ligger i Jesu eksempel. Spørsmål 6: Hvem er diakoniens målgruppe? Svar: Diakonien retter seg mot enkelt personer og grupper som lider, er utsatt for overgrep, undertrykkelse eller annen urettferdighet. Kommentar: Vi er alle sårbare og er avhengig av omsorg fra våre medmennesker. Vi trenger derfor alle til tider diakoniens nestekjærlige oppmerksom het. Men noen enkeltpersoner og grupper er mer utsatte enn andre og befinner seg i mer fastlåste situasjoner. Diakonien har et særlig ansvar for fat tige, marginaliserte og utstøtte både i å avdekke urettferdigheten og å gjøre noe med den. Utfor dringen er radikal og understrekes for eksempel av ordet «Elsk deres fiender». Dette er en avspeiling av at Guds kjærlighet omfatter alle og at Jesus i særlig grad identifiserer seg med de som faller utenfor fellesskapet. Spørsmål 7: Hvem gjør diakoni? Svar: Diakoni gjøres av enkeltpersoner og institusjoner som har Kristus som kilde og forbilde. Kommentar: Gud har skapt alle i sitt bilde. Alt godt som gjøres er derfor et uttrykk for Guds kjærlighet uavhengig av hva slags livssyn og tro den perso nen som utfører gjerningen, bekjenner seg til. Diakoni er imidlertid et begrep innenfor den kristne kontekst som betegner nestekjærlighetshandlinger utført med kristenetisk inspirasjon. Diakoni utøves derfor av enkeltpersoner, i menigheten og i institusjoner og organisasjoner med særskilt diakonalt oppdrag. Spørsmål 8: Må man være kristen for å gjøre diakoni? Svar: Alle medarbeidere i en diakonal virk somhet kan medvirke til diakoni, uav hengig av personlig tro og livssyn. Kommentar: Innenfor en diakonal institusjon vil en medarbeider med et annet livssyn eller religion enn den kristne også medvirke til diakoni, når hans eller hennes handlinger går inn i institusjonens virkeliggjøring av sitt oppdrag. Som medarbeider i en organisasjon som har fått et diakonalt mandat, er man med i en kollektiv utførelse av dia koniens oppdrag. Den enkeltes personlige sinnelag eller trosretning er ikke avgjørende for innsatsens diakonale status. Skal organisasjonens eller institusjonens virksomhet være diakonalt preget, må fraværet av personlig tro hos den enkelte være unntaket. Diakoni skjer i møte mellom mennesker og handler også om overføringer av verdier. Derfor er den enkeltes tro så viktig.

10 10 Av det som ovenfor er sagt, følger også at en ikke-kristen medarbeider i en sekulær virksomhet kan utøve nestekjærlighet, men ikke diakoni. Det avgjørende her er altså ikke den enkeltes livssyn, men den kollektive og organi satoriske sammenheng innsatsen foregår i. Spørsmål 9: Hvor finner man diakonien? Svar: Diakoni kommer til uttrykk både i hverdagssituasjoner som allmenn kris ten nestekjærlighet og som en spesi ell tjeneste innenfor kirken i form av solidaritetsarbeid, omsorgsarbeid, etc. Kommentar: Ordet diakoni brukes i dag i to betyd ninger. For det ene snakker man om «allmenn dia koni» og for det andre om «spesiell diakoni». a) Hva er allmenn diakoni? Allmenn diakoni er kristen nestekjærlighet i praksis. Om en handling er diakonal avgjøres ikke alene av den handlende person, men erfa res og benevnes av den andre. b) Hva er spesiell diakoni? Kirken har utviklet en egen tjeneste for å utøve diakoni. Denne tjenesten utføres av diakoner og diakoniarbeidere i menigheter og diakonale institusjoner. Begrepet «diakon» brukes om den som er vigslet til en kirkelig diakontjeneste. Dia koner omtales allerede i NT, og diakonembetet eller diakontjenesten hører med i kirken fra dens første tid. Begrepet «diakonat» brukes om det diakoniarbeid som foregår i en menighet. Dette er et uttrykk for det samlede diakonale arbeidet som diakoner og frivillige gjør i en menighet. Spørsmål 10: Hva er diakoniens utfordring i dag? Svar: Å lese fortellingen om den barm hjertige samaritan, oversette den til vår tid og gjøre oversettelsens bud skap til praktisk handling. Kommentar: Diakoniens utfordring er alltid i foran dring og må til enhver tid nytolkes og formuleres. Når utfordringen er formulert, består oppgaven videre i å handle i tråd med diakoniens grunnverdi er. I dag står diakonien overfor utfordringer som økende fattigdom, ensomhet, urettferdig fordeling av goder og utstøting fra og oppløsning av fellesskap og solidaritet. Diakoniens utfordring er å bevare og insistere på tjenerperspektivet i en kompleks samtid.

11 11 DIAKONI EN TAKK, EN LIVSSTIL OG ET TEGN En betraktning om diakoni i Misjonsalliansen INNLEDNING I Misjonsalliansens strategidokument finner vi et avsnitt om Misjonsalliansens diakonale identitet. Denne betraktningen har til hensikt å utdype hvordan den diakonale identiteten forstås. Vi håper at dette dokumentet kan gi inspirasjon i det diakonale arbeidet. I første rekke er skrivet beregnet på Misjonsalliansens egne medarbeidere. Men om det også skulle inspirere andre til diakonal forståelse og innsats, ville det glede oss stort. Målet er oppnådd dersom leseren kan si: Nå har jeg forstått mer av hva diakoni er: En takk, en livsstil og et tegn.

12 12 Kort begrepsavklaring omkring det å tjene. Diakoni er et nytestamentlig uttrykk som betyr tjeneste eller «å tjene». For menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene (dia ), men for selv å tjene (dia ) og gi sitt liv som løsepenge for mange» (Mark 10,45). «Slik er det ikke blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være de andres tjener» (Matt 20,26). «Tjen (dia ) hverandre, hver med den nådegave han har fått, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde. Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener (dia ), skal tjene (dia ) med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet! Amen» (1. Pet 4,10 11). «De hadde fulgt Jesus og tjent (dia ) ham da han var i Galilea. Det stod også mange andre kvinner der, som var kommet opp til Jerusalem sammen med ham» (Mark 15,41). Diakonibegrepet brukes over 100 ganger i NT. De nevnte eksemplene viser at begrepet brukes både som substantiv (en som tjener), som verb (å tjene), det brukes som Jesu tjeneste i verden, og om tjenesten mennesker imellom. Begrepet var ikke ukjent i den urkirkelige samtid og i de omkringliggende kulturer, men da gjerne i en nedsettende betydning. En av sofistene (gresk, filosofisk retning) uttrykte det slik: «Hvordan kan et menneske være lykkelig hvis det må tjene noen?» De kristne ga uttrykket et helt annet radikalt og positivt innhold. Uttrykket diakoni er ikke uten videre kjent i de landene hvor Misjonsalliansen arbeider. Slekten har tradisjonelt vært den arena hvor man både kan forvente og gi hjelp. Diakonibegrepet sprenger disse rammene. Det nye fellesskapet som urkirken representerte, sprengte de vanlige skillelinjene (Gal 3,28). Kirken ble et nytt, inkluderende og forpliktende fellesskap, gjerne med den gamle slektsforpliktelsen som mønster. Men de første kristnes omsorg var ikke bare intern, den rettet seg også mot mennesker utenfor fellesskapet som trengte det. Fortsatt i dag er det et kjennetegn ved diakonien at den strekker seg utover til mennesker i nød. TREKANTEN: EN TAKK, EN LIVSSTIL OG ET TEGN For å utdype hva diakoni er, vil vi ta utgangspunkt i en figur og de tre ordene; en takk, en livsstil og et tegn. Ord og uttrykk kan være vanskelige å fatte. En figur kan derimot hjelpe oss til å se sannheter i et annet perspektiv. EN TAKK: Forsonet med Gud og troens respons Vi starter med linjen til venstre i trekanten. Pilen fra «Gud» til «jeg» uttrykker Guds kjærlighet til menneskene og hans forsoningsverk gjennom Jesu død på korset. Pilen fra «jeg» til «Gud» uttrykker menneskets gjensvar og respons. Da Jesus sto fram, utfordret han samtidens menneskesyn. I møte med svake og utstøtte menneskegrupper formidlet han verdighet og respekt. I evangeliene leser vi for eksempel om hvordan Jesus møtte spedalske og blinde. Der samtiden regnet med at det måtte foreligge et årsaksforhold til denne lidelsen, en synd som var begått, møtte Jesus dem med aksept. Videre er vi vitne til et helt nytt og radikalt forhold til kvinner (samtiden ga ikke engang kvinner vitnerett i rettssaker). Vissheten om å være skapt i Guds bilde og akseptert av Kristus bekrefter menneskets identitet og verdi. Selvforståelsen knyttes til begrepet «være» mer enn til begrepet «gjøre». Mennesket trenger ikke lenger å kjempe for å bli akseptert og kan i stedet rette energien utover mot andre mennesker som trenger omsorg. Med andre ord; diakoniens utgangspunkt ligger i at vi selv har møtt kjærlighet og nåde hos Gud. Diakonien er ikke et forsøk på å betale for Guds nåde, men et uttrykk for takknemlighet for det nye livet vi har fått ved Jesu død på korset. Guds kjærlighet uttrykt i at han lot sin egen sønn dø i vårt sted, imøteser en respons og en konsekvens. Konsekvensen heter diakoni, og responsen heter tro. Tro er vanskelig å definere. Teksten fra 2. Mos 12 gir oss et bilde av hva tro er. Teksten beskriver den siste natten israelittene er i fangenskap. Det må ha vært en spesiell natt for israelittene i Gosen. Beskjed om usyret brød, oppbrettede kjortler og blod på dørstolpene og dørbjelken. Skal tro hva de har følt? Det er grunn til å tro at hele det menneskelige mangfold har kommet til syne etter hvert som de har hørt skrikene fra andre siden av byen der den straffende engelen fór frem. Noen må ha gjemt seg i en krok og sagt til seg selv at dersom dette går vel, da går alle ting vel. Andre har stått begeistret ved utgangen og bare ventet til morgenen og den begynnende ørkenvandring, mens noen helt sikkert må ha stått midt på gulvet med skulende blikk opp mot blodet på dørstolpene og dørbjelken. Felles for dem er at de er i troens rom. Guds straffende engel farer forbi de små hus med blod påstrøket og vi vet at dette er et bilde på den nye pakt med Kristi blod malt på vårt livs hus. Diakonien har med dette en viktig oppgave i å formidle troens hvile samtidig som man skal forstå menneskers uro.

13 13 Gud Aksept TAKK Tro Håp TEGN Identifikasjon Jeg Dele LIVSSTIL Dele Medmenneske Trekanten EN TAKK, EN LIVSSTIL OG ET TEGN

14 14 Man aner konturene av en diakonal oppgave med front mot den herlighetsteologi som lett blander lykke og helsebegreper inn i troslivet og dermed mer eller mindre uforvarende gjør troen til en prestasjonssak. EN LIVSSTIL: Å dele av sitt liv med hverandre Diakoni synliggjør radikaliteten i Jakob 2,1: «Mine brødre! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk.» Vi har nå kommet til grunnlinjen på figuren der begge relasjoner handler om å dele. Det er kjærlighetens språk. Realiteten i nevnte vers er at grunnlinjen må være helt horisontal. Diakoni innebærer ikke at det er en som har «fått livet til» som hjelper en annen som «ikke har fått det til». De to figurene på grunnlinjen kan når som helst bytte plass. Diakoni er å gå et stykke vei sammen i livet. Diakonien har et forbilde: «Vis det samme sinnelag som Jesus Kristus!» (Fil 2,5). Det mest illustrerende eksempel fra evangelietekstene er beretningen om Jesus som vasker disiplenes føtter (Joh 13). I vår tid er det vanskelig å forestille seg radikaliteten i denne handlingen. Å vaske føttene var en oppgave som selv ikke jødiske slaver skulle ta seg av, bare slaver tilhørende andre folkeslag. Jesus velger tjenerens vei og blir et forbilde. Dette betyr også at det er en diakonal oppgave å hjelpe den fattige i vid betydning til å gjenvinne selvrespekt. Fattigdom er i seg selv en krenkelse. Dostojevskij forteller for eksempel i «Fattige folk» om hvordan fattigdom og manglende selvrespekt gjensidig forsterker hverandre. Å dele sitt liv med hverandre innebærer også å hjelpe hverandre til selvaktelse. På denne bakgrunn blir det riktig å si at ingen dypest sett er objekter for vår diakonale virksomhet. De er med-subjekter. Diakonien er her stadig utsatt for utfordringer: Grunnlinjen kan helle oppover, og den kan helle nedover. Begge deler blir like galt. Heller den oppover, fra venstre mot høyre, handler det om et redusert egenverd. Heller den nedover, fra venstre mot høyre, handler det om at man nedvurderer sitt medmenneske. Pedro Gonzales hadde drukket seg snydens full i fortvilelse over at sønnen var død i en arbeidsulykke. Menigheten til Pedro kunne vanskelig akseptere en slik omgang med alkohol, og han ble utstøtt. Misjonsalliansen vil gjennom sitt diakonale engasjement motvirke slike holdninger. Dersom Guds kjærlighet bor i menneskers hjerter, så vil den kjærlige innsikt prege deres innsikt og atferd. Det er på denne måten diakonien skal være motkultur. En motkultur til den sterkes rett, en motkultur til alle ordene som ikke kommer ned på jorden. At Gud ble menneske (inkarnasjonen) innebærer et forbilde. Verdenslitteraturen kjenner mange eksempler på at kjærlighet kan omskape menneskers liv. «De elendige» av Victor Hugo er et slikt eksempel. Straffangen Jean Valjean har endelig sluppet ut av fengslet etter mange års innesperring. Trøtt og sliten banker han en kveld på døren hos biskopen av Digne. Biskopen byr på mat og seng. Etter å ha sovet noen timer, våkner det skrøpelige jeg til live hos Jean Valjean. Han stjeler biskopens sølvtøy og stikker av. Det varer imidlertid ikke lenge før politiet griper fatt i ham, sleper ham med seg og presenterer ham sammen med tyvgodset på biskopens trapp. Det er biskopens ene setning som snur opp ned på Jean Valjeans liv: «Han har ikke tatt noe. Det var en gave.» Resten av boken handler for en stor del om hvordan dette radikale kjærlighetsmøte blir omsatt i praksis. Som en diakonal misjonsorganisasjon har vi viktige ting å lære av den første kristne kirke. De må nettopp ha forstått dette med identifikasjon. Av Ignatius brev til smyrnerne ser vi hvordan diakonene formanes til å holde fast ved de oppgaver de er kalt til: «Må aldri rang få gjøre noen oppblåst, for hovedsaken er tro og kjærlighet intet finere finnes. Men se på dem som har en annen oppfatning om den Jesu Kristi nåde som er kommet til oss se hvor motstridige de er mot Guds vilje. Det ligger dem ikke varmt på hjerte å holde kjærlighetsmåltider, ta seg av enken, den farløse, en elendig, en fengslet eller en nettopp løslatt (slave), en sultende eller tørstende.» Den gode livsstil kommer frem i brevet til Diognet cirka. år 140: «De kristne atskiller seg verken ved bosted, språk eller sedvaner fra andre mennesker [ ] De bor i sine fødebyer men som fremmede [ ] Hvert sted i det fremmede er deres fedreland, og deres fedreland er for dem et utland. Som alle andre gifter de seg og får barn, men de setter ikke sine barn ut. De har felles bord, men ikke felles seng. De bor på jorden, men har sitt borgerskap i himmelen. De elsker alle, og alle forfølger dem [ ] De gjør godt, og de dødsdømmes.» «Og dersom det er en fattig eller trengende imellom dem og de ikke har noe tilovers så faster de to tre dager, slik at de kan dekke den trengendes behov for ernæring» (Aristides-apologien 15).

15 15 og til sist: «De elsker hverandre. De ser ikke ned på enkene. De befrir foreldreløse barn fra dem som mishandler dem. Den som har, gir til den som ikke har uten å nøle. Når de møter den fremmede, tar de ham med hjem og gleder seg over ham som over en virkelig bror. Og når en av deres fattige går bort fra denne verden, sørger en av dem som ser det, etter evne for hans begravelse. Og hører de at en av deres folk er blitt fengslet eller lider trengsel for Kristi navns skyld, så sørger alle for hans behov, og befrir ham om mulig» (Kap.15). Diskurs: Diakoni som politikk Misjonsalliansen driver ikke partipolitikk, men diakoni er like fullt politisk. Når man framhever fattige menneskers verdi, vil man i de fleste tilfeller også utfordre makter og myndigheter som utnytter. I flere tilfeller vil det være slik at noen er rike fordi noen er fattige og motsatt. Internasjonal diakoni snakker om rettferdige ordninger og om myndiggjøring. Et godt eksempel på myndiggjøring er det som skjer når fattige mennesker får lån gjennom mikrokredittprosjekter. Mange besøkende til Misjonsalliansens mikrokredittprosjekter vil undre seg over at man tar pant i skrøpelige gjenstander som fattige mennesker besitter. Bør man virkelig ta pant i et sort-hvitt tv, et utslitt kjøleskap eller sågar rammene til bildene på veggen? Ved nærmere ettertanke viser det seg imidlertid at dette er et uttrykk for «verdiggjøring». Det styrker selvfølelsen å kunne stille opp med pant for å få et lån på 200 dollar til en ovn til å brenne keramikk. Styrket selvfølelse vil så i neste omgang gi næring til selvhevdelse mot århundrers undertrykkelse. I likhet med de gammeltestamentlige profeter kan heller ikke Misjonsalliansens diakonale engasjement stilltiende godta urettferdighet. Det er imidlertid et spørsmål til overveielse hvordan dette skal komme til uttrykk. Det er ikke sikkert at et voldsomt opprør vil ha gode langtidsvirkninger. Visdommen og kjærligheten er langsiktig. Det skal imidlertid ikke være tvil om holdningen når man hjelper den fattige til sin rett. Diakonien står på de svake og undertryktes side. Når man snakker om fattigdom, så bør man også snakke om rikdom. En diakonal holdning er selvransakende. Medvandring gir både tillatelse og oppfordring til at den fattige skal kunne betrakte livet til den medvandrende. Om vi først skal ta på alvor at relasjonene på den diakonale grunnlinje kan gå i begge retninger, så kan det nettopp være at det fattige menneske på den andre siden ikke bare gir oss del i andre ikke-materielle verdier, men også gir oss svært nyttige korreksjoner vedrørende egen livsførsel. I så tilfelle blir diakoni ubehagelig nyttig for oss selv. ET TEGN: Guds rike er kommet nær i Jesus Med Jesus kom fremtiden. Det betyr at Guds rike allerede er til stede. Guds rike er i vekst, og det vil en dag bli synlig i all sin fullkommenhet. Linjen til høyre i trekanten uttrykker håpets dimensjon. En av de store diakonale tekstene er historien om dommen i Matt 25, der menneskeheten står oppstilt til venstre og til høyre. Til dem på den høyre siden blir det sagt: «Jeg var sulten og dere ga meg mat, tørst og dere ga meg drikke.» Disse blir tydelig overrasket over dette og vender spørsmålet tilbake: «Når så vi deg sulten eller tørst?» Svaret er ganske revolusjonerende: «Hva dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg.» Gud har altså identifisert seg med oss mennesker og med våre medmennesker; satt seg i deres sted. En diakonal holdning og handling har derfor ikke bare medmennesket som adresse, men Gud selv. Gud ble menneske. For diakonien er det en utfordring å ta alt det menneskelige på alvor. De urkirkelige tekster tordner mot gnostiske løsningsforsøk som splitter mennesket opp i deler, der ånd og sjel hører til de edlere deler av mennesket, mens kroppen er noe annenrangs som sjelen og ånden av uheldige årsaker har tatt bolig i. Som Gud ikledde seg kropp og menneskelighet, skal også diakonien gjøre det. Jesus gråt foran Lasarus grav, selv om han umiddelbart etterpå kom til å vekke ham opp fra de døde. Det første er en radikal identifikasjon med det menneskelige og de menneskelige følelser, mens det andre er tegnhandlingen som peker ut over seg selv. Det er i denne forbindelsen alle «hvorfor-spørsmålene» dukker opp. Hvem har ikke stilt alle de grunnleggende spørsmålene om lidelsens problem? Ikke bare ut fra en teoretisk betraktningsmåte, men ut fra en smertelig erfart livssituasjon. Vi tror at diakonien kan bringe håp. Det kan tenkes at håpet sprenger dette livsløp og at håpet først vil virkeliggjøres i fullkommenheten. Den diakonale tjenesten peker utover seg selv, den er tegnhandlinger som vitner om det riket som en gang skal komme i sin fullkommenhet, der all nød og urettferdighet skal nå sin grense. 1. Kor 13 sier at de profetiske gaver skal ta slutt, tunger skal tie og kunnskapen skal ta slutt. Men kjærligheten faller aldri bort. Kjærligheten fortsetter inn i evigheten. Misjonsalliansen tror at denne kjærligheten uttrykkes gjennom diakoni. Kjærligheten må nemlig ha et nedslagsfelt. Den må vise seg i noe. Den kan ikke bare forholde seg til ord og teorier. Den svenske teologen Gustaf Wingren skriver i sin bok «Människa och kristen» om hvordan fullkommenheten ikke kommer til å innebære at menneskene har utviklet seg til engler. Vi er aldri kalt til å være engler, men mennesker, sier han. «Da endelig skal vi få leve det menneskelige liv fullt ut slik vi var tiltenkt å leve dette liv.» Vi tror at dette liv i fullkommenheten og som mennesker slik vi var tiltenkt å leve det menneskelige liv har kjærligheten som grunntema. Det er dette liv vi nå øver på. Utfordringen er med andre ord ikke bare lindrende, men

16 16 forebyggende og etablering av gode strukturer. Det er all grunn til å tro at det er rent vann i himmelen. Diakonien kan begynne å tilrettelegge det nå. OPPSUMMERING Vi har gjennom dette notatet forsøkt å presentere Misjonsalliansens forståelse av diakoni. Dette kommer til uttrykk gjennom ordene en takk, en livsstil og et tegn. Jesus Kristus er diakoniens fødested Vi elsker fordi han elsket oss først Jesus Kristus er diakoniens forbilde «Vis det samme sinnelag som Jesus Kristus» Jesus Kristus har på radikalt vis identifisert seg med vårt medmenneske «Hva dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg» Diakonien har sitt utgangspunkt i Kirken, i det kristne fellesskapet. Dette innebærer at diakoni ikke er for spesielt interesserte, men en konsekvens av det å høre Jesus Kristus til. Den diakonale livsstil er en gjensidig kjærlighetshandling. Underveis mot fullkommenheten er diakonien særlig opptatt av de fattige, i vid betydning. Disse er ikke passive mottakere, men har også selv sine bidrag i denne utveksling av kjærlighet. I prinsippet kan «giver» og «mottaker» når som helst bytte plass. Med Jesus kom fremtiden. Det betyr at Guds rike er her i sin start, er i vekst og vil en dag være identisk med fullkommenheten. I evigheten er det kjærligheten som skal råde. Kjærlighet er diakoniens språk. Det betyr at diakoni er tegnhandling som peker ut over seg selv. Diakoni er å øve seg på Guds rikes livsstil. Adresse Pb 6863 St. Olavs plass, 0130 Oslo tlf E-post info@misjonsalliansen.no