KOMPENDIE TEGN OG SYMPTOM

Transkript

1 KOMPENDIE TEGN OG SYMPTOM

2 FORORD Det er en rekke tegn og symptomer som kan registreres hos personer som er påvirket av narkotika eller andre rusmidler. Kjennskap til slike tegn og symptomer kan være til stor hjelp for mange yrkesgrupper, ikke minst politiet. Arbeidsteknikken Tegn og Symptom brukes i ulike sammenhenger. Det kan være for å ivareta egen eller publikums sikkerhet eller i forbindelse med forebyggende arbeid. Teknikken brukes også i etterforskning og i trafikkovervåkning og kontroll. Arbeidsteknikken ble ikke innført for å kunne pågripe flere. Hensikten var å sette sammen en rekke tester på en slik måte at risikoen for å gjøre feil ble redusert. Å bli beskylt for misbruk av rusmidler er en belastning, og de som benytter arbeidsteknikken bør forstå betydningen av å bruke kunnskap, hjelpemidler og tester på korrekt måte før det trekkes en konklusjon. Testene som inngår i arbeidsteknikken må brukes med forsiktighet og ikke tas ut av sammenhengen de er ment å bli brukt i. Det er for eksempel en del sykdomstilstander som lett kan forveksles med rusmiddelpåvirkning. Like viktig som kunnskapen om stoffer, inntaksmåter, virketid, tegn og symptom er det juridiske hjemmelsgrunnlaget for bruk av arbeidsteknikken. Dette kompendiet vil belyse dette. Nedenfor har jeg satt sammen en modell til bruk når arbeidsteknikken tegn og symptom benyttes. Kompendiet vil gi en grundig forståelse av elementene i denne.

3 Kunnskap om narkotika Utgangspunktet for å kunne bruke av teknikken er tilstrekkelig kunnskap om narkotika. Hjemmel 1. Str.pl. 195 jfr. 198 Skjellig grunn: Sannsynlighetsovervekt, mer enn 50 % sannsynlig. 2. Vegtrafikkloven 22a. 2. ledd Grunn til å tro: Mindre mistanke enn skjellig. Skjellig grunn eller grunn til å tro krever objektiv begrunnelse som skal skrives i anmeldelsen eller i en logg. Rettigheter og inkriminering 1. Siktede skal gjøres kjent med sine rettigheter på et tidspunkt der dette er naturlig og i alle fall før hjelpemidlene pupillometer og lommelykt tas i bruk. 2. Ikke inkriminer siktede. Lesingen skal foregå slik at ingen kan ta bilde eller film av lesingen. 3. Husk forandringen i vegtrafikkloven. Null-toleranse for 20 narkotiske stoffer gjeldende fra Leseøvelsene Gjennomfør alle leseøvelsene nøye og noter resultatet. Noter også alle andre indikasjoner som observeres for eksempel kjeve, fingre, røde øyne, voksende pupill i direkte lys. Du leser og din samarbeidspartner skriver. Eliminasjon Bruk merkepenn. Før inn resultatet i skjema. Eliminer deg frem til et resultat. Forklar din konklusjon for siktede ved hjelp av skjemaet. Bruk av merkepenn gjør at både du og siktede lettere seg hva resultatet av arbeidsteknikken ble. Resultat Positivt resultat. Siktede innrømmer. o Anmeldelse for bruk: Forelegg. Om forelegg ikke kan ilegges før dimittering, bør urin sikres og sendes inn. Urinprøve tas etter Str.pl Husk at beslutning om urinprøve alltid fattes av retten/påtalemyndigheten. Samtykke til urinprøve kan ikke frita oss fra behovet for beslutning fra påtalemyndigheten. (Jfr. Riksadvokatens svar bl.a. til Oslo politidistrikt av ). Samtykke kan aldri gis fritt når politiet spør. o Anmeldelse for kjøring: Bevis alkometer og/eller utvidet prøve. Positivt resultat. Siktede nekter. o Anmeldelse for bruk: Urinprøve. o Anmeldelse for kjøring: Bevis alkometer og/eller utvidet prøve.

4 Negativt resultat o Resultatet føres i en hensiktsmessig logg. Noter ned grunn for mistanke (hjemmel, denne etterspørres) og resultatet av lesingen. Det er ikke nødvendig å skrive negativ anmeldelse. Er du i tvil om vedkommende er syk, skal lege alltid kontaktes! Oslo 16. mars 2013 Ole Vidar Øiseth Fagansvarlig Tegn og symptom Politihøgskolen

5 Innholdsfortegnelse Kapitler 1: Riksadvokaten: «Tegn og symptomer på narkotikamisbruk og andre rusmidler» - vurdering av hjemmelsgrunnlag...1 2: Straffeprosesslovens 195, 198, 157 samt Straffelovens : Samtykkebegrepet i Straffeprosesslovens : Siktedes rettigheter etter Straffeprosesslovens 232 og påtaleinstruksens 8-1, 8-4 og : Riksadvokatens svar til Oslo politidistrikt av : Politihøgskolens retningslinje om opplæring og veiledning i metoden Tegn og symptomer - de rettslige rammer for bruken : FNs tre narkotikakonvensjoner : Legemiddelloven (Lov om legemidler m.v.) : Narkotikaforskrift og narkotikaliste : Oppdatering av narkotikalisten og kriterier for oppføring : Vegtrafikkloven med forandringer : Anmeldelser : Bruk av hurtigtest : Politiarresten : Vegtrafikklovens : Nøkkelpunkter for stoffgrupper : Regelverk for narkotikabeslag

6 1 Riksadvokaten: «Tegn og symptomer på narkotikamisbruk og andre rusmidler» - vurdering av hjemmelsgrunnlag Utviklingen av arbeidsteknikken «tegn og symptom på misbruk av narkotika eller andre rusmidler» for norske forhold ble påbegynt i Det ble nedsatt en arbeidsgruppe koordinert av Politihøgskolen, der bruken i praksis ble utprøvd av ansatte ved Oslo politidistrikts uro-patrulje. Da første utgave av læreboken «Tegn og symptom på misbruk av narkotika eller andre rusmidler» var ferdig og en pilotutdanning var gjennomført, ble boken samt utviklet læremateriale sendt til Riksadvokaten for uttalelse. Svaret fra Riksadvokaten av dannet «hjemmelsgrunnlaget» for bruken av arbeidsteknikken etter Svaret er et sentralt dokument for å forstå tankene bak hjemmelsgrunnlaget og resten av dokumentene i dette kompendiet. 1

7 2

8 3

9 4

10 5

11 6

12 2 Straffeprosesslovens 195, 198, 157 samt Straffelovens 162 Riksadvokaten, vurdering av hjemmelsgrunnlag, ,pkt. 7, 3 avsnitt Hjemmelsgrunn for bruk av arbeidsteknikken for å avdekke en straffbar handling (bruk av narkotika, legemiddellovens 24, jfr. 31) finner vi i Straffeprosesslovens 195, jfr Ordlyden i S.pl. 195 og 198 finner du på de neste sidene i kompendiet. Legemiddelloven finner du i sin helhet lenger bak i kompendiet. Husk at Vegtrafikkloven ble forandret Arbeidsteknikken tegn og symptom fikk da eget hjemmelsgrunnlag i Vegtrafikklovens 22a, 2, ledd. Vegtrafikkloven og forandringene i denne finner du i sin helhet lenger bak i kompendiet. Skal det gjennomføres kroppslig undersøkelse, Straffeprosesslovens 157, er det viktig å huske hva Riksadvokaten har uttalt om samtykke (se neste kapittel i kompendiet). Husk at beslutning om urinprøve i brukersaker alltid fattes av rett/påtalemyndighet. Ordlyden i 157 finner du på 3. side i dette kapittelet. Straffelovens 162 er også vedlagt. 7

13 195 Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, kan det foretas ransaking av hans person dersom det er grunn til å anta at det kan føre til oppdagelse av bevis eller av ting som kan beslaglegges eller som det kan tas heftelse i. Av andre enn mistenkte kan det foretas personlig ransaking når mistanken gjelder en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 måneder, og særlige omstendigheter taler for å foreta slik ransaking. 157 Den som med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, kan underkastes kroppslig undersøkelse når det antas å være av betydning for opplysningen av saken og ikke fremstår som et uforholdsmessig inngrep. Det kan tas blodprøve og foretas andre undersøkelser som kan skje uten fare eller betydelig smerte. Disse regler gjelder selv om straff ikke kan idømmes på grunn av reglene i straffeloven 44 eller 46. Det gjelder også når tilstanden har medført at den mistenkte ikke har utvist skyld. Uten mistenktes samtykke kan undersøkelse bare foretas etter kjennelse av retten. Så vidt mulig og tilrådelig skal han få adgang til å uttale seg før avgjørelsen treffes. Dersom formålet med undersøkelsen ellers kunne forspilles, kan ordre fra påtalemyndigheten tre i stedet for kjennelse av retten. Ordren skal være skriftlig og grunngitt. Er det fare ved opphold, kan ordren gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes. De innhentede prøvene skal bare brukes i strafferettspleien. Kongen kan i forskrift likevel bestemme at rettstoksikologiske analysedata også kan brukes i forskningsøyemed, og gi nærmere regler om slik bruk. Endret ved lover 22 des 1995 nr. 79, 3 des 1999 nr. 82 (ikr. 15 okt 2000 iflg. res 22 sep 2000 nr. 958), 18 jan 2008 nr. 3 (ikr. 1 sep 2008 iflg. res. 8 aug 2008 nr. 882). 8

14 162 Den som ulovlig tilvirker, innfører, utfører, erverver, oppbevarer, sender eller overdrar stoff som etter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika, straffes for narkotikaforbrytelse med bøter eller med fengsel inntil 2 år. Grov narkotikaforbrytelse straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt på hva slags stoff den gjelder, kvantumet og overtredelsens karakter. Gjelder overtredelsen et meget betydelig kvantum, er straffen fengsel fra 3 til 15 år. Under særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil 21 år idømmes. Uaktsom narkotikaforbrytelse straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år. Medvirkning til narkotikaforbrytelse straffes som bestemt ellers i denne paragraf. Bøter kan anvendes sammen med fengselsstraff. Opphevet ved lov 22 mai 1953 nr. 3, tilføyd ved lov 14 juni 1968 nr. 4, endret ved lover 21 apr 1972 nr. 18, 12 juni 1981 nr. 62, 8 juni 1984 nr Uten beslutning som nevnt i 197 kan politimann foreta ransaking: på sted som nevnt i 193 når mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor når det er sterk mistanke om en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 måneder, og det er nærliggende fare for at formålet med ransakingen ellers vil forspilles. Personlig ransaking av andre enn mistenkte kan likevel ikke foretas uten samtykke eller beslutning som nevnt i 197. Første ledd nummer 3 gjelder ikke ved ransaking av redaksjonslokale eller tilsvarende. Politimann som ifølge påtalemyndighetens eller rettens beslutning skal pågripe en mistenkt, kan i dette øyemed foreta ransaking av hans bolig eller rom, eller på sted hvor det er særlig grunn til å anta at han oppholder seg. 9

15 3 Samtykkebegrepet i Straffeprosesslovens 157 Dette kapittelet tar for seg «samtykkebegrepet» i Straffeprosesslovens 157. Problemstillingen er: Erstatter siktedes samtykke til urinprøve, kravet til formell beslutning som treffes av påtalemyndigheten? I svar fra Riksadvokaten til Oslo Pd av sier Riksadvokaten bl.a. følgende: Spørsmålet til Riksadvokaten fra Oslo Pd. av er vedlagt. Riksadvokaten henviser i svaret til Oslo av til tidligere korrespondanse (vedlagt) Fra Riksadvokaten til Justisdepartementet står det bl.a. : Fra Riksadvokaten til Politimesteren i Trondheim : 10

16 11

17 12

18 13

19 14

20 15

21 16

22 17

23 18

24 19

25 20

26 4 Siktedes rettigheter etter Straffeprosesslovens 232 og påtaleinstruksens 8-1, 8-4 og 8 11 Mistenkte har etter straffeprosessloven 232 og blant annet påtaleinstruksen 8-1 til 8-4 rett til å bli kjent med mistanken og hva saken dreier seg om, samt at han/hun ikke har plikt til å forklare seg. Mistenkte har rett til å forholde seg taus, idet det etter EMK art. 6 er innfortolket et forbud mot selvinkriminering altså at man på ethvert trinn i en straffesak skal slippe å måtte bidra til egen domfellelse gjennom å avgi forklaring. I dette kapittelet ønsker vi å rette fokuset på når siktede skal gjøres kjent med sine rettigheter, når arbeidsteknikken tegn og symptom er tenkt benyttet. Når i samtalen bør vi forstå at det vi nå driver med er avhør, og at opplysningene som kommer frem vil bli brukt i straffesaken? Vedlagt følger: Høyesteretts kjennelse av , (straffeprosess etterforskning bevisføring) Utdrag fra jusinfo.no angående bruk av Straffeprosesslovens 232 samt påtaleinstruksens 8-1, 8 4 og 8 11 Hele påtaleinstruksen finnes lenger bak i kompendiet. Merk at stedet der kontrollen gjennomføres bør være avskjermet, slik at gjennomføringen av arbeidsteknikken ikke kan filmes eller tas bilde av. (menneskerettighetene/inkriminering). 21

27 Høyesterett - Kjennelse INSTANS: Høyesterett - Kjennelse. DATO: PUBLISERT: STIKKORD: HR a - Rt Straffeprosess. Etterforskning. Bevisføring. SAMMENDRAG: Umiddelbart etter en pågripelse og før siktede var gjort kjent med sine straffeprosessuelle rettigheter, hadde to politibetjenter samtale med siktede. Spørsmålet var om en formløs beslutning om å tillate denne samtalen ført som bevis, førte til opphevelse av lagmannsrettens dom, jf straffeprosessloven 343 første ledd. Høyesterett fant at lagmannsretten skulle ha drøftet betydningen av at politimennene ikke hadde fulgt kravene i straffeprosessloven 232 og påtaleinstruksen 8-1, 8-4 og Da opplysninger fremkommet under samtalen ikke hadde hatt betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet, ledet denne saksbehandlingsfeilen ikke til opphevelse. Henvisninger: lov (Strpl 343), lov (Strpl 232). for (Påt.instr). SAKSGANG: Bergen tingrett Gulating lagmannsrett LG Høyesterett HR , straffesak, anke. PARTER: A (advokat Erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Jarle Golten Smørdal). FORFATTER: Stang Lund, Zimmer, Rieber-Mohn, Tjomsland, Dolva. Henvisninger i teksten: lov (Strl 162), lov (Strl 34), lov d (Strl 37d), lov (Strl 60), lov (Strl 62), lov (Strl 63), lov (Strpl 19), lov (Strpl 305), lov (Legemiddellov 24), lov (Legemiddellov 31), lov emkn-a6 (Menneskerettslov EMKN A6), lov spn-a14 (Menneskerettslov SPN A14)

28 Side 2 av 6 (1) Dommer Stang Lund: Saken gjelder spørsmålet om en formløs beslutning om å tillate bevisføring om to politibetjenters samtale med siktede umiddelbart etter pågripelsen, hvor siktede ikke var gjort kjent med sine straffeprosessuelle rettigheter, fører til at lagmannsrettens dom må oppheves etter straffeprosessloven 343 første ledd. (2) A, født *.*. 1972, ble satt under tiltale for overtredelse av straffeloven 162 første og annet ledd, jf. femte ledd for oppbevaring av ca. 36 gram heroinholdig stoffblanding, erverv og oppbevaring av ca. 2,7 gram cannabisharpiks (hasjisj) og for ved en eller flere anledninger å ha solgt heroin for til sammen minst kroner. Tiltalen gjaldt også overtredelser av legemiddelloven 31 annet ledd jf. 24 første ledd for ved enkelte anledninger å ha røkt hasjisj. (3) Bergen tingrett avsa 18. januar 2002 dom med slik domsslutning: «1. A, født *.*.1972, dømmes for overtredelse av straffeloven 162, 1. og 2. ledd, jf. 5. ledd, straffeloven 162, 1. ledd og legemiddelloven 31, 2. ledd, jf. 24, 1. ledd, alt sammenholdt med straffeloven 62, 1. ledd og 63, 2. ledd, til en straff av fengsel i 3 - tre - år. Han tilkommer et varetektsfradrag på 157 dager. 2. A, født *.*.1972, dømmes til å tåle inndragning av sekstentusensekshundreogfemti - kroner til fordel for statskassen, jf. straffeloven 34, jf. 37 d, 1. ledd.» (4) Fradraget for utholdt varetektsfengsel er feilaktig angitt i dommen. (5) A anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen for så vidt angår domfellelsen for oppbevaring og omsetning av heroin. Gulating lagmannsrett henviste bevisanken vedrørende oppbevaring av ca. 36 gram heroinholdig stoffblanding. For øvrig ble anken nektet fremmet. (6) Lagmannsretten avsa 16. oktober 2002 dom (LG ) med slik domsslutning: «1. A, født *.*.1972 dømmes for overtredelse av strl 162 første og annet ledd sammen med de forhold som ble rettskraftig avgjort ved Bergen tingretts dom av 18. januar 2002, jfr strl 62 første ledd og strl 63 annet ledd til en straff av fengsel i 3 - tre - år. Til fradrag i straffen går etthundreogførtifire - dager for utholdt varetektsfengsel, jfr strl Saksomkostninger idømmes ikke.» (7) Saksforholdet og domfeltes personlige forhold framgår av tingrettens og lagmannsrettens dommer. (8) A har anket over lagmannsrettens saksbehandling, subsidiært straffutmålingen. Det anføres at politibetjentene i strid med straffeprosessloven 232 og påtaleinstruksen 8-1 avhørte ham umiddelbart etter pågripelsen uten å opplyse om hans straffeprosessuelle rettigheter, og om at det ville bli skrevet rapport om hva han forklarte. Lagmannsrettens beslutning om å tillate bevisføring om avhøret er ikke tatt inn i rettsboken, hvilket er en saksbehandlingsfeil etter straffeprosessloven 19 første 23

29 Side 3 av 6 ledd nr. 3. Grunnleggende bestemmelser om siktedes rettigheter i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 3 bokstav g, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6, straffeprosessloven og påtaleinstruksen ble krenket på ny da lagmannsretten besluttet å tillate at politivitnene fikk forklare seg om avhøret. Forklaringene tok sikte på å svekke domfeltes troverdighet og kan ha hatt utslagsgivende betydning for lagrettens bevisbedømmelse. (9) Høyesteretts kjæremålsutvalg har besluttet at anken over saksbehandlingen tillates fremmet. (10) Jeg er kommet til at anken må forkastes. (11) To politibetjenter fra Bergen politidistrikt spanet på A 12. desember Etter å ha fulgt etter ham og observert hans bevegelser en tid, ble han pågrepet på parkeringsplassen ved boligen og tatt med til sin leilighet. Etter ransaking av bopel ble beslag blant annet tatt i 2,38 gram hasjisj og kroner i kontanter. A ble i leiligheten spurt om hvor han kom fra, og om han hadde vært i Bergen sentrum. Etter at siktede hadde svart, gjorde politibetjentene ham kjent med at de «mistenkte han for å lyve» og en av tjenestemennene «ønsket at han skulle fortelle det hele en gang til». Siktede forklarte seg på ny og fikk da høre at «det virket litt rart». Han fikk under fortsettelsen gjentatte ganger «beskjed om å fortelle hvor han hadde vært, og at han var mistenkt for å lyve». Ifølge rapporten «bedyret (han) hele tiden at han snakket sant». Spørsmål, svar og politibetjentenes kommentarer ble gitt på engelsk. A har arabisk som første språk. Det framgår ikke av egenrapporten at han fikk opplysninger om sine straffeprosessuelle rettigheter, og at en oppsummering av hva han forklarte skulle tas inn i en rapport. Påtalemyndigheten har ikke anført at A fikk vite om sine rettigheter før avhøret i leiligheten. (12) Politibetjentene forklarte seg for tingretten og for lagmannsretten. Under henvisning til at siktede ikke var gjort kjent med sine rettigheter og heller ikke foreholdt rapporten, protesterte forsvarer i lagmannsretten mot at politivitnene fikk forklare seg om samtalen de hadde med siktede umiddelbart etter pågripelsen. Protesten er ført inn i rettsboken. Beslutningen om å tillate bevisføringen ble ikke tatt inn i rettsboken. (13) Forsvareren for Høyesterett har påpekt at unnlatelse av å ta inn i rettsboken beslutning om å tillate bevisføring om avhøret i leiligheten, er i strid med straffeprosessloven 19 første ledd nr. 3. Denne feil må imidlertid anses for å være uten betydning for avgjørelsens innhold. Jeg bemerker at rettens beslutning om å tillate bevisføringen ikke er tatt inn i rettsboken, hvilket er en klar feil ved saksbehandlingen, jf. Bjerke og Keiserud: Straffeprosessloven sidene Retten hadde særlig foranledning til å protokollere beslutningen når bevisføringen viste seg å være omtvistet. Jeg er enig med forsvarer i at feilen ikke kan antas å ha innvirket på dommens innhold, jf. straffeprosessloven 343 første ledd. (14) Forsvareren har også gjort gjeldende at politibetjentene skulle ha gjort domfelte kjent med sine straffeprosessuelle rettigheter før avhøret av ham i leiligheten etter pågripelsen. Når dette ikke ble gjort, er det ikke adgang til å føre politibetjentene som vitner for så vidt angår hva han forklarte på dette tidspunkt. (15) Jeg bemerker at straffeprosessloven og påtaleinstruksens bestemmelser om siktedes rettigheter ved avhør ikke er til hinder for at politibetjentene under og etter 24

30 Side 4 av 6 pågripelsen har samtaler med siktede. Slike samtaler må imidlertid ikke på noe tidspunkt gå over i et avhør uten at den siktede uoppfordret og tydelig gjøres oppmerksom på rettighetene etter straffeprosessloven 232 og påtaleinstruksen 8-1, og eventuelt 8-4. Avhøret skal tas inn i en politiforklaring som siktede får opplest og undertegner, jf. påtaleinstruksen 8-11 første ledd. Det skal uttrykkelig framgå av rapporten at siktede før avhøret er gjort kjent med sine straffeprosessuelle rettigheter, jf sjuende ledd. (16) Det er uomtvistet og åpenbart at samtalen under pågripelsen gikk over i et avhør. Spørsmålenes karakter, og særlig den konfrontasjon som ifølge spaningsrapporten fant sted, viser dette. Siktede skulle da ha vært gjort oppmerksom på sine rettigheter før avhøret tok til. Rapport om avhøret skulle vært satt opp i forbindelse med avhøret, og i alle fall snarest mulig etter om det ikke var anledning til å skrive ned forklaringen på stedet, jf. påtaleinstruksen Spørsmålet er om feilene er til hinder for at politibetjentene, mot protest fra forsvarer, avgir vitneprov om hva siktede forklarte i leiligheten etter pågripelsen. (17) Jeg bemerker at utgangspunktet er at partene kan føre alle bevis som vedrører saken. På bakgrunn av hva som er kommet fram under hovedforhandlingen, jf. straffeprosessloven 305, skal retten ta stilling til hvilken vekt bevisene skal tillegges. Dersom beviset er kommet til på ulovlig eller kritikkverdig måte, kan imidlertid retten nekte dette ført om beviset er lite å stole på eller hvor føring av beviset krenker beskyttelsesverdige interesser eller representerer en gjentakelse eller fortsettelse av rettsbruddet, jf. særlig Rt og Rt Det er et grunnleggende prinsipp at den som er mistenkt for en straffbar handling, har rett til å forholde seg taus og ikke bidra til egen domfellelse, jf. Rt-1999-på side 1271 (HR ) med videre henvisninger til FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 3 bokstav g og avgjørelser av Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Straffeprosessloven 232 første ledd og påtaleinstruksen 8-1 første ledd skal sørge for at retten til å forholde seg taus er reell ved at mistenkte før avhør alltid skal gjøres kjent med hva saken gjelder, og at han ikke har plikt til å forklare seg. Streng håndheving av disse rettigheter er grunnleggende ved forfølgning av straffbare handlinger både i Norge og andre land. (18) Lagmannsretten skulle etter dette i en grunngitt beslutning inntatt i rettsboken, ha gått nærmere inn på betydningen av at politibetjentene hadde unnlatt å etterleve straffeprosessloven 232 og påtaleinstruksen 8-1, 8-4 og 8-11, og om bevisføringen måtte anses å krenke domfeltes grunnleggende rettigheter eller representere en gjentakelse av rettsbruddet. Den formløse beslutning om å tillate politibetjentene å forklare seg om det ulovlige avhør av siktede etter at forsvareren hadde protestert, er etter min mening en åpenbar feil ved lagmannsrettens saksbehandling. (19) Det avgjørende blir da om feilen kan ha virket inn på lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet, jf. straffeprosessloven 343 første ledd. Den ankende part har pekt på at bevisførselen om avhøret i leiligheten tok sikte på å svekke hans troverdighet ved å sammenholde hans forklaring til politibetjentene med hans senere forklaringer om de samme spørsmål. (20) Den «samtale» som domfelte hadde med politibetjentene umiddelbart etter pågripelsen ca. klokken 1440 den 12. desember 2000, er i spaningsrapporten 25

31 Side 5 av 6 nedtegnet senere samme dag gjengitt slik: «På forespørsel om hvor han kom kjørende fra, så sa han at han hadde vært og hentet sitt barn. Han forklarte videre for pb. Throndsen at han hadde vært på bopel til barnemoren. Denne bopel skulle være ved bensinstasjonen i ---veien. På spørsmål om han hadde vært i sentrum svarte han at det var ca. 2 timer siden. Han ble gjort kjent med at vi mistenkte han for å lyve og pb. Throndsen ønsket at han skulle fortelle det hele en gang til. Han fortalte da at han hadde lagt over hos barnemoren. Derfra hadde han kjørt til bopel. Fra bopel hadde han kjørt til sentrum hvor han hadde vært på Galleriet der han skulle handle og hadde drukket kaffe. Han hadde også kjøpt hasjen som han hadde på seg (0.42 gram) i byen. Han ble gjort kjent med det virket litt rart da han allerede hadde ca. 2.5 gram hjemme. På spørsmål om hvor varene som han skulle kjøpe var, svarte han at han ikke hadde kjøpt noe. Det kan legges til at han gjentatte ganger fikk beskjed om å fortelle hvor han hadde vært og at han var mistenkt for å lyve. Han bedyret hele tiden at han snakket sant. Samtalen foregikk for øvrig på engelsk.» (21) Jeg bemerker at de opplysninger som domfelte ifølge politivitnenes forklaringer med støtte i spaningsrapporten ga under avhøret, ikke gjaldt forhold av betydning for bedømmelsen av om han oppbevarte den heroinholdige stoffblanding som ble beslaglagt i søppelrommet. Forklaringene sett i sammenheng med det øvrige bevismaterialet kan åpenbart ikke ha hatt betydning for lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet, som for lagmannsretten var begrenset til oppbevaring av den beslaglagte heroin. (22) Når dette er situasjonen, kan jeg ikke se at bevisføringen for lagmannsretten om den forklaring domfelte ga til politibetjentene umiddelbart etter pågripelsen, i dette konkrete tilfellet innebærer at domfelte ikke har fått en rettferdig rettergang etter FNkonvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 3 bokstav g eller EMK artikkel 6 og Menneskerettighetsdomstolens avgjørelser. Anken kan etter dette ikke føre fram. (23) Jeg stemmer for denne kjennelse: Anken forkastes. (24) Kst. dommer Zimmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. (25) Dommer Rieber-Mohn: Likeså. (26) Dommer Tjomsland: Likeså. (27) Dommer Dolva: Likeså. (28) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse: 26

32 Side 6 av 6 Anken forkastes. 27

33 232. Før det foretas avhør av mistenkte, skal han gjøres kjent med hva saken gjelder, og at han ikke har plikt til å forklare seg. Er han villig til å gi forklaring, oppfordres han til å forklare seg sannferdig. Reglene i 92 gjelder tilsvarende. Er mistenkte under 18 år, bør vergen som regel gis anledning til å være til stede under avhøret og til å uttale seg. Politiavhør av mistenkte (hentet frajusinfo.no) Dersom noen innkalles til avhør og etterforskningen er konkret rettet mot vedkommende, er vedkommende å anse som mistenkt. Mistenkte har da etter straffeprosessloven 232 og blant annet påtaleinstruksen 8-1 til 8-4 rett til å bli kjent med mistanken og hva saken dreier seg om, samt at han ikke har plikt til å forklare seg. Mistenkte har rett til å forholde seg taus, idet det etter EMK art. 6 er innfortolket et forbud mot selvinkrimnering altså at man på ethvert trinn i en straffesak skal slippe å måtte bidra til egen domfellelse gjennom å avgi forklaring. I Rt side 1269 ble det i forhold til mistenktes rett til å forholde seg taus uttalt at det er et grunnleggende rettsstatsprinsipp at den som er mistenkt for en straffbar handling, har rett til å forholde seg taus, og ikke har noen plikt til å bidra til egen straffellelse Før det foretas avhør av mistenkte, skal han gjøres kjent med hva saken gjelder, og at han ikke har plikt til å forklare seg. Er han villig til å gi forklaring, oppfordres han til å forklare seg sannferdig. Reglene i 92 gjelder tilsvarende. Er mistenkte under 18 år, bør vergen som regel gis anledning til å være til stede under avhøret og til å uttale seg. I påtaleinstruksen 8-1 til 8-4 gis regler om avhør av mistenkte. Reglene er i hovedtrekk en prosedyre for hvordan avhør av mistenkte skal skje, blant annet at mistenkte før avhør skal gjøres kjent med hva saken gjelder, og at han ikke har plikt til å forklare seg. Påtaleinstruksens 8-1 første ledd fastslår også at siktede før et avhør skal gjøres kjent med rettighetene etter straffeprosessloven 232, samtidig som han også skal informeres om hva saken gjelder. Påtaleinstruksen 8-1 fastslår blant annet følgende: 8-1. Opplysninger som skal gis ved avhør Før det foretas avhør av mistenkte, skal han gjøres kjent med hva saken gjelder og med eventuell siktelse. Han skal gjøres kjent med at han ikke har plikt til å forklare seg. Mistenkte skal dessuten gjøres kjent med at han har rett til å la seg bistå av forsvarer etter eget valg på ethvert trinn av saken, herunder ved politiets avhør av ham. Siktede bør spørres om hvem han ønsker oppnevnt som sin offentlige forsvarer når han har krav på slik forsvarer. Mistenkte skal spørres om navn, stilling og bopel. Likeledes skal han, eventuelt etter at forklaring er gitt, anmodes om å gi de opplysninger som etter 8-12 skal tas med i personaliarapporten. I Rt s. 549 ble det lagt til grunn at det var i strid med straffeprosessloven 232 og påtaleinstruksen 8-1 første ledd å avhøre en mistenkt uten at mistenkte på forhånd var gjort kjent med sine straffeprosessuelle rettigheter. Høyesterett la som utgangspunkt til grunn at l 28

34 politiet har anledning til å føre samtaler med en mistenkt under en pågripelse. Imidlertid må ikke slike samtaler gå over i et avhør uten at mistenkte uoppfordret og tydelig gjøres oppmerksom på sine rettigheter etter straffeprosessloven 232 og påtaleinstruksen 8-1 til 8-4. Mistenkte skal blant annet gjøres oppmerksom på hva saken gjelder og retten til å forholde seg taus. Et slikt avhør skal tas inn i en politiforklaring som mistenkte får opplest og signerer på, jf. påtaleinstruksen Dersom mistenkte ikke gjøres kjent med at han er mistenkt og ikke får opplysninger om hans rettigheter, kan forklaringene anses som ulovlig ervervede bevis som kan avskjæres av retten. Mistenkte har lov til å ha forsvarer til stede, men skal ikke rådføre seg med forsvarer før mistenkte besvarer spørsmålene fra politiet. Løfter, uriktige opplysninger, trusler eller tvang må ikke brukes under politiavhør. Det samme gjelder midler som nedsetter mistenktes bevissthet eller evne til fri selvbestemmelse. Avhøret må ikke ta sikte på å trette ut mistenkte. Hentet fra Sensorveiledning JUR avdeling høsten 2007 Politirapporten: Forsvareren hevder at politirapporten ikke kan føres som bevis under hovedforhandlingen fordi det ville innebære brudd på selvinkrimineringsprinsippet. Dette spørsmålet hører nok til de vanskeligste i oppgaven, og det bør trekke opp om man får noe fornuftig ut av drøftelsen. Kandidatene bør kort redegjøre for prinsippets hjemmel (EMK artikkel 6 nr. 1, jf. menneskerettsloven 2 og straffeprosessloven 4) og formål, nemlig at mistenkte ikke skal presses eller lures til å forklare seg til egen ugunst. Mot dette står hensynet til den materielle sannhet og prinsippet om fri bevisføring. Høyesterett har likevel lagt til grunn at rekkevidden av prinsippet ikke går lenger etter disse prinsipper enn etter annen norsk rett. Konkret kan man angripe problemet gjennom den helhetsvurdering som ligger i læren om avskjæring av bevis fordi rapporten kan sies å være blitt til på en ulovlig eller kritikkverdig måte. Hvorvidt det er tilfelle, avhenger av om samtalen som er inntatt i rapporten kan regnes som en innledende samtale der politiet undersøker om det er grunnlag for etterforskning, eller om fokus i sterkere grad er rettet mot det aktuelle straffbare forholdet, og samtalen følgelig burde ha vært gjennomført som et avhør etter reglene i straffeprosessloven 232 og påtaleinstruksen 8-1, 8-4 og Det er argumenter som taler for begge resultater. En drøftelse av avskjæring forutsetter imidlertid at man legger til grunn at protokollen ble til på en ulovlig eller kritikkverdig måte. Det er likevel ikke dermed gitt at beviset skal avskjæres. Utgangspunktet etter norsk rett er at alle bevis kan føres, med mindre sterke hensyn taler mot, herunder at tilblivelsesmåten gir grunn til å tvile på bevisverdien. Det må her foretas en helhetsvurdering, og dette er som nevnt samsvarende med praksis etter EMK art 6 nr. 1 som sier at det skal foretas en vurdering av om rettergangen sett under ett fremstår som rettferdig (Kahn mot Storbritannia i EMD ). Etter min mening taler nok de beste grunner for å tillate beviset ført. Politimennene opptrådte åpent, erkjennelsen er knapt noe avgjørende bevis, og alt tyder på at Peder Ås har fått en fair prosess. De juridiske problemstillingene under dette spørsmålet ligger for øvrig nokså nære de som er behandlet i Rt 2003 s Se også Rt 2003 s De som har den gamle pensumvarianten vil ikke finne disse dommene direkte omtalt i pensum. Dommene er imidlertid omtalt i undervisningen, og det forventes kjenneskap til sentral rettspraksis. 29

35 5 Riksadvokatens svar til Oslo politidistrikt av Etter at Riksadvokaten uttalte seg om arbeidsteknikken tegn og symptom (kapittel 1) har det vært reist spørsmål om behov for egen lovregulering av arbeidsteknikken tegn og symptom. I dette kapittelet er det svarbrev fra Riksadvokaten til Oslo politidistrikt av (Henvendelse om «metoden tegn og symptomer» med anmodning om rettslig avklaring) og brev med spørsmål fra Oslo politidistrikt til Riksadvokaten av (Metoden tegn og symptomer behov for avklaring). Korrespondanser viser at det stadig skjer noe rundt arbeidsteknikken tegn og symptom på misbruk av narkotika eller andre rusmidler. I Riksadvokatens svar står det bl.a. følgende helt til slutt i svaret. Se også kapittel 6. 30

36 31

37 32

38 33

39 34

40 35

41 36

42 37

43 6 Politihøgskolens retningslinje om opplæring og veiledning i metoden Tegn og symptomer - de rettslige rammer for bruken Metoden «Tegn og symptomer» har så langt ikke blitt gjenstand for noen generell og formell regulering. I alle fall når metoden benyttes for å avklare om det foreligger straffbart forhold, vil bruken kreve hjemmel i lov. Men bortsett fra bestemmelsen i vegtrafikkloven 22a, 2. ledd (se kompendiets kapittel 11) er bruk av metoden i dag i stor grad forankret i analogisk anvendelse av straffeprosessloven 157 og 195. Riksadvokaten har i ulike uttalelser og skriv i perioden uttalt seg om vilkårene for å gjøre bruk av metoden Tegn og symptomer - se kompendiets kapittel 2. Retningslinjene her gjengir i en samlet og mer tilgjengelig form de direktiver som følger, eller kan utledes av riksadvokatens skriv. Retningslinjene har vært forelagt riksadvokaten til uttalelse, men de er gitt av rektor for Politihøgskolen og har formelt ingen gyldighet ut over undervisning, opplæring og veiledning som skjer i Politihøgskolens regi, herunder den opplæringen i metoden Tegn og symptomer som forestås av politidistriktenes praksisveiledere i bachelorstudentenes praksisår (B2). 38

44 NORWEGIAN POLICE UNIVERSITY COLLEGE Oslo, 20. august 2012 RETNINGSLINJE OM OPPLÆRING OG VEILEDNING I METODEN TEGN OG SYMPTOMER - DE RETTSLIGE RAMMER FOR BRUKEN 1. Innledning Metoden Tegn og symptomer for å avdekke påvirkning av rusmidler har vært benyttet av norsk politi i snart 20 år. Metoden består av et sett identifiseringstester hvor hovedvekten legges på pupillstørrelse, pupillenes reaksjon på lys, nystagmus (ufrivillige rykninger i øynene), manglende evne til å se i kryss, pulsfrekvens, samt tids- og balansekontroll. I en polisiær sammenheng anvendes metoden hovedsakelig med formål å avklare om en person: er i stand til å tåle en forestående mulig belastende behandling, først og fremt innsetting i arrest eller langvarig transport. i egenskap av motorvognfører er påvirket av rusmidler. har inntatt ulovlige rusmidler, først og fremst narkotika. Metoden har så langt ikke blitt gjenstand for noen generell og formell regulering. I alle fall når metoden benyttes for å avklare om det foreligger straffbart forhold, jf. nærmere i pkt. 4 og 5 nedenfor, vil bruken kreve hjemmel i lov. Men bortsett fra bestemmelsen i vegtrafikkloven 22a, 2. ledd, er bruk av metoden i dag i stor grad forankret i analogisk anvendelse av straffeprosessloven 157 og 195. Riksadvokaten har i ulike uttalelser og skriv i perioden uttalt seg om vilkårene for å gjøre bruk av metoden Tegn og symptomer. 39

45 Retningslinjene her gjengir i en samlet og mer tilgjengelig form de direktiver som følger, eller kan utledes av riksadvokatens skriv. Retningslinjene har vært forelagt riksadvokaten til uttalelse, men de er gitt av rektor for Politihøgskolen og har formelt ingen gyldighet ut over undervisning, opplæring og veiledning som skjer i Politihøgskolens regi, herunder den opplæringen i metoden Tegn og symptomer som forestås av politidistriktenes praksisveiledere i bachelorstudentenes praksisår (B2). Vilkårene for å anvende metoden varierer i forholdsvis stor grad med formålet. Etter en redegjørelse for noen generelle krav som testingen uansett må oppfylle, vil de rettslige rammer for å gjøre bruk av Tegn og symptomer bli behandlet særskilt for de tre formålene som er angitt ovenfor. 2. Felleskrav Det må alltid foreligge objektive grunner for å beslutte å gjøre bruk av metoden, men kravene til styrken og kvaliteten på det objektive grunnlaget varierer med formålet. Konsekvensen av dette er at Tegn og symptomer aldri kan anvendes som en rutine i bestemte situasjoner. Bruken kan heller ikke baseres på polititjenestepersonens subjektive formodning. Når en tjenesteperson beslutter å gjøre bruk av metoden Tegn og symptomer må det derfor alltid foreligge ytre konstaterbare og helst etterprøvbare forhold som begrunner dette. Selv om det ofte vil være slik at samtykke fra den undersøkte, ikke vil danne tilstrekkelig formelt grunnlag for undersøkelsen, jf. nærmere nedenfor i 5, bør den som skal utsettes for identifiseringstestene så langt det er mulig forklares hvorfor politiet ønsker å gjennomføre disse, hva de vil bestå i og de konsekvenser, både i positiv og negativ retning, utfallet av testene kan lede til. Når denne informasjon er gitt, må vedkommende spørres om han eller hun er villig til å medvirke. Selv om testene ikke kan gjennomføres uten vedkommendes medvirkning, må de alltid gjennomføres på mest mulig hensynsfull måte, og ta i betraktning at den som rammes ofte vil føle seg i en tvangssituasjon. Det er i denne sammenhengen viktig å ha et særlig våkent øye for at testene ikke gjennomføres slik at vedkommende utsettes for en unødvendig eksponering og at hensynet til ærbarhet både i relasjon til kjønn og ulike kulturer, ivaretas. Det vises i denne sammenheng til bestemmelsene i politiloven 6, 3. ledd og straffeprosessloven 201,1.ledd, 1. punktum og 2.ledd, som i denne sammenheng må anes å gi uttrykk for generelle krav til politiinngrep. Det er også viktig at den som gjennomfører testene og øvrige tilstedeværende tjenestepersoner opptrer på en slik måte at den som testes ikke føler seg ydmyket eller latterliggjort. Særlig hvis en slik atferd skjer i kombinasjon med en viss grad av eksponering overfor omgivelsene, kan behandlingen av den testede komme til å nærme seg forbudet mot nedverdigende behandling i 40

46 Den europeiske menneskerettskonvensjon Art. 3, selv om dette ikke har vært polititjenestepersonenes hensikt. Gjennomføring av metoden Tegn og symptomer vil, riktignok i ulik grad, representere et inngrep overfor personen som rammes. Det generelle kravet til forsvarlig saksbehandling ved slik virksomhet innbærer at polititjenestepersonene så langt det er praktisk mulig må sikre notoritet om inngrepet. Hvor og hvordan slik notoritet bør sikres, vil variere både med formålet med undersøkelsen og utfallet av den. Innholdsmessig bør likevel følgende minimumskrav oppfylles: Hva var formålet med undersøkelsen? Hva var det faktiske grunnlaget? Hvilken informasjon ble gitt den undersøkte på forhånd? Hvordan ble undersøkelsen gjennomført i relasjon til de generelle krav angitt ovenfor? Hva ble utfallet? 3. Avklaring av helsestatus I forskrift av 30. juni 2006 nr. 749 om bruk av politiarrest 2-3, 1. ledd bestemmes at før noen innsettes i politiarrest skal politiet vurdere behov for helsehjelp, jf. politiloven 9. Bestemmelsen erstatter den mer generelle bestemmelse i politiinstruksen 9-2, 2.ledd, 1. punktum, som lød: Både vaktsjefen og den politimann som har foretatt pågripelsen, skal gjennom forespørsel eller på annen måte søke klarlagt om den pågrepnes tilstand er slik at legetilsyn antas nødvendig. Selv om det er ved innsettelse i arrest at behovet for å vurdere en persons helsetilstand oftest aktualiseres, kan plikten også oppstå i annen sammenheng, for eksempel når en anholdt skal transporteres over lengre strekninger. Det kan også være aktuelt med en slik vurdering for å avklare om patruljen bør ta hånd om en person i medhold av politiloven 9 eller 12. I disse tilfellene er bruk av metoden Tegn og symptomer langt på vei til gunst for personen den som rammes. Den vil ikke bare være et hjelpemiddel til å avklare om, og eventuelt hva vedkommende er påvirket av, men også om en avvikende atferd kan ha andre årsaker enn ruspåvirkning, som for eksempel lavt blodsukker hos personer med diabetes. Metoden Tegn og symptomer kan i disse tilfellene derfor benyttes når de generelle vilkår angitt i pkt. 2 er oppfylt og iakttas. Beslutningskompetansen vil i disse tilfeller ligge hos den som er ansvarlig for det inngrep som begrunner testingen, dvs. den som har ansvaret for arresten, transporten eller avgjørelsen av 41

47 om vedkommende bør tas hånd om. Nødvendig notoritet må sikres gjennom nedtegnelse i arrestjournal eller i politiets vaktjournal (PO). 4. Avklaring av om fører av motorvogn er påvirket Vegtrafikkloven 22a, 2. ledd 1. pkt. lyder: Dersom testresultatet eller andre forhold gir grunn til å tro at fører av motorvogn har overtrådt bestemmelsene i 22 eller 22b, kan politiet foreta særskilt undersøkelse av om det forekommer tegn og symptomer på ruspåvirkning og fremstille ham for utåndingsprøve, blodprøve, spyttprøve og klinisk legeundersøkelse for å søke å fastslå påvirkningen. (Understreket her) Selv om metoden her benyttes for å bringe klarhet i om personen har gjort seg skyldig i et straffbart forhold, er vilkårene for å gjennomføre testingen andre og mindre strenge, enn de som i andre tilfeller følger av straffeprosessloven, jf. nærmere nedenfor i 5. Den særskilte hjemmelen gjelder bare ved mistanke om tre typer overtredelser: Kjøring i påvirket tilstand ( 22, 1. ledd), etterfølgende alkoholnytelse ( 22, 2. ledd) og overtredelse av forbudet mot pliktmessig avhold i 22b. Det ligger neppe noen stor begrensning i dette, siden metoden Tegn og symptomer først og fremst er egnet til å avsløre en slik ruspåvirkning som er felles for disse tre bestemmelser. Det er imidlertid ikke etablert noen generell hjemmel for å anvende Tegn og symptomer i en trafikal sammenheng. Fortolket strengt er det tvilsomt om Tegn og symptomer kan benyttes med hjemmel i 22a, 2. ledd om politiet primært mistenker at det foreligger overtredelse av vegtrafikkloven 21 om tretthet eller sykdom, men ønsker å forsikre seg om at det ikke foreligger rus p.g.a. pilleinntak. Når formålet er å utelukke rus, er det jo noe kunstig å si at forholdene gir grunn til å tro av det nettopp foreligger en slik overtredelse. Ønsker politiet å sjekke ruspåvirkning hos eier av en motorvogn som er mistenkt for overlatelsesmedvirkning etter vegtrafikkloven 17, 2. ledd, er man utvilsomt utenfor bestemmelsens anvendelsesområde. Det samme gjelder om mistanken om ruspåvirkningen er knyttet til annet fremkomstmiddel enn motorvogn. Verken småbåtloven av 26. juni og 36 eller luftfartsloven av 11. juni inneholder tilsvarende bestemmelser. Ønsker politiet i disse tilfellene å gjøre bruk av metoden Tegn og symptomer må det skje med hjemmel i straffeprosesslovens regler, jf. pkt. 5 nedenfor. Når mistanken gjelder overtredelse av rusbestemmelsene i vegtrafikkloven 22 og 22b, er det tilstrekkelig at det er grunn til å tro at det foreligger slik overtredelse. Sannsynlighetsovervekt som er innholdet i vilkåret skjellig grunn til mistanke er altså ikke 42

48 påkrevd. Det er verken mulig eller nødvendig å tallfeste hvor på sannsynlighetsskalaen grunn til å tro befinner seg. Hvis det først forligger objektive og etterprøvbare holdepunkter, jf. pkt. 2, som trekker i retning av en ruspåvirkning som rammes av en av de nevnte bestemmelser i vegtrafikkloven, vil man normalt si at forholdene gir grunn til å tro. Bestemmelsen legger beslutningskompetansen til politiet, uten å konkretisere dette nærmere. Tar en i betraktning situasjonene hvor slik testing vil finne sted, nemlig ved rutinemessige kontroller i forbindelse med ordinær patruljevirksomhet, må beslutningskompetansen ligge til den enkelte polititjenesteperson som gjennomfører kontrollen. Notoritet må sikres gjennom føring i PO. Bruk av metoden Tegn og symptomer med hjemmel i vegtrafikkloven 22a, 2. ledd, skjer for å avklare om det foreligger straffbart forhold, og er åpenbart rettet mot vedkommende fører. Tatt i betraktning at bruk av metoden utenfor det området som reguleres av vegtrafikkloven 22a, 2. ledd, er hjemlet i en analogisk anvendelse av straffeprosessloven 157 og 195, er det i relasjon til bestemmelsen i straffeprosessloven 82, 1.ledd vanskelig ikke å anse metoden Tegn og symptomer som liknende forholdsregler rettet mot ham. Konsekvensen av dette er at motorvognførere som testes på denne måte, i utgangspunktet skal anses som siktet. De tilfellene hvor metoden leder til at mistanken underbygges og føreren fremstilles for utåndingsprøve eller blodprøve, er uproblematiske. Her må vedkommende ha status som siktet allerede fra anvendelsen av metoden Tegn og symptomer, og for eksempel kunne ha krav på erstatning og oppreisning etter straffeprosesslovens også for forhold knyttet til denne testingen. Ut fra en formåls- og konsekvensforankret fortolking, legges imidlertid det motsatte til grunn hvor testingen med metoden Tegn og symptomer leder til at mistanken avkreftes og ikke forfølges videre. Føreren er normalt verken interessert i eller har behov for statusen som siktet når mistanken allerede er frafalt. En motsatt løsning kunne strengt tatt også kreve at det ble registrert en sak mot føreren og som deretter straks ble henlagt. Selv om saken straks henlegges som ikke straffbar, vil nok de fleste foretrekke at det ikke foretas noen slik registrering. Sikres notoritet på annen måte, vil opprettelse og registrering av sak, også innebære et unødvendig merarbeid for politiet. For det tilfellet at fører senere retter krav erstatning eller oppreisning mot politiet for gjennomføringen av en slik avkreftende testing, vil straffeprosessloven 448 gi tilstrekkelig hjemmel til å realitetsbehandle kravet. 5. Avdekking av inntak av ulovlige rusmidler Ut over vegtrafikkloven 22a, 2. ledd finnes ingen lovbestemmelse som direkte hjemler metoden Tegn og symptomer. Etter sin art kan metoden sies å være en granskende 43

49 personransaking, og befinner seg et sted mellom inngrep som hjemles i straffeprosessloven 195 (personransaking) og 157 (kroppslig undersøkelse). For de materielle vilkår for å gjøre bruk av metoden (dvs. mistanke- og strafferammekrav), spiller det ingen rolle hvor den forankres, men for tjenestepersonens adgang til selv å beslutte undersøkelsen, har det betydning om metoden forankres i en analogi fra reglene om ransaking eller kroppslig undersøkelse, jf. nedenfor om bestemmelsen i straffeprosessloven 198. Det legges til grunn at metoden Tegn og symptomer kan anvendes i samsvar med de materielle og prosessuelle reglene som gjelder for personransaking. Inngrepet som metoden representerer likner mest på den utvendige undersøkelse av kroppen som alle er enige om er hjemlet i straffeprosessloven 195, 1.ledd, og er klart mindre alvorlig og integritetskrenkende enn de undersøkelser som gjennomføres med hjemmel i straffeprosessloven 157. Viktig i denne sammenheng er også at testingen ikke kan gjennomføres uten at vedkommende selv medvirker. Når bruk av metoden Tegn og symptomer forankres i bestemmelsen om personransaking i straffeprosessloven 195, 1. ledd må mistanken gjelde overtredelse av et straffebud som kan medføre frihetsstraff. Utenfor vegtrafikklovens rusbestemmelser vil mistanken, alene eller sammen med andre lovbrudd, nesten alltid gjelde overtredelse av legemiddellovens 31, 2. ledd, jf. 24 om ulovlig bruk av narkotika, som har en strafferamme på 6 måneders fengsel og bot. For å kunne gjøre bruk av metoden med hjemmel i straffeprosessloven 195, 1. ledd kreves skjellig grunn til mistanke. Dette innebærer at det på bakgrunn av forutgående observasjoner av handlinger eller oppførsel, eventuelt i kombinasjon med hvordan vedkommende virker når politiet tar kontakt, må framstå som mer sannsynlig at det foreligger en overtredelse, enn at det ikke gjør det. At det på testtidspunktet er temmelig åpenbart at det subjektive straffbarhetsvilkåret om tilregnelighet ikke er oppfylt fordi vedkommende er under 15 år, hindrer likevel ikke tesetingen, se straffeprosessloven 196. Metoden Tegn og symptomer er først og fremst egnet til å avdekke om noen har inntatt rusmidler. Denne faktiske begrensningen innbærer også en rettslig begrensning. Etter straffeprosessloven 170a, 1. pkt., kan et tvangsmiddel bare brukes når det er tilstrekkelig grunn til det. Selv om en person påtreffes på fersk gjerning i forbindelse med kjøp, salg eller besittelse av narkotika, og dermed med skjellig grunn kan mistenkes for overtredelse av narkotikalovgivningen, vil det ikke være adgang til å gjøre bruk av metoden Tegn eller symptomer hvis det ikke er noen indikasjoner på at det foreligger bruk. Da er det ikke tilstrekkelig grunn, eller om man vil, ikke nødvendig å utsette vedkommende for denne form for tvangsmiddelbruk. 44

50 Når det er konstatert en slik skjellig grunn til mistanke for overtredelse av en handling som kan medføre frihetsstraff, som oftest legemiddelloven 24, er utgangspunktet etter straffeprosessloven 197, 1. ledd at gjennomføringen enten skal baseres på vedkommendes skriftlige samtykke eller en beslutning fra tingretten. I de fleste situasjoner hvor det er aktuelt å gjøre bruk av metoden Tegn og symptomer er det vanskelig å basere seg på noen av disse to alterantiver. Rettens beslutning vil ta alt for lang tid. Samtykkealternativet er upraktisk på grunn av kravet om skriftlighet, og rustilstanden som politiet mener å se vil ofte hindre innhentingen av et gyldig samtykke. I mange tilfeller vil mistenkte også være under 18 år, og det kan derfor også kreves samtykke fra verger. Ved fare for opphold, dvs. at siktemålet med personransakingen i form av Tegn og symptomer ellers vil forspilles, kan beslutningen treffes av påtalemyndigheten. I de fleste tilfellene vil dette si politidistriktets jourhavende påtalejurist. Ofte vil det både være praktisk mulig og tid til å innhente slik beslutning. Og utenfor de tilfellene hvor vilkårene etter straffeprosessloven 198, 1. ledd nr. 2 er oppfylt, og som det redegjøres for nedenfor, er slik beslutning fra påtalemyndigheten et nødvendig vilkår for lovlig å kunne gjennomføre den granskende ransaking som Tegn og symptomer utgjør. Straffeprosessloven 198, 1. ledd angir tre tilfeller hvor en polititjenesteperson selv kan beslutte ransaking uten retten og påtalemyndighetens avgjørelse. For bruk av metoden Tegn og symptomer er det bare 198, 1.l edd nr. 2 som er aktuell, jf. nedenfor. Selv om det foreligger slik sterk mistanke som angis i nr. 3, er overtredelsene som kangi grunnlag for bruk av metoden Tegn og symptomer ikke av en slik karakter at bevis forspilles om beslutning fra påtalemyndigheten må avventes. Foreligger det sterk mistanke, dvs. mer enn skjellig grunn, vil jo politiet alltid ha adgang til å holde mistenkte tilbake, enten som formelt pågrepet etter straffeprosessloven 171, 1. ledd nr. 2, eller anholdt etter politiloven 7, 1. og 2. ledd eller 8, 1. ledd nr. 4, mens påtalemyndighetens beslutning avventes. Straffeprosessloven 198, 1. ledd nr. 2 gir en polititjenesteperson uten påtalemyndighet adgang til å beslutte ransaking av mistenkte når denne treffes eller forfølges på fersk gjerning eller friske spor. Det er ikke upraktisk at politiet under tjeneste for eksempel på house parties og lignende mener å observere at personer inntar narkotika eller oppdages i situasjoner hvor det fremstår som mest sannsynlig at de umiddelbart forut har inntatt narkotika. I slike situasjoner kan tjenestepersonen selv beslutte å gjennomføre den granskende personransaking av mistenkte som metoden Tegn og symptomer utgjør. Derimot kan en ikke generelt legge til grunn at noen treffes eller forfølges på fersk gjerning eller friske spor bare fordi vedkommende fremtrer som ruset av annet enn alkohol. Den straffbare handlingen består i å bruke narkotika, ikke å være ruset av den. Rusen kan være utslag av et inntak som er 45