Preken Bots- og bønnedag 2017, Luk 15,11-32

Transkript

1 Preken Bots- og bønnedag 2017, Luk 15,11-32 Iblant kan det passe å ta frem salmer som setter ord på erkjennelsen av synd. Erkjennelsen av synd. Smak litt på den. Jeg kjenner det butter imot. Bør ikke kristentro ha et mer positivt sikte enn at vi skal erkjenne synd. Har vi ikke lagt bort formuleringer som «jeg, arme syndige menneske»? Et nylig møte med et dypt angrende menneske fikk meg på bedre tanker. Skammen og skyldfølelsen lå så nakent oppi dagen, at jeg skjønte med all mulig klarhet: Synden er en realitet som det ville være naivt å benekte. Det er faktisk helt vanlig å gjøre ting som fører til mye smerte. Folk gjør det hele tiden. Også folk som står meg nær, og, for å være helt ærlig: Også jeg gjør det. Derfor er en 1800-tallssalme på en mollstemt folketone fra Oppdal helt på sin plass. For i dag er det nådens tid, og for å oppleve nåden, må man faktisk ha erkjent sin egen synd, slik som ham vi skal høre om i dag. La oss reise oss og høre dagens evangelium. Det står skrevet hos evangelisten Lukas i det 15. kapitlet.

2 2 Jesus sa: En mann hadde to sønner. 12 Den yngste sa til ham: «Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.» Han skiftet da sin eiendom mellom dem. 13 Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og drog til et land langt borte. Der sløste han bort alle pengene i et vilt liv. 14 Men da han hadde satt alt over styr, kom en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. 15 Han gikk da og tok arbeid hos en mann der i landet, og mannen sendte ham ut på markene for å gjete svin. 16 Han ønsket bare å få mette seg med de belgene som grisene åt, for ingen gav ham noe. 17 Da kom han til seg selv og sa: «Alle arbeidsfolkene hjemme hos min far har mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! 18 Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19 Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn. Men la meg få være som en av leiekarene dine.» 20 Dermed brøt han opp og drog hjemover til sin far. Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. 21 Sønnen sa: «Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din

3 3 sønn.» 22 Men faren sa til tjenerne: «Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. 23 Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss. 24 For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» Og så begynte festen og gleden. 25 Imens var den eldste sønnen ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han musikk og dans. 26 Han ropte på en av tjenerne og spurte hva som var på ferde. 27 «Din bror er kommet hjem,» svarte han, «og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham frisk hjem igjen.» 28 Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. 29 Men han svarte: «Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot det du sa; men meg har du ikke gitt så mye som et kje så jeg kunne holde fest sammen med vennene mine. 30 Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har brukt opp pengene dine sammen med skjøger, da slakter du gjøkalven for ham!» 31 Faren sa til ham: «Min sønn! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. 32 Men nå skal vi holde fest og være glade. For han, din bror, var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.»

4 4 Slik lyder det hellige evangeliet. Gjensynet er vakkert. Festen blir storslått skjønt ikke uten bismak. Det finnes dem som ikke kan godta at nåden skal sitte så løst, at det skal være så lettvint å bli tilgitt, at det ikke finnes noen rettferdighet her i verden. Men la nå det ligge i dag. Vi som stadig pukker på rettferdighet, skal nok få det vi fortjener. Det er ikke oss det er synd på. I dag gjelder det synderen i deg og meg. Synderen som har kjørt sitt eget løp og likt det, funnet sin egen vei gjennom livet og hatt glede av det. Synderen, som til tross for at det går greit og fint ganske lenge, en vakker dag finner seg selv igjen i en grisebinge for å sette det litt på spissen, slik Jesus gjorde i denne fortellingen. Når det syndige mennesket har kjørt sitt eget løp lenge nok, kommer vi til et punkt hvor det plutselig eller langsomt går opp for oss: Nå er løpet kjørt. Nå har jeg gått for langt. Her står jeg med skammen. Her står jeg med skylden. Å Gud, som jeg angrer! Så er det å gå den pinefulle veien tilbake, tilbake til mennesker vi gjorde vondt mot, tilbake for å be om unnskyldning. Det er oss arme syndige menneske det handler om i dag, for i dag er det Bots- og bønnedag, men nettopp på en Bots- og bønnedag er det håp! For idet man snur seg om fordi man har erkjent sin

5 5 egen synd, og går tilbake for å be om tilgivelse, da kan det vidunderligste skje at vi blir møtt med nåde. Måter å såre hverandre på er uendelig mange, jeg nevnte innledningsvis et nylig møte med et dypt angrende menneske. Det er ikke nødvendigvis slik at det onde vi gjør er planlagt. Oftest skjer det onde ting fordi vi trekkes inn i noe vi ikke overskuet konsekvensene av. Det kan være alt fra å drikke seg så full at man mister dømmekraften, til å godta menneskeskapte samfunnsstrukturer som er undertrykkende. Pur onde mennesker har jeg aldri møtt, men jeg har møtt mange som lider under andres og egen uforstand. I dette landskapet av syndens muligheter og konsekvenser, entrer Jesus scenen. Han vet. Han kjenner menneskehjertet. Han er god til å fortelle fortellinger som får oss til å se oss selv, enten vi sitter i grisebingen og angrer, eller vi går hjemme, selvrettferdige og sinte. Jesus tilbyr en vei ut av uføret. Han forkynner tilgivelsens mulighet. Ikke at det er noe nytt. Det gamle testamentet taler også vakkert om Guds tilgivelse. «Hvem er en Gud som du, som tar bort skyld og tilgir synd?» sa profeten Mika. Men tilgivelse er en vanskelig ting, og vi har ikke så lett for virkelig å tro på den. Gjelder den også meg?

6 6 Den gjelder også deg. La meg fortelle om Luther. Han forkynte botens mulighet og nødvendighet. Bot og tilgivelse henger sammen for Luther. Først bot, så tilgivelse. Men bot er ikke å betale seg bort fra synd. Avlat har ingen plass i Luthers teologi. Neste år er det 500 år siden Luther slo opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. I Første avlatstese skriver han: «Da vår Herre og mester Jesus Kristus sa «Gjør bot» (Matt 4,17) ville han at hele den kristnes liv skulle være en bot.» I følge Luther er ikke boten en måte å leve på. Det kan være verd å merke seg at i dagens bibeloversettelse, er ordene Luther siterte fra Matteus 4,17 oversatt, ikke med «gjør bot», men «vend om». Da gir det enda bedre mening at det å gjøre bot er en måte å leve på, for trenger vi ikke å vende om til Gud hver eneste dag? Det er riktignok ikke hver dag vi finner oss selv sittende i grisebingen og lure på hvordan vi havnet der, men jeg vet i alle fall om meg selv at jeg så å si hver dag går i baret. Å gjøre bot er å se seg selv slik man er og forstå at dette må jeg få gjort opp. Å gjøre bot er å reise seg opp, snu seg rundt og så begynne å gå på den veien som fører hjem til min bror som er sint på meg og min far som lengter etter meg.

7 7 Og det er Ham jeg vil snakke om nå når jeg nærmer meg slutten på denne prekenen. For det er faren som er hovedpersonen i Jesu fortelling. Og nå må du gjerne løfte blikket litt og se på Kristusfiguren som henger over hodet mitt. Med sine utstrakte armer illustrerer den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus Guds kjærlighet til sine barn. For når Jesus forteller om faren som står ved grinden og speider nedover landeveien og venter på sønnen sin, så forteller han sin egen fortelling. Han er den Gud som er kommet for å forkynne med hele sitt liv, hva tilgivelse er og hvem han vil gi den til. Og før jeg kommer helt til slutten, la meg fortelle dere at det klassiske nattverdbildet av Jesus og disiplene som deler det siste måltidet, rommer hele flokken: Der er Johannes, Andreas og Jakob, men der er også Peter og Judas. Judas som forrådte ham og Peter som sviktet ham. Det gjorde de forresten alle. Alle løp sin vei i mørket da deres Herre og Mester ble grepet samme kveld. Og hva tror dere Jesus gjør med det, han som vet alt og er klar over sine venners svik før de svikter? Jo, han går først rundt og vasker føttene deres, én etter én, på samme måte som vi, én etter én, er blitt vasket helt rene i dåpens vann, før vi fikk sjanse til å synde. Men deretter gir ham dem mat: Brød og vin som skal

8 8 styrke dem og minne dem om hans usvikelige kjærlighet til sine venner, de vennene han vil dø for. Og etter langfredagsmarerittet, hva skjer? Peter får møte sin mester igjen. Peter får beskjed om å gå og være hyrde for flokken. Synderen er tilgitt og rehabilitert, men først og fremst har han fått tilgivelse. Judas, han hengte seg, dessverre. Han tok ikke sjansen på nåden. Han straffet seg selv før Jesus fikk sjansen til å møte ham med tilgivelse. Det skal ikke vi gjøre. Vi skal ikke gå rundt og straffe oss selv, vi skal ta sjansen på nåden og tro det bildet Jesus tegner opp for oss av en far som står ved en grind og speider etter sitt barn, sin jente og gutt som er redd for å komme hjem, men som likevel håper på pappas kjærlighet. Og når vi kommer, ja, når vi kommer, da er armene åpne, smilet er stort og tårene står i øynene på ham som aldri vet annet enn at barn må elskes fordi det er kjærligheten som leger alle sår til slutt. Dette er dagens evangelium. La oss reise oss opp fra det stedet hvor vi står i stampe, vende oss om til Gud og ta sjansen på hans nåde La oss bekjenne vår hellige tro!