Omslaget: Eli Raa Nilsen, Bergen, er kunstneren bak forsidebildet, et glassmaleri. Asbjørn Nilsen, Vardø, er ansvarlig for baksidebildet.

Transkript

1 INNHOLDSFORTEGNELSE BØN Olav Aukeust Mennesket i sin indre streben (forts) Friedrich Rittelmeyer. Oversatt av Truls Johannessen Jeg er (forts.) Dorothee Jacobi. Oversatt av Siri Schultze-Florey Alfred Heidenreich Rolf Rolfsen Sommerbrev fra Olsby Maj-Len Sundin Vensakpsbånd knyttes på Olsby Mette Weinhard Olsby Youth nordic summer camp 2015 Daniel Rudklint Pilegrimsvandring Siri Schultze-Florey Åndshistorien i Rafaels billedverden. Harald Falch-Ytter John Baum. BØN Olav H. Hauge Gravferder Våre døde Ragna Ledsaak Siri Schultze-Florey Mette Bjerke Siri Schultze-Florey Korte Notiser Stevner og leirer Menigheter Aftenbønn for barn Henrik Wergeland Omslaget: Eli Raa Nilsen, Bergen, er kunstneren bak forsidebildet, et glassmaleri. Asbjørn Nilsen, Vardø, er ansvarlig for baksidebildet. Forfatterne er selv ansvarlige for innholdet. Bidrag for neste utgave før 8. november Redaksjon fra 2015: Siri Schultze-Florey. Layout: Inger Risholm. 2

2 BØN Gud, lat mi næring på denne jord av vera det ævlege livsens ord, Olav Aukrust lat meg få vekse i heilagt vé, (1930) kjenne meg grein på det ljuve tre og som di utstråling trengje beint gjenom myrkret og sprengje skuggar og dimme og dødsens mein, - lat meg få eige den kvite stein, større og større forklåring nå, del i den fyrste uppstoda få - glad gjenom klovnande eimar skode dei heilage heimar. Tidi må breste der æva gror, - Gud, skal eg fødast på nytt på jord og finne at striden kvesser seg til endå meir frøsande nifs og vill, endå meir berrsynt og naken millom Mikael og draken, lat meg då trugen, i heilag gir, tene deg fullnøgd, rein og skir: lat meg få vera i flokken den som enn for ditt namns skuld i trengsel stend, og då for det sann-fagert gode ut alle krefterne bjode! Gud, lat ditt rike få vekse fram! Jordi du lyfte frå ham til ham - løys ved ditt Ord både den og oss: blodet som stråla frå Kristi kross jordlivet gjenomgløde, frelse og atterføde. All skapningen sukkar, og synlegt kjem eingong det nye Jerusalem, - høyr tusundtal ufødde kvæde syng at stjernur og hjarto og gras og lyng, eingong når sløri mun falle, sannar deg alt i alle.

3 Friedrich Rittelmeyer: Mennesket i sin indre streben (forts.) Religion som personlig erfaring I religionen kommer det ikke an på at man har klarhet om meget, men på at man har visshet om ett. Det gjør slett ikke inntrykk på meg når man priser det religiøse liv som menneskets høyeste gode, som dets sanne salighet. Hos meg vekker det bare dyp mistro at min salighet skulle være så avgjørende. Først når jeg hører: I det religiøse liv ligger din bestemmelse og din tilværelses sannhet, virkeliggjørelsen og opplysningen av alt det som skal bli til i deg, den guddommelige verdens vilje over deg, først da begynner alle mine lengslers pulser å slå. Hvis du i minst en dag kunne leve slik at all din gjerning helt og holdent strømmet ut fra Gud og helt ut var Guds vilje i deg og gjennom deg, ja, om så bare i en time, da skulle du fra den timen av vite hva det virkelig er å leve. Og fra den timen av ville det bli tilbake i din hukommelse en lengsel som først da lærer deg hva virkelig lengsel er. Den tid er forbi da man speidet etter all slags viten og alle slags bekjennelser i religiøs sammenheng. I dag spør man: Hva fremtrer i ditt liv? Alt annet kan du spare deg!hvis religionen forstår å tilføre menneskets tilværelse krefter som ellers ikke står 4

4 til dets disposisjon, hvis den innenfra kan opphøye og løfte menneskets hele liv gjennom å tilføre mektige hendelser og høye, store mål, da vil det også mer og mer vokse frem en innsikt om at religion ikke er slaveri under forskjellige lærer og plikter, men menneskets sanne, frie adelskap. Jo mere det blir åpenbart, ikke gjennom beviser, men gjennom eksempler, at den sanne religion alt i alt er «det levende liv», desto klarere blir det, at det sanne livet er det som tvers igjennom er blitt til en «religion». Heri ligger religionens fremtid. Vi trenger en religiøsitet som til den mektige ytre verden knytter en enda mektigere indre verden og innenfra fyller oss med levende, skapende krefter. Vi mennesker er nå engang vesener sammensatt av kropp og sjel, og bare når vårt indre liv blir like sterkt og rikt som vårt ytre vesen, kan vi atter bli sunne, glade og livskraftige. Vi trenger religionen som en levende kraft der vokser frem av det indre og mestrer det ytre. Og vi trenger 5

5 samtidig denne kraften helt i vår tids ånd, som noe helt eget og helt personlig i oss selv. Har religionen noe å tilby det tenkende menneske? Det som religionen og bare den kan gi menneskets åndelige vesen, er: Enhet og storhet i hele dets åndelige liv. Et svar på spørsmålet om livets mening, kan bare religionen gi. Først når et menneske lar hele sitt åndelige liv bli behersket av livets store betydning, som det har funnet, slik at den lyser opp alt rundt det og råder over hele dets åndelige eksistens, først da har mennesket oppnådd livets høydepunkt og først da kan det være en hel personlighet. Uten religion kan ingen nå sin personlige fullendelse som åndelig vesen; dette er vår nødvendige og vår ubønnhørlige konklusjon. Og hva kan religionen tilby det følende menneske? Gransker vi alle folks og alle tiders religiøse litteratur, hører vi alltid to grunntoner: Ro og glede. Våger vi å sammenligne menneskets personlighet med et frø, kan vi si at et frø trenger to faktorer for å kunne vokse: Et trygt sted til beskyttelse mot alle hendelser og farer, og en varmende sol. På samme måte trengerden menneskelige personlighet ro og glede. Først når 6

6 man, i det minste i det indre, har skapt ro overfor livets skiftende forstyrrelser, kan personligheten virkelig vokse. Og desto herligere blomstrer den opp, jo mere glede i sant gledessolskinn som blir den til del. Først da begynner overhodet det sanne liv. Hvor ellers kan den menneskelige personlighet finne så mye ro og glede som den kan i religionen? Har den noen gang i historien funnet like meget på annet hold? Nå gjenstår bare spørsmålet om hva religionen har å tilby menneskets viljesliv. Luther bekjenner for oss: Min religion har gitt meg styrke til den høyeste gjerning og til den største lidelse. Den er den største kraft til verdens overvinnelse og til verdens forsagelse, begge deler på en gang. Et slikt menneske vandrer på en svimlende høyde, i bevissthet om sin sjels uendelige verdi og samtidig beredt til når som helst å ofre sitt liv, seg selv, ja, alt, i visshet om at ikke noe vesentlig kan tas fra det. Dette er det høyeste et menneske kan nå: Å høyakte sin personlighet og samtidig holde den for ingenting; å være fullt ut besluttsom, og på en gang villig til å gi sin personlighet hen. Slike mennesker bringer verden merkbart fremover. Slike mennesker, slike helter har religionen gitt oss. Fra: Mennesker med hverandre, mennesker for hverandre. Oversatt av Truls Johannessen (forts.)

7 Jeg er den som taler med deg (del 3). Jeg er verden lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys. (Johannes 8,12). Vi kjenner det som et av våre dypeste behov i livet, behovet for lys. Vi trenger dagslyset, vi kan ikke leve uten. Vi blir belivet og ernært av lyset. Vi benytter oss av bilder om lyset når vi vil formidle sjelelige stemninger - lys, skygge, mørke. Å vandre i mørket betyr som regel ikke nattevandring, men en sjelelig tilstand. Lyset kan også være ubarmhjertig - stekende sollys over stepper og ørken, hvor livet knapt kan overleve - i de store byene hvor kunstig lys gjør natt og dag like, og ikke gir rom til den ro som mørket gir. Lyset kan være tortur - fangeleire som alltid er opplyst gir ingen ro og dårlig med søvn. Det finnes også en trang, en indre trang, etter å gjennomskue og rydde til side alle uklarheter. Vår forstand er viktig, men kan være nådeløs, når den er besatt av angst, eller er fylt av herskesyke og misunnelse. «Hvor har du vært?», spør vi. «Jeg vil vite alt, du kan ikke holde noe hemmelig for meg». I årstidene kan vi følge lysets foranderlige fargespill. Solens gang over himmelen gir oss stadig nye overganger, og i det opplever vi det milde lysets vesen. Morgen- og kveldslyset farger himmelen, middagslyset, når solen står høyt, blir flatere. Vår og høst er demringslyset sterkere og rikere enn om sommeren. I lyset kaster hver gjenstand skygge, denne forandrer seg alt etter hvor solen står. Inne, ved peisen og stearinlys, gir det milde lyset mere enn det grelle, alle menneskeansikter blir vakrere. Lyset som stråler fra Kristus, det stråler uten å engste seg for mørke kroker, heller ikke skyver det dem bort. Kristuslyset kan være vevende, som en bevegelse. Vi kan merke humor når vi oppsøker dette forvandlende lyset. Som om en sa til oss:» Å, 8

8 du mener at der i kroken, der er det mørkt, der slipper du meg ikke til? Å se hen dit selv vil du heller ikke.» I det lysets bevegende spill begynner, er slik som lyset ute i naturen; når lyset treffer mørket, kommer nye sider fram. Mørket vil egentlig være farge. Det gir oss de sterkeste fargene. Det vil helst skinne i hvert mørke dette Kristuslyset, og lokke fargene fram når vi åpner opp for det. I Johannesevangeliet kommer dette Jeg er-ordet etter kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd. Menneskelig mørke er tydelig, som lidenskap mellom enkelte. Enda mørkere er hatet og brutaliteten som fellesskapet, styrt av nådeløs forstand, er villige til å begå. Kristus befrir fellesskapet for den tvangsmessige fordømmelsen. Han dømmer henne heller ikke, men oppfordrer henne til å selv å endre sitt liv. Kraften i hennes eget Jeg skal begynne å lyse og virke. På to andre steder taler Johannes om verdens lys. Etter helbredelsen av den blinde (Joh. 9), taler Kristus: «Så lenge jeg er i verden - lys er jeg for verden». I den greske teksten står ikke Jeg(egò) uttrykkelig uttalt i setningen, men Lyset står på en 9

9 framskjøvet plass. Det andre stedet, som et ekko, er i 12. kapittel. Det er en diskusjon med folkets ledere. Her blir Jeget og dets bevegelse betont. Ordrett heter det: "Jeg-Lys er kommet inn i verden». Lysets bevegelse inn i mørket kommer tydeligst fram i Johannes- Prologen. Lyset kommer som det tredje i en rekke: Ord- Liv- Lys. I denne rekken går det ene fram av det andre, og lyset er ikke bare der, eller var der for lengst. For det kommer inn i verden og skinner i mørket - aldri uten bevegelse, aldri uten motstand. Som om verdens mørke er lysets egentlige mål. For ordet 'verden' står det på gresk kosmos, som i seg selv har en hel verden av betydninger. Det kan bety menneskehet. (Emil Bock oversetter det med «menneskeverden»). Når Kristus kommer som lys inn i verden, så kommer han også til verden av menneskelige fellesskap. Og i sjelen til den enkelte kan han søkes som det kommende lys. Mørket tok ikke imot lyset. Slik blir det vanligvis oversatt. På gresk kan det å ta imot, oppfattes som å overvinne eller beseire. (Muntlig henvisning fra Elsebeth Weymann, Berlin). Da kan vi lese dette stedet på en ny måte: Og lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Lysets vei inn i mørket er begynt, men er på langt nær til ende. Lyset som skinner inn i sjelene fra Kristi Jeg Er, og som mørket ikke overvinner, det taler. Det taler med oss, vandrer med oss. Det forvandler mørket og lokker fram farger. Det er en stadig ny begynnelse. Når og hvordan vi forbinder oss med ham, det forandrer vårt indre, og blir til liv i oss. Artikkelen er skrevet av Dorothee Jacobi, trykket i Die Christengemeinschaft, Oversatt av Siri Schultze-Florey 10

10 Alfred Heidenreich pioneren i England Av Rolf Rolfsen Alfred Heidenreich ( ) Celebreringen av Menneskevielsens handling har stor betydning for den enkelte deltaker, men også i en langt større sammenheng. Den sakrale handlingen bidrar til intet mindre enn å belive jordens eterlegeme. Derfor er det så viktig at den finner sted hver dag året rundt. Dette var et hovedpoeng i foredraget som Alfred Heidenreich holdt for engelske antroposofer i London i Tyskeren Heidenreich hadde da vært prest i Kristensamfunnet i 20 år, og virket nå som pioner for den nye kirken i England. Han var en av de 45 første personene som ble viet til tjeneste i den nystartede bevegelsen til fornyelse av kristendommen. Den høytidelige handlingen skjedde i Goetheanum i Sveits i nærvær av Rudolf Steiner som hadde gitt impulser til utformingen av Kristensamfunnets sakramenter og gudstjeneste. I det nevnte foredraget blir det foretatt en sammenligning 11

11 mellom en soloppgang og det eteriske lys som oppstår av Menneskevielsens handling. Ifølge Steiner er lyset fra alteret lysere enn sollyset. Det eteriske lyset danner grunnlaget for den fremtidige planetariske utviklingen mot en Jupiter-tilværelse som skal etterfølge jordtilværelsen. Brødet og vinen som i nattverden forvandles til Jesu legeme og blod, er frøet og surdeigen i denne langsiktige prosessen. Heidenreich påpeker videre at Menneskevielsens handling kan gjennomføres av presten uten en synlig menighet i rommet. Det vil alltid være døde til stede som medvirker i handlingen, og det dreier seg ikke nødvendigvis bare om avdøde medlemmer av menigheten, fremholder han. Foredragsholderen er også opptatt av den åndelige oppdragelse som skjer med hver enkelt som deltar i Menneskevielsens handling. Dette har form av en øvelse i hengivenhet, som må oppfattes som noe langt mer enn fromhet i tradisjonell forstand. Heidenreich siterer her Rudolf Steiners beskrivelse av meditasjonens natur: «Meditation ist ins Unermesslich egesteigerte Hingabe» (Meditasjon er hengivenhet hevet til umålbare høyder). Sannheten og erkjennelsen som hengivenheten retter seg imot, blir i Menneskevielsens handling fokusert på den kosmiske Kristus. På et bestemt tidspunkt under gudstjenesten er han selv til stede ved alteret. Heidenreich belyser dette med nok et Steiner-sitat denne gangen fra foredraget «Andaktens misjon»: «Hender som vil forsøke å velsigne og trøste uten først å ha blitt foldet i ærefrykt og hengivenhet, kan ikke gi mye kjærlighet og velsignelse. ( ) Gjennom religiøs hengivelse vil sympatiens og antipatiens mørke krefter som faller for feiltakelser, bli opplyst av sjelens lys og forvandlet til fornuft, 12

12 estetisk smak og riktig moral.» Menneskevielsens handling har også en virkning som Heidenreich kaller spirituell-medisinsk. Det kommer til uttrykk ved at den hellige ånd i liturgien blir kalt «den helende ånd», mens de sakramentale elementene omtales som legemiddel. Virkningen er todelt, forklarer Heidenreich. Brødets alkymistiske kvalitet forbinder det med det sensoriske nervesystemet, som er det fysiologiske grunnlag for tenkningen. Vinens alkymistiske kvalitet forbinder den med varmeprosessene i fordøyelsessystemet som er viljens fysiologiske grunnlag. Transsubstansiasjonen henger også sammen med hvordan karma virker inn i den enkeltes eksistens. Dette er kanskje en av sakramentets dypeste hemmeligheter, antyder Heidenreich. Ifølge Steiner har celebreringen av Menneskevielsens handling en virkning på karmas eksistens og er et forsvar mot ahrimansk 13

13 og luciferisk innflytelse. Ahrimans mål er å stille seg i veien for de karmiske virkningene, slik at mennesket ville begynne hvert nytt liv med blanke ark. Oppnår Ahriman dette, ville det bli et våpen han kunne bruke til å avspore hele den kosmiske orden. Derfor er det en viktig oppgave for Kristus og hans himmelske medhjelpere å opprettholde karma, noe som kan skje ved hjelp av nattverdens sakrament, fremholder foredragsholderen. På denne måten blir Kristensamfunnets virke en integrert del av den kosmiske utviklingen. Heidenreich minner sine tilhørere om at det var i den sydlige tverrgangen av det første Goetheanum at den første Menneskevielsens handling fant sted. Det skjedde 16. september 1922, som regnes som Kristensamfunnets grunnleggelsesdag. Han omtaler begivenheten som en handling av universell kosmisk betydning. Derfor er det ingen tilfeldighet at ildspåsetteren som ødela det første Goetheanum året etter, valgte akkurat dette rommet som utgangspunkt for den tragiske brannen. -Innstiftelsen av de nye kristne mysterier traff motstanderens livsnerve, sa Heidenreich til sine engelske tilhørere. Heidenreich var bare 24 år da han startet Kristensamfunnets virke i Frankfurt am Main. Etter noen år fikk han Marta Heimeran som kollega, og da de hadde arbeidet sammen i syv år, giftet de seg og flyttet til London, hvor de på slutten av 1930-tallet begynte å celebrere Menneskevielsens handling på engelsk. Marta Heimeran var en av tre kvinner i gruppen som ble viet til prester i I boken «Spire i vekst» skriver Heidenreich at dermed var kvinnens fulle likestilling et faktum i kirkelig sammenheng. Aldri før i kristendommens historie hadde man 14

14 hatt kvinnelige prester som var fullt presteviet og bemyndiget til å forrette alle sakramenter. Steiner håpet at de tre ville tilføre prestegjerningen noen av sine kvinnelige kvaliteter, og at de ikke bare ville gå inn i det tradisjonelle maskuline prestemønster. Heidenreich var født i Regensburg, hvor han vokste opp i en embedsmannsfamilie. Om sin egen bakgrunn skriver han at han tilhørte en yngre generasjon som mente at de ikke lenger hadde bruk for kristendommen slik de møtte den i de etablerte kirkene. «Jeg kan ikke huske at jeg selv gikk til kirken av religiøse grunner etter mitt femtende år. ( ) Hvis det ikke hadde vært for Rudolf Steiner, ville slike som jeg aldri ha funnet noen vei til Kristus. Han viste oss Kristus som et kosmisk, åndelig vesen, som ved å ta bolig i den menneskelige sjel, kunne gjøre det mulig for mennesket å finne sin selvbevissthet og selverkjennelse i harmoni med Gud», betror han leseren av den nevnte boken som forelå på norsk i 1987 i forbindelse med at det var 60 år siden Kristensamfunnet startet sin virksomhet i Norge. I et forord av Michael Tapp blir Heidenreich omtalt som en pioner i etableringen av Kristensamfunnet i den engelsktalende verden. Under krigen levde han alene i England, mens hans kone og sønn ble igjen i Tyskland, og da freden kom, ble ikke samlivet gjenopptatt. Heidenreich fikk nå store oppgaver på internasjonal basis. Ved siden av å arbeide for Kristensamfunnets utbredelse i England var han aktiv i etablering av kirker i USA, Sør-Amerika og Sør-Afrika. Fra 1938 og frem til sin død i 1969 var han Oberlenker. Ifølge Tapp hadde Heidenreich en imponerende evne til som tysker å tilpasse seg engelsk levesett. Det skyldtes et mesterlig 15

15 tak på det engelske språket, men også hans kjærlighet til sitt nye fedreland. Fra å starte fra ingenting før krigen bygget han Kristensamfunnet opp på sikker grunn. Tapp har særlig festet seg ved hans evne til å kombinere idealismen i sin sentraleuropeiske bakgrunn med britisk pragmatisme. Heidenreich var dessuten i besittelse av en moden og original teologisk holdning som kom til uttrykk både i forelesninger og artikler han skrev i «The Christian Community Journal» som han var redaktør av i en årrekke. Også sønnen Michael ble prest i Kristensamfunnet i Han ble Lenker i 1978 med Sydvest-Tyskland og Sør-Afrika som ansvarsområde. Sitatene fra Heidenreich-foredraget i London har jeg hentet fra en oversettelse til norsk av Hanne og Einar Aas.

16 Sommerbrev fra Stiftelsen Olsby 26. juli 2015 Kjære venner av Olsby! Nyhetsbrevene går ut til alle bidragsytere, støtteforeningens medlemmer og medlemmer av Kristensamfunnet. Hva har skjedd på Olsby siden forrige nyhetsbrev i oktober 2014 og hvilke planer vi har fremover. Vårens og sommerens aktiviteter Vårens konfirmantstevne ble gjennomført mars med fornøyde konfirmanter. Styret var spente på om det var mulig å komme ned til Olsby gård grunnet værforholdene og veien, siden Olsby er vinterstengt fra slutten av oktober og til slutten av mars. Det gikk heldigvis bra, og konfirmantene var tilfreds, og fra styrets side var vi godt fornøyde med hvordan stevnet ble gjennomført og hvor rent og pent det var etter gjennomføringen. Takk til ungdomslederne, konfirmantene og de ansvarlige prestene Siri Schultze-Florey (KiT), Daniel Rudklint og Kristine Høiland (KiO), Daan Ente (KiB). Ungdomslederne er kjernetroppene og representerer ungdomsbevegelsen og fremtiden for Kristensamfunnet, og ikke bare på Olsby. Både på barneleiren og ungdomsleiren er ungdomslederne de store entusiastene som gjør en meget viktig innsats.. Barneleiren, med ansvarlig prest Carl van der Weyden, ble avviklet med stor deltakelse både av barn og 17

17 foreldre i overgangen juni/juli. Et foreldrepar fra Danmark har ønsket om å komme til Olsby i september en uke, for å bidra til hverdagsvedlikeholdet. Vi tar imot all faglig hjelp med stor takknemlighet. Det har vi også medelt dem. Prestesynoden for Norden vil bli avholdt på Olsby august. Styret i Olsby er så takknemlige for den gleden de nordiske prestene inklusive deres leder Gisela Thriemer, viser for Olsby. Gisela Thriemer, med deltakere fra sin menighet fra Darmstadt i Tyskland, var på Olsby over St. Hanshelgen. Tusen takk besøket! Høsten 2015 Steinerskolen på Hedmarken bruker Olsby til skogsbrukspraksis for 6. og 9. klasse i september. Elevenes gjør en stor innsats og skal i år rydde i skogen ved veien opp fra Olsby, i tillegg til å hogge og stable ved. I slutten av oktober blir det samling for konfirmanter fra hele Norge, og etter det stenges Olsby for vinteren. Kort om den økonomiske situasjonen for Olsby Styret hadde sitt årsmøte på Olsby i juni Årsresultatet for 2014 ble et overskudd på kr , mot underskudd de to foregående årene. Vi fikk et overskudd til tross for at vi nedbetalte gjeld på vårt lån med kr Overskuddet har derfor også sammenheng med stram økonomistyring og gavene som Olsby fikk i Under driftsåret 2014 fikk ikke 18

18 gjennomført vedlikehold som var påkrevd grunnet blant annet mangel på tilgjengelige blikkenslagere og problemene med utbedring av veien. Renteutgiftene på vårt lån på ca 1,9 millioner kr. er også redusert fire ganger i takt med rentenedgangen i Norges Bank. Målet er å få nedbetalt mere gjeld hvilket hadde gitt oss et større økonomisk handlingsrom. 19

19 Takk til alle givere som trofast setter inn penger på gavekonto: I 2014 fikk vi inn kr Pengene brukes utelukkende til vedlikehold og ble overført til driftsåret I 2015 har de gått til utbedring av kjøkkenet i Blåhuset, riving og montering av ny varmtvannsbereder og kjøkkenbenk. Det er Thomas Arthur, som er utdannet snekker og hatt hjelp av rørlegger, som har utført arbeidet til styrets tilfredshet. Mange kjenner ham som "gammel" Olsbyaner. Han er bosatt på Hedmarken med sin familie og kjenner mange dyktige fagfolk som han samarbeider med. Kultiske handlinger på Olsby utenom stevner og leire Takket være at Hamar menighet og Olsby har sin faste prest, legges også Handlinger til Olsby for Hamar menighet. I tilknytting til handlinger på Olsby har det under våren/sommeren også vært avholdt dåp på Olsby med etterfølgende dåpsfest. Fremtiden Ideen med å bruke Olsby til annen pedagogisk virksomhet for elever som trenger håndverksmessig tilknytning til skolehverdagen er en meget god ide og den arbeides det videre med. Vi vet at Olsby, etter ytterligere oppgraderinger er ideell til flere formål; som en skatt som vil elske å bli brukt og pleiet av mennesker i alle aldre, som ser på menneskets samspill og kultur som en kilde for jordens fremtidige liv. Så kjære foreldre, besteforeldre, voksne, unge og venner av 20

20 Olsby: Hjelp oss å beholde Olsby som møteplass for barn- og unge ved å gi testamentariske gaver eller andre bidrag til Olsby! Bidragene kan settes in på Sparebanken Hedmark, Stiftelsen Olsby, gavekonto Fra utlandet: IBAN: N BIC/SWIFT -adresse SHEDNO 22 Beste Olsbyhilsener til alle lesere! Maj-Len Sundin På vegne av styret i Stiftelsen Olsby maj-len.sundin@meritum.no tel: mobil:

21 Venskapsbånd knyttes på Olsby Det er den sidste aften på dette års børnelejer og vi er alle sammen, samlede i samlingssalen. Der er et stort hjerte på gulvet, lavet af lige så mange lys, som der er mennesker samlet på lejeren og lysene brænder medens alle sidder i kreds rundt om på gulvet og synger de bedste sange fra sommerens lejer, der er en stemning af afsked i luften, og alle er sørgmodige over, at endnu en fin sommer lejer er slut, mange af børnene græder stille, og holder om hinanden medens de synger sange, der sætter ord på oplevelsen af sammenhørighed og fællesskab. Jeg sidder på en stol ved udgangen og folder papir til at tørre næse i, og af og til kommer der et barn eller en leder og henter et forråd af papir til fugtige øjne og næser. Og hver gang ser jeg ind i to små lysende sørgmodige stjerner, det varmer mig, og hvis jeg ikke vidste det før så ved jeg det nu hvorfor jeg er her som præst i Kristensamfundet, et sted langt ude på landet i Norge. For hvis man ser nøje efter, og mest med hjertet, så kan man se at her, hvor nogle af lederne bare er to år ældre end de sørgende børn, som de sidder og holder om og trøster med sit nærvær. Her skinner guldet fra fremtiden ind i vores nutid, og nornernes skæbnetråde spindes fra en fremtid hvor det er vigtigt at disse mennesker kender til hinandens eksistens. De vil søge ham. Årets Fortælletema, var den sande beretning fra nutidens London. Historien om sælgeren af hjemløseavisen James, og hans venskab med vildkatten Bob, hvor hans vilje til at tage svar for katten reddede ham fra undergang i det hårde stof miljø, fordi han måtte tage ansvar for sig selv, for at tage ansvar for katten. Det var historien om lyset midt i mørket, lige her i nutiden, og det var 22

22 tydeligt at det gjorde børnene godt historien indeholdt også børnevenlige sjove episoder, så alvor og glæde var i det rigtige forhold til hinanden. 65 børn var der hos os, 7 af dem var norske og 1 dansk (en glad dreng på 10 år der kunne svensk) der var 25 ledere hvor af de fleste var under 18 år. I køkkenet var der 4 rigtige voksne, og også ledergruppen havde flere rigtige voksne. Til slut var vi tre præster: Felix, Calle og jeg. To gange under lejeren var det muligt at fejre søndagshandlingen for børn, og med så mange børn var det nødvendigt at dele gruppen op i to hold. Der var overraskende stille ude omkring i området medens respektive den ene gruppe var til søndagshandlingen, og den anden måtte vente. Og at så mange meget livlige og glade børn dog var i stand til at være stille sammen, og vende blikket fremad var en glædelig overraskelse. Beredskabet til at være ministranter, til 23

23 søndagshandlingen, hos de unge ledere var glædeligt, og skaber jo gode forbilleder, når dem der spiller sjove sange til morgen og aftensamlingerne, også har denne inderlige side i sig som de åbent står ved. Om aftenen når solen var gået ned, og dagen var forbi på Olsby, sluttede lejerledernes dag med kultisk afslutning. Et stille åndehul som også de helt unge, 15-årige ledere, gerne ministrerer til. Tro nu ikke at vore børn sov nætterne er noget for sig på Olsby, og der er voksne nattevagter på pladsen mellem husene, for at sikre at dem der skal ud på toa, også kommer tilbage til sengene men det er ikke let, og der er mange børneforelskelser og nogle børnehjerter kan have svært ved at falde til ro og få søvn nok. Men det er om dagen at venskabsbåndene knyttes, i helt konkret forstand. Der bliver brugt mange hundrede meter, ja nok flere kilometer farvet bomulds garn, til at flette venskabsbånd som børn og voksne bære om håndleddene. Børnene Kom lørdag d. 27 juni og rejste igen mandag d. 6 juli. Så var det pludseligt blevet mandag og vi ledere stod, og sang farvelsange hver gang der kørte en bil til Tangen station med børn der skulle rejse lidt mere tomt for hver gang der rejste nogen. Til sidst var der bare en norsk pige, der havde fødselsdag, og blev 12 år den dag tilbage. Pigen havde ønsket sig at blive hentet, så hun fik fødselsdagskagen, og afskeden med alle de andre med. Jeg stod stille og holdt hendes mor lidt i hånden vi havde set hinanden igen, efter 24

24 mange år, for to år siden da jeg var med på Olsby som student fra præsteseminariet. Hun sagde så blev du endelig præst. Ja, det tog jo sin tid sagde jeg Kerstin og jeg mødte hinanden første gang i sommeren 1979 på en ungdomslejer i Kristensamfundet, i syd-norge på Langø, nær ved Kragerø, det var Britt Anderson og Asbjørn Clausen der var præster på den lejer, og Kerstin der var et par år ældre end jeg, og var min leder, senere var vi ledere sammen på andre lejre andre steder, også en gang på Davide på Gotland. Så står vi nu sammen på Olsby, medens hendes datter tager afsked med de andre ledere, og mærker efter.. ja Kristensamfundets ungdomslejre og børnelejre spinder de gyldne skæbnetråde som former hvilke mennesker vi i fremtiden gerne vil blive til og på sjældne dage som disse stråler der en gylden fremtidssol over området som viser os hvordan verden kan blive, hvis vi vil.. Så er der så stille når børnene er rejst. Jeg vasker brugt sengetøj i 2 dage, og til sidst gulvklude, indimellem, at vi som ledergruppe ser tilbage på lejeren, der nu er levet. Hvad var godt, hvad kan vi gøre bedre. Fra de ældre ledere flyder der en strøm af ros og anerkendelse, til de helt unge for deres utrolige indsats. Tirsdag morgen holder vi Menneskevigelsens handling, det bliver internt for præsterne, for der er ikke nogle af de tilbageværende unge der kan ministrere, og alle er for trætte til at lære det nu. Men det bliver tydeligt for os alle, at det er vores svage punkt, og vi præster tilbyder gruppen at holde et ministrantkursus på næste majmøde. De unge får også en opfordring til at lære det hjemme i deres egen menighed, med på vejen jeg høster et smil jeg ved jo godt, at det er fremmed for dem, uden for lejersammenhængen men. Man kan jo altid prøve med lidt humor. Børnelejeren 2015 er forbi og vi rejser fra Olsby, for 30. gang.. ganske vist var det andre, der var her før os, og der kommer andre senere men denne sommer var det os på Olsby. Mange andre 25

25 steder i hele verden, hvor Kristensamfundet har børne- og ungdomsarbejde, bliver der spundet guldskæbnetråde til venskabsbånd, der spreder sit gyldne skæbnenetværk ud over hele jorden. Mange varme sensommer tanker og hilsner Mette Weinhard Præst i København.

26 Olsby Nordic youth summercamp 2015 Årets läger började med regn, rusk och en temperatur på 12 grader och en ihjälslagen gigantisk svart huggorm. Men det påverkade inte humöret nämnvärt, varken hos de tillresta och förväntansfulla deltagarna, ungdomsledarna eller de två prästerna. Vädret stabiliserade sig efter hand och vi hade även flera riktigt fina soldagar. Men jag undrar om det har eldats så mycket någon gång under Olsbys lägerhistoria. De nio dagarna fylldes likväl med sång, musik, teater, dans, göra tidning, praktiskt arbete, städ och disk, matlagning, sport, rebuslöp, nattcafé, grand prix, små betraktelser och mycket annat. Helt klart pågick det någon form av aktivitet under dygnets alla timmar. Varje kväll avslutades med en kultisk avslutning med deltagare som ministranter och två gånger firade vi Människovigningens handling. Det var svårt att hålla reda på vilket språk som egentligen i huvudsak talades. Det var finska, norska, svenska, tyska (!?) och engelska om vartannat. Som väl var talade den estniska deltagaren flytande engelska. Detta finsk-svensk-norska samarbete kommer även detta år att rendera i ett ungdomsmöte i Finland över nyår. Mjölk och grönsaker hämtar vi till dels från de båda biodynamiska gårdarna Alm Östre och Fokhol gård i Stange och vi bjöds på rikligt med god, vällagad och nyttig mat. Likaså bakades det bröd från tidig morgon till sen kväll. Det knyts 27

27 många (vänskaps)band på Olsby, det upplevs mycket och alla gör vi där erfarenheter inom många av livets områden. Även all denna rörelse och yttre aktivitet gör helt enkelt gott. Ett stort tack till alla er som gör det möjligt! Daniel Rudklint

28 Pilegrimsvandring fra Hjerkinn til Trondheim. Legg merke til de spor du skal følge, hold hele tiden stø kurs. Ordspråkene 4, 26. Pilegrimsleden fra Oslo gjennom Gudbrandsdalen er godt merket - ved veikryssene, langs stiene, på grindene, røde og hvite med Olavsmerket på. Ja, det var lett å følge den rette veien til Trondheim. Vi valgte Hjerkinn som utgangspunkt, det ligger på Dovrefjell - vi passerte en merkestein: 208 km til Nidaros. 11 dager var vi på vandring, i sol, regn og vind. Dagsetapper på km var akkurat passe for vårt tempo. Langs leden er det herberger, noen til selvhushold og andre med hjemmelaget mat. Sjelden har rømmegrøt smakt så godt som hos Audhild i Meldal. Mange steder har ildsjeler arbeidet for at Leden ble merket og herberger satt i stand. Heverstølen i Oppdal har et sælehus fra 1700-tallet, nydelig restaurert og et anbefalt herberge. Hvem går pilegrimsleden? Gjestebøkene underveis vitnet om mennesker fra Tyskland, Nederland, USA, Danmark og Norge. Mange unge mennesker går Oslo - Trondheim. Noen kjenner pilegrimsveiene i Spania og Italia, og Norge står så for tur. Men slettes ikke bare unge mennesker, også godt voksne. Det er ikke bare unge ben som bærer, men også gamle. Kreftene sitter i hode og sinn. Hvorfor gå pilegrimsvandring? Enhver vi spurte underveis hadde sitt svar på hvorfor. Noen gikk alene for å ha tid og ro til å se naturen og til å tenke. En gikk denne vandringen i 29

29 takknemlighet for at livet var gitt ham i gave nok en gang. En gruppe ungdommer i et kor gikk en uke, og det som en del av opplæring til å bli ledere for yngre barn på korleir. Vi fikk høre deres aftensang i Skaun kirke. En rutinert mann mente at enhver vandring er en vandring og noen vandringer er en pilegrimsvandring. Vi møtte han på Oppdal, han var på vei fra Stiklestad til Göteborg. Alle hadde samme mål, men opplevelsen av veien var likevel individuell. Trondheim feirer Olsok en uke til ende. Her er det ikke bare pilegrimer som møtes, men byen er fulle av tilreisende fra inn og utland. Her er det gudstjenester, konserter, teater og markedsboder i byens kirker og torg. Et spørsmål jeg hadde, var om det er noen forskjell på å gå etter turistforeningens røde Teller og Olavsmerket. Tja, enhver vandring er en vandring. Men å gå inn i Nidarosdomen med sekk på ryggen, stav i hånden, tursko på bena - og gå opp til høyalteret - ja, da ble jeg vel en pilegrim da. Må din vei komme deg i møte, vinden alltid være bak din rygg, solen lys leke på ditt kinn, regnet falle vennlig mot din jord. Og må Guds gode hånd verne om deg til vi møtes igjen. - keltisk velsignelse - Siri Schultze-Florey

30 Harald Falck-Ytter: Åndshistorien i Rafaels billedverden. Freskomaleriene Disputa del Sacramento, Skolen i Athen og det kristne mysterium Boken er oversatt fra tysk av Terje Christensen og Christina Falck-Ytter. Antropos Forlag Innb., 128 sider, i stort format. Rikt illustrert. 31

31 Da Harald Falck-Ytter skrev denne boken i 1983 som en 500- års markering av kunstneren Rafaels ( ) fødsel, langfredag 1483, anså han emnet så viktig at han dediserte boken til sine prestekollegaer i Kristensamfunnet. Rafael var en gudbenådet kunstner. I de to freskomaleriene, som paven ga ham i oppdrag å lage for Vatikanpalasset, maler han utviklingen av religion og filosofi. Disputa del Sacramento og Skolen i Athen ble malt mellom 1509 og Rafael døde ung, langfredag Utgivelsen av boken i 2015 kan oppleves som en verdig 500 års feiringav Rafaelsliv. Lukk øynene og forestill deg den Sixtinske Madonna: «På dette bildet skrider Maria med barnet henimot betrakteren som den som bringer en himmelsk nådegave til menneskeheten» (side 10).Med disse ordene beskriver Harald Falck-Ytter det som kanskje er Rafaels mest kjente verk. Å bringe en himmelsk nådegave til menneskeheten, kan også oppsummere hva Rafaelgjorde i de 37 årene han levde. I den første delen av boken har Terje Christensen oversatt et foredrag Harald Falck-Ytter holdt om Rafaels liv og skjebne. Dette tillegget til boken i den norske utgaven, fører leseren inn i verden til et individ som, gjennom maleriets uttrykksform, synes å ha kommet til jorden for å åpenbare åndelig virkelighet. Som det er påpekt, begynte Rafael å male allerede i sin mors skjød, idet farens malerier antok en helt ny karakter da Rafael var ventet. «Rafaels liv ble imidlertid sterkt preget av dramatiske hendelser. Allerede da han var liten, døde nesten alle hans slektninger i løpet av ganske kort tid. Hans bestemor og bestefar falt bort før han var åtte år, og ikke lenge etter 32

32 døde hans mor. Likeså mistet han sin bror og søster, og da han var omkring elleve år, døde også faren» (side 13).De dramatiske tidlige årene synes ikke å ha påvirket Rafael på en negativ måte. For å makte det, måtte Rafael ha hatt en spesiell forbindelse både til den jordiske og den himmelske verden: «Om Rafael ble det senere sagt at selv om han ikke hadde hatt hender, ville han ha vært den største maleren. Det var åpenbart hva som her forelå: En individualitet som hadde bragt med seg til jorden et billedkosmos» (side 13) Harald Falck-Ytter betrakter «Gåten Rafael»: «Vi ser altså det utrolige at denne genius sammen med alle jordiske forpliktelser også maktet, som fullstendig menneske, samtidig å leve virksomt i det oversanselige. Hans maleriske komposisjoner viser jo alltid en bakgrunn som er uuttømmelig, f.eks. himmelkomposisjonen i den Sixtinske Madonna»(side 22). Harald Falck-Ytter avsluttet den første delen av boken med å beskrive Rafaels malerier som imaginasjoner: «Det innebærer at i disse bildene er det oversanselige så vel som det sansbare fullt ut tilstede» (side 23). Hoveddelen av boken omhandler de to freskomaleriene, Disputa og Skolen i Athen. Det han ble bedt å male, ville ha vært en utfordring for enhver kunstner: «For å utføre sitt oppdrag måtte Rafael skildre rent åndelige fenomener: nattverdssakramentets vesen i Disputadel Sacramento og tenkningens vesen i Skolen i Athen»(Side 25). «Rafael skulle i maleriets form anskueliggjøre det sentrale i det vesterlandske åndsliv gjennom tidene, teologiens, filosofiens og diktningens historie og rettferdighetens vesen. Bare i disse to 33

33 verkene... er det gjengitt over 100 menneskeskikkelser. Hver av dem er dannet ut fra den åndsstrømning eller vesensart som vedkommende individualitet representerer» (Side 30). Med et mesterlig blikk for det vesentlige, beskriver Harald Falck-Ytter hver av skikkelsene. Han begynner med en enkel beskrivelse av skikkelsen, dens plassering i forhold til hele fresken, bevegelsene vi alle kan se, og bringer således individet til live for vårt indre øye. Deretter forbinder han hvert individ med de andre personene, og så til hele fresken. I boken er det mange illustrasjoner der leseren kan følge Harald Falck-Ytters tankegang. Vi kan ta et eksempel fra Disputa, bare med tekst: «En yngling i en blå-gul kledning skrider i retning av alteret og peker samtidig hen mot det. Han ser tilbake mot en menneskegruppe, hvis midtpunkt er en mann som støtter seg tungt på en marmorbalustrade. På denne balustraden er det plassert en bok som mannen holder i høyre hånd. Hans venstre hånd viser uttrykkelig og med autoritet på bokens innhold. Mellom begge disse bevegende skikkelser oppstår et spenningsfelt fordi deres bevegelser sikter i motsatte retninger. Derved er de to freskenes dramatiske grunnmotiv antydet: Det nåtidig-fremadskridende åndslivs oppgjør med fortidenes visdomsmakt som åpenbarer seg i boken. I selve menneskelivet oppstår denne polariteten tidlig, som viten og dannelse på en side, på den andre siden som fri idédannelse og fantasi. Denne motsetningen fører til spenninger og oppgjør i det enkelte menneske og menneskene imellom. Som tilværelsens polaritet søker denne spenningen i livet en formidlende utligning gjennom en høyere syntese. Ved slutten av billedmotivenes 34

34 gjennomføring blir denne syntesen i verdensformat påvist av Rafael» (Side 44). Disputa fremstiller kristendommens utvikling, med sakramentet på alteret i fokus, mens faren ved dogmatisk tenkning, fører enkelte vekk fra den levende realiteten som finner sted på alteret. Skolen i Athen fremstiller filosofiens utvikling, med Platon og Aristoteles i sentrum. Harald Falck-Ytter viser gjennom sin grundige observasjon av hver skikkelse, at også tenkningen blir gjennomtrengt av en ur-kristen impuls. Harald Falck-Ytter studerte musikk før han ble ordinert til prest i Kristensamfunnet i 1953.Et orkester er sammensatt av individuelle instrumenter som bidrar til musikkopplevelsen, alene og sammen. Harald Falck-Ytter har klart å lytte til det enkelte menneske som er malt, og samtidig høre harmonien som oppstår ved mangfoldet. Med mange års erfaring som prest, ser Harald Falck-Ytter den kristne impuls komme til syne. Det er en spesiell anledning at den utvidete utgaven av boken gis ut i Norge. Trondheim John Baum Oversatt fra engelsk av Hans Jacob Brinchmann 35

35 Bøn Nysnøen legg si kåpe yver den svarte tind. Natthimmelen opnar skåpet tusund av blånar inn. Vintersnaud bjørki loggar, spirone bryt or mold. Mognande klårhaust voggar åkrar, tunge av foll. Opn mine augo, Herre, so eg kan betre sjå underet, ikkje berre avglansen utanpå. Fyll til den siste kvelden hjarta med song og sut, anden og altarelden loge i einskap ut! Olav H. Hauge

36 Matthias Grünewald: Eldre kvinne med foldede hender

37 GRAVFERDER Ragna Ledsaak Siste olje Trondheim Utsigning Trondheim Bisettelse Trondheim Minnehandling Trondheim Mette Bjerke Utsigning Oslo Bisettelse Oslo Eirik Halftan Vasdal Utsigning Granly, Kapp

38 VÅRE DØDE Ragna Ledsaak * i Sandnessjøen i Trondheim. Kveldssolen sender sine lange stråler og legger en gylden glans over landskapet. Havet og himmelen lyser i sterke farger. Ragna så tilbake på sitt lange liv, og det lå der i en gylden glans av takknemlighet. 39

39 Ragna vokste opp som nummer to i en søskenflokk på fem. En trygg og god barndom i et øysamfunn på Helgeland. Far var sjømann, skipper og kaptein på skuter som gikk langs kysten. Han var for det meste ute på arbeid og sjelden hjemme. Mor hadde ansvaret for hus og gård. Heimro, det var navnet de ga til huset, et stort fint skipperhus som far og mor bygget på gården der mor hadde vokst opp. Alle barna fikk tidlig lære alt som skulle gjøres i huset og ute. Koke og bake, strikke og veve. Stell av dyrene: kuer, høner og geiter. Gresset ble slått med ljå, kuene melket for hånd. Sommerstid beitet kuene på andre øyer, og Ragna var med og rodde til sommerfjøset og melket. Ragna kunne strikke før hun begynte på skolen. Ragna var glad i skolen, og flink i alle fag, og hun bevarte gleden over å lære hele livet. Å ha en far som var sjømann, i passasjerruten langs kysten, med gullrenner på jakken, var stort. De to store døtrene fikk en gang være med far helt til storbyen Trondheim. Onkel ror dem ut til skipsleia, båten kommer, sakker farten, ligger stille. Det kastes ned en fortøyningsleider, og barna blir tatt imot og løftet opp av stuerten. Ragna er nyfiken på alt det nye. I salongen er det fin mat og gode stoler med plysjtrekk. De er fine de to pikene også, i nysydde kjoler. Far tar dem rundt i Trondheim. Møtet med storbyen er overveldende, og tenk, selv måkene skriker annerledes der enn hjemme! Barneflokken vokste opp i gode, trygge omgivelser, de tok del i alt arbeid som skulle gjøres. Alle bidro, hver på sin måte. I dette øysamfunnet kjente alle hverandre. Den lyse, lykkelige 40

40 barndommen tok brått slutt. Ragna er 15 år når mor dør. Mor hadde hatt blindtarmbetennelse og var operert og skulle hjem. Hun dør plutselig og så uventet. Istedenfor en frisk mor som de ventet på, kommer mor hjem i en kiste. Barneflokken måtte nå klare seg uten mor. Det var andre omsorgspersoner der, som hushjelpen og tante og bestefar og storfamilien. Ragna ble voksen. Hun blir kjæreste med Kristen, han var lærer på øya. De gifter seg og bor i skolehuset, og Frode blir født. En lykke som ikke varer lenge. Kristen blir syk og blir innlagt på sykehus. Ragna må overlate Frode til storfamilien for å være med Kristen på sykehuset. Det er krig, og sykehuset er fylt av sårede og skadde mennesker. Kristen dør. Ragna må ta livet i egne hender; hva skal det bli av henne og Frode? Straks etter krigens slutt bestemmer Ragna seg for å reise til hovedstaden. Kristen hadde tanter som drev restaurant. Hun er velkommen til å bo og jobbe der. På veien sørover tar hun og Frode inn hos slektninger av Kristen i Trondheim. I det huset bor Sam. Der treffes de første gang. Ragna søker arbeid og bosted. Det er ikke lett, hun har et lite barn og hun kommer nordfra. Ragna begynner på Kunstindustriskolen. Etter endt utdanning får hun arbeid som vever i Frimansgaten hos en finsk veverske. Alt av innredningsstoffer produseres, gulvtepper, møbelstoffer og gardiner. Hun kan forsørge seg og Frode. Sam kommer også til Oslo for å fortsette studiene, og Ragna og Sam blir et par. Frode og Sam blir gode venner, og Sam er en god far for Frode. Sam kjente til Rudolf Steiner og antroposofien fra 41

41 skoledagene i Trondheim. I Oslo ble både Ragna og Sam lærere på Steinerskolen som holdt til i brakker på Smestad. Det var pionertid, fylt av mye arbeid, mange elever og stor begeistring. Ragna er hjemmeværende mens barna David og Kristin er små. Hun fører huset med god hånd. Det er satt opp vever i flere rom, og hendene er alltid opptatt med arbeid. Ragna er en god støtte for Sam. Han er utadrettet, fører ordet i forsamlinger, holder foredrag. Ragna er mere stille og lyttende, men Sams høyre hånd. På hjemmebane har Ragna styringen med det praktiske arbeidet som skulle gjøres. Ragna er hele livet knyttet til hjemstedet, og familien reiser til Helgelandskysten, til midtnattssolens land, hver sommer og er der hele skoleferien. Det kom sending med fisk hvert år, til Oslo, nordfra, en stor kasse, fylt av havets delikatesser. Etter hvert begynner Ragna å arbeide på skolen igjen. Den var nå flyttet til Hovseter. Ragna er en pådriver for håndverksfaget. Hun utvider og utvikler faget, og gir elevene en solid undervisning. Skolen er Sam og Ragnas felles livsprosjekt. Da Steinerskolen Trondheim var startet med Ingar Hegli som den første læreren, flyttet Ragna og Sam tilbake til Trøndelag. Enda en ny skole og en ny pionertid. Ragna bevarer i seg opplevelsen av det å være et barn. Hun forstår hvordan barn opplever seg selv og hvordan de ser 42

42 verden rundt seg. Hun gleder seg hver dag til en ny skoledag og møte med elevene. Hun lærer dem å bruke hendene ved å bruke sine egne. Hun behøver ikke å snakke og forklare, hun gjør! Ragna har et stort hjerte og en sans for rampegutter. De møter i Ragna en forsvarer og forståelsesfull beskytter. «Jeg kjeftet aldri på elevene». Nei, det var ikke hennes stil. Sam blir syk og etter hvert pleietrengende. Ragna steller og støtter Sam helt til han dør. Nå er Ragna 77 år. En godt voksen dame. Nå kommer hennes tid. Nå er hun hovedpersonen i sitt eget liv. Nå tar hun fatt på livet på nytt. Hun er med på byens kulturliv, teater, konserter og utstillinger. Hun får nye venner og bekjentskaper. Ragna fører et aktivt liv til bena ikke lenger kan bære henne. Livet leves nå i stuen, med telefonen og lokalavisen "Helgelands blad", innenfor rekkevidde. Ragna gledet seg over barnebarna, i Oslo, på Ørlandet og i Bergen. Hun var så heldig at de som gikk videregående i Trondheim, bodde på hybel i hennes hus. Ragna var en flink forteller og formidler til barnebarna; historier fra sin barndom, og om dyrene på gården. Ragnas livsaften ga et gyllent lys over et langt og flittig liv. Hun var takknemlig og glad for alt livet hadde lært henne. Siri Schultze-Florey

43 Mette Bjerke * i Kristiansand i Oslo. Mette og storebror Lyder vokser opp i Horten, på den tiden en travel kystby. Deres far var marineoffiser på Karljohansvern. En stolt mann i uniform. Mor og far skaper et godt hjem for de to barna sine. Mette og Lyder er svært god venner i barndommen. Mette beundrer og elsker sin far. En gang kom hun til å knuse en vase, en kostbar vase. Lille Mette løper så fort hun kan til far på Karljohansvern, Å far, jeg har knust det kjæreste du eier. Far tar sin lille datter på armen, å nei, du er det kjæreste jeg eier! Hendelser som likevel preger Mette, er at hun som lite barn snubler og faller over en hermetikkboks, og må sy mange sting i underkjeven. Og en betennelse i bihulen må opereres, så hun får to skjemmende arr i ansiktet. Pikebarnet Mette er ikke et vakkert barn. Først som 18-åring får hun plastisk operasjon, og 44

44 arrene blir borte. Mette utvikler sjarm og livlighet for kanskje på den måten å kompensere for manglede skjønnhet. Mette er meget flink på skolen, og hun får beste karakter til artium. Mange muligheter står åpne. Hun har en drøm om å bli malerinne, og hun studerer ved Statens Kunstakademi. Er Mettes trang til å male sterk nok, har hun malerier som må bli malt? Det er vel ikke det. Mette velger en annen vei; hun lærer kjemi og maleriteknikker og blir konservator. Hun har bred kunnskap og stor kjærlighet til kunsthistorie og tar vare på bilder som allerede er mal. Mette er 22 år den 8. mai I denne festtid, i disse maidagene, treffer hun André Bjerke. Det tar ikke langt tid før de gifter seg. Et sterkt og varig bånd mellom de to, et bånd av humor. André og Mette er med i kultureliten i Norge. Mette er dikterens kone; hans skarpe kritiker, og hans høyre hånd. Hun tar ansvar for hus og hjem. André lar sjelden noe arbeid gå fra seg før Mette har godkjent det. Barna Espen og Tone kommer til verden. Mette setter sin karriere på vent, det er mere enn nok å holde hånd om. Livet med André byr på store gleder og store utfordringer. Det kan ikke vare, og Mette må ta hensyn til barna og seg selv. Men selv om ekteskapet oppløses, holder de kontakt, hun passer på ham likevel, til André dør i Når Mette nå er fri, tar hun fatt på konservatorutdannelsen i Danmark. Espen bor hos venner i Oslo, mens Tone blir med. Tilbake i Oslo får hun en stilling som teknisk malerikonservator på Nasjonalgalleriet. Et stort arbeide som norske konservatorer 45