OLSOK ved Sr. GilKrist Lavigne, ocso

Transkript

1 1 OLSOK ved Sr. GilKrist Lavigne, ocso Innledning Da jeg ble bedt om å holde dette foredraget, visste jeg at jeg ble invitert som medlem av cistercienserordenen, og at jeg skulle legge vekt på dette. Men siden Pater Joël allerede har snakket ut fra dette perspektivet, tenkte jeg det ville gå an å tale utfra et annet synspunkt som er svært viktig. Det er at pave Frans har utnevnt år 2015 til Klosterlivets år, det vil si for alle ordensfolk, prester, medlemmer av sekulærinstitutter og så videre. Så jeg tenkte over hvilke verdier jeg syntes var virkelig viktige for oss som lever et gudsinnviet liv i vår tid. Det er disse jeg gjerne vil dele med dere i dag. Men når jeg gjør dette, er jeg klar over at mange av disse verdiene også er nødvendige for å leve et godt kristenliv, så jeg utelukker ikke dem av dere som ikke lever som medlemmer av en eller annen orden. Men jeg føler likevel at mange av disse verdiene er helt avgjørende hvis vi skal leve i overensstemmelse med vårt klosterkall. Når jeg snakker til dere nå gjør jeg det ut fra mitt eget begrensede perspektiv som cistercienser, slik at de eksemplene jeg kommer til å dele med dere kommer fra min egen tradisjon. Jeg har plukket ut fem viktige verdier. Første verdi: Håpet på Jesus som Frelser Her høres jeg kanskje ut som en predikant. Likevel er dette sant for alle kristne, og særlig for dem av oss som har avlagt klosterløfter- I vår tids sekulariserte samfunn, er det så lett å håpe på andre ting som setter Jesus på annen eller tredje plass, eller som til og med eliminerer behovet for Jesus fullstendig. Når vi er syke, for eksempel, er vi avhengige av leger, sykehus og medisiner. Det er viktig naturligvis, og jeg mener ikke at vi ikke skal bruke disse hjelpemidlene. Men husker vi på at Jesus er den største Helbrederen? Tar vi oss tid til å be ham først om å helbrede oss, eller om å hjelpe legene mens de tar hånd om oss? Vi stoler også blindt på mange andre ting, som god økonomi, en demokratisk regjering, enkelte ting som gjør livet mer behagelig for oss og som har fått en vesentlig plass i livet, som kredittkort, pc eller vår personlige trener. Listen kan forlenges i det uendelige. Tar noen av disse tingene av og til første plass i vårt liv, selv for oss klosterfolk? Dette fører meg til neste punkt. Jeg tror fullt og fast at vi bare kan utvikle dette håpet og tilliten til Jesus, hvis vi kjenner ham som en person som vi elsker, og som elsket oss først. Det er bare dette dype kjærlighetsbåndet til Jesus, det å smake og oppleve hans ubetingede kjærlighet til oss som holder oss forankret i ham, slik at vi kan sette alt vårt håp og all vår tillit til ham før alt annet.

2 2 Til slutt må dette kjærlighetsforholdet være så sterkt at det leder oss til å overgi hele vårt liv til ham. Alt som er mindre enn det er ikke bra nok. Vi må vite at vi bare kan leve ved å dø for Jesus. Det er bare ved å gi alt vi har, og alt vi er, at vi blir i stand til å kunne ta imot. Det vi tar imot og det vi vinner, er ikke nødvendigvis noe som har verdi i verdslig forstand, men det kommer til å gi oss den dype tilfredsstillelsen det er å vite at vi lever i Kristus, og Kristus lever i oss. Dette er en overgivelse som kan skje på et beskjedent plan, eller i enkelte tilfeller atskillig mer radikalt. Et eksempel på det første, kan være en søster som blir bedt om å gjøre noe hun slett ikke har lyst til å gjøre, men sier ja, og gjør sitt beste likevel. Det er en "liten overgivelse som kan gjøre en klær for større ting. Eller det kan være en radikal overgivelse, som våre munkebrødre i Algerie som ble i sitt kloster - selv da det ikke lenger var trygt å bli værende, og som så ble kidnappet og drept. Kanskje dere har sett filmen «Om guder og mennesker som handler om dem. Naturligvis er det ikke ofte at ordensfolk blir kalt til å gi sitt liv på denne måten, men denne hoved saken er at vi overgir oss og er villige til å tilhøre Kristus fullstendig. Alle kristne må gjøre dette, men de som lever det gudviede liv er spesielt kalt til å følge i Kristi fotspor. Andre verdi: et kontemplativt synspunkt Med dette mener jeg at vi ser ting innenfra og ut. Når vi møter noen, er vi ikke så opptatt av deres ytre trekk (fysisk utseende, hårfarge, arr i ansiktet, et smil eller en mistenksom mine). Isteden er vi mer opptatt av hvem de er, deres indre skjønnhet, deres «tilstedeværelse», deres vesentlige trekk og indre verdi som mennesker. Sammen med dette følger en følelse av undring, å kunne sette pris på all skjønnhet rundt oss, selv i ting som ved første øyekast ser direkte stygge ut. Det minner meg om en setning fra et dikt av Yeats: selv blant tingenes søle som fråder, er det alltid en sang som råder. Vi må høre skapningens sang, universets sang, melodien som spilles av hvert menneskeliv. Dette krever et indre syn, en evne til å sette pris på all virkelighet, det stygge så vel som det vakre. Alt er en del av guds skapning. Vi må utvikle denne følelsen av undring. Et tillegg til denne måten å sette pris på, er omtanken for universet. Vi har ikke lenger råd til å skape mer søppel rundt oss. Vi kan ikke lenger overse at vår jord, og økosystemet lider. Vi må bekymre oss over den skaden vi forårsaker når vi håndterer guds skapning dårlig. Og vi må ta i det minste noen små skritt i riktig retning. Vi kan hevde at disse små skrittene ikke utgjør noe som helst, men hvis vi tenker slik, er vi like skyldige som våre politikere for den ubotelige skaden rundt oss.

3 3 I vår kommunitet på Tautra har det betydd å velge det varmesystemet som er mest økologisk skånsomt. Det betydde også å gå over til å kjøre hybridbil. Forhåpentlig kommer det til å oppmuntre oss til å kjøpe en elektrisk bil med tiden, selv om vi ikke har gått over den terskelen enda. Det betyr absolutt å være forsiktig med måten vi bruker ting på, og å lære å bruke de tingene som gir minst sløsing. Tredje verdi: en følelse av indre glede og takknemlighet Når jeg bruker uttrykket indre glede mener jeg den glede og fred som overgår all forstand, gleden som kommer fra Den hellige ånd. Dette betyr at til og med når man er i dyp sorg kan det være en indre kilde av glede som stiger til overflaten. Det er ikke noen Pollyanna-holdning. Det er ikke naivitet. Men det er en opplevelse av at Jesus, gledens kilde, vil lede oss gjennom vanskene eller smerten, og denne fornemmelsen gir livet vårt mening og gir oss evnen til å gå ut over problemene i vårt eget lille ego. Det gjør oss i stand til å fortsette å nå ut til andre selv gjennom smerten, og ha stor medlidenhet med deres liv og vanskeligheter. For meg er denne gleden et vesentlig element i livet for dagens ordensfolk, og det er absolutt det pave Frans understreker i sine budskap til alle ordensfolk i år. Denne indre gleden fører oss til takknemlighet for de dagligdagse tingene i livet, enda det er slike vanlige ting som å ha mat på bordet (når så mange i verden sulter), eller bare takke for en vakker blomstereng, den vakre fjorden og fjellene. I det lange løp er det denne opplevelsen av takknemlighet som også lar oss takke Gud for vanskelighetene, misforståelsene og til og med de store tapene vi kan oppleve i livet. Tross alt er ikke vår Gud en slags automat hvor vi kan velge og vrake for å finne den virkeligheten vi ønsker oss. Hvis vi er en del av menneskeheten, trenger vi også å se de store linjene og være klar over at selv vanskeligheter kan føre til vekst og gode resultater. Det er så viktig å lære seg å alltid takke, slik apostelen Paulus ba oss om å gjøre. En måte å utvikle en slik opplevelse av takknemlighet på er å se på vår egen frelseshistorie. Jeg har alltid foreslått for de nye medlemmene av vår egen kommunitet at de skal se over hele livet sitt, for eksempel første gang de oppdaget Gud i sitt liv. Av og til blir de overrasket når de gjør dette. Når de ser på sitt liv senere igjen, kan de kanskje oppdage at selv negative opplevelser førte dem til gud. For eksempel kunne en skilsmisse som splittet familien kanskje la dem oppleve at den eneste stabile personen i livet var Gud. Kanskje de strøk til en viktig eksamen og begynte å se at de trengte å ta både livet og deres egen fremtid på alvor. Senere kunne de kanskje se at dette var Gud som hjalp dem til å gå i en bedre retning.

4 4 Fjerde verdi: Profeti. Om å kunne lese tegn i tiden La meg først si at når jeg snakker om profeti her, snakker jeg ikke om å spå om fremtiden. Dette handler ikke om å se i krystallkuler. Jeg snakker om profeti i betydningen å forstå vår historiske sammenheng og vår plass i kirken gjennom bønn, og utvikling av kulturforståelse, å kunne oppfatte meningen med begivenheter både i oss selv og i en større sosial sammenheng, og videre derfra å kunne sanse hvordan vårt apostolat kan tjene kirken og alle dem som er rundt oss. Selv som cisterciensernonner for eksempel, vi som tilhører en Orden som har gått gjennom streng pavelig klausur med dobbelt gitter, som har hatt leger og tannleger som kom til klosteret, så vi nesten aldri behøvde å gå utenfor murene, har vært nødt til å lære å verdsette vår nye frihet og fleksibilitet uten å misbruke dem. Jeg personlig føler ikke at vi i vår tid kan begynne å lese tegn i tiden hvis vi ikke har en viss idé om hva som foregår i verden. Dette betyr ikke å bli så hektet på nyheter at vi bruker altfor mye tid på å følge opp enhver detalj ved en eller annen spesiell begivenhet. Men vi bør ha en generell idé om hva som foregår i Ukraina, Syria, Irak og Afrika. Jeg tror også at sans for tradisjonelle verdier er like viktig. Jeg trenger å forstå vår cisterciensiske tradisjon. Jeg trenger for eksempel å studere både kirkens og vår ordens historie, og å forstå hele klosterbevegelsen og hva den innebærer. Jeg kan ikke gå inn i fremtiden hvis jeg ikke forstår eller respekterer fortiden. Jeg trenger å oppdage nye og autentiske måter å uttrykke tradisjonelle verdier på. En slik forståelse gjør at jeg nødvendigvis kan sette pris på Cistercienserordenens og kirkens særskilte karisme, deres gave. La meg gi et praktisk eksempel: cisterciensere er generelt kjent for deres stillhet. Noen tror til og med at vi avlegger et taushetsløfte, men det er ikke sant. Taushet er viktig som en forutsetning for å be og finne Gud. Den er ikke et mål i seg selv, men et middel. Samtidig har vi, siden vi følger Sankt Benedikts regel, en viktig plikt til å vise gjestfrihet overfor gjester og pilegrimer. Hvordan kan vår kommunitet på Tautra uttrykke det, vi som bor på en øy som er så populær blant turister? For det første har vi et lite gjestehus for cirka 12 personer. Vi mottar ikke gjester bare for «overnatting. Det finnes steder overalt i landet som tilbyr en slik mulighet, inklusive Klostergården, som også ligger på Tautra. Det vi kan tilby er et sted for individuelle retretter. Med det mener jeg at vi ønsker gjester velkommen som ønsker å komme i et begrenset tidsrom for stillhet, bønn, refleksjon og indre søken alle de tingene det er liten plass for i vårt samfunn på grunn av all støyen, forventningen om at folk snakker, invasjon av sosiale media og så videre. Isteden tilbyr vi stillhetens gave i en atmosfære preget av fred og skjønnhet.

5 5 Naturligvis vet ikke alle våre gjester hvordan de skal håndtere en slik stillhet, og de trenger et lite puff, litt veiledning, men vi arbeider mye med å bevare denne stillheten både i klosteret og i gjestehusene. Vi tilbyr også en åpen kirke der folk kan komme for å be eller bare være stille, eller lytte til våre tidebønner. Så vi er verken rådgivningssentral eller rehabiliteringssenter, verken hotell eller vertshus, men et sted for bønn og stillhet for dem som ønsker seg et slikt miljø. Femte verdi: Kvinner i kirken Den siste verdien jeg har valgt er at vi er kirkens kvinner. Det betyr at vi ikke er en isolert celle, at vi ikke er avskåret fra kirken. Vi tjener heller ikke kirken med et sosialt apostolat, det er ikke vår gave som cisterciensere. Vi driver ikke med sykepleie, skoler eller holder retretter (skjønt vi tar imot ungdommer for et par dagers bønn og ledet refleksjon av og til). Nei, vi tjener heller kirken gjennom bønnens apostolat. Reformene som fulgte etter Det annet Vatikankonsil har vært viktig for å uttrykke vår karisme, selv innenfor denne tjenesten. Det betyr at vi en gang i blant kan besøke vårt eget sogn for å feire noe, og at vi reiser til Trondheim hvert år for å være med på å feire Olsok, eller vi kan av og til holde et foredrag, slik som dette, på et sted utenfor klosteret. Men selv her må vi vurdere grundig og begrense hvor ofte vi gjør slike ting, så vi ikke vanner ut det som preger vår livsstil og skader vår liturgi hjemme fordi vi er for mye fraværende. Det er en meget skjør likevekt mellom hva som er godt eller skadelig for vårt kommunitetsliv. Søstrene i kommuniteten kan oppleve hva som er skadelig på forskjellige måter. Igjen må man vurdere nøye og så godta den beslutning kommuniteten lander på. I alt dette må vi se vårt eget kloster som representant for en lokal kirke, som del av hele kirken. Det innebærer også lojalitet til kirkens tjenere, enten det er paven, biskopene eller lokale prester. Selv om vi kan være uenige i politiske beslutninger eller enkelte avgjørelser, kan vi ikke operere utenfor denne sammenhengen som en slags alternativ kirke. Det er vi ikke. Og igjen, er vår første tjeneste til kirken vårt bønneapostolat og å leve vårt eget klosterliv så godt som mulig. Jeg håper at dette foredraget har gitt hver og en av dere noe, og at det også har gjort vår cisterciensiske nådegave tydeligere. Og nå tar jeg imot spørsmål. Sr. GilKrist Lavigne, ocso Tautra Mariakloster, Frosta