KIRKEHISTORISKE KILDETEKSTER FRA NYERE TID P ONTOPPIDANS KATEKISMEFORKLARING. 8. klasse

Transkript

1 KIRKEHISTORISKE KILDETEKSTER FRA NYERE TID P ONTOPPIDANS KATEKISMEFORKLARING Konfirmasjonsloven fra 1736, som gjorde konfirmasjonen obligatorisk for alle, forutsatte skoleundervisning. I 1739 ble allmueskolen innført. Det dominerende faget var her kristendomskunnskap. Kong Kristian VI gav allerede i 1736 hoffpredikant og senere biskop i Bergen, Erik Pontoppidan ( ), oppgaven med å utarbeide en lærebok som skulle brukes i kristendomsundervisningen. Mot slutten av 1737 var boka ferdig, og året etter autoriserte kongen den til bruk i kristendomsundervisningen i allmueskolen og i prestens konfirmasjonsundervisning. Boka er en forklaring til Luthers lille katekisme, og den er bygd opp i fem deler på samme måte som Luthers bok: om loven, om troen, om bønnen, om dåpen og om altersakramentene. Den fulle tittelen på Pontoppidans katekismeforklaring er: Sandhed til Gudfrygtighed udi en eenfoldig og efter Muelighed kort, dog tilstrækkelig Forklaring over sal. Doct. Morten Luthers liden Catechismo, indeholdende alt det, som den, der vil blive salig, har Behov at vide og giøre. Framstillingsformen i boka er spørsmål og svar. Det var nok meningen at elevene skulle kunne svare på alle de 759 spørsmålene med samme ordlyd som boka hadde. Noe originalt arbeid var ikke dette. Pontoppidan har tydelig hatt katekismeforklaringen til Philip Jacob Spener (utgitt på dansk 1728) som forbilde. Pontoppidans forklaring er preget av den rådende pietistiske kristendomsforståelsen i samtiden. Det kommer ikke minst fram i det menneskesynet og i den livsholdningen som boka uttrykker. Dessuten er det en tydelig omvendelsesfromhet som preger forklaringen. I synet på samfunnet forfekter boka den skarpe klassedelingen i enevoldsstaten med over- og underordning som den gjennomgripende strukturen. Pontoppidans katekismeforklaring var en grunnbok i kristendomsundervisningen til langt inn på 1800-tallet. Boka kom således gjennom generasjoner til å få stor innvirkning på den folkelige oppfatningen av hva kristen tro var. I Norge satte blant andre haugianerne Pontoppidans forklaring svært høyt. 8. klasse 126. Hvordan skal vi holde hviledagen hellig? Vi skal bruke hele dagen til hellige tanker, ord og gjerninger, og til det som fremmer helliggjørelsen i oss Hvordan fremmes helliggjørelsen? Ved at vi ofte hører, leser og tenker over Guds ord, både i kirken og i vårt eget hjem. Hellige Far, hellige dem i din sannhet! Ditt ord er sannhet. Joh 17, Hvordan vanhelliger en hviledagen? Når en bruker den til unødig arbeid, eller til syndige fornøyelser, som dans, spill, drikk, besøk på forlystelsessteder o.l. Dette er alltid synd, men dobbelt synd når en også bryter helligdagsbudet Hvem menes det her med foreldre? Først og fremst menes det våre naturlige foreldre, far og mor. Men Gud vil at vi skal hedre alle de foreldre han har satt over oss, som f.eks.: i hjemmet: foreldre, besteforeldre, pleieforeldre og andre som er i foreldrenes sted, i kirken og / 117 /

2 skolen: prester og lærere, i staten: øvrigheten eller styresmaktene, i yrkeslivet: arbeidsgiverne og andre overordnede Hvordan skal vi være mot styresmaktene? 1) Vi skal villig lyde dem. Det er nødvendig å være lydig, ikke bare for straffens skyld, men også for samvittighetens. Rom 13,5. 2) Vi skal ære dem. Gi ære til den som dere skylder ære. Rom 13,7. 3) Vi skal be for dem. Først og fremst formaner jeg til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takkebønner for alle mennesker, for konger og alle som er i høy stilling, så vi kan føre et rolig og stille liv i all gudsfrykt og ærbarhet. 1. Tim 2,1-2. 4) Vi skal ærlig betale skatter og avgifter. Så gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er. Matt 22, Hvilke plikter har styresmaktene? De skal i kjærlighet gjøre det som er best for folket for tid og evighet, forvalte landets midler rett, gi lover etter Guds vilje og sørge for fred og orden ved å hindre eller straffe det onde og fremme det gode. Øvrigheten er en Guds tjener, til gagn for deg. Men gjør du det som er ondt, da frykt. Det er jo ikke for ingenting den bærer sverdet. Rom 13, Hva ble følgen av dette første syndefallet? Alt ondt. Mennesket tapte Guds-bildet, fikk en avskyelig likhet med Satan, kom under hans herredømme, og både sjel og legeme ble ødelagt. Kort sagt: Følgen ble døden, både åndelig og evig. På den dag du eter av det, skal du dø døden. 1. Mos 2,17. Ja Er da Guds-bildet gått helt tapt på grunn av synden? 380. Får vi det aldri tilbake? Jo, Guds barn, som er gjenfødt og daglig fornyes til Guds bilde, får det igjen. Her på jorden blir det riktignok ufullkomment, men i himmelen skal de bære det helt fullkomment En frafallen som vil ha del i Guds nåde og komme inn i dåpspakten igjen, må altså omvende seg. Men hva vil det si å omvende seg? At en av hjertet kjenner, føler, angrer og hater de synder en har gjort, ja, hele sin naturs syndighet, lengter inderlig etter Guds nåde i Kristus og fatter et alvorlig forsett om å føre et bedre liv Hva hører da med til en sann omvendelse? Først anger og sorg over synden, så tro på Jesus Kristus. En frukt av denne troen er en ny lydighet Kan vi ikke tro på Kristus og bygge på nåden i ham uten at vi først kjenner sorg over synden? / 118 /

3 Nei, skal troen få gripe Kristus som Frelser, må vi først få føle hvilken nød vi er kommet i på grunn av synden. Ellers er vi lik syke mennesker som ikke tror at det feiler dem noe: De søker ikke lege. (Matt 9,12) 683. Blir en som omvender seg, født på ny? Ja, å bli omvendt fra døde gjerninger og vekt opp til et nytt liv, er å bli født på ny Er da ikke dåpen det eneste gjenfødelsesmidlet? Nei. Ordet har samme kraft og virkning. Dere som er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir evinnelig. 1. Pet 1, Hva er det nye mennesket? Det er den nye åndelige natur, sinnelag, lys, lyst og kraft som vi får når vi blir gjenfødt Hvilke plikter har fadderne? 1) Under selvprøve og med nytt forsett skal de minnes sin egen dåpspakt. 2) De skal be hjertelig for den de er dåpsvitner til. 3) Så langt det er nødvendig og mulig, skal de siden sørge for at barnet blir oppdradd i gudsfrykt. Derfor bør bare rettskafne og virkelig gode kristne velges til faddere. Tittelblad på Pontoppidans forklaring utgaven Hva er nattverden? Det er vår Herre Jesu Kristi sanne legeme og blod under brød og vin, innstiftet av Kristus selv for at vi kristne skal spise og drikke det Skal vi forstå det slik at brød og vin blir forvandlet til Kristi legeme og blod når det blir velsignet? Nei, på ingen måte. Brød og vin beholder sin natur og blir det samme som før. Paulus kaller det jo brød også etter at det er velsignet. Erfaringen viser dessuten at det kan råtne som annet brød. Det jordiske og det himmelske er nemlig forenet bare mens sakramentet utdeles og nytes. Derfor må det ikke utøves noen overtro med det som er igjen Hvem er den hellige nattverd innsatt for? Bare for sanne kristne som har den alder og dømmekraft at de kan prøve seg selv Har da en ugudelig ingen rett til nattverden eller noen nytte av den? Nei, absolutt ingen, så lenge han lever i sin uomvendte tilstand og sinnelaget ikke forandres. Liksom naturlig mat ikke er til noen nytte for et dødt menneske, så er åndelig mat ikke til noen nytte for en som er åndelig død, dvs. en ubotferdig. Han kalles også levende død. Åndelig mat skal jo tjene til å styrke det åndelige livet. / 119 /

4 750. Kan vi være sikre på å dø salig når vi tror på Kristus og lever i samfunn med ham? Ja, da er vi i sannhet Guds barn og arvinger til himmelen. Kilde: Erik Pontoppidan: Sannhet til gudfryktighet. Forklaring over Martin Luthers lille katekisme. Utgitt av Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Tønsberg 1981 H ANS EGEDE OG MISJONEN PÅ GRØNLAND 8. klasse Hans Egede ( ) stod i spissen for misjonen på Grønland, og han blir derfor gjerne omtalt som «Grønlands apostel». Egede var sønn av en sorenskriver og født på Trondenes. Han studerte teologi, og etter å ha tatt embetseksamen i København ble han residerende kapellan i Vågan i Lofoten i Som student hadde han lært den pietistiske misjonstenkningen å kjenne, men det var som prest i Vågan at han fikk interesse for Grønland og for å drive misjon der. Så tidlig som i 1710 skrev han til kongen og pekte på misjonsoppgavene på Grønland. Det var viktig å få kongen til å støtte planene, ikke minst for å sikre et økonomisk grunnlag. Men kongen sa ikke uten videre ja til planene. I 1717 sa Egede opp prestestillingen i Vågan, og sammen med hele familien flyttet han til Bergen da han mente at han bedre kunne fremme planen om misjon på Grønland herfra. I 1720 fikk han opprettet et handelsselskap Det Bergenske Compagnie som skulle ta opp igjen Grønlandshandelen etter at den hadde vært innstilt en tid. Året etter fikk han beskjed fra kongen om at han kunne få reise som misjonær til Grønland. Og sommeren 1721 kunne Egede ta fatt på ekspedisjonen, etter å ha fått økonomisk støtte fra kongen. Egede ble på Grønland i femten år, til han i 1736 reiste tilbake til København. Og han reiste som en skuffet mann. Ikke minst var han skuffet over at det hadde vært så vanskelig å få kristendommen til å slå rot blant grønlenderne. Likevel fortsatte Egede å arbeide for Grønlandsmisjonen etter at han kom til København. I ti år var han leder for et nyopprettet Seminarium Groenlandicum. Og misjonsarbeidet på Grønland ble ført videre fra den dansk-norske hovedstaden. Teksten nedenfor er et utdrag fra «Kort Beretning om den grønlandske Missions Beskaffenhed», som Egede skrev i Dette er den første skildringen av norsk misjonsarbeid som er trykt. Egede skriver her om det misjonsarbeidet som er gjort, og appellerer om støtte for saken. Etter stand og verdighet høyt ærede kristelige lesere! Min uverdige og ringe person er uten tvil kjent for mange gjennom historien om hvordan jeg, beveget av en hjertelig medynk over den elendige tilstand til de stakkars uvitende grønlendere, og med den aller nådigste hjelp og assistanse fra hans kongelige majestet av Danmark og Norge, har påtatt meg en usikker og besværlig misjon til Grønland for å gi innbyggerne der del i Guds kunnskap. Hvordan dette misjonsverk er falt ut for meg, og hvorvidt jeg har lykkes i mine planer, vil jeg kort og til tjeneste og velbehag underdanigst og mest ydmykt fortelle til dem som gjerne ser en utbredelse av Kristi rike. I året 1721 vekket Gud noen kristelige menn i Bergen i Norge, som etter å ha fått kongens aller nådigste tillatelse til å opprette en koloni og handelsplass på Grønland, hjalp meg med skip og folk til å fullføre min velmente hensikt for Gud. Etter en svært vanskelig og farlig reise kom vi oss dit, Gud være lovet, i god behold. Vår ankomst til landet gjorde i begynnelsen et så selsomt inntrykk på innbyggerne at de flyktet fra det stedet vi bosatte oss, så det gikk lenge før noen / 120 /

5 Altertavle i Harstad kirke Hans Egede. av dem kom til oss og betrodde seg. Men etter hvert som de av vår vennlige oppførsel mot dem forstod at vi bare hadde gode hensikter, ble de omsider beveget til å holde seg nær oss, slik at de om vinteren året etter flyttet til sine hus igjen, som stod nær omkring kolonien, og som de forrige år hadde forlatt av frykt for oss. Her fikk jeg en ønskelig anledning til å omgås med grønlendere daglig og etter hvert lære meg deres språk, som vi til dels ikke kunne forstå noe av. Av den stadige og fortrolige omgang med dem den første vinter hadde jeg stort utbytte, både ved at jeg lærte noen grønlandske ord og talemåter, og også ved at jeg lærte om deres levemåte, natur og tilbøyeligheter. For meg var det mest om å gjøre å lære språket, for uten det var alt annet forgjeves. Men ettersom jeg så langt ikke hadde de ringeste hjelpemidler, måtte jeg flittig skrive opp alle de ord og talemåter jeg hørte og kunne slutte meg til, inntil jeg først etter femseks år, med min daværende kollega, kom så langt at vi begynte å skrive på en ordbok og en gramatikk og dessuten noen få enkle spørsmål om hovedstykkene i vår kristelige lære som vi leste for grønlenderne. Jeg tok noen bibelske bilder og historier til hjelp for å få dem til å forstå bedre det som jeg ikke uttrykkelig nok med ord kunne forklare. Men alt dette var ennå utilstrekkelig for å opplyse grønlenderne. Omsider lærte vi dog mer av språket, slik at grønlenderne kunne forstå mer av vår undervisning enn tidligere. Dette gav meg det trøstige håp at mitt arbeid i Herren ikke skulle være forgjeves. Men det skjedde andre ting som gjorde meg svært nedslått, for jeg fikk vite at kompaniet i Bergen, som hadde store utgifter med å holde handelen og skipsfarten i gang, fikk lite eller ingenting til gjengjeld, slik at de i 1726 var nødt til å / 121 /

6 slutte med den grønlandske skipsfarten igjen. Men hans kongelige majestet, den høylovlige og nå salige konge, kong Fredrik den fjerde, lot de stakkars grønlenderne nådigst gå til hjertet på seg, og på egen aller nådigste bekostning fortsatte han i 1727 den grønlandske skipsfart. Det rettet opp igjen mitt nedslåtte sinn, og jeg håpet at verket under guddommelig velsignelse og hans kongelige majestets store iver sikkert ville komme til krefter igjen. I året 1728 brukte den salige konge en ekstraordinær stor sum med penger på Grønland, og selv om dette ikke akkurat var til nytte og fremgang for misjonen i ett og alt ettersom pengene ikke er vel benyttet, så så man likevel av dette den store og berømmelige iver kongen hadde for landets fremgang, og av alt dette kunne jeg ikke gjøre meg annet enn det beste håp om fortsettelsen for den grønlandske misjon. Kilde: Myklebust, Olav Guttorm (red.): Hans Egede Studier til 200-årsdagen for hans død 5. november 1958, Oslo 1958, ss F RA THOMAS VON WESTEN OM MISJONEN BLANT SAMENE 8. klasse Den pietistiske bevegelsen var opptatt av misjon. I 1714 opprettet kongen et eget Misjonskollegium i København som skulle ha ansvaret for ytre misjon, men også for spredning av bibler og kristen litteratur i Danmark-Norge. I 1715 sendte Misjonskollegiet ut et rundskriv om aktuelle misjonsoppgaver. Blant dem som svarte på oppfordringen, var de sju pietistisk pregede prestene på Nord-Vestlandet, den såkalte «Syvstjernen», med soknepresten i Veøy i Romsdal, Thomas von Westen ( ), i spissen. De sju viste til utfordringene som lå i misjonen blant samene i Nord-Norge. Alt i 1715 kalte Misjonskollegiet von Westen til lektor i teologi ved katedralskolen Trondheim og gjorde ham til leder for misjonsarbeidet i Finnmark. Etter å ha lært seg samisk gjennomførte von Westen fram til 1723 tre misjonsreiser til Nordland og Finnmark. Han fikk også opprettet et Seminarium lapponicum som skulle ta seg av samemisjonen gjennom blant annet å utdanne misjonærer. Etter det von Westen forteller fra reisene sine, var de moralske og åndelige forholdene i den nordlige landsdelen langt fra de beste. Han mente at nordmennene og deres handel blant samene ødela for evangeliet. Ikke minst måtte man få stoppet den omfattende brennevinshandelen. I dette arbeidet hadde han en lagsbror i amtmann Ove Schelderup ( ). 2. mai 1724 hadde amtmannen gitt futene i Nordlandene påbud om at når misjonærene meldte fra om brennevinshandlere, så skulle futene konfiskere varene deres og få dem dømt og straffet. 21. juli 1724 skrev Thomas von Westen brev til Schelderup der han på vegne av misjonen takket for den innsatsen han gjennom dette gjorde for å fremme misjonssaken blant både samer og nordmenn. Teksten nedenfor er et utdrag fra dette brevet, som gir verdifulle opplysninger om forholdet mellom nordmenn og samer i en tid da den dansk-norske kirken fortsatt regnet Finnmark som misjonsmark. Først i 1730-årene ble den aller nordligste landsdelen innordnet i den kirkelige strukturen med prester i stedet for misjonærer. Høyedle og velbårne kongelige majestets justisråd og amtmann over Nordlandene herr Ove Schelderup synderlig gunstige velynder Jeg takker ydmykt på den nordiske misjons vegne for Deres velbårenhets resolusjon og kraftige bistand mot den fordervelige brennevins og sterke drikks forførelse, hvormed nordmenne bringer satan mange finners sjeler i hans garn. Deres velbårenhets velsignede hjelp, utstedt i Trondheim den 2. mai 1724, kom / 122 /

7 på høy tid. For uten den store jammer som jeg tidligere har erfart, er det siden den tid kommet inn klagemål både fra prester og misjonærer over denne syndflods tiltagelse. Det fryktes at dersom brennevinsforhandlerne fra finnefjordene og fjellene ikke straffes, blir misjonsarbeidet for en stor del resultatløst og forgjeves. På bakgrunn av min henvendelse av 1. mai 1724 vil jeg dessuten tilføye en ytterligere forklaring om de andre hindringer for misjonen fra nordmennenes side i Nordlandene, og som bør påtales og avstraffes. Jeg forsikrer Deres velbårenhet at De ved en slik nidkjærhet gjør Gud og hans rike en velbehagelig tjeneste. Først er jeg svært bekymret over den store urett og fornærmelse som finnene utsettes for av nordmennene. Dette skjer på forskjellige måter, men det mest besynderlige er at nordmennene tilraner seg deres ringe jordparter og gårder, som er ryddet av deres forfedre, og som kongen har gitt dem og deres barn til bestandig og uhindret bruk og besittelse. Og nesten alle slike finnejorder er ervervet fra finnene med litt brennevin. Noen ganger er også finnene blitt truet fra sine jorder, andre ganger narret [ ] Jeg har et helt og langt register over slike nordmenn som mot både rett og kristendom har utstøtt de stakkars finner og deres barn fra deres forfedres arvelodd. Ved slik himmelropende urettferdighet skjer det ikke bare at finnene bringes i ytterste fattigdom og tiggeri, men også til den ustadighet at man ikke lett kan samle dem til katekisasjoner og gudstjenester. Gjennom store fristelser og tilskyndelser av den onde ånd ledes de til å falle tilbake til sitt tidligere avguderi som en mer lykkelig religion. Og til slikt som jeg helst ikke vil snakke om, men som jeg har mange eksempler på: å selge sine egne barn. For hvordan kan finnene tro at den religion må være den sanne, hvis de som bekjenner seg til den, gjør andre fattige husløse! Dessuten er det jo et meget dårlig eksempel for de nylig omvendte at de som gir seg ut for å være gamle kristne, ikke vil tåle dem som befinner seg ved rikets dør i fjordbotner og allmenninger. Kunne de samme da ventes gjerne å ville unne dem rom i Guds rike? Så visst som fehyrdene, israelittene i sin undertrykkelse skrek til Gud om hevn over egypterne, så visst må Herren dømme denne landsdelen for den nevnte store urettferdighet. Det er min ydmyke og hjerteligste anmodning til Deres velbårenhet at De vil ha et faderlig hjerte for disse, som selv om de er fattige, også er barn av dette landet, og befrir dem fra voldsmenns hender. Dette kan skje ved at fogdene overalt i Nordlandene blir pålagt å inndra alle de jordeiendommer og plasser som nordmennene i strid med kongelig påbud har tilsneket seg fra finnene. Dette har særlig funnet sted etter misjonens tid 1715, enda Hans kongelige majestet har gitt til kjenne at det på ingen måte er hans vilje at dette fattige folket skal utryddes fra hans rike, men omvendes. Dette sier Hans majestet er hans allernådigste vilje og store glede [ ] Dernest at fogdene befaler nordmennene at ingen etter dags dato forhandler til seg jordeiendommer som tilhører finner, fordi disse skal bare være for finnene og deres barn. Når en finnejord blir ledig, da bør den uten tvil overtas av en finne. Dette ikke minst fordi så å si alle nordmenn som har skaffet seg grunn hos finnene, har gjort det for å drive brennevinshandel blant dem [ ] Disse bør miste finnejordene igjen, og la dem gå til sine rette eiere, som er finnene. For nordmennene har ingen lovlig adgang til disse jordeiendommene [ ]. Dernest beklager jeg at nordmennenes store forakt for finner og lapper fører til at evangeliet blir spottet blant de vantro, mistenkt, ja, forkastet igjen av de / 123 /

8 skrøpelige. Man kaller ikke finnene noe annet enn hunder, beist, spottere og skjeller dem huden full, slår dem og behandler dem dårlig og betrakter dem som uærlige. Men det verste er at nordmenene spotter og forakter dem i deres omvendelse og kristendoms vei. De er ute etter dem fordi de vil lese i bok, og fordi de vil tale om eller av Guds ord og katekismen. Og de er ute etter dem fordi de har sluttet å drikke brennevin. Handelsmenn forfører finnene på nytt til å kjøpe brennevin hos dem. De sier at om du ikke drikker brennevin, gjør du deg skyldig i avguderi. Men drikker du brennevin, da ser jeg at du ikke har noen avgud å ofre til. Nordmenene ler av dem når de ser dem andektige og botferdige, de spotter dem fordi de bygger forsamlingshus. De forkaster både deres tidligere villfarelse og deres botferdige bekjennelser [ ] For det tredje ber jeg ydmykt om at alle finner og finneungdom uten å bli hindret av nordmennene, som eventuelt har dem i sitt hus og tjeneste, må møte til gudstjeneste og undervisning forordnet av misjonen [ ] Jeg ber ydmykt om justisrådens gode assistanse når det gjelder å sende bud på finnene og lappene for å møte til åndelig oppbyggelse, slik at nordmennene da må være villige til dette. For på grunn av slik uvillighet er noen sjeler mistet. Og at nordmennene vil være finnene behjelpelig med en slik reise, særlig når finnene er svake og mangler båt [ ] Jeg klager ikke over hele den norske allmuen, for jeg har funnet mange av dem som med glede har hjulpet til med denne Guds innhøsting. Men jeg har også erfart at det er altfor mange som med ovennevnte hindringer har påført meg mer skade enn finnenes egen mørkhet. Det ville være godt om også nordmennene ble oppvakt til å føre et uforargelig liv blant finnene, og at disse ikke skulle bli forarget over de andre kristnes drukkenskap, helligdagsbrudd, banning og slagsmål og annen ukristelighet, men at de heller måtte se på de eldre kristnes gode gjerninger og prise faderen i himmelen. Jeg vil ønske av hjertet Deres velbårenhet Guds rike belønning for slik hjelp i Guds sak. Med all beundring Høyedle og velbårne hr justisråd og amtmanns Min høygunstige velynders ydmyke tjener Thomas von Westen Trondheim den 21. juli 1724 Kilde: Norsk Tidsskrift for Misjon, 1954, ss J OHN WESLEY OG METODISMEN 10. klasse På 1700-tallet oppstod i England en særegen protestantisk bevegelse, som etter hvert ble et eget kirkesamfunn: metodistene. Prestesønnen John Wesley ( ) blir regnet som grunnleggeren av metodismen. Han gjennomførte sin teologiske utdanning ved universitetet i Oxford, der han også ble lærer og ble ordinert til diakon og prest i statskirken (1728). Sammen med broren Charles ( ) ble han i Oxford leder for en gruppe vakte studenter, som kom / 124 /

9 sammen for gjensidig religiøs oppbyggelse, bibellesning og bønn. Foreningen ble spottende kalt for «den hellige klubben» eller «metodister». I 1735 drog John Wesley til Amerika som misjonær og prest for kolonistene. Etter at han kom hjem igjen til England, opplevde han i 1738 et religiøst gjennombrudd. Året etter begynte han sammen med broren og presten George Whitefield å arrangere friluftsmøter som samlet store tilhørerskarer og førte til en omfattende vekkelse. Siden fortsatte Wesley å reise som forkynner, og han kunne tale på massemøter med opptil deltakere. Han reiste flere mil på hesteryggen enn noen predikant før ham. Metodistbevegelsen fikk stor utbredelse, særlig blant de lavere samfunnsgruppene, og nådde ut til de nye industriområdene der det ikke fantes kirkelige tilbud. Da John Wesley døde, var det medlemmer bare i England. Selv om Wesley i utgangspunktet gikk inn for at metodismen skulle være en vekkelsesbevegelse innenfor den anglikanske statskirken, som han ikke ville bryte med, kom bevegelsen likevel til å utvikle seg til et selvstendig kirkesamfunn mot slutten av 1700-tallet. Tekstene nedenfor er utdrag fra Wesleys dagbok. Det første tekstavsnittet skildrer noe av hans åndelige utvikling etter at han kom hjem fra Amerika. Så følger skildringen av det religiøse gjennombruddet som skjedde 24. mai Det andre utdraget er det som blir regnet som starten på den metodistiske vekkelsen, da Wesley begynte å holde friluftsmøter i Kingswood ved Bristol etter invitasjon fra presten George Whitefield (april 1739). Det tredje avsnittet er fra november 1739, der Wesley skriver om bakgrunnen for arbeidet i Kingswood, om konsekvensene av vekkelsen etter et halvt år og om planer for en skole for fattige. «Torsdag 24. jan. Mitt sinn var nå fylt med tanker, og noen av dem har jeg skrevet ned: «Jeg reiste til Amerika for å omvende indianerne, men hvem skal omvende meg? Hvem er han som skal frelse meg fra dette onde hjertes vantro? Jeg har en vakker sommerreligion. Jeg kan tale vel, ja, jeg kan selv tro det jeg sier når ingen farer truer, men la døden stirre meg i ansiktet, og min ånd blir urolig.» Onsdag 1. februar. Det er nå to år og nesten fire måneder siden jeg forlot mitt hjemland for å undervise Georgias indianere i kristendommens vesen, men hva har jeg selv fått lære i mellomtiden? Jo (hva jeg minst av alt mistenkte), at jeg som reiste til Amerika for å omvende andre, selv aldri hadde blitt omvendt til Gud. «Jeg er ikke vanvittig», selv om jeg snakker slik, «men jeg taler sanne og sindige ord»; dersom tilfeldigvis noen som ennå drømmer, skulle våkne og se at som jeg er, er også de. [ ] W ESLEYS OMVENDELSESOPPLEVELSE, 24. MAI 1738 [ ] onsdag 24. mai [ ] 14. Om kvelden gikk jeg meget motvillig til et selskap i Aldersgate Street hvor én leste Luthers fortale til Romerbrevet. Omkring et kvarter før ni, mens han beskrev den forvandlingen som Gud virker i hjertet ved troen på Kristus, kjente jeg mitt hjerte forunderlig varmt. Jeg følte at jeg virkelig trodde på Kristus, Kristus alene til min frelse, og jeg fikk visshet for at han hadde tatt bort mine synder, nettopp mine, og frelst meg fra synden og dødens lov. 15. Jeg begynte å be av all min kraft for dem som særlig grovt hadde hånt meg eller forfulgt meg. Så vitnet jeg åpent for alle som var til stede, om det jeg nå for første gang følte i mitt hjerte. Men det varte ikke lenge før fienden antydet: «Dette kan ikke være tro, for hvor er din glede?» Da fikk jeg vite at fred og seier over synd er vesentlige for troen på vår frelses høvding. Men med / 125 /

10 hensyn til den inderlige fryd som gjerne følger med i begynnelsen, særlig da hos dem som har sørget dypt, så gir Gud stundom gleden, og stundom holder han den tilbake, alt etter sin egen viljes råd. 16. Etter at jeg var kommet hjem, ble jeg sterkt angrepet av fristelser, men jeg ropte ut, og de forsvant. De vendte tilbake igjen og igjen. Like ofte løftet jeg opp mine øyne, og «han sendte meg hjelp fra sin hellige bolig». Og her fant jeg den vesentlige forskjellen mellom min nåværende og tidligere tilstand. Før strevde jeg, ja, sloss av all min makt under nåden. Men den gang ble jeg stundom, om enn ikke ofte, beseiret. Nå var jeg alltid den seirende.» W ESLEY STARTER MED FRILUFTSMØTER I KINGSWOOD VED BRISTOL I APRIL 1739 Lørdag 31. mars. Om kvelden kom jeg fram til Bristol og møtte Whitefield der. I begynnelsen hadde jeg vanskelig for å forsone meg med dette merkelige å forkynne ute på markene, noe han gav meg et eksempel på denne søndagen. Hele mitt liv (helt til ganske nylig) hadde jeg holdt så hårdnakket fast ved det passende og ved kirkeordningen at jeg ville ha sett på det som nesten syndig å forsøke å frelse sjeler om det ikke skjedde i en kirke. Søndag 1. april. Om kvelden (da Mr. Whitefield hadde reist) begynte jeg å utlegge vår Herres bergpreken (et ganske bemerkelsesverdig sidestykke til vår friluftspreken, da jeg formoder at det fantes kirker på den tiden også). Dette var et lite selskap som pleide å møtes en eller to ganger i uken i Nicholas Street. Mandag 2. april. Klokken fire om ettermiddagen gikk jeg med på å stige enda lavere ned og forkynne frelsens glade budskap på allfarveiene. Jeg talte til omkring tre tusen personer fra en liten forhøyning på et jorde som grenset opp til byen. Ordet som jeg prekte over, var dette: «Herrens ånd er over meg, fordi han salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige; han har utsendt meg for å forkynne fanger at de skal få frihet, og blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte i frihet, for å forkynne et velbehagelig år for Herren.» Søndag 8. april. Ved sjutiden om morgenen prekte jeg for omkring ett tusen personer i Bristol og etterpå til omkring femten hundre på toppen av Hannam Mount i Kingswood Omkring fem tusen var om ettermiddagen samlet på Rose Green (på den andre siden av Kingswood), og blant dem stod jeg og ropte i Herrens navn: «Om noen tørster, han komme til meg og drikke!» Kilde: Hovedverker av den kristne litteratur, bind X: Metodismen og John Wesley, Oslo 1969, ss. 77, 99, V EKKELSEN I KINGSWOOD Torsdag 27. skrev jeg til herr D. (i henhold til hans forespørsel) en kort beretning om hva som har vært gjort, og hva som gjøres i Kingswood. Beretningen var som følger: Det er få personer som har bodd lenge i Vest-England, og som ikke har hørt om gruvearbeiderne i Kingswood. Dette er mennesker som fra begynnelsen av og til nå er berømt for verken å frykte Gud eller mennesker. De var uten interesse for det som hadde med Gud å gjøre. Det var lite som skilte dem fra dyrene. Derfor så de ikke noe behov for åndelig veiledning, og de hadde heller ikke noen som kunne hjelpe dem. / 126 /

11 Sist vinter var det mange som spottende sa til herr Whitefield at om han ville omvende hedninger, skulle han gå til gruvearbeiderne i Kingswood. Om våren gjorde han det. Og da det var tusener som ikke hadde noe sted å feire gudstjeneste, gikk han etter dem i deres «forvillelse» for å «oppsøke det som var fortapt, og frelse det». Da han ble kalt til et annet sted, var det andre som gikk ut på «veiene og stiene og bød folk til å komme inn». Og ved Guds nåde var ikke arbeidet deres forgjeves. Situasjonen er allerede forandret. Nå høres ikke lenger i Kingswood bannskap og gudsbespottelse, slik som for et år siden. Stedet er ikke lenger preget av drukkenskap og urenslighet, og den dovne lediggangen som dette naturlig førte til. Stedet er ikke lenger preget av krangel og slåsskamper, av skrik og bitterhet, av vrede og misunnelse. Det hersker derimot fred og kjærlighet. En stor del av befolkningen er mild, høflig og lett å omgås. De «verken tretter eller roper», og deres «røst i gatene» er knapt å høre, med mindre de er på sin vanlige kveldssamling, hvor de lovpriser Gud, sin frelser. For at også barna skulle få lære å kjenne det som tjener til deres fred, ble det for en tid tilbake foreslått å bygge en skole i Kingswood. Etter mange vanskeligheter begynte man å bygge i juni i år. Tomta som ble benyttet, ligger midt i skogen mellom veiene til London og Bath, ikke langt fra den såkalte «Two Mile Hill», omtrent tre mil fra Bristol. Her begynte man å bygge et stort rom for skolen, med fire små rom i hver sin ende til bolig for skolelærerne (og kanskje, hvis det ville behage Gud, for noen fattige barn). To personer er klare til å gå i gang med skoleundervisningen så snart bygningen kan ta imot dem. Ytterveggene er nesten på plass, så det er å håpe at det hele vil stå ferdig til våren eller tidlig på sommeren. Selv om byggmestrene ikke tar betaling, er dette et kostbart foretagende. Men la ham som «gir føde til ravnunger», se til det. Han har alle menneskers hjerter i sin hånd. Hvis han ber deg eller noen av dine venner om hjelp til å fullføre dette arbeidet, så se ikke etter lønn i denne verden. Men det vil bli husket på den dag da vår Herre skal si: «Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg.» Kilde: Baker, Frank og Heitzenrater, Richard P. (ed.): The Works of John Wesley, Oxford 1975, band 19, ss Utdraget er oversatt til norsk av Hallgeir Elstad. H ANS NIELSEN HAUGES TESTAMENTE TIL SINE VENNER Hans Nielsen Hauge ( ) var den store vekkelseslederen i Norge ved inngangen til tallet. Han kom til å sette i gang en omfattende lekmannsaktivitet som senere har vært et karakteristisk drag ved norsk kirkeliv. Hauge-vekkelsen kom til å utfordre prestenes forkynnermonopol. I vennesamfunnene samlet vekkelsesfolket seg. De hadde fått selvfølelse nok til selv å tolke og forkynne Guds ord. På denne måten ble haugianismen et ledd i en historisk prosess der bondestanden frigjorde seg fra embetsstanden, og slik ble haugianismen en del av bondereisningen. I 1821 skrev Hauge et «Testament til sine Venner». Her trekker han opp framtidslinjene for den norske lekmannsbevegelsen. Han advarer mot separatisme og formaner til lojalitet mot kirken og den kirkelige orden. Det kom lekmannsbevegelsen til å følge. Det er med 8. klasse / 127 /

12 på å forklare hvorfor det kristne lekfolket ikke dannet frikirker, men organiserte seg som et vennesamfunn innenfor folkekirken. Bredtvet, den 7. mars Nå som mitt timeglass kan hende snart renner ut særlig kan dette ventes fordi jeg er så meget svekket av de store anstrengelser og mange lidelser, særlig til legemet har jeg besluttet i navnet til Gud Fader, Gud Sønn og Gud den hellige ånd, med bønn om hans opplysning og ledelse til å framføre her min siste vilje, som dere venner, ved det vennskap, fortrolighet og kjærlighet dere har gjengjeldt meg med, her alvorlig bes om og formanes til å utføre etter min død. 1) Den nådes og hellighets ånd som har hvilt over meg, og som dere har mottatt, den hviler fremdeles over dere og over alle dem som heretter mottar Ham og tror Guds hellige Ord. 2) Når det gjelder det hellige Guds Ord, Jesu lære først, siden apostlenes og profetenes skrifter, så skal dere vite at de angår sjelens vesen, tro og moral. La dem være for dere den aller helligste og kjæreste skatt framfor alle andre ting i verden. 3) Alle andre skrifter som har samenfattet innholdet av den hellige skrift, som deres barnelærdom og de mange dere har prøvd og antatt for gode, disse skal dere lese med et åpent og tiltroende hjerte. Andre uprøvde skrifter må dere lese med en viss tilbakeholdenhet, slik at dere ikke setter deres hjertes fortrolighet til dem før dere har prøvd dem nøye. Denne prøve skal ikke skje ved grubling og innbilning, men ved bønn til Gud om hans hellige ånds opplysning og ved å sammenholde disse skrifter med den hellige skrift, særlig på disse punkter. Om disse lærer den sanne tro på Jesus Kristus som forløser fra synd, død og Satans rike, slik at de som tror, ikke lever i synden og Satans rike, men tjener Gud rettferdig, uskyldig og salig. Ikke er de da sine egne, men hans eiendomsfolk som av kjærlighet til Ham er meget flittige til gode gjerninger. Dessuten må de ikke se bort fra læren, men lære om Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd slik at ingen utelates fra det treenige vesen eller settes høyere i forhold til hverandre. For de er alle tre ett. Den sanne lære virker til å erkjenne dybden av synden i oss, og den lærer oss om omvendelse eller gjenfødelse, om å elske Gud og sin neste som seg selv (til salighet), slik at man fornekter seg selv for å følge i Jesu fotspor. Endelig lærer de som Jesus om den snevre port og den trange vei, om fristelser og tålmodig lidelse. Og at vi alltid så lenge vi er her, må være våkne, at vi ber og har en inngrodd frykt for å falle, selv om vi erfarte at vi stod. Derfor må vi arbeide på vår saliggjørelse med frykt og beven. Vi må aldri innbille oss at vi har grepet det fullkomne, men stadig haste framover på den begynte livets vei. At det er en vold vi skal gjøre på Guds rike, og de som gjør vold, trenger seg inn dit med makt. Så regnes sikkerhet og lunkenhet for store synder. Dessuten er det enhver kristens plikt å bekjenne Guds navn i ord og gjerninger etter den enkeltes gaver og krefter, slik at alle arbeider til beste for Guds menighet. Disse bøker, som har de ovenfornevnte punkter felles med Guds Ord og ikke strider mot Guds orden i naturens rike, lærer på rett måte å bruke de åndelige og legemlige gaver med takk. De vokter seg for fornuftens innvendinger som / 128 /

13 Niels Bjerre: Bønnemøte, Harboøre, tilintetgjør de åndelige, og for innbilsk gåtefullhet som vil lære om åndelige ting som de selv ikke forstår, eller lar sin lære stige høyere enn det lys de er gitt av Gud. Derfor blir det utydelig og mørkt for dem. 4) Ingen blant dere må selv forfatte og trykke deres egne eller andres skrifter, og heller ikke anbefale noen nye eller ukjente bøker før de er prøvd i menigheten av de eldste. Skulle noen av våre medbekjennere handle mot dette, da trer de eldste sammen med de yngre som har mottatt Guds lys. Prøv de utgitte bøker! Finner dere dem gode, da spør den som har utgitt dem, hvorfor han ikke samrådde seg med dere. Dere skal ikke anbefale dem og ellers ikke bidra til at han får fordel av dette, men benytte de gode Guds ord til andres opplysning. Dersom dere derimot finner at de utgitte bøker er dårlige, da må dere ikke bare irettesette utgiveren, men opplyse også dem som kunne ha fått bøkene, om deres dårlige lærdommer, og dessuten skrive til andre om at de ikke må befatte seg med dem. 5) Dere vet, venner, at vi til denne dag har holdt oss helt til den evangeliske, etter den ekte augsburgske konfesjon eller statens religion. Noen har likevel kalt oss og betraktet oss som en særskilt sekt, hvilket de slett ikke har hatt grunn til. Skulle vi kalles en sekt, måtte det være fordi vi har avskydd lastene som mange vanærer den kristne kirke med, og derimot etterstrebet alle dyder etter Guds Ord. Skal vi da kalles en sekt, så la oss vise med vårt liv at vi bør hete den dydige sekt eller den i sannhet gudelige, og vise i åndelige og legemlige handlinger at disse ligner Jesu dyder. For det er min siste vilje at dere heretter som før holder dere helt til vår stats religion, slik at dere mottar av de offentlige lærere alt hva deres offentlige embete medfører. Dere går da i kirken, mottar sakramentene, ved ekteskap lar dem forrette vielsen og ved dødsfall jordpåkastelse og alt annet som hører til god orden. Kilde: Hans Nielsen Hauge: Skrifter. Samlet utgave ved Hans N.H. Ording, bind VIII, Oslo 1954, ss / 129 /

14 G USTAVA KIELLAND: ERINDRINGER FRA MITT LIV 8. klasse Lekmannsaktiviteten er et viktig kjennemerke for den kirkehistoriske utviklingen på 1800-tallet. Misjonssaken hører med til de foretakene som lekfolket engasjerte seg i, og for å løse oppgaven de hadde satt seg når det gjaldt misjonen, dannet de foreninger. Slik kom «assosiasjonsånden» til uttrykk også på det religiøse området, ja, her gikk faktisk kirkefolket i spissen for utviklingen. Det Norske Misjonsselskap ble stiftet i 1842, og her gikk herrnhutere i spissen og fikk haugianere og andre med seg. Som den første misjonsforeningen hadde Stavanger Misjonsforening blitt stiftet allerede i Presten Gabriel Kielland ( ) i Finnøy, som var influert av herrnhutismen, var knyttet til misjonsmiljøet i Stavanger. Fra 1837 var han sokneprest i Lyngdal. Her kom hans kone, Gustava Kielland ( ), i 1844 til å stifte en av de første kvinneforeningene i landet. Misjonsforeningen i Lyngdal, som holdt møter på prestegården, gav impulser til at det ble stiftet flere slike foreninger. Gustava Kiellands initiativ var på ingen måte en ukontroversiell sak i samtiden. Det var ennå ikke vanlig at kvinner var med på sammenkomster uten at også mennene deres var med. Uten tvil kom kvinneforeningene til å spille en viktig rolle for kvinnefrigjøringen. Disse foreningene var et fellesskap der man kombinerte andakt og bønn med konkret arbeid for misjonen. Kvinneforeningene kom til å stå for en stor del av inntektene til Misjonsselskapet. I selvbiografien Erindringer fra mitt liv fra 1882 forteller Gustava Kielland om dette arbeidet. Hun dikterte boka som gammel og blind, og som en av de sentrale personene i misjonsbevegelsen gir hun her et verdifullt bilde av en av de sentrale folkebevegelsene i norsk historie. Anna Ancher: Et misjonsmøte, I 1840, tror jeg, samlet et stort antall misjonsvenner fra hele landet seg i Stavanger til et stort misjonsmøte, Gabriel og jeg var der også. Det jeg hørte der, gjorde / 130 /

15 et sterkt inntrykk på meg, særlig ble jeg rystet ved en tale som prost Vogt fra Mandal holdt. Jeg ble så skamfull og så bedrøvet over at jeg hadde gjort så lite og tenkt så lite på misjonssaken, og aldri hadde hjulpet Gabriel med å arbeide for den. Da jeg kom hjem til Lyngdal, snakket jeg om dette med min kjære gamle Gunhild Oftebro og to andre bondekoner som jeg holdt meget av. Alle tre sympatiserte med meg, de ville gjerne at det skulle bli annerledes. Jeg foreslo da at vi fire, Gunhilds datter Maren og mine døtre de to andre hadde ingen skulle komme sammen i prestegården en gang i måneden og arbeide for misjonen. Dette ble med glede vedtatt, og dermed var foreningen stiftet og det lille sennepskornet nedlagt. Statuttene var få og enkle. På den bestemte dagen kunne enhver møte frem, så snart hun ville, og arbeide så lenge hun kunne og burde gjøre, uten å forsømme sin gjerning i hjemmet. Den lille misjonsbøssen fra Finnøy skulle da settes frem på bordet, og i den skulle alle legge to skilling, NB. om hun hadde lyst og råd til det. Når sauene var klippet høst og vår, skulle alle ta med seg en større eller mindre ulldott til møtet. Statuttene utvidet seg etter hvert som det ble flere medlemmer. Således ble det senere bestemt at møtene, som vanligvis ble holdt på prestegården, også iblant kunne holdes på andre gårder, hvis en eller annen av medlemmene ønsket det. Hvor så møtet var, ble det servert kaffe og smørbrød, og det var strengt forbudt å servere andre eller finere matvarer. Hvert medlem skulle ta med seg sine arbeidsredskaper til møtet osv. Så begynte vi da misjonsforeningen vår, fem voksne og to eller tre av mine småpiker. Vi sang verset «I Jesu navn skal all vår gjerning skje», og deretter tok vi fatt på gjerningen med lyst og glede. Konene hadde tatt med seg rokkene og kardene sine, og snart var arbeidet i full gang. Å, så morsomt vi syntes det var alle sammen. Møtet ryktes snart rundt i dalen, det meldte seg stadig flere og flere medlemmer, og snart var vi tretti kvinner samlet i prestegården til misjonsarbeid. Det var så morsomt å se de kom dragende med rokken på ryggen eller et par karder, iblant også med et ekstra knytte ull under armen. Mange kom langveis fra, men ingen klaget over den lange veien. Etter hvert som medlemmene kom, satte de seg straks til å arbeide, det var et arbeidsmøte, og ingen tid måtte spilles. Det var utrolig så meget det ble spunnet, sydd og strikket på en slik dag. Gabriel var meget glad i disse møtene, og da foreningen hadde vokst seg riktig stor, sa han at kvinneforeningens bidrag til misjonen av arbeid og penger utgjorde det største beløp av de bidrag som Lyngdal Misjonsforening årlig sendte til Stavanger. Det er med inderlig glede jeg minnes disse sammenkomstene. Å du hvor friskt, freidig og hjertelig det gikk for seg der! Rokkene surret, kardene raslet, strikkepinner og nåler rørte seg raskt i de flittige hendene, og tungene løp om kapp med dem. At de ikke løp i veien for arbeidet, passet jeg godt på. Livlig og utvungen lød den noe høyrøstede samtalen sammen med rokkesurren, det nyttet ikke å snakke lavt i slikt bråk. Det ble snakket om hus og barn, arbeid og krøtter, sorg og glede. En og annen pussig begivenhet fra det daglige liv ble fortalt og hjertelig ledd av. Man snakket om hva som hendte i hjemmet, i dalen eller andre steder. Hjertets tanker ble åpenbart, utvekslet og gjensidig rettet på. Dumme og kloke meninger og bemerkninger ble uttalt, drøftet, forkastet eller antatt, alt sammen i all vennskapelighet. Enkelte meddelelser om overståtte / 131 /

16 lidelser eller ting som Herren hadde hjulpet med i en og annen nød, ble gitt og hørt på med deltakelse. Mange spørsmål om både himmelske og jordiske ting ble besvart så godt man kunne, eller «gjemt til præsten kjem». Mangt et godt råd ble gitt og mottatt. Mens jeg strikket, gikk jeg mellom dem, satte meg snart hos en, snart hos en annen og pratet like så friskt og fornøyelig som de. Merket jeg at samtalen tok en skjev retning, bega seg f.eks. inn på nestens enemerker og begynte å bli vel nærgående mot ham, eller forvillet seg på andre områder, forsøkte jeg ubemerket og i all stillhet å rette på dette. En liten bemerkning, et par vel anbrakte bibelord kunne da kaste et lys over det som ble sagt, slik at vedkommende kunne få se det gale i det og ikke så sjelden rette på det selv. De som gjorde narr av kvinneforeningen vår, kalte våre sammenkomster for sladremøtene. Ja, sant var det, vi sladret alle sammen på en måte, men hvor bakvendt det enn lyder, så tror jeg likevel fullt og fast at utbyttet, resultatet av sladderen vår, gagnet og gledet oss mer enn om vi hadde sittet som noen automater og snurret rokkehjulene uten å si et ord hele dagen. Mens vi spiste og drakk kaffe, leste en av oss høyt beretninger om vår egen og andre lands misjon, eller en traktat eller liten fortelling som vi fikk av Gabriel. Særlig gledet det oss å høre noe om «våre misjonærer», dvs. lyngdølene Ommund Oftebro, Tobias Udland og misjonær Larsen, som var de tre første misjonærene som ble sendt til Zululand, etter at Schreuder var kommet dit. Til utstyr for disse hadde vår fattige lille forening bidratt med en enkeskjerv, og siden, da den ble større og hadde mer å rutte med, hadde den hatt den glede å sende noen småbidrag. Når Gabriel var hjemme og hadde tid, kom han gjerne inn til oss og snakket vennlig med kvinnene. Arbeidet stanset naturligvis når han var hos oss. De av medlemmene som hadde den lengste veien, brøt først opp og gikk etter at de hadde takket for seg og blitt takket igjen. Før de øvrige gikk, sang vi en salme sammen, og etter et hjertelig farvel vandret de hjem med rokken på ryggen. Kvinneforeningen gjorde raske fremskritt, samme slags foreninger ble opprettet i anneksene Austad og Kvås og ble drevet med liv og lyst. Medlemstallet i dalen økte så raskt at de som bodde lengst borte, ikke kunne møte frem i prestegården, fordi en altfor stor del av arbeidstiden gikk til spille ved å gå den lange veien. Så ble det dannet mindre kretser i dalen og oppe på heiene. Hver krets valgte en kone som de skulle ha møtene hos. Hun skulle også være forstanderinne ved disse møtene, samle inn de ferdige arbeidene og de innkomne pengene og bringe dem til meg. Var hun i forlegenhet med et eller annet, så snakket vi to om det. Dette var en fin ordning. Jeg hadde naturligvis overoppsynet med det hele. Ved foreningens stiftelse i begge anneksene var jeg til stede, også på de to første møtene på hvert sted for å få saken i god gjenge. Jeg besøkte også senere av og til møtene rundt omkring, men på de øverste heiegårdene tror jeg neppe jeg var mer enn et par ganger. Ullgarnet som ble spunnet, ble benyttet dels til strikkegarn, dels til veving. En eller annen av medlemmene tok garnet med seg og vevde det, dels for ubetydelig betaling, dels for ingenting. Av stoffene sydde vi klær til hedningene. Gildest syntes vi det var når vi kunne sende en stor pakke til Ommund og / 132 /

17 Tobias. For noen av pengene som ble samlet inn i bøssen, kjøpte vi lerret som vi sydde skjorter til misjonærene av. Ja, alt dette vet dere jo fra før, kjære barna mine, men jeg hadde lyst til å minne dere om det, og kanskje barna deres kunne ha moro av at bestemamma fortalte dem litt om dette. Det er merkelig hvordan felles arbeid for en felles sak kan knytte menneskehjertene sammen. Det var noe inderlig, noe søskenaktig i forholdet mellom kvinneforeningens medlemmer, og jeg er sikker på at mine kjære gamle venninner fra den tiden ennå minnes meg og mine døtre med like stor kjærlighet som vi minnes dem. Kilde: Gustava Kielland: Erindringer fra mitt liv, Oslo 1996, ss F ORSAMLINGSFRIHET OG RELIGIØS FRIHET Fra 1840-årene kom samfunnsutviklingen med økende demokratisering, «assosiasjonsånd» og liberale ideer til å bli en utfordring for embetskirken. Holdningen til embetsverk og presteskap ble mer kritisk. Samfunnet fikk et mer pluralistisk preg. Det gamle religiøse enhetssamfunnet smuldret opp. I 1842 opphevet Stortinget konventikkelplakaten etter at haugianske stortingsbønder, som utgjorde kjernen i bondeopposisjonen i nasjonalforsamlingen, hadde kjempet hardt for saken. Nå fikk det «vakte» lekfolket forsamlingsfrihet innenfor den offisielle kirken uten tilsyn fra presten og uten at det lenger var en sak for politi og myndigheter. Om haugianerne var talsmenn for større religiøs frihet gjennom å kjempe mot konventikkelplakaten, gikk de imot å åpne landet for ikke-lutheranere og innføre religionsfrihet som statsrettslig prinsipp. Dissenterloven, som Stortinget vedtok i 1845, ble således vedtatt mot stemmene til de haugianske bøndene. De ville ha frihet for sine egne lekpredikanter, men ikke for ulutherske sekter. Dissenterloven var i samtiden regnet som liberal og brøt med et gammelt prinsipp: at hele folket skulle ha samme tro, og loven markerte dermed et vendepunkt i den kirkehistoriske utviklingen i vårt land. Nå ble det for første gang på prinsipielt grunnlag åpnet for en annen religionsutøvelse enn den evangelisk-lutherske som statskirken stod for, og som hadde status som «Statens offentlige Religion». Loven fortalte at den gamle enheten mellom stat, kirke og samfunn var på vei mot å bli oppløst. Religiøse impulser kom utenfra og gjorde seg gjeldende i det norske samfunnet. Nå var det mulig å gå ut av statskirken og slutte seg til andre trossamfunn. Teksten nedenfor er et utdrag av lovteksten i dissenterloven av 16. juli klasse U TDRAG FRA DISSENTERLOVEN AV 16. JULI Dissentere, eller slike, som bekjenner seg til den kristne religion, uten å være medlemmer av statskirken, har fri offentlig religionsutøvelse innen lovs og ærbarhets grenser, og kan danne menigheter under ledelse av egne prester eller forstandere [ ]. 4 Før noen bygning benyttes til gudstjeneste av en dissentermenighet, bør det meldes fra til stedets sivile myndighet. Gudstjenesten må ikke avholdes for lukkede dører. For overtredelse av noen av disse bestemmelser straffes presten, forstanderen eller den som har holdt foredrag i møtet, med bøter. / 133 /

18 Adolph Tidemand: Fanatikere, Dissentere, enten de tilhører en ordnet menighet eller ikke, må for stedets sokneprest melde fra om barnefødsler og dødsfall innen en måned etter at de er inntruffet, under en mulkt på 4 spesidaler for hver uke som meldingen uteblir [ ] Dissentere som tilhører en ordnet menighet, må dessuten innen 3 måneder, under samme tvang, melde fra til sin egen prest eller forstander om så vel barnefødsler og dødsfall som om inngåtte ekteskap. 6 Ekteskap mellom dissentere blir bare inngått med borgerlig rettsvirkning på den måten at det for notarius publicus på stedet hvor vedkommende mann eller kvinne oppholder seg, opprettes et dokument hvor de erklærer seg for ektefolk [ ] Innen 8 dager må notarius publicus melde fra om det inngåtte ekteskapet til soknepresten på stedet hvor ektefolkene bosetter seg [ ]. 7 Ekteskap mellom en lutheraner og en dissenter inngås ved statskirkens vielse [ ]. 8 Barn av ektefolk der den ene tilhører statskirken, anses å tilhøre denne med mindre foreldrene gir en uttrykkelig erklæring om det motsatte. Barn av ektefolk som begge er dissentere, anses ikke å tilhøre statskirken med mindre foreldrene gir en uttrykkelig erklæring om dette [ ] Erklæringen gis til stedets sokneprest og innføres i kirkeboken. 9 Barn som ikke skal oppdras i den evangelisk-lutherske lære, kan forlanges tatt ut fra undervisningen i denne i de offentlige skoler. Skolestyret må da på / 134 /

19 ethvert sted påse at barnas undervisning når det gjelder det religiøse, heller ikke forsømmes [ ] 15 Ingen erkjennes i alminnelighet for utmeldt av statskirken før han, etter å ha oppnådd en alder av nitten år, personlig har innfunnet seg hos vedkommende sokneprest og fått sin utmeldelse ført inn i kirkeboken [ ]. 16 Når en dissenter vil melde seg inn i statskirken, må han melde fra om dette til en sokneprest. Om han ikke er døpt, må man gå fram etter kirkeritualets bestemmelser om voksne menneskers dåp. I motsatt fall er det nok at vedkommende for soknepresten sammen med to av prestegjeldets medhjelpere og en tilkalt prest godtgjør å ha tilstrekkelig kunnskap i statskirkens troslærdommer, og at deres bevitnelse om dette sammen med vedkommendes erklæring om at han vil melde seg inn i statskirken, innføres i kirkeboken. 17 Enhver som ved bruk av motiver som står i strid med alminnelig moral, ved løfter om materielle fordeler, ved bedragerske midler eller ved trusler, forsøker å bringe noen over fra en trosbekjennelse til en annen, blir, for så vidt ikke gjerningen for øvrig medfører høyere straff, å straffe med bøter og i gjentakelsestilfelle med fengsel eller bøter [ ]. Kilde: Knut Rygnestad: Dissentarspørsmålet i Noreg frå 1845 til 1891, Oslo 1955, ss L ÆSTADIANISMEN KRISTENDOM PÅ NORDNORSK Læstadianismen er en religiøs vekkelse som kom til Nord-Norge fra menigheten til presten Lars Levi Læstadius ( ) i Karesuando i Sverige. Læstadius opplevde i 1844, etter å ha vært prest i 18 år, et åndelig gjennombrudd. Hans forkynnelse ble mer pågående. Han la vekt på å forkynne til bot og omvendelse, og etter kort tid vokste det fram en vekkelse i menigheten. Den læstadianske vekkelsen fant så veien til den nordlige landsdelen gjennom inngangsportene Ibestad og Ofoten, Lyngen og Kautokeino. Bevegelsen ble formidlet av samer, og Læstadius sendte selv predikanter til Norge. Det religiøse budskapet hadde et klart sosialt innhold. Det var et budskap som talte til fattigfolk, de aller laveste på samfunnsstigen. Læstadius hadde selv vokst opp i stor fattigdom med en far som lå under for alkoholen. Det har uten tvil preget holdningene hans som voksen. Læstadianismen, som en bevegelse «nedenfra», kritiserte sterkt samfunnstoppene for deres materialistiske levemåte. Heller ikke den offisielle kirken og presteskapet gikk fri. Prestene ble kritisert fordi de så ut til å være mer opptatt av tienden enn av Gud. En rett levemåte innebar derimot nøysomhet. Læstadianismen var en folkelig tolkning av kristendommen ut fra sosiale og andre forhold på Nordkalotten, og den er blitt kalt «den største kirkelige folkebevegelsen i Norden». Opphavsmannen til denne bevegelsen var samtidig en godt utdannet mann med vid horisont. Til tross for forholdene i barndomshjemmet fikk Læstadius mulighet til skolegang og universitetsstudier. Før han tok fatt på teologien, studerte han botanikk ved Uppsala universitet. I samtiden 8. klasse / 135 /

20 var han en vel aktet botaniker. Han skrev dessuten et omfattende religionsfilosofisk verk: Dårhushjonet (Asylpasienten), som ble utgitt først etter den andre verdenskrig. Her omtaler han blant annet Gud som Skaperen med et morshjerte. Helst bruker han uttrykket «den himmelske forelder» om Gud. Slik får han med både det mannlige og det kvinnelige elementet i gudsbildet. Forklaringen på denne originale uttrykksmåten kan være at erfaringene fra barneårene med en far som var brutal når han drakk, gjorde farsbildet i forhold til Gud problematisk. Tekstene nedenfor er utdrag fra to prekener av Læstadius. Den første er en juledagspreken over Matt 23,37: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle barna dine, liksom en høne samler kyllingene under vingene sine! Men dere ville ikke.» Den andre teksten er et utdrag fra avskjedsprekenen i Karesuando 2. søndag i faste JULEDAG [ ] Det er altså ikke mulig å bli salig uten at den himmelske Forelder får samle oss liksom høna samler sine kyllinger. I dagens evangelium hører vi Ham klage: «hvor ofte jeg ville samle dine barn, liksom en høne samler sine kyllinger under sine vinger!» Kyllingene lar seg samle. De søker inn under foreldrenes vinger når det er kaldt og storm i verden. De kjenner at de ikke holder ut kulden noe annet sted enn under morens vinger. Disse stakkarer har intet annet tilfluktssted verken i himmelen eller på jorden. Har dere noe annet tilfluktssted, dere kyllinger, når det blir kulde, storm og uvær i verden? Dere har vel ikke så mye fjør at dere skulle kunne klare dere noe annet sted enn nettopp under forelderens vinger? Du arme Jerusalem, den himmelske Forelder har ønsket å samle dine barn liksom høna samler kyllingene under sine vinger, men du ville ikke. Så må Han klage over dette sorgløse og forherdede folk, at det ville ikke. Men kyllingene har likevel villet komme til høna, de er små og rommes ennå under hennes vinger. Ser dere nå hvordan høna kaller på dere? Kom inn under Forelderens vinger! Når er det blitt storm og uvær i verden, og dere har ikke fjør slik at dere kan holde ut noe annet sted enn under Forelderens vinger. Der finner dere skjul, dere kyllinger og svaleunger, når kulden kommer. Hvor ellers skal dere kunne finne ly enn under Forelderens vinger? Vær snar med å komme når Han vil samle dere, for nå er det kulde og uvær i verden! Når har den ånden som har makt i vinden, fått en fryktelig storm til å herje i verden. Når har verken kyllinger eller svaleunger tilflukt noe annet sted enn under Forelderens vinger, hvor de må flykte. Der har dere det varmt, der er det skjul. Kom nå, dere kyllinger, når dere hører hvordan den kjære Forelder, som ennå har et rent foreldrehjerte, kaller på dere med sin herlige røst! Med advarende og andektig stemme vil Han samle dere under sine vinger inntil dere får bedre vinger, og kan fly bort fra dette kalde værlag og til et varmere land hvor solen skinner, og hvor det verken er krig, kulde eller uvær som her. Der skal dere få sitte på grenene av livets tre og lovsynge den store Skaper som har gitt dere livet. Amen. Halleluja! Kilde: L. L. Læstadius: Prekensamling I, Narvik 1984, ss SØNDAG I FASTE 1849, AVSKJEDSPREKEN I KARESUANDO [ ] Lev vel, dere nyfødte barn, som den himmelske Forelder har født med så stor smerte og med blodsutgytelse! Lev vel, dere nyfødte barn, som ligger og skriker på denne verdens kalde golv! Måtte den himmelske Forelder løfte dere opp av denne verdens kalde golv, vaske dere rene med livsens vann, svøpe dere / 136 /

21 i rene linklær, og trykke dere til sitt bryst, legge sitt bryst i de skrikende barns munn, så de slutter med å skrike og ser med glede på henne som gav dem mat. Lev vel, alle vintermeiser og sommersvaler! Den himmelske Forelder som gir ravnungene mat i sin tid når de roper til ham, han vil gi dere melk, smør og honning når dere blir sultne, og han vil beskytte dere og bevare alle små meiser fra haukens klør! Lev vel, dere snøtitinger og nattergaler, som har sunget og kvitret for den ensomme vandringsmann i alle trær. Gud gi sin nåde at jeg måtte få høre snøtitingene og nattergalene kvitre for Gud og Lammet i himmelriket, og i livets tre å synge den nye sangen! Be også for meg som er en ensom fugl på greinen, at den nådige Herre Jesus måtte gi meg kraft og frimodighet til å rope til alle vandrere som har gått seg vill, at de må vende tilbake til livets vei. Til alle bedrøvede og nedtrykte at de må stige fra sorgens dal opp til Sions berg. Til alle fattige og elendige at de måtte gå og tigge mat før de dør av sult. Til alle som sulter og tørster, at de må gå til vann, og til alle som lider nød, at de må rope med så høy røst at det høres helt til himmelen. Og om jeg hadde så høy røst at jeg kunne skremme bort alle ulver og løver fra å skade hjorden, så skulle jeg rope slik at alle berg, klipper og høye fjell skulle svare: Amen, og si: amen, halleluja, lov og pris og ære være Gud og Lammet som sitter på tronen; amen, halleluja. Og bergene og klippene svarer: amen, halleluja! Måtte den nådige Herre Jesus gi sin nåde at vi må få se hverandre igjen og der i evighet synge: amen, halleluja! Amen. Kilde: L. L. Læstadius: Postilla, Stockholm 1985, ss , oversatt fra svensk av Hallgeir Elstad T.B. BARRATT OG PINSEBEVEGELSEN I NORGE I 1906 kom pinsevekkelsen til Norge fra USA. Metodistpresten Thomas Ball Barratt ( ) hadde på en reise i USA kommet i kontakt med denne karismatiske vekkelsesbevegelsen. I desember 1906 kom han tilbake til Kristiania. Gjennom hans forkynnelse vokste det snart fram en vekkelse som var sterkt preget av tungetale og andre ekstatiske uttrykksformer. Dette vakte oppsikt i hovedstaden, og avisene skrev om dette nye «religiøse vanvidd». Barratt ble løst fra stillingen som prest i metodistkirken, men målet var ikke å grunnlegge et nytt kirkesamfunn. Pinsevekkelsen oppfattet i utgangspunktet seg selv som en fornyende kraft ved Den Hellige Ånd som skulle være med og prege alle kirkene. Men dette var en tanke som ikke var mulig å realisere, ikke minst fordi Den norske kirke så vel som frikirkene stilte seg avvisende til den nye bevegelsen. Den første menigheten av «pinsevenner» stiftet Barratt i Kristiania i 1916 med navnet «Filadelfia». De enkelte menighetene innenfor pinsebevegelsen ble organisert som selvstendige enheter, uten overordnede organer. Noe konfesjonelt grunnlag ble ikke utformet, men «dåp av den troende» ble et vilkår for å kunne bli medlem. Fra 1910 utgav Barratt bladet «Korsets sier», og dette er fortsatt felles organ for pinsevennene. I 1932 utgav Barratt en prekensamling med tittelen: Et ord til alle noe for vår tid. Teksten nedenfor er et utdrag fra en av talene i denne boka, som vel må regnes som en programtale: Fram til urkristendommen! Pinsevennene så på seg selv som arvtakere etter den opprinnelige bibelske kristendommen. Idealet for sann kristen tro og praksis var å finne nettopp i urkristendommen, slik Bibelen vitnet om den. I dette lå også en tydelig kritikk av de andre etablerte kirkesamfunnene, i første rekke den lutherske statskirken. 10. klasse / 137 /

22 F RAM TIL URKRISTENDOMMEN! D EN OPPRINNELIGE KRISTENDOMS KILDE, LIV OG PRAKSIS! V ÅR TIDS LØSEN! Stå på veiene og se til, og spør etter de gamle stier, og spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler! (Jer 6,16). Vi har gjerne sagt: «tilbake til den opprinnelige, den primitive kristendom!» Det er feil. Vi skal fram til den! Fram til de gamle stier! Fram til den gode vei! En stor del av kristenheten er kommet bort fra den opprinnelige kristendom og er sunket tilbake på mange punkter, ja, for manges vedkommende på alle! I. Sannheten vil fram! Historien vitner om hvordan den brennende ånd, som fylte de første kristne og oppholdt martyrene under deres harde prøvelser, og trengte så helt igjennom uten støtte av stat eller menneskelige ordninger, ble omsider kneblet og svekket ved sin sammenblanding med den verdslige makt, inntil middelalderens tunge skyer nesten helt omsluttet enhver som bekjente seg til Kristi navn. Det var tunge, sorgfulle, grufulle dager for de forvillede får, som ble tvunget til å anerkjenne en menneskelig regent som sin øverste representant: Paven i Roma! Når sannheten begynte å gripe om seg igjen, da våknet man overfor det trelleåk som bandt Kristi bekjennere. Slik var det under enhver ny vekkelse som oppstod. I det 12. århundre fremstod Peter Waldus med sine heroiske skarer. I det 14. århundre tentes reformasjonens morgenstjerne ved John Wicklif. Så kom Martin Luther i det 16. århundre og John Wesley i det 18. århundre. Allerede på Luthers tid var det mange som så den store villfarelse kirken befant seg i med sin forkynnelse av gjenfødelse i barnedåpen. Luther var også sterkt påvirket av disses sterke tro på Bibelens sannhet i dette stykke og følte en god stund at frie menigheter, dvs. «kristne menigheter» (Gal 1,22), som ikke var i minste måte kontrollert av verdslige myndigheter, men stod fritt for å tjene Jesus etter Åndens ledelse, var det eneste rette. Men han kom bort fra det rette spor i dette stykke og stemplet de andre for «gjendøpere» og gav sin sanksjon til sammensmeltningen av stat og kirke. Det var hans ulykke! Og dermed begynte på ny det ondartede organisasjonssystem som har kneblet millioners frihet og bundet de kristne menigheter i trelldom! De som motstod hans og hans medarbeideres planer, fikk også føle det. Den samme grufulle forfølgelsesånd som hadde særpreget katolikkene, gjorde seg også gjeldende innenfor den lutherske kirke: «Gjendøperne» ble forfulgt og ofte brent til døde! De lutherske vil nødig høre om dette, det dekkes over, men historien bekrefter det. Hver gang Guds Ånd har maktet å føre de troende sammen til bønn og studium av Skriften, så er den gamle trang våknet til å oppnå så fremt man trodde det var mulig den samme kraft og frihet i Ånden som de første kristne. Puritanerne, kvekerne og andre kraftige forkjempere for den bibelske sannhet er oppstått, mektige, vekkende røster har ropt ut evangeliet blant massene i sin samtid. Gud har forsøkt igjen å vekke troen på muligheten av oppnåelsen av urkristendommens kraft og praksis. Til dels er dette blitt oppnådd, men det er vanskelig å befri seg helt fra tidligere dagers og tradisjoners innflytelse! Man / 138 /

23 har vanskelig for å legge sitt eget samfunns eller samtids særmeninger ned og finne fram til den opprinnelige forståelsen av Skriften. Vekkelse på vekkelse er oppstått ved særlig utrustede redskaper, skarer av sjeler er blitt frelst, men den fulle frihet i Ånden og ordet har man ikke lett for å nå fram til! Nå i dette 20. århundre har pinsebevegelsen inntatt en stadig økende innflytelse innen den kristne menighet. Dens mål er som ovenfor: Fram til urkristendommen! Den har meget å takke de andre kristne grupper for: Luther, som reddet læren om rettferdiggjørelsen av troen fra den katolske kirkes egenrettferdighets skarn. Baptistene, som gav oss tilbake Bibelens tydelige lære om full helliggjørelse i dette liv. Menn som Baxter, Grattan Guiness og andre, som førte oss, et stykke på vei iallfall, inn i forståelsen av de siste ting og Kristi snare komme, hvorved også en brennende protest mot det katolske mørke, og alle former for organisert kristendom, som går utenfor Bibelens mening og tanke, er blitt en virkelighet i våre hjerter. Vi har følt at når vi framholder muligheten av å nå fram til den primitive kristendoms stilling og erfaringer, da er det store skarer innen de organiserte samfunn som motsetter seg enhver tanke på dette. «Fundamentalistene» f.eks., som består av ortodokse ledere innen de forskjellige evangeliske samfunn, har vedtatt resolusjoner imot pinsebevegelsen. De tror visstnok på Bibelens under, således som de omtales der, men tror ikke på muligheten av oppnåelsen av den samme kraft med de samme resultater i våre dager. De mener således at det er umulig å nå fram til urkristendommens kraft og praksis. Bibelen må for deres vedkommende være et museum, fylt av gamle, historiske severdigheter, som man kan ha interesse av å studere, men det hele er hensatt til kristendommens første dager. Der er mange, dessverre, også i Norge som har samme syn på saken! En del av samme grunn som «fundamentalistene», andre igjen fordi de verken tror på Bibelens under eller noe annet under, og blir selv stående som et under overfor alle som har den aller ringeste forbindelse med Gud. Idet pinsemenighetene tiltar både i antall og størrelse og søkningen til medlemskapet økes betydelig, så bør man legge vekt på én ting, og det er at man for å bli en sann pinsevenn ikke kan «slutte seg til» den, som man slutter seg til en losje, en forening eller en mer eller mindre verdslig menighet, man må fødes inn i pinsevekkelsen eller pinsebevegelsen! Da jeg tidligere bodde på en utkant av Oslo, viste det seg at trikken ofte stanset på et bestemt punkt, tilhengervognen ble koplet av og rutsjet tilbake på et sidespor, mens vi andre fortsatte oppover med den første vognen. Således er det med en hel del som er blitt tilhengere av pinsevekkelsen. Oppstår det en eller annen vanskelighet eller trengsel, noe uventet og overraskende, blir den bibelske sannhet framholdt med mer enn vanlig styrke, så avkoples de og rutsjer tilbake på et sidespor. De vil ikke følge med. (Sml. Joh 6,60). Men vi som er født inn i vekkelsen, vi fortsetter oppover mot målet vi har satt oss. Halleluja! Når derfor utenforstående ofte peker på ting som er skjedd innen pinsebevegelsen, og sier: Der har dere beviset for at det ikke er bedre i deres kretser enn i våre, da må man alltid huske på at selv innen den første menighet skjedde det fall og meget som apostlene fordømte. Hovedsaken blir derfor ikke å finne / 139 /

24 ut feilene, men om den forkynnelse som føres, stemmer med Skriften, og om ikke dens bekjennere i alminnelighet lever etter det og praktiserer det de lærer! Når man til de første kristnes praksis, så vil menighetstukt komme til anvendelse i menighetene, og dette vil føre til langt renere tilstand enn i de menigheter innen de organiserte samfunn, hvor liten eller ingen kontroll føres, menigheter som består av alle slags mennesker, både gjenfødte og verdslige! [ ] Kilde: Ski, Martin: T.B. Barratt døpt i ånd og ild, Oslo 1979, ss H ISTORISK BIBELFORSKNING OG BIBELKRITIKK 9. klasse På 1800-tallet ble den ortodokse læren om verbalinspirasjonen debattert. Inspirasjonslæren gikk ut på at Bibelen var guddommelig inspirert, og det tjente som begrunnelse for tanken om at skriften var ufeilbarlig. Den historiske bibelforskningen som innenfor tysk teologi vokste fram særlig fra midten av århundret, gjorde den gamle læren om verbalinspirasjonen umulig. Det ble påvist feil og uenighet i de bibelske skriftene. Den historiske forskningen kunne ikke se bøkene i Bibelen på noen annen måte enn andre bøker. De hadde som alle andre skrifter blitt til uten noe overnaturlig inngrep. Bibelen var som all annen litteratur et menneskelig produkt. Og kanon, den samlingen av skrifter som utgjør Bibelen, var et resultat av en naturlig historisk utvikling. I Norge ble ikke bibelkritikken et aktuelt teologisk problem før mot slutten av århundret. I 1880-årene ble det for alvor debatt om verbalinspirasjonen, som av ledende teologer enten ble modifisert eller helt avvist. En av dem som ble en ivrig talsmann for den moderne bibelkritikken, var presten Michael Johan Færden ( ). Han hadde først stått for en konservativ og ortodoks teologisk oppfatning, men ble senere liberal. I 1900 skrev han flere artikler i kirkebladet Luthersk Kirketidende om «Bibelkritikken og Bibelen», som teksten nedenfor er et utdrag fra. Det er lett å forstå at den nye bibelkritikk har kastet uro inn i mange kristnes hjerter. Vi gamle skriftteologer har nok alle hatt vår del av denne angst og uro. Ettersom vi ble mer kjent med bibelkritikken og mer og mer tvunget til å erkjenne dens rett, så i det ene stykke og så i det andre, har vi visst alle sammen følt oss liksom i et åndelig jordskjelv. Vi syntes at selve jorden begynte å gå i bølger under oss, og at hvert fotefeste holdt på å svikte. Men etter hvert har vi oppdaget at jorden enda står, og at også de gamle kirkemurene enda står. Svimmelheten gir seg, og etter en stund gjør vi den overraskende oppdagelse at det som ramlet ned under jordskjelvet, det var bare det som skulle og måtte vekk, for at Guds kirke kunne bygges større, og Guds rike kunne utbres videre. Ettersom vi kom ut av den første skrekk, gjorde vi den trøstelige oppdagelse at av alt det som ble rammet av bibelkritikken, var det ikke et eneste stykke som hørte med til den kristne tro. Vi hadde riktignok som gode skriftteologer ment at vi trodde på Bibelen til punkt og prikke, fra begynnelsen til slutten, men så oppdaget vi at denne bibeltro ikke var tro i religiøs mening etter åndelig forståelse. Det viste seg at troen etter dette omfang kunne tåle atskillig reduksjon [ ] Jeg oppdaget at våre forestillinger om gammeltestamentlige beretninger kunne endres, uten at vår kristne tro behøvde i noe stykke å endres eller lide skade [ ] / 140 /

25 Vi vet hvordan de gamle kom til sin lære om Bibelens ufeilbarhet. De sa: vi trenger en fullkommen skrift, for at vi kan ha en fullkommen rettesnor i alt som har med vår salighet å gjøre. Og det vi trenger, må Vårherre også ha gitt oss [ ] Hvorvidt de veksler de her trakk på Vårherre, virkelig ble honorert, det umaket de seg bare i liten grad med å undersøke. Det måtte være slik, altså var det slik. Men det synes som om Vårherre har hatt en annen mening om hva hans barn trenger, enn menneskene har hatt. Det synes som om Vårherre i kirkens historie har skrevet med tydelig skrift det vitnemål at det ikke er etter hans vilje at ufeilbarheten overføres fra ham på noe jordisk eller menneskelig organ. Hvor man fastslår ufeilbarhetens prinsipp, der fastslår man i virkeligheten stillstandens prinsipp. Man setter stillstand i utviklingens sted. Når Roma lærer en ufeilbar kirke med en ufeilbar pave, da gjør den kirken til hva den selv kaller «det uforanderlige riket», men dermed gjør den den samtidig til et rike som ikke er motakelig for reform. Og når protestantismen lærte en ufeilbar bibel, da lærte den i virkeligheten åpenbaringens stillstand [ ] For den yngre slekts skyld har man ikke lov til å tie. Denne slekt, slekten fra Darwins tidsalder, har fått natursansen, sansen for lovmessighet, for orden, for enhet i tilværelsen utviklet på en slik måte at denne sans i samme grad som de øvrige sanser er blitt en del av deres personlighet. De greier simpelthen ikke å fornekte denne sans. Den er gått inn i deres åndelige vesen. Den er vokst sammen med deres erkjennelse. Den er summen av hele deres erfaringsverden. Man har visselig rett til å kreve også av denne slekt at den skal erkjenne sin begrensning, at den skal innse grensene for sin erkjennelse og ikke kreve åndslivet og den overnaturlige verden lagt inn under naturloven. Man har rett til å kreve av den like mye respekt overfor det som hører inn under samvittighetens åndelige sans, som overfor det som hører inn under natursansen, like mye overfor det som er troserfaringens frukt, som overfor det som er resultatet av naturerfaringer. Men i de bibelske åpenbaringsdokumenter gis oss ikke åpenbaringen i guddommelig renhet, men slik som den til de ulike tider fremstilte seg for de menneskelige mellommenn og forfattere med deres menneskelige oppfatning av natur og historie. Hver hendelse de forteller fra åpenbaringens historie, den forteller de slik som den har avspeilt seg i deres menneskelige skjønn etter de religiøse, moralske og nasjonale forutsetninger som har formet og preget dette. Nå forlanger ufeilbarhetsteoriens tilhengere at disse tidsforestillinger skal fastholdes til alle tider, og at Bibelen skal være lovbok også for vitenskapen, som blir bedømt som «vantro vitenskap» når den ikke bøyer seg for «vitenskapenes dronning», teologien [ ]. Men verken naturvitenskapen eller historieforskningen lar seg målbinde. Og den slekt, hos hvem både natursansen og den historiske sans er blitt så utviklet som hos den nålevende ungdomsslekt, kan ikke være med på en teologi som stiller et slikt krav. Det er en fare for at den kan støtes bort av en kristendomsoppfatning som kommer i strid med det som den har erkjent for naturlig og vitenskapelig sannhet. Kilde: Luthersk Kirketidende 1900, ss. 177, 197, / 141 /

26 D IETRICH BONHOEFFER: MARTYR UNDER NAZISMEN 9. klasse Da Adolf Hitler ( ) ble rikskansler i 1933, sa han at han så på kristendommen som et grunnfestet fundament for det tyske folks moral. Men for mange stod kristendommen og nazismen for motsatte ideal. Det skulle da også vise seg at nazismen resulterte i en moralsk katastrofe. I 1934 ble «Bekenntniskirche» stiftet av evangeliske kristne som ikke kunne godta den nazistiske jødepolitikken, og som la vekt på troskap mot Bibelen og kirkelig frihet i forhold til staten. Lederne av «Bekenntniskirche» ble utsatt for forfølgelse. Etter hvert ble det tydelig at dersom Tyskland vant krigen, ville nazistene forsøke å knuse kirkene. En av de fremste representantene for «Bekenntniskirche» var presten Dietrich Bonhoeffer ( ). Han mente kirken måtte arbeide for å befri menneskene fra Adolf Hitlers demoniske diktatur. Han ble overbevist om at det var en kristen plikt også politisk å kjempe mot nazismen. Derfor deltok han i den tyske motstandsbevegelsen, men ble satt i fengsel i Da det kom for dagen at han hadde en mindre rolle i det mislykkede attentatet mot Hitler i juli 1944, ble situasjonen kritisk. Som et av de siste ofrene for det tyske naziregimet ble Bonhoeffer henrettet 9. april Mens han satt fengslet, skrev han brev til familie og venner. Brevene gikk dels gjennom fengselssensuren og ble dels smuglet ut. Foruten å gi et bilde av livet i fengselscella inneholder brevene personlige opplevelser, ikke minst knyttet til krigssituasjonen, og nyskapende teologiske refleksjoner. Etter krigen gav vennen Eberhard Bethge, som var adressat for mange av brevene, dem ut i bokform med tittelen (i norsk oversettelse): Motstand og Hengivelse. Utdraget nedenfor er fra et brev han skrev 21. juli 1944 etter at han hadde fått melding om at attentatet mot Hitler var mislykket I dag vil jeg bare sende deg en kort hilsen. Jeg er sikker på at du tenker så meget på oss her at du setter pris på ethvert livstegn, selv om vår teologiske debatt må hvile. Riktignok opptar de teologiske tankene meg ustanselig, men det kommer også tider da man her har nok med et ureflektert liv i tro. Da gleder man seg ganske enkelt over dagens andaktsord, slik jeg særlig gjorde det i går og i dag, og vender tilbake til de vakre Paul Gerhardt-salmene med en dyp glede over å eie en slik skatt. De seneste årene har jeg mer og mer fått erfare og lært å forstå kristendommens dype dennesidighet. Den kristne er ikke en homo religiosus, men ganske enkelt et menneske, slik Jesus vel til forskjell fra Johannes døperen var menneske. Jeg mener ikke den platte og banale dennesidighet vi finner hos rasjonalisten, hos den foretaksomme eller den indolente og dovne, men den dype dennesidighet som er full av åndelig disiplin, og hvor både død og oppstandelse er nærværende for erkjennelsen. I denne dype dennesidighet tror jeg Luther levde. Jeg husker en samtale jeg hadde med en ung fransk prest for 13 år siden i A. Vi hadde ganske enkelt stilt oss spørsmålet: Hva vil vi egentlig med vårt liv? Han svarte: Jeg ville gjerne bli en helgen (og jeg holder det for meget mulig at han er blitt det). Det gjorde den gang et sterkt inntrykk på meg. Likevel motsa jeg ham og sa noe slikt som at jeg gjerne ville lære å tro. Det var lenge før jeg forstod dybden i denne motsetningen. Jeg trodde at jeg kunne lære å tro når jeg selv forsøkte å leve noe i retning av et hellig liv [ ]. Senere erfarte jeg, og erfarer det den dag i dag, at å tro lærer man først når man lever fullt ut i det dennesidige, dvs. midt i alle oppgaver, problemer, i medgang og motgang, i erfaringer og rådløshet. Først når man har gitt opp å bli / 142 /

27 Håkon Bleken: Nedtakelse, noe ved egen kraft hva enten det er en helgen, eller en omvendt synder, eller en kirkemann (en såkalt geistlig personlighet!), en rettferdig eller urettferdig, en syk eller en frisk da først kaster man seg helt i Guds armer. Da tar man ikke lenger sine egne lidelser høytidelig. Da er det Kristi lidelse i verden det dreier seg om. Da våker man med Kristus i Getsemane, og det mener jeg er tro. Det er «metanoia», og slik blir vi menneske og kristen (jf. Jer 45!). Hvordan skulle man kunne bli overmodig i medgang, eller bli forvirret når noe mislykkes, når man lider med i Guds lidelse midt i det dennesidige liv? Du skjønner hva jeg mener, selv om jeg sier det så kort. Jeg er takknemlig for at jeg har fått lære dette, og vet at jeg bare kunne lære det på den vei som jeg nå en gang har fulgt. Derfor tenker jeg med takknemlighet og fred både på det som har vært, og det som er. Du undrer deg kanskje over et så personlig brev. Men når jeg nå gjerne ville si noe slikt, hvem skulle jeg ellers si det til? Måtte Gud nådig føre oss gjennom denne tiden, og fremfor alt føre oss til seg. Jeg har gledet meg ganske særlig over hilsenen fra deg, og er glad for at dere ikke har det for varmt. Fra meg går mange hilsener tilbake til deg. Reiste vi ikke omtrent samme veien i 1936? Lev vel, vær ved god helse, og gi ikke opp håpet om at vi alle snart ser hverandre igjen. Kilde: Dietrich Bonhoeffer: Motstand og Hengivelse. Brev og opptegnelser fra fengselet. Utgitt av Eberhard Bethge, Oslo 1959, ss / 143 /

28 K RISTENDOM OG NAZISME I NORGE 9. klasse Den tyske okkupasjonen av Norge ( ) fikk også politiske og ideologiske konsekvenser. Høsten 1940 ble det klart at okkupasjonsmakten hadde som mål å forme det norske samfunnet etter nazistisk mønster. Den revolusjonære «nyordningen» innebar at nazismen måtte erobre sentrale institusjoner som rettsvesen, skole og kirke for på den måten å vinne den ideologiske kampen om folket. Reichskommissar Josef Terboven ( ) sa tidlig at de nye myndighetene ikke ville hindre det kirkelige arbeidet. Forutsetningen var da at kirken ikke motarbeidet «nyordningen» og handlet på en politisk illojal måte. Men det gikk ikke lenge før konfrontasjonen mellom kirken og naziregimet var et faktum. I 1942 brøt om lag 90 prosent av presteskapet med staten ved å legge ned den statlige delen av sine embeter. Så å si hele Den norske kirke sa seg dermed fri fra staten og var for resten av krigen å regne som «frikirke». Om lag 10 prosent av prestene var ikke villige til å bryte med statsmakten. Mange av dem stilte seg til disposisjon for den nye statsledelsen, som etter at de fleste prestene hadde lagt ned sine embeter, måtte rekonstruere statskirken. Det skjedde ved at man erstattet de «illojale» prestene med menn som sa ja til «det nye tidsskiftet». En av dem var prost Sigmund Feyling ( ), som i februar 1941 ble ekspedisjonssjef i Kirkedepartementet. Han var arkitekten bak den statlige kirkepolitikken, som han forsøkte å motivere teologisk. Han forfektet en markert statskirketenkning, tuftet på bibelsk og luthersk kristendom. Et lojalt samarbeid med den nazistiske statsmakten var nødvendig for å kunne bygge det framtidige Norge på nasjonale og kristne verdier. Utdraget nedenfor er hentet fra en artikkel han skrev i Fritt Folk, organet til Nasjonal Samling, høsten Etter krigen ble Feyling dømt til tvangsarbeid i 15 år, og han mistet også retten til å være prest. Dette var den strengeste straffen noen NS-prest fikk. K IRKENS JA TIL TIDSSKIFTET I VÅ RT LAND Skal vår kirke stå taus overfor det tidsskifte som ble innledet den 25. september? Skal kristenfolkets ledere og organer uttale seg i så forsiktige vendinger at ingen forstår hva de egentlig mener? Skal kirken stille seg så tvetydig at de som nå har tatt arbeidet opp for et fritt og selvstendig Norge innenfor et nyordnet Europa, må få det inntrykk at kirken er en motstander av den nasjonale samling? Eller skal den si sitt Ja til det nye tidsskifte? 1. Vår kirkes bekjennelsesskrifter forutsetter likefram et slikt Ja. I tilslutning til det fjerde bud taler Luther i sin store katekisme om tre slags fedre. Han sier at budet taler om lydighet mot «alle foresatte som har rett å byde over oss. I foreldremyndigheten har all annen myndighet sin rot». Gud gir oss ved foreldrene, også ved øvrigheten, daglig brød, hus og hjem, vern og trygd. Øvrigheten bærer sitt navn og sin rang med ære, og det er vår plikt å ære den og holde den for vår dyreste skatt på jorden. I den augsburgske bekjennelse kap. XVI og XXVIII sies det at de borgerlige ordninger er skapt av Gud. De kristne er pliktige til å adlyde sine øvrigheter og loven, unntatt hvor de befaler å synde. Da skal de etter Apg 5,29 adlyde Gud mer enn mennesker. I disse to artikler som her ikke kan gjengis utførligere, gis det klare direktiver om forholdet mellom stat og kirke. 2. Bibelen forutsetter også kirkens Ja. Og det til det statsstyre og den øvrighet som foreligger. Her kommer framfor alt Rom 13,1 flg. i betraktning, hvor det bl.a. heter: «Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter. For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som er, er innsatt av Gud, så at den som setter seg imot / 144 /

29 Søndagsgudstjeneste holdt av en NS-prest med bare én tilhører. øvrigheten, står Guds ordning imot» Jeg nevner også Jesu klassiske svar: «Gi da keiseren hva keiserens er og Gud hva Guds er.» For øvrig henvises til 1 Tim 2,1-2 og 1 Pet 2, For meg er det som er nevnt, nok å klargjøre kirkens stilling og Ja til det nye tidsskiftet. Men det kan anføres atskillige andre grunner for dette Ja. Kirken har i de siste par mannsaldrer med bekymring lagt merke til den nedskrivning av autoritet, lydighet og nedarvet kristen moral som er foregått i vårt folk. Den herskende liberalisme og individualisme har etterhånden skapt tilstander som nærmest må betegnes med at «enhver gjorde som han ville». Denne autoritetsforakt har ødelagt meget av den gamle norske disiplin i hjem og skole, stat og kirke. Redaktør Johs. Lavik uttrykte det slik i et foredrag på bispedømmemøtet i 1934 om kristendommen og tidsånden: «Liberalismens gave til kirken er nå for det første den teologiske liberalisme som intet annet er enn tidsåndens refleks i kirken. Men videre har liberalismen skjenket oss en forvokst individualisme, og med den har fulgt splittelse, oppdeling og et utall av organisasjoner og særmeninger.» Når autoriteten overfor hjem, skole og øvrighet nedskrives, så nedskrives også automatisk autoriteten overfor Gud. Det er ikke vanskelig å konstatere / 145 /

30 denne sammenheng. Liberalismens tid har i det hele ført vår kirke et godt stykke vekk fra Luther. Når nå den nasjonale bevegelse i vårt land går inn for en alminnelig oppskriving av autoritet og ansvar, så har ikke minst kirken grunn til å hilse denne oppskriving med glede. [ ] En nasjonal vekkelse er gått over vårt land i de siste måneder. I kristne vennelag følte en før 9. april at det ikke var helt åndelig god tone å synge f.eks.: «Millom bakkar og berg utmed havet». I disse siste måneder har jeg sunget denne og mange andre sanger om Norge og norsk folkeliv i slike vennelag gang etter gang. Nå føler alle at det gir uttrykk for noe vi føler her inne. Tiden innbyr ikke nå til å la hat og uvilje gro i vårt sinn. Det er for øvrig imot Guds ord, og sømmer seg ikke for kristne mennesker. Tiden innbyr ikke til å hefte seg opp i navn, titler, drakter eller hilsen en ikke føler seg fortrolig med. Det er nå kirkens norske time. Det gjelder at det norske kirkefolk virkelig vil: Nasjonal Samling. Kilde: Sigmund Feyling: Stat og kirke. Kirken og Den Nye Tid, Oslo 1941, ss F RA «KIRKENS GRUNN» 9. klasse «Kirkens Grunn» var svaret fra Den norske kirke i den ideologiske kampen med naziregimet under okkupasjonen. Dokumentet utgjorde det teologiske grunnlaget for at det store flertallet av prestene la ned sine embeter påskedag 5. april Prestene fulgte her biskopene, som hadde lagt ned embetene tidligere. Fra prekestolene i de fleste kirkene i landet ble dokumentet lest opp. «Kirkens Grunn» var utarbeidet i «Kristent samråd», et samarbeidsorgan for den offisielle kirken og de frivillige organisasjonene som var opprettet høsten 1940, med biskop Eivind Berggrav ( ) som hovedforfatter. Skriftet ble utformet i slutten av mars 1942, men er datert påskeaften I den «frie folkekirken» ( ) fikk dokumentet status som bekjennelsesskrift, og det utgjorde det teologiske grunnlaget for det kirkelige arbeidet. «Kirkens Grunn» understreker at kirken er selvstendig i forhold til staten i åndelige saker, og at Guds ord står over alle ideologier. Skriftet har seks artikler: «Om Guds ords frihet og vår forpliktelse på ordet», «Om kirken og ordinasjonen», «Om den hellige samhørighet i kirken», «Om foreldrenes og kirkens rett og plikt i barneoppdragelsen», «Om de kristnes og kirkens rette forhold til øvrigheten» og «Om statskirken». P ÅSKEAFTEN 1942 K IRKENS GRUNN: EN BEKJENNELSE OG ERKLÆRING Den stilling som Den norske kirke nå er kommet i, tvinger kirkens folk til klart å legge fram sin bekjennelse og erklæring i det som gjelder kirkens grunn [ ]. Det som i dag er særlig maktpåliggende, blir nedenfor sammenstilt i 6 hovedavsnitt om vår bekjennelse på kirkens grunn. I. Om Guds ords frihet og vår forpliktelse på ordet Vi bekjenner: at Den Hellige Skrift er eneste grunnlag og rettesnor for kristelig lære og liv, og vi er av hjertet overbevist om at den evangelisk-lutherske bekjennelse er den sanne og rette veileder i troens sak. / 146 /

31 Vi erklærer derfor at det er vår høyeste plikt mot Gud og mot mennesker uavkortet og uforferdet å forkynne alt Guds ord til tukt og til trøst, alt Guds råd til liv og til frelse, uten hensyn til hvem det måtte mishage. Her står vi under Guds befaling. Kirkens tjenere kan derfor ikke utenom kirkens orden motta direktiver for hvordan Guds ord skal forkynnes i en aktuell situasjon. Den frie forkynnelse av evangeliet skal være et Guds salt i alt folkets liv. Ingen jordisk makt eller myndighet kan heller sette ukirkelige vilkår for adgangen til å utføre kristelig arbeid eller få gjøre tjeneste som forkynner. Det skjærer like inn til margen for Guds frie liv når slikt skjer [ ] Vi bekjenner oss til Guds ords frihet og til vår forpliktelse på dette ord [ ] III. Om den hellige samhørighet i kirken Vi bekjenner: I kirken, som i Skriften kalles Kristi legeme, er det mange tjenester og arbeidsgrener. Med Korinterbrevets ord: «Legemet har mange lemmer og er dog ett legeme.» «Om ett lem lider, da lider alle lemmer med.» (1 Kor 12). Dette uttrykker for alle tider de kristnes samhørighet i liv og lidelse. Til kirkens legeme i Norge hører ikke bare ordets tjenere legmenn og teologisk utdannede men alle som hver i sitt kall arbeider etter Guds vilje. Om verdslige makter bryter inn og vil ramme livsgrunnlaget for den kristne skole, det kristne hjem, den kristne frivillige virksomhet eller det kristne sosiale hjelpearbeid, da rammer alt dette samtidig den hele kirke og hvert av dens lemmer. Hvis noen og det uten at retten kan påkalles blir forfulgt og plaget for sin overbevisnings skyld, da er kirken samvittighetens vokter og må stå sammen med de forfulgte. Vi ber i vår kirkebønn: «Vær deres styrke som lider trengsel for rettferdighets skyld.» En sann evangelisk kirke må derfor gå imot alt voldelig samvittighetspress, og kan ikke la det være seg uvedkommende når enkelte lemmer og tjenere tilfeldig plukkes ut og får lide for det som hans feller etter prøvd overbevisning står samstemt om. Ved slikt såres Kristi legeme, og der syndes mot den hellige samhørighet. Vi bekjenner oss til fellesskapet av alle kirkens og Jesu Kristi lemmer. IV. Om foreldrenes og kirkens rett og plikt i barneoppdragelsen Vi erklærer: Hver kristen far og mor har plikt og rett til å oppdra sine barn i kirkens tro til et kristent liv [ ] Ved dåpen har kirken tatt imot foreldrenes ja til at de vil følge denne forpliktelse. Under håndspåleggelse på barnets hode uttaler presten ved dåpen at det er «den allmektige Gud, Vår Herre Jesu Kristi far, som har gjort deg til sitt barn og tatt deg inn i sin troende menighet.» Derfor er barnets kristne oppdragelse den hele kirkes sak, sammen med den kristne skole og det kristne hjem. Kirken ville sviktet sin forpliktelse på det kristne oppdrageransvar om den rolig så på at en verdslig øvrighet organiserer en moralsk barne- og folkeoppdragelse, uavhengig av kristent syn. Foreldre og lærere må ikke søkes drevet i strid med sin samvittighet ved å utlevere barna til oppdragere som vil / 147 /

32 «revolusjonere deres sinn» og innføre dem i en «ny livsanskuelse» som kjennes fremmed i forhold til kristendommen. V. Om de kristnes og kirkens rette forhold til øvrigheten Vi erklærer: Vår kirkes bekjennesle gjør klar forskjell på de to ordninger eller regimenter: den verdslige stat og den åndelige kirke. Det er Guds vilje at disse to slags regimenter ikke skal blandes opp i hverandre. Begge skal hver på sin måte tjene Gud i folket. De har hver sitt tydelige kall fra Gud. Det er kirkens kall å forvalte de evige goder, og la Guds ords lys falle over alle menneskelige forhold. Om statens kall uttaler vår bekjennelse at staten ikke har noe med sjelene å gjøre, men skal «verge legemene og de legemlige ting mot åpenbar urett og holde menneskene i tømme for å opprettholde borgerlig rettferd og fred.» (Augustana art. 28). Derfor bekjenner vi at det er synd mot Gud, som er alle ordningers Herre og over-øvrighet, om det ene slags regimente søker å oppkaste seg til herre over det annet. Kirken har ikke noe med å være herre over staten i timelige ting. Dette ville være brudd på Guds ordninger. På samme måte er det synd mot Gud om staten gir seg til å tyrannisere sjelene og vil bestemme hva de skal tro, mene og kjenne som samvittighetsplikt. For om staten vil tvinge og binde sjelene i overbevisningens saker, da kommer derav ikke annet enn samvittighetsnød, urett og forfølgelse. Da blir dommen i Guds ord aktuell: at hvor statens makt skiller lag med retten, der blir staten ikke Guds redskap, men en demonisk makt (Luk 4,6; Joh 14,30; Åp 12-13). Av alt dette følger den rette lydighet som de kristne skal vise overfor staten, men også grensene for denne lydighet. En rett øvrighet er en Guds nåde og gave, og vi erklærer med apostelen at vi for samvittighetens skyld plikter å lyde en slik øvrighet i alle timelige ting. Men de ord: for samvittighetens skyld betyr at det er for Guds skyld vi lyder øvrigheten, og at vi derfor skal lyde Gud mer enn mennesker. Apostelen klargjør hva den rette øvrighet skal kjennes på. Den rette øvrighet kjennes på at den ikke er til redsel for den gode gjerning, men for den onde gjerning (Rom 13,3). Dersom altså øvrigheten blir til redsel for sjelene når de følger Guds vei, da er den ikke lenger en øvrighet etter Guds vilje, og da er det kirkens plikt for Gud og mennesker å la en slik øvrighet høre sannhetens ord [ ] På grunnlag av Skrift og bekjennelse må kirken derfor ta stilling til de tilfeller da der blir reist totalitære krav på å herske over samvittighetene, og når man vil nekte retten til å prøve alt på Guds ords grunn etter den kristne samvittighet [ ] Vi bekjenner oss til den lydighet som Bibelen krever i alle timelige ting overfor øvrigheten. VI. Om statskirken Vi erklærer: Etter Norges Grunnlov og lover har statens organer en viss styrende og ordnende myndighet i kirkens anliggender. Dette betyr ikke at staten skal herske over / 148 /

33 Håkon Bleken: Nedstigningen til dødsriket. Utkast til glassmaleri. Vålerengen kirke, kirken med ytre makt ut fra sine egne statlige eller politiske hensyn. Statskirkeordningen er utelukkende blitt til fordi staten har sagt at den vil tjene kirkens sak og verne om den kristne tro. Derfor er også de nevnte statsorganer etter Grunnloven forpliktet på Skrift og bekjennelse. [ ] Bare når statens organer virker til beste for evangeliets rette forkynnelse og til menighetens oppbyggelse, kan den rettsgyldig utøve sin del av styremyndigheten i kirkeadministrasjonen. Men om vår kirke slik er forbundet med staten, er den like fullt som Jesu Kristi kirke i alle Guds saker suveren og åndelig fri. Staten kan aldri bli kirke. I sin kirkeadministrasjon må den samvirke med kirkens organer og være tro mot kirkens karakter av bekjennende kirke. Også i det økonomiske gjelder dette. Under timelighetens kår må også timelige midler nyttes til fremme av ordets forkynnelse og menighetens oppbyggelse. Derfor har de kirkelige embeter sin avlønning og menighetene sine kirkehus. / 149 /

34 Den eiendom og de verdier som kirken har, tilhører ikke staten. De tilhører den kontinuerlig virkende kirke i folket. Kirkens midler og eiendom skal tjene evangeliet og menighetens sak og intet annet. Statens organer er forvaltere av en stor del av disse verdier. Men om en forvalter spørres det om han er tro. Vi fastholder Jesu Kristi kirke i dens åndelige frihet også under samvirke med et samfunnsstyre som ordner og verner kirken etter Guds ord og bekjennelsen [ ] Kilde: Torleiv Austad: Kirkens Grunn. Analyse av en kirkelig bekjennelse fra okkupasjonstiden , Oslo 1974 F RA HELVETESSTRIDEN klasse Erfaringene fra den andre verdenskrig med en bred kirkelig front mot den tyske okkupasjonsmakten hadde vist at det var mulig med en samling i kirken. Kampen mellom konservativ og liberal teologi, den såkalte kirkestriden, som brøt ut kort etter århundreskiftet, hadde kløvd det kirkelige og teologiske miljøet i Norge i to. Rundt 1920 nådde striden et klimaks da de konservative vedtok å nekte alt frivillig kirkelig samarbeid med de liberale, noe som i praksis riktignok viste seg å være svært vanskelig. I 1930-årene stilnet det hele av, selv om sårene fra kirkestriden fortsatt langt fra var leget. Da krigen var et faktum, maktet biskop Eivind Berggrav å samle kirken. I «kirkefronten» stod folk sammen som tidligere hadde stått i et fjernt forhold til hverandre. Mange håpet at kirkekampen med dette hadde overvunnet de teologiske motsetningene fra mellomkrigstiden. Etter frigjøringen så man derfor fra kirkelig hold med optimisme på framtiden. Men borgfreden fra krigen og de første etterkrigsårene skulle ikke komme til å vare. I 1953 holdt indremisjonshøvding og teologisk professor ved Menighetsfakultetet, Ole Hallesby ( ), en radiotale der han truet tilhørerne med helvete om de ikke omvendte seg. Biskopen i Hamar, den liberale Kristian Schjelderup ( ), tok avstand fra den måten Hallesby omtalte helvete på. Det kom til et hissig ordskifte mellom disse to, og helvetesstriden var et faktum. Det utviklet seg til å bli en omfattende avisdebatt der svært mange over hele landet deltok. I striden om helvete ble spenningene mellom konservativ og liberal teologi igjen tydelige. Det var klart for alle at det kirkelige samholdet fra krigstiden var smuldret opp. Tekstene nedenfor inneholder et utdrag fra Hallesbys «helvetespreken» og dessuten det første innlegget fra hver av de to hovedpersonene i debatten, Hallesby og Schjelderup. Fra Ole Hallesbys helvetespreken 25. januar 1953: [ ] Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet at de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på golvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete. Du vet at du kan ikke og vil ikke dø slik som du er nå. Du må bli omvendt innen du dør, men du vil ikke omvende deg nå. Vet du at også Satan preker omvendelse. Ja, han preker ofte med tekst fra Bibelen. Da han fristet Jesus i ørkenen, begynte han med å si: Det står skrevet. Og så siterte han et helt vers fra Det gamle testamente. Når han preker omvendelse, sier han: Det står skrevet at du må omvende deg, ellers kommer du i helvete, men sier han, det haster jo ikke slik som predikantene alltid forteller. Dette er sikkert Satans fineste list. Han får menneskene til å tro at de vil omvende seg siden. Det gir dem mot til å leve uomvendt. Hvordan kan du / 150 /

35 som er uomvendt, legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete. Jo, ganske liketil: Fordi du vil omvende deg siden. Kunne du spørre alle dem som nå er i den evige fortapelse, om de ikke hadde villet omvende seg, så tenker jeg at de fleste ville svare: Jo, det ville vi. Men hvorfor gikk dere da fortapt? Vi ville aldri omvende oss nå, men siden [ ]. I kveld står jeg her i Kristi sted. Du synes det er dristig tale. Ja, jeg ville aldri våge å si det, hvis det ikke stod i Bibelen: Vi er sendebud i Kristi sted. Og nå skulle jeg be deg i Kristi sted. Omvend deg nå, der hvor du sitter! [ ] Kilde: Vårt Land 7. februar 1953 B ISKOP KRISTIAN SCHJELDERUP 31. JANUAR 1953: Professor Hallesbys radiotale Biskop Schjelderup har på anmodning sendt Aftenposten følgende artikkel i anledning av professor Hallesbys uttalelser i Kringkastingen forleden dag om helvete. Når det gjelder dette spørsmål med dets skremmende alvor, ikke minst for syke sinn, finner jeg det riktig å tale helt åpent ut. Og jeg vil da først ha sagt at personlig reagerer jeg så sterkt som overhodet mulig mot de utsnitt av professor Hallesbys tale som har vært gjengitt i pressen. Å true med helvete for å skremme mennesker inn i kristendommen anser jeg ikke bare uriktig, men direkte skadelig. Og sikkert ville det være langt mer i pakt med Jesu egen ånd å forsøke å vinne menneskene ved å vise mer kjærlighet og forståelse. La meg her få minne om Grundtvigs mektige salme som er opptatt i vår egen kirkes salmebok: «Tvang til tro er dårers tale, hjertet vegrer seg med fynd. Tvungen tro ei sorg kan svale, føder mere løgn og synd. Kun til helved kan det tvinges, men til himlen bare ringes, frihet følger sannhets ånd.» Når jeg så blir spurt om hvordan jeg selv ser på læren om evige helvetesstraffer, må jeg åpent svare at hele denne lære forekommer meg ytterst problematisk. Dens bibelske grunnlag er i høy grad omstridt, og sikkert er iallfall at læren selv verken er av jødisk eller kristen opprinnelse. Forestillingen om et evig straffested for de ugudelige er kommet inn i senjødedommen utenfra, antakelig fra Persia. Den var velkjent i Jødeland på Jesu tid, og Jesus har også selv enkelte ganger kunnet bruke uttrykket «gehenna» for å understreke livsalvoret og «fortapelsens mulighet» slik at det kunne bli forstått av den tids mennesker med den tids verdensbilde. Men noen objektiv lære om et evig helvete har Jesus sikkert aldri tilsiktet. For ham gjaldt det ikke det negative: å skremme med helvete. Men å lære menneskene å vende blikket oppover mot den guddom- / 151 /

36 melige kjærlighets lysende verden. Som det heter i første Johannes brev: «Og dette er det budskap som vi har hørt av ham og forkynner: at Gud er lys og det er intet mørke i ham.» Vi vet alle hvor stort og tungt vårt ansvar i livet er. Og dette ansvar og alvor skal så visst ikke avsvekkes. Men det tilkommer ikke en eneste en av oss retten til å felle dommen over våre medmennesker og deres evige skjebne, enn si fordømme dem til evig straff og pine. La oss heller rette søkelyset mot oss selv og spørre om vi kanskje selv har hovedskylden for at mange mennesker i dag står fremmede og uvillige overfor det kristne budskap. Jeg er glad for at det på den ytterste dag ikke er teologer og kirkefyrster, men Menneskesønnen selv som skal dømme oss. Og jeg er ikke i tvil om at den guddommelige kjærlighet og barmhjertighet er større enn den som er kommet til uttrykk i læren om evig pine i et helvete. Kristi evangelium er kjærlighetens evangelium. Og for meg personlig kjennes det som en uløselig motsigelse å forene både troen på Gud som en kjærlig far og troen på en guddommelig rettferdighet i menneskenes liv med læren om evig helvetesstraff for alle ikke-troende. For meg hører læren om evig helvetesstraff ikke hjemme i kjærlighetens religion. P ROFESSOR O. HALLESBY 4. FEBRUAR 1953: Biskop Schjelderup og bekjennelsen Jeg hadde bestemt meg til ikke å ta ordet i den avisdebatt som er oppstått i anledning av min tale i Storsalen den 25. januar. Men biskop Schjelderups uttalelse i Aftenposten og i Arbeiderbladet for lørdag 31. januar gjør det umulig for meg å tie. Her står en av kirkens biskoper offentlig frem og fornekter kirkens bekjennelse og Bibelens ord om den evige fortapelse. Han sier: «For meg hører læren om evig helvetesstraff ikke hjemme i kjærlighetens religion.» I Augustana 17 har vår kirke i umisforståelige ord uttalt sin tro på den evige fortapelse. Og også her står bekjennelsen på fast bibelsk grunn. Schjelderup uttaler riktignok at Jesus aldri har tilsiktet noen objektiv lære om et evig helvete. Men det lar seg ikke forene med evangeliets fremstilling av Jesu forkynnelse. Bare i Matteusevangeliet har Jesus 18 atten ganger omtalt den evige fortapelse. Og på 9 ni av disse steder skildrer han pinen på forskjellig vis. Jeg tror det skulle bli vanskelig å finne særlig mange ledd i Jesu forkynnelse som han gjentar så ofte og så inntrengende. Biskop Schjelderup og hans meningsfeller mener at den evige fortapelse står i uløselig strid med den fullkomne kjærlighet. Det synes jeg er dristig tale: Jesu kjærlighet står jo himmelhøyt over ethvert menneskes kjærlighet. Og allikevel forkynner han evig fortapelse. Han vet mer om kjærligheten enn noen av oss, derfor vet han også at den ikke er uforenlig med evig fortapelse. Jeg forstår biskop Schjelderup når han krymper seg ved tanken på den evige fortapelse. Jeg gjør det samme. Og jeg har prøvd alle tenkbare utveier for å komme den forbi. Men alle disse forsøk har vist meg uimotsigelig at hvis jeg / 152 /

37 Hugo Simberg: Såret engel, forkaster den evige fortapelse, så må jeg samtidig forkaste Jesu klare ord, og si at Jesus har tatt feil. Men sammen med den samlede kristne kirke tror jeg på Jesus Kristus sann Gud og sant menneske, og derfor tror jeg også hans ord om den evige fortapelse. Jeg er en personlig venn av biskop Schjelderup. Derfor faller det meg tungt å skrive som jeg gjør i dag. Men det er noe meget alvorlig for vår kirke som her er skjedd. Siden den gamle rasjonalismes dager for over halvannet hundre år siden har ingen norsk biskop offentlig fornektet kirkens bekjennelse. Kilde: De evige helvetesstraffer og bekjennelsen, Oslo 1954, ss / 153 /

38 EKSEMPLER PÅ KRISTENDOMS- TOLKNINGER I VÅR TID F EMINISTISKE KRISTENDOMSTOLKNINGER 9. klasse Den nye kvinnebevegelsen på 1960-tallet skapte en sterk bevisstgjøringsprosess som også fikk store virkninger blant kvinner i mange kirkelige miljøer. Et uttrykk for dette er feministteologien, som oppstod først i USA. Feministteologi kan defineres som teologi bygd på et feministisk grunnsyn: - at kvinne og mann er likeverdige mennesker - at de derfor skal være likestilt - at kvinner må frigjøres fra all undertrykking, både den kollektive, strukturelle og den individuelle Feministteologien er både kritisk og konstruktiv: Den undersøker hvordan kristen forkynnelse, ideologi og ordninger i kirken bidrar til kvinneundertrykking, og den utformer nye tolkninger og trosuttrykk som direkte eller indirekte bekrefter kvinners fulle menneskeverd og bidrar til kvinnefrigjøring. Tekstutdragene nedenfor er skrevet av tre feministteologer. Blant de mest kjente og innflytelsesrike er Mary Daly, amerikansk teolog og filosof, som har satt mye av dagsordenen for feministteologien. I boka Beyond God the Father (1973) tar hun et oppgjør med bl.a. tradisjonell kristen gudstro og utvikler en feministisk religiøs filosofi. Den første teksten nedenfor, «Etter Gud Faders død», er et utdrag fra første kapittel i denne boka. Mary Daly representerer én strømning innenfor feministteologien, den som anser den kristne tradisjonen for å være så gjennomsyret av patriarkalsk ideologi at den må forkastes helt. Andre mener at det finnes såpass mye av egalitære og frigjørende elementer i tradisjonen at det er bryet verd å erstatte patriarkalske, kvinneundertrykkende tolkninger med nye, feministiske tolkninger. Et eksempel på dette er Rosemary Radford Ruether med boka Sexism and God-Talk: Toward a Feminist Theology (1983), som tekst nummer to nedenfor er hentet fra: «Tale om Gud «bortenfor» patriarkatet i den bibelske tradisjon». Ruethers feministteologi inkluderer også mange elementer fra andre religiøse tradisjoner og kritisk, sekulær tenkning. I likhet med mange andre er hun inspirert av frigjøringsteologi fra den tredje verden og fokuserer sterkt på undertrykking/frigjøring av kvinner som én av mange marginaliserte grupper. Den «vanlige» frigjøringsteologien har derimot ikke vært opptatt av kvinners situasjon som undertrykte. En del av feministteologien anser de egalitære elementene i Bibelen som mer normative (og gud-inspirerte) enn de patriarkalske, ettersom de første er et brudd med datidens oppfatninger, mens de siste gjenspeiler den patriarkalske kulturen. Et eksempel på denne typen feministteologi er den tredje og siste teksten, «Kvinnens trosbekjennelse» av Rachel Conrad Wahlberg. M ARY DALY: ETTER GUD FADERS DØD Det bibelske og populære bildet av Gud som en stor patriark i himmelen som belønner og straffer etter sin gåtefulle og tilsynelatende vilkårlige vilje, har / 154 /

39 dominert millioner av menneskers forestillinger i årtusener. Symbolet Gud Fader, som er oppstått i menneskers fantasi og opprettholdt som troverdig av patriarkatet, har i sin tur tjent denne typen samfunn ved å få dets kvinneundertrykkingsmekanismer til å framstå som rett og riktig. Hvis Gud i «sin» himmel er en far som hersker over «sitt» folk, da er samfunnets mannsdominans «naturlig» og etter guddommelig vilje og universets orden. I denne konteksten skjer det en mystifikasjon av roller: Ektemannen som dominerer sin kone, representerer Gud selv. Et gitt samfunns bilder og verdier har blitt projisert til dogmer og «trosartikler», og disse igjen rettferdiggjør de sosiale strukturene som har gitt opphav til dem, og bekrefter deres troverdighet. ( ) Likevel, tross den onde sirkel kan det skje endringer i samfunnet, og ideologier kan dø, om enn med møye. (13) Når kvinnebevegelsen begynner å få virkninger på strukturene i samfunnet og forvandler det fra patriarkat til noe som aldri har eksistert før til en diarkisk situasjon som er radikalt ny da kan den bli den største enkeltutfordring til de store verdensreligionene, både vesterlandske og østerlandske. Trosoppfatninger og verdier som har vært rådende i tusener av år, vil bli trukket i tvil som aldri tidligere. Denne revolusjonen kan også bli det største enkelthåp for at åndelig bevissthet overlever på denne planeten. (13-14) Jeg har allerede antydet at hvis Gud er mannlig, er mannen Gud. Den guddommelige patriarken kastrerer kvinner så lenge som han får fortsette å leve videre i menneskers fantasi. (19) R OSEMARY RADFORD RUETHER: TALE OM GUD «BORTENFOR» PATRIARKATET I DEN BIBELSKE TRADISJON Den profetiske Gud Selv om de overveiende mannlige bildene av Gud gjør Jahve til en aktør i sakraliseringen av patriarkatet, er det kritiske elementer i bibelsk teologi som motsier dette bildet av Gud. ( ) Gud ses som en samfunnskritiker, en forkjemper for samfunnets tapere. Frelse er sett som frigjøring fra undertrykkende samfunnssystemer og som gjenopprettelse av et egalitært samfunn. ( ) Selv om jahvismen protesterer mot klassehierarki, har den ingen lignende protest mot kjønnsdiskriminering. Det nye testamente inneholder en fornyelse og radikalisering av den profetiske bevissthet, nå applisert på marginaliserte grupper i en universell kontekst, ikke en stammekontekst. ( ) Klasse, etnisitet og kjønn er nå spesielt framhevet som skillelinjer som er overvunnet ved forløsningen i Kristus. I nytestamentlige fortellinger er kjønn sett som en ekstra undertrykking innenfor undertrykte klasser og etniske grupper. ( ) Kvinners undertrykkingserfaring har begynt å bli synlig og bli tiltalt av den profetiske bevissthet. ( ) / 155 /

40 R ACHEL CONRAD WAHLBERG: KVINNENS TROSBEKJENNELSE Jeg tror på Gud, som skapte kvinner og menn i Guds eget bilde, som skapte jorden, og som gav begge kjønn ansvaret for jorden. Jeg tror på Jesus, som sa at Gud er som en kvinne som leter etter den tapte mynt, og som en kvinne som feier i leting etter det tapte. Monica Sjöö: God giving Birth, Jeg tror på Jesus, barn av Gud, valgt av Gud, født av Maria, kvinnen; på ham som lyttet til kvinner og holdt av dem, som bodde i deres hjem, som samtalte om Guds rike med dem, som ble fulgt og hjulpet av kvinnelige disipler. Jeg tror på Jesus, som førte en teologisk samtale med en kvinne ved en brønn, og som betrodde først til henne sin messiasoppgave, og som fikk henne til å gå ut og fortelle om sin nye opplevelse. Jeg tror på Jesus, som talte om seg selv som lik en høne som samler sine kyllinger under sine vinger. Jeg tror på Jesus, som viste seg først for Maria Magdalena, og som sendte henne med et brennende budskap: «Gå og si.» Jeg tror på enheten i Frelseren, i hvem det ikke er jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne. For alle er vi ett i frelsen. Jeg tror på Jesus, som ble salvet i Simons hus av en kvinne, og som refset de mannlige gjester som hånte henne. Jeg tror på Jesus, som sa at denne kvinnen vil bli husket for hva hun gjorde tjener for Jesus. Jeg tror på Jesus, som handlet i frimodighet ved å forkaste blod-tabuet fra gamle kulturer, og som helbredet den dristige kvinnen som rørte ved ham. Jeg tror på Jesus, som helbredet en kvinne på sabbaten fordi hun var et menneske. Jeg tror på Den Hellige Ånd, som svever over vannene i skapelsen og over jorden. Jeg tror på Den Hellige Ånd, når hun som dyp lengsel i oss vil be for de ting som er uutsigelige. Jeg tror på Den Hellige Ånd, Guds kvinnelige ånd, som, lik en høne, skapte oss, fødte oss, skjuler oss med sine vinger. Fra Rachel Conrad Wahlberg: Jesus and the Freed Woman, New York 1978; her gjengitt fra Kirkerådets 8. mars-hefte / 156 /

41 J O MØRKERE NATTEN, JO LYS E RE MORGENRØDEN E N SAMTALE MED DOM HELDER CAMARA, BRASIL Erkebiskop Dom Helder Camara ( ) er kjent for sin iherdige innsats i den sosiale kampen i Brasil. Engasjementet for de fattige og undertrykte førte til at han stadig kom i konflikt med de militære lederne i landet. Som erkebiskop i Olinda og Recife fra 1964 satte han i gang med å organisere de fattige i såkalte selvhjelpsgrupper. Gjennom kringkastingen tok han til orde for sosiale reformer. Tidlig ble han lagt for hat av den rike overklassen i landet, mens de fattige massene så på ham som sin talsmann. Før han ble erkebiskop, hadde Camara siden 1952 vært biskop i Rio de Janeiro. Han ble ordinert til prestetjeneste i Fra 1970 har han gjentatte ganger vært kandidat til Nobels fredspris. I 1974 ble det i Norden samlet inn en Folkets fredspris til Camara. Han gikk av som erkebiskop i Teksten nedenfor er et intervju som journalisten Turid Barth Pettersen hadde med Camara i Vi får her et eksempel på hvordan den katolske kirken i den fattige del av verden stiller seg på de fattiges og undertryktes side og taler deres sak overfor de rike og mektige. 10. klasse - Jeg er født i Jeg har vært prest siden jeg var tjue. Hvordan skulle jeg kunne være prest slik jeg ønsket tjene Gud og ære folket? Jeg oppdaget at fysisk hvile ikke er alt. Jeg kunne være overtrett, men kvikne til ved kontakt med gode venner, ved å lytte til musikk, ved å se på naturen. Guds skaperverk. Jeg oppdaget den åndelige hvile. For meg er den aller høyeste lykke det å snakke med Gud. Jeg våkner om natten og får ikke sove, siden 1931 har jeg våket mellom klokka to og klokka fire. Da ber jeg mye for dere i Norge, sier han og ser mildt på meg. Han lener seg fram, legger hånden på skulderen min: - Jeg ser for meg stakkaren som roter i søppelet for å finne noe spiselig. I min bønn blir han symbolet på alle som sulter. Jeg ser for meg et barn, en gravid kvinne, mennesker jeg har møtt. De blir representanter for alle mennesker i verden. Jeg ber og arbeider fram til klokka fire. Så sover jeg til klokka fem. Da står jeg opp, tar en dusj. Klokka seks feirer jeg messe. - Men hvorfor skriver erkebiskopen meditasjoner? Han svarer ikke med det samme, men reiser seg og forsvinner inn i et annet rom. Kommer tilbake med favnen full av små heftede bøker. - Se her, sier han. Det finnes flere meditasjoner. Han viser meg numrene på bokryggene. Nummer 53, nummer 64. Hvor mange? Han vet ikke svaret selv. Han holder fram en bunke sirlig håndskrevne lapper, alle datert et par dager tidligere. Han skriver hver natt. Sekretæren hans samler, renskriver, binder inn. - Jeg lager ikke hjernespinn, sier Dom Helder. Alt du finner i disse bøkene, er gjennomlevde følelser, skrevet med dypt alvor og innlevelse. Jeg vil skrive og skrive uten stopp. Alt som hender, omformes og finner veien til papiret. Jeg tvinger aldri tankene fram. Jeg har ingen pretensjoner, og tror ikke det jeg lager, er stor poesi. For meg er meditasjonene først og fremst bønner. Dom Helder rekker fram hendene, ansiktsuttrykket skifter til sorg: - Å, jeg har møtt så mange mennesker som har mistet fotfestet i livet. Det er aldeles forferdelig når en person ikke lenger ser noen grunn til å leve. Hvis jeg gjennom disse meditasjonene kunne gi noen livsmotet tilbake! - I Europa lever mange uten håp, sier jeg. / 157 /

42 Religiøst opptog, Antigua, Guatemala. Han begynner å gå rundt bordet mens han snakker i rivende fart. Av og til går han bort til veggen, former bilder og situasjoner, tegner imaginære kart. Ser du? sier han. Skjønner du? - Vi må skape forandring. Ikke bare i Latin-Amerika, ikke bare i den tredje verden, men også i industrilandene. Jeg har foretatt et utall av reiser rundt omkring i verden. Til å begynne med næret jeg håp om at det skulle være mulig å skape forandring. Nå vet jeg at det er mulig. Overalt finnes mennesker av god vilje, mennesker som virkelig ønsker å endre tingenes tilstand. De er flere enn du aner. Jeg tviler ikke på deres gode vilje. Men de er for dårlig informert. De skjønner ikke problemstillingene fullt ut. De er født inn i en rik verden. Reiser de, ser de bare forsiden av medaljen, den siden som vises fram til turister. De oppdager ikke at noe holdes skjult for dem. Men jeg har tro på ungdommen. Den er uten frykt, og har vilje til å leve som den taler. Ikke bare i store ord, men også i gjerning. Det nytter ikke å være redd, den som er redd, kan gi opp med det samme. I alle store land finnes grupper av ungdom som er fantastisk godt informert, som deltar. De vet at supermaktene er i stand til å utslette alt liv ikke bare én, men et absurd antall ganger. De vet også at to tredjedeler av verdens befolkning lever under umenneskelige forhold. - Men de har ikke makt. - Ungdommen er framtiden. Unge i dag, men i maktposisjoner i morgen. Verden har rett til å bli informert. Menneskene av god vilje må hjelpes til å / 158 /

43 forstå sammenhengene. Lag levende utstillinger: Hvor mange dør hvert år av sult? Hvor mange barn blir hjerneskadet på grunn av feilernæring? Ta i bruk film, dans, sang. Gå inn i vennlig debatt: Hvorfor oppstår elendighet og sult, hvorfor tvinges mennesker til å leve som dyr? Er de mindre intelligente? Vil de ikke arbeide? Dom Helder griper fatt i armene mine, ser intenst på meg og venter et svar. Jeg rister på hodet: Nei, det er ikke derfor. Men han er allerede gått videre: - Det er organiseringen av den internasjonale handelen som er årsaken til fattigdommen i den tredje verden. De store produksjonssentra fastsetter prisene, som stiger og stiger. De multinasjonale selskapene kommer, lover undere og moderne teknologi. Men de allierer seg med de rike i våre land, med dem som blir stadig rikere på vår bekostning. Hva skjer med en bonde i den tredje verden som ønsker å drive jord bedre? Han må kjøpe traktor til en pris som de internasjonale selskapene bestemmer. Og når han vil selge det han har produsert, er prisene altfor lave. De rike landene tvinger oss til å kjøpe dyrt og selge billig. De fattige det store flertall eier en brøkdel av jorda, hvordan skal de kunne leve? Dom Helder utfolder en intens energi mens han snakker. Han lever med i sin egen beretning, rykker virkeligheten inn, gjør den nær. Det er som om vegger og tak viker unna for vekten av ordene hans, og rommet blir fylt av folkets elendighet. - Det er Kristus selv som er her! sier Dom Helder. - Han sa: Jeg er sulten, jeg er tørst. Gud selv har skapt mennesket og gitt det dets rett, hvem har da lov til å tråkke på det! Men vi blir kalt kommunister, fordi vi forsvarer menneskerettighetene! Erkebiskopen snakker om politikk, engasjert, informert. Denne store, lille mannen, elsket av folket, fryktet og hatet av de mektige! I Recife snakker folk om hvordan Dom Helder under en flom i syttiårene fikk tak i båt, drog ut og egenhendig reddet mange fra de stigende vannmassene. Han elsker å gå til fots rundt i byen, men turene hans blir aldri lange. Alltid treffer han noen som vil snakke, folk roper ham inn i husene sine. Mange er de som banker på den grønne porten for å søke råd og hjelp. Dom Helder ble innsatt som erkebiskop til Olinda og Recife kort tid etter militærkuppet i Allerede i innsettelsestalen gav han entydig uttrykk for sitt standpunkt: For de fattige mot de rike. I 1964 var en slik programerklæring slett ingen spøk. I 1965 flyttet han ut av erkebispepalasset og slo seg ned i bakrommene i en gammel kirke. Jeg flyktet, sier han selv. Her bor han fortsatt, alene og uten beskyttelse. En solidaritetshandling, i et land der 90 millioner (av 135) lever under et forsvarlig ernæringsnivå, hvor 5 % av befolkningen eier 90 % av jorda, i en by hvor en halv million mennesker frister tilværelsen i ubeskrivelig slum. Det er forskjell på å arbeide for folket og å arbeide med folket, sier Dom Helder forskjell på det å komme utenfra med prestisje og penger, intelligens og «hjelp» og det å være hos folket, nær folket. Når de fattige samler seg, er det ikke for å tråkke på andre, men for å unngå selv å bli tråkket på. - Vi ble aldri informert om de store kostbare prosjektene som ble satt i gang, fikk aldri vite om betalingsbetingelsene som har ødelagt Brasils økonomi. Men / 159 /

44 Påske i indianerby. Oaxaco, Mexico. at vi utbyttes av de rike landene, det forstår vi! Kampen vil fortsette! Ikkevoldskampen, legger han til, i tilfelle jeg ikke skulle være klar over hans kompromissløse standpunkt for ikkevold. Så slår han ut med armene og avleverer følgende kraftsats: - Det er mange analfabeter i Brasil. De kan ikke skrive og ikke lese. Men hvem har sagt at de ikke kan tenke! Erkebiskopen fortsetter sin energiske vandring rundt bordet. Han snakker om Brasil, om de endringene som har skjedd den siste tiden, om hvordan store menneskemasser samlet seg om kravet om direkte valg, et engasjement som gir håp for framtiden. Så bryter han plutselig av, ser bekymret på meg og sier: Du ser sliten ut! Har du lyst til å stelle deg litt, vaske deg i ansiktet? Så føler du deg bedre? Jeg takker ja samtalen har vært intens og har allerede vart i to timer. Jeg spør hvor hans egen energi kommer fra. Han er 75 år og et åndelig kraftsenter av dimensjoner. Han er ikke i tvil om svaret: Energikilden er nattevåkingen, muligheten til stillhet, meditasjon og bønn, til samtale med Gud på en tid da ingen forstyrrer. Etterpå møter han meg i sakristiet, vil vise meg kirken sin. Den er liten, enkel, men med et vakkert alter. På veggen over alteret, men dypere inn i rommet, henger et stort kors. Kom, skal jeg vise deg hvor jeg sover, sier Dom Helder. Han åpner en dør som fører fra sakristiet inn bak alteret. Da ser jeg at kirken er bygd slik at det oppstår et rom i direkte forlengelse av selve kirke- / 160 /

45 rommet, bak alteret, men under det store korset. Ser du, jeg sover rett under Kristi kors, sier han begeistret. * Tilbake i mottakelsesrommet ber jeg ham snakke mer om håpet. Hvordan er det mulig å håpe i en verden som er så uendelig full av lidelser, hvordan er det mulig å bli en gammel mann, ha øyne som har sett så mye ondskap, destruksjon, elendighet, og likevel ikke bli kynisk og motløs? For første gang under samtalen svarer han direkte, uten å gå veien om en lang innledning: - Jeg tror jo mørkere natten har vært, jo lysere blir morgenrøden. Jeg håper av to grunner. Den første har med Gud å gjøre, den andre med mennesker. Gud skapte verden, og han skapte den av kjærlighet. Derfor kan jeg ikke tro at Guds siste ord er en krig som ødelgger alt han har skapt, Kristus stadfestet Guds kjærlighet til oss, den gjelder altså fortsatt. Derfor kan en kristen aldri tape håpet. Den Hellige Ånd arbeider jo uavbrutt i verden, rører ved alle disse menneskene av god vilje så de kan skjønne hva som skjer. - Hva er kirkens rolle i arbeidet for å skape forandring? - Det vi her i Latin-Amerika kaller frigjøringsteologi, er først og fremst et forsøk på å oversette Guds virkelighet til menneskespråk. Hva er frigjøring? Mennesket er skapt av Gud. Guds sønn ble selv menneske. Vi er «frigjort til evigheten», men har ikke lov til å glemme hvilke konsekvenser det har, her og nå, at Kristus døde for oss. Han kom med fullt liv til alle. Han identifiserte seg med alle som lider: «Jeg var sulten, men dere gav meg ikke å spise». Frigjøring i menneskelig og politisk forstand er nøye knyttet til vår tro på Gud som skaper. Han er ikke bare de rikes far. Og Kristus er stakkaren selv som roter etter mat i søppelkassene. - Jeg har skrevet en symfoni om dette, sier Dom Helder. Den handler om kampen mellom det gode og det onde, hvordan Gud skapte alt godt, hvordan konflikt og krise truer, hvordan Guds gode vilje til slutt beseirer dødskreftene og gjenoppretter det ødelagte. Han stiller seg opp foran meg, spiller hele dramaet hver nerve, hver muskel i kroppen spennes, ansiktet uttrykker skiftevis harmoni, angst og kaos, gryende håp. Siden får jeg vite at den symfonien, tonesatt av en sveitser og oppført i mange land verden over, under hele militærdiktaturet var forbudt i forfatterens hjemland. I løpet av de siste par månedene har den imidlertid vært spilt flere ganger i Brasil, og har høstet stormende bifall. Han er ferdig, har spilt seg helt ut. Som en kunstner, som på liv og død kaster seg inn i et drama som ikke er spill, men blodig alvor, har han levendegjort liv og død, lys og mørke med meg som eneste tilskuer. Han er svært trett. Jeg går. Ute på gata igjen finner jeg fram boka han signerte. Der står: «Til min søster. Måtte Gud hjelpe oss til å arbeide for rettferd og kjærlighet ufravikelige betingelser for en sann og varig fred. Gud gir alltid igjen dypere og bedre grunner for å leve! Dom Helder Camara. Recife 1985». Kilde: Turid Barth Pettersen. Artikkel i SALT nr. 1/86 Meditasjonene finnes i boka «Tusen grunner til å leve», Verbum, Oslo 1985 / 161 /

46 K ORSVEIEN Vandring på korsveien. 10. stasjon: «Blottlagt og prisgitt» og 12. stasjon: «Fullbrakt». Bildene er laget av den afrikanske kunstneren Azavia Mbatha, som knytter Jesu lidelsesvei sammen med sitt eget folks lidelse. Korsveien er en gammel, folkelig bønne- og meditasjonstradisjon. Særlig i den katolske kirken er tradisjonen blitt holdt i hevd verden over. Men i likhet med adventstidens «sju (eller ni) lesninger» har også korsveiliturgier de seneste årene funnet sin vei inn i de nordiske lutherske kirkene i fastetiden og påsketiden. Korsveien følger evangelienes beretning om Jesus på korsets vei. Utgangspunktet er Jesu bud om å ta sitt kors opp og følge ham (Matt 10,38; 16,24). Underveis stanser man opp ved ulike stasjoner i meditasjon og bønn. Ofte knyttes et bilde til hver av stasjonene på korsveien. O M Å KLARGJØRE ORDET 10. klasse E N SØRAFRIKANSK PREKEN AV ERKEBISKOP DESMOND TUTU Desmond Tutu (født 1931) fikk i 1984 Nobels fredspris for sin innsats mot apartheid i Sør-Afrika. I 1961 ble han ordinert til prest i Den anglikanske kirke. Etter studier i utlandet (London) overtok han i 1978 som generalsekretær i «The South African Council of Churches». Fra nå av var Tutu en av de viktigste talsmenn for de svartes rettigheter i Sør-Afrika. Han la vekt på at kampen mot apartheid måtte skje uten bruk av vold. For å legge press på myndighetene, oppfordret Tutu til økonomisk boikott av hjemlandet. I 1985 ble han den første svarte anglikanske biskop i Johannesburg. Året etter oppnådde han å bli valgt til den første svarte erkebiskop i Cape Town, og var dermed overhode for Den anglikanske kirke i Sør-Afrika. Han trådte tilbake som erkebiskop i / 162 /

47 Teksten nedenfor er et utdrag fra en preken erkebiskop Tutu holdt under en bønnegudstjeneste for rettferdighet og frihet i Cape Town 13. mars Gudstjenesten ble holdt som en reaksjon på myndighetenes bannlysning av «Komiteen til forsvar for demokratiet», som kirkeledere hadde stiftet bare noen få dager før den ble forbudt. Vi er samlet her i dag for å be for landet vårt, som er i en alvorlig krise, for å reflektere over hva som foregår, og for å bevisstgjøre oss vår rolle som troende. Hva er vår oppgave i disse krisetider? Når frihetslysene blir slukket ut for oss og vi erfarer mørke tider, kommer vi hit for å si at ondskap, urettferdighet og undertrykkelse ikke skal seire til slutt. I Bibelen leser vi at «lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det». Vi har kommet sammen for å bekrefte at håpet ikke gir oss lov til å gi opp. Når vi ser rundt oss, virker situasjonen håpløs. Men vi vet at tross alt er dette Guds verden, og Gud er i virksomhet. Vi må si til dem som styrer dette urettferdige landet: «Dere har makt, mye makt. Men dere er ikke Gud. Dere er vanlige dødelige. Gud som vi tilber og tilhører, han kan ikke bli spottet. Dere har allerede tapt. Og vi inviterer dere til å bytte side og bli med på det seirende laget. Dere forsvarer det som er urettferdig. Det er umoralsk, og det er ukristelig. Derfor vil dere til slutt innse at dere taper.» Det eneste vi kirkeledere hadde med oss da vi arrangerte en protestmarsj til Parlamentet (29. februar 1988), var våre bibler. For vi vet hvilken eksplosiv kraft Bibelen inneholder. Vi kom bærende med våre bibler, og myndighetene forbød oss å fortsette. Vi holdt hverandres hender og forsøkte å be. En politimann sa: «Dette er en politistasjon, og dere kan ikke be her.» Jeg fortsetter med å si til justisministeren det jeg har sagt i lang tid: «Du har landets lover på din side, og du kan bruke dem om du ønsker. Men du kan ikke fortelle meg hva Jesu lov er. Dersom det å forkynne hans budskap vil føre meg inn i problemer med deg og dine lover, så får det bare stå til.» Jeg har mitt mandat fra Bibelen. Vår Herre og Frelser Jesus Kristus sier: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et gledesbudskap for fattige. Han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri. Det mandatet har jeg fra Bibelen, fra den boken som dere hvite har gitt oss, og som vi tar på ramme alvor. Derfor sier vi at friheten vil komme, fordi det er Guds vilje for oss. Friheten vil komme fordi Gud ikke skapte oss til å være dørmatter som andre kan bruke til å tørke sin skitt på. Friheten kommer fordi Gud har skapt oss til frihet. Vi kan vandre hånd i hånd, svarte og hvite. Stolte kan vi løfte våre hoder høyt i et nytt Sør-Afrika. Et fritt Sør-Afrika hvor mennesker betyr noe fordi de er skapt i Guds bilde. Et fritt Sør-Afrika hvor alle Guds barn vil dele rettferdig de godene Gud har gitt oss. Vi er ikke i tvil om at friheten en dag vil seire, for når Gud er for oss, hvem kan da være mot oss? Kilde: Per Anders Nordengen (red.): Det farlige ordet. Verbum, Oslo, 1994 / 163 /

48 V ÅR HOLDNING TIL INNFLYTTERNE 9. klasse Høsten 1997 ble det offentliggjort en uttalelse om holdningen til muslimer og andre innflyttere, undertegnet av 25 kristne ledere som representanter for kristne organisasjoner og menigheter i Norge. Uttalelsen ble overrakt ledere for muslimske menigheter i Norge under en liten sammenkomst i Jamaat-moskeen på Grønland i Oslo. Norges kristne råd, en samarbeidsorganisasjon for kristne kirkesamfunn i Norge, hadde tatt initiativ til uttalelsen. De kristne lederne advarer mot muslimfrykt. Den som er trygg på sin egen tro, behøver ikke frykte dem som tenker og tror annerledes, heter det. Dermed gjorde underskriverne sitt syn gjeldende i den aktuelle samfunnsdebatten om spørsmålet. Uttalelsen er et eksempel på at kristne kirkesamfunn kan stå sammen i kampen mot fremmedfrykt og rasisme. Nedenfor følger et utdrag fra denne felleskristne uttalelsen. 9. klasse O M «MUSLIMFRYKT» OG VÅR HOLDNING TIL INNFLYTTERE Møtet med mennesker med en annen kulturell eller religiøs bakgrunn utfordrer oss på det første og største bud i Bibelen: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av all din sjel, og din neste som deg selv» (Matt 22,36-40). Bibelens formaninger om å ta vel imot innflyttere og betrakte dem som landsmenn (3 Mos 19,33-34) viser oss hvilken holdning vi skal ha til innflyttere også i vårt land. Vi skal møte alle mennesker med den samme respekt og kjærlighet. Jesus Kristus er både kilden til denne holdningen og et eksempel til etterfølgelse. Den siste tiden har vi sett presseoppslag om muslimfrykt blant kristne. Både muslimer som har deltatt i samfunnsdebatten, og kristne som engasjerer seg, kan fortelle om ubehagelige brev og telefoner fra mennesker som kaller seg kristne, men som ikke er innstilt på å ta vel imot muslimske innflyttere til Norge. Ut fra disse og egne erfaringer ser vi at en del kristne har fryktsomme og til dels negative holdninger overfor innflyttere generelt, og muslimer spesielt. Muslimer i Norge har uttalt at de ønsker å bli integrert i det norske samfunn og følge norsk lov, og det er en utfordring for oss som kristne å bidra til sann kunnskap om og kjennskap til våre nye landsmenn. På denne måten kan vi snu frykt for den ukjente til en berikelse for våre liv og for samfunnet. Den som er trygg på sin egen tro, behøver ikke å frykte dem som tenker og tror annerledes. Den kristne tro knytter oss til Gud, som vil og kan snu menneskefrykt til kjærlighet. Guds kjærlighet gjør oss i stand til å elske vår neste og er den bærende kraft i kristendommen. Det er denne kjærlighet som har fått mange nordmenn til å reise til andre land og verdensdeler for å gi evangeliet videre i ord og handling. Derfor er det et paradoks når kristne i et av verdens fremste misjonsland ikke tør eller vil forholde seg til mennesker som kommer til våre nærmiljøer fra fremmede land og kulturer. Mange av disse har aldri møtt kristne før. Som kristne må vi gi muslimer i vårt land samme rettigheter med hensyn til religionsfrihet som vi forventer at kristne skal ha når vi er i minoritet. Møtet med muslimer på nært hold utfordrer oss til å samtale om vår tro og gi videre den kjærlighet vi har fått fra Gud. Som ledere og forkynnere har vi et spesielt ansvar. Vi vil derfor be om at de bibelske formaninger om kjærlighet til vår neste og vårt forhold til innflyttere holdes fram og forkynnes i våre kirkesamfunn og organisasjoner. / 164 /

49 E TISKE KONFLIKTER OG VALG KNYTTET TIL FORBRUK Mange problemer i samfunnet og løsningen på dem har med moral å gjøre. Det gjelder også slike som vi ikke uten videre vil anse som moralske, f.eks. forurensning, ressursmangel og forbruk. Men det kan være vanskelig å innse dette. For å løse miljøkrisen som truer vår planet, leter vi i stedet etter tekniske løsninger. Men dette er problemer som menneskets grådighet og ubegrensede konsum har skapt. Teknikken kan ikkje hjelpe oss mot grådighet og overforbruk. Derimot må vi innse at dette er moralske spørsmål. Den norske kirkes bispemøte, som består av alle landets biskoper, kom i 1992 med en skarp uttalelse om de etiske utfordringene som dagens forbrukersamfunn stiller oss overfor. Biskopene angriper både vekstfilosofi og fordelingspolitikk. Bispemøtets uttalelse bygger på utredningen Forbrukersamfunnet som etisk utfordring, utgitt som bok i Uttalelsen er gjengitt i sin helhet nedenfor. 8. klasse F ORBRUKERSAMFUNNET SOM ETISK UTFORDRING Uttalelse fra Den norske kirkes bispemøte, høsten 1992: Det samfunn vi lever i dagens forbrukersamfunn er inne i sin siste fase. Det sprenger jordens bæreevne. «Både økonomer og samfunnsplanleggere regner med at den industribaserte og vekstorienterte økonomien i løpet av den kommende generasjon vil ende med en katastrofe for miljøet, dersom den får fortsette å utvikle seg. Verden står derfor nå foran en av sine mest omfattende snuoperasjoner: Den må lære seg å ta vare på sitt naturlige biologiske grunnlag, slik at kommende generasjoner kan nyte godt av det. Da må den forholde seg til varer og miljø på en annen måte enn hittil.» Sitatet er hentet fra utredningen «Forbrukersamfunnet som etisk utfordring», lagt fram for bispemøtet høsten Vi ønsker å gjøre denne verdifulle utredningen kjent, og vil allerede nå uttale følgende: 1. Til alle tider har varehandel og forbruk preget menneskenes liv. Gode materielle kår gjør livet lettere og mer verdifullt å leve. Men i dag gjennomtrenger markedskrefter og kommersialisering våre liv på langt flere områder enn tidligere. Vår samfunnsform har utviklet seg til en trussel både mot enkeltmennesket og det menneskelige fellesskap. Også kirken er en del av det skjebnefellesskap som forbrukersamfunnet utgjør, og er delaktig i ansvaret for dagens situasjon. Forbrukerideologien bryter ned det menneskelige samfunn ved å definere alt i tilknytning til bruk, nytte, påvirkning og konkurranse. Mennesket tilbys en form for flukt fra den krevende og vanskelige del av virkeligheten. Vi påvirkes til å tro at lykken og det gode liv er noe som oppnås gjennom forbruk. Vår status og identitet som mennesker bestemmes for en stor del av hvordan vi forholder oss til markedets mange varer og tilbud. Forbrukersamfunnet påvirker altså ikke bare våre innkjøpsvaner. Det griper langt dypere inn i våre liv, fordi det gjør oss mer påvirkelige og avhengige av impulser utenfra. Den som mangler trygghet i seg selv, må prøve å finne trygghet andre steder, gjerne gjennom den sikkerhetsskapende magi som utgår fra / 165 /

50 Gunnar Torvund: Tankehus (gult), tingene. Den utvikling vi her ser, gjør mennesket ufritt og truer selve menneskeverdet. 2. Samtidig er dagens situasjon en trussel mot våre etterkommere. Vår jord har ikke bærekraft til å tåle den rovdrift på ressurser som vår samfunnsform forutsetter. Verdens ressurser brukes opp og ødelegges, og vi i Vesten er den største bidragsyter til verdens miljøproblemer. På grunn av vårt overforbruk øker den skjeve fordeling mellom den rike og fattige del av verden. Dette er moralsk uakseptabelt, og det er en trussel mot verdensfreden. 3. Disse forhold som vi her har påpekt, er ikke løsrevne problemer. Det handler om en dyptliggende krise som springer ut av hele vår forståelse av virkeligheten. En av våre visesangere gav på en slående måte uttrykk for denne krisen med følgende ord: Vi har alt, men det er også alt vi har. Mange mennesker har i dag en sterk opplevelse av den tomhet og ufrihet som følger med forbrukersamfunnet. Kanskje gjør dette det lettere for oss å forstå hva Jesus mener når han advarer mot å tilbe mammon og havne i avgudsdyrkelse. Et slikt liv ender i tomhet, virkelighetsflukt og ufrihet. Det ødelegger forholdet til vår neste og den verden vi lever i. / 166 /

51 4. I dagens situasjon ligger et kall til oppbrudd for alle mennesker. Vi kalles til å legge mer vekt på livskvalitet enn på levestandard basert på ytre goder. Vi kalles til å ta etisk ansvar for oss selv, våre etterkommere og for medmennesker i den fattige del av verden. Vi kalles til oppbrudd i forhold til et system der penger, ting og påvirkning utenfra bestemmer tilværelsens innhold og mening. Det kan bare skje om mennesket er rotfestet i andre verdier enn dem konsumkulturen tilbyr. Visjonen er et liv som er bestemt av respekt for menneskets verd, omsorg for naturen og for livsgrunnlaget, kjærlighet til livet og trofasthet mot andre mennesker. 5. Som kirke er det vår oppgave å kalle alle mennesker til omvendelse, forsakelse og tro. Også vi som bekjenner Jesu navn, kalles til igjen å finne vår indre forankring i Gud og hans nåde, slik at vi kan frigjøres til et liv i nøkternhet og tjeneste for andre. Bare slik kan kirken bli et speilbilde i verden av Guds gode vilje for menneskene og den verden han har skapt. Vi må på nytt lytte til Guds ord, slik det er uttrykt i Romerbrevets 12. kapittel: «La dere ikke lenger prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til hans behag, det fullkomne.» 6. Bispemøtet vil utfordre til ansvarlig politisk handling. Det kreves mot, innsikt og langsiktig arbeid. Konsekvensene ved de ulike løsningene må gjennomtenkes, ikke minst med tanke på et av vår tids mest nagende problemer, den store arbeidsledigheten. Det vi som kirke kan bidra med, er å være med - å rette kritisk søkelys mot en utvikling som ikke kan fortsette, - å kalle til ansvarlig handling, - å minne om at det ikke er nødvendig å vente på politiske vedtak. Den enkelte av oss kan på sin måte bidra ved et miljøbevisst forbruk, - å skape grobunn for endringer, slik at alle med politisk ansvar kan fatte de nødvendige beslutninger, også når de er upopulære. Det er ikke til å komme forbi at verdens og vårt eget lands totale forbruk må ned. Dette har vi egentlig visst i mange år. Det eneste som har forandret seg, er at grensene for vår handlefrihet er kommet dramatisk mye nærmere. Derfor er det både i vår egen og våre barns interesse at noen nå våger å ta radikale beslutninger. 7. I møte med en situasjon som lett kan fylle oss med pessimisme og apati, må vi holde oppe troen på at det nytter! La oss våge oppbruddet, selv om vi i dag ikke ser løsningene. La oss gjøre det i tro på at Gud vil vise vei. Slik kan vi motvirke oppgittheten, virkelighetsflukten og kynismen som preger samfunnet vårt i dag, og som så lett tar oss alle til fange. Vi lar vår uttalelse munne ut i den bønnen som ble bedt i alle landets kirker sist søndag (27. september 1992), og som så sterkt taler nettopp inn i vår situasjon: Vår Gud og Far, vi takker deg for den verden du har skapt, og for livet du har gitt oss. / 167 /

52 Vi ber deg: Hjelp oss å leve i troen på din omsorg, så vi ikke blir oppslukt av bekymringer og jag etter penger, eiendom og andre forgjengelige ting. Lær oss først å søke ditt rike og din rettferdighet, og tillitsfullt legge vår framtid i dine hender, ved din Sønn Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den Hellige Ånd lever og råder, en sann Gud fra evighet og til evighet. Bispemøtet, den 29. september 1992 Ann Linnemann: Den siste nattverd, et morgenbord. / 168 /

53 H ISTORISK OVERSIKT Ca. 30 Etter Jesu død på korset dannes de første kristne menigheter i Jerusalem 32 eller 35 Den fariseiske jøden Saulus (= Paulus) har en kristusvisjon og omvender seg til kristendommen 34 Den jødekristne Stefanus blir steinet for gudsbespottelse etter jødisk rett: den første kristne martyr 44 Apostelkonsilet i Jerusalem: Apostlene bestemmer at det skal drives kristen misjon ikke bare blant jøder, men også blant hedninger Før år 50 En kristen menighet grunnlagt i Roma 64 Keiser Nero gjør de kristne ansvarlige for en brann i Roma og setter i gang kristenforfølgelse 70 Den romerske hæren beleirer og ødelegger Jerusalem 50-årene Paulus-brevene blir skrevet ca Evangeliene blir skrevet ca. 180 Det nye testamentes kanon (avgrenset autoritativ skriftsamling) blir fastlagt 115 Påskefesten innføres i Roma til minne om Jesu død og oppstandelse 250 Første systematiske kristenforfølgelse under keiser Decius 303 Intensivering av kristenforfølgelsene under keiser Diokletian 313 Keiser Konstantin innfører trosfrihet for de kristne (Milano-ediktet) 325 Kirkemøtet i Nikea: Kirken lærer at Jesus er sann Gud 381 Første kirkemøtet i Konstantinopel: Kirken vedtar treenighetslæren: at Gud er tre personer (Fader, Sønn og Ånd), men ett vesen 383 Kristendommen blir statsreligion i Romerriket under keiser Theodosius 440 Pavens lederstilling i kirken etablert (pave Leo I) 451 Kirkemøtet i Chalkedon: Kirken lærer at Kristus har to naturer: én menneskelig og én guddommelig 525 Ny tidsregning med utgangspunkt i Kristi fødsel innføres 529 Benedikt av Nursia grunnlegger klosteret Montecassino i Italia 719 Bonifatius («Tysklands apostel») får i oppdrag av paven å drive misjon blant germanerne 800 Paven kroner frankerkongen Karl den store til tysk-romersk keiser 863 Kyrill og Methodius begynner misjon blant slaverne 988 Fyrst Vladimir av Kiev lar seg døpe og gjør kristendommen til statsreligion i det russiske riket 1030 Kong Olav Haraldsson, den senere helgenkongen, faller i slaget på Stiklestad 1054 Paven i Roma bannlyser patriarken i Bysants. Brudd mellom Vestkirken og Østkirken 1095 Pave Urban II driver propaganda for det første korstoget til Jerusalem 1122 Striden mellom keiser og pave («investiturstriden») løses ved avtale om maktfordeling 1152/53 Erkebispesetet i Nidaros opprettes / 169 /

54 1153 Bernhard av Clairvaux, cisterciensermunkenes fremste representant, dør 1179 Hildegard av Bingen, mystiker, komponist og maler, dør 1215 Fjerde Laterankonsil i Roma under pave Innocens III vedtar bl.a. at alle troende skal gå til skriftemål minst én gang årlig 1223 Paven godkjenner fransiskanernes ordensregel. Tre år senere dør Frans av Assisi Birgitta av Vadstena dør i Roma 1415 Jan Hus blir dømt og brent som kjetter under kirkemøtet i Konstanz 1431 Jeanne d Arc blir dømt som kjetter og brent i Rouen 1492 Jødene drives ut av Spania 1517 Luthers 95 teser mot avlatshandelen 1521 Riksdagen i Worms: Luther blir erklært fredløs i Det tyske rike, etter tidligere å ha blitt lyst i bann av paven 1523 Zwingli legger fram sine reformatoriske teser for byrådet i Zürich 1530 «Den augsburgske konfesjon» blir lagt fram på riksdagen i Augsburg som lutheranernes bekjennelsesskrift 1536 Den lutherske reformasjonen blir innført i Danmark og Norge av kong Kristian III 1540 Paven godkjenner jesuittordenen, med Ignatius av Loyola som første leder 1541 Kirkeordningen av Genève, skrevet av Calvin, blir innført, bl.a. med strenge regler om kirkelig disiplin 1542 På oppfordring fra Bartolomé de las Casas innfører keiseren nye lover som skal sikre en mer menneskelig behandling av indianerne i de amerikanske koloniene Trientkonsilet vedtar fornyelse og reform av den katolske kirken 1549 «The Book of Common Prayer» blir innført som gudstjenesteordning i den anglikanske kirken. Den anglikanske kirken får dermed en konservativ gudstjenesteordning, mens den i lærespørsmål med sine «39 artikler» (1571) står nær reformatorene 1553 Treenighetskritikeren Michael Servet brennes som kjetter på Calvins initiativ i Genève 1555 Religionsfreden i Augsburg sidestiller lutheranerne med katolikkene i Det tyske rike 1563 «Heidelbergkatekismen», de reformerte protestantenes viktigste bekjennelsesskrift, utgis 1600 Giordano Bruno brennes i Roma pga. motsetningen mellom hans astronomiske forskning og kirkelæren 1601 De første japanerne blir vigslet til katolske prester 1620 De puritanske «pilegrimsfedrene» kommer til Massachusetts og slår seg ned der 1626 Peterskirken innvies i Roma 1675 Den lutherske pietismens programskrift: Pia Desideria, skrevet av Philipp Jakob Spener, kommer ut 1695 Den engelske filosofen John Locke argumenterer for «Kristendommens fornuftighet» / 170 /

55 1721 Nordmannen Hans Egede drar til Grønland for å drive misjon blant eskimoene 1739 John Wesley, metodismens grunnlegger, holder sitt første store vekkelsesmøte i London 1815 Det første protestantiske misjonsselskapet grunnlegges i Basel 1835 Den tyske teologen David Friedrich Strauss utgir boka «Jesu liv, kritisk betraktet» 1842 «Konventikkelplakaten» oppheves i Norge: Lekfolket kan holde egne religiøse samlinger. Den følges opp av dissenterloven 1845, som gir rom for kristne dissentere i riket 1852 Kautokeino-opprøret: læstadiansk inspirert sameopprør mot den norske kirkelige og verdslige øvrigheten 1855 Filosofen Søren Kierkegaard dør i København Første Vatikankonsil i Roma. Læren om pavens ufeilbarlighet vedtas 1910 Første internasjonale misjonskonferanse i Edinburgh: forløper for den felleskirkelige organisasjonen Kirkenes Verdensråd 1908 Menighetsfakultetet opprettes som konservativ presteutdanningsinstitusjon ved siden av Det teologiske fakultet ved Universitet i Oslo 1942 «Kirkens Grunn»: protestskriv fra den norske kirkeledelsen mot nazistenes overgrep Den katolske kirkens andre Vatikankonsil 1968 Den andre latinamerikanske bispekonferansen i Medellín (Colombia): Den katolske kirken i Latin-Amerika stiller seg på de fattiges side 1997 Mor Teresa dør i Calcutta, India. / 171 /

56 N OTER 1 Denne beskrivelsen av Nikolaus barndom gjenspeiler de asketiske idealene som stod sterkt i den eldste kirken: kroppens elementære behov, og framfor alt seksualiteten, ble sett på som forstyrrende i forhold til de åndelige verdiene, og hellige mennesker måtte holde mest mulig avstand til disse kroppslige behovene. 2 Agata, Sicilias andre store helgen, hadde en historie med mange fellestrekk til Lucias historie: Hun var vakker, hadde bestemt å vie sitt liv til Kristus, ble torturert for sin kristentro og fordi hun avviste tilnærmelsene til den sicilianske prefekten Quintian, og døde etter tortur. Tradisjonen med Lucias to øyne på et fat (se innledningen) er sannsynligvis utformet for at historien om Lucia skulle svare enda bedre til den om Agata: Agata fikk nemlig revet av begge brystene under torturen før hun døde, og avbildes derfor ofte med sine to bryster på et fat. 3 Keiser Diokletian satte fra år 303 av i gang en hard forfølgelse av de kristne. 4 Sml. historien om kong Salomo og dronningen av Saba i 1. Kong 10, Sml. fortellingen av Selma Lagerlöf foran. 6 De sju gavene fra Den Hellige Ånd er etter tradisjonen i middelalderen: visdom, forstand, klokskap, styrke, kunnskap, fromhet og gudsfrykt. 7 Helt fra antikken av finnes det flere ulike legender om hvordan Jesu disipler delte verden opp mellom seg for å oppfylle misjonsbefalingen om å gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler. 8 Det vil si klokka ni. 9 Dionysios ble omvendt til kristendommen etter Paulus tale på Areopagos, sml. Apg 17, Erkeengelen Gabriel er først omtalt i Daniels bok (Dan 8,15-27 og 9,20-27), og han dukker senere opp som budbringer når Maria får vite at hun skal føde en sønn. 11 Et sted like utenfor Jerusalem. 12 De frie kunster var etter tradisjonen i middelalderen grunnutdanningen for alle høyere studier. Det var sju av dem: grammatikk, retorikk, dialektikk, aritmetikk, geometri, astronomi og musikk. 13 En syllogisme er en logisk slutning trukket etter visse regler, formulert av blant andre filosofen Aristoteles. 14 «Allegori» og «metafor» er benevnelser på ulike former for billedlig, overført tale. 15 «Inkarnasjon» er latin og betyr «bli legeme». Ordet blir brukt om det at Gud tar bolig i et menneske og blir menneske. 16 Retorikk er kunsten å tale og overtale. 17 Gresk filosof, en av de mest kjente filosofene i historien. 18 Sibyllene var greske og romerske profetinner fra førkristen tid, og orakler fra dem var samlet og ble oppbevart i Roma, først i Jupiter-tempelet på Kapitol, senere i Apollo-tempelet på Palatinhøyden, til de ble tatt og brent i Legenden om hvordan det hellige korset ble funnet igjen mer enn 200 år etter at Jesus var død, finnes også i Legenda aurea. / 172 /

57 20 Historien om Katerina i Legenda aurea blir avsluttet med en nokså grundig gjennomgang av disse fem kjennemerkene ved Katerina. Særlig grundige er vurderingene av hennes klokskap, der hennes fortrinn i forskjellige grener både innenfor teoretisk og praktisk filosofi blir beskrevet. 21 Legenda aurea gjenforteller historien om Georg på grunnlag av andre, eldre kilder. I denne tilføyelsen nevnes en litt annen utforming av historien som fins i noen av disse kildene. 22 Diokletian var keiser fra år 284 til år 305, Maximinian fra 310 til 313. Begge var kjent som kristenforfølgere. 23 Ambrosius ( ) var biskop i Milano og en av den tidlige kirkens store kirkelærere med et omfattende forfatterskap. 24 Palmegren er tegn på seier og brukes også ofte for å symbolsere paradiset, hvor martyrene var sikret en plass. 25 «Den gamle fienden» er et uttrykk for djevelen. 26 Denne fortellingen er eksempel på en egen type fortellinger om den hellige kongens legende hender. 27 I Passio Olavi er dette det eneste miraklet som skal ha skjedd mens kongen var i live. Alle de andre skjedde etter hans død. 28 Dette viser til fortellingen i Daniels bok kapittel 3 i Det gamle testamente om kong Nebukadnesar som ville brenne levende tre jødiske menn i en svær ovn fordi de nektet å tilbe fremmede guder. Men de kom alle tre ved Guds hjelp uskadde fra ilden. 29 Det vil si Altså den 29. juli. 31 «Festferden»: prosesjon eller opptog, der helgenskrinet var med. 32 Sml. anm. 25 s Stein heter på latin «petra», og i Matt 16,18 bruker Jesus dette ordet når han kaller Peter for den «klippen» han skal bygge sin kirke på. 34 «Kronen» er et navn for det bare feltet munker ofte barberer på issen. Det kalles også tonsur. 35 Sml. Norsk Salmebok nr. 281, som er en moderne gjendiktning av Frans av Assisis solsang. 36 Messer = Mester Bernardone var Frans far. 37 I middelalderen var det vanlig at adelens barn ble ammet, stelt og oppdratt av en annen enn moren. 38 En «sirkel» må vel her nærmest tenkes som en strålekrans. 39 Både i Det nye testamente og gjennom hele kirkehistorien har bildet av kirken som Kristi legeme spilt en viktig rolle. 40 Antakelig siktes det her til trolldomskunst. 41 Sju bønner utformet for Marias «sju smerter». Dette var bønner som skulle bes på langfredag i påskeuken. 42 Romersk biskop på 200-tallet. 43 Dvs. Peters grav. / 173 /

58 44 Beslutningen om å dra på pilegrimsferd til Santiago de Compostella og Roma omtales her som et «løfte» som var blitt oppfylt. I middelalderen var det vanlig å avlegge slike løfter om å gjøre ulike gode gjerninger eller botsøvelser, for å binde seg selv til hellige handlinger og få Gud til å se med overbærenhet på synder man hadde begått. 45 På Birgittas tid var paven reist i eksil til Avignon, og en viktig oppgave for Birgitta i Roma ble å formane paven til å vende tilbake til Roma der han hørte hjemme. 46 Agnes var en romersk helgen som led martyrdøden ca På underfullt vis kommer hun Birgitta til hjelp. 47 Det henvises her til Salme 14 (15),1-3, hvor det står: «Herre, hvem skal få bo i din bolig, hvem skal få hvile på ditt hellige berg?» «Den som vandrer uten plett og lyte og gjør det som rett er; den som taler sannhet i sitt hjerte, som ikke taler svik med sin tunge; den som ikke skader sin neste, som ikke fører ondt over dem som står ham nær.» Denne teksten er kommentert tidligere i prologen. 48 Rom 8, Salme 40, Kor 9,27 og Salme 59, Efes 6,8; Gal 3,28; Rom 2, Tim 4,2. 53 I 1. Sam 3,12f. står det om den straffen Herren ville la komme over Elis hus fordi han lot sine sønner forgå seg uten å gripe inn. 54 Ordspr ; 23, Luk 12, Matt 6,33; Salme 34, Det overordnede idealet for hele klosterlivet er ydmykheten (latin: humilitas), og alle de andre normene og idealene som gjelder for klosterlivet, betraktes som konkretiseringer av ydmykheten. Ydmykhetens motpol er hovmotet (latin: superbia), og lastene er alle uttrykk for dette. 58 Gehenna er et hebraisk-gammeltestamentlig navn for det stedet der de onde ble straffet etter døden. 59 Salme 18, Luk 10, Matt 7, Joh 6, Kor 9,7. 64 Apg 4, Matt 25, Det var del av munkenes fasteforskrifter å avholde seg fra kjøtt. 67 Sarasenere er et annet navn for muslimer. 68 Apollonia led ifølge legenden martyrdøden i Alexandria ca Det fortelles at hun fikk tennene slått ut før hun ble brent. Dette er bakgrunnen for at hun ble tannlegenes skytshelgen og ble påkalt til hjelp mot tannpine. / 174 /

59 69 Laurentius var diakon i Roma og ble brent som martyr ca Han har vært skytshelgen for de fattige, og han er også blitt påkalt til hjelp mot brann. 70 Sebastian og Rochus var såkalte pesthelgener, som ble påkalt til hjelp mot pest. Rochus kom fra Sør-Frankrike og levde i andre halvdel av 1300-tallet. Han var selv blitt rammet av pest da han var på pilegrimsferd til Roma, men ble helbredet. Sebastian led martyrdøden i Roma sist på 200-tallet, og han ble ikke sett på som pesthelgen før fra tidlig middelalder. Han mistet livet da han ble skutt med piler, og en mytisk forestilling gikk ut på at pest ble formidlet ved gudenes piler. 71 Den høyeste gud hos romerne (= Zeus hos grekerne). 72 Herkules var en av de mest populære helteskikkelsene fra gresk mytologi, kjent for sin usedvanlige styrke og sine tolv storverk. Romernes Merkur (= Hermes hos grekerne) var handelens gud, mens Venus (= Afrodite hos grekerne) var gudinne for kjærlighet og fruktbarhet. 73 Diana (= Artemis hos grekerne) var jaktens gudinne, men gjaldt også som fødselsgudinne. Også Lucina var romersk fødselsgudinne, ofte identifisert med Juno (Jupiters hustru) eller Diana. 74 Sikter til læren om «overskytende gode gjerninger»: Ved å leve et rettferdigere liv enn Gud strengt tatt krevde, hadde Kristus og helgenene samlet opp en ekstra fortjeneste overfor Gud, en «skatt» av gode gjerninger, som gjennom kirkens forvaltning kunne komme andre troende til gode og forkorte deres opphold i skjærsilden. 75 Rom 1,19 20; Hebr 11,1. 76 Mal 1,6. 77 Dette er en tilføyelse som fins i den hebraiske grunnteksten, og som også er tatt med i den franske bibeloversettelsen Calvin brukte. Norske bibler har ikke med disse ordene. 78 Sitat fra vedtakene under 2. Vatikankonsil: konstitusjonen «Gaudium et spes» («Glede og håp») fra Sitat fra vedtakene under 2. Vatikankonsil: konstitusjonen «Gaudium et spes» («Glede og håp») fra Matt 13, Mos 3, Sitat fra innledningen til «Bekjennelser» av Augustin fra ca. år 400. Sitat fra vedtakene under 2. Vatikankonsil: konstitusjonen «Gaudium et spes» («Glede og håp») fra Sitat fra en av Augustins «sermones» (prekener): 241,2. 84 Igjen et sitat fra 2. Vatikankonsil: konstitusjonen «Gaudium et spes» («Glede og håp») fra Et sitat fra middelalderteologen Thomas Aquinas (Summa theologica 1,2,3). 86 Sitat fra vedtakene under 2. Vatikankonsil Mos 1, Sitat fra encyklikaen «Humani generis» (Menneskeslekten) fra pave Pius XII (1950). En encyklika er et rundskriv fra paven. 89 Fra samme encyklika. / 175 /

60 90 En henspilling til oldkirkens liturgi (Johannes Krysostomos). 91 Et sitat fra 4. Laterankonsil, holdt i Roma Sitat fra middelalderteologen Thomas Aquinas, «Summa contra gentiles» 1, Fra Augustins «Bekjennelser», 10,28, Nok et sitat fra 2. Vatikankonsil: konstitusjonen «Gaudium et spes» («Glede og håp») fra By i Spania nord for Madrid. 96 Las Casas sikter her til det han har skrevet i begynnelsen av boka om Hispaniola og Jamaica og de overgrepene spanjolene gjorde mot indianerne der. 97 Navnet på kommandanten var Pánfilo de Narváez.

61 / 178 /

62 ISLAM VED E INAR THOMASSEN / 179 /

63 INNHOLD Innledning Skapelsen og profeter før Muhammad Skapelsen Generelt Skapelsen av verden Skapelsen av mennesket (Adam) Kvinnen Engler Adam Adams to sønner Profeten Nuh Profeten Hud Profeten Ibrahim Ibrahim bryter med avgudsdyrkerne Ibrahim bryter opp fra Mesopotamia. Sarah, Hadsjar Ismail blir født Ibrahim får gjester Ibrahim og Ismail bygger Kabaen i Mekka Ibrahim settes på prøve Profeten Yaqub Profeten Yusuf Profeten Musa Musas barndom og ungdom Musa og farao Musa møter Herren på fjellet Gullkalven Israils barn ser inn i Det hellige land Andre fortellinger om Musa Profeten Daud Daud, Talut og Dsjalut Profeten Sulaiman Sulaiman og maurene Sulaiman og dronningen av Saba Profeten Isa Mariam Bebudelsen og unnfangelsen Fødselen Isas tegn Hvem var Isa? Isa ble ikke korsfestet Isa skal komme tilbake Isa bebuder et nytt sendebud / 180 /

64 Profeten Muhammad Profeten Muhammads stamtavle Bebudelsen Fødselen Ammen Halima Munken Bahira Kabaen og den svarte steinen: Quraish bygger på Kabaen Åpenbaringene begynner Reisen om natten til Jerusalem og himmelferden Hidsjra: Utvandringen til Medina Livet i Medina Avskjedsprekenen Profetens død Liste over profeter og sendebud Muhammads venner og etterfølgere Salman perseren Bilal: den første bønneutroperen Abu Bakr Omar Othman Ali Islams første kvinner Khadidsja Aisha Fatima Bønn, tro og etikk Bønn Fødsel og navngivning Årlige høytider Moskeen Troslære Etikk Kunst Shia-islam Sharia Sufismen Shia-islam Utvelgelsen av Ali ved Khum-bekken Slaget ved Karbala Den tolvte imamens tilbakekomst Lederskap i shia-islam Sharia / 181 /

65 Sufismen Al-Ghazali blir sufi Å bli en sufi Kjærlighet til Allah Historisk oversikt Noter / 182 /

66 INNLEDNING Islam som religion bygger på troen at Koranen er Allahs ord, nedsendt til profeten Muhammad til veiledning for menneskene. Den åpenbarte boken er helt grunnleggende i islam. Tekster fra Koranen må derfor også få en sentral plass i denne tekstsamlingen. Dette er tekster som må forstås ikke bare som mer eller mindre tilfeldige illustrasjoner av muslimsk tro, men som hovedteksten til hva islam innebærer for muslimer. Korantekstene har dermed en annen autoritetsstatus enn mange av de andre tekstene som presenteres i denne kildesamlingen. Utover Koranen har imidlertid også mange andre tekster og forestillinger fått en viktig plass i islam. Som regel har den slags stoff form av en hadith, det vil si et overlevert vitneutsagn om noe profeten Muhammad en gang har sagt eller gjort. Slike hadither finnes overalt i den muslimske litteraturen fra de tidligste tider. Ikke alle hadither ble akseptert som like autentiske. En riktig hadith skal inneholde en fullstendig liste over hvem som har overlevert den, tilbake til det første øyevitnet. Etter hvert ble det samlet hadither i egne bøker, hvor bare det man mente var de best bevitnede fortellingene om Profeten, ble tatt med. De mest anerkjente hadith-samlingene ble gjort av al-bukhari (d. 870) og Muslim (d. 865), men det finnes flere andre som også er høyt respektert. 1 Religiøst sett er hadithene viktige fordi de inneholder sunna, «Profetens sedvane». De supplerer Koranen som autoritativ kilde til rett islamsk tro og praksis. Hadither og annet tradisjonsstoff ble også brukt av muslimske historikere. De viktigste for vårt formål har vært: 1. Ibn Ishaq (d. 767), som skrev et stort universalhistorisk verk, der det også inngikk en omfattende biografi (sira) om profeten Muhammad. Denne biografien er ikke bevart i sin opprinnelige form, men slik den er redigert av Ibn Hisham (d. 820). 2 Den er høyt verdsatt av muslimer. Resten av Ibn Ishaqs verk, om verdenshistorien før Muhammad, er kun bevart i fragmenter, særlig hos al-tabari. 2. Al-Tabari (d. 923), en av islams lærdeste historikere. Også hans verk er en universalhistorie, det vil si at han begynner med skapelsen og fører fremstillingen frem til sin egen tid. 3 Al-Tabaris historieverk inneholder store mengder eldre tradisjonsmateriale, deriblant også fra tekster som ellers er gått tapt. En populær sjanger er «fortellinger om profetene» (Qisas al-anbiya). Blant de viktigste representantene for denne litteraturtypen er al-thalabi (d. 1036), og al-kisai (ca. 1200). 4 Denne sjangeren har også fått en moderne utløper i form av islamske barnebøker. I våre dager gis det ut det mange gjenfortellinger av islams profethistorier for barn, på en måte som minner om fremstillingene av bibelhistorien i kristne barnebøker. 5 Fra et strengt kildeorientert islamsk synspunkt har ikke alt dette stoffet den samme autoritet. Størst vekt i så måte har Koranens tekster og de hadithene som er tatt med i de anerkjente samlingene. Vi har forsøkt å gjøre stoffets autoritetsstatus klar i hvert enkelt tilfelle. I dette utvalget har vi forsøkt å belyse så mange av læreplanens momenter som mulig. Hovedvekten er likevel lagt på fortellingsstoff, mens emner som troslære, religiøse plikter og institusjoner i mindre grad er belagt med tekster. Denne vektfordelingen beror dels på at fortellingen har fått en sentral plass i KRL-faget, og dels på at andre typer emner trenger en systematisk fremstilling som best oppnås i en lærebok, og også er lettere tilgjengelig i slike bøker enn det fortellingstradisjonene er. 6 Vi har videre funnet det viktig å ha med stoff som ikke er nevnt særskilt i forbindelse med islam i læreplanen, men som viser hvordan enkelte emner som finnes der under andre / 183 /

67 overskrifter, stiller seg fra et islamsk synspunkt. Særlig gjelder dette i forhold til det bibelske fortellingsstoffet, der det i mange tilfeller finnes parallelle fortellingstradisjoner innenfor islam som det i undervisningssituasjonen vil være ønskelig at læreren er informert om. De fleste av tekstene har arabisk som grunnspråk. Som hovedregel er arabiske tekstutgaver lagt til grunn for de norske oversettelsene. I noen tilfeller har imidlertid grunnteksten ikke vært tilgjengelig, og vi har tilrettelagt den norske versjonen på grunnlag av foreliggende oversettelser til europeiske språk. I gjengivelsen av tekster fra Koranen har Einar Bergs norske oversettelse vært et utgangspunkt, men vi har avveket fra den på mange steder der vi har funnet det ønskelig av saklige eller stilistiske grunner. Ettersom Bergs oversettelse er den utgaven de fleste av leserne formodentlig vil benytte, har vi bevart den nummereringen av de enkelte vers som finnes der (Flügels nummerering), selv om den avviker fra versinndelingene i de offisielle koranutgavene. 7 / 184 /

68 SKAPELSEN OG PROFETER FØR MUHAMMAD S KAPELSEN At læreplanen nevner «skapelsesfortellingen» under islam (s. 97), må ikke oppfattes slik at det i Koranen finnes en fortelling om skapelsen på samme måte som for eksempel i 1 Mosebok. Vekten ligger i Koranen på å minne menneskene om at Allah er alle tings skaper, ikke på å fortelle hvordan skapelsen gikk til. De mange korte henvisningene til skapelsen i Koranen viser likevel mange berøringspunkter med den bibelske fortellingen. Småskoletrinnet Mellomtrinnet G ENERELT K ORANEN Vi har visselig skapt alt med beregning. Vårt bud er bare ett eneste ord, som et blink med øyet. 54:49 50 Han er himlenes og jordens skaper. Når han har besluttet en ting, sier han bare: Bli! og så blir det. 2:111 Se også 3:42.52, 6:72, 16:42, 19:36, 36:82. S KAPELSEN AV VERDEN K ORANEN Allah er den som plasserte himlene der oppe, uten synlige støttepilarer. Deretter tok han plass på tronen. Han satte sol og måne i tjeneste. Enhver av dem løper til fastsatt tid. Han ordner med alle ting. ( ) Han er det som har utbredt jorden, og laget faste fjell og elver på den. Alle frukter har han skapt to og to i par. Og han lar natten dekke over dagen. Sannelig, i dette er det tegn for folk som tenker etter! 13:2 3 At skapelsen er tegn, er en viktig tanke i islamsk teologi. Verdensordningen peker mot en skaper, som har tilrettelagt alle ting. Allah har skapt verden slik at den leder menneskenes tanker mot ham. Allah er den som skapte himlene og jorden og alt som mellom dem er, på seks dager. Så tok han plass på tronen. 32:3 Si, fornekter dere virkelig ham som skapte jorden på to dager, og gir ham likemenn? Han er all verdens herre! Han plasserte de faste fjell høyt opp på den, og velsignet den, og anordnet en levemåte på den på i alt fire dager til alle som søker svar (om dette). Så drog han til himmelen, som var røyk og damp, og sa til den og jorden: «Kom dere to, godvillig eller motvillig!» De svarte: «Vi kommer godvillig.» Og han gjorde dem ferdig som sju himler på to dager, og han gav hver himmel / 185 /

69 dens oppgave. Vi prydet den nederste himmel med lysbluss også til vern. Dette er ordningen til den mektige, han som vet. 41:8 11 Se også 2:27.159, 6: , 7:52, 11:9, 21:31 34, 24:44, 25:60, 39:7, 40:59, 46:2, 50:37, 57:4, 67:3, 79: T RADISJONER Hva Allah skapte først I al-bukharis hadith-samling finnes et kapittel som heter «Skapelsens begynnelse.» Her fortelles det blant annet (2. hadith): Profeten sa: Først fantes bare Allah, og ingenting annet. Og hans trone var på vannet, og han skrev i boken alle ting. Og han skapte himlene og jorden. En kjent tradisjon sier imidlertid at det var pennen Allah skapte først: Det første Allah skapte, var pennen. Allah sa til den: «Skriv!» Da spurte pennen: «Hva skal jeg skrive, min Herre?» Allah svarte: «Skriv det som er forutbestemt! Og pennen skrev alt som er forutbestemt og skal bli, inntil Timen kommer.» Dette er en hadith som skal være overlevert fra Profeten gjennom Ibn Abbas. Den finnes i mange varianter og er tatt med i hadith-samlingene til al-tirmidhi, Abu Daud og Ahmad ibn Hanbal. En annen hadith-tradisjon (al-tirmidhi, Ibn Madsja, Ibn Hanbal) knytter seg til K 11:9, som sier: «Han er det som skapte himlene og jorden på seks dager, mens hans trone var over vannet.» Derfor blir det hevdet at Allah skapte sin trone før noe annet: Profeten Muhammad ble spurt: «Hvor var vår Herre før han skapte himlene?» Han svarte: «Han var i en sky, og verken over eller under den var der luft. Så skapte han sin trone over vannet.» I den tidlige muslimske litteraturen finnes det mange lengre skapelsesberetninger, som utbroderer hva som ble skapt på hver av de seks dagene, og hvilke ukedager det var. Det er for eksempel vanlig å anta at skapelsen begynte på en søndag og ble avsluttet med formingen av Adam på fredagen. S KAPELSEN AV MENNESKET (ADAM) K ORANEN Mellomtrinnet Generelt Jeg har skapt dsjinner og mennesker kun for at de skal tjene meg. 51:56 En gang sa Herren til englene: «Jeg vil sette en forvalter på jorden.» 2:28 (se fortsettelsen i avsnittet om Adam nedenfor). At mennesket er skapt for å tjene Allah, og at det er hans forvalter (khalifa) på jorden, er to viktige tanker i skapelsesteologien. Følgende sted taler om en forhåndskontrakt mellom Allah og alle mennesker før hver enkelt av dem ble født: / 186 /

70 En gang lot Herren etterkommerne av Adams barns fremstå fra deres lender, og han lot dem vitne overfor seg selv: «Er ikke jeg deres Herre?» De svarte: «Jo, det vitner vi.» Dette var for at dere ikke skal kunne si på oppstandelsens dag: Dette var vi ikke klar over! 7:171 Alle mennesker er i utgangspunktet muslimer, ifølge dette. En kjent hadith sier også at «Ethvert barn er født naturlig som muslim; siden gjør foreldrene det til jøde, kristen eller magier.» Verset 7:171 har for øvrig fått en særlig fortolkning i den islamske mystikken, der en tenker seg at alle mennesker streber etter å vende tilbake til den nærhet til Allah som var i urtilstanden. Mennesket er skapt av en leirklump I begynnelsen skapte han mennesket av leire. Så frembrakte han dets avkom av en slump skrøpelig væske, formet ham, og blåste sin ånd i ham og han har gitt dere hørsel, syn og forstand. Lite takknemlighet viser dere. 32:6 8 Vi skapte mennesket av en leirmasse. Senere la vi ham som en sæddråpe i sikker forvaring. Så gjorde vi dråpen til en kime, dette til det minste foster, og i fosteret formet vi knokler, og knoklene dekket vi med kjøtt. Så frembrakte vi ham som en ny skapning. 23:12 14 Se også 6:2, 11:64, 16:4, 18:35, 22:5, 25:56, 30:19, 35:12, 36:77, 37:11, 40:69, 53:33, 55:13, 75:37 39, 76:2 3, 77:20 22, 80:17 19, 86:5 7, 96:1 2. Iblis nekter å bøye seg for mennesket En gang sa Herren til englene: «Jeg vil skape mennesket av fuktig leire! Når jeg har formet ham ferdig og innblåst min ånd i ham, så bøy dere for ham!» Og englene bøyde seg, unntatt Iblis. Han nektet å bøye seg sammen med de andre. Allah sa: «Hva er det med deg, Iblis, at du ikke faller ned som de andre?» Han svarte: «Jeg vil ikke bøye meg for et menneskevesen, som du har skapt av fuktig leire.» Allah sa: «Ut med deg herfra! Du er forkastet! Forbannelsen skal hvile over deg til dommens dag!» 15: Se også 2:28 37, 7:10 24, 20: , 38:71 79, samt avsnittet om Adam nedenfor. K VINNEN K ORANEN Dere mennesker, frykt Herren, ham, som har skapt dere av et enkelt individ. Av dette skapte han dets make. Fra disse to har han spredt utover menn og kvinner i hopetall. 4:1 Jf. også 6:98, 7:18.189, 20:115, 39:8. Småskoletrinnet Mellomtrinnet Koranen nevner Adams hustru, men angir ikke navnet eller detaljer om hvordan hun ble til. T RADISJONER Den vanlige forståelsen i islamsk tradisjon av den første kvinnen kommer blant annet til uttrykk i to tidlige hadither hos Ibn Sad, 8 hvor det heter: / 187 /

71 Allah skapte Hawwa fra Adams korte ribbein mens han sov. Så våknet han og uttalte iththa, som betyr kvinne i det nabateiske språk. Jf. 1 Mos 2: Hun ble kalt Hawwa, fordi hun var mor til hele menneskeslekten. Jf. 1 Mos 3:20. Det arabiske navnet for Eva er enslydende med det hebraiske navnet i Bibelen. Noen flere detaljer om skapelsen av Hawwa kan finnes for eksempel i al-tabaris historieverk, I E NGLER K ORANEN Alle klassetrinn Generelt Troen på engler er en sentral del av det som forkynnes i Koranen: Den som ikke tror på Allah, på hans engler, hans hellige bøker, alle hans sendebud, og dommens dag, han er sannelig langt på villspor. 4:135 Lovet være Allah, himmelens og jordens Skaper, han som har gjort englene til budbringere, med vinger, to, tre eller fire. 35:1 Englenes lydighet mot Allah understrekes: 21: , 66:6. Legg merke til at englene har vinger. Budbringerengelen Dette er en åpenbaring fra all verdens Herre: Den betrodde ånd steg ned med den til ditt hjerte, så du kunne bli en advarer på klart arabisk språk. Den finnes i de gamles Skrifter! 26: Jibril ( ) det var han som brakte Koranen til ditt hjerte med Allahs bifall for å stadfeste det som forelå før den, og som ledelse og gledesbudskap for de troende ( ). 2:91 Bare på dette siste stedet sies det eksplisitt i Koranen at budbringerengelen er Jibril, det vil si Gabriel. Mer stoff om nedsendelsen av Koranen finnes i kapittelet om profeten Muhammad nedenfor. Skriverenglene Over dere er voktere, ærverdige skrivere, som vel vet hva dere gjør! De fromme skal være i salighet, mens de syndefulle skal være i helvete. Der skal de brenne på dommens dag, og derfra kan de ikke komme bort. 82:10 16 Vi har skapt mennesket, og vi vet hvor hans tanker vandrer. Vi er ham nærmere enn halspulsåren. Når de to som skriver ned, skriver, der de sitter på høyre og venstre side, kan han ikke si et ord uten at en overvåker står ferdig hos ham. I dødsuklarheten kommer sannheten: Dette er det du var redd for! Og det støtes i basunen: Dette er dagen det ble truet med! Alle kommer, sammen med en som jager på, og et vitne ( ). 50:15 20 Våre utsendinger skriver ned det dere smir i hop. 10:22 / 188 /

72 Dødsengelen De sier: Når vi er blitt borte i jorden, kan vi da bli en ny skapning? Ja, de fornekter møtet med sin Herre! Si: Dødsengelen, som er gitt ansvar for dere, vil ta dere bort, og så vil dere bli brakt tilbake til deres Herre. 32:9 11 T RADISJONER Dødsengelen kalles senere ofte Azrail, eller Izrail, selv om dette navnet forekommer verken i Koranen eller i de mest autoritative hadithene. Jibril, Mikhail (nevnt i Koranen 2:92), Israfil (dommedagsengelen med basunen, ikke nevnt i Koranen) og Azrail tenkes iblant å tilhøre en særlig gruppe erkeengler. Det er også islamsk tradisjon at to engler, Munkar og Nakir, prøver og straffer menneskene mens de ennå er i graven. Dette er ikke nevnt i Koranen, men forekommer i hadithene. A DAM K ORANEN En sammenfatning En gang sa Herren til englene: «Jeg vil sette en forvalter på jorden.» De svarte: «Vil du innsette en som lager ufred og blodsutgydelse, mens vi lovsynger din pris og din hellighet?» Allah sa: «Jeg vet hva dere ikke vet!» Og han lærte Adam navnet på alle ting. Deretter viste han dem til englene og sa: «Si meg navnet på disse ting, så sant dere er ærlige!» De svarte: «Priset være du! Vi vet ikke annet enn det du har lært oss. Det er du som vet og er vis!» Så sa han: «Adam, si dem navnene!» Da han hadde sagt dem navnene, sa han: «Har jeg ikke sagt dere at jeg kjenner det skjulte i himmel og på jord? Jeg vet alt dere gjør åpent eller skjuler.» En gang sa vi til englene: «Fall ned for Adam!» De gjorde det alle, unntatt Iblis. Han nektet og var hovmodig, og var en gudsfornekter. 9 Vi sa: «Adam, bo i hagen, du og din hustru. Spis av den alt dere ønsker, hvor dere vil, men kom ikke nær dette treet, slik at dere blir urettferdige!» Men Shaitan fikk dem til å gjøre et feiltrinn, så de kom bort fra der de var. Vi sa: «Vekk og ned med dere! 10 Den ene av dere skal bli den andres fiende, og på jorden skal dere bo og finne utkomme for en tid.» Så fikk Adam ord fra sin Herre, og han var nådig mot ham han er den som er fylt av miskunn, den barmhjertige. Vi sa: «Kom dere alle ned herfra! Men til dere vil det komme veiledning fra meg. Og ingen frykt skal være over dem som følger min ledelse, og ingen sorg. Men de utakknemlige vantro som holder vårt ord for løgn, de skal tilhøre ilden, og der skal de være og bli.» 2:28 37 Småskoletrinnet Mellomtrinnet Fortellingene om Adam inneholder flere deler: selve skapelsen av Adam, at han lærer navnene til alle ting, Iblis ulydighet og fall, Adam i paradiset, hans fall derfra ned på jorden, og Allahs tilgivelse. Noen steder i Koranen har flere detaljer på enkelte punkter. (Se også avsnittet om skapelsen ovenfor.) / 189 /

73 Fristelsen og fallet fra Paradiset (Allah sa:) «Bo i hagen, Adam, du og din hustru, og spis hvor dere vil. Men kom ikke nær dette treet, så dere ikke blir urettferdige.» Men Shaitan hvisket til dem for at deres nakenhet, som hadde vært skjult for dem, skulle bli synlig. Og han sa: «Herren har forbudt dette treet for dere for at dere ikke skal bli til engler, eller udødelige.» Og han bedyret dem: «Jeg gir dere virkelig et oppriktig råd!» Så forførte han dem ved svik. Da de hadde smakt på treet, stod deres nakenhet klart for dem, og de tok og festet på seg av løvene i hagen. Men Herren ropte til dem: «Har jeg ikke forbudt dere dette treet? Har jeg ikke sagt at Shaitan er deres åpne fiende?» De svarte: «Herre, vi har stelt oss galt. Hvis du ikke tilgir oss og forbarmer deg over oss, er vi sannelig fortapt.» Han sa: «Vekk og ned med dere! I fiendskap skal dere leve, og på jorden skal dere finne et bosted, og utkomme for en tid! Der skal dere leve, og der skal dere dø, og av den skal dere på nytt bringes frem. Adams barn, Vi har gitt dere klær til å dekke deres nakenhet, og til pynt. Men fromhetens drakt er bedre. Dette er ett av Allahs tegn må de legge seg det på minnet!» Dere Adams barn, la ikke Shaitan friste dere, slik han fikk drevet deres første foreldre ut av hagen, da han tok fra dem deres klær så de så sin nakenhet. Shaitan og hans folk ser dere der dere ikke ser dem. Sannelig, vi har gjort djevlene til forbundsfeller for dem som ikke tror. 7:18 26 Se også 20: Det fremgår av avslutningsordene i begge disse fortellingene at konsekvensen av fallet ikke er noen arvesynd. Fallet ned til jorden er ingen straff, men en nødvendig konsekvens av Adams feiltrinn. Selv om Allah tilgav ham, måtte Adam for fremtiden holde seg på jorden. Men det er mulig for menneskene å unngå å være like ulydige som deres stamfar Adam. T RADISJONER Koranens fortellinger om Adam er sterkt utvidet i tradisjonen. Al-Tabari bruker mer enn femti sider på å gjengi dem (I ). Til de mer utbredte forestillingene hører at Adam ble kastet ned fra Paradiset på kvelden om fredagen, og at han havnet på et fjell i India. Siden valfartet han til Arabia og utførte pilegrimsritualene. Den svarte steinen i Kabaen opprinnelig en hvit edelstein sies også ofte å ha kommet ned fra Paradiset sammen med Adam. Den ble svart på grunn av menneskenes synder. Adam regnes som regel som den første av profetene, ut fra prinsippet om at den Allah taler direkte til, er en profet. A DAMS TO SØNNER Småskoletrinnet K ORANEN Les opp for dem på sannferdig vis fortellingen om Adams to sønner, da de brakte offer, og det ble mottatt fra den ene, men ikke fra den andre. Denne sa: «Jeg skal sannelig slå deg ihjel!» Og den andre svarte: «Allah tar bare imot fra de gudfryktige! Hvis du løfter din hånd mot meg for å drepe meg, så løfter ikke jeg min hånd mot deg. For jeg frykter Allah, all verdens Herre. Jeg ønsker at du må bære min synd i tillegg til din egen, og havne i ilden. Det er illgjerningsmennenes lønn!» / 190 /

74 Men han ble drevet til å drepe sin bror. Så han drepte ham, og ble en av dem som går til grunne. Deretter sendte Allah en ravn som sparket i jorden, for å vise ham hvordan han skulle skjule ondskapen, sin brors lik. Han sa: «Ve meg, greier jeg ikke engang å være jevngod med denne ravnen, så jeg kan skjule ondskapen, min brors lik?» Og han angret. Derfor har vi pålagt Israils barn: Den som dreper et menneske, så sant det ikke gjelder blodskyld eller forbrytelse, han skal regnes som om han hadde drept hele menneskeheten. Og den som redder et liv, han skal regnes som om han hadde reddet hele menneskeheten. 5:30 35 T RADISJONER I islamsk tradisjon er navnene Habil og Kabil blitt innarbeidet som navn på Adams to sønner, tilsvarende Abel og Kain i Bibelen. Navnene forekommer imidlertid nesten ikke i den mest autoritative hadith-litteraturen. Flere fortellinger om de to brødrene kan finnes for eksempel i al-tabaris historieverk, I Al-Tabari nevner for øvrig også at navneformen Kayin i stedet for Kabil også finnes i islamsk tradisjon. P ROFETEN NUH Nuh tilsvarer den bibelske Noah. Nuh talte som profet til sitt folk, men ble ikke hørt, og storflommen rammet de vantro. Dette er et mønster som går igjen i mange av profetfortellingene i Koranen, og Muhammads egne erfaringer i Mekka tolkes i samsvar med dette mønsteret. Advarselsaspektet er det sentrale i fortellingen. Som i 1 Mos 9 avsluttes den med guddommens velsignelse over de overlevende, men forestillingen om en avsluttende pakt mellom Gud og jorden er ikke til stede i Koranens versjon. Snarere ligger betoningen på at Allah kan straffe like hardt også i fremtiden. K ORANEN Nuh forkynner for døve ører Vi sendte Nuh til sitt folk: «Jeg er en som kommer med klare advarsler til dere. Dere må ikke tilbe noen annen enn Allah! Jeg frykter dere blir straffet på en smertens dag!» Rådet som styrte hans folk, og som var vantro, sa: «Vi ser ikke annet enn at du er et vanlig menneske som oss. Vi ser at bare de usleste av oss følger deg, uten å tenke seg om. Vi kan ikke se at dere har noe fortrinn fremfor oss. Nei, vi tror at dere farer med løgn!» Nuh svarte: «Hør mitt folk! Hva er det dere tror? Om jeg holder meg til en klar beskjed fra min Herre, og han har sendt meg en nådegave som er usynlig for dere, skulle vi da påtvinge dere dette mot deres vilje? Mitt folk, jeg ber ikke om penger for dette. Min lønn er Allahs sak. Men jeg viser ikke bort dem som tror! Sannelig, de kommer til å møte sin Herre, men jeg ser at dere er et uvitende folk. Mitt folk, hvem kan vel hjelpe meg overfor Allah, om jeg viste dem bort? Vil dere da ikke tenke dere om? Jeg sier ikke til dere at jeg råder over Allahs skatter, eller at jeg kjenner det som er skjult. Og jeg sier ikke at jeg er en engel. Heller ikke sier jeg til dem som dere ser ned på, at Allah aldri vil gi dem noe / 191 /

75 godt. Allah kjenner best det som bor i deres hjerter. Om jeg sa noe slikt, skulle jeg sannelig handle urett!» De sa: «Nuh, du tvister med oss i det vide og brede. Kom da med det du truer oss med, om du taler sant!» Han svarte: «Det er det Allah som kan vise dere, om han vil. Og dere kan ikke slippe unna. Mine gode råd, om jeg prøvde å råde dere, ville ikke gagne dere, hvis Allah vil la dere fare vill. Han er deres Herre, og til ham vender dere tilbake.» ( ) Nuh befales å bygge skipet Og det ble åpenbart til Nuh: «Ingen av ditt folk vil komme til troen, unntatt de som allerede tror. Bli ikke fortvilet over det de gjør! Bygg skipet for våre øyne, og slik vi åpenbarer, og tal ikke til meg om dem som gjør urett. De skal druknes!» Og han bygde skipet. Hver gang folkets ledere gikk forbi, hånet de ham. Og han svarte: «Om dere håner oss nå, så kommer vi til å håne dere på samme måte. Og dere skal få se hvem som blir rammet av en straff som gjør ham til skamme, og hvem som blir hjemsøkt av en varig straff.» Straffen kommer, og Nuhs sønn drukner Når så vår befaling kom og ovnen kokte over, sa vi: «Ta om bord ett par av hvert slag, og din familie unntatt den som ordet allerede er gått ut mot og dem som tror.» Men få var de som trodde med ham. Nuh sa: «Stig om bord! I Allahs navn er ferd og landkjenning. Sannelig, min Herre tilgir og er full av nåde.» Og skipet for av sted med dem mellom bølger høye som fjell. Og Nuh ropte til sin sønn som stod et stykke borte: «Min sønn, kom om bord med oss! Bli ikke igjen med de vantro!» Men han svarte: «Jeg skal ta tilflukt på et fjell som kan beskytte meg mot vannet.» Da sa Nuh: «I dag er det ingen redning fra det Allah har bestemt, unntatt for dem han viser nåde.» Så skilte en bølge dem fra hverandre, og han ble en av dem som druknet. Vannet synker, og Allah velsigner Nuh Og det lød: «Jord, oppsluk ditt vann! Himmel, hold tilbake!» Vannet sank, og det som var bestemt, var fullbrakt. Og skipet kom til ro på Dsjudi-fjellet. Og det lød: «Bort med de urettferdige!» Nuh kalte på sin Herre, og sa: «Herre, min sønn er jo av min familie, og ditt løfte er sannhet. Du er den viseste dommer.» Han svarte: «Nuh, han er ikke av din familie. Han handlet urettferdig. Så tal ikke til meg om det du ikke forstår. Jeg advarer deg, vær ikke en av de uvitende!» Nuh sa: «Herre, må du bevare meg fra å be om noe jeg ikke forstår. Om du ikke tilgir meg og viser meg nåde, så er jeg blant dem som går til grunne.» Det lød: «Nuh, gå i land med vår fred og velsignelse over deg, og over de folkeslag som skal komme fra dem som er med deg. Men noen folkeslag skal få nyte godt inntil en smertefull straff fra oss rammer dem.» 11: Se også 7:57 62, 21:76 77, 23:23 31, 25:39, 26: , 29:13 14, 37:73 80, 54:9 14, 71. / 192 /

76 P ROFETEN HUD Hud er den første av tre ikke-bibelske profeter som er omtalt i Koranen. De to andre er Salih og Shuaib. Hud ble sendt til Ad-folket. Ifølge Koranen 46:20 bodde disse i «Sanddynene» (alahkaf); denne betegnelsen henviser som oftest til landskapet i den sydlige del av den arabiske ørken. Liksom Nuhs folk ble også Ad-folket rammet av en naturkatastrofe som straff for deres vantro. K ORANEN Til folket Ad sendte vi deres bror Hud, og han sa: «Hør, mitt folk! Tjen Allah! Dere har ingen annen gud enn ham! Vil dere ikke vise gudsfrykt?» De vantro rådsmenn i hans folk sa: «Vi anser deg fylt av dårskap og mener at du farer med løgn.» Han svarte: «Mitt folk, hos meg er ingen dårskap. Jeg er et sendebud fra all verdens herre. Jeg bringer Herrens budskap til dere, jeg er en oppriktig og tro rådgiver for dere. Undrer dere over at det kommer en formaning fra Herren til en av deres egne, for at han skal advare dere? Husk at han har gjort dere til arvtakere etter Nuhs folk og latt dere vokse voldsomt i kroppsstyrke. Husk Allahs velgjerninger, så det må gå dere vel!» De sa: «Er du kommet til oss for at vi skal bare dyrke Allah og oppgi det våre forfedre dyrket? Så vis oss da det du truer med, om du snakker sant!» Da svarte han: «Straff og vrede rammer dere fra deres Herre! Vil dere tviste med meg om navn som dere og deres fedre har funnet på, og som Allah ikke har sendt ned og tillatt? Vent da bare! Jeg venter likeså.» Så reddet vi ham i vår nåde, og dem som fulgte ham, og vi utryddet til siste rest dem som fornektet vårt ord, og som ikke trodde. 7:63 70 Husk på Ad-folkets bror, da han advarte sitt folk i Sanddynene og advarere har kommet og gått både før og etter ham. Han sa: «Tilbe ingen annen enn Allah! Sannelig, jeg frykter at en veldig dag med straff kommer over dere.» De svarte: «Har du kommet til oss for å vende oss bort fra våre guder? Så vis oss da det du truer med, om du snakker sant!» Han sa: «Kunnskap har bare Allah. Jeg bringer dere det jeg er blitt sendt med. Men jeg ser at dere er uvitende mennesker.» Og da de så en sky som nærmet seg dalene deres, sa de: «Dette er en sky som vil gi oss regn.» «Nei (sa han), dette er det dere bad om så utålmodig, en vind som bringer en smertefull straff, og som utsletter alt på sin Herres befaling!» Da morgenen kom, var det intet å se, annet enn deres boliger. Slik lønner vi mennesker som synder. 46: Se også 11:52 63, 26: , o.a. / 193 /

77 P ROFETEN IBRAHIM I BRAHIM BRYTER MED AVGUDSDYRKERNE K ORANEN Alle klassetrinn Ibrahim knuser avgudsbildene En gang før i tiden gav vi rettferdighet til Ibrahim, for vi kjente ham. Han spurte sin far og sitt folk: «Hva er dette for avbilder dere holder dere til?» De svarte: «Vi har funnet at våre fedre tilbad dem.» Han sa: «Da har både dere og deres fedre vært i stor villfarelse!» De svarte: «Står du her og mener alvor, eller er du en spøkefugl?» Han sa: «Nei, deres herre er himmelens og jordens Herre, som har skapt dem, og jeg er en som vitner om dette. Ved Allah! Jeg skal sannelig overliste gudebildene deres så snart dere har snudd ryggen til!» Så slo han dem i småstykker unntatt den største, så de skulle ha en tilbake å gå til. De sa: «Hvem har gjort dette med gudene våre? Det må sannelig være en illgjerningsmann!» Det ble sagt: «Vi har hørt en ung mann snakke om dem han kalles Ibrahim.» De sa: «Før ham frem for folket, og se om de vil vitne!» De spurte: «Er det du som har gjort dette med gudene våre, Ibrahim?» Han svarte: «Nei, det var denne største av dem som gjorde det. Bare spør dem, om de kan tale!» Da vendte de seg mot hverandre og sa: «Sannelig, det er dere som gjør urett!» Men så vendte de seg på nytt og sa: «Du vet jo at de der ikke kan tale!» Han sa: «Tjener dere da i stedet for Allah sånt som verken kan gagne eller skade dere det minste? Skam over dere og det dere tjener i stedet for Allah! Forstår dere ingen ting?» Allah redder Ibrahim på bålet De sa: «Brenn ham, og hjelp gudene deres, om dere skal gjøre noe!» Vi sa: «Ild, vær kald og beskytt Ibrahim!» De forsøkte å overliste ham, men vi gjorde at det var de som fikk lide mest. Og vi reddet ham og Lut til det land vi har velsignet for all verden. Og vi gav ham Ishaq, og Yaqub også, og alle gjorde vi rettferdige. Og vi gjorde dem til ledere for å veilede andre ved vårt bud. Og vi inngav i dem å gjøre gode gjerninger, å forrette bønnen og gi almisser. Og de tjente oss. 21: Se også 6:74 83, 19:42 50, 26:69 89, 29:15 26, 37:81 96, 43: T RADISJONER Fortellingene om Ibrahims brudd med avgudsdyrkelsen, og om hvordan folket prøver å brenne ham på bålet, gjengis i tradisjonene som en strid mellom Ibrahim og kong Namrud. Navnet Namrud tilsvarer Bibelens kong Nimrod (1 Mos 10:8 12, Mika 5:5). Fortellingene om Ibrahim og Namrud tilhører det jødisk-kristne-islamske fellesgods i Midtøsten og har vært populære i alle de tre religionene. Den islamske versjonen finner man for eksempel i al-tabaris historieverk (I 252 ff), som i stor grad bygger på tapte deler av Ibn Ishaqs verk fra midten av 700-tallet. / 194 /

78 I BRAHIM BRYTER OPP FRA MESOPOTAMIA. SARAH, HADSJAR T RADISJONER Denne delen av fortellingen om Ibrahim finnes ikke i Koranen, men har fått plass i tradisjonene. Teksten nedenfor er hentet fra al-tabari. En tilsvarende fortelling finnes i den mest autoritative hadith-samlingen, al-bukhari, boken «Profeter,» del 8, nr. 9. Ibrahim og Sarah i Egypt Så drog Ibrahim av sted, en flyktning for sin Herres skyld, og Lut gikk sammen med ham. Ibrahim giftet seg med Sarah, som var datter til hans farbror. 11 ( ) Han slo seg ned i Harran, og var der så lenge som Allah ønsket. Så forlot han byen som en flyktning og reiste til Egypt. På den tiden var det en av de første faraoene som hersket der. Det er sagt at Sarah var et av de beste mennesker som noen gang har levd. Hun var aldri ulydig mot Ibrahim, og Allah æret henne for dette. Da farao fikk høre om hennes godhet og skjønnhet, sendte han bud på Ibrahim og spurte: «Hvem er den kvinnen du har med deg?» Ibrahim svarte: «Det er min søster.» Han var redd for at om farao fikk rede på at Sarah var hans kone, så ville han drepe ham og ta Sarah selv. Farao sa til Ibrahim: «Pynt henne og send henne til meg så jeg får se henne.» Ibrahim gikk tilbake til Sarah og sa til henne at hun skulle gjøre seg i stand. Så sendte han henne til farao. Hun gikk inn og frem for ham. Da hun hadde satt seg ned ved siden av ham, strakte han armen ut mot henne. Men med ett ble armen hans stiv helt til brystet. Da han så det, stirret han på henne med ærefrykt og sa: «Be til Allah om at han må løse meg! Ved Allah, jeg skal ikke kaste mistanke over deg. Jeg skal vise godhet mot deg.» Da sa hun: «Min Gud, så sant han er oppriktig, så løs hånden hans.» Og Allah løste hånden hans, og han sendte henne tilbake til Ibrahim. Farao gav henne også Hadsjar, som var en koptisk slavepike han hadde. (al- Tabari, I ) Jf. 1 Mos 12. Noen versjoner sier at Hadsjar (det vil si Hagar) var kongens datter. At hun i denne teksten betegnes som koptisk, det vil si egyptisk kristen, er naturligvis en anakronisme. Hensikten med denne betegnelsen er åpenbart her å understreke at hun var monoteist, og ikke polyteist slik som farao og hans folk. I SMAIL BLIR FØDT K ORANEN Ismail nevnes flere ganger i Koranen uten at han settes i direkte sammenheng med Ibrahim: 19:55 56, 38:48, 21:85, 6:86. Ett sted sier imidlertid Ibrahim: Allah være lovet som gav meg tross min alder Ismail og Ishaq. 14:41 Ismail og Ishaq (i den rekkefølgen) nevnes også i 2: , 3:78, 4:161. Koranen gir ikke flere opplysninger om hvem Ismail var, bortsett fra at han hjalp Ibrahim med byggingen av Allahs hus (se nedenfor). / 195 /

79 T RADISJONER Hadsjar føder Ismail Hadsjar var en vakker slavekvinne, og Sarah gav henne til Ibrahim og sa: «Jeg ser at hun er en ren kvinne, så ta henne. Kanskje vil Allah skjenke deg en sønn gjennom henne.» For Sarah var ufruktbar og hadde blitt gammel, uten å føde Ibrahim en sønn. Ibrahim hadde bedt til Allah om at han måtte få en gudfryktig sønn, men bønnen var ikke blitt besvart, og han var blitt gammel og Sarah ufruktbar. Så var han sammen med Hadsjar, og hun fødte ham Ismail. Det fortelles men Allah vet best at da dette hendte, ble Sarah svært bedrøvet, fordi hun selv var forbi den alderen da en føder barn. (al-tabari, I ) Jf. 1 Mos 16. Ibrahim drar til Palestina Ibrahim forlot Egypt og drog til Syria, for han var redd for egypternes konge og fryktet hans onde hensikter. Han slo seg ned i Bir al-saba 12 i Palestina, som er ørkenområdene i Syria. Lut slo seg ned i al-mutafika, 13 som er mindre enn en dags og en natts reise fra Bir al-saba. Allah sendte Ibrahim som profet, og det sies at han slo seg ned i Bir al-saba, grov en brønn der, og bygde et bønnested. 14 (al-tabari, I 271) I BRAHIM FÅR GJESTER K ORANEN Har fortellingen om Ibrahims ærede gjester kommet deg for øre? De kom inn til ham og sa: «Fred!» Han svarte: «Fred! Dere er fremmedfolk.» Så gikk han til folkene sine, og kom tilbake med en gjøkalv. Han satte den frem for dem og sa: «Vil dere ikke spise?» Da ble han grepet av frykt for dem, men de sa: «Vær ikke redd!» Og de gav ham gledesbudskapet at han skulle få en oppvakt sønn. Da kom hans hustru frem. Hun ropte høyt, slo seg for ansiktet og sa: «En gammel ufruktbar kvinne?» De sa: «Så har din Herre sagt. Han er den vise som vet.» Ibrahim sa: «I hvilket ærend kommer dere, utsendinger?» De svarte: «Vi er sendt til et syndig folk for å sende over dem steiner av leire, merket av din Herre for de lettsindige. Og de troende som var der, har vi ført ut. Men vi fant bare ett hus der med Allahs undergivne. Og vi etterlot der et tegn for dem som frykter en smertefull straff.» 51: Fortellingen finnes også i 11:72 78 og 15: På det første av disse stedene beskrives Ibrahims hustrus reaksjon slik: Hans hustru stod også der, og hun lo. Så bebudet vi henne Ishaq, og deretter Yaqub. Da sa hun: «Stakkars meg! Skal jeg føde barn når jeg er en gammel kone? Og mannen min her er en gammel mann. Dette var i sannhet et merkelig budskap!» De svarte: «Undrer du deg over hva Allah har bestemt? Allahs nåde og Allahs velsignelse er over dere i dette hus. Han være priset og æret!» 11: / 196 /

80 Fortellingen tilsvarer 1 Mos 18. Som i Bibelen leder den frem mot to andre begivenheter, Ishaqs fødsel og fortellingen om Lut og ødeleggelsen av hans by. (Navnene Sodoma og Gomorra brukes ikke i Koranen.) Lut er en profet og reddes unna tilintetgjørelsen. Fortellingen om Lut er for øvrig viktig i Koranen, og finnes på flere steder (for referanser, se listen over profeter og sendebud nedenfor). I BRAHIM OG ISMAIL BYGGER KABAEN I MEKKA K ORANEN Koranen knytter Ibrahim og Ismail til Allahs hus, det vil si Kabaen, og dermed også til byen Mekka. Og vi har gjort Huset til et samlingssted for folket og et fredlyst sted. Ta Ibrahims ståsted 15 som bønnested! Og vi gjorde en pakt med Ibrahim og Ismail at de skulle gjøre mitt hus rent for dem som går rundt det, som tar sin tilflukt der, og som faller ned i bønn. Og Ibrahim sa: «Herre, la dette bli en fredlyst by, og la dens innbyggere få frukt til utkomme, så sant de tror på Allah og på dommens dag.» Allah sa: «Også til den vantro vil jeg gi mine gaver for en kort tid, men så skal jeg drive ham i ildens straff et sørgelig endested.» Og Ibrahim reiste Husets grunnvoller, sammen med Ismail, og han sa: «Vår Herre, ta imot dette fra oss. Du er den som hører og vet. Herre, gjør oss til dine undergivne, og våre etterkommere til et folk som er deg undergivent. Vis oss våre andaktsøvelser, og vær oss nådig. Du er den nåderike, den barmhjertige. Vår Herre, la det stå frem blant dem et sendebud av deres egne, som kan lese opp for dem dine ord og lære dem Skriften og visdommen og gjøre dem rene. Du er den mektige, den vise.» 2: Det var altså Ibrahim som sammen med Ismail reiste Kabaens grunnvoller. Han fikk åpenbart de ritualene som skulle utføres der, altså umra og hadsj, valfartsritualene. Umra består i å besøke Allahs hus (Kabaen), for å tilbe ham der. Man går sju ganger rundt Kabaen, og sju ganger mellom de to høydene Safa og Marwa. Hadsj er navnet på den foreskrevne valfartsplikten, og inneholder ritualene på Arafatsletta og i Mina utenfor Mekka. Umra-ritualene inngår i en fullstendig hadsj. De kan imidlertid også utføres for seg, og utenom den tiden som er fastlagt for selve hadsj, som er en årlig høytid. I teksten ligger også tanken at av dem som senere kom til å bo i Mekka, var ikke alle trofaste mot det Ibrahim hadde grunnlagt, og det trekkes en linje fra Ibrahim til Muhammad som den som fornyer kunnskapen om Allah, og som renser gudsdyrkelsen i Mekka. Ibrahim knyttes også til Mekka på følgende sted: Ibrahim sa: «Herre gjør denne by til et trygt sted, og hold meg og mine barn borte fra å dyrke avguder. ( ) Herre, jeg har bosatt en del av mitt avkom i en dal hvor intet gror, ved ditt hellige hus, Herre, så de skal forrette bønnen. La menneskenes hjerter ha velvilje mot dem, og la dem få frukt å spise, og må de være takknemlige.» 14:38 40 Her fremgår det at Ibrahim lot en del av sin slekt bo i Mekka. Men det fortelles ingen detaljer om hvem det var. Om dette finnes det supplerende stoff i tradisjonene. / 197 /

81 T RADISJONER Ibrahim, Hadsjar og Ismail reiser til Arabia Det finnes to versjoner av fortellingen om hvordan Ibrahim vandret fra Palestina til Arabia og bygde Kabaen. Al-Tabari sier: Etter at Ismail og Ishaq var født, befalte Allah Ibrahim å bygge ham et hus, hvor han skulle bli tilbedt og hans navn fremsagt. Ibrahim visste ikke nøyaktig hvor det var han skulle bygge det, for Allah hadde ikke gjort dette klart, og han var usikker. Noen lærde sier at Allah sendte Sakinaen 16 til ham for å vise ham hvor han skulle bygge Huset. Sakinaen gikk sammen med Ibrahim, og han ble fulgt av hustruen Hadsjar og sønnen Ismail, som var et spedbarn. ( ) Andre har sagt at den som gikk sammen med Ibrahim fra Syria for å lede ham til stedet for Huset, var Jibril, og at grunnen til at han tok Hadsjar og Ismail med seg til Mekka, var at Sarah var skinnsyk på Hadsjar fordi hun hadde født Ismail med Ibrahim. (al-tabari, I ) Den siste versjonen er nok den vanligste. Hadsjar og Ismail blir forlatt Det finnes en lang rekke versjoner av den følgende fortellingen, som handler om hvordan Ibrahim etterlot Hadsjar og Ismail i ørkenen, på det hellige stedet i Mekka hvor Kabaen skulle bli bygd. Motivet er kjent fra 1 Mos 21, hvor Hagar og hennes sønn blir forlatt i Paranørkenen. Den islamske versjonen av fortellingen gir forklaringen på hvordan Zamzam-brønnen i Mekka ble til, og hvordan skikken med å løpe sju ganger mellom høydene Safa og Marwa oppstod. Dette er som kjent ett av de ritualene som utføres under den islamske valfarten. Her følger fortellingen slik den gjengis i en hadith hos al-bukhari (boken «Profeter,» kap. 9, nr. 2): (Ibn Abbas forteller etter profeten Muhammad:) Ibrahim tok Ismails mor, og sønnen, som hun ennå ammet, med seg til et sted i nærheten av Kabaen, til under et tre der hvor Zamzam ligger det er nå det høyeste stedet i moskeen. På den tiden bodde det ingen i Mekka, og det fantes ikke noe vann. Han lot dem sitte ned der, og ved siden av dem plasserte han en lærtaske med noen dadler i og en liten vannbeholder av skinn. Så satte han kursen hjemover. Ismails mor fulgte etter ham og sa: «Ibrahim, hvor går du? Går du fra oss her i denne dalen hvor der verken er folk eller noe annet?» Mange ganger gjentok hun dette, men han så seg ikke tilbake. Så spurte hun: «Har Allah befalt deg å gjøre dette? Han sa: «Ja.» Da sa hun: «I så fall vil han ikke svikte oss.» Hun vendte tilbake, mens Ibrahim gikk videre. Og da han nådde passet, hvor de ikke kunne se ham, vendte han seg mot Kabaen, løftet begge hender, kalte på Allah og sa denne bønnen: «Herre jeg har bosatt en del av mitt avkom i en dal hvor intet gror, ved ditt hellige hus, Herre, så de skal forrette bønnen. La menneskenes hjerter ha velvilje mot dem, og la dem få frukt å spise, og må de være takknemlige.» (K 14:40) Ismails mor fortsatte å amme Ismail, og drikke av vannet. Men da alt vannet i vannbeholderen var oppbrukt, ble hun tørst, og barnet hennes ble tørst også. / 198 /

82 Hun så at Ismail led og skalv. Hun klarte ikke å se på ham, og gikk bort, og fant at Safa var det nærmeste fjellet der. Hun gikk opp på det og søkte med øynene om det var folk i dalen, men hun så ingen. Da gikk hun ned fra Safa, og da hun kom ned i dalen, drog hun opp kjortelen og løp over dalen, fylt av nød og engstelse, til hun kom over på den andre siden og nådde frem til Marwa-fjellet. Hun stilte seg der og speidet, i håp om å få øye på noen. Men hun så ingen. Sju ganger sprang hun på denne måten. Profeten sa: «Det er derfor man utfører sai.» 17 Da hun nådde Marwa, hørte hun en stemme. «Hysj,» sa hun til seg selv, og lyttet. Hun hørte stemmen på nytt, og sa: «Jeg har hørt stemmen din, kan du gi meg hjelp?» Og med ett så hun en engel på det stedet hvor Zamzam er; han grov i jorden med hælen sin eller med vingen, sies det også og snart flommet det frem vann på stedet. Hun laget en grop, og gikk i gang med å fylle beholderen sin med vann. Og så snart hun hadde øst opp litt vann, flommet det frem nytt. Profeten bemerket: «Må Allah være Ismails mor nådig! Hadde hun latt den være som den var, ville Zamzam ha vært en rennende bekk.» Så fortsatte han: Hun drakk, og diet barnet. Engelen sa til henne: «Vær ikke redd for at du skal bli sviktet. For dette er Allahs hus, som skal bygges av denne gutten og hans far. Allah svikter aldri dem som tilhører ham.» Huset var den gangen en forhøyning fra bakken, som en haug, og når det kom regnskyll, så fløt vannet på begge sider av det. Hun levde på denne måten, til en dag noen folk fra Dsjurhum-stammen kom gjennom Kadá og passerte forbi henne og barnet. De slo leir i den nedre delen av Mekka, og fikk øye på en fugl som sirklet rundt. De sa: «Denne fuglen må fly rundt vann, men vi vet at det ikke finnes noe vann her i denne dalen.» De sendte en for å undersøke. Han fant kilden, og vendte tilbake for å fortelle dem om vannet. Så gikk de dit alle sammen. Ismails mor satt ved siden av vannet. De spurte: «Får vi lov til å slå oss ned?» Hun svarte: «Ja, men dere har ikke noen rett på vannet.» Det godtok de. Ismails mor var glad for dette, for hun likte å ha selskap. De slo seg ned der, og senere sendte de bud på familiene sine, og de kom og slo seg ned sammen med dem slik at noen familier kom til å bo der fast. Gutten vokste opp og lærte arabisk av dem, og etter hvert som han ble større, ble de glad i ham og beundret ham. Da han ble gammel nok, lot de ham gifte seg med en av deres kvinner. Byggingen av Kabaen I et senere avsnitt av den samme hadithen fortelles det også om hvordan Ibrahim og Ismail bygde Kabaen. Dette skjedde etter at Ismail var blitt voksen. Hadsjar er nå død. Ibrahim var borte så lenge som Allah ville, før han besøkte dem igjen. Han så Ismail sitte under et tre i nærheten av Zamzam og spisse sine piler. Da han så Ibrahim, reiste han seg for å ta imot ham, og de hilste hverandre som far og sønn. «Ismail, Allah har gitt meg en befaling,» sa Ibrahim. «Gjør som din Herre har befalt deg,» sa Ismail. «Vil du hjelpe meg?» spurte Ibrahim. Kabaen, Allahs hus, i Mekka. Pilegrimene går rundt Huset sju ganger. / 199 /

83 Side 201: Under valfarten skal pilegrimene gå sju ganger mellom Safa og Marwa til minne om Hadjar. Denne seremonien kalles sai. «Jeg vil hjelpe deg,» sa Ismail. «Allah har befalt meg å bygge et hus her,» sa Ibrahim, og pekte på en høyde i terrenget. Så reiste de Husets grunnvoller. Ismail fraktet steinene, og Ibrahim bygde. Da veggene ble høye, kom Ismail med denne steinen her (sa Profeten), 18 så Ibrahim kunne stå på den mens han bygde, mens Ismail langet til ham steinene. Og begge sa: «Vår Herre, ta imot dette fra oss. Du er den som hører og vet.» [K 2:122] Slik fortsatte de å bygge, mens de stadig gikk rundt Kabaen og sa: «Vår Herre, ta imot dette fra oss. Du er den som hører og vet.» Kabaen er i dag midtpunktet i den store Haram-moskeen i Mekka. Den lange armen på siden går mellom de to høydene Safa og Marwa hvor Hadjar lette etter vann til Ismail. / 200 /

84 / 201 /

85 I BRAHIM SETTES PÅ PRØVE K ORANEN Fortellingen i 1 Mos 22 har sin motsvarighet i følgende vers i Koranen: Og vi bebudet ham en forstandig sønn. Da han var stor nok til å gå ham til hånde, sa Ibrahim: «Min sønn, jeg har sett i en drøm at jeg må ofre deg. Tenk etter, hva tror du?» Han svarte: «Min far, gjør det som er deg pålagt. Du vil finne meg standhaftig, om Allah vil.» Og da de hadde bøyd seg (for påbudet), og han hadde lagt sønnen med ansiktet ned, ropte vi til ham: «Ibrahim, du har oppfylt drømmen! Slik lønner vi dem som handler vel.» Sannelig, dette var en klar prøve. Og vi løste ham ut med et stort offer. Og vi velsignet ham for ettertiden: Fred over Ibrahim! Slik lønner vi dem som handler vel. Han var en av våre troende tjenere. Og vi bebudet ham Ishaq, en profet, en av de rettferdige. 37: Jf. 2:118. T RADISJONER Som man ser, sier ikke Koranen uttrykkelig hvilken av hans to sønner Ibrahim ble befalt å ofre. De tidlige muslimske lærde delte seg i synet på hvorvidt det var Ishaq eller Ismail. Al- Tabari bemerker: De tidligste lærde fra vår Profets folk er uenige om hvilken det var av Ibrahims to sønner han ble befalt å ofre. Noen sier det var Ishaq, mens andre sier det var Ismail. Begge syn støttes av uttalelser som tilskrives Allahs Sendebud. Om det er så at begge grupper av uttalelser er like troverdige, og de kommer fra Profeten, så er det bare Koranen som kan tjene som klart bevis på at det er fortellingen som nevner Ishaq som er den mest sannferdige av dem. (I 290) Under valfarten skal pilegrimene kaste småstein på tre steinstøtter ved Mekka. Dette er til minne om Ibrahim, som motstod Shaitans fristelser til ikke å utføre valfartsritualene. I dag er det bygd plattformer i flere etasjer rundt støttene for å gi plass til flere pilegrimer. / 202 /

86 Al-Tabari selv argumenterer for at det må dreie seg om Ishaq, ettersom det alltid er Ishaq som betegnes som den bebudede sønn i Koranen (I ). Også al-kisai gir Ishaq offerrollen i prøvelseshistorien, mens al-thalabi gjengir begge versjoner som likeverdige. På den annen side var allerede Ibn Ishaq ca. 750 sikker på at det var Ismail (sitert av al-tabari, ). Et argument for denne tolkningen er at 37:112 synes å nevne bebudelsen av Ishaq som en begivenhet som fant sted etter Ibrahims prøvelse. Det er ingen hadither av dem som regnes som «sikre» i de autoritative samlingene, som uttrykker noen mening om saken. Etter hvert ble det imidlertid en nærmest enerådende oppfatning blant muslimer at det var Ismail som skulle ofres. Prøvelsen av Ibrahim skal etter denne oppfatningen ha skjedd i området ved Mekka, og fortellingen om Ibrahims offer tjener som forbilde for det offeret som utføres under id al-adha, ved avslutningen av valfarten. Problemstillingen er viklet inn i en viss polemikk mot jødedommen, ettersom Ismail jo regnes som arabernes stamfar, slik Ishaq er jødenes. Den kan derfor være sensitiv. Den klokeste holdningen til spørsmålet i et dialogperspektiv kan være å legge vekt på at det ikke synes å spille noen vesentlig rolle i Koranen hvem av sønnene det var; hovedsaken der er at Ibrahim og hans sønn viste seg ubetinget lydige mot Allah. Både Ishaq og Ismail regnes for øvrig i Koranen som Allahs profeter. P ROFETEN YAQUB K ORANEN Koranen har ingen særlige fortellinger om Yaqub. Men han nevnes en rekke ganger som en av Ibrahims trofaste etterkommere (2: , 3:78, 4:161, 6:84, 11:74, 12:6.38, 19:50, 21:72, 29:26, 38:45). Noen steder får en inntrykk av at Ishaq og Yaqub begge er Ibrahims sønner (særlig 11:74, 19:50). Yaqub er en profet dette er helt klart sagt i 19:50. Småskoletrinnet T RADISJONER De bibelske fortellingene om Jakob og Esau, Jakobs drøm, og Jakob, Lea og Rakel er kjent i senere muslimsk tradisjon. På arabisk heter Esau Ays, Lea er Liah og Rakel Rahil. Se for eksempel al-tabaris historieverk, I Disse fortellingene avvises ikke, men de har ingen stor plass i islam. Tanken om at Yaqub «lurte til seg» førstefødselsretten, avvises som regel av muslimer: En profet bedrar ikke. P ROFETEN YUSUF K ORANEN Fortellingen om Yusuf opptar hele sure 12, som også kalles Yusuf-suren. Ellers i Koranen nevnes han i 6:84 og 40:36. En sammenligning med 1 Mos viser at hovedlinjene i fortellingene er ganske like, selv om det er noen forskjeller i detaljer. Yusuf-suren inneholder ifølge Koranen selv «den vakreste fortelling» (12:3). Den er svært kjær for muslimer, og blir ofte gjenfortalt eller resitert. Den vakre Yusuf er samtidig et bilde på rettferdighet, ydmykhet og tilgivelse. I skolesammenheng kan Yusuf-suren være et godt stoff å arbeide med for muslimske barn. Det bør være mulig å skaffe innspillinger av fremførelser. / 203 /

87 Yusuf og brødrene hans Yusuf sa til sin far: «Far, jeg så elleve stjerner, solen og månen, og jeg så dem kaste seg ned for meg.» Han svarte: «Min sønn, fortell ikke din drøm til dine brødre, ellers smir de renker mot deg. Sannelig, Shaitan er menneskets erklærte fiende. Slik skal din Herre utvelge deg, og lære deg å tolke det som skjer, og sin nåde mot deg og mot Yaqubs slekt skal han gjøre fullkommen, som han før gjorde det mot dine fedre Ibrahim og Ishaq. Din Herre er visselig den som vet og er vis.» I fortellingen om Yusuf og hans brødre er det tegn for dem som stiller spørsmål. Brødrene sa: «Sannelig er Yusuf og hans bror [Benjamin] kjærere for vår far enn vi er, enda vi er mange. Vår far må være forvirret. Drep Yusuf eller jag ham ut av landet! Da vil deres far øyne vendes mot dere, og deretter kan dere leve som rettskafne folk.» En av dem sa: «Ikke drep Yusuf, men om dere har til hensikt å gjøre dette, så kast ham i brønnens dyp, slik at en karavane kan komme til å plukke ham opp.» Deretter sa de: «Far, hva er det med deg, at du ikke stoler på oss når det gjelder Yusuf. Vi vil ham bare godt. Send ham med oss i morgen, så han kan more seg og leke. Vi skal passe på ham!» Han svarte: «Jeg er redd for å la ham dra av gårde sammen med dere. En ulv kan komme og ete ham mens dere ikke passer på.» De sa: «Om en ulv skulle ta og ete ham når vi er så mange, da er vi sannelig ingenting verdt!» Så tok de ham med seg, og ble enige om å kaste ham i brønnens dyp. Da gav vi ham disse ord: «Du skal minne dem om hva de her gjør, en dag de intet aner.» Om kvelden kom de til sin far og gråt: «Far, vi gikk og løp om kapp med hverandre, og forlot Yusuf ved tingene våre. Så kom ulven og åt ham. Men du tror oss vel ikke, selv om vi snakker sant.» Og de kom med skjorten hans med falsk blod på. Han sa: «Nei, selv har dere funnet på dette. Nå må jeg vise tålmodighet. Allah er den jeg må be om hjelp mot det dere forteller.» 12:4 18 Yusuf kommer til Egypt Så kom en karavane, og de sendte en vannhenter. Han kastet ned bøtten, og ropte: «For et lykketreff! Det er en ung gutt her!» Og de tok vare på ham for å selge ham. Men Allah visste hva de gjorde. De solgte ham for en lav pris, noen få sølvpenger. For de tenkte ikke at han var stort verd. Mannen som kjøpte ham, var fra Egypt. Han sa til sin hustru: «Ta vel imot ham. Han kan være til nytte for oss, eller kanskje kan vi ta ham til oss som vår sønn.» Slik gav vi Yusuf opphold i landet, for at vi kunne lære ham å tyde det som skjer. Allah styrer og vet hva han gjør. Men folk flest forstår ingenting. Da han ble voksen, gav vi ham visdom og kunnskap. Slik lønner vi dem som gjør godt. 12:19 22 / 204 /

88 Egypterens hustru vil forføre Yusuf Hun som han bodde i huset hos, forsøkte å forføre ham. Hun stengte dørene, og sa: «Kom hit!» Han sa: «Må Allah beskytte meg! Min husbond har behandlet meg vel. Den som handler galt, vil det ikke gå godt for.» Hun tenkte på ham, og han tenkte på henne. Hadde han bare ikke sett sin Herres tegn! For dette skjedde for at Vi skulle holde ham borte fra synd og skammelighet. Han var en av våre sanne, utvalgte tjenere. De løp om kapp mot døren, og hun rev i stykker skjorten hans bakfra. I døren møtte de husbonden, og hun sa: «Hvilken lønn fortjener vel den som har onde hensikter overfor din hustru, annet enn fengsel eller en smertefull straff?» Yusuf sa: «Det var hun som ville forføre meg.» Og en av dem som hørte til i huset, vitnet: «Dersom skjorten hans er revet i stykker forfra, så taler hun sant, og han lyver. Men er den revet i stykker bakfra, så lyver hun, og han taler sant.» Da husbonden så at skjorten var revet i stykker bakfra, sa han: «Dette er sannelig et renkespill av dere kvinner. Forferdelige renker er det dere får i stand!» 12:23 29 Yusuf kastes i fengsel Noen kvinner i byen sa: «Stormannens hustru ville forføre sin unge tjener. Hun er fylt av heftig kjærlighet til ham. Hun er virkelig på ville veier.» Da hun fikk høre om deres sladder, sendte hun og innbød dem til gjestebud. Hun gav hver av dem en kniv. Så ropte hun: «Kom ut til dem!» Da de fikk se Yusuf, gispet de, og skar seg i fingrene. «Gud bevare oss,» sa de, «dette er ikke et menneske, men en herlig engel!» Hun sa: «Her ser dere ham som dere klandret meg for. Jeg ville forføre ham, men han stod imot. Men gjør han ikke det jeg befaler ham, så skal han sannelig i fengsel og bli ynkverdig.» Men Yusuf sa: «Herre, fengsel er meg kjærere enn det de lokker meg til å gjøre. Men om du ikke vender deres renker bort fra meg, så kan jeg få lyst til å innlate meg med dem, og ende som en dåre. Og Herren hørte hans bønn, og vendte deres renker bort fra ham. Han er den som hører og vet. Og selv om de så tegnene, bestemte de seg for å la ham gå i fengsel for en tid. 12:30 36 Yusuf tyder drømmer i fengselet Samtidig med ham ble to unge menn kastet i fengsel. En av dem sa: «Jeg drømte at jeg presset vindruer.» Den andre sa: «Jeg drømte at jeg bar brød på hodet som fuglene spiste av. Fortell oss hva det betyr. Vi ser at du er god.» Han svarte: «Før dere får et måltid mat å spise, skal jeg ha fortalt dere hva det betyr, før det skjer. Dette er av det som min Herre har lært meg. Sannelig, jeg har overgitt religionen til slike mennesker som ikke tror på Allah, og som fornekter det kommende liv. Jeg følger mine fedres tro, Ibrahim, Ishaq og Yaqub, og aldri har vi satt noen ved siden av Allah. Dette er en Allahs nåde mot oss og mot alle mennesker, men de fleste viser ikke takknemlighet. / 205 /

89 Mine medfanger, hva er best, flere ulike herrer, eller den ene Allah som har makt over alle ting? Det dere tilber i stedet for ham, er bare navn, som dere og deres fedre har funnet på, uten noen tillatelse nedsendt av Allah. Allah alene er den som avgjør. Han har befalt at dere ikke skal tilbe noen annen enn ham. Dette er den sanne religionen. Men de fleste menneskene vet det ikke. Mine medfanger, hva den ene av dere angår, så skal han få skjenke vin for sin herre. Men den andre av dere skal bli korsfestet, og fuglene skal ete av hans hode. Slik er den saken avgjort som dere spurte om.» Og til den av dem som han trodde skulle bli frigitt, sa han: «Nevn meg for din herre.» Men Shaitan gjorde at han glemte å minne sin herre om Yusuf, og han ble værende i fengsel i mange år. 12:37 42 Yusuf tyder kongens drømmer Kongen sa: «Sannelig, jeg så sju fete kyr, og de ble slukt av sju magre, og sju grønne aks og sju andre som var tørre. Mine stormenn, forklar hva jeg har sett, om dere kan tyde drømmer!» De svarte: «Det er bare forvirrede drømmer. Vi forstår oss ikke på drømmetydning.» Den av de to som hadde blitt frigitt, husket nå endelig, og sa: «Jeg skal fortelle dere hva det betyr. Send meg av gårde!» «Yusuf, du som er en sannferdig mann. Forklar for oss de sju fete kyr som de sju magre slukte, og de sju grønne aks og de sju andre som var tørre. Så kan jeg vende tilbake til dem det gjelder, og de vil forstå.» Yusuf svarte: «Dere skal så i sju år som vanlig. Det dere høster, skal dere la bli i aksene, unntatt litt som dere spiser. Så vil det komme sju harde år som vil sluke alt dere har lagt til side, unntatt litt som dere har i forvaring. Men siden kommer det et år da menneskene får regn, og da skal de presse vin.» 12:43 49 Yusuf får oppreisning Kongen sa: «Før ham til meg!» Da budbæreren kom til ham, sa Yusuf: «Gå tilbake til din herre og spør ham hvordan det hadde seg med kvinnene som skar seg i fingrene. Min Herre kjenner deres renker.» Og kongen spurte: «Hvordan var det med dere den gangen dere ville forføre Yusuf?» De svarte: «Gud bevare oss! Vi vet ikke noe ondt om ham.» Stormannens hustru sa: «Nå er sannheten kommet for dagen. Jeg ville forføre ham. Han snakker sant.» (Yusuf sa:) «Dette (ville jeg at kongen skulle spørre om) for at min husbond skulle vite at jeg ikke hadde bedratt ham i hemmelighet, og at Allah ikke lar de svikefulles renker føre frem. Men jeg frikjenner ikke meg selv. Menneskesjelen bøyer seg visselig mot det onde om ikke Herren forbarmer seg. Min Herre er sannelig tilgivende og barmhjertig!» Kongen sa: «Før ham til meg, og jeg skal knytte ham til meg personlig.» Da han fikk tale med ham, sa han: «Fra i dag skal du være en mektig og betrodd mann hos oss.» Yusuf svarte: «Sett meg over forrådskamrene i landet! Jeg skal bli en påpasselig forvalter.» / 206 /

90 Slik gav vi Yusuf varig opphold i landet, så han kunne slå seg ned hvor han ville. Vi skjenker vår nåde til den vi vil, og vi lar ikke lønnen gå tapt for dem som gjør vel. 12:50 57 Yusufs brødre kommer Så kom Yusufs brødre, og trådte inn til ham. Han kjente dem igjen, men de kjente ikke ham. Da han hadde forsynt dem med det de behøvde, sa han: «Bring meg deres bror fra deres far! Ser dere ikke at jeg gir fullt mål, og er den beste vert? Men om dere ikke bringer ham hit, så måles det ikke ut noe mer (korn) til dere hos meg, og heller ikke får dere komme inn til meg.» De svarte: «Vi skal forsøke å overtale hans far, det lover vi.» Yusuf sa til sine tjenere: «Legg betalingen deres tilbake i oppakningen, slik at de kjenner den igjen når de kommer hjem! Da kommer de kanskje tilbake.» Da de kom hjem til sin far, sa de: «De nekter å måle opp mer til oss. Men send vår bror med oss, så skal vi få vårt mål korn. Vi lover å se godt etter ham.» Han svarte: «Kan jeg stole på dere mer når det gjelder ham, enn jeg gjorde med hans bror forrige gang? Men Allah er den beste vokter, og den mest nåderike av alle.» Da de åpnet oppakningen sin, fant de betalingen de hadde fått tilbake. De sa: «Far, hva mer kan vi ønske oss? Se, betalingen har vi fått tilbake! Nå kan vi skaffe mer forsyninger til vår familie. Vi skal passe på vår bror, og få enda en kamellast! Det er et kornmål det er lett å få!» Faren svarte: «Jeg sender ham ikke med dere før dere lover ved Allah å bringe ham tilbake til meg, så sant dere ikke kommer i nød.» Da de hadde avgitt løftet, sa han: «Allah er vitne til det vi har sagt.» Så sa han: «Mine sønner, gå ikke inn gjennom én port, men bruk forskjellige porter. Men jeg kan ikke hjelpe dere mot Allah. Han er den som bestemmer, og jeg setter min lit til ham. Må alle sette sin lit til ham alene!» De gikk inn slik deres far hadde rådet dem til. Men det var ikke til noen hjelp mot Allah, det var bare et inderlig ønske som Yaqub uttrykte. Han visste det godt, for vi hadde lært ham. Men de fleste er uvitende. 12:58 68 Brødrene kommer tilbake til Yusuf Da de trådte inn til Yusuf, tok han sin bror til seg og sa: «Jeg er din bror! Fortvil ikke over det de gjorde.» Da han hadde forsynt dem med det de behøvde, la han drikkebegeret i sin brors oppakning. Så ropte en utroper: «Dere i karavanen, dere er tyver!» Brødrene vendte seg mot dem, og sa: «Hva er det dere savner?» De svarte: «Vi savner kongens beger. Den som bringer det til rette, skal få en kamellast. Det lover jeg!» Brødrene sa: «Ved Allah, dere vet at vi ikke er kommet for å lage ufred i landet. Vi er ikke tyver!» De spurte: «Men hva skal straffen bli om dere lyver?» Brødrene svarte: «Straffen skal bli at den som har begeret i sin oppakning, selv skal bli bot for forbrytelsen. Slik straffer vi forbrytere.» / 207 /

91 Yusuf begynte med å søke i de andre brødrenes sekker, før brorens. Til slutt trakk han begeret frem fra brorens sekk. Slik hadde vi planlagt det for Yusuf. Han kunne ikke ta sin bror etter kongens lov med mindre Allah hadde villet det, for det er vi som opphøyer og gir rang til den vi ønsker, og over alle som har visdom, står den allvitende. Da sa brødrene: «Om han stjeler, så har han en bror som stjal før ham.» Yusuf gjemte disse ordene i sitt hjerte, uten å la dem merke noe. Han sa til seg selv: «For dere ser det dårlig ut; Allah vet sannheten om det dere påstår.» Så sa de: «Mektige herre, han har en far som er gammel og grå. Ta en av oss i stedet. Vi ser at du er en vennlig mann.» Han sa: «Allah forby at vi skulle ta noen annen enn den vi fant vår eiendom hos. Da skulle vi sannelig gjøre urett!» Da gav de opp å komme noen vei med ham, og trakk seg tilbake for å rådslå. Den eldste av dem sa: «Husker dere ikke at vår far fikk dere til å gi et løfte ved Allah? Og før det sviktet dere når det gjaldt Yusuf. Jeg skal ikke forlate dette land før min far gir meg lov til det eller Allah avgjør saken for meg, for hans avgjørelse er den beste. Vend tilbake til deres far og si: Far, din sønn har stjålet. Vi vitner bare om det vi vet, og vi kunne ikke vite om det vi ikke så. Bare spør i byen der vi bodde, og karavanen som vi kom med. Vi forteller sannheten.» Yaqub svarte: «Nei, selv har dere funnet på dette. Nå må jeg vise tålmodighet. Kanskje Allah vil føre dem alle tilbake til meg. Han er den vise som vet alt.» Så vendte han seg bort fra dem og sa: «Å, hvor jeg sørger over Yusuf!» Og hans øyne ble blinde av sorgen som kom over ham. De svarte: «Ved Allah, du slutter aldri å tenke på Yusuf før du tæres bort eller dør!» Og han sa: «Jeg klager bare min sorg og fortvilelse for Allah. Og jeg vet fra Allah hva dere ikke vet. Mine sønner, gå og spør dere for om Yusuf og hans bror, og fortvil ikke om Allahs barmhjertighet. Sannelig, bare den vantro fortviler om Allahs barmhjertighet.» 12:69 87 Yusuf forteller hvem han er Da de trådte inn til Yusuf, sa de: «Mektige herre, nød er kommet over oss og vår slekt. Lite har vi å betale med, men gi oss likevel et fullt mål, og vis velgjørenhet. Allah belønner dem som viser velgjørenhet.» Han svarte: «Vet dere hva dere gjorde med Yusuf og hans bror da dere ikke visste bedre?» Da sa de: «Er du virkelig Yusuf?» Han svarte: «Jeg er Yusuf, og dette er min bror. Allah har vært nådig mot oss. Den som frykter Allah og er tålmodig Allah lar for visst ikke lønnen gå tapt for dem som gjør vel.» De sa: «Ved Allah, Allah har sannelig opphøyet deg over oss, og vi har vært syndere!» Han sa: «I dag skal dere ikke klandres. Må Allah tilgi dere, for ingen er mer barmhjertig enn han! Gå nå, og ta med denne skjorten min. Kast den over min fars ansikt, og han skal se klart. Kom så til meg med hele deres slekt.» 12:88 93 / 208 /

92 Yaqub kommer til Egypt Da karavanen drog av sted, hadde faren sagt: «Jeg kan sannelig kjenne Yusufs lukt, om dere enn tror at jeg er sløvet av alder.» Og de hadde sagt: «Ved Allah, du er stadig fanget i den samme forvirring!» Men da gledesbudbæreren kom, kastet han skjorten over Yaqubs ansikt, og han så klart. Og han sa: «Sa jeg ikke til dere at jeg vet fra Allah hva dere ikke vet?» De svarte: «Far, be om tilgivelse for våre synder, vi har i sannhet syndet.» Og han sa: «Jeg skal be min Herre om tilgivelse for dere. Han er tilgivende og barmhjertig.» Da de trådte inn til Yusuf, tok han sine foreldre til seg, og sa: «Kom trygt inn i Egypt, om Allah vil!» Og han tok foreldrene sine opp til seg på tronen, men de kastet seg ned for ham i ærefrykt. Han sa: «Far, dette er betydningen av mitt drømmesyn for lenge siden. Herren har gjort det til sannhet. Han var god mot meg da han fridde meg fra fengselet, og da han førte dere hit fra ørkenen, etter at Shaitan hadde sådd fiendskap mellom meg og mine brødre. Herren er sannelig omtenksom i det han vil! Han er den vise som vet. Herre, du har gitt meg del i makten, og du har lært meg å tyde det som skjer. Himlenes og jordens Skaper, du er min beskytter i denne verden og den kommende. Ta meg bort herfra som en som er deg hengiven, og la meg være blant de rettferdige.» 12: * Dette hører til beretningene om det skjulte som vi åpenbarer for deg. For du var ikke der med dem da de la opp råd sammen og tenkte ut sine lister. Men de fleste mennesker tror ikke, hvor sterkt du enn ønsker det. Ikke søker du at de skal lønne deg; en påminnelse for all verden er det du kommer med. Hvor mange tegn i himmel og jord går de ikke forbi og vender seg fra! Og de fleste tror ikke på Allah uten samtidig å dyrke andre guder. Kjenner de seg sikre for at en straff skal komme fra Allah og tildekke alt? Eller for at Timen plutselig kommer, mens de intet aner? Si: «Dette er min vei. Jeg kaller til Allah med klare ord jeg og de som følger meg. Lovet være Allah. Ikke er jeg en av hedningene!» Og før deg sendte vi fra byene bare menn som vi gav åpenbaringer. Drog de ikke rundt på jorden og så hvordan det gikk med dem som levde før dem? Sannelig, det kommende livets hjem er bedre for de gudfryktige. Forstår dere da ikke? Når så sendebudene ble grepet av mismot, og tenkte at de likevel hadde talt usant, da kom vår hjelp til dem. Og dem vi bestemte, ble reddet, men fra dem som syndet, ble vår straffemakt ikke vendt bort. Fortellingen om sendebudene gir sannelig lærdom for dem som har forstand. En oppdiktet historie er den ikke, men den stadfester hva som før har vært, og forklarer det, til veiledning og nådebevis for dem som tror. 12: / 209 /

93 P ROFETEN MUSA Profeten Musa, den bibelske Moses, er svært ofte nevnt i Koranen, og er en viktig forløper for Muhammad. Koranen gir ingen sammenhengende fortelling, men fremhever noen viktige begivenheter i Musas liv. M USAS BARNDOM OG UNGDOM K ORANEN Stoffet finnes i 28:1 28, en kortere versjon også i 20: Fortellingen begynner med faraos tyranni. Han undertrykker en gruppe av folket (28:3, jf. 2 Mos 1) andre steder fremgår det at det var Israils barn. 19 Koranen forteller om utsettelsen av Musa på elven, og om hvordan han blir plukket opp av faraos husstand. Hans egen mor blir tatt som hans amme (28:6 12, jf. 2 Mos 2:1 10). Det legges vekt på at dette er noe Allah har planlagt og forordnet, gjennom en åpenbaring til Musas mor. Fortellingen om hvordan Moses dreper en mann og flykter til Midian (2 Mos 2:11 15), har også sitt motstykke i Koranen (28:13 21). Det samme gjelder fortellingen om Moses møte med Jetros døtre ved brønnen, og hans ekteskap (2 Mos 2:16 22, jf. K 28:22 28). Koranens versjon har imidlertid også likhetspunkter med fortellingene om Isak og Rebekka i 1 Mos 24, og om Jakob og Rakel i 1 Mos 29. Kallelsen Profeten Musas møte med Herren fortelles det om flere steder, blant annet i 20:8 36, 27:7 14, 28:29 35; jf. 2 Mos 3 4. Musa får øye på en ild i en fjelldal som kalles Tuwa, og begir seg dit. Allah taler til ham fra ilden (27:8), eller fra et tre (28:30). Han presenterer seg, og kaller ham til å stå frem for farao og hans folk: Musa! Jeg er Herren! Ta av deg skoene! Du er i den hellige dal Tuwa. Jeg har utvalgt deg. Lytt til det som skal åpenbares! 20:12 13; jf. 27:8 9, 28:31. Som i 2 Mos 4 gjør Allah tegn: Musas stav blir en slange, og hånden hans blir hvit. Musas mer veltalende bror Harun blir gitt ham som medhjelper. (Harun det vil si Aron er også en profet og nevnes ofte i Koranen.) M USA OG FARAO K ORANEN Konfrontasjonen mellom Musa og farao beskrives på mange steder i Koranen. Dette er en av de fyldigste versjonene av fortellingen (jf. 2 Mos 5 14): Musa sa: «Farao, jeg er et sendebud fra all verdens Herre! Jeg kan ikke tale annet enn sannhet om Allah. Jeg er kommet til dere med et klart budskap. Så la Israils barn dra av sted med meg!» Farao svarte: «Har du kommet med et tegn, så vis det, om du snakker sant!» Da kastet Musa staven sin, og plutselig var den en tydelig slange. Så strakte han ut hånden, og plutselig så alle at den var hvit. Da sa stormennene av faraos / 210 /

94 folk: «Dette er sannelig en dyktig trollmann. Han vil drive dere ut av landet deres. Hva mener dere?» De sa: «La ham og broren hans vente, og send bud rundt i byene om at de skal sende deg alle de dyktige trollmenn som er der.» Så kom trollmennene til farao. De sa: «Vi får vel en belønning om vi vinner?» Han svarte: «Ja, og dere skal bli regnet blant mine nærmeste.» De sa: «Musa, skal du eller vi kaste?» Han svarte: «Kast dere!» Og da de kastet, forgjorde de blikket til dem som var der, og skapte frykt blant dem, og de fremførte veldige trollkunster. Så åpenbarte vi til Musa: «Kast staven din!» Og se, den slukte alle deres svindelstykker. Slik kom sannheten til sin rett, og alt det de gjorde, ble til intet. Der ble de beseiret, og de trakk seg ydmyket tilbake. Trollmennene kastet seg ned og tilbad, og de sa: «Vi tror på all verdens herre, Musas og Haruns herre!» Da sa farao: «Tror dere på Musa før dere har fått tillatelse av meg? Sannelig, dette er en list dere har tenkt ut i byen for å drive ut dem som bor der. Men dere skal få vite noe annet! Jeg skal hugge av dere en hånd og en fot i kryss, og så skal jeg korsfeste dere alle sammen!» De sa: «Sannelig, vi skal vende tilbake til vår Herre. Du vil hevne deg på oss, bare fordi vi trodde på tegnene fra vår Herre da de kom til oss. Herre, utgyt tålmodighet over oss, og ta oss herifra som mennesker som har overgitt seg til Allah!» 20 Stormennene av faraos folk sa: «Vil du tillate at Musa og hans folk sprer ufred i landet, og at de forlater deg og dine guder?» Han svarte: «Vi skal drepe deres sønner, og la kvinnene leve. Sannelig, det er vi som har makten over dem!» Musa sa til sitt folk: «Be Allah om hjelp, og vær standhaftige! For jorden tilhører Allah, og han gir den i arv til dem av hans tjenere han ønsker. Og for de gudfryktige vil det ende godt.» De sa: «Vi har lidd vondt både før du kom til oss, og etterpå.» Han sa: «Kanskje vil Herren tilintetgjøre deres fiende og la dere arve landet, så han får se hvordan dere vil handle.» Og så straffet han faraos folk med nødsår og dårlige avlinger, så de skulle tenke seg om. Hver gang det hendte dem noe godt, sa de: «Dette er vår fortjeneste.» Men når ulykke rammet dem, la de skylden på Musa og dem som var sammen med ham. Men lå ikke deres skjebne hos Allah? Det visste de ikke, de fleste av dem. De sa: «Hva du enn kommer med av jærtegn for å trollbinde oss, så tror vi ikke på deg!» Så sendte vi over dem oversvømmelsen, gresshoppene, lusene, froskene, og blod klare tegn. 21 Men de var hovmodige, et folk av syndere. Og da straffen kom over dem, sa de: «Kall på din Herre for oss, Musa, i kraft av den pakt han har gjort med deg! Om du vender bort straffen fra oss, så skal vi tro på deg, og la Israils barn fare bort med deg!» Men da vi holdt tilbake straffen inntil en avtalt frist, så brøt de sine løfter. Og da tok vi hevn over dem, og druknet dem i havet, fordi de fornektet våre tegn og gav ingen akt på dem. / 211 /

95 Og så lot vi et folk som var ringeaktet, arve det land vi har velsignet, 22 fra øst til vest. Og din Herres herlige ord ble oppfylt for Israils barn, fordi de var standhaftige. Men vi ødela alt det farao og hans folk hadde laget og bygd. Vi ledet Israils barn gjennom havet ( ). 7: Jf. 2:46 47, 10:76 92, 20:49 81, 23:47 50, 26:15 68, 28:36 40, 40: , 43:45 56, 44:17 30, 51:38 40, 79: M USA MØTER HERREN PÅ FJELLET K ORANEN Jf. 2 Mos Koranen angir ikke fjellets navn. Vi tildelte Musa tretti døgn, og la til ti døgn, så ble den tid hans Herre bestemte, førti døgn. 23 Musa sa til sin bror Harun: «Vær i mitt sted for folket. Gjør rett, og vær ikke som de som skaper ufred.» Da Musa kom til den fastsatte tid, og Herren talte til ham, sa han: «Min Herre, vis deg, så jeg kan se deg.» Herren svarte: «Du kan aldri se meg, men se på det fjellet. Om det blir stående hvor det er, da skal du få se meg.» Men da Herren viste seg for fjellet, ble det forvandlet til støv, og Musa falt bevisstløs om. Da han kom til seg selv igjen, sa han: «Priset være du. Jeg vender meg angrende om til deg, som den første av de troende.» Allah sa: «Musa, Jeg utvelger deg fremfor alle mennesker til å bringe mitt budskap og mitt ord. Ta imot det jeg gir deg, og lær å være takknemlig!» Og vi skrev alt på tavlene for ham, formaninger og forklaringer av alle ting: «Hold fast på dem besluttsomt, og pålegg ditt folk å velge det beste!» 24 ( ) 7: G ULLKALVEN K ORANEN Mens Musa er på fjellet, lager folket en gullkalv. Musa blir sint og kaster tavlene, men plukker dem opp igjen når folket angrer: 7: , 20: Jf. også 2: , 4:152, hvor episoden nevnes som ett av flere eksempler på Israil-folkets utakknemlighet. Fortellingen er naturligvis parallell til 2 Mos 32. Profeten Harun er imidlertid ikke delaktig i frafallet, som Aron er det i Bibelen. I 20:87 ff nevnes «al-samiri» som den som fører folket på avveier. Uttrykket oversettes gjerne med «samaritanen,» men kan også forstås som egennavn. I SRAILS BARN SER INN I DET HELLIGE LAND K ORANEN De nøler med å gå inn i landet, og må vandre rundt i førti år: 5: Jf. 4 Mos A NDRE FORTELLINGER OM MUSA K ORANEN I 2:63 68 finnes det en fortelling om at Allah befaler Musa og Israils barn at de skal ofre en vakker ku. Etter at kua er ofret, utfører Allah et mirakel: Et menneske er myrdet, og gjernings- / 212 /

96 mannen er ukjent. Allah befaler Musa å slå på den døde med en del av kua som ble ofret; han blir levende for et kort øyeblikk, og peker ut morderen. Jf. 4 Mos 19:10, 5 Mos 21:1 9. Den bibelske Kora (4 Mos 16) gjenfinnes som Karun i Koranen (28:76 82). Han er mektig, hovmodig, og undertrykker folket. Han lytter ikke til Musa. Men hovmod står for fall, og Allah lar Karun og hele hans hus oppslukes av jorden. Særegen for Koranen er fortellingen i 18: Musa vandrer ut i verden og møter en mystisk person, som slår seg sammen med ham og utfører tre uforståelige handlinger. Men mannen er en «Allahs tjener,» og til slutt forklarer han Allahs hensikt med det han gjorde. Moralen er at Allah vet best, og menneskene må være tålmodige når de ikke forstår. Fortellingen er meget velkjent og blir ofte lest. Den mystiske skikkelsen er i muslimsk tradisjon gitt navnet al-khidr (eller al-khadir), og man har ikke helt klart å definere hva slags vesen han er. Men han er populær, ikke minst innen sufismen, hvor han opptrer som veileder for søkende mystikere. P ROFETEN DAUD Daud (også skrevet Dawud) tilsvarer Bibelens David. D AUD, TALUT OG DSJALUT K ORANEN Talut er Koranens navn for den bibelske Saul. Dsjalut er Goliat. For stoffet i det følgende, jf. 1 Sam Talut blir konge Vet du ikke om stammerådet som Israils barn holdt etter Musas tid, da de sa til en av sine profeter: «Sett en konge over oss, så vi kan kjempe for Allahs sak»? Han svarte: «Om dere blir kalt til kamp, kan det ikke tenkes at dere da ikke vil kjempe?» De sa: «Hvorfor skulle ikke vi kjempe for Allahs sak, vi som er drevet bort fra våre hjem og våre barn?» Men da de ble kalt til kamp, snudde de ryggen til, unntatt noen få. Men Allah kjenner de urettferdige. Og profeten deres sa til dem: «Allah har sendt dere Talut til konge.» De sa: «Hvordan kan han være konge over oss, når vi har større rett til å være konge enn han? Synderlig rikdom eier han heller ikke.» Han svarte: «Det er Allah som har utvalgt ham til å herske over dere, og han har gitt ham kunnskap og styrke i overflod. Allah gjør til konge hvem han vil. Allah rår over alt, og er vis.» Og profeten deres fortsatte: «Som tegn på hans kongeverdighet skal Kisten komme til dere, båret av engler, den som rommer Allahs Sakina og restene av det som Musa, Harun og deres folk etterlot seg. Dette er sannelig et tegn for dere, om dere har tro!» 25 Daud og Dsjalut Da så Talut brøt opp med hæren, sa han: «Sannelig, Allah kommer til å sette dere på prøve ved en elv. Den som drikker av den, hører ikke meg til, og den / 213 /

97 som ikke smaker av den, han hører meg til så nær som den som tar en håndfull.» Men de drakk av den alle, bortsett fra noen få. 26 Og da han og hans troende følgesvenner hadde krysset elven, sa de: «I dag har vi ingen makt mot Dsjalut og hans hær. Men de som trodde at de skulle møte Allah, sa: «Hvor ofte har ikke en liten flokk beseiret en stor skare, når Allah ville det? Allah er med de standhaftige.» Da de rykket frem mot Dsjalut og hans hær, ropte de: «Herre, gi oss utholdenhet og la våre føtter stå fast! Hjelp oss mot flokken av vantro!» Med Allahs vilje drev de dem på flukt. Daud drepte Dsjalut, og Allah gav ham kongedømmet, og visdom, og han lærte ham sin vilje. 2: Dauds visdom, dømmekraft og herredømme omtales også i 38:16 28, 21: Som profet mottok han boken al-zabur (4:161, 17:57). P ROFETEN SULAIMAN Sulaiman er den arabiske formen av Salomo. Han er kjent for sin visdom og makt over alle levende vesener, inkludert åndene. Han omtales flere ganger i Koranen, mest utførlig i 27: Og vi gav visdom til Daud og Sulaiman, og de sa: «Allah være lovet, som har gitt oss fortrinn fremfor mange av hans troende tjenere!» Sulaiman ble Dauds arvtaker, og han sa: «Hør dere mennesker! Vi har fått lære fuglenes språk, og har fått del i alle ting. Det er i sannhet en gunstbevisning.» 27:15 16 At Sulaiman forstår dyrenes tale, er en tradisjon som også finnes i jødedommen. Den bygger der på en tolkning av 1 Kong 4:33. S ULAIMAN OG MAURENE K ORANEN Alle hans hærskarer samlet seg fremfor Sulaiman dsjinner, mennesker og fugler, på rad og rekke. Så kom de til maurenes dal, og en av maurene sa: «Hør maur, gå inn i boligene deres, så ikke Sulaiman og hans hær tramper dere i hjel uten å merke det!» Han smilte av dens tale, og sa: «Herre, gi meg å være takknemlig for den nåde du har vist meg og mine foreldre, og at jeg må gjøre gode gjerninger som du er tilfreds med, og la meg, ved din nåde, få være en av dine rettferdige tjenere.» 27:17 19 «Gå til mauren og bli vis!» Jf. Ordspr 6:6 8. / 214 /

98 S ULAIMAN OG DRONNINGEN AV SABA K ORANEN Og han mønstret fuglene og sa: «Hvordan har det seg at jeg ikke ser hærfuglen? Er den ikke her? Jeg skal sannelig straffe ham strengt, eller la ham drepe. Hvis ikke, må han komme med en god grunn.» Men fuglen kom ikke lenge etter, og sa: «Jeg har fått rede på noe som du ikke kjenner til. Jeg kommer til deg med sanne nyheter fra Saba. Jeg har funnet ut at det er en kvinne som hersker over dem. Alle ting er gitt henne, og hun har en stor trone. Jeg har funnet ut at hun og hennes folk tilber solen istedenfor Allah. Shaitan har forskjønnet deres gjerninger, og utestengt dem fra den rette vei, og de finner den ikke. Derfor tilber de ikke Allah, som fremkaller hva som er skjult i himmelen og på jorden, og som vet hva dere skjuler, og hva dere viser frem. Det finnes ingen annen gud enn Allah, den store tronens Herre!» Da sa Sulaiman: «Vi skal se om du taler sant, eller om du lyver. Ta dette brevet og fly av sted, og gi det til dem. Trekk deg så tilbake, og se hva de svarer!» Dronningen sa: «Mine stormenn, jeg har mottatt et edelt brev. Det er fra Sulaiman, og det står: I Allahs, den barmhjertige og nåderikes navn. Ikke sett dere opp mot meg, men kom til meg som mennesker som har overgitt seg til Allah.» 27 Hun fortsatte: «Mine stormenn, gi meg råd i denne min sak. Jeg avgjør ingen sak uten at dere er til stede.» De svarte: «Vi har makt og styrke, men det er du som befaler. Så tenk over hva du vil befale.» Da sa hun: «Når konger trenger inn i en by, ødelegger de den alltid, og underkuer de fornemste av innbyggerne. Slik går de frem. Jeg skal sende dem en gave, og se hva utsendingene bringer tilbake.» Da utsendingene kom til Sulaiman, sa han: «Skal dere øke min rikdom, når Allah har gitt meg mer enn dere? Men dere gir jo med glede. Vend tilbake til dem! Vi skal komme mot dem med en hær som de ikke kan stå imot, og vi skal drive dem ut derfra, underkuede og ydmykede.» Så sa han: «Mine stormenn, hvem av dere kan bringe meg hennes trone før de kommer og underkaster seg meg? En av dsjinnene, en ifrit, 28 svarte: «Jeg skal bringe den til deg før du reiser deg fra din plass, for jeg er sterk og pålitelig nok!» Og en som hadde kunnskap i Skriften, sa: «Jeg skal bringe den til deg før du rekker å blunke!» Da han så den stå foran seg, sa han: «Dette er et nådebevis fra min Herre, for å prøve meg om jeg er takknemlig eller utakknemlig. Den som er takknemlig, er det for sin egen del, og den som er utakknemlig sannelig, Herren har alt og er nådig.» Så sa han: «Gjør så at hun ikke kjenner igjen tronen sin. Da skal vi se om hun er rettledet eller ikke.» Da hun kom, sa de: «Ser tronen din slik ut?» Hun svarte: «Det ser ut som om det var den.» «Vi mottok kunnskap før henne, og underkastet oss Allah.» 29 / 215 /

99 Men det som hun dyrket i stedet for Allah, forledet henne, og hun var en vantro. Så sa de til henne: «Kom inn i slottet!» Da hun fikk se det, trodde hun at det var en vanndam, og blottet sine ben. 30 Men Sulaiman sa: «Det er bare slottet som er belagt med glass.» Da sa hun: «Herre, sannelig har jeg gjort urett mot meg selv. Sammen med Sulaiman overgir jeg meg til Allah, all verdens Herre!» 27:20 45 Koranens versjon skiller seg ganske mye fra parallellfortellingen i 1 Kong 10. Men man kan finne lignende stoff i midrasj-litteraturen (jødisk bibelfortolkning). I muslimsk tradisjon har dronningen navnet Bilkis. Kvinnesaksforkjempere fremhever henne ofte som et eksempel på at kvinner godt kan ha ledende stillinger i islam. P ROFETEN ISA Småskoletrinnet Mellomtrinnet Isa er den arabiske formen av navnet Jesus. M ARIAM K ORANEN Mariam er datter av Imran (3:31, 66:12). Morens navn er ikke nevnt, men senere muslimsk tradisjon sier det er Hanna. (Ifølge den kristne Maria-legenden i Jakobs protevangelium o.a. heter Marias foreldre Joakim og Anna.) Mariams fødsel beskrives i 3:31. Da hun vokste opp, ble hun tatt hånd om av onkelen, profeten Zakariya, som skulle bli far til profeten Yahya (Johannes). 31 Mariam var utvalgt og beskyttet av Allah: Hver gang Zakariya kom inn til henne i helligdommen, 32 fant han henne velforsynt med mat. Han spurte: «Hvor har du fått dette fra?» Hun svarte: «Det kommer fra Allah.» 3:32 Evangelienes Josef, Marias forlovede, forekommer ikke i Koranen. Ingen mann er knyttet til Mariam. B EBUDELSEN OG UNNFANGELSEN K ORANEN Husk også på Mariam i Skriften. Hun drog seg tilbake fra sin familie til et sted i øst, og hun tok et slør for å skjule seg for dem. Vi sendte vår ånd til henne, og den viste seg som en velformet mann. Hun sa: «Må den barmhjertige beskytte meg mot deg, så sant du har gudsfrykt!» «Jeg er bare et sendebud fra din Herre. Du skal få en ren sønn,» svarte han. Da sa hun: «Hvordan skal jeg kunne få noen sønn, når ingen mann har rørt meg? Jeg er ingen løsaktig kvinne.» «Slik er det,» sa han. «Din Herre sier: Det er lett for meg. For vi skal gjøre ham til et tegn for menneskene, og et bevis på vår nåde. Det er allerede bestemt.» 19: / 216 /

100 En litt annen versjon finnes i 3:37 42: En gang sa englene: «Mariam, Allah har utvalgt deg og gjort deg ren utvalgt deg fremfor alle jordens kvinner. Vær ydmyk, Mariam, fall ned og bøy deg i bønn.» ( ) En gang sa englene: «Mariam, Allah bebuder deg et ord fra ham selv. Hans navn skal være Masih 33 Isa, Mariams sønn, holdt i ære både i denne verden og den neste, en av dem som får komme Allah nær. Han skal tale til menneskene mens han ligger i vuggen, og også når han blir eldre, som en av de rettferdige.» Hun sa: «Hvordan skal jeg kunne få barn, når ingen mann har rørt meg?» Allah svarte: «Slik blir det. Allah skaper hva han vil. Når han beslutter noe, sier han bare Bli! og så blir det.» Jf. også 66:12, 21:91. Fortsettelsen av denne teksten følger nedenfor, under «Isas gjerninger.» F ØDSELEN K ORANEN Så ble hun svanger med barnet, og hun trakk seg tilbake til et avsides sted. Da fødselsveene kom, søkte hun tilflukt ved stammen av et palmetre, og hun sa: «Å, hadde jeg bare vært død, og glemt og borte nå!» Da ropte det til henne nedenfra: 34 «Fortvil ikke! Herren har latt en bekk renne under deg. Og rist palmestammen, så skal friske og modne dadler falle ned over deg! Spis og drikk, og vær glad. Og om du får se et menneske, så si: Jeg har lovet den barmhjertige å faste, og vil ikke snakke med noe menneske i dag.» Så kom hun hjem til sin familie med barnet i armene. De sa: «Mariam, hva er det for en forskrekkelse du kommer med? Du som er Haruns søster! Din far var ingen dårlig mann, og din mor var ikke løsaktig.» Så pekte hun på barnet. De sa: «Vil du vi skal tale til et barn som ligger i vuggen?» Da sa barnet: «Sannelig, jeg er Allahs tjener. Han har gitt meg Skriften, og har gjort meg til profet. Han har velsignet meg, hvor jeg enn ferdes, og han har pålagt meg bønn og å gi almisser så lenge jeg lever. Og jeg skal hedre min mor, og ikke være hovmodig og dårlig. Må fred være over meg den dag jeg ble født, den dag jeg dør, og den dag jeg gjenoppstår levende!» Dette er Isa, Mariams sønn sannheten, som det tvistes om. Det er ikke Allahs vis å avle barn. Opphøyet er han! Når han bestemmer en ting, sier han bare «Bli!» og den blir. 19:22 36 Jf. 3:52, 23:52. I Koranen er Isas mirakuløse fødsel et tegn fra Allah som viser hans makt. (Fødselsfortellingene hos Matteus og Lukas har ikke noen parallell i Koranen.) Legg merke til at det understrekes at Isa ikke er noe mer enn en Allahs tjener, og at han ikke er Allahs sønn. Isas oppstandelse, som det tales om i nest siste avsnitt, er den oppstandelsen som skal finne sted for alle mennesker, på dommens dag; samme formulering brukes om Yahya i 19:15. / 217 /

101 I SAS TEGN K ORANEN Bebudelsen til Mariam (i 3:37 42 ovenfor) fortsetter med en beskrivelse av profeten Isas gjerninger når han vokser opp. Vi har allerede hørt at han kunne tale mens han ennå lå i vuggen (ovenfor: 19:30 34, jf. 5:109). Som voksen gjør han flere tegn, for at menneskene skal tro: Og Allah skal lære ham Skriften, visdommen, Taura og Indsjil. 35 Og som et sendebud til Israils barn skal han si: «Jeg kommer til dere med et tegn fra deres herre. Jeg skal forme for dere en fugl av leire, og blåse på den, og med Allahs vilje skal den bli en fugl. 36 Jeg skal med Allahs vilje helbrede blinde og spedalske, og oppvekke døde. Jeg skal fortelle dere hva dere skal spise, og hva dere skal lagre i husene. Her er det for visst et tegn for dere, om dere tror. Og jeg kommer for å stadfeste Taura, som kom før meg, og for å gjøre tillatt noe av det som før var forbudt. Jeg kommer til dere med et tegn fra deres herre. Frykt derfor Allah, og adlyd meg! Allah er min herre og også deres, så tjen ham. Det er den rette vei.» Så merket Isa deres vantro, og han sa: «Hvem vil bli mine medhjelpere for Allahs sak?» Disiplene svarte: «Vi er Allahs hjelpere. Vi tror på Allah. Vær vitne på at vi har hengitt oss til ham! Herre, vi tror på det du har sendt ned, og vi følger Sendebudet. Skriv oss derfor opp blant dem som bærer vitnesbyrd!» 3:43 46 Jf. 5: Og en gang sa disiplene: «Isa, Mariams sønn, er din Herre i stand til å sende oss et dekket bord fra himmelen?» Isa svarte: «Frykt Allah, om dere tror!» De sa: «Vi ønsker å få spise av det, at våre hjerter må finne ro, og at vi får vite at du har talt sannhet til oss, så vi kan føre vitnesbyrd om det.» Isa, Mariams sønn, sa: «Allah, vår Herre, send oss et dekket bord fra himmelen, slik at det må bli en høytid for oss, fra den første til den siste, 37 og et tegn fra deg. Må du forsørge oss du er den beste forsørger!» Allah svarte: «Sannelig, jeg skal sende det ned til dere. Men om noen av dere fortsatt er vantro, skal jeg ramme ham med en straff som ingen annen i hele verden!» 5: Noen mener dette avsnittet refererer til underet med brødet og fiskene. Men mest sannsynlig er det nattverdsbordet det handler om i denne fortellingen. H VEM VAR ISA? K ORANEN Isa var en profet Vi lot Isa, Mariams sønn, følge i profetenes spor, for å stadfeste Taura som var før ham. Og vi gav ham Indsjil, hvor det er veiledning og lys, for å stadfeste Taura som kom før ham, til veiledning og formaning for de gudfryktige. 5:50 / 218 /

102 Av disse sendebud har vi satt noen fremfor andre. Noen talte Allah til, andre har han gitt en høyere rang. Til Isa, Mariams sønn, gav vi klare tegn, og støttet ham med den hellige ånd. 2:254 Jf. 2:81. Isa var ikke Allahs sønn, og ikke gud Jødene sier: «Uzair 38 er Allahs sønn,» og de kristne sier: «Masih er Allahs sønn.» Dette er hva de tar i munnen. De tar etter dem som var vantro før dem. Må Allah forbanne dem! Hvor forvrengte de er! De har tatt sine skriftlærde og sine munker til herrer i stedet for Allah, og Masih, Mariams sønn likeså, til tross for at de ble pålagt å tilbe bare én gud. Det er ingen annen gud enn ham! Ham alene tilkommer all ære! Høyt er han hevet over det de setter ved hans side! 9:30 31 Dere som har fått Skriften, overdriv ikke i deres religion, og si ikke om Allah annet enn det som er sant! Masih Isa, Mariams sønn, er bare et sendebud fra Allah, og et ord fra ham, som han gav Mariam, og en ånd fra ham. Tro altså på Allah og hans sendebud, og si ikke: «Tre.» Avstå fra det, til deres eget beste! Allah er én gud, ære være ham! Skulle han ha barn? Ham tilhører alt i himlene og på jorden. Og Allah strekker til som beskytter! For Masih er det ikke for lite å være Allahs tjener heller ikke for englene, som får komme ham nær. 4: Vantro er de som sier: «Allah er Masih, Mariams sønn.» Si: «Hvem kan vel utrette det ringeste mot Allah, om han ønsker å tilintetgjøre både Masih, Mariams sønn, hans mor, og alle dem som på jorden er?» 5:19 Vantro er de som sier: «Allah er Masih, Mariams sønn.» For Masih sa: «Israils barn, tilbe Allah, min og deres Herre!» Sannelig, for dem som setter noen ved Allahs side, har Allah stengt paradiset, og ilden skal bli deres bosted. Ja, ingen vil hjelpe dem som handler ondt. Vantro er de som sier: «Allah er den tredje av tre.» Det er ingen annen gud enn én gud, og om de ikke gir opp det de sier, kommer sannelig en smertefull straff til å ramme de vantro. Skulle de ikke heller vende seg mot Allah, og be ham om tilgivelse? Allah tilgir og er barmhjertig. Masih, Mariams sønn, var bare et sendebud. Andre sendebud var gått bort før ham. Og hans mor var en vanlig rettferdig kvinne. Begge tok jo til seg føde! Se hvordan vi forklarer tegnene for dem, og se hvor vrange de er! 5:76 79 En dag sier Allah 39 : «Isa, Mariams sønn, har du sagt til menneskene: Ta meg og min mor til guder ved siden av Allah?» Og han svarer: «Deg alene all ære! Ikke kunne jeg si noe jeg ikke hadde rett til. Hadde jeg sagt det, visste du det allerede. Du vet hva som skjules i mitt innerste, men jeg vet ikke hva som skjules i deg. Bare du er den som kjenner det skjulte. Ikke har jeg sagt dem annet enn hva du har befalt meg: Tilbe Allah, min Herre og deres Herre! Og jeg var et vitne for dem så lenge jeg var blant dem. Men da du kalte meg til deg, ble du selv deres vokter. Du er vitne til alle ting!» 5: Jf. 43: / 219 /

103 I SA BLE IKKE KORSFESTET K ORANEN I sure 4:152 ff fremføres det en rekke anklager mot jødene. Én av disse anklagene er at de forsøkte å drepe Isa, Allahs sendebud: De sa: «Se, vi har drept Masih Isa, Mariams sønn, Allahs sendebud.» Men de drepte ham ikke, og de korsfestet ham ikke det bare så slik ut for dem. 40 Og de som tvister om ham, er i stor tvil. De har ingen kunnskap om dette, men følger gjetninger. For de drepte ham visselig ikke, men Allah tok ham opp til seg. Allah er mektig og vis! 4:156 Muslimsk koranutlegning tolker dette verset vanligvis slik at det var en annen person som ble korsfestet. Jødene bare trodde at det var Isa. I 19:34 (se ovenfor) blir det talt om Isas død og oppstandelse på dommedagen. Den teksten skriver seg fra Mekka-tiden og er noen år eldre enn sure 4, som ble til i Medina. Man tenker seg at Isas død og oppstandelse først vil finne sted etter at Isa er kommet tilbake, ved tidenes ende (se neste avsnitt). I SA SKAL KOMME TILBAKE K ORANEN Han er kunnskapen om Timen ( ). 43:61 Det er klart fra sammenhengen at dette sikter til Isa. Han spiller en særlig rolle i forbindelse med endetiden. Muslimsk tolkningstradisjon setter også Isas tilbakekomst i samband med følgende vers: En gang sa Allah: «Isa, jeg skal ta deg herfra, og opp til meg, og befri deg fra de vantro. Og dem som følger deg, skal jeg sette høyere enn de vantro, like til oppstandelsens dag. Men deretter skal dere vende tilbake til meg, og jeg skal dømme mellom dere i det dere tvister om.» 3:48, jf. 5:17. T RADISJONER Forestillingen om Isas tilbakekomst er levende i islamsk tradisjon. En kjent hadith lyder slik: Ved ham som har min sjel i sine hender! Snart skal Mariams sønn stige ned blant dere som en rettferdig hersker. Han skal knuse korset, drepe grisene, og avskaffe djizya-skatten. 41 Så skal rikdommen flomme, og ingen skal behøve noe. (Bukhari, boken «Profeter,» kap. 49, og andre steder; også hos Muslim o.a.) Man forestiller seg at når Isa kommer tilbake, skal han utrydde all vantro, spesielt de kristnes. Så skal han opprette et slags tusenårsrike, der alle er muslimer, og ingen lider nød. / 220 /

104 I SA BEBUDER ET NYTT SENDEBUD K ORANEN En gang sa Isa, Mariams sønn: «Israils barn, jeg er Allahs sendebud til dere for å stadfeste Taura som kom før meg, og for å bringe bud om et sendebud som skal komme etter meg, og hans navn skal være Ahmad.» 61:6 Navnet «Ahmad» betyr egentlig «høyt æret,» eller «prisverdig.» Navnet Ahmad ble også brukt som et tilnavn til Muhammad. Navnet kommer også språklig av samme rot som Muhammad. I alle fall er det Muhammad det siktes til. I 7:156 står det også at Sendebudet er omtalt i Taura og Indsjil. I muslimsk litteratur rettet mot kristne er det vanlig å knytte Isas profeti i verset ovenfor sammen med Jesu ord i Johannesevangeliet om «talsmannen» som skal komme ( Joh 14:16.26, 16:7 15). / 221 /

105 PROFETEN MUHAMMAD Småskoletrinnet Mellomtrinnet Den viktigste historiske kilden til Muhammads liv, foruten hadith-samlingene, er Ibn Ishaqs biografi (sira) fra omkring 750. Som sagt i innledningen er dette en del av et større historieverk, der bare den delen av verket som omhandler Muhammad, er bevart som et sammenhengende hele. Heller ikke denne delen har vi imidlertid i dag i sin opprinnelige form, men bare i en redigert utgave som ble utarbeidet av Ibn Hisham omkring P ROFETEN MUHAMMADS STAMTAVLE De tradisjonelle stamtavlene for Muhammad angir alle ledd tilbake til Adam. De samsvarer med de bibelske stamtavlene (1 Mos 25, 1 Krøn) frem til Ibrahims sønn Ismail. Ismail er stamfaren til alle araberne. Araberne ble delt i mange ulike stammer, og disse igjen i mindre klaner. Muhammad tilhørte en klan som ble kalt Hashim, etter navnet på stamfaren. Denne klanen var igjen en gren av stammen Quraish: Ibrahim Ishaq Ismail Fihr (= Quraish, Quraish-stammens stamfar) Abdu Manaf Abdu Shams Hashim Umaiya Abdul-Muttalib Abu Talib Abdullah Abbas Ali Muhammad Omajadiske kalifer Abbasidiske kalifer / 222 /

106 B EBUDELSEN Folk forteller men Allah vet best at Amina, datter av Wahb, mor til Allahs sendebud, pleide å si mens hun gikk svanger med ham, at en stemme sa til henne: «Du bærer herren over dette folk. Og når han er født, skal du si: Jeg overlater ham til den ene som vil beskytte ham fra alle avindsykes ondskap. Så skal du kalle ham Muhammad.» Da hun ble svanger med ham, så hun at et lys strålte fra henne, slik at hun kunne se tårnene i Busra i Syria. Kort tid senere døde Abdullah, Sendebudets far, mens moren fremdeles gikk svanger. (Ibn Ishaq, 102) F ØDSELEN Sendebudet ble født på en mandag, den tolvte dagen i måneden rabi al-awwal, i elefantåret. 43 ( ) Etter at han var født, sendte moren beskjed til farfaren Abdul-Muttalib om at hun hadde født en sønn, og bad ham komme for å se på ham. Da han kom, fortalte hun hva hun hadde sett da hun ble svanger, hva hun hadde hørt, og hva hun hadde fått beskjed om å kalle ham. Det blir fortalt at Abdul-Muttalib tok ham med til Kabaen, der han stilte seg opp og bad til Allah og takket Ham for denne gaven. Så gikk han ut med ham og lot moren få ham, og han forsøkte å finne fosterforeldre for gutten. (Ibn Ishaq, ) En dikterisk beskrivelse av profeten Muhammads fødsel finnes i Inger Margrethe Gaarder, Pandoras krukke og andre fortellinger om mennesker og makter, Oslo: Cappelen, 1991, («En profet blir født»). Den står også gjengitt hos Beate Børresen, Høytider og høytidsfeiring, Oslo: Tano Aschehoug, 1997, A MMEN HALIMA Hvordan Halima ble Muhammads amme Halima, datter av Abu Dhuaib, ble bedt om å amme ham. ( ) Profetens fosterfar var Hárith ibn Abdul-Uzza. ( ) Halima, Sendebudets fostermor, har sagt at hun drog av sted fra landet hvor hun bodde, sammen med mannen, og sønnen deres, som hun ammet. De var sammen med andre kvinner fra deres stamme, og så etter spedbarn de kunne amme. Det var hungersnød det året, og de sultet. Hun red på et brunt hunnesel, og de hadde en gammel hunnkamel, som ikke gav en dråpe melk. De kunne ikke sove om natten, fordi det sultne barnet deres gråt. Hun hadde ikke noe melk til ham, og heller ikke kunne hunnkamelen deres gi dem drikke om morgenen. De håpet på regn, som ville hjelpe dem. «Jeg red på eselet mitt, som holdt de andre rytterne tilbake fordi det var så svakt og utmagret, og de ergret seg over dette. Da vi nådde frem til Mekka, så vi oss om etter fosterbarn. Allahs sendebud ble budt frem til den ene etter den andre av oss, men kvinnene nektet alle å ta imot ham da de fikk høre at gutten var foreldreløs. For vi hadde håpet å få betaling fra guttens far. Vi sa: Foreldreløs! Hva kommer moren og farfaren til å gjøre? Og derfor sa vi nei til å ta ham. / 223 /

107 Alle de andre kvinnene i vårt følge fikk et ammebarn, men ikke jeg. Vi bestemte oss for å reise. Da sa jeg til mannen min: Ved Allah, jeg synes ikke om å komme hjem sammen med vennene mine uten å ha et ammebarn. Jeg går og tar den foreldreløse gutten. Han svarte: Gjør det du ønsker, kanskje vil Allah velsigne oss for hans skyld. Et velsignet barn Dermed gikk jeg og tok ham, ene og alene fordi jeg ikke kunne finne noen annen. Jeg tok ham med hvor jeg hadde oppakningen min, og så snart jeg la ham inntil meg, flommet brystene mine over av melk. Han drakk til han var mett, og hans fosterbror likeså. Etterpå sov de begge to. Før hadde vi ikke kunnet sove i samme rom som vår sønn. Mannen min stod opp og gikk til den gamle hunnkamelen, og se, jurene hennes var fulle. Han melket henne, og han og jeg drakk melken til vi var helt mette, og den natten var vi lykkelige. Da det ble morgen, sa mannen min: Vet du, Halima, at du har tatt til deg en velsignet skapning? Jeg svarte: Ved Allah, det håper jeg. Så drog vi av gårde, og jeg red på hunneselet mitt, og hun for av gårde i en slik fart at ingen av de andre eslene kunne holde følge. De som reiste sammen med meg, sa: Fordømt! Stopp og vent på oss! Er ikke dette det eselet du reiste ut med? Jo visst, sa jeg. De svarte: Ved Allah, det er noe merkelig som har hendt. Så kom vi dit vi bodde, i landet til Banu Sad-klanen. Jeg vet ikke om noe land som er mer ufruktbart enn det. Så lenge han var med oss, gav dyrene våre melk i overflod. Vi melket dem, og drakk, mens andre folk ikke hadde en dråpe, og jurene på dyrene deres var tomme. Våre folk sa til gjeterne deres: Stakkars dere! Send dyrene deres på beite der hvor gjeteren til Abu Dhuaibs datter går! Men likevel kom dyrene deres tilbake sultne, og uten å gi en dråpe melk, mens mine dyr hadde melk i overflod. Vi forstod godt at denne gaven kom fra Allah, i løpet av hele de to årene jeg ammet ham. Han vokste bedre enn noen av de andre barna, og da han var to år gammel, var han et velvokst barn. Vi tok ham med oss til moren, selv om vi svært gjerne ville beholdt ham hos oss, på grunn av den velsignelse han brakte oss. Jeg sa til henne: Jeg vil gjerne at du lar den lille gutten min være med meg til han blir stor, for jeg er redd for ham på grunn av pesten som er i Mekka. Vi sa dette helt til hun sendte ham tilbake med oss. Åpningen av Muhammads bryst Det var noen måneder etter at vi var kommet hjem, og han og fosterbroren var bak teltene sammen med lammene våre. Da kom fosterbroren hans løpende og sa: To hvitkledde menn har tatt tak i Quraish-broren min og kastet ham ned og åpnet brystet på ham, og de roter inne i det! Vi sprang bort til ham, og der stod han og var rasende. Vi grep fatt i ham, og spurte hva som var skjedd. Han sa: Det var to menn i hvite klær som kom og kastet meg ned og åpnet brystet mitt, og lette etter et eller annet der inne. Så tok vi ham tilbake til teltet. Fosterfaren sa: Jeg er redd for at barnet har hatt et slaganfall, så ta ham tilbake til familien hans før resultatet viser seg. Så vi tok ham med oss tilbake til moren. Hun spurte hvorfor vi kom dit med ham, når jeg hadde vært så / 224 /

108 opptatt av helsen til gutten og gjerne ville ha ham hos meg. Jeg svarte henne: Allah har latt sønnen min leve så langt, og jeg har gjort min plikt. Jeg er redd for at det skal skje ham noe, så jeg har tatt ham med tilbake til deg, som du ønsket. Hun spurte meg hva som hadde hendt, og gav seg ikke før jeg fortalte det. Da spurte hun om jeg var redd for at en demon hadde besatt ham, og jeg svarte at det var jeg. Men hun sa at ingen demon hadde noen makt over hennes sønn, for han hadde en stor fremtid foran seg. Så fortalte hun om da hun gikk svanger med ham, og at et lys hadde strålt ut fra henne og lyste opp borgene i Busra i Syria, og at hun hadde båret ham uten det minste besvær. Da hun fødte ham, hadde han lagt hendene på jorden og løftet blikket mot himmelen. La ham så bli her, og gå i fred, sa hun.» (Ibn Ishaq, ) Mange år senere forklarte Profeten hva som hadde skjedd: Jeg ble ammet hos Banu Sad-klanen, og mens jeg var sammen med en av mine brødre bak teltene og gjette lammene, kom to menn i hvite klær mot meg med et gullkar fylt med snø. Så grep de meg, og åpnet brystet mitt, tok ut hjertet og delte det. Så drog de ut en svart dråpe fra hjertet, og kastet den bort, og deretter vasket de hjertet mitt og brystet med snøen, til de hadde renset dem helt. (Ibn Ishaq, 106) Åpningen av Muhammads hjerte er omtalt i Koranens sure 94: «Har vi ikke åpnet ditt hjerte, og tatt bort fra deg din byrde?» M UNKEN BAHIRA Amina, Muhammads mor, dør da gutten er seks år gammel. To år senere dør også farfaren, Abdul-Muttalib. Ansvaret for Muhammad gikk da over til onkelen Abu Talib. Abu Talib planla å reise med en handelskaravane til Syria. Da alle forberedelsene til reisen var blitt gjort, sies det at Allahs sendebud hadde knyttet seg så nært til Abu Talib at han fikk omsorg for ham og lovet å ta ham med seg, og sa at de to aldri skulle skilles. Da karavanen nådde frem til Busra i Syria, bodde det en munk der i sin celle. Han het Bahira, og hadde gode kunnskaper i de kristnes lærdom. Det hadde alltid bodd en munk i den cellen. Han fikk kunnskapene sine fra en bok som var der i cellen, og som det sies hadde vært arvet fra den ene til den andre. De hadde ofte reist forbi der tidligere, men han hadde aldri snakket til dem, eller brydd seg om dem før dette året. Da de stoppet nær cellen hans, gjorde han i stand et stort festmåltid for dem. Det blir sagt at det var på grunn av noe han så mens han var i cellen. Det blir sagt at mens han var i cellen, så han Allahs sendebud i karavanen da de nærmet seg, med en sky som lå over ham og kastet skygge på ham. Så kom de og gjorde rast i skyggen av et tre i nærheten av munken. Han så på skyen som nå lå over treet, mens grenene og bladene på treet bøyde seg og hang ned over Allahs sendebud, helt til han var kommet inn i skyggen under det. Da Bahira så det, kom han ut av cellen sin, og sa til dem: «Jeg har gjort i stand mat til dere, menn fra Quraish-stammen, og jeg vil gjerne at dere kommer alle sammen, stor og liten, trell og fri mann.» / 225 /

109 En av dem sa til ham: «Ved Allah, Bahira! Det er noe usedvanlig som har skjedd i dag, for du har ikke pleid å ta imot oss på denne måten, og vi har ofte reist forbi deg. Hva er det som har skjedd med deg i dag?» Han svarte: «Dere har rett i det dere sier. Men dere er gjester, og jeg vil vise dere ære og gi dere mat å spise.» Så samlet de seg hos ham, mens de lot Allahs sendebud være igjen under treet sammen med oppakningen, fordi han var så ung. Da Bahira så på dem, kunne han ikke se merket som han kjente og hadde funnet i bøkene sine. Da sa han: «Ikke la noen av dere være igjen, uten å komme til festmåltidet mitt.» De sa til ham at ingen som trengte å komme, hadde blitt igjen, unntatt en gutt, som var den yngste av dem og hadde blitt igjen sammen med oppakningen. Da sa han at de skulle be ham om å komme til måltidet sammen med dem. En av Quraish-mennene sa: «Ved al-lat og al-uzza, 44 vi har gjort urett i å la sønnen til Abdullah, Abdul-Muttalibs sønn, være igjen.» Så reiste han seg om omfavnet ham, og lot ham sitte sammen med de andre. Da Bahira så ham, kikket han nøye på ham, så på kroppen hans, og fant merkene som samsvarte med beskrivelsen i bøkene. Da de andre var ferdige med å spise og hadde gått sin vei, reiste Bahira seg, og sa til ham: «Gutt, jeg ber deg, ved al-lat og al-uzza, om å svare på det jeg spør deg om.» Bahira sa dette, bare fordi han hadde hørt de andre sverge ved disse gudene. Det blir sagt at Allahs sendebud svarte ham: «Be meg ikke ved al-lat og al-uzza, for ved Allah, ingenting er mer avskyelig for meg enn disse to.» Bahira svarte: «I så fall, ved Allah, svar på det jeg spør om.» «Spør hva du vil,» sa han. Da begynte han å spørre ham om hvordan han sov, hans vaner, og hans omstendigheter for øvrig, og det Allahs sendebud fortalte ham, passet med den beskrivelsen Bahira kjente. Så så han på ryggen hans, og fikk øye på profetseglet mellom skuldrene hans, 45 akkurat der det var beskrevet i boken hans. Da han var ferdig, gikk han til onkelen Abu Talib og spurte ham hvilket slektskap han hadde til gutten. Han svarte at han var sønnen hans, men da sa Bahira at det var han ikke, for denne guttens far kunne ikke være i live. «Det er min brorsønn,» sa han. Bahira spurte da hvor faren hans var blitt av, og han sa til ham at han var død før gutten ble født. «Du har sagt sannheten,» sa Bahira, «ta din brorsønn med tilbake til hans eget land, og pass godt på ham for jødene. For, ved Allah, om de ser ham, og vet om ham det jeg vet, kommer de til å gjøre ham ille. Denne brorsønnen din har en stor fremtid foran seg, så ta ham med hjem så snart som mulig.» Da tok onkelen ham med seg med en gang og brakte ham tilbake til Mekka, så snart han var ferdig med sin handelsferd til Syria. (Ibn Ishaq, ) KABAEN OG DEN SVARTE STEINEN: QURAISH BYGGER PÅ KABAEN Ved tiden for Muhammads fødsel ble Kabaen brukt av mekkanerne som et tempel for deres guder. Der stod en statue av Mekkas hovedgud, Hubal, også kalt Allah, og sannsynligvis også andre gudebilder. Ibn Ishaq forteller om en begivenhet som utspant seg da Muhammad var trettifem år gammel, altså fem år før Allah talte til ham første gang: Quraish bestemte seg for å gjenoppbygge Kabaen da Sendebudet var trettifem år gammel. De ville sette tak på den, men var redde for å skade den, fordi den / 226 /

110 var bygd av løse steiner og var over mannshøy. De ville gjøre den høyere, og sette tak på fordi noen hadde stjålet deler av den skatten som lå i en brønn i midten av Kabaen. ( ) Nå falt det seg slik at et skip som tilhørte en gresk kjøpmann, var blitt kastet i land som vrak på kysten ved Jidda. De tok tømmeret fra skipet og gjorde det i stand til å bruke som tak over Kabaen. I Mekka fantes det en koptisk tømmermann, så dermed hadde de alt de trengte. Det var en slange som holdt til i brønnen der man kastet hellige offer. Den pleide å komme ut hver dag for å sole seg på muren til Kabaen. Alle var redde for den, for hver gang noen kom nær den, løftet den på hodet og raslet og åpnet munnen, og de ble redde. En dag da den solte seg på denne måten, sendte Allah en fugl som tok den og fløy av gårde med den. Da sa Quraish: «Nå er det håp om at Allah er fornøyd med det vi har tenkt å gjøre. Vi har en vennligsinnet håndverker, vi har trevirket, og Allah har fått vekk slangen for oss.» De bestemte seg for å rive ned Kabaen og bygge den opp igjen. Abu Wahb tok en stein fra den, men den for ut av hånden hans og la seg tilbake der den hadde ligget. Han sa: «Quraish, ta ikke inn i denne bygningen slikt dere har vunnet på urettmessig vis, fortjenester som kommer fra skjøger, ågerpenger eller noe som skriver seg fra urett og voldsbruk.» ( ) Så fordelte Quraish arbeidet mellom seg. ( ) De var redde for å rive ned tempelet og trakk seg unna i ærefrykt. Walid, Mughiras sønn, sa: «Jeg skal begynne rivingen.» Så tok han en hakke, gikk bort til tempelet og sa: «Allah, frykt ikke. Allah, vi vil bare godt.» Så rev han ned en del av de to hjørnene. Om natten holdt folk utkikk og sa: «Vi må passe på. Om han blir rammet av noe, skal vi ikke ødelegge noe mer og bygge den opp igjen slik den var. Men hvis ingenting hender, er Allah tilfreds med det vi gjør, og vi skal rive den.» Om morgenen kom Walid og fortsatte rivingsarbeidet, og de andre arbeidet sammen med ham, helt til de nådde ned til Ibrahims grunnvoll. De fant da grønne steiner som så ut som kamelpukler som var føyd sammen. ( ) Quraish-klanene samlet steiner til byggingen. Hver av dem samlet og bygde på sin del, til byggearbeidet hadde nådd frem til der den svarte steinen skulle være. Da ble de uenige, for hver av stammene ville selv løfte den på plass. Da gikk de hver for seg, delte seg i forskjellige grupper, og gjorde seg i stand til å slåss. ( ) Slik holdt de på i fire eller fem netter. Så samlet de seg på bønnestedet og rådslo med hverandre, men de var stadig like uenige. En historieforteller sier at Abu Umaiya, som på den tiden var den eldste mannen blant Quraish, bad dem inntrengende om at de skulle la den første mannen som kom inn gjennom porten til bønnestedet, være dommer i den saken de stred om. Det gjorde de, og den første som kom inn, var Allahs sendebud. Da de så ham, sa de: «Dette er al-amin. 46 Vi er fornøyd. Dette er Muhammad.» Han kom bort til dem, og de forklarte hva saken gjaldt. Da sa han: «Gi meg en kappe.» Da de var kommet med kappen, tok han den svarte steinen og la den inne i den, og sa at hver av stammene skulle ta tak i hver sin ende av kappen, og så skulle de løfte den sammen. Dette gjorde de, og da de hadde fått steinen i stilling, puttet han den på plass med sin egen hånd. Så fortsatte de byggingen, fra steinen og videre oppover. (Ibn Ishaq, ) / 227 /

111 Å PENBARINGENE BEGYNNER Da Muhammad, Allahs sendebud, hadde nådd førti års alder, sendte Allah ham i sin barmhjertighet til menneskeheten, «med godt budskap til alle mennesker» (K 34:27). ( ) Al-Zuhri har gjengitt fra Urwa ibn Zubair at Aisha fortalte ham at da Allah ønsket å vise sin nåde mot Muhammad, og øve barmhjertighet mot sine tjenere gjennom ham, så var de første profettegnene som ble åpenbart Sendebudet, sanne syner. De ble vist ham mens han sov, og så ut som om morgenlyset var kommet. Og Allah, sa hun, fikk ham til å elske ensomheten, slik at ingen ting ble kjærere for ham enn det å være alene. ( ) Wahb ibn Kaisan fortalte meg at Ubaid hadde sagt til ham at hvert år i måneden ramadan pleide Allahs sendebud å be for seg selv, og gi mat til de fattige som kom til ham. Og når måneden var over, vendte han tilbake fra sin ensomhet. Da gikk han først til Kabaen og gikk rundt den sju ganger, eller så mange ganger som det behaget Allah. Deretter gikk han hjem. Hira-fjellet. I en hule i dette fjellet hadde Profeten Muhammad trukket seg tilbake, da Koranen ble åpenbart for ham for første gang. Opplevelsen på Hira-fjellet Dette fortsatte helt til den måneden da Allah ville med ham det som han ville i sin nåde, i det året Allah sendte ham, måneden ramadan. Allahs sendebud drog av sted til Hira-fjellet som han pleide, og familien hans fulgte med. Da den natten kom da Allah æret ham med hans oppdrag og var barmhjertig mot sine tjenere, brakte Jibril ham Allahs befaling. «Han kom til meg,» sa Allahs sendebud, «mens jeg sov, med et klede av silkebrokade som det var skrift på. Så sa han: Les! Jeg sa: Jeg kan ikke lese! 47 Han trykket meg med den så hardt at jeg tenkte: Det er døden! Så slapp han meg, og sa: Les! Jeg sa: Jeg kan ikke lese! Han trykket meg med den så hardt at jeg tenkte: Det er døden! Så slapp han meg, og sa: Les! Jeg sa: Jeg kan ikke lese! Han trykket meg med den så hardt at jeg tenkte: Det er døden! Så slapp han meg, og sa: Les! Jeg sa: Hva er det da jeg skal lese? Dette sa jeg bare for å slippe unna fra ham, så han ikke skulle gjøre det samme mot meg enda en gang. Han sa: Les i din Herres navn, han som skapte, som skapte mennesket av en blodklump. Les! Din Herre er Den Allernådigste, som underviste gjennom pennen, underviste mennesket om det det ikke visste. Så leste jeg det frem, og han gav seg og forlot meg. Jeg våknet fra søvnen, og ordene stod som skrevet i mitt hjerte. Så gikk jeg derifra, og da jeg var kommet halvveis ned fra fjellet, hørte jeg en stemme fra himmelen som sa: Muhammad, du er Allahs sendebud, og jeg er Jibril! Jeg løftet blikket mot himmelen for å se, og der var Jibril i skikkelse av en mann som stod med føttene på hver side av synsranden. Han sa: Muhammad, du er Allahs sendebud, og jeg er Jibril. Jeg stod helt stille og så på ham. Så / 228 /

112 forsøkte jeg å vende blikket bort fra ham, men hvilken retning jeg enn så, var han der på samme måte. (Ibn Ishaq, ) Hva Muhammad fikk åpenbart denne første gangen, er de versene som nå står i Koranens sure 96:1 5. Det skjedde i «skjebnenatten,» eller mer presist «den guddommelige bestemmelsens natt» (laylat al-qadr). Den feires natten til den 27. ramadan, som er den aller helligste natten i løpet av fastemåneden. Det fortelles om denne natten i Koranens sure 97: Vi har sendt den ned i skjebnenatten. Hvordan kan vel du vite hva skjebnenatten er? Skjebnenatten er verdt mer enn tusen måneder! I den stiger englene og ånden ned, på deres Herres bud, med oppdrag av alle slag. Den er fred, til morgenen gryr. Jf. også 44:2. Visjonen av Jibril mens Muhammad var på vei nedover fjellsiden, har likhetspunkter med det som står i Koranens sure 53: Ved stjernen når den går ned! Ikke er deres bysbarn villfaren, og ikke tar han feil. Heller ikke taler han av eget påfunn. Ingenting annet er det enn en åpenbart åpenbaring! Han er blitt undervist av en med veldig makt, en som vet. Han stod der, høyest i synsranden. Så nærmet han seg og kom ned, to buelengder borte eller enda nærmere. Og han åpenbarte for sin tjener det han åpenbarte. Ikke har han diktet opp det han så! Vil dere tviste med ham om det han selv har sett? (53:1 12) Khadidsjas reaksjon Ibn Ishaqs fortelling fortsetter: Jeg fortsatte å stå der helt stille. Khadidsja sendte noen ut for å se etter meg. De gikk opp på høydene ved Mekka, og vendte tilbake, mens jeg fortsatte å stå på samme sted. Så forlot han meg, og jeg vendte tilbake til min familie. Jeg gikk til Khadidsja og satte meg inntil henne. Hun sa: Hvor har du vært, Abul-Qasim? 48 Ved Allah, jeg sendte ut folk for å se etter deg, og de gikk helt til Mekka før de kom tilbake. Da fortalte jeg henne hva jeg hadde sett. Hun sa: Vær glad, du sønn av min onkel, og fatt mot. Sannelig, ved ham som har Khadidsjas sjel i sin hånd, jeg håper du vil bli profeten for dette folk!» (Ibn Ishaq, 153) I en kjent hadith (Bukhari o.a.) fortelles det at da Muhammad kom tilbake, la han seg skjelvende på sengen og sa til Khadidsja: «Dekk meg! Dekk meg!» Hun gikk engstelig og hentet en kappe og la over ham, men våget ikke å spørre hva som var hendt. Da Muhammad hadde roet seg, fortalte han Khadidsja hva han hadde opplevd. Hun trodde på ham, og var en god støtte. Hos Ibn Ishaq heter det videre: Så reiste Khadidsja seg, samlet klærne sine rundt seg og gikk til sin fetter Waraka ibn Naufal. Han var blitt kristen og leste skriftene, og han lærte av dem som følger / 229 /

113 Taura og Indsjil. Da hun fortalte ham hva Allahs sendebud hadde sagt at han hadde sett og hørt, ropte Waraka ut: «Hellig! Hellig! Sannelig, ved ham som har Warakas sjel i sin hånd, hvis det er sant det du har sagt, Khadidsja, så er det den største Namus som har kommet til ham, den som før kom til Musa. Se, han er dette folks profet. Si til ham at han skal ha godt mot.» Da vendte Khadidsja tilbake til Allahs sendebud, og fortalte ham det Waraka hadde sagt. (Ibn Ishaq, 153) De neste åpenbaringene Tradisjonene er ulike om hva som var den neste åpenbaringen til Muhammad. Mange sier det var sure 74. Den begynner: «Du som ligger innhyllet i din kappe, stå opp og advar!» Det er tydelig at oppfatningen at dette var den andre skriftåpenbaringen henger sammen med hadithen som er nevnt ovenfor, om Khadidsja som dekket Muhammad med en kappe. (Sure 73 begynner for øvrig på en lignende måte.) Andre sier at den neste åpenbaringen var sure 68. Men det er enighet om at åpenbaringene sluttet å komme for en tid, snart etter at de var begynt. Dette gjorde Muhammad trist til sinns, og han begynte å tvile på seg selv. Men så ble sure 93 sendt ned til ham: Klippedomen ble reist på slutten av 600- tallet på den gamle tempelhøyden i Jerusalem. Den ble restaurert på tallet, da den blant annet ble kledd med keramikkfliser. Ved morgenen, og ved natten når det er stille! Ikke har din Herre forlatt deg, og han er ikke misfornøyd med deg! Slutten skal bli bedre for deg enn din begynnelse var. Herren skal gi deg, og du skal bli tilfreds. Fant han deg ikke foreldreløs, og gav deg et hjem? Han fant deg villfarende, og veiledet deg. Han fant deg trengende, og gjorde deg rik. Så vær ikke hard mot den foreldreløse, og den som ber, vis ham ikke bort. Og fortell om din Herres godhet! R EISEN OM NATTEN TIL JERUSALEM OG HIMMELFERDEN Fortellingene om Muhammads nattlige reise knytter seg til dette verset i Koranen: Ære være ham, som brakte sin tjener nattestid fra det hellige bønnested til bønnestedet lengst borte, hvis omgivelser vi har velsignet, for å vise ham noen av våre tegn. (17:1) «Det hellige bønnested» er området rundt Kabaen. Det var tidlig enighet blant muslimene om at «bønnestedet lengst borte» (al-masdjid al-aqsa) hentyder til det gamle tempelstedet i Jerusalem. Disse fortellingene har to hovedmotiver. Det ene er reisen til Jerusalem og tilbake i løpet av en natt. Det andre er Muhammads oppstigning til himmelen da han var i Jerusalem. I tradisjonene kan det første motivet forekomme uten det andre. Stedet hvor Muhammad steg opp til himmelen, er der hvor Klippedomen i Jerusalem i dag ligger. Den ble bygd under det omajadiske dynastiet, etter at muslimene hadde erobret Palestina. Også al-aksa-moskeen har sitt navn etter denne fortellingen. Reisen til Jerusalem Ibn Ishaq gjengir blant annet denne versjonen av fortellingen om reisen til Jerusalem: Jeg er blitt fortalt at Hassan fra Basra har sagt at Allahs sendebud sa: «Mens jeg sov i Hidsjr, 49 kom Jibril og dyttet til meg med foten. Jeg satte meg opp, men så / 230 /

114 ingenting, og la meg ned igjen. Han kom en gang til, og dyttet til meg med foten. Jeg satte meg opp, men så ingenting, og la meg ned igjen. Han kom til meg for tredje gang, og dyttet til meg med foten. Jeg satte meg opp, og han grep fatt i armen min, og jeg stilte meg ved siden av ham, og han tok meg til inngangen til bønnestedet, og der stod det et hvitt dyr, halvt muldyr og halvt esel, med vinger på sidene som det brukte til å få fart på beina, slik at hvert skritt kunne bli så langt det kunne se om gangen. [Dyrets navn var Burak.] Han satte meg på det, og holdt seg nær ved min side.» Hassan fortsatte: Sendebudet og Jibril for av sted helt til de nådde frem til tempelet i Jerusalem. Der traff han Ibrahim, Musa og Isa, sammen med en gruppe av profetene. De bad sammen, med Sendebudet som imam. Så kom de til ham med to kar. I det ene av dem var det vin, i det andre melk. Sendebudet tok melken og drakk den, mens han lot vinen være. Jibril sa: «Du er blitt rett ledet til hva som er naturlig, og det skal også dine folk være. Vin er forbudt for dere.» Så drog Sendebudet tilbake til Mekka, og morgenen etter fortalte han Quraish hva som hadde hendt. De fleste av dem sa: «Ved Allah, for noe tøv! Det tar en karavane en måned å dra til Syria, og en måned å komme tilbake. Kan Muhammad dra frem og tilbake på en natt?» Mange muslimer gav opp sin tro på grunn av dette. Noen gikk til Abu Bakr og sa: «Hva tror du nå om vennen din, Abu Bakr? Han påstår at han drog til Jerusalem i natt og bad der, og så kom han tilbake til Mekka.» Abu Bakr svarte at det var løgn det de sa om Sendebudet, men de sa at han var på bønnestedet akkurat da og fortalte folk om det. Abu Bakr sa: «Om han sier det, er det sant. Og hva er så merkelig med det? Han forteller meg at det kommer budskap til ham fra Allah fra himmelen til jorden i løpet av en time, dag eller natt, og jeg tror ham. Og det er mer forbløffende enn det som dere nekter å tro.» Så gikk han til Sendebudet og spurte om det de sa var sant. Da han sa at de var det, bad han ham om å beskrive Jerusalem.» Hassan [som da var et barn] sier at de løftet ham opp, så han kunne se Sendebudet snakke mens han fortalte hvordan Jerusalem så ut. Hver gang han beskrev en del av byen, sa Abu Bakr: «Det er riktig. Jeg vitner at du er Allahs sendebud.» Da Sendebudet var ferdig med sin beskrivelse, sa han: «Og du, Abu Bakr, er sannhetsvitnet (al-siddiq).» 50 Det var da han fikk denne ærestittelen. (Ibn Ishaq, ) Vi ser av dette at et viktig poeng med reisen til Jerusalem er at den var en prøve på troen for dem som hadde sluttet seg til Muhammad. Himmelferden Fra Jerusalem fortsatte Muhammad til himmelen. Det er forskjellige tradisjoner om dette. Mange sier han fløy på Burak, men i den versjonen Ibn Ishaq forteller (268), klatret Profeten og Jibril opp en stige. I stedet for å følge Ibn Ishaq gjengir vi her en moderne gjenfortelling for barn. Den tar opp i seg noen flere tradisjoner. «Vi var ikke med, Abu Bakr, den gangen da Profeten fortalte om nattreisen, så vi har kommet for å be deg om å gjenfortelle den for oss,» sa en blant en flokk av troende som hadde samlet seg ved døren hans. / 231 /

115 Burak er et populært motiv i folkekunsten. Dette eksemplet er en plakat fra Pakistan. «Ja, vær så snill, Abu Bakr, fortell oss om alt det vidunderlige som skjedde,» sa en annen. «De sier at Allah har velsignet sin Profet, og har velsignet oss alle,» sa en tredje. «Kom inn, kom inn, alle sammen, og vær velkomne,» svarte Abu Bakr. «Allahs velsignelse være med dere. Jeg skal fortelle dere den historien så godt jeg kan, for vi ble så oppløftet da vi hørte den at det kan hende må Allah tilgi meg for det at jeg sier noe feil ett eller annet sted mens jeg forteller.» Etter å ha sagt dette satte Abu Bakr seg midt i rommet slik at alle kunne høre. De andre satte seg med korslagte bein på teppene, slik at flest mulig skulle få plass i det vesle rommet. Stemmene senket seg til en hvisking, og det gikk et sus av ærefrykt over forsamlingen. Abu Bakr begynte med en bønn: «All takk og lov til den ene Gud for det vi nå skal fortelle» Plutselig fór døren opp. I døråpningen stod den velkjente skikkelsen til Abbas. Øynene hans strålte, og turbanen var litt på snei. «Hva i alle dager er det jeg hører?» brølte han muntert. «Har kamelen til nevøen min grodd vinger og fløyet til Jerusalem midt på natten? Dette lover å bli en god skrøne, og den vil jeg ikke gå glipp av for alt i verden! Det har vært altfor kjedelig her omkring altfor lenge. Så sett i gang!» Han dyttet seg vei fremst i rommet. «Og gjør det til en livlig historie når du først er i gang.» Abbas var troende på sin egen måte. Det vil si: når han fant det for godt. «Profetens kamel grodde ingen vinger,» svarte Abu Bakr verdig. «Nå, om alle har satt seg, og er innstilte på å lytte og være rolige,» sa han, med øynene på Abbas, «så skal jeg fortsette.» Abu Bakr løftet blikket et øyeblikk. Så begynte han: «Den natten var Profeten meget trett, for han hadde gått langt, og mange hadde plaget ham i løpet av dagen. Derfor sov han dypt og godt. Plutselig var det en stemme som kalte på ham så innstendig at han våknet. Der stod Jibril i all sin herlighet. Jibril bad ham om å følge med, og da de kom til døren, viste han ham et vidunderlig dyr, et som aldri noensinne er blitt sett på jorden. Det var en skinnende hvit hoppe / 232 /

116 med menneskeansikt. Den hadde vinger som en ørn, men enda større. Hovene kunne skritte så langt øyet kunne se den kunne fare av sted fortere til og med enn lyset. Dette er Burak, fortalte engelen Sendebudet, og bad ham stige opp på hoppen. Av gårde fløy de, inn i nattehimmelen, og la Mekka langt bak seg. På veien så de mange underlige og forferdelige ting altfor mange å fortelle her. Noen var ment å skulle friste Profeten, og føre ham bort fra den rette vei. Andre var eksempler på de forferdelige straffene som menneskene bringer over seg selv på grunn av syndene de begår på jorden. Da de var kommet over Jerusalem by, gav Jibril ordre til Burak om å begynne nedstigningen. De landet ved tempelportene, og der bandt Sendebudet Burak til en ring, akkurat som profetene i gamle dager hadde gjort. Så steg Allahs sendebud inn i tempelet, og der så han Isa og Musa, og mange andre profeter også. Og la meg legge til at Sendebudet vårt beskrev hver og en av dem slik at vi syntes vi kunne se dem. Etter å ha bedt i tempelet sammen med de andre kom vår Profet ut igjen, og han fikk se en annen vidunderlig ting. Der var en stige av lys som rakk helt opp til himmelen. Jibril sa han skulle klatre opp stigen, og det gjorde han, like fort og lett som om den var gjort av luft. De steg opp til de kom til den første himmel. Jibril banket på porten. Hvem er det? var det noen der inne som spurte. Jibril. Og hvem er sammen med deg? Muhammad. Har han mottatt sitt oppdrag? Det har han. Da er han velkommen! Så ble porten åpnet. Inne i den første himmel så alt ut som om det var gjort av sølv. Der var stjerner som hang i lenker av gull, og inne i hver stjerne var det en engel som var satt dit som en vokter mot alle demoner som ville prøve å komme inn. De møtte en gammel mann, og Jibril sa han var Adam, og han hilste Sendebudet vårt hjertelig. Rundt på alle kanter var det dyr av alle former og størrelser. Adam forklarte at disse dyrene i virkeligheten var engler som gikk i forbønn hos Allah på vegne av dyrene på jorden. Midt blant alle sammen stod en enorm hvit hane. Når den galer, våkner de sju himlene, og det skal den fortsette å gjøre til dommens dag. De sa farvel til Adam, og Jibril og Profeten fortsatte til den andre himmel. Etter at de hadde fått lov til å komme inn, så de at de var på et sted som så ut som om det var gjort av polert stål. Der var Nuh, som kom for å ta imot dem. Og om jeg ikke tar feil, så var Isa og Yahya døperen der også. De fortsatte til den tredje himmel. Det var en enorm bolig, utsmykket meg utallige edle steiner som skinte så sterkt at menneskeøyne ikke ville klare å se på dem. Foran seg så Profeten en gigantisk engel. Det var sytti tusen dagsreiser mellom øynene dens. Han befalte over hundre tusen soldatengler, som alle var bevæpnet. Han så ikke opp da de nærmet seg. Foran ham lå en enorm bok oppslått som han hele tiden skrev i og visket ut fra. Dette, Muhammad, er Azrail, dødens engel. For hvert navn han skriver, blir et menneske født, og for hvert navn han visker ut, er et menneskes tid omme, og det må dø. Da de steg opp til den fjerde himmel, møtte de flere engler. En av dem var like høy som fem hundre dagsreiser. Da han så ham, spurte Profeten: Hvorfor gråter han? Det er tårenes engel, svarte Jibril. Han forutsier de ulykkene som skal ramme menneskeheten, og han gråter for menneskene. Da de kom til den femte himmel, ble Profeten tatt imot av Harun, Musas bror, og hilst hjertelig velkommen. Men i denne himmelen stod det aller hesligs- / 233 /

117 Side 235: Illustrasjon i et persisk håndskrift fra 1500-tallet laget for Shah Tahmasp. I persisk tradisjon har man ofte vært mindre tilbakeholdende med avbildninger enn i den islamske kulturen for øvrig. Profetens himmelferd har vært et yndet motiv. Tradisjonell sunni-islam forbyr denne type bilder. te synet. Det var en engel med kobberfarget ansikt og misdannet av vorter. Lyn sprang ut av øynene hans, og han bar en flammende lanse. Foran ham brente skinnende kull, og ved føttene hans glødet røde lenker. Dette, sa Jibril, er den guddommelige hevns engel. Det er hans plikt å straffe med forferdelige straffer alle dem som fornekter sin skaper, og alle dem som begår fryktelige synder mot seg selv og deres medskapninger. Muhammad og Jibril forlot dette skrekkelige synet, og kom frem til den sjette himmel. Som før sa de hvem de var, og fikk tillatelse til å komme inn. Den sjette himmel bestod av Hasala-stein, som er akkurat som karbunkelstein. Her var det at Profeten fikk se det underligste syn av alle. Her stod det en engel med en skikkelse som var halvt ild og halvt snø, men snøen smeltet likevel ikke, og heller ikke sloknet ilden. Rundt den engelen var det skarer av engler som sang og forkynte: Priset være Den Høyeste som har forenet snø og ild! Må han forene alle sine trofaste tjenere i lydighet mot hans lov. Dette er den engelen som vokter himmelen og jorden, forklarte Jibril. Det er han som kommer til forskjellige folkeslag og kaller visse personer til å tjene Allah. Og det skal han fortsette med like til oppstandelsen. I den sjette himmel møtte Sendebudet vårt Musa på nytt. Han hilste ham og gråt. Her er en Profet, sa han, som kommer til å kalle flere av sitt folk til tjeneste for Allah enn det jeg noensinne klarte å gjøre. Til slutt kom de til den sjuende himmel. Den var fylt av et vidunderlig lys som aldri før var skuet av menneskeøyne. Der så Profeten mange fantastiske ting. Blant dem var en engel som var større enn selve jorden. Han hadde sytti tusen tunger som talte sytti tusen språk, og alle tungene sang lovprisninger til skaperen. Med ett ble Muhammad løftet enda høyere, og der så han lotustreet, eller himmeltreet, med greiner som strakte seg lenger enn avstanden mellom solen og jorden. Titusentalls engler fryder seg under dets skygge, og fire elver går ut fra der. To av dem flyter inn i Paradiset, og to ned til jorden nedenunder. Derfra gikk Profeten inn i tilbedelsens hus, hvor det kommer sytti tusen engler av de aller høyeste som kretser rundt det i hellig rundgang. Vår Profet ble deretter ført inn dit hvor den hellige bolig er. Den er det ingen ord som kan beskrive, men vår Profet sa at han kjente en søt duft overalt omkring seg, og at han følte en usynlig hånd som berørte skulderen og brystet hans, og det gav ham en følelse av ubeskrivelig lykke. Her, har Profeten fortalt oss, var det at han mottok lovene i vår religion, som heter Islam, og som betyr hengivelse til den ene Gud. Da han steg ned fra den hellige bolig, møtte vår Profet Musa på nytt. Hvor mange bønner om dagen ble fastsatt for din religion? spurte Musa. Femti bønner om dagen, svarte Sendebudet vårt. Hvordan kan du tro, Muhammad, at ditt folk vil be femti ganger om dagen? Du kan tro meg, for jeg har hatt erfaring når det gjelder dette, og folk vil aldri kunne klare å gjennomføre et slikt pålegg. Gå tilbake gå tilbake og be om et mindre antall. Dermed gikk Sendebudet vårt tilbake og bad om at det måtte fastsettes færre bønner. På veien ned møtte han Musa igjen, som spurte: Hvor mange bønner ble fastsatt for dere denne gangen? Førti, svarte Profeten. Førti! Umulig! Gå tilbake og be om færre. Og slik fortsatte det: Profeten fikk oppnådd at / 234 /

118 / 235 /

119 antallet bønner ble minsket, og Musa insisterte på at det måtte minskes enda mer. Til slutt sa Musa: Hvor mange ble det denne gangen? Fem bønner om dagen, svarte vår Profet. Det er fremdeles for mye. Tenk deg et vanlig menneske som skal be fem ganger om dagen! Gå tilbake! Nei, svarte Sendebudet vårt. Jeg har gått tilbake for mange ganger, og er skamfull. Dermed sa han farvel til Musa, og begynte å gå videre nedover. Nedover lysstigen bar det med Jibril og vår Profet, til de kom til tempelet i Jerusalem, og da de kom dit, fant de Burak, og løste henne. Så fløy de tilbake til huset der Jibril hadde funnet Profeten mens han sov. Sendebudet så opp på himmelen, og ble forbauset over å se de første strålene av morgenlyset som viste seg. Reisen til Jerusalem, til himlene og tilbake hadde nesten ikke tatt noen tid i det hele tatt.» «Abu Bakr,» var det noen i gruppen som spurte, «var det ikke noe snakk om beger med vin og melk?» «Å, jo visst. Der ser du hvor lett det er å glemme. Jo, engelen Jibril satte frem for Sendebudet vårt to beger, det ene inneholdt melk, og det andre vin. Profeten tok begeret med melk og drakk av det. Du har valgt rett, sa Jibril til ham. Hadde du drukket det andre, kunne ditt folk ha blitt villfarent.» Abbas løftet øyenbrynene. «Hva med vinen, da? Hvem drakk den?» spurte han. Men ingen brydde seg om ham, for alle var som bedøvet og målløse av den fortellingen de nettopp hadde hørt. 51 H IDSJRA: UTVANDRINGEN TIL MEDINA Muhammad og hans tilhengere møter motstand i Mekka, og mange er fiendtlige mot dem. Men Muhammad fortsetter å forkynne, og han vender seg også til arabere fra andre deler av landet. To år på rad møter han folk fra Khazradsj-stammen i Medina som har kommet for å være med på markedet i Akaba utenfor Mekka. Der sluttes det forbund, og folkene fra Medina sverger troskap til Profeten. Fra nå av blir de kalt for «hjelperne» (ansar). Nå er det krig Sendebudet hadde ikke fått tillatelse til å føre krig, eller til å utgyte blod, før Akaba. Han hadde bare fått i oppdrag å kalle mennesker til Allah, være tålmodig når han ble krenket, og tilgi de uvitende. Quraish hadde plaget hans tilhengere, slik at noen forlot sin religion, mens andre ble landsforvist. De var blitt nødt til å velge om de ville gi opp sin religion, bli forfulgt der de bodde, eller flykte fra landet, noen til Abyssinia, andre til Medina. Quraish satte seg opp mot Allah, og forkastet det han i sin nåde hadde villet. De beskyldte hans Profet for å lyve, og undertrykket og forviste dem som tjente ham og forkynte hans enhet, som trodde på hans Profet, og holdt fast på hans religion. Da gav han Sendebudet tillatelse til å kjempe, og til å gjøre gjengjeld mot dem som oppførte seg urettferdig og skammelig mot dem. Det første verset som ble sendt ned om dette ( ) var: Tillatelse er gitt til dem som kjemper, fordi de har lidd urett. Allah har visselig makt til å hjelpe dem. Urettvist er de drevet bort fra sine hjem, bare fordi de sier: «Vår Herre er Allah.» Om Allah ikke hadde holdt folk tilbake, de ene gjennom de andre, ville klostre og kirker, bønnehus og moskeer, der Allahs navn stadig påkalles, bli revet ned. Sannelig, Allah hjelper / 236 /

120 dem som hjelper ham sterk og veldig er Allah! Det er de som overholder bønnen, gir almisse, påbyr det rette og forbyr det urette, når vi gir dem makt i landet. Og alle tings utgang tilhører Allah. (K 22:40 42) ( ) Da Allah hadde gitt Sendebudet tillatelse til å kjempe, og klanen av hjelperne hadde lovet troskap mot ham i islam, og støtte til ham og dem som fulgte ham, og til alle de muslimene som hadde søkt tilflukt hos dem, da befalte Sendebudet at hans ledsagere, både de av hans folk som hadde utvandret, og de muslimene som var sammen med ham i Mekka, skulle reise av sted og utvandre til Medina, og slutte seg til sine brødre hjelperne. «Allah den mektige og opphøyde skal skaffe dere brødre, og hus der dere kan være trygge.» Så drog de av sted i grupper, mens Sendebudet ble tilbake i Mekka og ventet på tillatelse fra sin Herre til å forlate Mekka og utvandre til Medina. ( ) Quraish holder møte Etter at ledsagerne hans hadde reist, ble Sendebudet igjen i Mekka, og ventet på lov fra Allah til å utvandre. Av hans tilhengere var bare de tilbake som var nødt til det, eller som hadde falt fra, i tillegg til Abu Bakr og Ali. Abu Bakr bad Sendebudet om lov til å utvandre, men han sa: «Ikke slik hast, kanskje vil Allah gi deg en ledsager.» Abu Bakr håpet det ville bli ham selv. Quraish så at Sendebudet hadde forbundsfeller og tilhengere blant andre stammer og på et annet sted, og de så at hans ledsagere hadde utvandret for å slutte seg til dem. De visste at de hadde slått seg ned der og hadde fått beskyttere. Da ble de på vakt mot at Sendebudet skulle reise av sted, for de visste at han hadde bestemt seg for å kjempe mot dem. De samlet seg i rådssalen, som var huset til Kusai ibn Kilab, for det var der alle viktige saker ble behandlet. Der rådslo de om hva de skulle foreta seg med Sendebudet, for de var redde for ham. ( ) De sa til hverandre: «Dere har sett hvordan det er med denne mannen. Ved Allah, vi er ikke trygge for et overraskelsesangrep fra ham, på grunn av de fremmede han har fått til å følge seg. Så vi må bli enige om en plan.» De diskuterte, og en sa: «Legg ham i jern og steng ham inne bak gitter, og vent til det samme skjer med ham som med dikterne Zuhair og Nabigha og andre.» Høvdingen innvendte mot dette at da ville det bli kjent at han var satt i fengsel, og straks ville tilhengerne gå til angrep og ta ham ut. Deretter ville de bli så mange at de kom til å ødelegge makten til Quraish fullstendig. De måtte finne en annen plan. En annen foreslo at de skulle drive ham ut av landet. Hvor han drog hen, eller hva som hendte med ham, spilte ingen rolle, bare han forsvant og de var kvitt ham. Så ville de få det som i gamle dager. Men høvdingen innvendte på nytt at det ikke var noen god plan. Muhammads talegaver og vakre måte å snakke på og kraften i hans budskap var slik at dersom han slo seg ned sammen med en eller annen beduinstamme, så ville han vinne dem for sin sak, og de ville følge ham og komme dit og angripe dem og ta fra dem den stilling og makt de hadde, og deretter kunne han gjøre med dem det han ville. De måtte finne på en bedre plan. / 237 /

121 Da sa Abu Dsjahl at han hadde en plan som ingen hadde foreslått før. Fra hver klan skulle de ta ut en ung mann som var sterk og av god familie. Alle skulle få et skarpt sverd. Så skulle hver og en av dem hugge ham og drepe ham. Dermed ville de bli kvitt ham, og ansvaret for hans blod ville ligge på alle klanene. Muhammads klan kunne da ikke slåss mot alle sammen, men ble nødt til å ta imot blodpenger, som alle skulle være med på å betale. Høvdingen utbrøt: «Han har rett. Min mening er at dette er den eneste løsningen.» Så besluttet de dette, og gikk hver til sitt. Planen mislykkes Da kom Jibril til Sendebudet og sa: «Sov ikke i natt på den sengen der du pleier å sove.» Ikke lenge etter at det var blitt natt, samlet de seg utenfor døren, mens de ventet på at han skulle sovne, slik at de kunne falle over ham. Da Sendebudet la merke til hva de gjorde, sa han til Ali at han skulle legge seg på sengen hans. Så skulle han ta på seg hans grønne kappe fra Hadramaut, da ville det ikke skje ham noe ondt. Han pleide selv å sove i den kappen. ( ) Da de stod der alle utenfor døren, sa Abu Dsjahl til dem: «Muhammad påstår at om dere følger ham, så skal dere bli konger over arabere og persere. Når dere er døde, kommer dere så til å stå opp til noen hager som er lik dem som er ved Jordan. Men om dere ikke følger ham, bli dere drept, og når dere står opp fra de døde, skal dere brennes i helvetes ild.» Da kom Sendebudet ut til dem med en håndfull støv, og sa: «Det sier jeg. Du er en av dem.» Allah tok synet fra dem slik at de ikke kunne se Sendebudet, og han begynte å strø støvet over hodene på dem, mens han sa frem disse versene: «Ya Sin. Ved den kloke Koranen. Du hører sannelig til dem som er sendt ut på en rett vei. Det er en åpenbaring nedsendt fra den veldige, den barmhjertige,» helt til ordene «og vi har dekket dem til, så de ikke kan se» (K 36:1 8). Da han var ferdig med å si frem, hadde alle som én støv på hodet. Så gikk han dit han ønsket, og det kom en som ikke hørte med til dem, og spurte hva det var de stod der og ventet på. De sa at de ventet på Muhammad, men han sa: «Men i alle dager! Muhammad kom ut til dere og la støv på hodet til hver eneste en av dere, og så gikk han av sted for å gjøre et eller annet. Ser dere ikke hva som har skjedd med dere?» Da løftet de hendene sine og kjente støv på hodene. Så tok de til å lete, og de så Ali som lå på sengen innhyllet i Sendebudets kappe, og de sa: «Der ligger sannelig Muhammad og sover i sin kappe.» Men de ventet der til det ble morgen, da Ali stod opp fra sengen, og da skjønte de at mannen hadde talt sant. ( ) Sendebudet forlater Mekka sammen med Abu Bakr Og Allah gav sin Profet tillatelse til å utvandre. ( ) Da Sendebudet besluttet å dra av sted, kom han til Abu Bakr, og de to forlot huset gjennom et vindu på baksiden. De tok seg til en hule i Thaur-fjellet nedenfor Mekka. De gikk inn der, og Abu Bakr sa til sin sønn Abdullah at han skulle merke seg hva folk sa, og komme til dem om natten med nyheter. ( ) De ble værende i hulen i tre dager. Da Quraish ikke fikk tak i Sendebudet, tilbød de tre hundre hunnkameler til den som kunne bringe ham tilbake. Om dagen lyttet Abdullah til planene deres og hva de snakket om, og om natten / 238 /

122 kom han til dem med nyheter. Amir [Abu Bakrs frigitte slave] gjette dyrene hans sammen med Mekkas gjetere om dagen, og da det ble natt, brakte han dem til hulen, der de melket dem og slaktet noen. ( ) Om oppholdet i hulen finnes det mange historier. Ett spennende øyeblikk beskrives på denne måten i en moderne barnebok: Abu Bakrs hjerte slo så fort. Det var vanskelig å puste. Han visste at han og Profeten var i stor fare. Stille bad han om at Allah måtte beskytte dem. Profeten Muhammad satt taus ved siden av Abu Bakr. De hadde gjemt seg i en hule i Thaur-fjellet, og fiendene deres lette etter dem. Men Profeten var fremdeles rolig og uredd. Da lederne for Quraish oppdaget at de var blitt lurt, og at Muhammad hadde klart å komme seg vekk fra Mekka uten at de så det, gikk de i gang med å lete etter ham. De delte seg opp i lag og gikk ut i ulike retninger. Ett lag ble ledet av en mann som var flink til å følge spor, og de kom til foten av Thaur-fjellet. De speidet oppover fjellsiden etter spor av Abu Bakr og Profeten. Abu Bakr kunne se dem fra huleåpningen. Jegerne holdt på med å snakke med en gjeter, og de så opp mot hulen. Abu Bakr var fryktelig redd for at de skulle komme oppover fjellet og finne hulen der han og Profeten hadde gjemt seg. «Det ser ikke lett ut å klatre opp der,» sa en av jegerne. «Det er så bratt, og der er ikke fotfeste.» Han var trett, og hadde lyst til å gi opp letingen. Han og vennene hans var blitt lovet ett hundre kameler av lederne for Quraish om de fant Muhammad. Han syntes ikke det var verd å våge livet på det bratte fjellet for hundre kameler. Men det syntes vennene hans, og de fortsatte. De visste ikke om Muhammad hadde rett eller ikke. De brydde seg ikke om det heller. Det de visste, var at lederne for Quraish alltid angrep Muhammad, og at de kom til å få god betaling om de fant ham. En av dem var god til å klatre. Snart var han nesten på toppen av fjellet. Muhammad og Abu Bakr visste at mannen var nær dem. Abu Bakr holdt pusten. Men Profeten var rolig og sa frem ord fra Koranen: Husk da de vantro la planer mot deg, for å fengsle deg eller drepe deg, eller drive deg bort. De la planer, men Allah la planer også, og Allah planlegger bedre enn noen. (K 8:30) Ordene gjorde Abu Bakr rolig en liten stund. Men så så han mannen like ved huleåpningen! Hendene hans var oppskrapet og blødde fra klatringen. Han så på hendene sine. Da la han merke til noe annet. Det var en edderkopp som satt mitt i spindelveven sin. Spindelveven hang tvers over inngangen til hulen. Og i en fordypning i fjellsiden hadde en due laget seg reir. Mannen så nærmere etter. Fuglen satt på eggene sine. Da ble mannen sikker på at ingen kunne ha gått inn i hulen denne veien. Duen og edderkoppen hadde tydeligvis vært der lenge. Han begynte å gå rundt for å se om hulen hadde en annen åpning. Abu Bakrs hjerte hoppet. Bare Allah kunne redde dem. Det var Allah som hadde fått edderkoppen og duen til å være der. Men nå stod mannen like ved en annen inngang til hulen. Abu Bakr satte seg nærmere inn til Profeten. «Bøyer han seg ned, ser han oss,» hvisket han. Thaur-fjellet. I en hule på toppen av dette fjellet var det Muhammad og Abu Bakr gjemte seg for forfølgerne. / 239 /

123 Muhammad visste at vennen hans var redd, og sa frem disse ordene fra Koranen: Selv om dere ikke hjelper ham, så har Allah allerede hjulpet ham, da de vantro drev ham bort, sammen med en annen. Og da de var i hulen, sa han til sin venn: «Vær ikke redd. Allah er med oss.» Da senket Allah sin Sakina 52 over ham, og styrket ham med hærskarer dere ikke så. Allah er mektig og vis! (K 9:40) Abu Bakr var ikke redd lenger. Mannen utenfor hulen bøyde seg ikke ned. Han ropte ned til vennene sine at de skulle fortsette å lete etter Profeten andre steder. 53 Småskoletrinnet Mellomtrinnet L IVET I MEDINA Den følgende teksten er hentet fra en bok beregnet på muslimske barn. 54 Så snart han var kommet til Medina, gjorde profeten Muhammad (Allahs fred og velsignelse være med ham) to ting som kom til å danne forbilde for hele islams og muslimenes fremtid. Den første var at han skapte et nært bånd mellom dem som hadde utvandret fra Mekka (muhadsjirun), og hjelperne (ansar) i Medina. Han fikk i stand at hver og en av muslimene i Medina skulle ta til seg en av dem som hadde utvandret fra Mekka, som sin bror, og dele sin eiendom og sitt liv med ham. Muslimene i Medina gikk helt og fullt med på dette, og mange av dem som kom fra Mekka, sa ja til det generøse tilbudet på betingelse av at de bare ville ta imot penger hvis det var et lån. På denne måten fikk de som var utvandret, ly og husrom, og det ble skapt viktige bånd som la grunnlaget for brorskap mellom muslimene. Dette ble til et edelt forbilde for muslimer til alle tider. Slik slapp man også at det oppstod motsetninger i det nye samfunnet, og det ble en modell for det muslimske samfunnet (umma) i fremtiden. Det andre som Profeten (fred være med ham) gjorde, var å bringe sammen de muslimske stammene, de jødiske stammene, og til og med dem som dyrket mange guder, slik at de kunne bli enige om å leve sammen i fred. Profeten bestemte betingelsene i denne avtalen, som er kjent som Medina-pakten. Den slo særlig fast hvordan forholdet skulle være mellom muslimene og jødene. Jødene var svært mektige i Medina. De var handelsfolk, kjøpmenn og pengeutlånere, og de hadde makten over det økonomiske livet til de hedenske stammene. Medina-pakten innebar at det ble gjort en avtale med dem om at de skulle leve sammen i fred. De skulle beskytte hverandre hvis Medina ble angrepet, og hvert av de to samfunnene skulle ha frihet til å utøve sin egen religion. Dette er noen av bestemmelsene i pakten: Muslimene og jødene skulle leve sammen i fred og harmoni. Ingen av de to gruppene skulle blande seg opp i den andres tro. Dersom noen utenfra skulle angripe, var hver av de to gruppene forpliktet til å hjelpe hverandre om det ble krig. Dersom Medina ble angrepet, skulle de to gruppene forene seg for å forsvare byen. Begge gruppene skulle se på Medina som et hellig sted, og blodsutgytelse var forbudt der. Profeten Muhammad (fred være med ham) skulle være den øverste dommer i alle slags tvister. / 240 /

124 Slik ble et muslimsk samfunn som ikke nekter rettighetene til ikke-muslimske folk, det ideelle forbilde for alle muslimer. Allah var den øverste herskeren og lovgiveren, og profeten Muhammad (fred være med ham) var samfunnets leder og dommer, veileder og administrator. Muslimene hadde funnet et midtpunkt, en lovgiver og en dommer. Stammelovene ble byttet ut med grunnleggende rettferdighetsprinsipper uten hensyn til kaste, tro eller hudfarge. ( ) Det nye muslimske samfunnet måtte organiseres, disiplineres, integreres og beskyttes mot motstandernes planer. På grunn av disse nye behovene begynte nye åpenbaringer å komme til profeten Muhammad (fred være med ham). Mange av de tidligere åpenbaringene hadde handlet om skaperen og det han hadde skapt. Men mange av disse senere åpenbaringene inneholdt praktisk veiledning om hvordan man skulle oppføre seg og leve i denne verden, og hvordan man skal forberede seg for den neste verden. Som profeten Muhammad (fred være med ham) selv sa: «Lev i denne verden som om du skulle bo her i tusen år, og forbered deg for den neste verden som om du skulle dø i morgen.» Den vakre bønnenisjen i Profetens moské i Medina. / 241 /

125 Mellomtrinnet A VSKJEDSPREKENEN Tre måneder før han døde, utførte Muhammad valfartsritualene. Denne begivenheten er særlig viktig av to grunner. For det første viste han muslimene hvordan valfarten skulle gå til. For det andre holdt han ved den anledningen en tale, som kan ses på som hans testamente til muslimene. Den eldste sammenhengende fortellingen om Muhammads avskjedsvalfart finnes hos Ibn Ishaq ( ). Her gjengir vi en versjon av Profetens tale, som er spredd i plakatform av Ta-Ha Publishers i London: Han priste og takket Allah, og sa så: Folk, lytt til mine ord. For jeg vet ikke om jeg etter dette året noen gang vil være her med dere igjen. Så lytt derfor nøye til hva jeg sier dere, og ta med dere disse ordene til dem som ikke kunne være til stede her i dag. Folk, på samme måte som dere holder denne måned, denne dag og denne by hellige, slik skal dere også anse alle muslimers liv og eiendom som et hellig ansvar. Eiendom som er betrodd dere, skal dere gi tilbake til dens rettmessige eiere. Gjør ingen urett, for at dere ikke selv skal lide urett. Husk at dere skal møte deres Herre, og at han skal føre regnskap over hva dere har gjort. Allah har forbudt dere å ta renter, og all renteskyld er derfor fra nå av opphevet. Men hva dere eier, skal dere beholde. Dere skal verken utøve eller lide urett. Allah har bestemt at det ikke skal finnes renter. Alle renter som skyldes til Abbas sønn av Abdul-Muttalib, er fra nå av opphevet. All blodskyld som skriver seg fra manndrap i tiden før islam, er fra nå av opphevet, og den første blodskyld som jeg opphever, er den som er etter mordet på Rabia, sønn av Harith, sønn av Abdul-Muttalib. Hør at de vantro gir seg til å tukle med kalenderen, slik at det som Allah har forbudt, skal bli lovlig, og det som Allah har tillatt, skal bli forbudt. For Allah er det tolv måneder. Fire av dem er hellige, tre følger etter hverandre, og én står alene mellom månedene dsjumada og shaban. Vokt dere for Shaitan, for å bevare deres religion. Han har mistet håpet om at han noen gang kan føre dere vill i store ting, så vokt dere for å følge ham i små ting. Folk, det er sant at dere har visse rettigheter over deres kvinner. Men de har også rettigheter over dere. Husk at dere har tatt dem til hustruer bare med et ansvar gitt dere av Allah, og med hans tillatelse. Om de erkjenner de rettigheter dere har fått, så har de på sin side rett til mat og klær, gitt i vennlighet. Behandle deres hustruer vel og vær vennlige mot dem, for de er deres medarbeidere og hengivne hjelpere. Og dere har rett til at de aldri slutter vennskap med noen mot deres vilje, og at de alltid er dydige. Folk, lytt til meg med oppriktighet. Tjen Allah, si frem de fem daglige bønner, fast i måneden ramadan og gi av deres rikdom til zakah. Utfør valfarten om dere har råd til det. Alle mennesker kommer fra Adam og Hawwa. En araber står ikke over en ikkearaber, og heller ikke en ikke-araber over en araber. Den hvite står ikke over den svarte, og heller ikke den svarte over den hvite, annet enn i fromhet og gode gjerninger. Vit at hver muslim er den andres bror, og at muslimene er ett brorskap. Intet av en muslims eiendom tilkommer rettmessig en annen muslim så sant det ikke er gitt med fri vilje. Øv derfor ikke urettferdighet mot hverandre. / 242 /

126 Husk at én dag skal dere stå fremfor Allah og svare for det dere har gjort. Så gi akt, og forlat ikke rettferdighetens vei når jeg er borte. Folk, ingen profet og intet sendebud skal komme etter meg, og ingen ny tro skal oppstå. Tenk derfor etter, og forstå de ordene jeg gir dere. Jeg etterlater meg to ting: Koranen, og mitt eksempel, sunna, og om dere følger dem, skal dere aldri gå vill. Alle som lytter til meg, skal bringe mine ord videre til andre, og de til andre igjen. Og må de siste som hører, forstå dem bedre enn dem som lytter til meg her og nå. Allah, vær mitt vitne at jeg har gitt ditt budskap til ditt folk. P ROFETENS DØD Imens begynte Sendebudet å rammes av den sykdommen som Allah tok ham bort med, til den ære og nåde han hadde til hensikt å gi ham. Det var like før utgangen av måneden safar, eller i begynnelsen av rabi al-awwal. Jeg er blitt fortalt at den begynte da han gikk til Baqi-gravplassen midt på natten og bad for de døde. Han vendte tilbake til sin familie, og om morgenen begynte sykdommen. ( ) Abu Muwaihiba, en av Sendebudets frigitte slaver, sa: «Midt på natten sendte Sendebudet bud på meg og sa at han hadde fått befaling om å be for de døde på denne gravplassen, og at jeg skulle gå med ham. Jeg gikk, og da han stod blant dem, sa han: Fred være med dere, dere som er i gravene. Lykkelige er dere, som har det mye bedre enn menneskene her. Strid og uenighet har kommet som bølger av mørke, den ene etter den andre, og den siste verre enn den første. Så vendte han seg mot meg og sa: Jeg har fått valget mellom enten å få nøklene til denne verdens skattkamre og et langt liv med paradiset etterpå, eller å gå til min Herre og paradiset med det samme. Jeg sa at han måtte velge det første, men han sa at han hadde valgt det siste. Så bad han for de døde der, og gikk bort. Det var da den sykdommen begynte som Allah tok ham bort med.» Situasjonsbilde fra valfarten. Opp til to millioner pilegrimer utfører dette ritualet hvert år. / 243 /

127 / 244 /

128 Aisha sa: «( ) Han fortsatte å gå rundt til hustruene sine i tur og orden, men så ble smertene for sterke, og han ble overmannet av dem mens han var i Maimunas hus. Han kalte sammen hustruene sine, og bad dem om lov til å bli pleiet i mitt hus, og de var enige.» ( ) Aisha sa: «Da Profeten ble alvorlig syk, gav han beskjed om at de skulle be Abu Bakr om å lede bønnene. Aisha sa til ham at Abu Bakr var en følsom mann med svak stemme, og at han gråt mye mens han leste Koranen. Men han gjentok sin ordre likevel. Jeg gjentok innvendingen jeg hadde. Da sa han: Du er akkurat som kvinnene som var med Yusuf! 55 Den eneste grunnen til at jeg sa dette, var at jeg ønsket at Abu Bakr skulle slippe en slik oppgave, for jeg visste at folk aldri ville like en mann som tok Sendebudets plass, og ville anklage ham for hvilken som helst ulykke som kom til å skje. Og jeg ville at Abu Bakr skulle slippe dette.» ( ) Al-Zuhri sa at Anas, Maliks sønn, fortalte ham at på den mandagen da Allah tok bort sitt sendebud, gikk han ut til folket mens de bad morgenbønnen. Forhenget ble løftet til side, døren ble åpnet, og ut kom Sendebudet og stod i Aishas dør. Muslimene ble nesten lokket bort fra bønnene sine av glede over å se ham. Han gjorde tegn til dem at de skulle fortsette bønnen. Sendebudet smilte glad når han merket hvordan de bad med verdighet, og jeg har aldri sett ham med et edlere uttrykk enn det han hadde den dagen. Så gikk han tilbake, og folk gikk av sted og tenkte at Sendebudet hadde kommet seg av sykdommen igjen.» ( ) Aisha sa: «Sendebudet kom tilbake til meg fra moskeen den dagen, og lå i min favn. En mann fra Abu Bakrs familie kom inn med en siwak 56 i hånden, og Sendebudet så på den slik at jeg forstod at han ville ha den. Jeg spurte ham om han ville at jeg skulle gi den til ham, og han sa ja. Så tok jeg den og tygget den for ham så den skulle bli myk, og gav den til ham. Han renset tennene med den mer nøye enn jeg hadde sett ham gjøre noen gang. Så la han den til side. Han ble tung i favnen min, og da jeg så ham inn i ansiktet, var blikket hans rakt, og han sa: Nei, den mest opphøyde følgesvennen finnes i Paradiset. Jeg sa: Du fikk valget, og du har valgt, ved ham som sendte deg med sannheten! Så ble Sendebudet tatt bort.» Aisha sa: «( ) Så la jeg hodet hans på en pute, og reiste meg. Og jeg slo meg på brystet og i ansiktet, sammen med de andre kvinnene.» ( ) Abu Huraira fortalte: «Da Sendebudet var død, reiste Omar seg og sa: Noen av dem som er skuffet, vil påstå at Sendebudet er død. Men ved Allah, han er ikke død. Han har gått til sin Herre slik Musa, Imrans sønn, gikk bort og var skjult for sitt folk i førti dager. Så kom han tilbake til dem etter at det ble sagt at han var død. Ved Allah, Sendebudet vil komme tilbake liksom Musa kom tilbake, og han skal hugge hendene og føttene av dem som påstod at Sendebudet var død. Da Abu Bakr hørte hva som stod på, kom han til døren i moskeen, mens Omar holdt på å tale. Han brydde seg ikke om det som skjedde der, men gikk inn i Aishas hus til Sendebudet, som lå der dekket med en kappe av tøy fra Jemen. Han gikk og avdekket ansiktet hans og kysset ham. Så sa han: Du er meg kjærere enn min far og mor. Du har smakt døden som Allah har bestemt. Ikke skal du rammes av døden en gang til. Så drog han kappen tilbake over Sendebudets ansikt og gikk ut. Omar holdt fremdeles på med å tale, og Abu Bakr sa: Rolig, Omar, vær stille. Men Omar nektet, og fortsatte å snakke. Da Abu Bakr så at han ikke ville være stille, gikk han frem til folkene, og da de hørte Side 244 og 245: Arafatsletta under valfarten. På Nådefjellet ute på sletta stod Profeten da han holdt sin avskjedspreken. / 245 /

129 ham tale, gikk de til ham, og forlot Omar. Abu Bakr takket og lovet Allah, og sa: Hør dere, om noen tilber Muhammad, så er Muhammad død. Om noen tilber Allah, så lever Allah og er udødelig. Så fremsa han dette verset: Muhammad er bare et Sendebud. Sendebud har gått bort før ham. Om han nå dør, eller blir drept, vil dere da snu tvert om? Den som snur om, skader ikke Allah det ringeste. Men Allah vil belønne de takknemlige. (K 3:138) Ved Allah, det var som om folk ikke visste at dette verset hadde kommet ned før Abu Bakr sa det frem den dagen. Folk tok det til seg fra ham, og det var på deres lepper. Omar sa: Ved Allah, da jeg hørte Abu Bakr si frem disse ordene, ble jeg lamslått, så at beina mine ikke ville bære meg, og jeg falt til marken og visste at Sendebudet virkelig var død.» (Ibn Ishaq, ) Pilegrimene utfører «ståingen» på Arafatsletta i bønn og ettertanke. Profetens moské i Medina, slik den ser ut i dag. Her ligger Profeten Muhammad begravet. / 246 /

130 LISTE OVER PROFETER OG SENDEBUD I Koranen brukes to begreper, «profet» (nabi) og «sendebud» (rasul), men uten at det fremkommer noe klart skille mellom dem. Et stort antall profeter og sendebud fra Allah har ifølge islamsk oppfatning opptrådt i menneskehetens historie; en utbredt hadith sier at det har vært profeter, og 313 sendebud. Muslimske fortolkere skiller gjerne mellom de to betegnelsene: Profetene virket gjennom sin talte forkynnelse, mens sendebudene er de som i tillegg mottok skriftåpenbaringer. Alle folk skal ha fått sitt sendebud en gang i historien, men alle er ikke kjent. Følgende profeter og sendebud er nevnt i Koranen: Arabisk navn Bibelsk navn Henvisninger Kommentar Adam Idris Nuh A dam Se ovenfor. E nok 19:57 58, 21: N oah Se ovenfor. Koranen sier ikke uttrykkelig at Adam var en profet. Men han regnes til profetene 57 fordi Allah talte til ham. Andre tolkninger av hvem Idris var, finnes også, men Enok er langt det vanligste. Ifølge tradisjonene var Idris den første som lærte å skrive. H ud Se ovenfor. Salih Ibrahim 7:71 76, 11:64 71, 26: , 27:46 54, 54:23 31, 91: A braham Se ovenfor. Lut Ismail Ishaq Lot Ismael Isak Bl.a. 7:78 82, 11:79 84, 15:61 77, 21:74 75, 26: , 27:55 59, 29: , 37: , 54:33 39; og ovenfor, under Ibrahim. Bl.a. 2: , 4:161, 19:55 56, 21:85 86; og ovenfor, under Ibrahim. Bl.a. 4:161, 6:84, 19:50; og ovenfor, under Ibrahim. Yaqub Yusuf J akob Se ovenfor. J osef Se ovenfor. / 247 /

131 / 248 / Shuaib 11:85 98, 7:83 91, 29: : , Jetro, med iblant Identifiseres svigerfar. Moses usa M s ose M. ovenfor Se arun H n Aro 20: :54, Bl.a. ovenfor, og 92 95, Musa. under lyas I a li E. 37: :85, 6. 2 Kong 2 17; Kong 1 Jf. Alisa (Al-Yasia) lisja E. 38:48 6:86, iyub A b Jo 21:83 84, 6:84, 4:161, 38: hul-kifl D. 38:48 21:85, muslimsk i Identifiseres annet blant tradisjon Esekiel. med unus Y a Jon 10:98, 37: , 68: :87 88, aud D d avi D. ovenfor Se ulaiman S o alom S. ovenfor Se zair U a sr E. 9:30 akariya Z a Sakarj 3:32 36, 6:85, 21: :1 15, ahya Y s Johanne 19:7-15, 6:85, 3:34, 21:90. sa I s esu J. ovenfor Se Muhammad navn: ved Nevnes 47:2, 33:40, 3:138, 61:6. 48:29, gjendet refereres øvrig For Muhammad til ganger tatte eller som «Sendebudet» «Profeten».

132 MUHAMMADS VENNER OG ETTERFØLGERE Tradisjonen legger stor vekt på de personene som kalles sahaba. Det er de menn og kvinner som først trodde på profeten Muhammad, og som var hans personlige venner. Ordet kan også oversettes med «ledsagere,» «følgesvenner,» o.l. På grunn av sin nære forbindelse til Profeten er de også forbilder for senere muslimer, og det legges stor vekt på dem som tradisjonsbærere. Mellomtrinnet S ALMAN PERSEREN Her følger Salmans egen beretning, slik den gjengis av Ibn Ishaq i en tradisjon som føres tilbake til Abdullah ibn Abbas: Jeg er perser og kommer fra en landsby som heter Dsjaj, og som ligger i Isfahan. Min far var en av de store landeierne i landsbyen, og jeg var ham kjærere enn hele verden. Han elsket meg så høyt at han stengte meg inne i huset sitt som om jeg var en slavejente. Jeg var magier 58, og så nidkjær at jeg ble en vokter av den hellige ild. Jeg passet på at den brant hele tiden og ikke sloknet et eneste øyeblikk. Min far eide en stor gård, og en dag da han ikke kunne gå og se til den, bad han meg om å gå til gården og lære om den. Han fortalte meg hva jeg skulle gjøre: «Ikke la noen oppholde deg,» sa han, «for du er viktigere for meg enn gården min, og om jeg blir redd for deg, vil det hindre meg i å gjøre arbeidet mitt.» Jeg drog av sted til gården. Da kom jeg forbi en kristen kirke, og jeg hørte stemmene til dem som bad der inne. Jeg visste ikke noe om dem, for min far pleide å holde meg innesperret i huset. Da jeg hørte stemmene, gikk jeg for å se hva de holdt på med. Jeg likte bønnene deres, og jeg kjente at jeg ble tiltrukket av deres gudstjeneste, og tenkte at den var bedre enn vår religion. Da bestemte jeg meg for at jeg ikke ville gå fra dem før det ble solnedgang. Derfor gikk jeg ikke til gården. Jeg spurte dem hvor religionen deres kom fra, og de svarte: «Syria.» Jeg vendte tilbake til min far. Han hadde sendt ut folk for å lete etter meg, fordi han hadde vært så bekymret for meg at han hadde avbrutt alt arbeid. Han spurte meg hvor jeg hadde vært, og klandret meg for at jeg ikke hadde gjort som han hadde sagt. Jeg sa at jeg hadde gått forbi noen som bad i en kirke, og jeg likte så godt det jeg så at jeg ble værende hos dem helt til solnedgang. Han sa: «Min sønn, den religionen har ikke noe godt i seg. Dine forfedres religion er bedre enn den.» «Nei,» sa jeg, «den er bedre enn vår religion.» Min far ble redd for hva jeg ville finne på, så han bandt meg med lenker, og stengte meg inne i huset. Jeg sendte bud til de kristne, og bad dem si fra til meg neste gang det kom en karavane med kristne kjøpmenn fra Syria. Det gjorde de, og jeg sa til dem: «Når de er ferdige med å handle og vil reise hjem til sitt land, så spør om de vil ta meg med seg.» De gjorde dette, og jeg kastet lenkene av føttene mine og gikk sammen med dem til Syria. Da jeg kom dit, spurte jeg hvem som kunne mest om religionen deres, og de sendte meg til biskopen. Jeg gikk til ham og fortalte / 249 /

133 at jeg likte religionen hans, og at jeg gjerne ville være hos ham og tjene ham i kirken for å lære av ham og be sammen med ham. Han sa jeg kunne komme inn, og det gjorde jeg. Men han var et dårlig menneske som pleide å befale og tvinge folk til å gi almisser, og når de kom med penger til ham, puttet ham dem i sine egne kister istedenfor å gi dem til de fattige. Til slutt hadde han samlet sju krukker med gull og sølv. Når jeg så hva den mannen gjorde, ble jeg fylt av et voldsomt hat til ham. En stund senere døde han, og da de kristne kom sammen for å begrave ham, fortalte jeg dem at han var et dårlig menneske som oppfordret og overtalte dem til å gi almisser, men når de kom med penger, puttet han dem i kistene sine uten å gi noe til de fattige. De spurte hvordan jeg kunne vite dette, og jeg tok dem med dit hvor han hadde skattene sine. Da jeg viste dem hvor de var, fant de sju krukker fulle av gull og sølv. Med en gang de så dem, sa de: «Ved Gud, ikke om vi skal begrave denne mannen.» Da korsfestet de ham, og steinet ham og utnevnte en annen i hans sted. Blant dem som ikke er muslimer, har jeg aldri sett noen som jeg anser for å være mer dydig, mer selvfornektende, mer innstilt på det neste liv, og mer utholdende natt og dag, enn han var. Jeg elsket ham mer enn jeg hadde elsket noe menneske tidligere. Jeg var hos ham lenge, og da han skulle dø, fortalte jeg ham hvor høyt jeg elsket ham, og spurte hvem han nå ville betro meg til, og hva han nå ville bestemme for meg, nå som han skulle dø. Han sa: «Min kjære sønn, jeg kjenner ingen som er slik som jeg. Folk har dødd, og de har alle enten forandret sin religion eller gitt den opp, så nær som en mann i Mausil. Han følger min religion, så hold deg til ham.» Så døde han og ble begravet, og jeg gikk til biskopen i Mausil og fortalte at han hadde betrodd meg til ham da han døde, og at han hadde sagt at han fulgte den samme sti som ham. Jeg holdt meg til ham og fant at han var akkurat slik det var sagt. Men det varte ikke lenge før han døde, og jeg bad ham om å gjøre det samme for meg som den forrige hadde gjort. Han svarte at han kjente bare én mann, i Nasibin, som fulgte den samme sti, og han oppfordret meg til å gå til ham. Jeg var hos den gode mannen i Nasibin en god stund, og da han døde, oppfordret han meg til å gå til en likedan mann i Ammuria. Jeg var hos ham en god stund og arbeidet, slik at jeg skaffet meg noen kyr og en liten saueflokk. Da han skulle dø, spurte jeg om han kunne anbefale noen andre. Han sa til meg at han ikke kjente noen som fulgte hans levemåte, men det skulle stå frem en profet, sendt ut med Ibrahims religion. Han skulle stå frem i Arabia, og kom til å utvandre til et land som lå mellom to belter av lava, der det var palmer imellom. Han har noen merker som ikke er til å ta feil av. Han kommer til å spise det som blir gitt ham, men ikke det som gis som almisser. Mellom skuldrene er profetenes segl. «Om du kan komme deg til det landet, så gjør det.» Så døde han og ble begravet, og jeg ble værende i Ammuria så lenge Allah ville. Så kom en gruppe kjøpmenn av Kalb-stammen forbi, og jeg bad dem ta meg med til Arabia, mot at jeg gav dem kyrne og sauene jeg hadde. De tok imot tilbudet, og tok meg med seg. Men da vi kom til Qura-dalen, solgte de meg som slave til en jøde. Jeg så palmetrærne og håpet at det var denne byen min herre hadde beskrevet for meg, men jeg var ikke sikker. Så kom det en slektning av / 250 /

134 ham fra Quraiza-stammen i Medina. Han kjøpte meg og tok meg med til Medina. Og ved Allah, så snart jeg så byen, kjente jeg igjen det min herre hadde beskrevet. Jeg bodde der mens Allahs sendebud ble sendt ut og bodde i Mekka. Men jeg hørte ingen snakke om ham, for jeg var fullt opptatt med arbeidet som slave. Så utvandret Sendebudet til Medina. Jeg var i toppen av et av min herres palmetrær og holdt på med å arbeide der, mens min herre satt på bakken nedenfor. Da kom med ett en slektning bort til ham og sa: «Må Allah straffe folkene fra Qaila-stammen! De har samlet seg i Quba 59 omkring en mann som har kommet til dem fra Mekka i dag, og som sier at han er en profet.» Da jeg hørte dette, begynte jeg å skjelve slik at jeg trodde jeg skulle falle ned på min herre. Jeg kom ned fra palmetreet og tok til å si til slektningen: «Hva sa du? Hva sa du?» Min herre ble sint og gav meg et kraftig slag. Han sa: «Hva mener du med dette? Gå tilbake til arbeidet ditt!» Jeg sa: «Det gjør ikke noe, jeg ville bare finne ut om han snakket sant.» Jeg hadde litt mat som jeg hadde samlet der, og da det ble kveld, tok jeg den til Allahs sendebud i Quba og sa: «Jeg har hørt at du er en ærlig mann, og at de som er sammen med deg, er trengende fremmede. Her er litt almisser, for jeg synes dere har mer rett til det enn andre.» Så gav jeg den til ham. Sendebudet sa til sine ledsagere: «Spis!» Men selv strakte han ikke ut hånden, og han spiste ikke noe. Jeg sa til meg selv: «Det er én!» Så forlot jeg ham for å skaffe mer mat, mens Sendebudet drog inn til Medina. Jeg tok maten til ham og sa: «Jeg ser at du ikke spiser mat som er gitt som almisser. Her er en gave som jeg gir fritt til deg.» Sendebudet spiste maten, og gav litt til følgesvennene sine. Jeg sa: «Det er to!» Så gikk jeg til Sendebudet mens han var på Baqi-gravplassen der han hadde fulgt båren til en av sine følgesvenner. Denne gangen hadde jeg med meg to kapper. Som han satt der med sine følgesvenner, hilste jeg ham og gikk rundt for å se på ryggen hans om det seglet min herre hadde beskrevet var der. Da Sendebudet la merke til at jeg tittet på ryggen hans, forstod han at jeg prøvde å finne ut om det var sant det jeg hadde fått beskrevet, så han kastet av seg kappen og blottet ryggen. Da så jeg seglet og gjenkjente det. Jeg bøyde meg over ham, kysset ham og gråt. Sendebudet sa: «Kom hit.» Jeg gikk og satte meg foran ham og fortalte ham min historie, slik som jeg har fortalt den til deg, Abbas sønn. Sendebudet ville at hans følgesvenner skulle høre min historie. Hvordan Salman ble en fri mann Fordi han var slave og hadde arbeid å gjøre, kunne Salman ikke være med Sendebudet i slagene ved Badr og Uhud. Salman fortsatte: Sendebudet sa til meg: «Skriv en avtale.» Da skrev jeg til min herre og lovet å plante tre hundre palmetrær for ham, grave ut der de skulle stå, og betale førti oker gull. Sendebudet gav beskjed til følgesvennene om at de skulle hjelpe meg, og det gjorde de. En kom med tretti små palmer, en annen med tyve, en med femten og en med ti. Hver og en hjalp til det han kunne, slik at det ble tre hundre i alt. Sendebudet sa at jeg skulle gå og grave hull til trærne. Når jeg hadde gjort det, skulle han komme og sette dem nedi med sine egne hender. Med hjelp av vennene mine grov jeg hullene. Så gikk jeg og sa fra til Sendebudet, og vi gikk alle sammen av sted. Vi kom til ham med skuddene, og han plantet dem med sine egne hender. Og ved Allah, hvert eneste ett vokste opp. / 251 /

135 Dermed hadde jeg skaffet palmene, men jeg skyldte fremdeles pengene. Nå hadde Sendebudet fått som gave et stykke gull som var funnet i en gruve, og som var så stort som et hønseegg. Han kalte meg til seg og bad meg om å ta det og betale gjelden min med. «Hvor mye av gjelden kan jeg betale med dette, Allahs sendebud?» spurte jeg. «Ta det,» svarte han, «for Allah vil betale gjelden din med det.» Da tok jeg gullstykket og veide det ut til dem, og ved Allah, det veide førti oker. Jeg betalte gjelden min med det, og Salman var en fri mann. Senere deltok jeg i Grøfte-slaget sammen med Sendebudet som en fri mann, og i alle slagene etter dette. (Ibn Ishaq, ) Grøfte-slaget var det siste av de tre slagene som ble utkjempet mellom muslimene og Mekka. Mange sier at det var Salman som i det slaget foreslo at de skulle grave den store grøften som hindret mekkanerne i å innta Medina. Etter Profetens død deltok Salman i erobringen av Irak, og han endte sine dager som guvernør der. B ILAL: DEN FØRSTE BØNNEUTROPEREN Bilal lider for sin tro Quraish begynte å opptre fiendtlig mot alle som fulgte Sendebudet. Alle klaner som hadde muslimer blant seg, angrep dem, sperret dem inne og lot dem verken få mat eller drikke, eller de satte dem ut i den brennende solen i Mekka. Alt dette gjorde de for å tvinge dem til å gi opp sin religion. Noen av dem gav etter for undertrykkelsen, men andre stod imot fordi de var beskyttet av Allah. Bilal var født som slave, og tilhørte en fra Dsjumah-klanen. Han var en trofast muslim, og hadde et rent hjerte. ( ) Eieren hans, Umaiya, pleide å dra ham ut på den varmeste tiden på dagen og kaste ham på ryggen midt i dalen, mens han la en stor stein på brystet hans. Så sa han til ham: «Her blir du liggende til du dør eller fornekter Muhammad og dyrker al-lat og al-uzza!» Men Bilal holdt ut og sa: «Én, én!» ( ) En dag gikk Abu Bakr forbi mens de pinte ham på denne måten. Han og hans familie hørte til den samme klanen, og han sa til Umaiya: «Har du ingen frykt for Allah, sånn som du behandler dette stakkars mennesket? Hvor lenge skal dette fortsette?» Umaiya svarte: «Det er du som har ødelagt ham, så redd ham du fra den ulykken du ser han er kommet i.» «Det skal jeg gjøre,» sa Abu Bakr, «jeg har en svart slave som er kraftigere og sterkere enn ham. Han er hedning, så jeg vil bytte ham ut mot Bilal.» Handelen ble gjort, og Abu Bakr tok ham og gav ham friheten. (Ibn Ishaq, 205) Bilal blir den første bønneutroperen Sendebudet var kommet i orden i Medina, hans brødre utvandrerne hadde samlet seg om ham, og det var bestemt hvordan hjelperne skulle ha det. Islam var nå vel etablert. Bønn var innført, velferdsskatt og faste ble foreskrevet, straffer for forbrytelser ble fastsatt, og hva som var forbudt, og hva som var tillatt, ble bestemt. Slik tok islam bolig hos dem. ( ) Da Sendebudet var kommet, samlet folk seg i begynnelsen hos ham til bønn på de fastsatte tidene uten å bli kalt. Først tenkte Sendebudet på å bruke et horn slik jødene gjorde når de kalte til bønn. Så mislikte han dette og befalte at det / 252 /

136 skulle lages en skrangle. Det ble gjort, og den var det man skulle slå på når muslimene skulle be. I mellomtiden hadde Abdullah ibn Zaid en drøm der han hørte en stemme. Han gikk til Sendebudet og sa: «En skikkelse kom til meg i natt. Det var en mann som gikk forbi meg. Han hadde på seg to grønne drakter og bar en skrangle i hånden. Jeg bad ham om å selge den til meg, men han spurte meg hva jeg ville ha den til. Jeg sa at det var for å kalle folk til bønn. Men da sa han at han ville vise meg en bedre måte. Det var at man skulle si: Allahu Akbar. Allahu Akbar. Allahu Akbar. Allahu Akbar. Jeg vitner at der er ingen annen gud enn Allah. Jeg vitner at der er ingen annen gud enn Allah. Jeg vitner at Muhammad er Allahs sendebud. Jeg vitner at Muhammad er Allahs sendebud. Kom til bønn! Kom til bønn! Kom til lykke! Kom til lykke! Allahu Akbar. Allahu Akbar. Det er ingen annen gud enn Allah.» Da Sendebudet fikk høre dette, sa han at det var et sant syn, om Allah hadde villet det så. Han skulle gå til Bilal og fortelle ham om det, slik at han kunne kalle til bønn på den måten, for Bilal hadde den mest gjennomtrengende stemmen. (Ibn Ishaq, 347) Slik ble Bilal den første bønneutroperen, og den som kalte til bønn i Profetens egen moské i Medina så lenge Profeten levde. Han var med i kampene mot Mekka. Da byen ble inntatt, kunne Bilal for første gang rope bønneropet fra taket av Kabaen. Bilal var afrikaner, og at akkurat han ble utvalgt til å kalle alle muslimer til bønn, kan brukes til å illustrere at islam hever seg over rase og hudfarge. Bilal er av samme grunn også blitt en symbolsk skikkelse for muslimer med afrikansk bakgrunn. A BU BAKR Abu Bakr var et par år yngre enn Muhammad, og også han kjøpmann av yrke. Det sies at han var den første voksne mannen som trodde på Profeten Khadidsja var naturligvis den første kvinnen, og Ali var det første barnet. Abu Bakr er kjent for sin trofasthet og nærhet til Profeten. Han ble kalt al-siddiq, det vil si den rettferdige. Han tvilte ikke på nattereisen (se ovenfor), og Muhammad flyktet sammen med ham fra Mekka og gjemte seg i hulen på Thaur-fjellet (se ovenfor). I denne forbindelsen er Abu Bakr nevnt i Koranen (9:40). Da Khadidsja var død, giftet Muhammad seg med hans datter Aisha. Abu Bakr var en rik mann, men rikdommen sin brukte han for islams sak. Da Profeten lå på dødsleiet, var det Abu Bakr som overtok oppgaven å lede muslimene i bønn i Medina. Det fortelles at det var Muhammad selv som ville dette (se ovenfor). Etter Profetens død ble Abu Bakr valgt til hans kalif, det vil si stedfortreder. Abu Bakr døde etter å ha vært kalif i bare to år. Men i løpet av denne tiden befestet han islams makt i hele Arabia. Han klarte å slå ned et opprør (ridda) som hadde spredt seg blant mange av beduinstammene fordi de ikke lenger ville betale velferdsskatten. En stor hær ble sendt av sted under ledelse av Khalid ibn al-walid. Etter flere slag underkastet de opprørske / 253 /

137 stammene seg kalifen. Abu Bakr behandlet dem med mildhet, selv om de hadde vært frafalne. Araberne samlet seg nå under islam, og kalifens hærer gjorde sine første fremstøt mot de bysantinske provinsene Syria og Palestina, og mot perserrikets grenser i Irak. Abu Bakr ble begravet ved siden av Profeten selv, i Aishas hus i Medina. O MAR Omar ibn Khattab ble muslim om lag fire år før Hidsjra. Ibn Ishaq forteller at Omar hadde sverget å drepe Profeten. Mens han var på vei dit med sverdet klart, fikk han høre at søsteren hans, som het Fatima, og mannen hennes var blitt muslimer. Rasende satte han kursen dit i stedet. Da han kom til huset deres, hørte han at det ble lest opp noe der inne. Det var en venn av søsteren og mannen som leste sure 20 fra Koranen. «Hva var det for noe tull jeg hørte?» brølte han mens han braste inn gjennom døren og viftet med sverdet mot svogeren så blodet skvatt. Da han så at søsteren hadde fått blod på seg, roet han seg, og bad om å få se det som ble lest opp. Fatima forklarte at han måtte vaske seg før han fikk holde i arket koranteksten stod på. Det gjorde han, og da han fikk arket i hånden, ble han så grepet at han bestemte seg for å bli muslim. Så gikk han til slutt til Profeten, men nå for å si at han ville slutte seg til ham. Profeten takket Allah med høy stemme. (Etter Ibn Ishaq, ) I Medina ble Omar en nær rådgiver til Profeten. Hans datter Hafsa ble en av Profetens koner. Da Abu Bakr døde i 634, ble Omar valgt til ny kalif. Abu Bakr skal også selv ha foreslått ham som sin etterfølger. Under Omars kalifat ( ) blir islam virkelig en stormakt i Midtøsten. Jerusalem erobres i 638 og Egypt i årene Omars hærer trenger langt inn i det bysantinske Lilleasia i nord og erobrer store deler av Persia. Omar var en dyktig politiker og administrator. Han skaper et skattesystem med ulike skatter for muslimer og ikke-muslimske undersåtter (dhimmi). Han fastsetter dessuten hvilke rettigheter ikke-muslimene skal ha i den islamske staten. Det er også han som innstifter kadiembetet, det vil si muslimske dommere, og han innfører den islamske tidsregningen fra hidsjra. Han fastsetter offentlige pensjonsordninger, bygger ut et postvesen og grunnlegger nye byer for å befeste kontrollen over de erobrede områdene. På denne måten kan Omar ses som den militære og administrative grunnleggeren av det islamske riket. Omar ble myrdet i 644, 53 år gammel, av en misfornøyd slave. Med Aishas tillatelse ble han begravet ved siden av Profeten og Abu Bakr. O THMAN Den tredje kalifen var Othman ibn Affan. Han hørte ikke til Hashim-klanen av Quraish, slik som Muhammad, Abu Bakr og Omar, men til Umaiya-klanen (omajadene). Othman skal ha vært den første fra denne klanen som ble muslim, og det skjedde tidlig i Mekka-tiden. Han giftet seg med Profetens datter Rukaiya, og etter hennes død med en annen datter, Umm Kulthum. Othman var kjøpmann, og ganske velstående. Han var kjent for sin gavmildhet. Othman hadde ikke gjort seg spesielt bemerket i Profetens levetid. Likevel ble han valgt til kalif av et råd som Omar gav denne oppgaven til da han lå på dødsleiet. Othman var kalif i tolv år (644 56), og hans kalifat endte i en tragisk borgerkrig mellom muslimene, der Othman selv ble myrdet. Det sies at de første seks årene var gode. Muslimenes fremgang fortsatte i Nord-Afrika og Lilleasia. Det var også da at Othman gjorde en ting som fikk stor betydning for islam: Han ordnet med at Koranen ble skrevet ned og spredd i én tekstutgave, og befalte at alle andre versjoner av den som var i omløp, skulle ødelegges. Misnøye med dette var én av grunnene til opprøret mot Othman. Noen var vant til at Koranen skulle fremsies utenat, og ville ikke godta den nedskrevne standardutgaven. Andre / 254 /

138 var misfornøyde med at Othman gav fordeler til sine egne slektninger, eller at krigsbyttet fra felttogene ikke ble fordelt på en riktig måte. Det blir fortalt at i det sjette året av sin regjeringstid kom Othman til å miste Profetens segl, som kalifene hadde pleid å bære, i en brønn. Dette uhellet symboliserte at han da var i ferd med å miste grepet om kalifatet. Opprørerne marsjerte mot Medina og omringet Othmans hus. Etter å ha beleiret det en stund, trengte de inn og myrdet Othman. Kalifen satt og leste i Koranen, og den hellige boken ble stenket av blodet hans da de drepte ham. Dette var første gang det ble full krig mellom muslimer. A LI Ali var sønn av Abu Talib, Profetens onkel. Den foreldreløse Muhammad hadde vokst opp hos Abu Talib, og senere kom Ali i sin tur til å bo hjemme hos Muhammad. Ali var fremdeles et barn på knapt mer enn ti år da Muhammad ble kalt til profet, men det fortelles at han trodde på ham med en gang. Ingen kjente Koranen og forstod islam bedre enn ham, blir det sagt, og han var svært streng i sin religion. Han var også en modig kriger, og kjempet i første rekke i flere av slagene mot Quraish. Ett av hans navn var «Løven.» Ali var gift med Profetens datter Fatima. De hadde sønnene Hassan og Husain. Shia-muslimene mener at Ali var utpekt av Muhammad til å bli hans etterfølger som muslimenes leder (imam). Sunni-muslimene mener at Ali godtok valgene av de tre første kalifene. Historiske kilder kan likevel antyde at det var uoverensstemmelser mellom Ali og de valgte kalifene, særlig i forhold til Othman. Da Othman var drept i Medina, ble Ali valgt til ny kalif der. Othmans tilhengere fra Umaiya-klanen hadde rømt fra byen. En gruppe ledet blant annet av Aisha krevde at Ali måtte straffe morderne. Det kom til væpnet kamp det såkalte kamelslaget, etter den vakre kamelen som Aisha red på. Aishas folk tapte, og hun ble ført i eskorte tilbake til Medina. Deretter måtte Ali møte en farligere motstander. Guvernøren i Syria, Muawiya, hørte til Umaiya-klanen, og var en slektning av Othman. Han ville ha hevn for Othman og nektet å underordne seg Ali. To store hærer møttes ved Siffin i Irak. Ali var nær seieren da motstanderne gjorde et berømt trekk: De festet blader av Koranen på lansene sine, og på den måten signaliserte de at Allah måtte dømme mellom Ali og Muawiya. Ali lot seg overbevise om dette, men i de lange forhandlingene som fulgte, om den rette tolkningen av Koranen, viste det seg at Muawiyas folk var dyktigere. Samtidig var det stadig flere som sviktet Ali. En gruppe av dem som hadde støttet Ali, mente at han hadde handlet mot Allahs ord i sure 49:9 da han begynte å forhandle med en opprører. Det var de såkalte kharidsjittene (khawaridsj), «utbryterne.» Det var en av dem som myrdet Ali i 660 i Kufa. Kharidjsittene kom senere til å bli en egen liten retning innenfor islam. Etter Alis død ble sønnen Hassan valgt til kalif og imam i Kufa. Men han ble snart så isolert at han måtte gi opp kampen om makten. Muawiya ble så den første kalifen av den omajadiske dynastiet i Damaskus ( ). Se også avsnittet om shia-islam nedenfor. * Abu Bakr, Omar, Othman og Ali blir kalt «de rettledede kalifene» av sunni-muslimene. Synet på det omajadiske dynastiet som fulgte etterpå, er mer reservert. Det abbasidiske dynastiet som senere tok makten fra omajadene ( ), oppfattes ofte som en tilbakevending til en mer rettroende form for islam. Det var under abbasidene den islamske rettsvitenskapen fikk sin utforming. / 255 /

139 Islams utbredelse i middelalderen. Et kjent verk er «Kalifenes historie» av al-suyuti ( ). Avsnittet om de fire første kalifene er nylig oversatt til nytt på engelsk: Jalal ad-din as-suyuti, The History of the Khalifahs Who took the right way, overs. A. Clarke, London: Ta-Ha Publ., / 256 /

140 ISLAMS FØRSTE KVINNER K HADIDSJA Muhammad gifter seg med Khadidsja Khadidsja var en verdig og rik forretningskvinne. Hun pleide å leie menn til å frakte handelsvarer ut av landet mot at de delte fortjenesten. Quraish likte godt å drive med handel. Hun fikk høre at Profeten var en ærlig og pålitelig mann med godt rykte, så hun sendte bud på ham og bad ham ta med seg varer for henne til Syria for å handle med dem der. Hun ville betale ham bedre enn hun pleide. Med seg skulle han ta en gutt som var i tjeneste hos henne, og som het Maisara. Allahs sendebud tok imot tilbudet, og de to drog av sted til Syria. Sendebudet stanset i skyggen av et tre nær en munkecelle. Da kom munken bort til Maisara og spurte hva det var for en mann som hvilte under treet. Gutten fortalte at han hørte til Quraish, de som hadde oppsyn med helligdommen i Mekka. Da utbrøt munken: «Dette er et tre som bare profeter har sittet under!» Så solgte Profeten varene han hadde med seg, og kjøpte det han ønsket, før han begav seg på hjemvei til Mekka. Det blir fortalt at mens Sendebudet red på kamelen sin i den verste middagsheten, så Maisara to engler som gav ham skygge for solstrålene. Da han kom til Khadidsja med det hun skulle ha, solgte hun det og fikk omtrent det doble igjen. Maisara fortalte henne om de to englene som hadde gitt ham skygge, og om hva munken hadde sagt. Khadidsja var en bestemt, edel og klok kvinne, egenskaper som Allah hadde gitt henne i sin nåde. Så da Maisara fortalte henne dette, sendte hun bud til Allahs sendebud, sies det, med disse ordene: «Du som er min slektning, jeg liker deg både fordi vi er i slekt, fordi du har et så godt ry blant dine folk, og fordi du er pålitelig, har en god karakter og er sannferdig.» Så foreslo hun at de skulle gifte seg. Ingen kvinner blant Quraish var på den tiden av bedre familie enn Khadidsja, eller hadde større verdighet. Dessuten var hun den rikeste. Alle i slekten hennes var ivrige etter å få tak i rikdommen hennes, om de kunne greie det. Khadidsja var datter av Khuwailid ibn Asad ( ). Allahs sendebud fortalte onklene sine om Khadidsjas forslag, og hans onkel Hamza, Abdul-Muttalibs sønn, gikk sammen med ham til Khuwailid og bad om hennes hånd, og så giftet han seg med henne. Hun ble mor til alle Profetens barn, unntatt Ibrahim, nemlig Qasim (derfor ble Sendebudet kalt Abul-Qasim), Tahir, Tayib, Zainab, Rukaiya, Umm Kulthum og Fatima. 60 (Ibn Ishaq, ) Mellomtrinnet Ungdomstrinnet I avsnittet «Åpenbaringene begynner» hørte vi om hvordan Khadidsja støttet Muhammad etter at han hadde møtt Jibril for første gang. Etter denne opplevelsen var han dypt rystet, men Khadidsja hjalp ham til å få tro på seg selv. Hun var den første som trodde på Profeten og bad med ham. Ibn Ishaq gir henne denne attesten: Khadidsja trodde på ham og holdt for sant det han brakte fra Allah, og hun hjalp ham i hans arbeid. Hun var den første som trodde på Allah og hans Sen- / 257 /

141 debud, og på sannheten i hans budskap. Gjennom henne lettet Allah byrdene for sin profet. Han tok aldri igjen når han ble motsagt og beskyldt for å fare med løgn, selv om det gjorde ham bedrøvet. Men når han gikk hjem, trøstet Allah ham gjennom henne. Hun gav ham styrke, lettet hans byrder, forkynte sannheten han kom med, og sa at menneskenes motstand ikke var noe å bry seg med. Må Allah den allmektige ha barmhjertighet med henne! (Ibn Ishaq, 155) Det er lite vi får høre om Khadidsja etter dette. Hun døde tre år før utvandringen til Medina, i samme år som Abu Talib, altså 619. Profeten sørget dypt. Det sies at Aisha, hans senere yndlingshustru, aldri kunne la være å føle litt sjalusi mot Khadidsja. Mellomtrinnet A ISHA Aisha var datter av Abu Bakr. Profeten giftet seg med henne noen måneder etter Khadidsjas død. Da var Aisha bare seks år gammel. I det arabiske samfunnet på den tiden var det ikke uvanlig at piker ble giftet bort mens de ennå var barn. Men først etter utvandringen til Medina flyttet hun inn hos Profeten. Men han ville ikke at hun skulle bli voksen før tiden: Aisha fortalte: «Jeg pleide å leke med dukkene mine sammen med pikene jeg hadde som venner. Når Profeten kom inn, for de ut av huset. Men han gikk etter dem og fikk dem til å komme tilbake. For han var glad for min skyld for at de var der.» Noen ganger sa han: «Bare bli værende,» før de fikk tid til å dra av sted, og han var også selv med på lekene. ( ) En annen gang, da det var id al-adha, var to piker sammen med Aisha i rommet hennes. De sang en sang om det berømte slaget ved Buath og slo takten med en tamburin. «Da kom Allahs sendebud inn,» sa Aisha, «og la seg ned med ansiktet vendt bort. Da kom Abu Bakr og skjente på meg: Hva gjør dette Shaitans instrument i huset til Allahs sendebud? Allahs sendebud snudde seg mot ham og sa: La dem være, for nå er det id.» Disse hadithene gjenfortelles i en moderne barnebok. 61 Der beskrives Aisha videre på denne måten: Aisha tilbrakte de neste ni årene av sitt liv sammen med Profeten, og som hun vokste og ble til en kvinne, husket hun alt som hun så og hørte helt klart. For det å være Profetens hustru var noe helt spesielt. Så mye hendte rundt ham: Åpenbaringen av Koranen fortsatte, vers for vers, og stadig ble menneskenes hjerter vendt om og forvandlet, og hennes også. Og hun var vitne til så mye av alt det som skjedde. Det er derfor ikke rart at det ble Aisha som først husket og lærte videre svært mye av det vi vet i dag om hvordan vår kjære Profet levde og oppførte seg. Det er på grunn av dette helt spesielle ekteskapet mellom en mann som var nær slutten på sitt liv, og en kvinne som nesten bare såvidt hadde begynt på sitt, at vi vet så mye om dem begge. Og dette er det som gjør det så mye lettere for dem som ønsker å følge i deres fotspor, å etterleve deres eksempel. Khadidsja var allerede en klok og moden kvinne da hun giftet seg med profeten Muhammad. Aisha derimot var en livlig ung pike som fremdeles hadde mye å lære da hun giftet seg med Profeten. Men hun lærte svært fort, for / 258 /

142 hun hadde et klart hjerte, var rask i tankegangen og husket nøyaktig. Hun var ikke redd for å svare tilbake når hun ville finne frem til hva som var sant, og hver gang hun vant en diskusjon med noen, pleide Profeten å smile, og si: «Hun er datter av Abu Bakr!» Musa ibn Talha sa en gang: «Ikke har jeg sett noen som var mer veltalende enn Aisha.» Aisha ble så klok at en av dem som kjente henne, pleide å si at om Aishas kunnskap ble lagt i den ene vektskålen og alle andre kvinners i den andre, så var det den til Aisha som ville veie tyngst. Hun pleide å sitte sammen med kvinnene og bringe videre den kunnskapen hun hadde mottatt fra Profeten. Og lenge etter hans død, og så lenge hun levde, var hun en kilde til kunnskap og visdom for både kvinner og menn. 62 ( ) Det var i løpet av deres ekteskap at blant annet slagene ved Badr, Uhud og Grøften ble utkjempet. Dette var de tre viktigste slagene mot Quraish, de som gjorde at makten gikk ut av hendene på de vantro og over til muslimene. Selv om hun ennå var svært ung, deltok Aisha i alle slagene. Hun hentet vann til de muslimske krigerne, og hjalp til med å stelle de sårede. Hun fikk se liv, og hun fikk se død, både på Allahs vei og hos de vantro og hun forstod begge deler. Ja, en av de tingene navnet hennes, Aisha, betyr, er «liv.» 63 En berømt historie om Aisha er da hun mistet halsbåndet sitt mens hun var på reise sammen med Profeten og hans følge. Hun gikk tilbake for å lete etter det under en rast, men karavanen fortsatte uten at noen merket at Aisha ikke satt i bærestolen sin. Etter en stund tok hun de andre igjen sammen med en kjekk ung mann. Han hadde funnet henne der hun hadde satt seg ned for å vente på at følget skulle komme tilbake for å lete etter henne, og hadde tatt henne med på kamelen sin. Dette ble det mye sladder av, og Aisha fikk føle hva det vil si å være baktalt. Profeten selv visste først ikke hva han skulle tro. Men så fikk han åpenbart sure 24:11-19, som handler om dem som lyver og bakvasker. Da visste han at Aisha var uskyldig, og gikk til henne med et stort smil. Moren sa hun måtte takke Profeten. Men selv sa hun at Allah alene var den som skulle takkes. Som vi så i avsnittet om «Profetens død» ovenfor, var det i Aishas hus, og i hennes favn, Muhammad døde. Han ble også begravet i hennes hus. Aisha ble enke 17 år gammel. Men hun skulle fortsatt leve i 45 år, til hun døde i 678. I denne tiden spilte hun rollen som en av «de troendes mødre,» som Profetens enker ble kalt. Hun hadde stor autoritet. Det vitner også de mange hadithene som er bevart gjennom henne, om. Hun var også politisk aktiv, støttet de valgte kalifene og sørget dypt da Othman ble myrdet (se ovenfor). Hun deltok i kamelslaget mot Ali, men sa samtidig: «Jeg er ikke kommet for å spille blod, men for å bringe fred og samstemmighet.» 64 F ATIMA Fatima var den yngste datteren til Profeten og Khadidsja. Hun var født ca. 605, og var altså fem år gammel da faren hennes ble kalt til profet. Etter denne store begivenheten var hun vitne til mye av det som hendte i løpet av de neste tretten årene faren tilbrakte i Mekka, der han oppfordret folk til å forlate et liv i uvitenhet og avgudsdyrkelse, og ta til seg islam og bare tjene Allah. ( ) / 259 /

143 På samme måte som sin far ble Fatima både elsket og hatet elsket av sine gode foreldre og av den lille gruppen mennesker som hadde tatt imot islam, og hatet av den store gruppen mennesker som hadde forkastet Profeten og ønsket å se ham enten taus eller død. Blant de første som tok imot islam, var Fatimas mor, Khadidsja, og hennes slektning Ali, Abu Talibs sønn, som var bare litt eldre enn henne. Ali bodde hos Profeten, så de to var sammen gjennom hele barndommen. ( ) Det var ofte stor forskjell mellom den fred som hersket hjemme i Profetens hus, og alle vanskelighetene de møtte utenfor husets vegger vanskeligheter som ble skapt for dem av alle dem som forkastet Profeten, og som nektet å tjene Allah. Det skjedde mer enn en gang at Fatima ble vitne til vanskelighetene. På den måten lærte hun tidlig hva det innebærer å si sannheten uten frykt, og snakke åpent ut mot undertrykkelse og urettferdighet. En gang da hun gikk til Kabaen sammen med faren, kom en av Quraish med stinkende innvoller fra en død kamel og helte over hodet og skuldrene hans da han lå på kne og bad. Fatima var bare ni år gammel den gangen, men hun var ikke redd for den vesle gruppen av vantro som stod og lo når de så på. Med en gang børstet hun bort de illeluktende urenhetene fra hodet og skuldrene til faren, og ropte med sint stemme til mennene som stod der og lo. ( ) En annen gang holdt Profeten på å gjøre tawaf rundt Kabaen. Da samlet noen fra Quraish seg rundt ham, og begynte å erte og slå ham. Også den gangen var det Fatima som ropte på hjelp, slik at Abu Bakr kom løpende for å beskytte Profeten. «Skal dere drepe en mann,» sa Abu Bakr, «bare fordi han sier min Herre er Allah?» Men det endte med at han også ble jult opp av Quraish. ( ) Da Khadidsja døde, sørget Profeten Muhammad og døtrene hans, og savnet henne veldig, for hun hadde vært den beste hustru Profeten kunne ha, og den beste mor for sine barn. Selv om hun fremdeles var ung, gjorde Fatima alt hun kunne for å hjelpe og trøste faren. Ja, hun hadde slik omsorg for ham at hun kom til å få navnet Umm Abiha, som betyr «sin fars mor.» ( ) Det var om lag to år etter utvandringen til Medina at Fatima ble gift med Ali. Han var tjueen, og hun var nitten år gammel. Det blir fortalt at da Ali kom for første gang og skulle be Profeten om hennes hånd, hadde han så stor ærefrykt for Profeten at ordene ikke ville komme ut av munnen hans. «Hva er det du har kommet for?» spurte Profeten. «Er det noe du trenger?» Men Ali var fremdeles målbundet. «Har du kanskje kommet for å be om Fatimas hånd?» «Ja,» svarte Ali. «Marhaban,» «velkommen inn i familien,» smilte Profeten. Fatima ble spurt om hun gjerne ville gifte seg med Ali, men hun var for sjenert til å si noe, og hennes taushet ble forstått slik at hun samtykket. Ali hadde ikke penger å gi henne i medgift, men han hadde et skjold. Det solgte han til Othman ibn Affan for fire hundre dirham, som han gav Profeten for at han skulle gi til Fatima. Etterpå gav Othman ham skjoldet tilbake i bryllupspresang. ( ) Profeten Muhammad selv viet de to, og bryllupet ble feiret med en enkel fest med kjøtt og korn og dadler og fiken. Blant de gavene Profeten gav Ali og / 260 /

144 Fatima, var en pute, et saueskinn, et kokekar, en vannbeholder av skinn og en enkel håndkvern for å male korn. Og han gav dem denne duaen: «Herre, velsign dem begge, velsign deres hus, og velsign deres barn.» ( ) Fatima fødte to av de mest elskede sønner i historien, Hassan og Husain. ( ) De to små guttene var høyt elsket både av bestefaren og av foreldrene, og de lekte ofte med dem. Til og med mens Profeten bad, kunne de klatre på ryggen hans mens han lå på kne, og klynge seg fast til skuldrene hans slik at han holdt dem i armene sine når han stod opp. En gang da Profeten bar Hassan på skuldrene sine, var det en av vennene som sa: «Det var litt av et ridedyr!» «Og det er litt av en rytter!» lo Profeten til svar. ( ) Fire år etter at Husain ble født, i 8 AH, det året da Profeten erobret Mekka med en hær på ti tusen muslimer, fødte Fatima en liten pike som fikk navnet Zainab, etter Fatimas eldste søster som hadde dødd like før. Litt mer enn ett år senere fikk Fatima enda en datter. Hun fikk navnet Umm Kulthum. Det var også etter søsteren hennes som hadde dødd tidligere det året. Slik kom det seg at det bare var gjennom Fatima at Profetens familie fortsatte etter hans død det vil si de som nedstammer fra ham gjennom fødsel. For ingen av sønnene hans levde til de ble store, og barna til de andre døtrene hans som hadde barn Zainab og Rukaiya døde også mens de ennå var småbarn. ( ) Det livet Ali og Fatima levde, var enkelt. De hadde få eiendeler, og det var aldri mye mat i huset. De var mennesker som tenkte på den kommende verden, ikke på denne, og de lot andre menneskers behov gå foran deres egne. Det fortelles, for eksempel, at en dag da de begge fastet, kom det en fattig mann på døren like før solnedgang, og Fatima gav ham det lille hun hadde av mat i huset. Ettersom de ikke hadde noe mat dagen etter, fastet de da også. I løpet av dagen skaffet de seg litt mat som de skulle ha når de brøt fasten om kvelden, men like før maghreb, solnedgangsbønnen, kom det på nytt en fattig mann på døren, og som dagen før gav de all maten sin til ham. Og dagen deretter hendte nøyaktig det samme enda en gang. 65 Fatima døde fem måneder etter sin far, bare tjueni år gammel. Hun ble kalt Fatima al-zahra «den strålende». Et hefte om Fatima for muslimske barn er utgitt på norsk: Azieza Hamid, Fatima: Muhammads datter, Oslo: Den islamske informasjonsforeningen, / 261 /

145 BØNN, TRO OG ETIKK B ØNN Småskoletrinnet Salah Med ordet bønn (salah) tenker man når det gjelder islam, fremfor alt på den foreskrevne bønnen som skal utføres fem ganger daglig. Dette bønneritualet omfatter som kjent mer enn bare ord, og det er ganske nøye fastlagt hvordan det skal utføres, og hvilke renselser som må utføres på forhånd. En grundig redegjørelse for de reglene som gjelder, kan man finne for eksempel i Ghulam Sarwar, Islam: Beliefs and Teachings, 4. utg. London 1994, Kortere beskrivelser av salah finnes i de fleste innføringsbøker om islam. I alle de fem daglige bønnene skal man fremsi Koranens første sure, kalt al-fatiha, åpningssuren. Andre ord blir også sagt i løpet av bønnen, men al-fatiha er det aller viktigste. Den skal sies på arabisk. Ordene betyr: I Allahs, den barmhjertiges og nåderikes navn. Lovet være Allah, all verdens Herre, den barmhjertige og nåderike, dommedagens konge. Deg tjener vi, og hos deg søker vi hjelp. Led oss på den rette vei, veien til dem som har fått del i din nåde, og som ikke har vakt din vrede, eller har fart vill. Muslimer bruker gjerne et vakkert teppe som underlag når de utfører salah andre steder enn i en moské. Dette bønneteppet er utstyrt med kompass som viser retningen mot Mekka. Andre tekster som gjerne brukes i bønneritualet, i tillegg til åpningssuren, er de korte surene på slutten av Koranen ( ). Se også avsnittet om moskeen nedenfor. Dua Dette er navnet på en type bønner som fremsies i mange situasjoner, både som del av, eller i tilknytning til, den foreskrevne salah, og ved andre anledninger. De er som oftest ganske korte. Her er et par duaer som kan sies for eksempel etter salah: Allah, du er kilden til fred, og fra deg kommer fred. Velsignet er du, den opphøyde og herlige! Allah, tilgi meg og mine foreldre og mine lærere, og alle dem som tror og er muslimer, menn og kvinner, med din nåde. Du, den nåderikeste av alle som viser nåde. Eksemplene er tatt fra Sarwars bok (s. 65), som også gir de arabiske tekstene. Han sier det er en god ting, men ikke obligatorisk, å fremsi slike bønner på arabisk. Bønn ved Kabaen under valfarten. Bordbønn En måte muslimer ber før maten på, er å si frem bismillah-formelen: Bismillahi-rrahmani-rrahim («I Allahs, den barmhjertiges og nåderikes navn»). Noen vil føye til en dua som uttrykker takknemlighet til Allah, spesielt hvis det er et høytidelig måltid. / 262 /

146 F ØDSEL OG NAVNGIVNING Når et barn er født, tar faren det i armene og hvisker det i øret de samme ordene som brukes når man kaller til bønn. (De er gjengitt ovenfor, i avsnittet om Bilal, den første bønneutroperen). Det første den nyfødte hører, er dermed Allahs navn. Deretter pleier en eldre slektning å legge noe søtt på tungen til barnet. Det uttrykker håp om at barnet vil bli vennlig og omtenksomt når det vokser opp. Sju dager etter fødselen finner aqiqa-seremonien sted. Tradisjonelt går det til på denne måten: Håret på barnet klippes. Dette symboliserer at all ulykke blir fjernet fra barnet. Hårets vekt i gull og sølv gis til de fattige. En sau eller geit slaktes, to hvis det er en gutt. En tredel av kjøttet spises av familien, resten gis til de fattige. Barnet gis navn. Navnene tas gjerne fra skikkelser i islams historie. Om det er en gutt foretas gjerne omskjærelse nå. Men dette kan også skje senere, helt til gutten er ti år gammel. Etter Michael Keene, «This is Islam», Cheltenham: Stanley Thornes Publ., 1996, s. 80 Å RLIGE HØYTIDER Det finnes flere tradisjonelle muslimske høytidsdager i løpet av året, men to er viktigere enn de andre, nemlig id al-fitr, fastebrytingsfesten, og id al-adha, offerfesten i forbindelse med den årlige valfarten til Mekka. En redegjørelse for disse festene, beregnet på norske lærere, finnes i Beate Børresen, Høytider og høytidsfeiring, Oslo: Tano Aschehoug, 1997, s De grunnleggende reglene for fasten (saum, eller siyam) finnes i Koranen, sure 2: Valfarten (hadsj) er omtalt i 2: , 3:91, 22: Ritualene under valfarten følger Profetens eksempel ved avskjedsvalfarten; se under avsnittet «Profeten Muhammad» ovenfor. M OSKEEN Figuren viser innretningen av en tradisjonell moské Mellomtrinnet / 263 /

147 Suleymaniye-moskeen i Istanbul, bygd under sultan Suleyman den mektige. Arkitekten var den berømte Sinan. I tillegg til bønnehallen inneholdt bygningskomplekset seks teologiske «colleges» (medrese), en koranskole for barn, herberger, et offentlig kjøkken, sykehus, bad, to mausoleer, og en rad butikker. Dette var det fremste teologiske sentrum i det osmanske riket. Badshahi-moskeen i Lahore er en av de største og flotteste på det indiske subkontinentet. Den ble reist under stormogulen Aurangzeb i Interiør fra Sultan Hasan-moskeen i Kairo (14. årh.). / 264 /

148 I en moské finnes det ingen gudestatuer, bilder eller andre faste gjenstander av sakral karakter. Der er heller ikke noe alter. En moské er ikke et gudshus som et tempel eller en kirkebygning hvor guddommen på en eller annen måte tenkes å være til stede gjennom fysiske symboler. En moské er i grunnen bare den ytre rammen rundt en aktivitet, nemlig bønnen. Og Allah, som bønnen retter seg mot, er ikke nærværende i kultrommet; han er større enn alt som kan finnes i menneskenes verden. Ordet moské kommer fra det arabiske ordet masdjid, som betyr «sted der en bøyer seg ned.» Man skal ta av seg sitt fottøy når man går inn i en moské. Før man kan be, må man rense seg med vann. I en moské finnes det derfor alltid et sted hvor man kan vaske seg før bønnen. Det er viktig at man er ren både fysisk og mentalt når man ber. De fleste moskeer har en minaret. Store moskeer kan ha flere. Fra minareten roper bønneutroperen, muezzinen, ut bønneropet, adhan, til de fastsatte tidene fem ganger i døgnet. (Om bønneropet, se avsnittet om Bilal ovenfor.) I selve bønnerommet legger vi merke til følgende: En nisje, mannshøy eller høyere, finnes i den ene veggen. Den viser retningen til Mekka, som muslimene må vende seg mot når de ber. En slik nisje kalles mihrab. Den er ofte vakkert utsmykket med ornamenter. Når man ber i fellesbønn, står bønnelederen, imamen, vendt mot mihraben, og de andre står i rekker bak ham og følger hans bevegelser. Til høyre for bønnenisjen, sett forfra, står en trapp opp mot veggen. Tradisjonelt er det her imamen står når han holder preken. Det skjer hver fredag, i forbindelse med middagsbønnen. Trappen er altså en slags prekestol. Den kalles minbar. En muslim skal be fem ganger om dagen, til bestemte tider. Å be i en moské regnes som en plikt bare for fredagens middagsbønn, da skal muslimene samle seg for å be sammen og lytte til prekenen. Denne plikten sies å gå tilbake til Profetens tid, da han pleide å tale til muslimene fra en liten trapp i sitt hus i Medina. Når imamen, eller en annen utvalgt person, taler, står han nedenfor det høyeste trinnet på minbaren, av respekt for Profeten. (Like vanlig i våre dager er det å tale gjennom en mikrofon og ikke bruke minbaren i det hele tatt.) I moskeen kan man også finne et stativ (kursi), hvor Koranen legges når det skal leses fra den under fredagsbønnen. I store moskeer kan det også være en opphøyd plattform (dikka), hvor visse personer utfører bønnen slik at de som står langt fra imamen, lettere kan følge med i bevegelsene. For øvrig er der ingen møbler i en moské. Gulvet er gjerne belagt med tepper. Vegger og tak er som regel dekorert med tekst, kunstferdig utformet, og som regel hentet fra Koranen. Abstrakt ornamentikk er også vanlig og kan være svært forseggjort. Lyset kan også være viktig, enten det skapes av opphengte lamper, eller det flommer naturlig inn fra vinduer i taket. Malt glass i vinduene er vanlig, for eksempel i den osmanske moskétradisjonen. Hvor mye det sømmer seg å utsmykke en moské, har det vært forskjellige meninger om. Noen har ment at mye utsmykning kan virke distraherende, og kan lede oppmerksomheten bort fra selve bønnen og forkynnelsen. Moskeen skiller seg fra et tempel eller en kirke også ved at den ikke har noe egentlig midtpunkt. I disse gudshusene er gjerne gudebildet og/eller alteret midtpunktet i rommet. Moskérommet peker derimot utover seg selv. Mihraben med sin nisjeform kan leses som en pil rettet mot et punkt hinsides rommet, og som gudstjenesten retter seg mot. Dette punktet er, ytre sett, Mekka, nærmere bestemt Kabaen, som en vender seg mot i bønnen. Men det er jo Allah bønnen henvender seg til, og derfor kan en også tolke denne orienteringen av rommet mot et punkt utenfor seg selv som et uttrykk for erkjennelsen at Allah er stor og hinsides Den vakre mihraben i Paris-moskeen (1920-tallet). Utforming og ornamentikk er i en stil som er typisk for Nord- Afrika. Minbaren i Paris-moskeen. / 265 /

149 menneskenes verden. Allah er ikke til stede i bønnerommet, men rommet, liksom bønnen selv, symboliserer anerkjennelsen av hans opphøydhet, hans transcendens. Litteratur: Larsen, Lena. «Moskeens form og funksjon.» Religion og livssyn 9 (1997):2, T ROSLÆRE Mellomtrinnet Ungdomstrinnet I MAN Iman er det arabiske ordet for «tro.» I sin enkleste form inneholdes troen i shahada, eller kalíma, trosbekjennelsen, som er den første av islams fem søyler. Mer detaljert blir iman sammenfattet i et visst antall punkter: 1 Tro på Allah 2 Tro på Allahs engler 3 Tro på Allahs bøker (at han har sendt ned bøker til menneskene gjennom historien) 4 Tro på Allahs profeter 5 Tro på oppstandelsens og dommens dag 6 Tro på at alt skjer i overensstemmelse med Allahs vilje Jf. K 2: , 4:135. Iman, islam og ihsan En meget kjent hadith lyder slik: Denne plakaten fra Tyrkia sammenfatter hovedpunktene i islam. På minaretene og kuplene står navnene til de profeter Allah har sendt til menneskene. Fire av kuplene bærer erkeenglenes navn. Til venstre er en liste over troens seks punkter, og under den nevnes «de fire store bøker»: Taura (som Musa fikk), Zabur (Daud), Indsjil (Isa), og Koranen. Til høyre listes de fem hovedpunktene (søylene) i islam, trosbekjennelsen, bønnen, fasten, valfarten og velferdsskatten, og under dette finner vi navnene på «de fire store kalifene». I midten omtales muslimens 32 «plikter». I disse inngår de seks trospunktene og de fem søylene. De øvrige pliktene er regler for hvordan renselsene og bønnen skal utføres. På søylen til venstre for dette står en kjent hadith: «Ydmykhet er en del av troen.» På den høyre søylen står det: «Bønnen er religionens grunnpilar.» Over det hele stråler trosbekjennelsens sol: «Det er ingen annen gud enn Allah, og Muhammad er Hans sendebud.» En dag da Profeten var ute blant folket, kom en mann bort til ham og spurte: «Hva er tro?» Han svarte: «Det er å tro på Allah, hans engler, livet etter dette, profetene og oppstandelsen.» «Og hva er islam?» spurte mannen. «Islam,» sa Profeten, «det er å tilbe Allah, å ikke sette noen ved siden av ham, å overholde bønnen, å betale velferdsskatten og å faste i ramadan.» / 266 /

150 «Og hva er det å gjøre gode gjerninger (ihsan)?» fortsatte mannen. «Det er å tjene Allah som om du kunne se ham. For selv om du ikke kan se ham, så ser han deg.» (Etter al-bukhari, Bok 2, kap. 37) E TIKK N OEN SITATER FRA KORANEN Tilgivelse og vennlighet Vis tilgivelse, gjør det rette, og vend deg bort fra dem som ikke vet bedre. K 7:198 Gjør godt, slik Allah har vært god mot deg, og søk ikke å stifte ufred på jorden. K 28:77 Fordi Allah var barmhjertig, har du handlet vennlig mot dem. For om du var streng og hardhjertet, ville de ha forlatt deg. Så tilgi dem, be om tilgivelse for dem, og ta dem med på råd. K 3:159 Andres eiendom Sannelig, Allah befaler at det som er betrodd dere, skal dere gi tilbake til dem som eier det. K 4:61; jf. 23:8, 70:32 Straffen for tyveri i islam er meget streng: K 5:42. Selv om den sjelden praktiseres så strengt i våre dager, viser den at tyveri ses på som en særdeles alvorlig synd og forbrytelse. Omsorg for andre Gi din slektning det som tilkommer ham, likeså den fattige og den veifarende. Og sløs ikke, uten måte. K 17:28 Vis godhet mot foreldre og familie, mot foreldreløse og de fattige, mot naboer av slekten så vel som mot de andre, mot vennen ved deres side, mot veifarende, og mot slavene dere rår over. Sannelig, Allah synes ikke om dem som er hovmodige, og som skryter. K 5:40 Vise hensyn Vær høvisk i din fremferd, og demp din stemme. Den verste av alle lyder er eselets stemme. K 31:18 Dere som tror, gå ikke inn i hus som tilhører andre, uten først å ha bedt om lov og hilst dem som bor der. K 24:27 Forpliktelser Oppfyll hva dere har påtatt dere. Dere kommer til å bli stilt til rette. K 17:36 Rettferdighet Når dere taler, så vis rettferdighet, selv om en nær slektning er innblandet. K 6:153 Om enn dere har motvilje mot noen, så bli ikke forledet til å handle urett. Å handle rett er nest inntil gudsfrykt. K 5:11 / 267 /

151 Sømmelighet Si til de troende menn at de skal dempe sine blikk og gi akt på sitt kjønn. Dette sømmer seg bedre. Sannelig, Allah vet hva dere gjør. Og si til de troende kvinner at de skal dempe sine blikk og gi akt på sitt kjønn, og ikke vise sin pryd, unntatt det som alltid er synlig. La dem kaste sløret over sine bryst, og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn, sine fedre, sine menns fedre, sine sønner, sine menns sønner, sine brødre, sine brødres sønner, sine søstres sønner, sine kvinner, sine slaver, eller tjenere som ikke duger som menn, eller barn som ikke forstår seg på kvinners nakenhet. Og la dem heller ikke trampe med føttene slik at det merkes hva de har under av pynt. K 24:30 31 Profet, si til dine hustruer og dine døtre, og de troendes kvinner, at de skal svøpe sine klær omkring seg. Det er bedre, for at de kan kjennes igjen og ikke bli forulempet. Allah tilgir, og er full av nåde. K 33:59 Om dere ber Profetens hustruer om noe dere trenger, så gjør det med et forheng imellom. Dette er sømmeligst for deres så vel som for kvinnenes hjerter. K 33:53 Disse versene er grunnlaget i Koranen for det synet at kvinner bør bære slør. Kabaen er dekket av et svart teppe (kisva) som er dekorert med vers fra Koranen, brodert med gulltråd. Til valfarten tas teppet av og erstattes med et hvitt klede. Etter valfarten får Kabaen en ny kisva. Her er kunsthåndverkere i gang med å brodere på det nye teppet som skal kle Kabaen. Religiøs toleranse Det er ingen tvang i religionen. Den rette veien er tydelig skilt fra villfarelsen. K 2:257 Om Allah hadde villet, kunne han gjort dere til ett folk av troende. Men han ønsket å prøve dere med det han har gitt dere. Så kappes i å gjøre det gode! Til Allah skal dere alle vende tilbake. Da skal han forklare det dere var usams om. K 5:53 Om din Herre hadde villet, skulle alle som finnes på jorden, ha trodd. Vil du da tvinge menneskene, for at de skal bli troende? K 10:99 Tal ikke hånlig om dem som de påkaller i stedet for Allah, for at ikke de i sin tur skal tale hånlig om Allah, i sin uvitenhet. Slik har vi latt alle folk synes godt om hva de selv gjør. Men siden skal de vende hjem til sin Herre, og han skal fortelle dem om deres gjerninger. K 6:108 Krig og fred Kjemp for Allahs sak mot dem som kjemper mot dere, men angrip ikke. Sannelig, Allah elsker ikke dem som angriper. 2:186; jf. 22:40 41 Men ønsker de fred, skal du ønske det samme. Ha tillit til Allah! Han hører og vet. K 8:63 K UNST B ILLEDKUNST «Billedforbudet» Det er ikke noe uttrykkelig forbud mot å fremstille bilder i Koranen, eller å gjøre bruk av bilder. Men det understrekes der at Allah er skaperen, og ett av ordene for å skape er sawwara, som / 268 /

152 også betyr å forme og å fremstille et bilde. Blant annet ut fra dette har man i islamsk lov ment at billedfremstilling er jevngodt med å prøve å etterligne skaperen. Dessuten er det typisk for avgudsdyrkelse at menneskene tilber bilder de selv har skapt. Det har vært, og er, ulike holdninger blant muslimer til hvor langt billedforbudet strekker seg. Den strengeste tolkningen er at det omfatter alt som har livspust. Dette vil inkludere både dyr og mennesker. Fotografier, film og TV i våre dager blir da problematisk. Mest vanlig er det å definere forbudet slik at det gjelder avbildning av Allah, engler, profeter og sahaba (Muhammads følgesvenner), og ellers tillate bilder av mennesker. Billedfremstillinger av skikkelser fra religionen har likevel ikke vært helt uvanlige i islams historie. Dels finner man slikt i en mer folkereligiøs sammenheng, dels har det eksistert en malerkunst knyttet til eksklusive hoffmiljøer. Det persisk-indiske miniatyrmaleriet er et eksempel på det siste. I disse tradisjonene har man også malt profeter og erkeengler, men som oftest slik at man ikke gjengir ansiktstrekkene særlig gjelder dette Muhammad. I stedet maler man et slør over ansiktet, en flamme rundt hodet eller lignende. Mange muslimer i dag tar avstand fra den slags bilder. De er heller ikke typiske for muslimsk kunst i alminnelighet, og vi legger derfor ikke vekt på dem i denne kildesamlingen. Estetisk opplevelse er ikke desto mindre en viktig dimensjon i muslimsk religiøsitet. Men den knytter seg til abstrakte former, som kalligrafi, ornamentikk og arkitektur, og ikke til fortellende bilder. Det må legges til at shia-islam er tradisjonelt mindre restriktiv i billedbruken enn sunniislam. (Se under avsnittet «Shia-islam» side 272.) Begynnelsen av sure 19 i et koranhåndskrift fra ca som skal ha tilhørt den osmanske sultanen Beyazit II. Kalligrafi utført av den berømte Shah Mahmud fra Nishapur i Iran, midten av 1500-tallet. / 269 /

153 Noen av de mest praktfulle eksempler på islamsk moskébyggekunst finnes i Isfahan i Iran. Bildet viser sentralkuppelen, bygd av glaserte murstein, som hvelver seg over Kongemoskeen (Masdjid-i Shah), nå kalt Imam-moskeen. Den ble bygd under Shah Abbas I ( ). Blomsterpanel sammensatt av keramiske fliser fra Iznik, Anatolia. Finnes i Topkapi-palasset i Istanbul.

154 Kuppelen sett innenfra.

155 SHIA-ISLAM SHARIA SUFISMEN S HIA- ISLAM Ungdomstrinnet Shia-muslimene anerkjenner ikke de kalifene som ble valgt etter profeten Muhammads død. De mener at Profeten hadde utpekt sin fetter Ali til etterfølger, og at stillingen som muslimenes rettmessige leder (imam) gikk i arv fra ham til hans etterkommere. Se avsnittene om Ali og Fatima ovenfor. U TVELGELSEN AV ALI VED KHUM- BEKKEN Det følgende er en shiittisk standardversjon av fortellingen om hvordan Profeten utpekte Ali som sin etterfølger. Dette skjedde like etter avskjedsvalfarten. Da valfartsritualene var fullbyrdet, forlot Profeten Mekka sammen med Ali og muslimene, og satte kursen mot Medina. Da de kom til Khum-bekken, gjorde han holdt, selv om det var et sted hvor karavaner aldri hadde pleid å stanse før, fordi det var verken vann eller beite der. Grunnen til at han ville slå leir på det stedet, var at lysende vers av Koranen kom over ham i det øyeblikket og mante ham til å utnevne Ali til sin etterfølger. Også tidligere hadde han fått budskap med det samme innholdet, men da hadde de ikke tydelig meldt fra om når Ali skulle innsettes. Han hadde derfor utsatt dette, for at det ikke skulle vekkes motstand, og noen ville falle fra troen. Dette var budskapet fra den høyeste: Sendebud, gjør kjent det som er sendt ned til deg fra din Herre. For gjør du ikke det, har du ikke fremsagt hans budskap. Allah skal beskytte deg mot menneskene. Sannelig, Allah gir ikke veiledning til dem som ikke tror. (K 5:71) Slik ble han betingelsesløst befalt å utnevne Ali til sin etterfølger, og truet med straff om han ventet til etter at Allah hadde gitt ham garanti. Derfor var det Profeten gjorde holdt på dette uvanlige stedet, og muslimene steg ned fra kamelene sine rundt ham. Det var svært varmt, og han befalte at de skulle søke ly under noen tornebusker. Så befalte han at alle kamelsadlene skulle stables opp slik at det ble en prekestol eller et podium, og gav sin herold ordre om å kalle sammen alt folket rundt seg. Da de hadde samlet seg, steg han opp på prekestolen som var laget i stand av sadlene, og kalte til seg de troendes fører [det vil si Ali]. Han stilte ham på sin høyre side. Så fremsa Muhammad takk til Allah, og holdt en velformet tale. Der forutsa han sin egen død, og la til: «Jeg er blitt kalt til Allahs port, og den tid er nær da jeg skal gå til Allah, bli borte fra dere, og si farvel til denne forgjengelige verden. Jeg etterlater meg til dere Allahs bok. Om dere holder dere til den, skal dere aldri fare vill. Og jeg etterlater meg min familie, som aldri kan skilles fra Allahs bok, før de begge møter meg ved Kauthars kilde.» Så spurte han: «Er ikke jeg kjærere for dere enn deres egne liv?» Og folket svarte at det var han. Så tok han Alis hender og løftet dem så høyt at hans hvite skjorte ble synlig, og sa: «Den som tar meg til sin herre (eller forbundsfelle), gjør det samme med Ali. Herre, vær alle Alis venners venn, og alle hans fienders fiende. Hjelp dem som hjelper ham, og forkast alle som svikter ham.» / 272 /

156 En folkelig fremstilling av Ali og hans to sønner, Hassan og Husain. Det var nå nesten midt på dagen, og på det varmeste. Profeten og muslimene holdt middagsbønnen. Så gikk han til teltet sitt. Ved siden av det gav han ordre om at det skulle reises et telt for de troendes fører. Da Ali hadde hvilt, befalte Muhammad at muslimene skulle gå Ali til hånde, ønske ham til lykke over å ha blitt utnevnt til imam, og hilse ham som føreren. Alt dette ble gjort av både menn og kvinner, og det var ingen som uttrykte større glede over Alis innvielse enn Omar. Fra al-madjlisi [d. 1700], etter J.A. Williams, Themes of Islamic Civilization, sitert i F.E. Peters, A Reader on Classical Islam, Princeton: Princeton Univ. Pr., 1994, S LAGET VED KARBALA I 661 stod omajaden Muawiya igjen som kalif, etter at Ali var myrdet, og hans eldste sønn Hassan hadde gitt opp kampen (se avsnittet om Ali ovenfor). Da Muawiya døde i 680, gjorde den andre av Alis og Fatimas sønner, Husain, opprør mot Muawiyas sønn Yazid, som hadde overtatt kalifatet. Men det endte med katastrofe på slagmarken ved Karbala. Der møtte han styrkene til guvernøren i Irak, Ubaidallah. Husain fortsatte fremrykningen, og fortroppene av Ubaidallahs kavalleri møtte ham. Da han så dem, vendte han kursen mot Karbala. Han stilte seg opp med ryggen mot siv og gress, slik at han kunne kjempe i bare én retning. Så gjorde han holdt og satte opp teltene. Med seg hadde han førtifem ryttere og hundre fotsoldater. ( ) Så kom Omar ibn Sad og kjempet mot ham. Alle de som var med Husain, ble drept. Blant dem var mer enn ti unge menn fra hans familie. En pil kom og traff sønnen hans, som var et spedbarn, mens han hadde ham i fanget. Han begynte å tørke vekk blodet, og sa: «Allah, døm du mellom oss og et folk som bad oss om å komme for å gi oss hjelp, men drepte oss i stedet.» Han bad om en stripet kappe, rev den opp og tok den på seg. Han tok frem sverdet og kjempet til han ble drept. Det var en mann fra Madhhidsj-stammen som drepte ham, og skar av ham hodet. Han tok det til Ubaidallah ( ) / 273 /

157 Ubaidallah sendte mannen til Yazid ibn Muawiya, og hodet sammen med ham. Han satte hodet foran ham. Sammen med Yazid var Abu Barzah al-aslami. Yazid begynte å pirke i munnen med en stav. ( ) Abu Barzah ropte til ham: «Ta vekk staven din! Hvor ofte har jeg ikke sett Allahs sendebud kysse den munnen!» Omar ibn Sad hadde sendt Husains kvinner og familie til Ubaidallah. Det eneste mannlige medlemmet av husets folk som hadde fulgt Husain og som hadde overlevd, var sønnen Ali. Han hadde vært syk og holdt seg med kvinnene. Ubaidallah gav ordre til at han skulle drepes, men Zainab [Husains søster] kastet seg mot ham og sa: «Ved Allah, han skal ikke drepes uten at du dreper meg først!» Ubaidallah syntes synd på henne og lot være å drepe den unge gutten. ( ) (al-tabari, II 216) Årsdagen for slaget, den 10. i muharram, det muslimske årets første måned, er shia-muslimenes store sørgedag. Ashura er et annet navn på denne dagen. D EN TOLVTE IMAMENS TILBAKEKOMST Shaikh-e Saduk (Ibn Babawaih), d , er en av de fremste teologene innenfor tolvretningen av shia-islam. Slik gjør han rede for den viktige forestillingen om den siste imamens tilbakekomst: Vi tror at Allahs bevis (hodsja) på hans jord og hans kalif blant hans tjenere i denne vår tidsalder er han som står frem (al-qaim), den ventede, Muhammad, sønn av Hassan, sønn av Ali, sønn av Muhammad, sønn av Ali, sønn av Musa, sønn av Dsjafar, sønn av Muhammad, sønn av Ali, sønn av Husain, sønn av Ali, Abu Talibs sønn, fred være med dem. Hans navn og avstamning er det som ble fortalt Profeten av Allah den mektige og herlige, og det er han som skal fylle jorden med rettferd og rettskaffenhet, slik den nå er fylt av undertrykkelse og urett. Og han er den som Allah skal åpenbare sin tro gjennom, «slik at den vinner over all annen religion, selv om det er hedningene imot» (K 9:33, 61:9). Han er den som gjennom Allah skal underlegge seg hele verden, til bønneropet blir hørt overalt, og all religion tilhører fullt og helt Allah, opphøyd er han over alle ting. Han er den rettledede (al-mahdi), og om ham var det Profeten fortalte at når han står frem, så vil Isa, Mariams sønn, stige ned til jorden og be sammen med ham. Og den som ber bak ham, er lik en som ber bak Allahs profet, for han er den som regjerer i Profetens sted. Og vi tror at bare han kan være den som står frem. Han kan leve i skjultheten så lenge han ønsker, og selv om han skulle leve i skjultheten like lenge som verden er til, så vil likevel ingen annen enn ham være han som står frem. For Profeten og imamene har pekt ham ut med navn og avstamning. De utnevnte ham til deres etterfølger, og om ham gav de glade budskap Allahs velsignelse være med dem alle. Etter A Shi ite Creed, utg. A.A.A. Fyzee, opptr. Teheran 1982, L EDERSKAP I SHIA- ISLAM Khomeini, lederen for den islamske revolusjonen i Iran i 1979, utviklet teorien om den lovkyndiges politiske lederskap (velayat-e faqih) så lenge den ventede imamen er skjult. Her er / 274 /

158 noen sitater fra hans bok om Islamsk styresett (fra Islam and Revolution: Writings and Declarations of Imam Khomeini, utg. H. Algar, Berkeley: Mizan Press, 1981). Vi tror på den lovkyndiges lederskap, og tror at Profeten (fred være med ham) var nødt til å utnevne en etterfølger, noe han også gjorde. ( ) En etterfølger ble utnevnt for å styre staten. (36) Den samme styremyndighet som ble utøvd av den høytærede Profeten (fred være med ham og hans familie), og av imamene (fred være med dem), tilkommer også de lovkyndige. Om det kan det ikke herske noen tvil. (124) I dag er det islams lovkyndige som er folkets bevis, akkurat som det høytærede Sendebud var Allahs bevis, og ansvaret for alle anliggender ble betrodd ham. Slik er også de lovkyndige imamenes bevis til folket, og alle muslimenes anliggender er betrodd dem. (87) Den myndighet som er tildelt de lovkyndige, kan aldri oppheves, for den er tildelt dem av Allah. (64) Om shia-islam, se også Kari Vogt, Reise i Iran, Oslo: Cappelen, S HARIA Nedenfor gjengis en fremstilling av sharia fra en moderne (sunni-islamsk) innføringsbok beregnet på unge muslimer. Kapittelet har tittelen «Sharia rettferdighetens vei». Sharia Sharia er reglene for oppførsel og lov som er åpenbart av Allah. Sharia veileder menn og kvinner om hvordan de skal leve slik at de oppfyller Allahs hensikt med å skape dem. Den slår fast hva som er rett og godt for menneskene ifølge Allahs vilje. Å handle rett fører til fred og rettferdighet i denne verden, og blir belønnet av Allah. Å handle galt fører til ulykke og urettferdighet i denne verden, og straffes av Allah. Sharias grunnlag Sharia bygger på de bestemmelsene og lovene som Allah har gjort kjent i Koranen, slik de er forklart og vist av Profeten (fred være med ham) mens han levde, og nedskrevet i hadith. Dette er Allahs grunnleggende og evige lover for menneskene. Kan sharia forandres? Sharias grunnleggende lover slik de finnes i Koranen, kan ikke forandres, fordi menneskets natur og dets grunnleggende behov ikke forandrer seg. Menneskenes skaper og opprettholder vet best hva som er hans skapningers sanne og grunnleggende behov. Imidlertid kan nye omstendigheter oppstå ettersom tiden går, og det muslimske umma (samfunn), veiledet av de lærde, forventes å tolke sharia slik at den kan fortsette å fremme rettferdighet og rett oppførsel under de omstendigheter som råder til enhver tid og på ethvert sted. / 275 /

159 Sharia-domstolen Noen sider av sharia kan behandles av sharia-domstolene. Om noen, for eksempel, anklages for tyveri, eller for å ha drept noen, så bør saken gå til domstolen for å bli vurdert av en dommer som har studert sharia. Om vedkommende kjennes skyldig, så blir han straffet i samsvar med sharia. Andre forhold som har å gjøre med kriminelle handlinger, tvister, skilsmisse, arv og andre familiesaker, kan også behandles av sharia-domstolene. En muslims plikt til å følge sharia Ettersom sharia er Allahs vei og Allahs lov, slik den er åpenbart i Koranen og vist gjennom Profeten (fred være med ham), så er det enhver muslims plikt å følge sharia i måten han oppfører seg på, og i sitt forhold til andre mennesker. Om han har en uoverensstemmelse med en annen muslim, så bør uoverensstemmelsen avgjøres i samsvar med sharia, enten gjennom en privat overenskomst eller gjennom en sharia-domstol. I Koranen sier Allah at vi skal la alle våre uoverensstemmelser avgjøres av Allah og Profeten (det vil si Koranen og hadith). Derfor er sharia den loven som alle muslimer skal følge, ikke menneskeskapte lover som forandrer seg med tidens moter. Dette gjøres klart i Koranen, Sure 5:48: De som ikke dømmer etter det som Allah har åpenbart, de er i sannhet vantro. Fra B. Aisha Lemu, Tawhid and Fiqh (Junior Islamic Studies, 1), Ibadan 1986, S UFISMEN A L -GHAZALI BLIR SUFI Al-Ghazali (d. 1111) var en fremstående teolog i Bagdad. Han fordypet seg i filosofi, metafysisk teologi (kalam) og rettsvitenskap. Men ingen av disse vitenskapene tilfredsstilte den lengselen han hadde etter en sikker forvissning om sannheten. I sin lille selvbiografi, Frigjøringen fra villfarelse, forteller han om hvordan han fortsatte å søke: Da jeg var ferdig med disse vitenskapene, vendte jeg min oppmerksomhet mot sufienes vei. Jeg visste at man ikke kunne gå denne veien til ende uten både teoretisk kunnskap og praktisk utøvelse. Den består i at man overvinner hindringene i selvet og blir befridd fra dets onde tilbøyeligheter og slette egenskaper, slik at hjertet renses for alt annet enn Allah. Og dette skjer gjennom stadig påminnelse (dhikr) om Allah, og ved at alle tanker rettes mot ham. Deres lære var lettere for meg enn utøvelsen, så jeg begynte med å sette meg inn i læren ut fra bøkene skrevet av deres kjente lærere. På den måten tilegnet jeg meg så mye av deres vei som man kan lære gjennom studier. Men det ble klart for meg at det mest særegne med sufiene er noe som ikke kan læres gjennom studier, men bare gjennom egen erfaring, henrykkelse og indre forvandling. ( ) Jeg betraktet hvordan mitt liv var, og jeg innså at jeg var fanget av bånd på alle sider. Jeg så på hva jeg syslet med, der det å undervise var det beste, og / 276 /

160 Denne moskélampen av glass bærer teksten til «Lysverset» i Koranen (24:35): Allah er himlenes og jordens lys. Hans lys er liksom en nisje, hvor det finnes et bluss. Blusset er omgitt av glass, som er som en tindrende stjerne. Det brenner med olje fra et velsignet tre som er verken fra øst eller vest; nesten skulle det treets olje lyse uten at ild kom den nær. Lys over lys! Den han vil leder Allah til sitt lys. Dette fine eksemplet på islamsk glassmakerkunst stammer fra Egypt, tallet. innså at jeg holdt på med vitenskaper som var uviktige og meningsløse med henblikk på livet etter dette. Når jeg så tenkte over hvorfor jeg drev på med undervisning, så kom jeg til at det ikke var ene og alene for Allahs skyld at jeg gjorde dette, men at jeg bare var drevet av trangen til å få en betydningsfull stilling og offentlig anerkjennelse. Jeg så klart at jeg stod på den smuldrende kanten av et stup og ville falle i helvetesilden om jeg ikke vendte om. ( ) Al-Ghazali slites mellom verdslige begjær og hengivelse til Allah i seks måneder, og kommer inn i en dyp krise. Etter at jeg hadde innsett min hjelpeløshet, ute av stand til å fatte en beslutning, gav jeg meg over til Allah, den siste hjelper i nøden. Jeg ble bønnhørt av «Ham som bønnhører den nødstedte når han kaller på ham» (K 26:63), og han gjorde det lett for meg å gi avkall på ære, penger, familie og venner. Han forlater alt, vandrer ut i verden (Damaskus, Jerusalem, Mekka) og vier seg til «ensomhet, og åndelige øvelser og kamp». Til slutt vender han tilbake til Bagdad. Jeg hadde trukket meg tilbake i ti år. I denne tiden hadde jeg utallige og uuttømmelige åpenbaringer. La det være nok å si at sufiene følger Allahs vei / 277 /