APOSTOLATETS KIRKE I MODERNITETENS SAMFUNN

Transkript

1 Kåre Svebak APOSTOLATETS KIRKE I MODERNITETENS SAMFUNN Først overskriften: Modernismens idèer former den praktisk-ateistiske livsstil også kalt modernitet. Man lever som om Gud er død og kirkens tro begrunnet i føleri og tankespinn. Et samfunn ordnet deretter, må utelukke Guds gode skapervilje, især når idéen om individets selvrealisering er truet. Overført på kirken, fremstår moderne kirkeprosjekter med karakteristiske læretilpasninger. De bekrefter modernitetens fellesverdier. Så en identifikasjon: Alternativet er apostolatets kirke, som uten fornektende forbehold bekjenner den nytestamentlig tro med apostelordets lære fra Skriftens Herre. I denne framstår bekjennelsestro lutherdom som apostolatets kirke og talerør for den gamle kirke i skriftbunden tradisjon. Hvorfor? Svar: For menneskenes skyld og de troende som fins spredt omkring. Takket være kirkens reformasjon, har vi mottatt den nytestamentlige tro hel og ubeskåret, bevitnet med Konkordiebokens bekjennelser fra oldkirken og reformasjonstiden (utg ). Kronen på verket er Konkordieformelen med dens læreavgjørelser i kraft av apostelordets lære fra Skriftens Herre. Noe læresystem er det ikke tale om. Hva Gud tier om, der tier også vi. Vi bekjenner med Skriftens ord den rett utlagte Skrift, som Kristus overga fra Faderen til sine utvalgte apostler. I sentrum står Kristus alene. Kristi lidende lydighet inntil døden er troens rettferdighet for Gud og intet annet. Kirkens fremste reformator Martin Luther, ga den nytestamentlige tro en kort framstilling i Lille Katekisme (år 1528). Den gir den umodne innsikt i budskapet om rettferdighet, Heb 5:13. Hva Herrens apostler har overgitt til kirken, vil lutheranere gjerne formidle til barn og unge, og kalle mennesker til disippelskap med den oppstandne Kristus som Læreren. Så til strategien: Å holde fast ved vår Herre Jesu Kristi sunne ord, 1 Tim 6:3 (Joh 14:23, 1 Kor 11:2, 15:2, 2 Tim 3:14). Heb 10:23 la oss holde urokkelig fast ved håpets bekjennelse, for han som ga løftet, er trofast. Troens bekjennere samler seg om de prester som forvalter Guds hemmeligheter på troskapens vilkår (1 Kor 4:1f, jf Apg 2:42). Denne strategi fra aposteltiden medfører brudd med kirkefellesskap på en bredere plattform. Det er min skyldighet som studerende prest å vise veien, her med noen oppgaveformuleringer og kommenterende ledetråder. Del 1: To oppgaver har karakter av overordnet målsetting (1-2). Del 2: Oppgaver som især gjelder prestens kallsoppgaver (3-6). Del 3: Oppgaver som er vår alles skyldighet på dåpens grunn (7-12). Med ståsted i Pastoralbrevene (1 og 2 Tim, Tit) vil jeg anvende apostlenes overlevering fra begynnelsen. DEL 1: TO NØDVENDIGE VILKÅR FOR Å MOTSTÅ MODERNITETENS TRYKK 1. Å LEVE I EVANGELIETS TIDSORIENTERING Den postmoderne tilflukt i den enkeltes følelser er en protest mot modernismens tro på virkeligheten, den naturvitenskapene beskriver. Men begge søker et utopia i en dennesidig tidsorientering, og begge søker selvbekreftelse målt i dennesidige, målbare goder. Når død og tragedie avbryter alle drømmer, stiller den moderne kirke opp med terapeutiske betraktninger. TV-bildene streifer døpefont, prekestol og alterbord, lik kulisser. Om de vekket lengsel etter den levende Gud hos noen, fikk de steiner for brød. Hva er meningen Kåre Svebak, side 1

2 med kirkerommets bruk, når prest og biskop forsømmer oppdraget fra den oppstandne Kristus, det nevnte møbler minner oss om? Evangeliets tidsorientering er denne: I fortid: Guds Sønn fra evighet ble menneske, unnfanget av Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria. Han har i Jesu skikkelse oppfylt Guds lov i alle deler. Gud har forsonet verden med seg selv i Jesu død og frelst oss fra alle synder, fra dødens og djevelens makt (LK). Derfor har Gud oppreist ham fra de døde. I samtid: Herren Jesus ved Guds nådeside er i den forsamlede menighet med sitt nåderike, og gir evige gaver med evangeliet og sakramentene, forvaltet på troskapens vilkår. I framtid: På den ytterste dag kommer han i sin Guddoms herlighet, synlig for alle. Da skal han dømme levende og døde, og la sin troende kirkeskare toge inn i herlighetsriket, til saligheten på den nye jord, for evig frelst fra det onde. Evangeliets tidsorientering har sitt utspring i den Gud som gjør undere, og fremst blant dem den Jesus-historie som de fire evangelistene dokumenterer. De formidler Jesu undervisning om sin person og sitt verk, og forteller om undergjerninger han gjorde for å bevitne den rett utlagte Skrift. Vi har denne undervisning med apostelordets lære fra ham. Guds tempel bygges opp på troens grunn, lagt i begynnelsen. Adressater er alle som på hvert enkelt sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn (1 Kor 1:2), blant dem kristne i nåtid. Blikket rettes mot håpet, som den Oppstandne gir med sitt virksomme nærvær i den forsamlede menighet. Fil 3:20 Vi har vår borgerrett i himmelen, og derfra venter vi Herren, Jesus Kristus, som frelser (Fil 3:20). Håpets årsak og begrunnelse er Guds underfulle inngripen i en bevitnet Jesus-historie. Evangeliet kunngjør et levende håp (1 Pet 1:3) fra den levende Gud (Apg 14:15 osv): Gud har oppreist Jesus Kristus fra de døde på den tredje dag, slik Skriftene har sagt (1 Kor 15:3). Guds førstegrøde i fortid (v 20) foregriper Kristi virksomme nærvær i den forsamlede menighet i nåtid (1 Kor 10:16, jf Mt 18:20), og foregriper hans komme i sin Guddoms herlighet i framtid. På den ytterste dag skal han hevne ondskapens åndehær (Ef 6:12) og løse lidelsens og ondskapens gåte. Evangeliets tidsorientering har omfattende følger for våre liv, men her minner jeg om to ting: Det tredje bud og den enkle levemåte. Kom i hu å holde hviledagen hellig. Søndagen er bryllupsgledens dag for Guds kirkebrud på jorden. Menighetens samling om Ord og Sakrament bevitner det unike ved kirken, den Oppstandnes virksomme nærvær midt i en menneskeforgudende og kroppsfiksert kultur. Gudsfrykt er nyttig til alt (1 Tim 4:8). Kom i hu Da må aktivitetstilbud, fritidsaktiviteter og et hvilket som helst arrangement komme i annen rekke. For noen medfører prioriteringen morgenmesse eller kveldsmesse, da Nattverdens liturgi inngår i tidebønnens ritus. Den enkle livsstil følger troen, uansett inntektsnivå, og kommer kirkens velferd og fattige til gode. Fil 4:11 jeg har lært å nøye meg med det jeg har. / / Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. 1 Tim 6:6 Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. Sal 73:26 Om kropp og sjel forgår, er Gud for evig min klippe og min del. På grunn av arvesyndens kraft i vårt innerste, er den urokkelige bekjennelse ingen selvfølge (Ef 6:17). Vi er ved dåpen kalt til å være liturger for Gud og diakoner for vår neste, men før eller siden trenger vi å høre absolusjonen i det private skriftemål. 2. Å KONSOLIDERE DEN APOSTOLISK-LUTHERSKE LÆRETRADISJON Basis er Sønnens apostolat fra Faderen, stilt fram for verden i Jesu lidelse, død og oppstandelse, slik Skriftene har sagt. Basis er Jesu persons hemmelighet og Guds forsoning med verden i Jesu korsdød. Vår tilgang til denne hemmelighet er gitt oss indirekte gjennom apostelordets evangelium fra ham som Gud oppreiste fra de døde. Med denne overlevering (el tradering) er den Oppstandne nærværende og virksom i prekenembetets gjerning. KSvebak, side 2

3 Den sekulær-liberale stat fremmer kulturmangfold i relativismens navn. I 1969 mistet faget kristendomskunnskap status som kirkens dåpundervisning i statens grunnskole. I vår tid forutsetter mange forkynnere en kunnskap som folk flest ikke har. Andre serverer allminneligheter som folk forstår. Hva er vårt alternativ? Alternativet har urmenigheten i Jerusalem vist oss: Å konsolidere menigheten med apostlenes lære, Herrens Nattverd og bønnene, dvs Salmenes Bok Kristi bønnebok (Apg 2:42). Gud bygger den nye pakts tempel til en bolig i Ånden - på apostlenes og profetenes grunnvoll, hvor hjørnesteinen er Kristus Jesus selv, Ef 2:20. Denne konsolidering lar grunnvollen bestå hel og ubeskåret. Da trenger døpte to slags ordninger: (1) En messeliturgi som er et lødig uttrykk for apostolisk-luthersk kristendom, og (2) en katekismeforklaring som rotfester døpte i Kristi undervisning. Hvor Kristus er bibellærer, følger veksten i Kristus. Døpte lærer å leve bedende for Gud og tjenende for andre. (Ef 4:14-16, jf 1 Kor 12:12f, Kol 2:19, Joh 17:3.) I sentrum står samlingen om Ord og Sakrament (messen). Der samarbeider prest og lekfolk om bønnen og nådemidlenes bruk. Ett er nødvendig å gi dem mat i rette tid (Mt 24:45). Kallet gjør forskjellen. Bekjennelsen samler. Utelukket er surrogater. Derfor samler vi oss om bekjennelsestro prester og framstår som apostolatets kirke i det sekulærliberale samfunn. Her handler det ikke om aktivitetstilbud og menneskepåfunn, men om de Guds hemmeligheter som en prest forvalter i Kristi sted. Da gjelder det for oss alle å holde Kristi kirkebefalinger. Ef 4:11f (Kristus) ga oss noen til / / hyrder og lærere, / / til embetets gjerning, til Kristi legemes oppbyggelse. Prekenembetet forvalter Guds hemmeligheter (1 Kor 4:1, jf Mt 13:11 osv). Da bør en menighet ha et ordnet diakonat, så presten kan vie seg til bønnen og Ordets embete (Apg 6:4). Menigheten kaller etter behov skikkede menn og kvinner til liturgiske, administrative, pedagogiske og karitative oppgaver. Diakonatets forankring i Herrens Nattverd, gjør siktemålet videre enn hensynet til prestenes behov for avlastning. Guds selvhengivende kjærlighet i Kristus Jesus oppmuntrer troens folk til gode gjerninger. Tit 3:14 Våre egne folk må lære å gjøre gode gjerninger og yte hjelp der det trengs, så deres liv ikke skal være uten frukt. Her trengs opprydding i begrepene. Bort med forestillingen om sideordnede kirkevirksomheter, en ved presten eller staben, og en ved lekfolket. Den nytestamentlige ordbruk om utsendelsen handler om Kristi delegater apostlene og deres etterfølgere, utsendt med løse- og bindemakt fra ham for å forkynne Kristis ord i Kristi sted. (Mt 10:5, 16, 17:18, 20:21, Mk 3:14, Lk 10:16. Rom 10:15, 1 Kor 4:1f, 17, 2 Kor 5:20. Jf Lk 4:18, Joh 4:34, 5:36, 7:28 osv) DEL 2: MODERNITETENS UTFORDRINGER TIL PRESTEN 3. Å BEGRUNNE KIRKENS KRISTUS-BEKJENNELSE Moderne kristne bekjenner sin tro, begrunnet i snusfornuft og opplevelsesmystikk. Kirkens Kristus-bekjennelse er gitt fra himmelen. Vi bekjenner Guds tro den tro som Den Hellige Ånd skaper og fornyer med Kristi ord. Altså må vi lære å begrunne kirkegang med Guds vitnesbyrd, som oppreiste Kristus fra de døde og stadfestet den rett utlagte Skrift. Tegnene har vi: Det prekenembete som den Oppstandne innstiftet og befalte med løftet om sitt virksomme nærvær med evangeliet og sakramentene, forvaltet slik han har befalt. Guds kirkes kjennetegn er unike, gitt med Kristi oppstandelse fra de døde, slik Skriftene har sagt. Guds kirkes unike kjennetegn stadfester Guds vitnesbyrd om Jesu person og verk, da Gud oppreiste ham fra de døde. Han er sann Gud og sant mennesket, født av Faderen fra evighet og sant menneske, født av jomfru Maria (LK, forkl 2 trosart). Han er Guds rettferdighet og Gud er en forsonet Gud på grunn av hans lidende lydighet inntil døden på korset. KSvebak, side 3

4 I den forsamlede menighet er den Oppstandne virksomt til stede. Prekestolen minner oss om løse- og bindemaktens embete, døpefonten om den nye fødsels bad, skriftestolen om syndenes forlatelse - meddelt den enkelte som ber om det, og Herrens bord om Kristi legemes og blods sakrament. Tegnene er gitt for at vi skal dele Jesu glede (Jes 12:3, Joh 15:11 osv). Derfor så han forbi sin død og oppstandelse, og så fram til sin Himmelfartsdag og sin kongeposisjon ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd (Apostolicum). Joh 15:11 for at dere kan eie min glede og deres glede kan være fullkommen (16:24, 17:13). 16:22 deres hjerte skal bli fylt av glede og ingen skal ta gleden fra dere. (Jf Rom 14:17, 2 Kor 1:24b, 7:4, Kol 1:12, Heb 12:2, Jak 1:2, 1 Pet 1:6, osv.) Han holdes ikke innelukket i et rom fjernt fra vår verden. I kraft av Guds råd fra evighet, måtte himmelen motta ham som er Herren over tid og rom (Apg 3:21). Nå bruker den sanne Gud og alles bror sin Guddoms egenskap til å være nærværende alle steder. Med sine ytre tegn er han nærværende og virksom i sitt nåderike hvor som helst hans kirke samles slik han har befalt. Her i den forsamlede menighet - er han den levende stein som bygningsmennene forkastet. Jesu glede gjør Guds kirke unik på jorden. Den unike glede går tapt med kirkens allminneliggjørelse. En hjelp til å bli i Jesu glede er kirkeårskalenderen, hvor julens satelittdager gjennomlyser kirkeåret: Jomfru Maria s kirkegangsdag (2.2.), Jomfru Maria s Budskapsdag (25.3), og Jomfru Maria s besøk hos Elisabet (2.7). Dermed vinner vi tilbake lutherdommens store prekensøndag 5 søndag i faste. Augustana-dagen den 25. juni skal minne oss om de to store hendelser under kirkens reformasjon: På denne dagen ble Den Augsburgske bekjennelse overlevert i 1530, og Konkordieboken utgitt i Guds inngripen i historien virker takken og gleden i Guds kirke på jord. Årsak virkning Kirkeårskalenderen utelukker den materialistiske kausalitetstro. Kirkens dager og tider handler ikke om en spekulativ teori eller innsikt nedenfra, men om Guds løfters oppfyllelse i Sønnens lidende lydighet, slik Skriftene har sagt. 1 Joh 5:11f Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, eier livet. Han er Guds kraft, stilt fram for verden i Jesu ringe skikkelse (1 Kor 1:18, 24, 2:2-5, Lk 5:17). Kort sagt: Troens årsak er den oppstandne Kristus. Til virkningen hører menighetens samling om Ord og Sakrament. Uten Kristi oppstandelse, ville den aldri ha funnet sted noe sted. (Rom 1:2-4. Jf Joh 5:32f, 34, 1 Joh 5:9-11, Apg 13:29-41) Etter Pinsedagen vil Gud ha sitt vitnesbyrd forkynt for alle (1 Kor 2:1, 1 Joh 5:9f osv). Med Kristi virksomme nærvær i den forsamlede menighet er nåderiket hos oss (1 Kor 4:17 og 20, Mt 4:17, 24:14). Nytt er Den Hellige Ånds vitnesbyrd med Kristi ord og innstiftelser som midler, og ved dem Åndens indre vitnesbyrd og helliggjørende gjerning i de troende (Jer 31:31-34). Her setter kausalitetstroen inn støtet: Alt dette strider mot naturlovene som om saken gjelder naturlovene! Når Gud handler uavhengig av lovmessigheten i sitt skaperverk, ligger handlingen utenfor fornuftens område. Troens begrunnelse er Guds løfters oppfyllelse i en bevitnet historie, uavhengig av naturlovene. Evangelistene dokumenterer elleve disippelmøter med den oppstandne Jesus. Ved en anledning var de over fem hundre brødre på en gang. Av dem lever de fleste, men noen er døde, skrev Paulus, 1 Kor 15:6. De tok på ham, spiste sammen med ham og lyttet til hans undervisning som gikk gjennom den stengte døren. Øyenvitnene konstaterte at den Oppstandnes kroppslighet var av en annen art enn våre dødelige legemer. Lukas forteller at Jesu undervisning før himmelfartsdagen handlet om det som har med Guds rike å gjøre, Apg 1:3. Fra denne undervisning stammer dåpbefalingen og løse- og bindemaktens prekenembete, begrunnet i Jesu død og oppstandelse. Herrens Nattverd med dens befalinger var innstiftet i den natt da han ble forrådt med sikte på kirkens samfunn med ham etter Pinsedagen. Den den Oppstandne åpnet Skriftene for de to på vei til Em- KSvebak, side 4

5 maus, begynte de å tenke Guds tanker, slik Skriftene har sagt (1 Kor 15:3, jf Mt 16:21-23, Lk 24:36-48). Karl Marx kalte kristentroen opium for folket. Ateisten stiller opp med en omfattende virkelighetstolkning og møter seg selv i døren. Ateisten krever bevis for et under som ingen dødelig kan bevise, men vet likevel å utelukke den Gud som gjør undere (Sal 77:15, 86:10) Hvor har ateisten vært? Den lukkede kausalitetstro er en umulig posisjon. Problemet er ikke kristentroens begrunnelse, men mennesket selv. Lk 15:31 Hører de ikke på Moses og profetene, så lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde. En stor gravstein sperret inngangen til Jesu grav. Ingen kunne bivåne Jesu oppstandelse fra de døde. Troverdigheten beror på øyenvitnenes vitnesbyrd og kirkens kjennetegn fra den Oppstandne. Apostelen Tomas fikk ta på Jesu sårmerker ved å overholde Moselovens forskrift om likberøring (4 Mos 19:11-13). Vi stiller bak i køen og må forholde oss til kirkens kjennetegn og bruke dem, slik kristne har gjort siden Pinsedagen. Her gjør vi en observasjon av grunnleggende betydning. Den apostoliske kirketradisjon skiller seg ut fra alle kollektivtradisjoner: Øyenvitnene til den Oppstandne representerer ingen uklar initieringsfase før Pinsedagen. Peters tale og kirkens fremtreden var ingen fornuftig konklusjon, for med Jesus i graven var tanken på disippelfellesskapets gjenopprettelse utelukket. På Pinsedagen grep Gud inn og oppfylte løftet om lovoppfyllelsen i den nye pakt, slik Jesus hadde sagt. De handlinger som konstituerer Guds folk i den nye pakt, ble hørt, sett og brukt like fra Pinsedagen. Kirkens gudstro har øyenvitnene, tegnene og begripeligheten på sin side. Historien om Guds løfters oppfyllelse munner ut i det prekenembete (el apostolat) som den Oppstandne innstiftet med oppdrag og fullmakter fra ham. Men handler prest og menighet i strid med Herrens bud, og tilpasser læren til den sekulær-liberale overtro på mennesket, da gjør vi som modernitetens kirke bekrefter overtroen med den såkalte erkjennelse (1 Tim 6:20). Med unnfallenhet og bortforklaringer blir det unike ved kirken tilslørt. De prioriterer egen vinning, forklarer Peter (1 Pet 5:1-4) og formaner, 3:18 Vær alltid beredt til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier. Guds handlende allmakt og trofasthet Allmakt er her ingen tenkt egenskap om en filosofisk gudskonstruksjon. Skal den være begripelig, krever den gudsforsvar (teodicé) med logisk argumentasjon. Anderledes er åpenbaringsordets Gud, Heb 1:1f Mange ganger og på mange måter har Gud i fordums tid talt til fedrene ved profetene. Men nå, da de siste tider er kommet, har han talt til oss gjennom Sønnen. Kausalitet og forutsigbarhet i det skapte utelukker ikke Guds inngripen i det skapte. Åpenbaringsordets Gud oppfyller sine løfter i en bevitnet historie med skaperverkets gjenløsning som mål. Sal 40:5 Salig er den mann som stoler på Herren (84:13, Ord 16:20). I denne sammenheng anvender kirkespråket den greske gudsbenevnelsen Pantokrator (allhersker), på hebraisk Gud Sebaot Hærskarenes Gud eller Allhærs Gud. Da bruker vi ordet allmakt om Guds handlende allmakt (TWigen), underfull i sin kjærlighet til sitt verk, og ufattelig i sin nidkjærhet for sitt verk. (Jes 9:6, 28:29, Joel 2:26. Lk 13:17, Åp 15:3. 19:11 osv) Trosbekjennelsen (Credo) kaller Faderen den allmektige, men Sønnen er født av Faderen i evighet og Ånden utgår fra dem begge, og de tre personene i Guds underfulle enhet er allmektige hver for seg. Liksom Faderen er allmektig, er også Sønnen allmektig og Helligånden allmektig, og likevel er det ikke tre allmektige, men én allmektig (Athanasianum, 13f). Åpenbaringsordets trofaste og allmektige Gud griper inn og handler suverent med evangeliet og sakramentene som midler (1 Kor 4:1f, Joh 17:3, 20 osv). Under Herrens Nattverd lovpriser vi Faderen ved Sønnen i Den Hellige Ånd og takker ham for underet med Kristi allmaktsord over fremsatt brød og vin. Med dette måltid ihukommer vi gudmenneskets død for Faderen inntil han kommer (1 Kor 11:26). KSvebak, side 5

6 Da Jesus forsvarte sin person og sitt verk, viste han til det under han nettopp hadde gjort, Joh 7:28 jeg er ikke kommet av meg selv, og han som har sendt meg, er troverdig. Jesu henvisning til underet danner mønsteret i kirkens trosforsvar. Vi er henvist til kjennsgjerninger i en bevitnet Jesus-historie, og fremst blant dem Guds vitnesbyrd, da han oppreiste Kristus fra de døde og stadfestet Kristus-bekjennelsen, gitt fra himmelen (Mt 16). Dette trosforsvar hører sammen med det prekenembete som den Oppstandne innstiftet og ga sin løse- og bindemakt. Kristi virksomme ord hører sammen med handlingene han innstiftet, lik perlen innfattet i ringen (jf Peters forsvarstale, Apg 4:1-22, Lk 10:16 og 2 Kor 5:18ff). Med de såkalte geistlige handlinger bevitner Gud sitt eviggyldige Jona-tegn Jesus Kristus og ham korsfestet (Mt 12:39, 16:4, 1 Kor 2:2). Trosforsvar med øyenvitnenes vitnemål og med skriftbevis Nytestamentet lar oss møte kirkens trosforsvar langs to linjer, dels med øyenvitnenes beretninger om den oppstandne Jesus, dels med skriftbevis om Jesu lidelse, død og oppstandelse (1 Kor 15:1-3, jf Mt 16:21, Lk 24:44-48). Vår posisjon er ikke øyenvitnet, men disipler som normalt er ved sine fulle fem. Gud kaller oss ved evangeliet for å opplyse vår forstand. Han taler begripelige ord for å virke tillit sine velgjerninger i Kristus Jesus. Lik kristne i aposteltiden, må også vi lære å begrunne frelsen slik Skriftene har sagt. Guds vitnesbyrd oppmuntrer mennesker til å la seg forlike med Gud og stole på Guds ord (Lk 24:44-48, Mk 16:16, Mt 22:4, 1 Kor 15:1-3, 2 Kor 5:18ff). Slik unngår vi det falske trosforsvar som begrunner troen med føleri, opplevelsesmystikk og terapeutiske virkninger (herlighetsteologi, 2 Kor 5:7, jf Gal 1:8, Mt 1623). Hvorfor tror du at du er en kristen? Svar: Guds ord sier så. Paulus måtte forsvare evangeliet for filosofene på Areopagos. De lyttet interessert også til Guds befaling, at alle mennesker - hvor de enn er - skal vende om, for dagen kommer da Jesus skal dømme verden med rettferdighet. Men hvorfor skulle dette budskap være sant og troverdig? Jo, på grunn av Jesu oppstandelse fra de døde (Apg 17:31f). Da gjorde de fleste filosofene narr av Paulus, for ifølge antikkens sannhetskriterier er bare det sant som er gammelt, har stor utbredelse og blir trodd av mange. Vi har hørt det, når representanter for kirken legitimerer virksomheten med kristen kulturarv, allmenreligion og medlemstall. 4. Å FORMIDLE OMFATTENDE BASISKUNNSKAP Mennesker tar gjerne vitenskapen til inntekt for sitt livssyn. Da forlater de den spesifikke kunnskap, overstiger tankens muligheter og presenterer tn omfattende budskap om virkeligheten. De konstruerer en motsetning mellom tro og viten. Og omvendt: Det hender at kristne overstiger den omfattende basiskunnskap fra åpenbaringsordets Gud og foreskriver de rette svarene for astrofysikere, geologer, biologer, antropologer og andre. De utlegger bibelordene på egen hånd. Men hvordan har Skriftens Herre utlagt skapelsesberetningen? Det hører vi ingenting om. Også naïve biblisister opererer med en konstruert motsetning mellom tro og viten. Modernitetens kirkevarianter befinner seg i fornuftens blindgater, hvor diskusjon og samhandling gjør kirkens syn til et sluttprodukt av menneskers kløkt. Uenighet overlates til debatten, mens sluttvedtaket forplikter prest og menighet på gudsfornektende religionsjus. Men Guds kirke er ikke et demokrati, men et kristokrati. Der rår Kristus med sitt ord. Da er ett ord nok til å formulere en lære (Apg 15, jf Kristi konsekrasjonsord dette er over fremsatt brød og vin). Kirken er Guds tjenerinne. Lik konsildeltagerne i Nicea år 325, må også vi erkjenne at vi ikke har noe mandat til å forandre læren, annet enn å holde fast ved den lære som beviselig er tradert fra Herrens apostler. Kunnskapen fra åpenbaringsordets Gud er en omfattende basiskunnskap om Gud, mennesket og verden. Denne kunnskap sier ikke alt, men er gitt stykkevis (el fragmentarisk, 1 Kor 13:12). Skriftens Herre har åpnet Skriftene og gitt kirken den rett utlagte Skrift. Stykkevis er denne kunnskap, men tilstrekkelig, begripelig og pålitelig. En illustrasjon er andre trosartikkel (Apostolicum), som beskriver den Jesus-historie som danner mønsteret i døp- KSvebak, side 6

7 tes disippelliv. Også Guds motstander vet historien, men skjelver for forklaringen. Du skal ikke ha andre guder enn meg, lyder Guds første bud. Den som har lært Gud å kjenne i Kristi lidende lydighet, svarer: Han er min Herre osv. Ismene skifter, men alt blir ved det gamle, inntil åpenbaringsordets Gud får mennesker i tale. Derfor bør den kulturkritiske analyse følge undervisningen. 2 Kor 10:4 For våre våpen er ikke fra mennesker, men de har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. Motsetningen til modernitetens samfunn er ikke absolutt, for Skaperen er virksom i det skjulte og oppholder sitt verk. Derfor ber vi om fornyede sinn (Rom 12:2) til å gjenkjenne den gode gjerning, medvirke til den og takke Gud for den. (Rom 12:2, Kol 1:9, Fil 4:8) Kilden til kristnes kulturkritikk er kjennskapen til den gode Skaperen, stilt fram for verden i Sønnens selvhengivende kjærlighet i Jesu tjenerskikkelse (1 Kor 1:6, 1 Joh 5:9-12). Virkningen er den dristighet som anvender Kristi fortjeneste, enhver på seg selv, og legger vinn på gode gjerninger, enhver i sitt kall. Sann teologi holder fast ved vår Herre Jesu Kristi sunne ord (1 Tim 6:3). Med Guds kirkes rene kjennetegn (CA 7) bygger Kristus kirken til en bolig for Gud i Ånden (Ef 2:21f) og ikke for noe annet. Tro mot sitt oppdrag, forvalter Kristi delegater Guds hemmeligheter og formidler apostelordets lære fra Skriftens Herre. Vi samles om Ord og Sakrament, forvaltet på troskapens vilkår, for i Guds nåderike gis framtid og håp. 5. Å FORKYNNE GUDSFRYKTENS HEMMELIGHET (1 TIM 3:16) Uttrykket beskriver ingen okkult visdom, tilgjengelig kun for en lukket krets. Gudsfryktens hemmelighet (mysterion) er Kristus Jesus (Ef 3:4:f, Kol 2:2, 4:3). Guds hemmelighet som var hos Gud før verdens skapelse (Job 8), ble stilt åpent fram for verden i Jesu tjenerskikkelse. Han er himmelrikets hemmelighet (Mt 13:11, Mk 4:11, Lk 8:10) - inntil døden lydig (Joh 1:14, 1 Kor 1. Jf Rom 16:25, Ef 3:4f, Fil 2:8, 2 Tim 1:9f osv). En prest forvalter Guds hemmeligheter i den forsamlede menighet (Lk 24:46-48, Mk 16:19f, 1 Kor 4:1, Ef 2:8f, Tit 3:4-7). Dette uttrykk i flertall (mysterioi) ble etter hvert det tekniske ord om de handlinger som formidler frelsen og det evige liv (Joh 17:3, 17, 20). I den europeiske kristenhet siden 1100-tallet overtok ordet sakrament (sacramentum). Augustin (d 430) var den første som utformet en sakramentlære. Da gjaldt det å avvise donatismens vranglære, at sakramentene har ingen virkning uten prestens hellige liv. Fra Augustin har vi uttrykket det synlige ord (verbum visibile), brukt om den sakramentale forening, definert slik: Ordet kommer til elementet og gjør sakramentet (accedat verbum et fit sacramentum). Hvordan, sier definisjonen ikke. Her legger vi merke til sammenhengen i ordbruken siden aposteltiden. Den oppstandne Kristus er nærværende og virksom med sitt ord og gjør hva ordene sier, ikke bare den gang i sin fornedrelse, men også i nåtid ved Faderens nådeside, og på den ytterste dag, når han kommer synlig i sin Guddoms herlighet med den nye jord. Veien til tro Rom 1:16f - Evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror / / for i det åpenbares Guds rettferdighet, av tro til tro. Evangeliet åpenbarer Guds rettferdighet, stilt fram i Jesu tjenerskikkelse. Altså var denne person fra evighet - før evangeliet åpenbarte ham. Nå er han troens rettferdighet ved Faderens nådeside, ikke langt borte, men i den forsamlede menighet. Ved ham lærer vi den eneste sanne Gud å kjenne og ha evig liv. Tegnene følger Guds kirke på jorden evangeliets rene lære og sakramentene, forvaltet slik han har befalt. På dette vilkåær kan også vi si med samaritanerne, Joh 4:42 Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser. Deres vei til tro er den samme for oss (jf 17:8, 1 Joh 4:13-16). KSvebak, side 7

8 For jødene derimot var en korsfestet Messias en snublestein. Vi aner skuffelsen i de to Emmaus-vandrernes svar, Lk 24:25 vi trodde at han var den som skulle forløse Israel. Grekere derimot søker den visdom som fornuften fatter og godtar. Kirkens grekerproblem er kirkens syn og teologi for en elite. Korsets visdom er for hedninger en dårskap, 1 Kor 1:23 (Joh 5:39, 46. Jf Mt 16:21-23, osv). Beretningen om Emmaus-vandrerne viser to ting: (1) Jesu skriftutleggelse omfatter det under som han selv er. Kirkens Lærer bærer navnet JEG ER, han som talte til Moses i den brennende tornebusken (1 Mos 3:14, jf 24:44-48, Apg 4:33, 10:43). (2) Den som lytter til Jesu undervisning, kommer til tro ved hans ord og lærer Gud å kjenne, Lk 24: Så må vi godta at troen kommer av prekenen, og prekenen ved Kristi ord, Rom 10:17. Troen blir til hvor apostlenes etterfølgere formidler Kristi undervisning, gitt i og med apostlenes ord, Lk 10:16 Den som hører dere, hører meg. Den Oppstandnes vilje med prekenembetet er avgjørende for kirkens samling og den enkeltes frelse. Timoteus mottok Guds kall til prekenembetet middelbart - gjennom menighetens kall og prestekollegiets innsettelse (1 Tim 4:14, da også Paulus medvirket, 2 Tim 1:18). Og slik forplanter det hellige prekenembete seg selv i Ordets suksesjon gjennom kirkens historie. I denne suksesjon er delegatens posisjon konstant. Har kirken kalt ham i samsvar med Herrens bud, er han kalt av Gud til å forvalte Guds hemmeligheter (jf Joh 20:20-23, Lk 24:45-48, Apg 2:42, 2 Kor 5:18, osv). Guds kirke på jorden er evangeliets tjenerinne. Hun gransker ikke skjulte ting. Guds kirke på jorden er evangeliets tjenerinne. Hun gransker ikke skjulte ting. Med evangeliet og sakramentene forvaltet på troskapens vilkår, er den Oppstandne virksom i den forsamlede menighet. Troen hører Kristi ord og har Guds faste grunnvoll i forandringenes verden (2 Tim 2:19, jf Ef 2:20, Jak 1:17). Sal 46:8, 12 Jakobs Gud er vår faste borg. Målet er det evige liv, når mennesker lærer Gud å kjenne ved den han utsendte, Jesus Kristus (Joh 17:3). Derfor gledet Jesus seg før Langfredagen til sin Himmelfartsdag. Vi derimot ser Jesus-historien i påskeperspektivet. I Nytestamentet skifter perspektivene mellom et før og et etter, men sammenhengen består i de troendes og de saliges glede for Lammet som er slaktet, Åp 5:12. Evangeliet kunngjør Guds forsoning med verden i Jesus - den Hellige og Rettferdige, Apg 3:14 (Jes 24:16). Gudmennesket Jesus er Guds rettferdighet gjort ferdig for alle, til salighet for hver den som tror. Jesus begynte sin offentlige gjerning med kallet til omvendelse, Mt 4:17 Vend om, for himmelriket er nær! Motiveringen var ikke lovoppfyllelse, men Guds nåderikes nærvær stilt fram i Jesu skikkelse. Nå er Gud en forsonet Gud på grunn av Kristi lidende lydighet. Guds rene Lam har båret verdens synder. Gud har frifunnet alle på grunn av den ene i alles sted. Frifinnelsen motiverer formaningen ved Kristi delegater, 2 Kor 5:20 la dere forsone med Gud! Noen som før ikke trodde, tør anvende Kristi fortjeneste på seg selv. Sal 62:3, 7 Han er min borg, jeg skal ikke rokkes. Jesu glede fyller himmelen når en synder vender om. 6. Å UTØVE PREKENEMBETET MED TROVERDIGHET Det er ikke delegatens oppgave å formidle privatmeninger også kalt dypere innsikt. En delegat formidler sin herres budskap og handler i sin herres sted med fullmakter fra ham. Guds Sønn var Faderens apostel eller delegat, og etter ham Herrens utvalgte apostler, kalt umiddelbart av ham. De var forskjellige med hensyn til egenskaper, kunnskaper og ferdigheter, men deres troverdighet består i Herrens ord, mottatt og overgitt til kirken i den nye pakt - uten reservasjoner og uten menneskelige tilsettinger. Samme troverdighetskriterium følger prekenembetets utøvere gjennom kirkens historie (1 Kor 15:1-3). Den lære som Kristus overga fra Faderen til apostlene, er et troverdig ord. Det har Gud stadfestet da han oppreiste Kristus fra de døde, slik Skriftene har sagt. Derfor skal en prest KSvebak, side 8

9 holde seg til det troverdige ord, sier apostelen, Tit 1:9. 1 Tim 1:15, 3:1 osv. Det er ingen selvfølgelighet. (Jf Lk 16:2, 6-8, 1 Kor 4:1f, Tit 1:7, 1 Pet 4:10) Kristus er virksom i sine delegaters gjerning, utført på troskapens vilkår. Kristus er menighetens midtpunkt. Han går foran personen. Det er derfor kirkens bekjennelsesskrifter fra reformasjonstiden er tilbakeholdne med hensyn til presten. I Luthers forklaring til tredje trosartikkel er han ikke engang nevnt! Saken gjelder Kristi virksomme nærvær med sin Hellige Ånd i prekenembetets gjerning. Forvaltet på troskapens vilkår, vokser kirken i kjærlighet til ham (Ef 4:11-16). 1 Kor 13:6 (Kjærligheten) har sin glede i sannheten. Den sunne lære Mot slutten av aposteltiden måtte Herrens apostler forberede kirken på en framtid uten deres nærvær. Kirkens troverdighet som apostolatets kirke ble et spørsmål om framtidige presters tradering av den sunne lære. Pastoralbrevene illustrerer: Paulus hadde mottatt læren fra kirkens begynnelse med Kristus som kilde, og denne lære hadde han overgitt til aposteldisiplene Timoteus og Titus, 1 Tim 1:10 (2 Tim 4:3, Tit 1:9, 2:1, jf 1 Kor 15:1-5, Joh 15:3-5, 17:20). Herrens apostel hadde overgitt et troverdig ord, 1 Tim 1:15, eller med ettertrykk - det troverdige ord, Tit 1:9. (Jf 1 Tim 3:1, 4:9, 2 Tim 2:11, Tit 3:8) Timoteus fikk i oppdrag å overgi apostelens lære. Lik Timoteus, skal en prest nære seg ved den gode læres ord, 1 Tim 4:6, og holde fast ved vår Herre Jesu Kristi sunne ord, 6:3 (jf Rom 10:16f). Forbilder er Kristus, 1 Tim 6:13, og Herrens apostel, 1 Tim 1:13f. Det er etterfølgelsen som gjør en prest til forbilde for andre, 1 Tim 1:16, 4:12, 6:20. Det har følger for ordinasjonsløftet i en evangelisk-luthersk kirke. Det nevner ikke kirkens ordninger. I Pastoralbrevene innskjerper Herrens apostel Guds kirkeorden. Det gjør han med forskrifter i samsvar med prekenembetets oppdrag og fullmakter. Dette må senere prester kjenne til og holde fast ved, skal de kunne lære døpte å praktisere sin nåderett, gitt i dåpen. Kirkens rettskilde er gitt med Kristus-bekjennelsen fra himmelen (Mt 16:15-19). Av grunnleggende betydning er nåderettens utforming og bruk i gudstjenestelige ordninger. Dette anliggende fulgte kirken like fra urmenigheten (Apg 2:42, 6:1-6), og møter oss med full tyngde i Første korinterbrev (år 55 el 56) - kirkens første kirkerettsskrift. Pastoralbrevene gjenspeiler en kirkerettslig kraftprestasjon i aposteltiden, til gagn for kirken i ettertid (i likhet med 1 Clemensbrev og Didakje). (Jf 1 Tim 6:14, 2 Tim 1:10, 4:1, Tit 2:13, 3:7.) Formaningen lyder, 2 Tim 2:8 Husk på Jesus Kristus, som er stått opp fra de døde og er av Davids ætt. Formaninger av denne type er summariske, og noen har hymnisk karakter, trolig med utspring i nattverdens liturgi (evkjaristien). Kirken bekjenner den inkarnerte Gud og alles bror, han som kom, kommer og komme skal, og lever under hans nådige herredømme. (1 Tim 1:17, 3:16, 6: Tim 1:9-12, 2:8, 11-13, 19. Tit 2:11-14.) Kristus-bekjennelsen legitimerer prekenembetet Hvis alternativet til akkomodasjonslinjen er kirkeisolatet, synes læretilpasninger til samtidens yndlingsidéer å være en fornuftig strategi. Det ser slik ut, når benkene fylles av faddere, gravfølget eller bryllupsgjester, og konserten trekker mye folk. Slike hendelser er episoder i menneskers liv. Skinnet bedrar. Den moderne kirkelegitimering på statens eller folkets vilkår vil føre gudstjenestelivet ut av dets forvisning til privatsfæren. Derfor gjelder det å legitimere kirkens betydning som kulturbærer, nasjonsbygger og sosialt bindingsverk, og presten som samfunnsstøtte, folkemann og ritualmester. Nytt er prestens rolle som sorgterapeut og medlem av kriseteamet. Historien om kirkelegitimering på modernitetens vilkår er historien om uinnfridde forventninger med kirkens unike kjennetegn som innsats evangeliets rene lære og en sakramentforvaltning i samsvar med Herrens ord og bud.. Men den statlige gunst uteble, og snart ble mengdens sympati vendt til likegyldighet eller antipati. Apostolatets kirke svarer med Kristus-bekjennelsen fra himmelen og trer fram som evangeliets tjenerinne. Hennes tilbakemelding på Kristi ord er den hengivne og uforbeholdne KSvebak, side 9

10 bekjennelse i samlingen om trofaste prester i deres forvalterskap. Denne samling er ikke et isolat for de religiøse, men foregriper med sitt amen til Kristi bibelundervisning alle offentligheters offentlighet på Dommens dag. Prekenembetets legitimitet er den korsfestede og oppstandne Jesus. Med andre ord sagt: Kirkens virksomhet har ingen fornuftig begrunnelse, Mt 4:10 For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene (5 Mos 6:13). Derfor ble Kristus kirkens fremste martyr, da han avla den gode bekjennelse for Pontius Pilatus, 2 Tim 6:13. Kirkens Kristus-likhet skimtes i kors og trengsel for Guds rike. Joh 7:16 Min lære er ikke min egen, men hans som har sendt meg (jf Mt 16: 17, Joh 8:28 osv). Tro mot prekenembetets oppdrag, unngår vi læretilpasninger og isolasjon. Vi besinner oss på kirkens unike kjennetegn fra den korsfestede og oppstandne Kristus og stiller Sareptakrukken fram: Guds hemmeligheter, forvaltet på troskapens vilkår. Ved Guds nåde lever vi i Guds barns frihet under Kristi herredømme, fri fra papisme, statsmakt og folkemakt. Vår kirkeidentitet er ingen ny kirke, men den samme som for lutheranere på reformasjonstiden: Vi er den gamle kirke i skriftbunden tradisjon fra Skriftens Herre. Vår prest trer fram med Bibel, vin og usyret brød. Vi hører Kristi ord som virker underet i messen. Det unike ved messen lokker og drar troens bekjennere til enhetens Herre over enhetens sakrament. Utelukket er de fornektende reservasjoner mot apostelordets lære fra ham. Modernitetens kirke underkjenner apostelordets lære for vinnings skyld. En bekjennelseskirke stadfester apostelordets lære med Skriftens ord, for vi er dyrt kjøpt (jf Åp 17:5, 15f, 19:3). Apostolatets kirke er sendt til menneskene for å gi omvendelse og syndenes forlatelse i Jesu navn, og plass i kirkens samfunn med den levende Gud, 1 Tim 4:10, 5:5 (jf Lk 24:46-48, Apg 5:29-32, 41f). Men hva med Ordets tjenere, våre veiledere? Deres legitimitet er den samme lære som for Herrens apostler den gang. De våker over sjelene våre for å avlegge regnskap (Heb 13:17). DEL 3: MODERNITETENS UTFORDRINGER TIL MENIGHETEN 7. Å VÆRE DISIPPELFELLESSKAP MED KRISTUS SOM LÆREREN En satanisk fristelsesmakt følger kirken i tidens løp like fra begynnelsen (Mt 16:21-23, jf kjøtt og blod, v 17, og det som mennesker vil, v 23). Derfor advarte Jesus mot farisèernes og saddusèernes lære om menneskets evne til å samarbeide med Gud om sin frelse, v 6, 12. Han advarte mot falske profeter med deres tegn og undergjerninger (24:24, jf 2 Tess 2:9, Åp 16:14). I ekumenismens tidsalder lyder Jesu varselrop stort sett for døve ører. (2 Tim 4:3, jf Ef 4:14, Kol 2:22. Joh 8:44, Heb 13:9. CA 8). Guds fiendemakter frister prest og biskop med verdens lønnsvilkår: Forkynn en annen Jesus enn den sanne Gud og mann, han som er skaperverkets midler og synderes stedfortreder og troens rettferdighet! De som faller, gjør Jesus til gjerningslærer og samfunnsreformator, eller til magiker og lykkeprofet (Mt 4:1-11). Med undergjerninger bevitnet Jesus sin posisjon som Skriftens Herre og rette utlegger (Mt 16:21). Jesu undervisning ledet fram til det spørsmål han stilte til de tolv, 16:15 - Hvem sier dere at jeg er? Peter svarte på deres vegne, v 16 Du er Kristus, den levende Guds Sønn. Jesus sa det var et svar fra min Far som er i himmelen, v 17. Hendelsen lar oss skimte en trinitarisk struktur. Gud Faderen er opphavet til kirkens Kristus-bekjennelse, og den samme som stadfestet Jesu persons hemmelighet og hans verk med Jona-tegnet (v 4): Jesus er Kristus, sann Gud og sant menneske, og Gud er en forsonet Gud. Matteus-evangeliets disposisjon gjenspeiler det tilbakeskuende påskeperspektiv på hendelsen ved Caesarea Filippi: Kirkens lærer er Kristus ved Faderens høyre. Ved apostlenes lære hadde han lært å tenke Guds tanker (Mt 16:23) og holde alle hans befalinger til kirken (28:20). Hans nedtegnelser skal bli tatt på alvor som historisk dokumentasjon til en KSvebak, side 10

11 hendelse og en lærer av unik karakter. Jesu person og verk er av evighetsbetydning, først for kirken, og ved kirken for alle folkeslag (28:19). Trofaste prester og biskoper kjennes på Kristi undervisning i Skriftene. De tenker Guds tanker og bedriver sann teologi. Dens kilde er den rett utlagte Skrift, gitt kirken fra Faderen ved Sønnen, Jesus Kristus. De kommer ikke med sitt eget, men overgir Guds tanker når de utlegger Skriftene slik Kristus og hans apostler gjorde. De kjennes på Kristusbekjennelsen, nøklemaktens embete og den rett utlagte Bibel. Kirken samler seg om Kristi delegater på troskapens vilkår, for kirkens Profet, Prest og Konge ved Faderens høyre er virksom i deres gjerning alle dager. (Mt 23:8, jf 1 Kor 4:15, 12:28f, Ef 4:11, 2 Tim 2:24). Så er det ingen lovlærer eller lykkeprofet som samler menigheten, men han som er synderes nåderett - den Hellige og Rettferdige ved Faderens høyre (Apg 3:14, Joh 16:10). Nå ber Kristus for dem som ved apostlenes ord kommer til tro på ham (Joh 17:20, Ef 2:19, 4:16 osv). Den som blir i Kristi lære, har både Faderen og Sønnen (1 Joh 2:23, 4:15, 2 Joh 9. Jf Lk 12:9, Joh 15:23, 17:2 Tim 2:12 osv). Derfor takket Paulus for de kristne i Rom. De var av hjertet lydige mot den lære de hadde mottatt uavhengig av ham (Rom 6:17). Avgjørende for Herrens apostler Paulus medregnet - var underet på Pinsedagen. De ble utrustet med Den Hellige Ånd mer enn andre kristne, og Kristus var virksom i deres gjerning med mange tegn og under (Apg 2:43, 4:16, 22 osv). Deres apostolat og kirken hører sammen lik grunnmuren og huset på den. Han som sammenfatter alt, sammenføyer kirken på apostlenes og profetenes grunnvoll, den gang og alle dager (Ef 4:16). Guds kirke er apostolatets kirke. Hun overvinner det onde med apostelordets lære fra ham, hel og ubeskåret (Mt 16:18f, Ef 2). Utelukket er den falske forbrødring på en bredere plattform (1 Tim 1:3, 6:3). Mennesker trer inn i kirkerommet. De ser døpefont, prekestol, skriftestol og nattverdbord. De vitner taust om de evangelium som er unikt ved Guds kirke på jorden. Mange ser, men ser likevel ikke. De betrakter allmenreligion og har lærere i hopetall. - Noen oppfatter tegnene og hungrer etter den levende Gud. Den allminneliggjorte kirke gir dem steiner for brød. Vi har arbeid å gjøre, skal Kristus være Læreren i hjem og menighet (Mt 28:20, Joh 14:23, 1 Kor 15:3, 1 Tess 2:13f). 8. Å FRAMSTÅ SOM APOSTOLATETS KIRKE I SKRIFTBUNDEN TRADISJON Med uttrykket skriftbunden tradisjon avgrenser vi oss mot en sideordnet åpenbaringskilde. Avgrensningen er gitt med Jesu polemikk mot fariséerne og sadduséerne, som begrunnet sin lovrettferdighet med muntlige tradisjoner ved siden av Skriftene, med påstand om at de stammer fra Moses (jf Romerkirkens lære om Skrift og Tradisjon). Ordet tradisjon kommer av latinens tradere = å overgi, formidle. Apostolatets kirke består med prester og lekfolk som overgir og praktiserer Kristi lære det ene nødvendige (Lk 12:42). De bekjenner på nytestamentlig vis uten forbehold, og derfor avviser de læreimporter fra fortid og samtid. Den sosiale motor er smågruppen i den private sfære. Smågruppen er det sosiale grunnelement i den apostoliske kirke- og læretradisjon: Den ene deler Guds ord med den andre og instruerer kanskje, den andre lytter, ser, mottar og øver seg. Og omvendt. Da skjer tradering i handling (actus tradendi). I den forsamlede menighet foregår traderingen offentlig, ved hjelp av prestens kallsoppgaver. Her er ingen automatikk. Skal vi fremstå som apostolisk kirke her hos oss, blir saken avgjort med prekenen på søndag. Hører menigheten Den gode hyrdes røst, kan deltagerne være sikre på en ting, at i dag har Den Hellige Ånd vært i arbeid med oss (Hermann Sasse). Prest og kirkegjengere kan likevel parallellkjøre fra gudstjenesten som om ingenting er hendt (Helge Aarfloth). Det blir ikke noe tradisjonsmiljø av slikt. Et kristent tradisjonsmiljø vokser fram hvor kristne samtaler om Kristi undervisning, grunner på bibelord, bru- KSvebak, side 11

12 ker bibelhistorien og katekismen, ber, øver troen i gode gjerninger osv. Virkningen er et legende fellesskap (Lk 10:34). Den apostoliske kirketradisjon i omfattende mening handler om skikker og riter, ordninger og gjenstander fra henfarne kristengenerasjoner. Fra kirkens historie henter vi sanger og liturgier, skikker og ordninger ikke fordi de er gamle, men av to grunner: (1) De er uttrykk for de troendes enhet i Kristus, i både fortid og framtid, og (2) de hjelper oss til å leve av av Guds ord i skriftbunden tradisjon. Med denne identifikasjon fra aposteltiden, forholder vi oss til kirkens mangslungne historie, velger og vraker med det ene mål for øye å istemme apostelordets lære fra Skriftens Herre. Noe annet mandat har hverken prest eller biskop. Saken gjelder den nytestamentlige tro. Apostolatets kirke lever ikke av tilfredsstilte behov, men av den Oppstandnes nærvær i skriftbunden tradisjon. Vi aner sendelsesrekker som bare Gud overskuer. Først går Kristi apostolat, utsendt fra Faderen med den himmelske lære (Joh 7:16-18, 28f, 8:55, 17:6-8, 23). Etter ham følger Herrens utvalgte apostler. De er kirkens kronvitner i overleveringens første ledd. De kunngjorde Kristus livets ord som de hadde sett, hørt og tatt på. Han er Guds løfters amen, Gud til ære ved oss (2 Kor 1:20b, 1 Joh 1:1-3). Apostlene var omgitt av aposteldisipler, også prekenembetets utøvere. De mottok Kristi lære fra Herrens apostel og overga den til menigheten (2 Joh 9. Jf Herrens lære, Apg 13:12, Guds Ord, 1 Tess 2:13). Etter hvert som menigheter vokste fram, ble prester/biskoper kalt og innsatt. Derfor ble Titus sendt til Kreta for å ordne det som ennå mangler og i hver by innsette prester, slik jeg påla deg, skrev Paulus (Tit 1:5). Og slik fortsetter kall og innsettelse like til Kristi gjenkomst. Det evangeliske presteembete er selvrekrutterende. På troskapens vilkår lærer døpte å holde alle Kristi befalinger, og gjennomskue menneskelige tradisjoner og verdens tenkemåte (Kol 2:8, jf 1 Joh 2:14-17). De holder fast ved Kristi ord, gitt kirken i og med apostelordets lære. Derfor er apostelordet teologiens skranke for det som er sant, det som er ære verdt, det som er rett (Fil 4:8). 9. Å BEKJENNE MED SIN KROPP GUDS GODE SKAPERVILJE Kroppens bekjennelse forutsetter to ting (1) at vi vet å gjøre forskjell mellom mannkjønn og kvinnekjønn, og (2) kjenner den gode Skaperen ved Jesus Kristus. Midleren for skapelsen er midleren for Guds menneskekjærlighet i Jesu skikkelse. Ved ham kjenner vi ham som skapte mennesket i sitt bilde / / til mann og kvinne skapte han dem, 1 Mos 1:27. Med denne kjennskap, bekjenner mann og kvinne Guds gode skapervilje, og unngår lettvintløsninger av typen elendighetsbeskrivelser og språkmanipulasjon. De lever under Kristi herredømme, hvor normen for underordning er Guds selvhengivende kjærlighet er Kristus - den andre Adam, gitt som gave og eksempel. I tillit til Guds nåde, øver de troen i gjerninger som har Guds ord og befaling for seg, enhver i sitt kall. Den gode Skaperen - åpenbaringsordets Gud, avslører og utelukker overtroen på kjønnsløse (androgyne) individer, utlevert til selvbestemt kroppsbruk i en tenkt virkelighet. Denne spekulative overtro må oppfatte kjønnsbetingede forskjeller som et onde, og forsøke å overvinne dem med selvets realisering i menneskepåfunn. Jesabel ville ikke omvende seg fra sitt horeliv (Åp 2:21). Kristnes kroppslige bekjennelse under Kristi herredømme er en identitetsgivende tjeneste for medmenneskers skyld. Vet ikke kristne å diskriminere mellom mannkjønn og kvinnekjønn, står også de forskjeller utsatt til som er en forutsetning for næringsliv, arbeidsmarked og lønnsforhandlinger. Den samfunnsutopi som opphever kjønnsbetingede benevnelser og legger likhetsidé og partnerskap til grunn, ender med stor konsekvens i alles elendighet. Samme skjebne lider livssynsbaserte virksomheter, når ledelsen unngår å håndheve den forskjellsbehandling som basis krever. Kirkens bekjennelse stadfester det inkarnerte Guds Ord KSvebak, side 12

13 Paulus minner Timoteus om å ta seg av skriftlesningen, forkynnelsen og undervisningen, 1 Tim 4:13. Skriftlesningen har første prioritet. Indirekte tegnes bilde av en menighet hvor de lesedyktige er bibellesere. 1 Tim 3:15 Helt fra barndommen har du kjent de hellige Skrifter, de som kan gi deg visdom som leder til frelse ved troen på Kristus Jesus (jf 1:5). Påminnelsen gjelder en adam av Davids ætt - midleren mellom Gud og mennesker, et menneske, Kristus Jesus (jf 2:8, 3:16. Et eksempel på denne skriftvisdom er 1 Tim 2:4-15. Den tyder skapelsesberetningens ord om den førstefødte Adam og hans medhjelp Eva. Adam sviktet sitt prestekall da han falt for djevelens fristelse i Eva s munn (jf v 7: lærer i tro og sannhet, 2 Tim 1:10-12). Utleggelsen er perspektivrik. Den tyder kjønnsrelasjonen i lys av gudmennesket Jesus, som ble opphavet til Guds hus og kirke i den nye pakt. Guds universelle nåde stilt fram for verden i Kristi selvhengivende kjærlighet, innholdsbestemmer prekenembetets (apostolatets) oppdrag (v 4-7). Teksten framstiller mann og kvinne i hvert sitt skapergitte kall mannen som leder i sitt farskall, og kvinnen som medhjelp og likeverdig i sitt morskall. Ordene i skapelsesberetningen er en Kristus-profeti om den førstefødte Kristus og hans kirkebrud. Hans kirkeomsorg kommer til uttrykk i prekenembetets gjerning, forvaltet av mannen på troskapens vilkår (1 Kor 4:1f, 17, 10:16, 1 Tim 4:12, Ef 5:26, osv). Det er kvinnens særlige kall å bekjenne troen som mor og sin manns likeverdige medhjelp. Begge bekjenner den gode Skaperen i hvert sitt kall. (Jf 1 Kor 14: , hvor kapitelinndelingen tilslører Pauli forsvar for sitt apostolate.) Dåpteksten i Tit 3:4-11 lar Guds universelle godhet belyse forholdet. V 5 han frelste oss ikke på grunn gjerninger som vi hadde gjort i rettferdighet, men fordi han er barmhjertig; han frelste oss ved det bad som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd. Med hensyn til frelsen, stiller mann og kvinne likt (Gal 3:26-28), med hensyn til gjerningene ulikt (1 Tim 2:9-12, jf v 2:15, 3:1, Tit 3:8). En kristen kvinne bekjenner med sin kropp Skaperens godhet. Underforstått: Det samme gjør en kristen mann. Her handler det ikke om frelse ved gjerninger, men om troens øvelse i gjerninger som har Guds ord og skapervilje for seg. Først kommer frelsen på grunn av Kristi fortjeneste. Deretter følger kjærlighet og helliggjørelse med selvbeherskelse (1Tim 2:15, jf Tit 3:8. Jf Rom 6:12-17, 12:1f). Med denne skriftvisdom vet man å ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll, 1 Tim 3:15. Alternativet er antibekjennelsen, den en kvinne avgir som utøver av prekenembetet og med henne den forsamlede menighet. De vitner falskt om den gode Skaperen, til skade for menneskene (Tit 3:10, 14, 1 Kor 14:36). Med spekulasjon forblir Gud den ukjente. Med lovreligionens oppskrift på selvberging bekreftet mennesket sin synd og skam og håpløshet. Evangeliet om Kristi person og verk åpenbarer den treéne Gud i personenes innbyrdes kjærlighet (Mt 3:17, Rom 1:16f, Ef 1). Denne uutgrunnelige kjærlighet er gitt verden i Jesu lidelse, død og oppstandelse, og gaven er deres eksempel som øver troen i gode gjerninger. Borte er øyenvitnene til den Oppstandne, men vi har Skriftens visdom fra Visdommen selv (1 Kor 1:21, 24, 30, 2:6-8). 10. Å MOTIVERE DØPTE TIL ET LIV I OMVENDELSE OG TRO I løpet av 1900-tallet ble dåpens hovedsak opptagelsen i kirkens fellesskap. Gjenfødelsen i dåpen ble en bisak. Sammenhengen med Jesu død og oppstandelse ble tilslørt, og dermed Luthers fornyelse av den nytestamentlig dåplære. Hva betyr denne dåp i vann, lyder spørsmålet i Lille Katekisme. Svar: Den betyr at den gamle adam i oss skal druknes ved daglig anger og bot og dø med alle synder og onde begjær, og at deretter skal daglig et nytt menneske oppstå, som lever evig for Gud i rettferdighet og renhet. (Rom 6:4) Pietisme og vekkelse lærte gjenfødelsen i angerens smerte. I vårt land etablerte Erik Pontoppidans forklaring forestillingen om dåpen som gjenfødelsens nådemiddel for småbarna, og Ordet som gjenfødelsens nådemiddel for voksne. Den frafalne ble henvist til opplevelsesmystikk istedenfor å stole på sin dåp og anvende Kristi velgjerninger på seg selv. KSvebak, side 13

14 Spørsmålet om vanndåpens betydning avslører modernitetens selvforgudende psevdoreligion. Den nytestamentlige dåpformaning viser til Guds frelseverk for alle, gitt den enkelte i dåpen med Guds løfte, at den som tror, skal bli salig (Mk 16:16). Troen griper Gud i hans løfte, har en nådig Gud for Kristi skyld og med ham det nye livet under Kristi herredømme. Guds trofasthet er en daglig oppmuntring til gode gjerninger. Troen har Kristus og mangler ingen ting (Luther). Det hører med til prestens kall å oppmuntre døpte til et liv i gudsfrykt og gode gjerninger (Tit 2:14, 3:8, 14). Livets vitnesbyrd hører med. 1 Tim 4:12 Vær et forbilde for de troende (1:16). Hvilket forbilde? Det er Kristi lidende lydighet i selvhengivende kjærlighet (Joh 13:15, Ef 5:1, 1 Tess 1:6 osv). Vi aner Kristus-mønsteret i apostlenes livshistorier (1 Kor 4:16, Fil 3:17 osv). Enhver må anvende dåpens gave på seg selv med påkallelse og bønn. Men noen privatsak er ikke forsakelsen og troen. Troens øvelse angår de andre. Guds ord lar oss gjenkjenne Guds oppholdende gjerning Tibudsloven tydeliggjør den morallov som menneskene dunkelt aner, sammenfattet i det dobbelte kjærlighetsbud. Jesu undervisning skjerpet moralloven. Samtidig stod han fram som Guds rettferdighet i egen person og priste salig de som er fattige i seg selv (Mt 5:3). Mønsteret går igjen i apostlenes formaninger. Med ham som er Guds miskunn og troens rettferdighet, oppmuntrer de døpte til gode gjerningre. Denne innsikt i lov og evangelium forutsetter menneskenes loverfaringer. Kristi undervisning skjerper dem og reiser det spørsmål som evangeliet besvarer. Derfor er Første parten i Lille Katekisme en nytestamentlig utforming og utleggelse av Tibudsloven. Vår inngang til den er Andre trosartikkel - om Guds rettferdighet i Jesu skikkelse. Ved ham lærer vi den eneste sanne Gud å kjenne, frykte og elske ham over alle ting, og sette all vår lit til ham. Troen har Kristus, og med ham øver vi troen i gjerninger som har Guds bud for seg. Kroppslig øving er nyttig for noe, men i vår kroppsfikserte kultur har den fått høyeste prioritet (1 Tim 4:7-11, jf v 1-5). Gudsfrykt er nyttig til alt også for det kommende liv. Her er to grøfter å falle i: På den ene side den åndelighet som distanserer seg fra det kroppslige liv, på den annen side den streberkultur som gjør endog sølv til nederlag. Begge frister til egenrettferdighet med menneskepåfunn. Skillet går mellom Guds kirke under Kristi herredømme og skaperverket okkupert av Guds fiendemakter. Nå gjelder det med Guds hjelp å bli fornyet i våre sinn, Rom 12:2 - så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til hans behag, det fullkomne. Denne tematikk preger også Pauli formaninger til prester/biskoper, f eks 1 Tim 1:3-11, kap 4, 5:17ff, 6:11ff, 2 Tim 1:5-14, kap 2, 3:10ff, 4:1-8, 1:4ff, kap 2-3. Forsakelsen gjelder tids- og kulturbetingede villfarelser, med Guds fiendemakter som kilde. Troen holder fast ved apostelordets himmelske lære, med Skriftens Herre som kilde. Apostolatets kirke formidler den sunne lære, og kontraster oppstår til moderne kirketilpasninger i samsvar med yndlingsidéer i samtiden. (Jf Hymeneus og Alexander, 1 Tim 1:20, jf 2 Tim 2:17, 4:14f. Emansipasjonslæren i Korint-menigheten, 1 Kor 11-15:11.) Paulus ventet konfrontasjon med nevnte grekerproblem da han dro til Korint. 1 Kor 2:2 jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Saken gjaldt kirkens læreenhet ikke i en tenkt virkelighet, men i samsvar med Kristi befalinger til kirken (Mt 28:20, Joh 14:23, 17:20, 1 Kor 1:5f, 10, 15:1-3, osv). Med vitnesbyrdet om Kristus er Kristus virksom med sin lære, 1:6-9. Den har adresse til kirken uansett tid og sted, 1:2 - alle som på hvert enkelt sted påkaller vår Herres Jesu Kristi navn (jf 14:36). Også vi må lære av Herrens apostel å ferdes i Guds hus, 1Tim 3:15. Det vet ikke moderne kirketilpassere. KSvebak, side 14

15 11. Å HOLDE FAST VED DEN HELLIGE ÅNDS SPRÅKBRUK OM GAVE-EVANGELIET Åpenbaringsordets Gud lar oss bruke ord til å leve i, til eksempel rettferdiggjørelse, forsoning og helliggjørelse. Moderne mennesker krever et bibelspråk som folk forstår. Da bør vi lytte. Kravet om Guds ord forkynt på morsmålet, er berettiget, men ingen forstår bibeltekstene av seg selv. Bibelen åpner seg med Kristi undervisning (Rom 10:16f). Er saken av evighetsbetydning for tilhøreren, må alt unødig skrelles bort. Åpenbaringsordets Gud har talt og gjort seg begripelig på menneskelige språk (hebraisk, gresk). Hjelpevitenskaper belyser ord og hendelser, men det frelseshistoriske innhold åpner seg først med Kristus som Læreren. De rundt tre tusen som ble døpt på Pinsedagen, holdt seg trofast til apostlenes lære, kirkefellesskapet, brødsbrytelsen og bønnene, Apg 2:42. Den nye pakts kirke framsto som rettlærende kirke fra første dag. Denne virkning kom av begripelige ord. Troens vilkår krever troskap i oversettelsen. Den er et forstadium til preken og undervisning. Den som hører dere, hører meg, Lk 10:16. Kristi ord leder udøpte til dåp, tilsier syndenes forlatelse i Jesu navn og blod, og leder Guds barn fra dåpen til Herrens Nattverd. Prekenen følger på lesningene og hører sammen med kirkesang, bibel- og katekismebruk. Ordenes tydning ved hjelp av Kristi lære hører med til det unike ved kirkens liv. Igjen: Denne virksomhet ville aldri ha funnet sted uten den Oppstandnes ord og befalinger. Fra gammelt av har lutherske kristne møtt nypresten med forventning. Under innsettelsesgudstjenesten var hodet fylt av tre spørsmål: Hvem har sendt ham? Hvorfor preker han? Hvilken erkjennelse har han? Det hender at prest/biskop opptrer med selvbestaltet autoritet og går Den Hellige Ånd i næringen. Med allminneligheter og frierier til mengden gjør de prekenen til bortkastet tid. En preken kan være skrøpelig, men bortkastet er den ikke når en Guds tjener trøster den forferdede samvittighet med Kristi velgjerninger. Lykkelig den menighet som har en messeliturgi med apostolisk-luthersk substans. Den plasserer forsamlingen i Bibelen lik en katedral med Kristus til guide. Detaljer vekker undring, og nye sammenhenger takk og tilbedelse. Karakteristisk for den lutherske messe er dens enkelhet i form og framføring, med frihet til å bruke forkortede versjoner når tid og anledning krever det. I vår globale tid bør den markere vår identifikasjon med den gamle kirke i både øst og vest. 12. Å SKJELNE MELLOM DET GUDDOMMELIGE OG DET MENNESKELIGE VED KIRKEN Modernitetens tenkemåte dreier seg om mennesket. Under skinn av nøytralitet, ser man bort fra det unike ved evangeliets religion og sidestiller kirkens tro med lovreligionene. Sidestillingen er usaklig, tendensiøs og manipulerende. Den gjør løse- og bindemaktens embete til en prestejobb, kirkehuset til et folkets hus, og menigheten til en kultursektor for religiøst interesserte. Allminneliggjørelsen gjør kirken uinteressant. Kirkens guddommelige kjennetegn setter mennesker i bevegelse billedlig talt fra døpefont til Herrens Nattverd. Tegnene bevitner Kristi død og oppstandelse, innstiftet av ham. De lokker og drar med Guds Golgata-offer, rakt fram i brødets og vinens skikkelser og mottatt med munnen. Tegnene kan ikke skilles fra den inkarnerte Gud. Vi mottar kjennsgjerninger i kraft av Kristi allmaktsord mottar samfunn med Kristi legeme og blod i sakramentets skikkelser. Vi får av nåde det som betyr noe å være en ny skapning i Kristus (2 Kor 5:17, Gal 6:15). Vi mottar hans legeme og blod som ble oppreist på grunn av vår rettferdiggjørelse. Vi blir ved troen hva vi er. Vi har Guds Jona-tegn, formidlet til oss gjennom kirkens historie (Mt 12:39, 16:4). Hva skal vi med mer? Tror vi ikke Guds løfter i den gamle pakt, tror vi heller ikke på den oppstandne Jesus, nærværende og virksom i den forsamlede menighet. (Lk 16:30f) 13. Konklusjon Gud er Gud, og mennesket er menneske også i modernitetens samfunn. Derfor gjør vi hva kristne har gjort like fra Jerusalem: Vi framstår som apostolatets kirke i samlingen om kir- KSvebak, side 15

16 kens unike kjennetegn fra den oppstandne Kristus. Lik kristne i aposteltiden, samles vi om de prester som formidler apostelordets lære og istemmer Kristus-bekjennelsen, gitt fra himmelen. Vi begrunner kirkens hellige tro med Guds vitnesbyrd, som oppreiste gudmennesket fra de døde og stadfestet Kristi undervisning om sin person og sitt verk. Vi godtar ikke forvisningen av kirkens tro til føleri i det private rom. Vi stiller offentlig fram det som er unikt og usammenlignbart ved apostolatets kirke: Løse- og bindemaktens embete med dets oppdrag og handlinger fra den oppstandne Kristus. Saken gjelder den nytestamentlige tro på Guds forsoning med verden i Kristus Jesus. Alternativet er modernitetens kirkemausoleum. Først måloppgavene å leve i evangeliets tidsorientering og konsolidere vår virksomhet på apostelordets lære fra Skriftens Herre (1-2). De aktualiserer prestenes gudgitte oppdrag: Å formidle basisviten fra åpenbaringsordets Gud om Gud, mennesket og verden, om Kristi person og verk, og om Guds hemmeligheter, forvaltet på troskapens vilkår (3-5). Derpå følger kristnes samarbeid om de oppgaver som tilhører alle kristne på dåpens grunn: Å være disippelfellesskap med Kristus som Læreren, å fremstå som apostolisk-luthersk kirke i skriftbunden tradisjon, å bekjenne med sin kropp Guds gode skapervilje, å praktisere dåpens betydning i gode gjerninger - enhver i sitt kall, å holde fast ved Den Hellige Ånds språkbruk om gave-evangeliet - som høres og ses, og å skjelne mellom det guddommelige og det menneskelige ved Guds kirke (6-11). Stilt overfor modernitetens kirketilbasninger, må vi besinne oss på de kontraster som følger apostolatets kirke. Altså tilpasser vi ikke lære og liv til hjertesaker, for kirkens tro er ikke et nisjeprodukt. Vi gir heller ikke rom for lærdommer i strid med Kristi ord, for kirkens grunn utelukker ny innsikt. I likhet med våre lærefedre i skriftbunden tradisjon, istemmer vi Konkordiebokens bekjennelser på nytestamentlig vis. Slik er vi talerør for den gamle kirke inn i den moderne ekumenisme og protestantismens virrvarr. Vår legitimitet er den Oppstandnes ord og befalinger intet annet. Vårt oppdrag gjelder ingen kirkeberging, men menneskers håp hos den eneste sanne Gud. De som søker surrogater, skal ikke finne det hos apostelordets etterfølgere. Den redelighet skylder vi dem. Vår berettigelse som kirkefellesskap av den augsburgske konfesjon er de troende som finnes spredt omkring, de Gud kjenner. Et kirkehjem skylder vi dem. La oss holde urokkelig fast ved håpets bekjennelse og stå fristeren imot med Guds ord, slik Kristus gjorde. Ett gudsord kan ham binde. Da lar vi oss oppbygge på kirkens grunn, hel og ubeskåren. Der er den dyrebare hjørnestein Kristus Jesus. Der er det Kristus sammenføyer kirken og lar den vokse til et hellig tempel i Herren, Ef 2:21. Må Gud bevare oss fra det onde! E-post: kaare.svebak@gmail.com KSvebak, side 16