Flott konferanse svak oppslutning

Transkript

1 årgang de frie Evangeliske Forsamlinger i Norge Bønneseminar: Kneologi gir riktig teologi side 10 FLK: Flott konferanse svak oppslutning Argentina: Restaurantdrift kan åpne dører side 28 Herren taler fortrolig med dem som frykter ham, han gjør dem kjent med sin pakt. Sal 25,14

2 Flott konferanse med svak oppslu Det er synd at mange gikk glipp av en slik flott konferanse med solid og nyttig forkynnelse, sier Morten Østevik, Vidar Aronsen og Ole Kristian Iglebæk i Forkynner- og ledergruppa etter en konferanse med tidenes svakeste oppslutning. Tekst og foto: Oddwin Solvoll De frie venners Forkynnerog lederkonferanse (FLK) ble arrangert på Oven leirsted i Østfold i dagene 14. til 16. februar. Jeg synes det har vært kjempeflotte dager. Konferansens for kynnere har talt i tråd med det vi ønsket at konferansen skulle formidle. FLK har vært et nedslagsfelt for Guds nærvær og vi har fått kjenne at Herren vil noe med oss. Gud vil dra oss inn i sitt nærvær, uttaler Østevik. Svak oppslutning Men Morten Østevik er ikke udelt positiv. Han sier det er trist at en slik flott konferanse har så svak oppslutning. Jeg tror det er den dårligste oppslutningen om en Forkynner- og lederkonferanse de årene jeg har vært med. På de årene jeg har deltatt i FLK er dette konferansen med absolutt svakest oppslutning, forteller Ole Kristian Iglebæk. Han minner om at det var 190 påmeldte på Karmøy i fjor. I tillegg kom mange med lokal tilslutning på kveldsmøtene uten påmelding. På konferansen i år er det rundt 70 påmeldte, informerer Morten. Han har holdt rede på tallene og ser at det ikke er så mange tilreisende til kveldsmøtene. 2 mars 2013

3 tning Har dere et budskap til Østfold-menighetene? Vi hadde forventet et sterkere oppmøte av dem som naturlig hører til området og har tilknytning til De frie venner, mener Vidar Aronsen. For å si det slik: De som ønsket, og mente at konferansen burde være på Østlandet, de har ikke jeg sett her, sier Ole Kristian med klar adresse. Det vi holder på med er ikke irrelevant, sier Ole Kristian. Vi har fått tak i kjente forkynnere som taler over emner som er midt i blinken for vårt behov i DFEF. Det er både budskap med åndelig «trøkk» og med oppfordring til praktisk arbeid. Det er i høyeste grad aktuelt for forkynnere og ledere i bevegelsen. Tar selvkritikk Gir dette noen signaler om styrken i fellesskapet og forpliktelser innad i bevegelsen? Det kan være et relevant spørsmål, men jeg har ikke noe godt svar, sier Arrangører: Det er Forkynnerog ledergruppa (FLG) som har stått som arrangører for Forkynner- og lederkonferansen. Fra venstre står Ole Kristian Iglebæk, Vidar Aronsen, gruppens leder Morten Østevik, Reidar Gamst og Berner Solås. Morten. Jeg synes bare det er sorgfullt at folk ikke prioriterer vårt eget fellesskap. Men vi må også ta selvkritikk, innrømmer Iglebæk. Vi er i avslutningen på vinterferien for Vestlandet, og Sørog Østlandet begynner sin vinterferie nå i helgen. Jeg håper at dette forklarer mye. Vi i FLG må nok se nøyere på kalenderen og få med oss når det er ferier i ulike deler av landet. Dette gikk oss hus forbi denne gangen, sier Vidar. Uke fem ble litt tidlig på året, uke seks ville det kollidere med pinsevennenes LED, derf or valgte vi uke syv. Men det var kanskje ikke et rett valg, undrer komiteens leder. Gud gir nye områder Si litt om den åndelige biten. Hva var det dere ville løfte fram i temaet dere har valgt til en så viktig samling som Forkynner- og lederkonferansen? Det vi hadde i tankene da vi bestemte oss for konferansens motto var at vi ville få på plass igjen noen prinsipper fra Gud, anfører Morten Østevik. Gud satt enkelte tjenestegaver i menigheten. Ikke at det er så viktig med etiketter, men at alle mennesker skal få tjene med det Gud har gitt dem. Vi ønsket at FLK kunne være en arena der vi kan utforske og oppleve at Gud gir oss nye områder å tjene ut fra. Denne konferansen kommer som en påfølger til fjorårets FLK da tema var: tiden er inne. Tiden er inne for lederskap, for å bygge menighet og så videre, og i år er det at Gud har satt i menigheten ulike tjenestegaver og funksjoner, beretter Ole Kristian. Som talere til konferansen har dere valgt to fargede og en hvit, men utelukkende utlendinger. Mangler vi ressurser i egen bevegelse? Det er vel et uttrykk for at vi savner en del tjenestegaver i Norge, forklarer Morten. Et tema vi ønsket å belyse i konferansen er nyplanting av menigheter, sier Vidar. Jeg hadde for et par uker siden en samtale med en av våre eldre forkynnere som undret på hvorfor vi ikke kunne bruke egne krefter. Jeg ba han foreslå noen fra egne rekker som har erfaring fra menighetsplanting. Vi var enige om at vi ikke hadde det. Men vi ønsker dem, derfor inviterte vi Per Gisselsson som har plantet menigheter både i Sverige og i andre land. I sin undervisning har Dennis Greenidge løftet fram det profetiske i menigheten, sier Morten. Vi har kanskje vært for opptatt av å fremheve evangelisten, men vi må også få med profetens funksjon og den apostoliske byggende delen. Flott leirsted Si også noe om stedet Oven og fasilitetene her. Jeg tror generelt at leirsteder ikke er så hensiktsmessige til en slik konferanse, svarer Vidar. Det mangler en del på den praktiske logistikken. Det er ingen musikere, teknikere og så videre som naturlig er knyttet til stedet, slik det er i en menighet. Alt må hentes inn. Dette er ikke spesielt for Oven, det gjelder alle leirsteder. Vi ser også at arrangørmenigheten får et løft fra en slik konferanse. Det er det heller ingen som får når konferansen legges til et leirsted. Huset og bygningene er flotte. Det mangler ikke på det, sier Ole Kristian. Men det ligger avsides og møtegjengere er ikke knyttet til et leirsted på samme måte som til en menighet. Vi får ikke det lokale engasjementet. Likevel er medlemmene i FLG svært positive til konferansen og tror at de som deltok reiser hjem med stort utbytte. NR

4 Herren taler fortrolig med dem som frykter ham, han gjør dem kjent med sin pakt. Sal 25,14 Dette er Forkynnerog ledergruppa (FLG) som står for planleggingen av FLK. DE FRIE EVANGELISKE FORSAMLINGER I NORGE ÅRGANG Bønneseminar: Kneologi gir riktig teologi side 10 FLK: Flott konferanse svak oppslutning NR 3 - mars 2013 Argentina: Restaurantdrift kan åpne dører side 28 Kjell Haltorp om bønn: En kristen på knærne ser bedre enn en teolog på tåspissene 10 Vidar Tjomsland i BUR informerer om rapportering av frifond-midler 12 Ung og fri: Leif Christian Stray har gått et år på bibelskole på Hillsong, Sydney. 4 FLK ble nylig avholdt på Oven leirsted i Østfold. Vi bringer en omfattende reportasje fra samlingen. S 2, 14-19, 32 og mars 2013 Han bruker hver ledig stund på å lese Bibelen og be. Innholdsfortegnelse SIDE Flott konferanse, svak oppslutning 2 Med Gud i hverdagen 6 Olje fra Sareptas krukke 6 DGB for 25 og 50 år siden 7 Bibelundervisning 8 Menighetsliv 9 Kneologi gir riktig teologi 10 BUR: Om frifond 12 Vil DU gi bort DGB? 13 FLK: Forbønn 14 Dennis Greenidge 15 Predikanten 16 Visjon for Norge 16 Nsongo Mfumu 17 Per Gisselsson 17 Musikk løfter 18 Innvandrerarbeid fornyet menighet 19 SOMMU i Drammen 20 Misjonskvitteringer 22 Leserbrev: Apollos 23 Ung og fri 24 Misjon: Synzygus: Anil og Santosh i India 26 Ny kafedrift i Argentina 28 Mexico: Drømmen om et barnehjem 30 Månedens preken 32 Leserbrev 34 Skråblikk på Ordet 35 Nytt fra DFEF 37 Thorleifs hjørne 39 Ovenmat fra proff kokk 40

5 Leder Nært og sårt Et av høydepunktene for oss under FLK var visning av dokumentarfilmen Predikanten. Visningen var overraskende da det ikke var nevnt i programmet. Vi visste at filmen var ferdig produsert og fremvist på filmfestivalen i Bergen en av de mest sette filmene, med ekstraforestillinger, derfor gledelig at den ble fremført i FLK. Da vi for snart et år siden var på reportasjereise i Bergen snakket vi med filmens regissør, Elisabeth Kleppe og besøkte hennes foreldre, Edith og Finn Kleppe. Finn, predikanten, er filmens hovedperson. Det gjør alltid inntrykk å intervjue markante personligheter. Finn er ikke markant ved å være bastant og uforsonlig i sine meninger. Vårt inntrykk var at han har en mild og fintfølende personlighet likevel tydelig i meninger og hva han står for. Et eksempel til etterfølgelse. Filmen er historien om frelse, gudstro, kall og visjoner, men også om kjærlighet, forsakelser, fravær og savn. Vi fikk følge Finn Kleppe på møte i Leirvåg, åtte mil fra Bergen, 63 år etter at han startet sin forkynnerkarriere i denne menigheten. Vi fulgte ham til Vestlandet og Finnmark der reisepredikanten hadde tilbrakt mye av sin tid før han la opp for vel ti år siden. Filmen viser praktfulle naturscener fra det langstrakte Norge og gjensynsglede mellom personer som ikke har møtt hverandre på flere år. Inderligheten er sterk. Flere kunne fortelle at Finn Kleppe med sitt vesen og sin forkynnelse hadde betydd noe for dem. Reisepredikanten har satt spor etter seg over det ganske land mens han var fraværende fra familien. Vi fikk også følge Elisabeth i sine tanker om barnetro, om tilknytningen til menighetsfellesskapet og bevegelsen som hennes far har viet sitt liv til. Vi overhører en samtale mellom Finn og Elisabeth Kleppe med tanker og meningsutvekslinger kan man være et Guds barn uten å være aktiv i en menighet? Vi oppfatter det som en god samtale mellom far og datter, med ulike standpunkt og likevel respekt for hverandres meninger. Her er det våre tanker spinner videre. Svært mange av de aktive forkynnerne opp gjennom tiden har ikke hatt sine barn med i fellesskapet de viet storparten av sitt liv, sin tid og økonomi til. Har dette en felles årsak? Ikke å undres over at flere av dem som var framme og kommenterte filmen etter visningen sa at det var sårt å se. Hva var sårt? Filmen var en god og nær beskrivelse av en eldre mann som har tatt valg han har levd etter. Kanskje det såre er noe man gjenkjenner i eget liv? Er det at egne barn ikke følger i fotsporene på det området vi ser på som det viktigste i livet? Er det tanken på hvor det har blitt av et menighetsliv som sprang ut av en vekkelse og forvandlet mennesker og samfunn? Hvordan ser restene fra den vekkelsen ut i dag? Mye er annerledes nå. Det er raskere å reise og lønnsforholdene for predikanter er mer ordnet. Noe er annerledes, men ikke alt. Fortsatt er barn av mange overgitte kristne ikke med på veien. Menighetslivet og den interne kontrollen som ofte følger, kan for mange gi for trange kår. Kanskje vil mange si med Elisabeth: Jeg gikk ut av bedehusmiljøet for å være fri. For far er bedehuset friheten. Det som er friheten for den ene er ikke nødvendigvis det for den andre. Det er sårt at det ikke er plass for alle. NR

6 Med Gud i hverdagen Tvil «Jeg er dessuten i tvil om det som verre er, hvilken religion utfordrer vår forstand mest og tilsyne latende overflødig. Kristendommens mirakler er ikke kvalitativt merkeligere enn de milliarder uforklarte undere som naturen byr på» (Henrik Groth). I Vestens kultur er det åpenbart litt fint å tvile, spesielt på kristendommen og dens mirakler. Man tar tvilen til inntekt for høy intelligens og kunnskap. Ved juletider stod jeg i en avslappet samtale med en nabo på fortauet. Vi var begge ute og luftet hunden. Vi snakket nettopp om jul. Da spurte min samtalepartner: «Du, Staalstrøm, du som er en så intelligent person, hånda på hjertet: Tror du virkelig på dette med jomfrufødselen?» Jeg takket for komplementet, la hånda på hjertet og svarte: «Ja, jeg gjør virkelig det.» Vi samtalte litt frem og tilbake om Bibelens fortelling om Jesu fødsel, og skiltes uenige som gode venner. Egentlig er hele problemstillingen en misforståelse. Hvis mannen hadde spurt om jeg forstod det eller noen gang tvilte, måtte jeg ha svart både nei og ja. Man må jo bare velge om man vil tro eller tvile. Mirakler handler om hendelser som skjer uten lovmessig orden og gjentakelse. Dessuten er mirakler overordnet fysiske og matematiske lover. Miraklene er mysterier de er nettopp for troen. Vi lever ved mysteriegrensen. Men da er vi i godt selskap om vi likevel velger å tro uten å kunne bevise. Vitenskapen er basert på å kunne trenge inn i det mysteriøse og den gjør stadig nye landevinninger. Kanskje kan menneskene en dag også forklare inkarnasjonen vitenskapelig? Inntil videre velger jeg å tro ofte plaget av tvil. Fordi tvilen hele tiden dukker opp Olje fra Sareptas krukke En Gud i himlen og på jorden Jeriko bodde en kvinne som var selvstendig næringsdrivende på kanten av samfunnet i dobbel forstand. Hun hadde et hus på bymuren og på den måten på kanten. Men også hennes «bedrift» var på kanten. Rahab var prostituert. En skjøge hadde verken da eller nå, særlig høy status. Jeg tviler på at Rahabs far og mor stolt fortalte om datterens framgang og attraktive jobb. Antakelig levde Rahab et ensomt liv uten nære venner. Jo da, hun hadde sikkert mannebesøk både titt og ofte. Siden hun bodde rett ved bymuren var det nok et yrende liv utenfor hennes dør. Det var nok ikke uvanlig at menn smøg seg forsiktig inn hennes dør. Men de som kom til Rahab var ikke hennes venner. De utnyttet henne. Nå vet vi en del om hvilke kvinner som velger prostitusjon som levevei. Ofte er det piker som i barne- eller ungdomstiden har blitt misbrukt av en de stolte på, en far, eldre bror, en onkel. De som skulle beskytte ble overgripere. I Bibelen møter vi skjøgen Rahab første gang i Jos 2. Vi kjenner historien da 6 mars 2013 Israel inntok Jeriko. Alle innbyggere var bannlyste og skulle tilintetgjøres. En dag kom to menn til Rahab. De ville ikke utnytte henne, de søkte hennes beskyttelse. Rahab lovet å hjelpe mennene dersom de ville berge henne og hennes fars hus. Det sier noe om Rahabs hjertelag at hun tar med sin fars hus når hun ber om å bli reddet. Hun sier ikke: frels meg! Hjemmet, hvor hun kanskje var misbrukt, hadde hørt mange vonde ord og kanskje jaget bort, var med i hennes tanker når hun øynet frelse. Ved oppramsing av familien ser vi at hun ikke har mann, ingen barn, men hun tar med far og mor, søstre og brødre og alle som hører dem til (v. 13). Da byens myndigheter søkte etter speiderne, gjemte hun dem. Da det var trygt, firte hun dem ned av bymuren i en skarlagenrød snor. Hun ble bedt om å holde alle hun ville redde, i sitt eget hus. Snoren ut av vinduet skulle være et tegn på hvilket hus som skulle bli spart. Nå ble det plutselig folksomt i den forhatte kvinnens bolig. Slektninger som kanskje tidligere hadde snudd seg når de traff henne på gaten, banket nå på Rahabs dør og spurte pent om plass. De hadde hørt at det var frelse i Rahabs hus. I en uke var Jeriko fylt av redsel og håpløshet. I Rahabs overfylte leilighet var det sikkert også redsel, men der var det også håp. Og det var tid for fellesskap og forsoning. Det var trolig de som bekjente til Rahab at de hadde behandlet henne uverdig, og ba om tilgivelse. Da Jerikos murer falt står det at hele Rahabs slekt ble ført bort (Jos 6,23). Gjett om folk hadde gransket slektregisteret! Hun, som hadde vært ensom og forlatt, var nå slektens midtpunkt. Hun hadde vært i kontakt med to utsendinger fra Guds folk. Hun hadde fått et løfte om redning for familien. Rahab, den prostituerte, hedningen, den bannlyste, hjalp de to speiderne fordi hun trodde på deres mektige Gud. Det ble til hennes og familiens frelse. OS Rahab sa: «Herren deres Gud er Gud både i himlen der oppe og på jorden her nede» (Jos 2,11).

7 med sine logiske spørsmål, og fordi jeg hele tiden må melde pass, og si til meg selv og andre: Dette skjønner jeg ikke! Jeg er enig med forfatteren Henrik Groth: Dersom Vårherre ikke kan se i nåde til min tvil, da er jeg virkelig ille ute. Dessuten burde vi kanskje også takke Gud for tvilen. Den hjelper oss så vi ikke tar alt for en selvfølge og blir overflatiske. Tvilen er en slags sjelens verktøy som hjelper oss til stadig å registrere nye kjensgjerninger, og en og annen gang sier til oss selv: «Ja, selvfølgelig. Så enkelt var det.» Dessuten tar vi ikke så sjelden feil i det vi tror. Da er det rett å tvile på sine meninger til fordel for det Skriften sier er Guds ord (Augustin). Videre sa Jesus en gang at vi skulle ikke glede oss over miraklene, men over at navnet vårt er skrevet i Livsens bok i Himmelen. At kristendommen også en mirakeltro gjør den så mye mer spennende! Les Joh 20, Luk 10, Det gode budskap 25 og 50 år siden Vi presenterer DFEF Misjonshuset, Sarpsborg Tekst og foto: Olav Dahl Virksomheten i Misjonshuset kan føres tilbake til hundreårsskiftet. I avisen «Glommen» er det 1902 annonsert ti-årsjubileum for en venneflokk som holdt til i «Betel» Oskarsgate. Tilstrømmingen ble etter hvert så stor at venneflokken måtte se seg om etter større lokaliteter. Søndag 6. mars 1910 kunne de så holde innvielseshøytid i det nye lokalet «Misjonshuset». Mye vann har passert i Sarpefossen siden den gang. Menigheten har opplevd vekslende kår, alt fra rike vekkelsestider til år med stagnasjon og strid. Fra Misjonshuset drives to s.skoler i utkanten av byen. Juniorene (9-11 år) og A-klubben (11»13 år) samles i Misjonshuset hver mandag. De veksler på med forskjellige former på sammenkomstene, sang og hobbymøtene er særlig populære. Ny realskole i Swaziland Ved Olav Fjalestad Glad og lykkelig familie på himmelveien. Jenny Torp, med sin nyfrelste mann, datteren Reidun og hennes mann Einar, som er kommet med tidligere. Ekhutuleni har gjennom flere år hatt et stort behov for en realskole. Avstanden er stor til andre skoler, og problemer med overfylte skoler er det samme over hele Swaziland. Forundersøkelser og planlegging for bygging på Ekhutuleni har foregått over en tid, med det resultat at NORAD Direktoratet for utviklingshjelp har gitt løfte om en bevilgning på ca. 3 millioner kroner til prosjektet. Per Arild Weiby og undertegnende besøkte derfor Swaziland i 3 uker i november Høvdingen og hans folk som gav tomten til skolen. Misjonsinntektene for 1987 Etter misjonskvitteringene for 1987, som var tatt inn i DGB for 15. februar, var de samlede misjonsinntektene på vel 3,5 millioner kroner, som var omtrent det samme beløp som i Punktlighet Det ble sagt om en kjent mann at en kunne stille sin klokke etter ham, fordi han i alle sine gjøremål alltid var på tiden. Noen mennesker er født med punktlighet i fødselsgave, vi andre må øve oss i det. Det er mye slendrian i Guds rike som ikke burde forekomme. Ikke alltid er det sant: «et ord er et ord, en mann er en mann.» Men det BURDE være sant om kristne mennesker. Hånden på hjertet: Kommer du presis til øvelser og møter? Det skaper forferdelig mye vanskeligheter når det blir en vane å være upresis. Betaler du bladkontigent i rett tid, får du dine gjøremål i Guds rike unna? Skriften sier: Jag etter helliggjørelse. GLEM IKKE AT PUNKTLIGHET OG ORDEN HØRER MED TIL HELLIGGJØRELSES-LIVET! Hva er rett? og hva praktiserer de frie venner med hensyn til dåpen enten dåp i «Jesu navn» eller «i Faderens, Sønnen og den Hellige ånds navn!» Dette av hensyn til at vi her nord er kommet under sterk påvirkning av førstnevnte. Altså dåp i Jesu navn. Jeg ber ikke om utredning om dåpen som sådan. Men det som interesserer meg er: Hva er de Evangeliske Frie Forsamlinger står for. Storsteinnes i februar 1963 Hendrik Eilertsen * Etter Jesu Kristi befaling, og det jeg i over 50 år har sett praktisert i D.F.E. Forsamlinger er at de døper til Kristus i Faderens, Sønnens og den Hellige ånds navn. Læren om at en skal døpe bare i Jesu navn virker unødvendig splittelse og strid som ikke gavner Guds sak, og vi ber de frie venner være våkne her, og avvise all agitasjon for å lage parti på den sak. Det er helst vitner fra utlandet som agiterer for den slags, og drar andre med. Red. NR

8 Fra jødedom til kristendom - Del 2:5 Jødedommen på Jesu tid Av Steinar Slotte Messias - jødedommens profetiske budskap Dette handler om en Gud som har skapt verden og alle mennesker, og som handler i historien, i bestemte begivenheter, med et bestemt folk. En Gud som har handlet og som skal handle «i de siste dager», da historien går mot sin fullendelse og avslutning. Det gamle testamente, jødedommens bibel, er en påbegynt, men ikke avsluttet fortelling. Det jødiske håp om frelse for Israel og folkene var ofte knyttet til tanken om en frelserskikkelse: det kunne være den salvede kongen av Davids ætt Messias/ Christos, eller det kunne være Gud selv som kom for å redde sitt folk og alle mennesker. Men hvordan dette nærmere bestemt skulle skje, var til dels svært åpent. Det gis for eksempel i de gammeltestamentlige tekstene ingen klare anvisninger for hvordan ikke-jøder skal bli opptatt i endetidens Israel. Da Jesu disipler ble overbevist om at han hadde stått opp fra de døde, tolket de dette i lys av de gammeltestamentlige tekstene, men også i lys av jødisk forståelse av disse tekstene på deres egen tid. De ble nå overbevist om at Jesu død, oppstandelse og himmelfart, og hans innsetting som med-konge ved Guds høyre side, betydde at Jesus nå var innsatt som Messias og hadde tiltrådt sin messianske herskerfunksjon. Dette betydde også at tiden nå var inne til å forkynne Jesus som Messias for Israel men også for hedningene. Spørsmålet var hvordan dette siste kunne skje. Skulle misjonen i første omgang konsentrere seg om Israel, og når jødene var blitt frelst som folk var det da turen kom for hedningene? Skulle hedningene innlemmes i det nye gudsfolk ved å bli jøder gjennom proselytt-dåp, omskjærelse og overholdelse av Moseloven? De gammel testamentlige tekstene kunne legge den første oppfatningen nær, og etterlot den andre ganske åpen. Heller ikke i Jesu forkynnelse gis det noe helt klart svar på disse spørsmålene. Altså ble disse problemstillingene det første store omstridte spørsmål i den tidligste kristendommen. Et «apostelmøte» måtte til for å løse saken (Apg 15). «Jesus-troende», et parti innen jødedommen Vi har allerede sett hvordan jødedommen var oppsplittet i forskjellige retninger og partier før de Jesustroende kom på banen. Blant Jesu 12 disipler fantes det seloter. Simon, som ble kalt seloten, forteller Lukas (Luk 6,15). I forbindelse med påskeuken ser vi at det nok var flere av dem som sympatiserte denne veien. Peter var en av dem (jfr. Luk 22,36ff). Fariseerne er nevnt hele 96 ganger i NT, saddukeerne 14 ganger og esserne kun indirekte. I de fleste tilfellene sadd ukeerne er nevnt står de sammen med fariseerne mot Jesus. Bortsett fra på ett punkt, spørsmålet om de dødes oppstandelse. (Matt 22,23f og Luk 20,27). Fariseerne derimot hadde mye mer å utsette på Jesu virke ettersom den muntlige loven var sidestilt med Bibelen, noe saddukeerne ikke lærte. Nå måtte de Jesus-troende jødene forsøke å definere seg i forhold til saddukeere, fariseere, essenere, seloter og andre grupper innen jødedommen. Det er også viktig å huske at flertallet av jødene ikke tilhørte noe spesielt parti. Derfor kunne de forskjellige partiene oppfattes som sekter innen den jødiske troen. For mange ble nok de Jesustroende jødene oppfattet nettopp som dette. Hvordan man valgte å tolke dette var nok i stor grad knyttet til det ståsted man selv hadde. 8 mars 2013

9 Menighetsliv Bygge menighet Veien I Apg 9,2 ser vi at Saulus (Paulus) gikk til ypperstepresten for å skaffe seg anbefalingsbrev. Dette for at han kunne dra til Damaskus og arrestere dem som hørte til «Veien». Senere i Apostlenes gjerninger leser vi at noen jøder i Efesus talte nedsettende om «Veien», og at det ble oppstyr om «Veien» (Apg 19,9 og 23). I forbindelse med at Paulus sitter i varetekt i Cæsarea får vi vite at prokuratoren Feliks kjente godt til det han kaller «Veien». Paulus sier i sin forsvarstale: Men det vedgår jeg for deg, at etter den Veien som de kaller en sekt, tjener jeg våre fedres Gud slik at jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene (Apg 24,14). Bakgrunnen for at de troende ble kalt «Veien» kan være knyttet til et læremessig kjennetegn. Kanskje var det på grunn Jesu ord om seg selv (jeg er veien Joh 14,6) og GTs profeti om en «ryddet vei den hører hans folk til» (Jes 35,8). I Apg 18,24-26 står det at Apollos fikk opplæring i «Herrens vei», de la «Guds vei» nøyere ut for ham. Kristne I Antiokia begynte man å kalle de som trodde på Jesus Kristus for «kristne» (Apg 11,26). Dette navnet har de trolig fått av hedningene, for selv kalte de seg helst brødre eller hellige, eller «de som tilhører Veien». Jødene kunne heller ikke ha kalt dem kristne, fordi de ikke trodde at Jesus var Messias. Kristus eller Christos er det greske ordet for Messias. Jødene pleide å kalle dem «nasareere» (Apg 24,5). Det er Peter som først bruker kristennavnet i sitt brev (1Pet 4,16). Etter hvert ble det mer vanlig at de troende brukte dette navnet på seg selv, kanskje særlig fra det andre århundre av. På denne klippe vil jeg bygge min menighet. Disse ordene sa Jesus til Peter. Peter ble siden brukt til å bane vei for utbredelsen av evangeliet til jøder først og siden hedningene. Slik ble menigheten grunnlagt. Katolikkene tok ordet veldig bokstavlig, og bygde St. Peterskirken på det stedet som angivelig er Peters gravplass. La oss se på en litt annen side av denne uttalelsen. Den kom etter Jesu berømte spørsmål: Hvem sier dere at jeg er? Bare Peter kunne svare. Jesus sier at denne åpenbaringen ikke ble gitt ham av mennesker, og han profeterer over Simon som her blir gitt tilnavnet Peter. På denne klippe vil jeg bygge min menighet! Åpenbaringen Peter ble gitt, var denne, at Jesus var Guds sønn. Det er på denne åpenbaringen at Jesus ville bygge sin menighet. Sannheten om at Jesus er Guds sønn kan vi alle kjenne til. Vi kan vite det, men det er noe helt annet når dette blir åpenbart i vårt hjerte. Det er først da vi knyttes sammen i det fellesskapet som kalles menigheten. Vi kan ikke leve på det andre har fått. Vi må selv få denne sannheten åpenbart. Uten en åpenbaring om at Jesus er Guds sønn blir menigheten kun en religiøs institusjon som produserer fariseere og skriftlærde. Hver generasjon trenger på nytt å få åpenbart denne sannheten i hjertet. Det nytter lite at andre har sagt det. Det nytter lite at vi vet det. Sannheten må åpenbares og fylle hjertet med overbevisning. Vi lever i en tid hvor sannheten om at Jesus er Guds sønn på nytt må åpenbares for mennesker, også blant de som befinner seg i våre forsamlinger. Jesus må igjen bli stor, om vi skal se Herren bygge sin menighet i denne tiden. Rose Høiland SBI ressursteam NR

10 Humørfylt: Med forkynnelse som vekslet mellom alvor, humørfylte anekdoter og personlige samtaler mellom han og personer i salen, underviste Kjell Haltorp om bønn. Kjell Haltorp om bønn: Kneologi gir riktiga «Kneologi gir riktig teologi». «En kristen på knærne ser bedre enn en teolog på tåspissene», er uttalelser Kjell Haltorp hadde da han holdt seminar om bønn i Misjonshuset i Moss. Tekst og foto: Oddwin Solvoll 10 mars 2013 gir riktig teologi», er et typisk ordtak fra Kjell Haltorps «Kneologi munn. Mannen har reist med evangeliet siden midten av 60-årene og vært forstander i både små og store menigheter i Norge. I mange år tilhørte han pinsebevegelsen. Han var også pastor i Filadelfia, Oslo i en rekke år. For 30 år siden plantet Kjell Haltorp Sørlandskirken i Arendal. Der har han siden hatt sitt engasjement, i tillegg til at han reiser mye i Midtøsten. Nylig holdt Kjell Haltorp seminar om bønn i Misjonshuset, Moss. Vi må lære oss å arbeide i bønn. Bønn er krig mot åndsmakter. Den krigen er ikke over på to minutter. Det er ikke for ingenting at vi blir oppfordret til å være utholdende i bønn, minnet han forsamlingen om, i en forkynnelse som vekslet mellom alvor, humørfylte anekdoter og personlige samtaler mellom han og personer i salen. Ressurskrevende På den tiden jeg plantet Sørlandskirken ble det regnet som galt å stifte nye menigheter, forteller Haltorp til Det gode budskap. Jeg visste ikke hva jeg gikk til, spesielt i en tid som var preget av at trofasthet mot egen menighet

11 teologi ikke stod først. Det at personer som var tilsluttet andre menigheter kom på våre møter og enkelte gikk inn i vår kirke, var ikke helt stuerent. Heldigvis er det en annen holdning til nyplantinger nå, sier Haltorp. Han forteller at mange ble frelst på denne tiden, men at de ikke klarte å ta vare på alle. Det var for få fedre, oppgir han som grunn, men vil ikke legge skyld på noen. Mange var helhjertede i sitt arbeid, men å ta vare på nyfrelste krever mye over lang tid. Det er et viktig og ressurskrevende arbeid. Pip-åpne Kjell Haltorp har også reist mye med evangeliet i Midtøsten. Han reiser mest i Israel, Syria, Iran og Libanon. I flere av disse landene er det mange nominelle kristne. Selv om det er strenge religiøse lover i disse land er det lov å forkynne for dem som allerede er kristne. Mange har blitt fornyet i sitt kristenliv. Haltorp forteller at Midtøsten er en region med store omveltninger. Det er store folkeforflytninger og politiske oppstander. Det skaper daglig store overskrifter i verdenspressen. Midt i dette mylderet har Kjell Haltorp funnet sin strategi: Å få kontakt og komme igjen og igjen og igjen og styrke menigheten og be for den. Folk er pipåpne, sa han. På nest siste tur han var i området ble han arrestert for å ha gitt ut boken: Veien til Gud. Han ringte til Norge og ba om forbønn. Da han stod for dommeren ba han om tilgivelse og sa, som sant var, at han ikke visste at det ikke var lov å trykke denne boken. Atmosfæren lettet og dommeren forkynte at han var fri. Etterpå inviterte overvåkingssjefen ham hjem for å spise. Bønn har en enorm makt. Umerkelig løser den opp store floker. Det viktigste er løftene som er knyttet til bønn, sa Haltorp i sin undervisning. Det mest spennende du kan være med på er forbønnens tjeneste. I Jak 5 kan vi finne grunnfundamentet til bønnen. Vi må forstå at skal vi ha vekkelse må fundamentet vi bygger på være i orden. «En kristen på knærne ser bedre enn en teolog på tåspissene», sa han. Stor kraft I Jak 5,16 står det at vi skal bekjenne for hverandre og at et rettferdig menneskes bønn har stor kraft. Vi må ikke bare be ut i luften. Vi skal be med tro. Vi sier mange ganger at vi er for få. Langt ifra. Det holder med én én rettferdig. Vi behøver ikke gå på møte for å bli velsignet, vi er velsignet. Da Jesus døde på korset var det for meg han døde. Så i realiteten var det jeg som hang der. Det ser vi ut fra 1 Kor 15 og i Romerbrevet. Så det var jeg som døde. Hva gjør man med døde mennesker? Vi begraver dem og siden kan vi ikke forlange noe mer av dem. Å være født på nytt betyr at det er Kristi ånd som har tatt bolig i oss. Han vil påvirke sjelslivet vårt slik at det kommer under hans kontroll. Jesus er vår frelser, men han ønsker å være noe mer. Han vil også være herre. Den kraft som brakte Jesus tilbake fra det døde, den bor ved troen i våre hjerter (Ef 1,17-23). Når Gud ser på deg og meg ser han Kristus. Rettferdiggjørelsen ved troen er det ingen av oss som har fortjent og ingen har arbeidet seg til det. Det er en gave. Dette er fundamentet. Gud hører ikke mine bønner fordi jeg har vært predikant i 50 år. Han hører dem fordi jeg er rettferdig. Vi kan lese om bønn i Det gamle testamente. I 1 Mos 18, ser vi hvordan Abraham gikk i forbønn for byene Sodoma og Gomorra. Gud ville skåne hele byen for de rettferdiges skyld. Hva hindrer forråtnelse i samfunnet? Det er når de rettferdige lever Kristus-livet. Som kristne skal vi høre Guds ord, tro på Gud og handle på Ordet. Det er det som forløser Guds kraft, sa Kjell Haltorp. NR

12 Støtteordningen Frifond er en statlig støtteordning som er opprettet for å styrke det frivillige barne- og ungdomsarbeidet i lokallagene. Støtteordningen administreres nasjonalt av LNU (Landsrådet for norske ungdomsorganisasjoner). Frifondtilskudd til lokallagene kan gis både i form av generell grunnstøtte til lokal virksomhet og til lokale prosjekter. Siden disse midlene skal styrke den lokale frivillige aktiviteten, skal midlene primært brukes lokalt i kommunen der gruppen er. BUR fordelte i 2012 hele kroner til sine barne- junior- og ungdomsgrupper kroner gikk til ulike prosjekter og kroner ble fordelt på de lokallagene som hadde sendt inn årsrapport for Vi håper at midlene har blitt til velsignelse i arbeidet deres. Det er med stor glede vi formidler denne støtten videre fra LNU. Denne støtteordningen har eksistert siden 2000, og på de 13 årene har BUR delt ut ca. 5 millioner kr. til sine lokale grupper. Når det gjelder 2013, så er det ennå ikke avklart hvor mye støtte BUR er blitt tilkjent. Av tilskuddet velger BUR i år igjen å fordele det slik at 70 prosent går til fordeling på gruppene som har sendt inn årsrapport, og 30 prosent går til prosjekter. I 2011 kom det nye retningslinjer for frifond-midlene, og i den forbindelsen vedtok BUR-styret også nye retningslinjer for fordeling av frifond-midlene innen vår egen organisasjon. BURs retningslinjer ble sist oppdatert av styret i januar Det er viktig at dere som mottar frifond-støtte leser gjennom disse. I retningslinjene er det blant annet krav til synliggjøring/rapportering av bruken av midlene, og at midlene må brukes innen en viss tid. Nytt i retningslinjene i år er at det er begrensing i prosjektstøtten på hvor stor del av prosjektets totalkostnad støtten kan være. Vi gir også bonustilskudd på 3000 kroner for beste rapport fra et prosjekt. Rapporten må oppfylle LNUs krav til rapport som er en A4 side med tekst som beskriver hvordan prosjektet gikk og midlene brukt, samt tre bilder. Frifond-støtten utbetales i løpet av første halvdel av september. Har din gruppe sendt inn årsrapport til oss for 2012, vil dere automatisk motta støtte fra Frifond. Ønsker din gruppe i tillegg støtte til spesielle prosjekter, kan dere sende en søknad ved å bruke vårt standard søknadsskjema. Dette søknadsskjemaet og retningslinjene for fordelingen som kan lastes ned fra våre web-sider, blir også tilsendt den enkelte gruppe. Maksimalt stønadsbeløp pr. prosjekt er i år satt til kroner, som ikke kan utgjøre med enn 70 prosent av prosjektets totale kostnad. Vi hadde håpet å ha klart mulighet for elektronisk søknad i år. Det ser ikke ut til at vi får dette til i år, men vi jobber med det, så det blir klart til neste år. Så dette blir nok siste året med Frifond prosjektsøknader på papir. Søknadsfristen for prosjektstøtte i 2013 er 30. juni. BUR Kontakt informasjon: Tlf: Mob: E-post: bur@dfef.no - Web: 12 mars 2013

13 Vil DU gi tre måneder gratis abonnement på Det gode budskap har en viktig funksjon ved å være limet som holder bevegelsen De frie evangeliske forsamlinger samlet. Vi som jobber med bladet legger oss i selen for at det skal bli et bra blad. Det får vi også tilbakemeldinger om at det er. Men det hjelper ikke med godt lim hvis det ikke når frem til den som skal limes til helheten. Kjenner du noen med tilknytning til De frie venner, men som ikke holder Det gode budskap? Da kan du få gi vedkommende et gratis abonnement i tre måneder. Det bør gi dem en god pekepinn på om Det gode budskap er noe for dem. Vi vil at abonnentene skal få møte mennesker i bevegelsen. Vi bringer nytt fra forsamlinger i Norge og misjonsnytt fra utlandet. I bladet får de lese solide bibelstudier og gode prekener. Det finnes andre gode, kristne blader. Men ingen skriver så mye om De frie venner som Det gode budskap. Vårt ønske er at gratisabonnenten etter tre måneder vil føle seg trukket nærmere DFEF-familien og fortsette å abonnere på Det gode budskap. Ønsker de ikke det, behøver du ikke gjøre noen ting. Da stopper bladet av seg selv. Ring Tina på telefon eller mail: tina.celand@ dfef.no, oppgi navn, adresse og telefonnummer til vedkommende, så får din venn bladet i tre måneder. Vi oppfordrer deg til også å gjøre dem oppmerksomme på at du har foreslått dette. På forhånd takk! Oddwin Solvoll Redaktør til en du mener bør lese bladet?

14 Reporter på FLK: Oddwin Solvoll FLKForbønn åpnet Forkynner- og lederkonferansen En liten håndfull personer, de fleste elever og personale fra Kraftskolen SBI, var samlet på Oven leirsted da Forkynner- og lederkonferansen startet med bønn, lovsang og brødsbrytelse. Rundt i salen var det anbrakt flere bønnestasjoner med lister på emner man kunne be for. Det var en stasjon for landet, folket, Storting regjering og kongehuset. En annen stasjon var for misjonærene og misjonsfeltene med ulike arbeider. Et stad var samtlige av DFEFs menigheter listet opp, og så videre. De fremmøtte brukte god tid på de enkelte feltene og ba og samtalte om de ulike bønnebehov. Til slutt ble man delt i grupper og ba for og med hverandre. Forkynner- og lederkonferansen for 2013 var i gang. Konferansens motto: Gud satt i menigheten Vi har forskjellige oppgaver, men alt er til en felles hensikt, sa Berner Solås (bilde) da han ønsket velkommen til konferansens første offentlige møte. Han minnet om konferansens motto: Gud satte i menigheten og sa at alle oppgavene er til for å bygge menigheten. Gjennom Forkynner- og lederkonfe ransens ulike samlinger gikk dette tema som en rød ledetråd: Gud satte i menigheten Det finnes utallige oppgaver som må utføres for at en menighet kan bli virksom. Det er ikke 14 mars 2013 bare i forkynnelse, lovsang, musikk og andre lett synlige oppgaver som er nødvendige. Da ingen var til stede har noen vasket gulvet, andre har skrevet til avisen for å avertere, noen driver med regnskap, noen har hengt opp gardiner, noen vedlikeholder mikrofoner og lyd utstyr. Alle oppgavene er innsatt av Gud. Berner Solås minnet om misjonsbefalingen og Jesu proklamasjon at han har all makt. Den samme Jesus er med oss alle dager. La oss forvente en fornyelse her i konferansen, sa Berner Solås til slutt.

15 Verdensvant: Dennis Greenidge er opprinnelig fra Barbados. Han er i dag seniorpastor i Worldwide Mission Fellowship i London og reiser verden rundt som forkynner. Her tolkes han av Håkon Tolås. De tjenestegaver Herren gir er ikke til eget bruk, men for å utruste menigheten, sa Dennis Greenidge i sin tale på FLK. Tjenestegavene er for å utruste Hvorfor vokser de kristne menighetene så sterkt i Spania i dag? Det er fordi Gud ser til sitt folk. Spania har store økonomiske problemer. Mange mister jobbene sine. Men alle som blir frelst får jobb. Det finnes ingen arbeidsledighet i de kristne menighetene. Slik startet engelske Dennis Greenidge sin tale i Forkynner- og lederkonferansens første offentlige møte. Han fortalte videre om en aktuell politisk sak i England. Da parlamentet skulle stemme over en eventuell innføring av ny partnerskapslov ble den først tatt opp i Underhuset. Over 400 var for, bare 175 imot. Mange av lovens motstandere tenkte da at de hadde tapt, men lovforslaget må også gjennom Overhuset. Guds parlament Dette er et spennende tema. Når så mange kan stemme for et så kontroversielt lovforslag forteller det meg at mange mangler solide holdepunkter for sine meninger. Også mange kristenledere vakler. Det er kristne ledere som skal definere og klargjøre hva Guds ord sier. Men jeg ser at vi i mange menigheter kan finne hele spekteret av meninger i kontroversielle saker. Dette stedet er Guds parlament. Det er her vi skal definere Guds ord! ropte Greenidge ut. Når noen blir kidnappet og kidnapperne skal lage et brev med krav om løsepenger hender det de bruker ord fra aviser for at ingen skal gjenkjenne håndskriften deres. De klipper ut et ord her og et der og kan på den måten forme sitt krav. Slik er det mange som bruker Bibelen. De henter et ord her og et der og former sitt eget budskap. Vi må tilbake dit hvor vi, kristenlederne, har myndighet til å definere Guds ord. Tjenestegaver utruster I brevet til efeserne nevner Paulus fem tjenestegaver og hvordan de skal brukes (Ef 4,1-16). Det var Kristus som ga gavene. De er gitt for å utruste menigheten og frelse verden. Vi som kristenledere skal styrke menigheten slik at de kan skinne som lys når de er ute i verden. Da vil de være synlige og attraktive. Hvorfor stopper Guds verk opp i dag? Mange forkynnere er konsentrert om én person: meg! Dette er min menighet, min tjeneste, jeg har framgang. Slike tanker ødelegger en menighet. Vi må ned fra vår høye hest og ned på kne. Trenger reproduksjon Mange vet helt tydelig hva en hyrde, en evangelist og en lærer er. Når det gjelder apostler og profeter er det ofte mer uklart. En apostel er en pioner som setter ting i menigheten i stand. Som en bulldoser som jevner jorden så man kan bygge et hus på den. Noen sier at den eller den er en profet. Men Bibelen sier at vi alle kan være profeter. Vi har alle et ansvar for å lytte til Guds stemme i livets ulike situasjoner. Vi trenger alle å reprodusere. En evangelist skal inspirere andre til å bli evangelist. Det samme gjelder de andre tjenestegavene. Pastoren skal være hyrde for alle og ta vare på dem som reproduserer. Vet ditt folk at deres tjeneste er viktig for menighetens vekst? spurte Dennis Greenidge til slutt. NR

16 FLK Fra visningen: Far og datter, Finn og Elisabeth Kleppe, har en samtale om tro og tilknytning til forsamlingen. Overraskende visning av Predikanten En hyggelig overraskelse under FLK var fredagens visning av filmen Predikanten. Elisabeth Kleppe, datter av den mangeårige forkynneren i DFEF, Finn Kleppe, er en «gammel» Oven-jente som har vært på mange leirer og deltatt i menighetslivet i Skostredet 17, Bergen. Et dypt savn i oppveksten var nærhet til sin far som stadig var på reise med evangeliet til andre menigheter. Elisabeth er utdannet i mediefag på Høgskulen i Volda med dokumentarfilm som spesialfelt. Det var da jeg fikk mitt første barn, og syntes det var en stor opplevelse, at jeg virkelig begynte å lure på hvordan min far kunne forlate familien for å reise til helt andre kanter av landet og forkynne, fortalte Elisabeth i forkant av filmvisningen. Da Finn Kleppe var 82 år bestemte hun seg for å lage en film og fortelle historien fra et miljø som er lite dokumentert i Norge. Samtidig ønsket hun å bli bedre kjent med sin far som hadde vært så fraværende i oppveksten. I filmen er Elisabeth forteller. Hun tar sin far med på reise for å besøke menigheter der han har lagt ned et betydelig forkynnerarbeid. Filmen beskriver på en nær og ærlig måte forholdet og avstanden mellom far og datter. Det er hjertelige gjensynsscener mellom predikanten Finn Kleppe og vennene han har hatt nær kontakt med i mange år. Det er også glimt av alvorlig og myndig forkynnelse, men også humoristiske innslag. I filmen oppsummerer Elisabeth at menighetsmiljøet ble for trangt for henne. Hun forlot det for å være fri. For hennes far var bedehusmiljøet friheten. Det at folk husket ham var nok mye viktigere for meg enn for ham, sa Elisabeth Kleppe i en samtale etter visningen der tilhørerne fikk stille spørsmål. Det betyr at i den tiden han forsaket familien betydde han noe for andre. Flere av tilhørerne var framme og fortalte om sine tanker under visningen. Dokumentaren fikk veldig god omtale, men gjennomgangstonen var at det var sårt. Sårt at hengivenhet mot menighet og evangeliet samtidig var en forsakelse av nær familie. Sårt at en som fortsatt tror fast på Gud og Bibelen ikke finner seg til rette i menigheten. Kanskje mange kjente seg igjen i egen familie? Visjon for Norge DFEF er en sterk misjonsaktør, sa Bjørn S. Olsen da han i konferansen informerte fra MHU. Vår misjon er rangert som den sjette største i forhold til medlemstallet i Norge, sa han og påpekte at misjonsarbeidet ikke kan være sterkt uten at menighetene hjemme er sterke. Trenden i Norge er egoisme; meg og mitt. Her må vi tenke annerledes. Vi må skape noe nytt og gjøre menighetene sterke, sa han og tok fram Ressursteamet som er satt sammen for å hjelpe og revitalisere menigheter som sliter. Åtte personer kom fram og ble bedt for (bilde). Bjørn S. Olsen informerte også om at MHU har takket ja til å være medarrangør for DAWN-konferansen i DAWN er ingen organisasjon, men et nettverk av kristne ledere med felles mål å etablere nye menigheter. Vi vil være mye mer konsentrerte om å plante nye menigheter i framtiden enn vi har vært hittil, sa Bjørn S. Olsen. 16 mars 2013

17 Hold fokus på målet Hvis målet er tapt hjelper ingen god forkynnelse, sa Nsongo Mfumu. Ta med en brann herfra. Bruk den i hverdagen. Velsign andre med den, oppfordret Nsongo Mfumu da han lørdag formiddag underviste. Mfumu kommer fra Kongo og kalte seg selv: Nsongo fra Kongo! Mfumu fortalte at da Gud for to år siden sendte ham til Norge fikk han det inntrykket som man kan lese om i Apg 13. Gud lot bygge en base i Antiokia i den hensikt å sende andre ut. Jeg tror Norge er en slik base. Norge er gravid med utsendinger. Vi trenger å utruste folk for å bli sendt ut. Vi leser i Ef 4,11 om å utruste de hellige. Se rundt deg. Det er mange med sølv i håret. Hvor er ungdommene med rare klær? Hvor er 20-åringene? Vi trenger å utruste neste generasjon ellers vil vi dø ut. Vi må reise opp unge menn og kvinner for Gud. Vi må forstå at Gud beveger seg mellom generasjonene. Tapt visjon I 2 Kong 6,1-6 leser vi at profetens disipler gikk til Jordan for å hogge trær og bygge et gudshus da en øks løsnet og falt i vannet. Øksen er symbolet på vår visjon. Hvis den forsvinner og blir utilgjengelig har vi ikke noe å bygge med. Vi trenger en visjon for å gjøre det rette til rett tid. Hvor falt øksen? spurte profeten. Han ville identifisere stedet og få tak på den igjen. Mamnge fortsetter å forkynne selv om de har mistet visjonen for det de gjør. De tar på seg smilet, sminken eller slipset. Ingen skal merke noe, men målet er tapt. De går i blinde. Nye mål I Fil 3,12-13 står det noe om å glemme det som er bak og strekke seg etter det som er framme. Vi skal alltid jage etter nye mål. Glemme gamle velsignelser og søke etter nye. Troen sender oss inn i nye epoker med nye gjøremål (1 Kor 2,9). Mister du motet kan du få flere med deg g begynne å be. Samhold gjør sterk. Bare når menigheten begynner å be dag og natt begynner ting å skje (Luk 18,2-8). I Apg 1 og 2 ser vi 120 trofaste sjeler som fortsatte å be helt til himlen sendte ild. De nektet å slutte å be. Jeg utfordrer dere til å ta bønnelivet i bruk. Forstå at Gud har en større plan med deg. Det er en hel verden der ute som venter på Guds sønner og døtre. Er du her som er i tjeneste og tenker at du har mistet øksen? Gavene er ingen ting uten deg. Gud trenger deg. Norge trenger deg, avsluttet Nsongo Mfumu før sesjonen gikk over i en innvielsesstund. Menighetsplanting er å vise omsorg Å plante menighet er å hente inn én for én og vise omsorg. Per Gisselsson (bilde) har plantet menighet både i Sverige hvor han kommer fra og i land hvor han har virket som misjonær. Hans erfaring som nyplanter var noe av grunnen til at han ble invitert til FLK. Gisselsson fremhevet en person det er skrevet lite om i Bibelen. Ebed Melek var en person som tok initiativ da profeten Jeremias holdt på å omkomme i en brønn (Jer 38,6-13). Noen mennesker likte ikke profeten Jeremias tale og kastet ham i en brønn. Men Ebed melek gikk til kongen og fikk tillatelse til å trekke ham opp igjen. Det er mange brønner du kan sitte fast i: Sykdomsbrønn, psykisk brønn, en brønn av sosial mistilpasshet og så videre. Du trenger hjelp til å bli dratt opp. For ikke å skade Jeremias utarmede kropp fant Ebed Melek gamle klær som han foret tauet med. Han hadde omsorg for profeten og fikk han uskadet opp. Etter det gjorde profeten mange store ting for Israel som nasjon. I Norge finnes det masse folk som ligger i ulike brønner. De venter på at noen skal vise dem omsorg og trekke dem opp. Å plante menighet er å hente inn én for én og vise dem omsorg sa Per Gisselsson lørdag ettermiddag. Han talte også lørdag kveld. Denne talen er gjengitt her i bladet som månedens preken.

18 FLK Musikk er en nøkkel Musikk er en nøkkel som åpner og løfter oss nærmere Gud! Det er Joseph Akinyele som sier dette til Det gode budskap. Han var fast pianist under hele Forkynner- og lederkonferansen, kun avløst et par ganger. Med seg hadde han Natalie Lidal på saksofon. De to går i samme menighet og spiller ofte sammen. Jeg har ønsket å spille siden jeg var liten, men har aldri kommet i gang, forteller Natalie. For tre, fire år siden meldte hun seg på musikkskole og lærte seg det grunnleggende. Resten har hun lært seg selv. Saksofon er et instrument som ofte brukes til å spille jazz. Hva sier Natalie til det? Jeg liker jazz. Jeg har vokst opp i Sion, Mosterhamn, og ser at det er godt med variasjon i menighetens musikkliv. Jeg tror Gud også liker jazz, smiler hun. Når Natalie ikke har vært til stede hun og mannen har byttet på å gå på møte og passe barn har Joseph Akinyele spilt alene. Jeg spiller ofte alene i Norge. Fra mitt hjemland, Nigeria, er jeg vant til at folk bare tropper opp på plattformen og spiller med m e d b r a k t instrument, eller om noe står ledig. I Norge må man bli invitert fram, sier han smilende. For meg ligger musikken i hjertet. Hvis jeg skal forkynne i en menighet vil jeg gjerne spille litt før jeg taler. Musikk er en nøkkel som åpner og løfter, avslutter Joseph Akinyele. Sivilarbeidertreff april 2013 Etter manges ønske innbyr vi til midtuke-samling for gamle og unge sivilarbeidere med ektefel-le/følge, også andre interesserte er hjertelig velkommen. En samling til inspirasjon og gjensynsglede. Stedet er: Gavelstad Gjestegård, Østsideveien 545, 3275 Svarstad i Vestfold, og ligger flott til i Lågendalen. Onsdag 17/4 kl registrering. Åpning med middag og kveldssamling kl. 18.oo. Torsdag frokost fra kl Bibeltime kl Lunsj kl Ettermiddagssamling kl Middagen kl Kl er det kveldsmøte med mye sang og vitnesbyrd. Havnåsgutta deltar. Fredag frokost fra kl Møte kl Lunsj og avslutning ca kl Flere forkynner vil delta med sang og tale. Husk å ta med instrumenter. Meld fra direkte til Gavelstad Gjestegård for overnatting. Tlf.: eller du kan også benytte kontakt eller epost booking@gavelstad.no Pris for hele oppholdet: Kr. 1300:- pr. person i dobbeltrom. Enkeltrom kr. 1500:- Velkommen til Gavelstad Gjestegård For arrangementet Tor Aamodt - Egil Simensen - David Østby

19 Innvandrerarbeidet fornyet Arendalmenigheten Ekspanderer: Den iranske gruppen Shervin Ebrahimian leder i Arendal har blitt en internasjonal gruppe. Nå tror han også på utvidelser utover i landet. Iranske Shervin Ebrahimian opplever spennende tider i et ekspansivt innvandrerarbeid som har fornyet hele menigheten. Det begynte for snart fire år siden da det kom en gruppe iranere til Arendal. Tre måneder før kjente jeg at Gud kalte meg. Jeg visste ikke helt hva det var, men nevnte det for min kone. Jeg gikk i Betania, Grimstad, og var flere ganger framme til forbønn på grunn av dette. Mannen som forteller dette er Shervin Ebrahimian, iraner bosatt i Grimstad. Sammen med flere fra hans menighet besøkte de Forkynnerog lederkonferansen. I et av møtene innledet Shervin og fortalte om innvandrerarbeidet han leder i Betania, Arendal. Forstod kallet En dag ringte evangelist Leif Gundersen Shervin og spurte om han visste at det var kommet to nye iranske familier til Arendal. Gundersen spurte om han kunne besøke dem. Jeg ringte familiene og kom siden på besøk. Da var de helt på gråten. De hadde bedt til Gud om hjelp. De kunne verken engelsk eller norsk og følte seg veldig isolerte. Jeg følte at jeg gikk i ferdiglagte gjerninger. Straks forstod jeg at det var dette Gud hadde kalt meg til. Uten videre opphold startet de en bibelgruppe. For å høre om flere ville være med tok de kontakt med et asylmottak i nærheten og spurte etter iranere. Det ble en gruppe på 25 til 30 iranere, de fleste muslimer. Arbeidet ble knyttet til Betania, Arendal, og er i dag en av menighetens aktive virkegrener. Internasjonal gruppe Når det gjelder arbeid med innvandrere og asylsøkere er det ofte en ustabil gruppe. Noen får ikke innvilget sin asylsøknad og blir utsendt og noen får opphold i andre kommuner i Norge. Nå er vi en gruppe på rundt 20 iranere. I tillegg kommer det stadig nye innom. Flere har blitt frelst og i slutten av februar skal vi ha dåp, forteller Shervin Ebrahimian. Han legger til at de i 2012 døpte 11 personer som ble frelst i denne gruppen. For to år siden utvidet de de iranske sammenkomstene til å bli internasjonale. Der føler Shervin at han har sin hovedoppgave, men tror at Gud vil vise ham hvordan han kan tjene Gud også andre steder. Landskjent Nå begynner dette arbeidet å bli kjent. Iranere fra andre deler av Norge ringer. Flere forteller at de har blitt frelst og lurer på hva de skal gjøre. Nylig ringte en nyankommet iransk familie i Tromsø. Mannen og kona hadde hatt et turbulent forhold og holdt på å gå fra hverandre. I Tyrkia møtte de en person som ba med dem til frelse. Nå er de etablert i Tromsø og ville ha hjelp til å finne en menighet de kan gå i. Det er veldig langt til Tromsø, men vi skal gjøre så godt vi kan. Kanskje skal de komme og hilse på vår gruppe først, tenker Shervin. Det er første gang Shervin deltar i en Forkynner- og lederkonferanse. Han sier det er fantastisk med fellesskapet og undervisningen. Nå føler jeg at Gud kaller meg til å gå ut i heltidstjeneste for ham. Da blir det viktig for meg å kjenne bedre til bevegelsen DFEF og knytte kontakter med menigheter. For tiden studerer jeg og er snart ferdig med master i pedagogikk. Men jeg har ikke fått fred for å begynne å søke jobb. Jeg vil vente å se hva Herren har for meg, smiler Shervin Ebrahimian. Menigheten er fornyet. Mange har blitt frelst. Dette er en spennende tid, medgir Shervin Ebrahimian. NR

20 2013 SOMMU tar form Velkommen til SOMMU 2013! Hovedpunktene er nå på plass, og vi både håper og tror at dette blir et fantastisk sommerstevne. Av Roger Wold. Leder for SOMMU-gruppa Kanoner: Det verdenskjente kristenrock-bandet kommer til Drammenshallen og SOMMU.