Kaledeernes Religion og Kultur

Transkript

1 Kaledeernes Religion og Kultur Habibi Kaldoc Sommeren 2002

2 Tekst c Otto Skrove Bagge, Kan distribueres fritt i uendret tilstand. For nærmere opplysninger, kontakt otto@kaldoc.org Første versjon 1997, Det gråtende hjerte. Andre versjon 1999, Haremet. Tredje versjon 2001, Stor Ståhei for Ingenting. Fjerde versjon 2002, Habibi Kaldoc. Også tilgjengelig under

3 Innhold Verdens skapelse 4 Kala og Kaledeerne 6 Kala Kalas Pakt Tre religiøse retninger Faraji Khafi Rashadi Sjelen Fødsel Død Å ta liv Drømmer Skjebne Ofring Spesielle ånder Lov og moral 13 Grunnleggende prinsipper Straff og erstatning Dom Forbrytelser Synd Ekteskap Sex Penger, handel og lån Mat Livet i ørkenen 19 Kaldoc En typisk kaledeisk familie Status Handel Penger og bank Gjestfrihet 24 Måltidet Store karavaner og små telt Gaver

4 Fred og gjensidig beskyttelse Vanlige hilsener Nyheter Khaal og qaraaba 28 Khaal stamme aal slekt Qaraaba familie Khafiyr De syv opprinnelige stammene Andre raser Maktstrukturer 31 Hæren Sivil myndighet Dronningen Adel Presteskapet Fremmede folk 34 Kasmenistanerne Andre folk Kalender 36 Historie 37 Eldre historie Nyere historie Kart 43 Ordliste 44 4

5 Verdens skapelse Før tidenes morgen vandret Kala i Mørket. Hun sang, for hun var lykkelig og fylt av glede, og Universet formet seg rundt Hennes sang. Av rød krystall formet hun en sfære, og opp av den steg høye fjell og endeløse sletter, dype daler og veldige klipper. Kala kalte sfæren Jorden, og hun lot vann renne ned fra fjellene og utover slettene, og hun skapte luft og skyer. Overalt hvor hun trådte dukket det opp små ånder. Åndene frydet seg over hennes sang, og de fulgte etter henne. Kala ledet dem rundt over hele Jorden, og viste dem det hun hadde skapt. Men noen av åndene fant slik glede i fjellene, slettene og vannet, at de ba Kala om ikke de også kunne få bli en del av Jorden. Da formet Kala en ny sfære, utenfor den forrige, av blå krystall, og i den festet hun et stort lys, som skulle lyse over Jorden. Hun førte åndene utenfor den nye sfæren, og bød dem bo der. Åndene ble synlige på Jorden som små lys som dekket himmelen. Så skapte hun kropper til dem, og Jorden ble fylt av planter; tang og tare, blomster og gress, busker og trær og kaktus. Andre ånder, som hadde villet bli lengre hos Kala, så hvor fornøyde plantene var, og spurte om de også kunne få kropper. Da formet Kala en sfære av grønn krystall utenfor de to første, og hun skapte kropper til åndene; fisker og fugler, sauer, kameler, rovdyr og andre dyr. Fremdeles var der ånder som danset i Kalas fotspor, og hun var bekymret, for hun hadde ønsket at alle ville ta del i Jorden, og bringe den til live. Men åndene elsket Kala høyt, og ville ikke forlate hennes nærvær. Hun forklarte dem da at uansett hvor langt vekk de dro, ville hun alltid være i nærheten. Åndene ble beroliget, og Kala viste dem den plass hun hadde tiltenkt dem, som de fremste blant alle skapningene. Hun vevet så et teppe av silke, utenfor de andre sfærene, og laget et bosted der. Åndene, alle unntatt noen få, samlet seg der, og Kala skapte kropper til dem; menneskene, og de andre som likner på dem. Kala laget så en ny sfære av blader utenfor menneskenes bolig, og her samlet hun de siste åndene, de som ikke ønsket noen kropp. Så lukket hun universet inne i en sfære av svart krystall. Innerst i universet, innenfor den røde sfæren skapte Kala et sted vakrere enn noe annet hun hadde skapt, for at de som var trøtte av livet kunne hvile lykkelig der inntil tidenes ende. Blant åndene var det en som het Haÿya. Den var blant de eldste og mektigste, og mange av de andre åndene hørte når den talte. Da Haÿya så alt Kala hadde gjort for menneskene og de andre, ble den fylt av misunnelse og hat. Forkledd som en slange dro den til hvilestedet som Kala hadde skapt. Skjønnheten fylte den med raseri, og Haÿya brukte sin kraft til å ødelegge det Kala hadde skapt. Haÿya samlet så sine allierte og bygget en ondskapens festning hvor de kunne dyrke sitt hat og konspirere mot menneskene og Kala. Haÿya hvisket onde ord i øret på menneskene, slik at de ble misunnelige og hatet 5

6 hverandre. Menneskene ville ikke lenger dele med hverandre, og enkelte laget våpen og begynte å drepe og stjele. Ondskapen og hatet gjorde at menneskene begynte å frykte skumringen og natten som hadde hersket på Jorden til nå. Kala laget da et stort lys, som hun kalte Solen, og satte det på himmelen. Men Haÿya fordreide Solen og gjorde den sterkere, slik at den brant vekk plantene og kokte vannet. For å bøte på dette gjorde Kala det slik at Solen bare lyste halvparten av tiden, og dette ble kalt dag. Om natten lyste Månen, det milde og svake lyset, slik som før. Mange lot seg lokke av Haÿyas sukkersøte ord, og de vendte seg bort fra Kala. Og Haÿya skapte forvirring blant menneskene, og gjorde det slik at de ikke kunne forstå hverandre når de snakket, og gav dem forskjellige vaner og normer, slik at det som var en vennlig hilsen for en, ble en blodig fornærmelse for en annen. Menneskene utkjempet store kriger og la land øde, og det var stor nød og ulykke på Jorden. Men Kala lovet sine skapninger at hun aldri ville vende seg bort fra dem, og at hun ville hjelpe dem når nøden var størst, og kjempe på deres side når de trengte det mest. 6

7 Kala og Kaledeerne Kala Kaledeerne er Kalas folk. Alle de som følger Kala er kaledeere; det er ikke slik som hos carinterne og furitagerne, at ens nasjonalitet bestemmes av hvem ens foreldre var. Kala er den eneste gud som finnes; de hedenske gudene som andre folkeslag tilber, er enten ånder, aspekter av Kala, eller de eksisterer ikke i det hele tatt. For en kaledeer er det å tilbe noen annen en Kala en meget alvorlig synd, men man aksepterer dog at ikke-kaledeere tilber hedenske guder. Dette behøver ikke være et tegn på ondskap; som regel skyldes det bare uforstand eller mangel på kunnskap. En god kaledeer vil selvsagt prøve å lære hedningene om det rette tro, men er de ikke villige til å høre, kan man ikke tvinge dem. De viktigste trekk ved Kala er hennes uuttømmelige visdom, og hennes uendelige kjærlighet og nåde. Hun er ikke som de hedenske gudene, som vender seg bort fra menneskene når man trenger dem mest. Kalas symbol er månen, derfor holdes mange kaledeiske ritualer om natten, i lyset fra månen. Kala blander seg sjelden opp i menneskenes affærer, og ser ut til bare å gripe inn når det er aller mest nødvendig. Kala vil ikke at menneskene skal være uansvarlige barn, så selv om hun har lovet kaledeerne å hjelpe dem når nøden er størst, kan man ikke regne med å få hjelp uten at man er villig til å ofre noe selv. Alle mennesker er like for Kala, men hver enkelt har sine spesielle styrker og svakheter. Når kvinnen er utvalgt til å være den som styrer, er det fordi det er hun som er best egnet. På samme måte er det mannens oppgave å beskytte familien mot vold og andre trusler, og å utføre det tunge arbeidet som krever muskelkraft. Kalas Pakt Kalas Pakt danner grunnlaget for religionen, og for lov og moral. Den er vanligvis gjengitt som følger: Jeg, Kalnatiqa al-faraja, Kalas ydmyke datter, har hørt meget om Kalas Pakt, og selv sett den skrevet i mange forskjellige skrifter, med mange forskjellig ord. Men Kala har velsignet meg med mange rike år, og ledet meg mot opprinnelsen av Hennes ord, og jeg gjengir her ordrett det som den skriftlærde Kalaqa (måtte Kalas engler synge for hennes sjel!) selv har skrevet av fra teksten til Kalrafa (måtte hun finne hvile i Kalas favn!), som har hørt ordene fra Kalkalih (måtte Kalas kjærlighet fylle hennes sjel!), som selv hørte fra leppene til profeten Kalinanna (Kala velsigne henne!) at da Kala åpenbarte seg Folket, var hennes ord disse: 7

8 Dhurriya, dere roper på meg i redsel og frykt for Slangen og dens verk, slik et barn roper på sin mor om natten. Dere er mine barn, mitt Folk, og jeg vil inngå en Pakt med dere, så dere aldri mer behøver å føle frykt, eller lide nød. Vit at livet i verden er min gave til dere, og denne gaven vil bringe dere både sorg og glede. Det er mitt ønske at dere benytter denne gaven slik dere selv ønsker. Dette er min gave til mitt Folk, og det jeg har gitt, skal ingen andre ta. Del derfor gaven i fred, og bruk den ikke mot hverandre. Dere er mitt utvalgte Folk, men dere er ikke alene. De dere deler verden med har fått andre gaver, og jeg elsker dem like høyt. Ta derfor ikke fra dem mer enn dere behøver. Ta imot gaven og ansvaret, og vit at jeg er nær og vil hjelpe dere når nøden er størst. Dette er min Pakt. Den utbredte tolkningen er at alle som tar del i Kalas Pakt, er kaledeere, og kaledeerne er Kalas Folk. Rent konkret blir man innlemmet i Pakten under navnegivingsritualet (oftest ved fødselen) ved at man salves mens Paktens ord gjengis. Den grunnleggende moralske læresetningen i Pakten er at man er fri til å handle slik man ønsker, så lenge man ikke benytter friheten til å innskrenke andres frihet. Forbudet mot tvang ligger derfor dypt i den kaledeiske moralen. De dere deler verden med regnes oftest for å være dyrene og plantene; de er en ressurs som kan utnyttes, så lenge man ikke tar mer enn nødvendig. Andre mennesker blir vanligvis regnet for å ha en slags mellomstatus man tenker vanligvis at de har fått samme gave som oss, og at de skal behandles deretter. Enkelte mener at livet og friheten er en del av Pakten, og hvis man ikke tar del i Pakten og oppfyller forpliktelsene, så får man heller ikke del i rettighetene. Tre religiøse retninger Det finnes tre religiøse hovedretninger blant kaledeerne. Den eldste av dem, Faraji, er oppkalt etter den viktige profeten og filosofen Kalnatiqa al-faraja, som for omtrent 1500 år siden samlet og formaliserte de viktigste prinsipper innen kaledeisk tro og moral. Den andre oppsto for rundt 700 år siden, blant tilhengere av profeten og mystikeren Khafiya bint Mulayka al-kalan, og kalles Khafi. Den yngste retningen, Rashadi, ble dannet av profeten Umm Rashada, som levde på samme tid som den Store Krigen og Taluqa. Kaledeerne liker å ha meninger om ting, og dette gjelder også i religiøse spørsmål. Alle har gjerne litt forskjellige oppfatninger, men de fleste føler seg hjemme i en av de tre retningene, eller en underretning. Faraji Faraji er som nevnt den eldste retningen. Tilhengerne liker gjerne å påstå at Faraji er den opprinnelige kaledeiske troen, og dermed nærmest Sannheten. De andre mener selvfølgelig at man jo har lært mer om Kala opp gjennom tiden, og at Faraji derfor bygger på et foreldet bilde av Kala og verden. I følge Faraji er livet en gave fra Kala, som vi har fått til glede for oss selv, og ikke for å behage Henne (selv om Hun ganske sikkert finner stor glede i at vi er lykkelige). Meningen med livet er derfor at en selv, og alle andre, skal leve lykkelige liv. Hva som er glede og lykke varierer litt fra person til person, men de fleste er enige om at det innebærer en blanding av positive og negative opplevelser, og at utfordringer og problemer som må løses er en viktig del av livet. Den perfekte lykke er altså ikke å 8

9 ligge i skyggen under en palme på en silkepute og bli matet med druer av fire store negerslaver med oljeglinsende hud. (Ihvertfall ikke hvis man gjør det for ofte...) Faraji-moral bygger på at godhet er å hjelpe andre (og seg selv) til lykkelige liv. Ondskap er det motsatte; å ikke hjelpe, eller å aktivt gå inn for å ødelegge. Ofte er ikke skille mellom godhet og ondskap så klart; en gjerning som bringer glede til noen kan samtidig være til skade for andre. Det er da opp til den enkeltes samvittighet å veie det onde mot det gode og finne ut hva som er rett. Ifølge Faraji er det enhvers plikt å gjøre gode gjerninger, og avstå fra onde, og dermed bringe glede både til seg selv og andre. En uselvisk handling er en belønning i seg selv, men man kan også regne med at man etter livets slutt vil bli stilt til ansvar for sin oppførsel. Ekteskap forekommer nesten aldri hos Faraji. Faraji mener at en så permanent og innskrenkende binding kun er passende i helt spesielle situasjoner, som kun et fåtall mennesker vil kunne oppleve. Mange farajier og khafier tilbringer likevel nesten hele livet sammen, uten å gifte seg, eller de inngår uformelle pakter om å ta vare på hverandres barn hvis den ene skulle falle fra. Sex gir nytelse for både kropp og sjel, og er derfor av det gode. Det samme gjelder god mat og drikke, vakker musikk, deilige dufter, og annet som bringer velvære og nytelse. Faraji-tilhengere setter derfor stor pris (enda mer enn andre kaledeere) på godt krydder, søtsaker, roseolje og andre duftende oljer. Folk som bringer glede til andre, for eksempel massører, prostituerte, tam anaer, tjenere, musikere, diktere og kunstnere, nyter stor respekt og høy status hos Faraji. Faraji-retningen er mest utbredt i sentrale deler av Kaldoc. Faraji har tradisjonelt sett vært dominerende ved hoffet, og politiske avgjørelser har derfor stort sett vært i tråd med Faraji. Khafi har alltid vært bekymret for hva som ville skje hvis Rashadi fikk for stor innflytelse, og omvendt, mens Faraji-politikk som regel har vært akseptabel for de fleste. Faraji har tapt mange tilhengere i løpet av den kasmenistanske okkupasjonen. Khafi Khafi er den minste av de tre retningene, og har sin største utbredelse i sør. Ifølge Khafi-filosofien er vår verden adskilt fra Kala med en slags vegg, og det høyeste målet i livet er å gjøre denne veggen så tynn at man blir gjenforenet med Kala. Det finnes to måter å bryte ned veggen på; den ene er gjennom meditasjon og askese, og den andre er ved å oppnå en fullkommen forståelse av verden gjennom kunnskap og visdom. Det er vanlig å kombinere de to metodene. Ivrige khafier samles gjerne i en orden, der man i felleskap søker mot gjenforening. Hver orden ledes som regel av en læremester (eller flere), som har kommet langt på sin vei mot Kala. For mindre ivrige khafier blir veien gjerne et mål i seg selv, og de vier livet sitt til vitenskapelige aktiviteter. Når det gjelder moral, er Khafi langt på vei enig med Faraji, men legger mindre vekt på det. De fleste mener likevel at sjelen kan bli forurenset av Haÿya hvis man gjør onde gjerninger, og det forhindrer selvfølgelig en forening med Kala. På den annen side mener enkelte at for å forstå verden fullt ut, må man også forstå 9

10 det onde. Dette har ført til at en del ekstreme khafier bedriver aktiviteter som ikkekhafier ikke setter særlig stor pris på. Khafi er svært opptatt av å finne det hellige i sine omgivelser, for å lære av/om det. Det vil si at de ofte drar på pilegrimsferd til hellige steder, eller reiser for å møte hellige mennesker fremst blant disse er selvfølgelig yad Kala. Det kan også være så enkelt som å sitte og meditere over en stein, eller en plante hellighet finner man overalt, i varierende grad. På denne måten håper man å lære Kala å kjenne en viktig forutsetning for å kunne nærme seg Henne. Khafi har aldri vært en særlig politisk bevegelse; så lenge de har hatt fri anledning til å utøve sine mystiske ritualer, har de fleste khafier vært godt fornøyd med å overlate styringen til andre. Mange khafier mener dessuten at yad Kala taler Kalas Ord, og at man heller burde høre på henne istedenfor å bedrive politisk intrigemakeri. Som hos Faraji er ekteskap forholdsvis sjelden. Khafi mener at et menneske som vil oppnå enhet med Kala, alltid må sette Kala høyest, og det kan man ikke når man lar seg binde til et annet menneske. Rashadi Rashadi er den yngste av retningene, og er den som har hatt sterkest vekst de senere årene (mest på bekostning av Faraji). Den er utbredt over hele Kaldoc, men er dominerende i nord. Rashadi mener at menneskets fremste mål er å behage Kala. Dersom man behager Kala, vil Haÿya bli svekket, og dersom man trosser Kala, blir Haÿya styrket. Den enkelte har dermed at mye sterkere ansvar overfor felleskapet, fordi ens tanker og handlinger også har en indirekte konsekvens hver eneste onde handling og tanke styrker Haÿya og dens undersåtter. Den Store Krigen er selve skrekkeksempelet på hva som kan skje; der nådde ondskapen slike høyder at Haÿya selv våknet opp og viste seg for verden. For dagens rashadier er det naturlig å tenke at den kasmenistanske okkupasjonen har liknende årsaker. Merk forøvrig at det på ingen måte er snakk om noen slags guddommelig straff (eller belønning), alt dette er naturlige konsekvenser av ens handlinger. Som nevnt, ble Rashadi-retningen innstiftet under Sawaad harb Den Store Krigen. I tiden før Krigen levde dronningen, hoffet og folket i ufattelig luksus. Profeten Umm Rashada hadde lenge vært kritisk til dekadansen og korrupsjonen, og da Krigen brøt ut ble hennes mørkeste forutsigelser oppfylt. Umm Rashada mente at oppblomstringen av ondskap som førte til Sawaad harb skyldtes mangel på respekt for Kala, og at det nye livet i ørkenen, etter Taluqa, der man gir avkall på sine lyster for å tjene Kala, vil hindre at noe liknende skjer igjen. Rashadi spilte en avgjørende rolle i formingen av det nye nomadesamfunnet etter Krigen, men har senere mistet mye av sin makt. Av og til har det vært oppblomstringer, og etter at kasmenistanerne invaderte har Rashadi vært på fremmarsj igjen. Mange føler at Faraji-læren sine ord om å glede seg over livet passer dårlig inn i en hverdag bestående av okkupasjon, tørke, blod, sult og nød, og kasmenistanernes overmakt er for stor til at man gå til kamp mot dem direkte. Rashadi-læren, derimot, bringer håp om at hvis man lever et godt og moralsk liv, og behager Kala, så vil det onde forsvinne. Dessuten gir et liv viet til å tjene Kala mening uavhengig av om man er okkupert og undertrykket eller ikke. Rashadi mener i motsetning til Khafi og Faraji at ekteskap er noe de fleste bør satse på, fordi man da legger bak seg sin lekende ungdom, og går inn i en mer alvorlig og stabil fase i livet, der man i større grad kan fokusere på Kala. Hvis man flyr rundt og forlyster seg hele livet, er det jo tydelig man setter sin egen glede fremfor Kala, og 10

11 det er jo ikke bra. Ekteskapet derimot, symboliserer en ren kjærlighet som overgår selv døden et klart symbol på Kala. De fleste rashadier mener likevel at man ikke kan gjenkjenne den sanne kjærlighet uten å ha eksperimentert litt først, derfor har de ingenting imot litt løssluppenhet før man gifter seg. En ny underretning av Rashadi, de såkalte nyromantikerne, er uenige i dette, og mener at forlystelser skal komme som et naturlig resultat av den rene kjærligheten, og ikke omvendt. Faraji lar det være opp til den enkeltes samvittighet å avgjøre om noe er rett eller galt. Umm Rashada mente at dette var galt, fordi det er altfor lett for at egeninteresse vinner over samvittigheten. Man må derfor ha et klart sett med regler, for å veilede samvittigheten. Disse reglene kalles qaanuwn, og det finnes mange forskjellige av dem, utarbeidet av prestinner og profeter; den mest kjente er selvfølgelig den som Umm Rashada selv skrev ned. Rashadi har lenge ønsket sterkere politisk innflytelse. Blant hovedsakene deres er innføring av nye, strengere lover som er i tråd med religiøse retningslinjer. Sjelen Alt levende har en udødelig sjel. Sjelen eksisterer i en egen sfære, på det stedet som tilsvarer stedet hvor det jordiske legemet befinner seg. Stjernene man ser på himmelen er sjeler, men mange sjeler er så svake eller så langt borte at de ikke er synlige. Legemet er den jordiske boligen til sjelen. Sjelen og legemet påvirker hverandre; sjelen styrer legemet, men blir samtidig påvirket og endret av livet på jorden. Legemet er bundet av fysiske begrensinger og fysiske behov. Det er i stand til å handle uten en sjel, men det er hverken godt eller ondt; legemet er fullstendig styrt av sine instinkter og drifter, og har ingen egen vilje. Sjelen har fri vilje, og kan således velge å vende seg bort fra Kala, og begå onde handlinger. Sjelen handler gjennom legemet, men ikke alle legemer er like lett styrt; en plante er nesten umulig å styre, mens et menneskelegemet egner seg godt for å bli styrt av en sjel. Fødsel Ved fødselen blir sjel og kropp bundet sammen. Ikke lenge etter fødselen holdes det et navnegivingsrituale, der den nyfødte blir velsignet og salvet, som opptar den nyfødte blant kaledeerne, og gir ham eller henne et navn. Normalt er det prestinnen som gjennomfører ritualet, men i nødsfall kan hvem som helst gjøre det. En hedning som går over til den rette tro, gjennomgår samme ritualet i voksen alder. Død Så lenge en skapning er levende, er sjel og legeme bundet sammen. Når legemet dør, blir dette båndet brutt, og sjelen flakker fritt omkring, inntil den funnet og tatt med av dødsengelen. Kaledeere flest er langt mer opptatt av livet enn av døden, og det er ingen som har noe definitivt svar på hva som skjer med sjelen etter at den er hentet av dødsengelen. Enkelte mener den blir hentet til Dødsriket, eller til Kala, mens andre påstår at sjelen blir brakt tilbake til verden for å oppleve et nytt liv. Av og til blir sjelen værende igjen blant de levende, vanligvis når legemet har lidd en voldsom død, og den kan da ta form som et gjenferd. Gjenferd føler ofte at de har 11

12 noe ugjort i de levendes verden, som de vil prøve å rette på etter sin død, som regel forgjeves. Gjenferd er dypt ulykkelige, og endel er også onde og hevngjerrige, og kan forårsake mye skade. Det er derfor viktig å sørge for at alle sjeler blir sendt trygt vekk fra de levendes verden. Å ta liv For å være sikker på at sjelen ikke blir hengende igjen blant de levende, er det viktig å ta liv på riktig måte. Planter, som ikke har noen klar overgang mellom liv og død, er det ikke så farlig med, men for mennesker og dyr er det meget viktig. Kroppen skal alltid drepes ved blodsutgytelse, og på en minst mulig smertefull måte. Gode metoder er å skjære over strupen, eller stikke en kniv i hjertet. Man skal deretter påkalle Kala, og be henne sende dødsengelen for å hente sjelen. Dette må gjøres uansett om det er snakk om planter (for eksempel ved høsting av korn), dyr (ved slakt) eller mennesker (i krig, eller ved drap eller mord). For mennesker er det vanlig å brenne liket, eller på annen måte sørge for at det forsvinner raskt. Dyr drepes som oftest for at man skal spise dem, hvis ikke skal de brennes på samme måte som mennesker. Bare i én situasjon skal det gjøres annerledes. Onde mennesker, som tilber Haÿya, bør ikke drepes slik at sjelen unnslipper kroppen. Man kan da risikere at sjelen fortsetter sine onde gjerninger, eller verst av alt: At sjelen ender i Haÿyas klør. Helst bør man få kompetente personer til å gjøre dette, men skulle man bli nødt til å gjøre det selv, er det generelle prinsipp at kroppen skal bevares på best mulig måte: Personen bør drepes med kveling eller gift, kroppen bør helst balsameres og oppbevares forsvarlig (man kan riktignok nøye seg med å begrave kroppen, da helst i en myr (hvis man skulle være så heldig å ha en i nærheten)), og de rette ord fremsies for å holde sjelen fanget. Drømmer Så lenge sjelen er bundet til legemet, er den som regel ikke bevisst sin eksistens i den sjelelige sfære. Alle sanseinntrykk kommer fra legemet, og alle handlinger utføres gjennom legemet. Men av og til, spesielt hos enkelte personer, kan det skje at sjelen våkner opp, og sanser den sjelelige istedenfor den jordiske sfære. Dette oppleves omtrent som en drøm, bortsett fra det som skjer der er virkelig; man kan bli skadet, og man kan bli drept. En slik virkelig drøm kan ofte gi viktig kunnskap; Kalas engler kommer gjerne med budskap i slike drømmer. Kun få mennesker opplever en slik drøm i løpet av livet. Skjebne Svært mange kaledeere er av den oppfatning at de store begivenhetene i livet krig, død, kjærlighet og så videre er styrt av skjebnen. Ifølge mytene har skjebneengelen Marad akh en stor skriftrull der alle de store begivenhetene som skal skje er skrevet ned; den som har navnet sitt i skriftrullen har ingen mulighet til å slippe unna sin skjebne. 12

13 Astrologene har gjort det til en vitenskap å prøve å tyde tegn på himmelen for å finne ut hva som står skrevet i Marad akhs rull, og profetene ser syner som forteller dem om fremtiden. Ofte er disse profetiene vanskelige å tyde, men det er ingen tvil om at mange av dem har vist seg å være riktige. Enkelte filosofer benekter at skjebnen kan eksistere, og mener den er i strid med den frie viljen som Kala selv har talt om, men det er nok likevel ganske mange kaledeere som prøver å bestikke Marad akh til å gjøre noen små endringer i skriftrullen sin... Ofring Ettersom Kalas kraft er uendelig, er det meningsløst å ofre til henne slik hedningene ofrer til sine guder. Man ofrer heller for å vise sin store kjærlighet til Kala. Det vanligste offer er rett og slett bønn; at man bruker av sin tid til å tenke på Kala. Hvis man ønsker å gjøre noe litt ekstra, plukker man ut en ting som man er spesielt glad i, noe som virkelig betyr noe for en, og ofrer den ved enten å brenne den, eller ved anonymt å gi den som gave til noen som trenger den (gjør som du tror Kala vil at du skal gjøre). Det sier seg selv at man ikke kan ofre noe som tilhører en annen (med mindre eieren ønsker det, selvfølgelig), derfor skal man ikke ofre levende vesener, ei heller skal man drepe for å kunne ofre kroppen. Kala er en nådig gudinne, og vil gjerne hjelpe menneskene, men man kan ikke regne med at hun skal løse alle ens problemer; Kala hjelper den som hjelper seg selv. Når man derimot virkelig trenger hjelp, skal man vise dette ved å gi et stort offer, og Kala vil så gi den hjelp hun føler at man behøver. Det største offer man kan gi er sitt eget liv. Spesielle ånder Djinn er et åndevesen som kan ta fysisk form på jorden. Selv om de ikke er onde, kan de være veldig uberegnelige og farlige. Mange av dem er tro mot Kala, men enkelte er hedninger, eller fornekter eksistensen av en gud. Efrit er også et åndevesen, slik djinnen er. Efritene er onde, og har ofte groteske kropper, men de kan være like uberegnelige som djinnene; møter man dem på en god dag, kan de være særdeles hjelpsomme og vennlige, men ellers er de ofte ondskapsfulle eller voldelige. Sheytan er en spesielt ond og utspekulert type demon. Sheytanene er Haÿyas vesener, og de kan ta form som vakre mennesker eller grufulle vanskapninger. Deres oppgaver er ofte å friste eller mislede menneskene. Ghoul er en laverestående type demon. De er ikke særlig smarte, og ofte må det være en sheytan i nærheten for å se til at de gjør det de skal gjøre. Slik som sheytanene er også ghoulene Haÿyas vesener, og de blir som oftest satt til enkel, fysisk og destruktivt arbeide; vold eller ødeleggelse. Englene er Kalas tjenere og sendebud. De kan ta mange former, men vanligvis er de kledd i menneskeskikkelse. Blant de mest kjente er den svartkledde krigsengelen Zabaana, som leder kampen mot Haÿya; dødsengelen Narkhal, med sitt lange hvite hår og sin store sekk, som henter de avdødes sjeler; og fruktbarhetsengelen Ishaar, oftest sett som en høygravid kvinne. 13

14 Lov og moral Lov og moral danner den grunnleggende rammen for samfunnet. Av lover finnes det to typer: guddommelig lov og vanlig lov. Den guddommelige loven er fastsatt av Kala, og den er evig og allmenngyldig. Vanlige lover lages av dronningen, og blir gjerne forandret etterhvert som samfunnet endrer seg. Lovene gjelder for alle kaledeere, og også for fremmede som oppholder seg hos kaledeere. Moral er gjerne litt forskjellig fra person til person, og fra sted til sted, men kjernen er den samme, og bygger på regler gitt av Kala. Hva som regnes som god moral er særlig avhengig av hvilken religiøs retning man tilhører siden Rashadi-retningen for tiden er den dominerende, viser dette kapittelet hovedsaklig Rashadi-moral. Brudd på lover kalles forbrytelser, mens brudd på moralske regler kalles synd. Grunnleggende prinsipper Brudd på regler forutsetter fri vilje. Et lovbrudd begått under tvang er ingen forbrytelse. Man skal dog være under ganske hardt press før det kan kalles tvang som oftest vil det være snakk om livsfare. For eksempel er det ikke ulovlig å drepe i selvforsvar, eller stjele hvis man holder på å dø av sult (i et slikt tilfelle vil det derimot være en forbrytelse å hindre tyveriet). Videre er det intensjonen som teller i skyldspørsmålet. En kan således dømmes for mord, selv om offeret ikke døde. Derimot veier konsekvensen av handlingen tungt når det er snakk om erstatning til offer eller etterlatte. Mange regler settes ut av kraft når liv, helse eller sjel står i fare. Straff og erstatning Straff idømmes etter forbrytelsens alvorlighet, og forbryterens intensjoner. Den vanligste straffen er bøtelegging. Andre straffer kan være pisking, offentliggjøring av forbrytelsen, forbud mot å utføre visse handlinger, tvangsarbeid, etc. Dødsstraff praktiseres ikke, men det kan i uvanlige tilfeller være nødvendig å ta livet av forbryteren hvis det er eneste måte å hindre at forbrytelsen gjentas (dette gjøres i praksis bare med utlendinger og Haÿya-tilbedere, ettersom det er utenkelig at en kaledeer tar livet av en annen kaledeer). I forbrytelser der noen er skadelidende, vil det vanligvis idømmes erstatning i tillegg til straffen. Meningen med erstatningen er å bøte på den skade som har skjedd. Typiske former for erstatning er tilbakelevering av tyvegods, reparasjon av materielle skader, penger, eller utføring av arbeid. Har man tatt livet av en person, kan man risikere å bli nødt til å forsørge de etterlatte. Hvis derimot ingen skade har skjedd, er det ikke aktuelt med erstatning. (For eksempel, hvis Ali prøver å drepe Ahmed, men 14

15 Ahmed slipper unna uskadd, kan Ali dømmes for mord, men han slipper å betale erstatning, ettersom Ahmed ikke ble skadd.) Brennemerking kan gjerne også være en effektiv straff. Man kan enten merke den dømte med hvilken forbrytelse han har begått, eller med hans eget navn. Merking med navnet er ofte mest effektivt; ryktene om forbrytelsen vil spre seg raskt, likeledes med ryktene om forbryterens oppførsel i ettertid. Dom Som oftest er det ikke nødvendig å gjøre noen stor sak av uenigheter; man vil gjerne bare be en vel ansett person om å avgjøre saken. Hvis Rifa og Saaid krangler om noe, og de ikke kan bli enige, vil de henvende seg til Ataira, og be henne om råd. Ataira vil da typisk be en av partene, for eksempel Rifa, dra til et hellig sted og sverge på at hun har fortalt sannheten. De fleste pleier å si seg fornøyd med en slik avgjørelse. Hvis man ikke blir enige, eller om det er snakk om en alvorlig forbrytelse, så er det aktuelt med en rettssak. Rettssaker avgjøres av en quadi (eller kadi, dommer), eventuelt i samråd med personer utpekt av dronningen, eller quadien selv. Dersom en quadi ikke er tilgjengelig, kan en prest, eller i enkelte tilfeller også andre (i militære saker, en emir (hærfører), eller i mindre saker, en wali (vekter/politi), hvis alle parter er enige), fungere som dommer. En person som mener seg uskyldig dømt, eller som ikke er i stand til å utføre den pålagte straff og erstatning, kan appellere til dronningen eller presteskapet. Det går selvfølgelig også an å klage til den kasmenistanske kommandanten; i såfall blir saken avgjort etter yassa kasmenistansk lov. Brutalt og urettferdig, med andre ord. Forbrytelser Eksempler på forbrytelser er: Mord og drap: Med vilje å forårsake, eller ikke forhindre, et annet menneskes død. Planlagt drap (mord), og drap som ikke er utført korrekt (i henhold til avlivingsregler) regnes for mer alvorlig. Det skulle være unødvendig å understreke hvor alvorlig denne forbrytelsen er, og straffen er som regel hard. De eneste tilfeller der man har lov til å drepe noen, er når offeret er Haÿyatilbeder, eller noen man er i krig med. Voldtekt: Dette regnes som nesten like alvorlig som drap, og straffes omtrent like hardt. Vold: Alvoret varierer sterkt; væpnede voldsforbrytelser er mer alvorlige, fremprovosert vold er mindre alvorlig. Tyveri: Dette er kanskje en av de vanligste forbrytelsene, og alvorligheten varierer med hva som er stjålet (tyveri av mat, og andre livsnødvendigheter regnes som mer alvorlig enn tyveri av trivielle pyntegjenstander), hvem det er stjålet fra (om tyveriet ville ha stor betydning for offeret), og hvem som er tyven (i hvilken grad tyven hadde behov for gjenstanden). (Eksempel: Iznogood, en omreisende vannhandler, finner Babu vandrende ute i ørkenen, og stjeler den siste vannflasken hans for å få vann til badekaret sitt. Dette tyveriet vil typisk bli likestilt med mord.) 15

16 Blasfemi: Å åpenlyst spotte Kala, gjøre narr av presteskapet, oppsøke onde ånder, eller (mest alvorlig) å tilbe Haÿya. Straffene varierer, men det vil ofte være på tale med en erstatning til presteskapet. Ved tilfeller av Haÿya-tilbedelse, vil man som oftest prøve å finne en straff som gjør sannsynligheten for gjentakelse minst mulig. Det er i orden å tilbe andre guder, så lenge man ikke er kaledeer. Forræderi: Å undergrave eller motarbeide dronningen og det kaledeiske folk. En meget alvorlig forbrytelse. Svindel: Svindel og uhederlighet i handel er dårlig likt blant kaledeerne. Ofte er det nesten unødvendig med straff for slike forbrytelser; det er uansett nesten umulig å drive med handel etter at man er dømt for svindel. Ryktet sprer seg raskt. Tvang: Å tvinge en annen til å gjøre noe mot sin vilje er en meget alvorlig forbrytelse i seg selv. Hvis man tvinger noen til å utføre en forbrytelse, er man selvsagt ansvarlig for forbrytelsen også. Korrupsjon: Dette er en særdeles alvorlig forbrytelse, og straffes som oftest strengt, i tillegg til at man mister sin stilling. De fleste forbrytelser regnes som mindre alvorlige når de blir begått mot utlendinger. Synd Når man bryter sine egne moralske regler, eller Kalas moralske retningslinjer, har man begått en synd. Vanligvis vil det også være en synd å begå en forbrytelse. Det er opp til hver enkelt å gjøre opp for sine synder. Man skal da gjøre sitt beste for å rette på den skade som eventuelt har skjedd. Man går deretter til en prest, forteller henne hvilke synder man har begått, og hun vil ilegge en bot (for eksempel en pengegave, et offer til Kala, etc.). Boten er et symbol på synderens anger. Kala vil tilgi enhver synd når man ber om det, og viser oppriktig anger. Ekteskap Ekteskap inngås av fri vilje mellom to personer som elsker hverandre og ønsker å binde seg til hverandre for evig. Under seremonien lover man evig troskap, gjensidig respekt og kjærlighet. Det forutsettes at begge parter er voksne, og avgir løftene av fri vilje. Ekteskapet er uløselig. Så lenge det er gyldig inngått, er man bundet i all evighet. Det er som oftest bare de som følger Rashadi-retningen som tenker særlig mye på ekteskap. Sex Kaledeerne anser sex for å være en sunn og god ting. Det gir status å være attraktiv, velkledd og en god sexpartner. Så lenge man ikke er gift, er det vanligvis ingen som forventer at man holder seg til bare én partner selv når man har en fast kjæreste (men det forventes at man ikke holder noe skjult for kjæresten). Å ha sex (eller gifte seg) med en av samme kjønn er 16

17 akseptert og utbredt ( noen liker fiken, og andre liker dadler, som kaledeerne pleier å si 1 ). Hvis du er Faraji, vil du synes at kjæresten er unormalt streng og restriktiv hvis du blir bedt om å ikke forlyste deg med andre. Hvis du er Rashadi, er det derimot ikke uvanlig å holde seg til én, spesielt hvis man tilhører en litt streng retning. Det er forøvrig naturlig å forvente at folk ser forskjell på tilfeldige forlystelser og ekte kjærlighet... Hvis du derimot er gift (hovedsaklig aktuelt for rashadier) skal du egentlig holde deg til ektefellen (bortsett fra hvis du prøver å forplante deg (med ektefellens velsignelse)). Men hvis ektefellen vet om det, og synes det er greit, er det bare litt umoralsk å hente fiken/dadler fra andre palmer. Hvis du har tro på strenge moralske regler, vil du sikkert synes det er ganske umoralsk. Selvfølgelig, hvis du går bak ryggen på (eller mot viljen til) ektefellen eller kjæresten, så vil nok de fleste kalle det umorask. Men det går på ærlighet, ikke seksualmoral, og kan sammenliknes med for eksempel løgn og svindel. Penger, handel og lån Det finnes mange lover og regler som regulerer handel og økonomiske affærer. Her er noen av dem: Det er forbudt å låne ut penger mot renter. Allslags form for svindel er selvsagt forbudt. Det er en meget alvorlig synd å ta mer penger for en vare enn den er verd. Det er umoralsk å låne penger hvis man ikke vet at man kan betale tilbake. Det er umoralsk å selge varer av dårlig kvalitet. Det er forbudt å selge bedervet mat, eller kjøtt fra dyr som ikke er korrekt slaktet eller fra dyr det er forbud mot å spise. Det er forbudt å selge våpen, vannbeholdere, eller telt av dårlig kvalitet. Det er forbudt å selge ting som er skaffet eller fremstilt på ulovlig vis. Det er en meget alvorlig synd, og i visse tilfeller forbudt å ikke forvalte andres eiendom på best mulig måte. Det er forbudt å spre usanne rykter om andres varer. Det er litt umoralsk å spille om penger, og forbudt å spille om penger som trenges for å forsørge en familie. Det er forbudt å ødelegge penger. Det er forbudt å skave av kantene på en mynt, og det er forbudt å forfalske mynter og verdipapirer. Det er enhvers moralske plikt å gi en tolvtedel av sin inntekt til de fattige (innkreves og fordeles av presteskapet). Det er forbudt å kreve inn høyere avgifter enn man har rett til. 1 Kvinner er fiken, og menn er dadler 17

18 Det er forbudt å tale usant om sine varer til andre kaledeere. Det er umoralsk å tale usant om sine varer til fremmede. Ettersom det ikke er tillatt å låne ut penger mot renter, er det vanlig at utlåneren kjøper andeler i det låntakeren har tenkt å bruke pengene til. Utlåneren får så en viss del av avkastningen fra det lånet ble brukt til. Eksempel: Rifa har tenkt å starte en karriere som handelsreisende, og vil derfor kjøpe en kamel og litt krydder. Hun går til den sleipe rikingen Shin eb-edrar for å skaffe penger. Rifa har nok penger selv til å kjøpe 75% av kamelen og krydderet, og Shin går med på å stille med resten av kapitalen, mot en andel på 25% i Rifas nye forretning. Shin har nå krav på 25% av all inntekt Rifa har som kan føres tilbake til kamelen og krydderet (med andre ord 25% av det Rifa tjener på sine handelsreiser). Når Rifa har tjent nok penger, kan hun kjøpe ut Shin (hun skal da betale tilbake det beløpet hun lånte av Shin), og beholde alle sine inntekter selv. Hvis Rifa er uheldig og blir overfalt av banditter, slik at kamelen og varene blir stjålet, har hun ingen forpliktelser overfor Shin (Shin har altså tapt hele sin investering). Hvis Rifa derimot sløser vekk pengene, har hun brutt loven, og risikerer både straff og erstatning (hun kan for eksempel bli nødt til å jobbe for Shin inntil hun har dekket Shins tap). Det finnes mange uhederlige handelsfolk ute i verden, og selv om det ikke er mange som prøver å svindle sine kunder, må man regne med at de fleste gjerne er villige til å synde litt for å oppnå en høyest mulig pris for varene sine. De fleste gode mennesker vil derfor prøve å redde handelsfolkene fra synden, ved å prute prisene ned på et mer anstendig nivå. Man kan alltid forhandle om pris. Mat Feil tilberedning av mat kan føre til alvorlige sykdommer, og det finnes derfor klare lover om hvordan man skal tilberedes. Dyr må slaktes på foreskrevet måte. Det er forbudt å spise kjøtt eller andre produkter fra svin, alle typer slanger, alle rov-pattedyr, og aper og mennesker. Det er forbudt å spise kjøtt fra dyr som er døde av sykdom eller alderdom. Man skal ikke slakte flere dyr enn det er behov for. Planter må høstes på foreskrevet måte. Det er påbudt å rense sine hender før man tilbereder mat, og etter at de har vært i kontakt med rått kjøtt. Redskaper som har vært i kontakt med rått kjøtt, må renses grundig før de kan brukes til noe annet. Skalldyr skal spises samme dag som de ble fanget. Kjøtt og fisk må ikke ligge ubehandlet i mer enn en dag. 18

19 Det er umoralsk å sløse med mat og vann. Fastedager må overholdes. 19

20 Livet i ørkenen De fleste kaledeere er nomader. De reiser fra sted til sted, og lever av det lille ørkenen har å tilby. Kasmenistanerne har prøvd å oppmuntre folk til å bli mer stedfaste og noen har slått seg ned i oaser, der de produserer varer, eller organiserer handel men få steder i Kaldoc er fruktbare nok til at man kan bo der hele året. Alle kaledeere bor i telt; selv de som er bofaste. Slik har det vært siden Kalas engel kommanderte folket til å forlate sine hus og begi seg ut i ørkenen for over 500 år siden. Å bo i hus ansees for å være en fornærmelse mot Kala, og betyr ulykke. Som regel deler en telt med ens familie, og selv om man er ofte er vekke på reise, er det alltid familiens telt som er hjemme. Kaldoc Landet Kaldoc er avgrenset i nord (mot Geneland) av Dragefjellene og havet, i vest (mot Furitago) av de tre elvene Sharab, Kawthar og Waylu, og i sør av fjellkjeden al Ayna. Mot øst går landet gradvis over i de kasmenistanske steppene. Tre store høysletter utgjør mesteparten av landet, med daler og lavereliggende områder rundt dem. Nesten alt er ørken for det meste steinørken, selv om det er enkelte områder med sand de eneste virkelig fruktbare områdene er i fjellene i sør, og langs elvene i vest. (Se forøvrig kartet bakerst i kompendiet.) Med raske kameler og gode forhold kan man reise fra nord til sør, eller øst til vest, på én måned. Hvis man reiser med mange varer, eller har med seg andre dyr, kan det ta to tre måneder å krysse hele ørkenen. Ørkenen er ikke like død og gold som den virker for en utenforstående. Det regner sjelden, men det skal ikke særlig mye regn til (en skur er nok!) før plantelivet kvikner til, og gir grønn beitemark til ørkenens dyr. Typiske planter man finner i Kaldoc er zahra (kjent for sin potensbringende effekt), rimram (som har vakre blomster), qassis (gress med dusker), harm (saltbusk), og birkan, ailqi, sadan, akasie-trær, og selvfølgelig palmer og slikt i oasene. En god skur holder liv i ørkenplantene i et år; hvis det regner en dag eller to, kan plantene leve i tre fire år. Selv om plantene dør, ligger det fremdeles frø i sanden, som spirer når det kommer regn. Overflaten i ørkenen er som regel ganske hard; i de delene der det er mye sand, flytter sanden seg rundt oppå den harde overflaten; man finner altså gjerne partier med hard overflate også i de sandete områdene. Den hardpakkete bakken tar dårlig imot vann, så når det regner kraftig har det lett for å bli flom. Man finner også en del mindre fjell og knauser i ørkenen, samt inntørkede elveleier (som plutselig fylles med vann når det regner) og steiner med underlige former som er spredd tilfeldig rundt om kring. Det er vanlig å holde kamel, gan iyrk og geit som husdyr (teltdyr?), i tillegg finnes det en del villdyr som man kan jakte på; harer, smågnagere, øgler og fugler; og en del 20